Norsk presses historie 1660-2010 - Imperiet vakler 1945-2010 by Universitetsforlaget

NORSK PRESSES HISTORIE BIND 3

NORSK PRESSES HISTORIE 1–4 (1660–2010) HANS FREDRIK DAHL (HOVEDREDAKTØR) NILS E. ØY (BILLEDREDAKTØR) IDAR FLO (REDAKSJONSSEKRETÆR)

BIND 3 IMPERIET VAKLER 1945–2010 GURI HJELTNES (BINDREDAKTØR)

FORFATTERE HENRIK G. BASTIANSEN JO BECH-KARLSEN HANS FREDRIK DAHL ELISABETH EIDE MARTIN EIDE BIRGITTE KJOS FONN OTTAR GREPSTAD GURI HJELTNES SIGURD HØST ARNE JOHANSEN IJÄS TOR ARE JOHANSEN PETER LARSEN RUNE OTTOSEN TERJE RASMUSSEN ELSE-BETH ROALSØ THORE ROKSVOLD LARS ARVE RØSSLAND ANNE HEGE SIMONSEN ARNHILD SKRE JON WESSEL-AAS HELGE ØSTBYE UNIVERSITETSFORLAGET

© Universitetsforlaget 2010 ISBN 978-82-15-01605-4 (bind 3) ISBN 978-82-15-01613-9 (komplett bind 1–4) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Flere av forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord Omslag: Laboremus Oslo AS Omslagsillustrasjon: Siri Dokken Sats: Laboremus Oslo AS Trykk: 07 Gruppen AS Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Boken er satt med: Minion Pro 10,5 / 14,5 pt Papir: Arctic Matt 115 g

INNHOLD Imperiet vakler

MAI 1945: SYSTEMET GJENREISES På gata igjen Partipressen gjenreises Systemet tømres Organisasjonene settes på fote Dugnad for samisk presse

AVISDØDEN BANKER PÅ Den enes brød, den annens død Pressen får statsstøtte Blyet forsvinner EF-striden: partipressen for fall Redaktørplakat og selvjustis

69 71 91 101 113 149

PRESSEN OG VERDEN Den store vestvendingen En råk i isen Offset – ny teknologi fra USA Verden utenfor Vesten Krigsjournalistikk i en global medieverden

167 169 193 207 219 237

JOURNALISTIKK I UTVIKLING Referatets død, intervjuets seier Språk og henvendelsesformer Hverdagslivets allianser Den visuelle ekspansjonen Journalister og typografer i strid om teknikk Nydannelser på nettet

249 251 269 287 301 317 327

NYE PENNER, NYE PERSPEKTIVER Kvinnenes langsomme inntog Lokalavisen i vekst Integrert og allminneleg: nynorsk presse 1945–2009 Samisk presse på hugget

337 339 355 363 389

MOT 2010: IMPERIET VAKLER Nettet utfordrer Fra avishus til konsern Paradigmeskifte i pressefriheten Epilog: imperiet fra øst til vest, fra nord til sør

401 403 421 465 491

Illustrasjoner Om forfatterne Forfatternes arbeidsfordeling Litteratur Noter Register

499 501 503 505 515 530

13 15 27 45 55 65

1 Ny fersk avis! Avisselgerne kunne 31. mars 1952 by på en ny middagsavis. Verdens Gang, startet på initiativ av Hjemmefronten i 1946, ble

middagsavis denne dagen. Et første skritt på veien som skulle føre til plassen som landets største i opplag rundt 30 år senere.

I M P E R I E T VA K L E R

I Norges hovedstad utgis i 2010 ikke mindre enn ni dagsaviser – Aftenposten, Dagsavisen, Vårt Land, Dagbladet, VG, Nationen, Klassekampen, Dagens Næringsliv, Finansavisen. Det er bare to dagsaviser færre enn i 1952. En hovedstad med så mange store – og seriøse – dagsaviser er unikt i den vestlige verden. I tillegg har innbyggerne i Bergen, Stavanger, Skien og Tromsø et valg mellom to relativt store konkurrerende aviser. Ja, noen steder utgis flere enn to aviser, avisen kan være aldri så liten, men den utkommer og – leses. En norsk samfunnsborger leser både nasjonale og lokale aviser. Ut fra omfanget og på papiret ser det altså ut som om det har rådd en stabilitet over norsk presse, som har vedvart i 65 år. For å si det røft: Skinnet bedrar. Den fjerde statsmakt anno 2010 står på usikker grunn. Imperiet vakler. Pressen opplever i 2010 en todelt krise: En økonomisk tilbakegang kombinert med en publikumsflukt fra papir til nett – som man ennå ikke har noen god forretningsmodell for.

Bind 3 Imperiet vakler

Papiravisene taper lesere i titusentall, hvordan skal de overleve? En ny terminologi har vokst fram med stor hastighet de siste årene. Det er stadig færre aviser som «bare» kaller seg avis, nå heter det mediehus. Mediehusene har i løpet av få år kunnet tilby en vifte av medier, og de har flermediale tilbud: radio, tv, nett-tv, nettavis, RSS, twitter mfl. Men bransjen er ømfintlig. Kort tid etter at finanskrisen slo inn, valgte flere mediehus å stramme inn utbudet, og det fant i 2009 sted en nedgang i antallet lokal-tv’er og lokalradioer. Journalistene som før bare arbeidet for papiravisen, leverer i dag sine saker til flere plattformer, ja de versjonerer sakene i forhold til publisering i de ulike kanaler. Rundt om i Norge bygges det nye hus eller det rives vegger i gamle redaksjonslokaler. De staselige redaktørkontorene og innrøkte journalistkontorene viker, i hopetall. Journalister som har «gjemt» seg i fredelige avlukker, jages ut og fram og inn i en

samlokalisering. Nå sitter stadig flere redaktører og journalister i landskap. Hjernen i produksjonen ligger i en felles/integrert desk med forskjellige navn, i Bergens Tidende og Aftenposten har den nye sentraldesken form som en båt, med skipper og «los». Mediehusene har de siste årene intenst diskutert strategien om i hvilken grad og hvordan de skal få til sterkere kanalsamarbeid eller integreringsprosesser, eller om kanalene skal arbeide og operere separat. Imperiet vakler rett og slett også i den forstand at man vakler mellom hvilken strategi man framover skal satse på. Mediehuset Drammens Tidende har i løpet av fem år skiftet strategi tre ganger, fra integrering mellom kanalene til å ha fire kanaler i hver sin etasje over hverandre og så tilbake igjen med satsing på full integrering. Mediehuset Stavanger Aftenblad har de siste par årene brukt flere titalls millioner på nytt bygg og en multimediesatsing, men svingte høsten 2009 mot et tydeligere separat skille mellom de ulike kanalene, mellom hva som publiseres på nettet og i avisen, med en klar målsetting om å berge papiravisen. Den samme tendensen finner man hos andre, som i Agderposten, der integrasjonen mellom nett og papir har bremset opp. Radio- og tv-stasjonene hadde i større grad blitt satellitter i mediehuset i 2009 enn ett år tidligere. I økonomiske nedgangstider er det papiravisen Agderposten som prioriteres framfor andre kanaler i mediehuset. Samme tendens merkes i flere redaksjoner, som i Bodø der Avisa Nordland i 2010 bevisst holder litt igjen i integreringsprosessen. I redaksjonen øker bevisstheten om at papiravisen fortsatt er flaggskipet. Redaktørene ønsker å satse sterkere på eksklusive saker til papiravisen Avisa Nordland. – Noen av våre flermediale intensjoner innhentes av den øko-

nomiske virkeligheten, uttalte to av redaktørene i Mediehusrapporten 2009.1 I Bergen er tendensen den samme, der ønsker Bergens Tidende større eksklusivitet både på nett og papir. – Vi har tatt konsekvensen av at vi erfarte en kannibalisering, uttalte nyhetsredaktøren høsten 2009. Mediehusets ambisiøse tv-satsing er en saga blott; btv er nedlagt, og BT satser nå utelukkende på nett-tv. I tillegg har arbeidsdelingen mellom papir og nett blitt tydeligere og mer rendyrket. I saker som begge kanalene skal ha, jobbes det tett mellom papir og nett. Men i de mange sakene som er eksklusive for kanalene, jobber papir og nett mer for seg selv. Hele tiden – mens kostbar bygging, snekring og integrering har pågått i flere mediehus, har det framstått som et tankekors at den eneste avis, rettere sagt det eneste mediehus som har tjent penger på sin nettsatsing, er VG, som knallhardt har holdt på en atskillelse mellom avisen og nettsatsingen, både redaksjonelt og fysisk. Mediehuset VG har hatt stor suksess – og tjent penger – med sin separerte redaksjonsmodell. Uansett hvilket mediehus man besøker i den vestlige verden, er navnet Schibsted og suksessen for VG Multimedia kjent – og man underviser om VGs nettsatsing og -suksess på Harvard Business School. Men så har altså også VG orientert seg mot et visst kanalsamarbeid. Når andre mediehus bremser opp integrasjonsprosessen, så velger altså pioneren og – imperiet i seg selv – VG å gå mot et visst samarbeid mellom nett og papir, men ikke så langt som for eksempel Dagbladet som har valgt full integrering og web first som strategi. Er det rart at situasjonen oppleves som kaotisk, forvirrende og dypt usikker? Konsekvensene av synkende opplag og tapte inntekter er dramatisk i redaksjonene i 2010.

2 Nye arbeidsforhold og nye landskap i redaksjonene: Harstad Tidende, sentralredaksjonen i landskap, med papirdesken i forgrunnen, bakenfor den ser vi nettdesken og til venstre bak «kommandobroen».

En rekke norske aviser har opplevd fall i opplaget og har måttet gå til nedbemanning, i flere runder. Papiravisen VG slanket i 2009 staben med 35 årsverk og spisser innholdet mot saker som setter dagsordenen. VG Nett (som eies av VG Multimedia AS) kuttet fra 100 til 90 årsverk i 2009 og barberte budsjetter. Mediehuset VG forbereder seg på nye kuttrunder i 2010. Man anser at den store utfordringen er å finansiere den kostnadskrevende journalistikken – på nett og papir. I februar 2009 meldte Dagbladets sjefredaktør at papiravisen skulle gjennom en omveltning mot klarere redaksjonell profil og med høyere løssalgspris: Nettet skal dyrke nyhetene, mens papirutgaven skal dyrke bakgrunnen, het det. Desken skulle endres, og Dagbladet vurderte å klare seg helt uten typografer på desk. Dette siste er forsøkt av flere aviser, med varierende utfall. Dagbladet har hatt flere runder med nedbemanning, det samme har mange andre aviser. En rekke redaksjoner har mottatt tilbud om sluttpakker, i flere runder. Medarbeidere som

Bind 3 Imperiet vakler

runder 60 og 62 år, har merket et press på å velge en AFP-variant eller sluttpakke. Omlegginger og nedbemanninger i tradisjonsrike mediehus skaper usikkerhet. Hvilken vei går det for den tradisjonelle papiravisen? Kan nettet – som stadig flere avislesere velger å gå til for nyheter – noen gang gi inntekter i et omfang som når opp til avisene? Hva betyr en dramatisk nedgang i inntekter for den journalistiske kvaliteten? Hva betyr en slik nedgang for arbeidsplassene? Norge rundt har det de siste årene spredt seg en usikkerhet i redaksjonene. Som formulert her av Adresseavisens Tormod Ellingsen, leder for redaksjonsklubben, høsten 2009: Det jeg begynner å merke er at folk ikke lenger vet om de skal arbeide med det de gjør i dag om et år, når de ikke kan planlegge fremover […] alle slike tanker som virker motiverende er borte. Man vet ikke om man skal jobbe i den avdelingen, kanskje tar man AFP, sluttpakke eller bytter avdeling. Det ødelegger langsiktigheten og gjør folk demotivert.

Det krasseste angrepet på den nesten febrile omlegging av strategi i mediehusene høsten 2009, kom fra Sven Egil Omdal. Han hadde vært multimedieredaktør for Stavanger Aftenblad og med på planlegging av nybygg og satsing på nettet. Imidlertid – millioninntektene uteble for Stavanger Aftenblad og Omdal ble omplassert. I sin mediekommentar i september 2009 skrev han: Det er kommet et norrønt og nådeløst drag over mediekonsernene. De yngste og svakeste barna blir satt ut i skogen, med lite å leve av. Nettavisene og tv-stasjonene ofres for å redde papirutgaven når den økonomiske fimbulvinteren tærer på forrådene. Først røyk mye av kompetansen. I rundene med sluttpakker og gode ord med på veien forsvant mange av de yngste journalistene, de som visste forskjell på en mash-up og en Mazda. Igjen sitter folk som tror at Twitter er et slags digitalt avisbud. Slike som nettopp har begynt å skrive klemz til slutt i tekstmeldingene, og føler at de henger med. Presset av fallende opplag og stupende annonseinntekter, vedtar de store mediehusene nye strategier, som i korthet går ut på at nettet skal fatte seg i korthet. Der skal leserne finne blålys og ulykker, breaking news og nyheter som alle andre også har. De eksklusive nyhetene, kommentarene, anmeldelsene, analysene og de store reportasjene skal reserveres for papirutgaven. Det er som å høre en gjeng kusker slå fast at fordi bilen er så mye raskere enn hesten, kan den bare brukes som ambulanse. Er avisfolk romantisk tilbakeskuende? Hvem vil bli de framtidsrettede mediehusmakere? Hvem har rett? Hvem kan spå om framtiden? Vil avisene snart bli en saga blott?

Var det bedre før? Var arbeidsplassene sikrere, avisene mer stabile? Kaster vi et blikk bakover fra 2010, bakover tiår for tiår, ser vi at norsk presse fra 1945 og fram til i dag slett ikke har vært noen stabil enhet. Den fjerde statsmakt, pressen, har i denne perioden opplevd ulike slags kriser, vekst og fall. Imperiet har vaklet, flere ganger. Avisdøden i 1950- og 60-årene fikk stor oppmerksomhet i samtiden. En rekke aviser gikk over ende og kom aldri tilbake. Hardest rammet ble høyrepressen og venstrepressen. A-pressen fusjonerte for å unngå nedleggelser. Avisdøden var en klar trussel mot partipressen som var datidens markante trekk ved norsk presse. Politikerne og partiene engasjerte seg, og en enestående ordning så dagens lys: pressestøtten. Denne støtten for å sikre en differensiert norsk presse har vært priset og utskjelt, om hverandre, alt etter debattantenes ståsted. Anno 2010 står pressestøtten fortsatt rimelig støtt – den støtter definitivt opp om imperiet pressen. Men et nytt statlig utvalg er satt ned for å se på hele støtteordningen – et signal om dramatiske endringer? Da partipressen langsomt falt i løpet av 1970og 80-tallet, var det et stort imperium som vaklet og bokstavelig talt gikk over ende. De politiske partienes eierskap og grep om avisene og redaksjonelle prioriteringer var systematisk bygd opp helt fra slutten av 1800-tallet. Betydelige ressurser var satt inn for å sikre den enkelte store og lille partiavis landet over. Fem til seks aviser på et lite tettsted var ikke uvanlig. Partipressens gradvise oppløsning ble møtt med motstand og begeistring, og til sist følt som en befrielse av de fleste, både i og utenfor pressen, av redaktører, journalister og ikke minst av lesere – som nå, steg for steg, kunne abonnere på

og få et friere redaksjonelt produkt på dørstokken eller kjøpe i løssalg fra avisstativene. Så kan man selvsagt spørre – hva er det nå for en redaksjonell frihet vi får i dagens verden, ja i 2010? Er den nye flermediale verden så mye bedre, blir journalistikken så mye bedre? Nedskjæringer og stadige omlegginger gir ingen stabil grunn for god, allsidig og kritisk journalistikk. Norsk presse – avisene alias mediehusene –

å telle aviser Man skal ikke ha lest mange avishistorier før man oppdager at tall ikke stemmer overens. Hvor mange aviser var det på et bestemt tidspunkt, ble det flere eller færre, hvor mange støttet de forskjellige partiene? Slike enkle spørsmål blir besvart forskjellig både i avishistoriske framstillinger og i offentlige utredninger om pressepolitikk. Årsaken er at det ikke finnes noen felles statistikk som dekker alle aviser, og at tallene varierer dels med definisjonen av hva som regnes som avis, og dels med hvilket datagrunnlag som brukes. Norske Avisers Landsforbund (NAL), nå Mediebedriftenes Landsforening (MBL), fører naturlig nok statistikk bare over egne medlemsaviser. Medlemsregisteret er både en datakilde og en avisdefinisjon. I sin avhandling om Norsk presse 1865–1965 har Svennik Høyer (1975, 1977) supplert opplysningene herfra med Postverkets lister over publikasjoner sendt med avisporto. Siden et av kravene til avisporto var at publikasjonen kom ut minst to ganger pr. uke, betyr det at nesten alle ukeaviser faller bort. De statistiske opplysningene i dette bindet av Norsk presses historie bygger på opplysninger fra et avisregister utarbeidet av Sigurd Høst fra 1990 og framover. Det skal i prinsippet dekke alle aviser som har kommet ut fra utgangen av 1939 til i dag. Som avis er regnet publikasjoner med «dagspressekarakter» som kommer ut regelmessig og

Bind 3 Imperiet vakler

er fortsatt i 2010 en betydelig maktfaktor i det norske samfunn – et imperium. Men om avisene, selve pressen står fjellstøtt, ja urokkelig à la Eidsvoll-fedrenes «Enig og tro til Dovre faller»? Neppe. Kan vi kanskje lære av historien? Ja faktisk, norsk pressehistorie byr på atskillig fôr for tanken. Vær velkommen til tredje bind av Norsk presses historie.

minst en gang pr. uke, og som tar reell betaling for abonnement, løssalg og annonser. I tillegg er daglige økonomi- og næringslivsaviser, politiske og opinionsdannende fådagersaviser, og noen andre spesialiserte fådagersaviser, tatt med. Hvor andre kilder ikke oppgis, stammer alle tallene i dette bind fra denne registrering.² Materialet til registreringen er hentet fra mange forskjellige kilder. De viktigste er Aviskatalogen for de forskjellige år, Universitetsbibliotekets oversikt over Norske Aviser 1763–1969 (Høeg 1973), Postverkets kvartalsvise oversikt over «Innenrikske aviser og blad» («Bladlista»), Nærpressekatalogen til Landslaget for Lokalaviser, LLA, (fra 1977), og oversikter fra Statens Informasjonstjeneste (nå Medietilsynet) over aviser som får pressestøtte. I tillegg er det brukt oversikter som dekker bestemte år, slik som de oversiktene A-pressen utarbeidet i de første etterkrigsårene og Nynorsk Bladliste (Noregs Forretningsmållag 1977 og framover). Enkelte kortvarige avisprosjekterer er nevnt i fagbladene Dagspressen og Journalisten. Forskjeller i avisdeﬁnisjon og kildegrunnlag har størst betydning for ukeavisene. Opprinnelig var katalogen Norske Aviser alene om å registrere disse avisene på en systematisk måte. Siden 1976 er lokale ukeaviser organisert i Landslaget for Lokalaviser og siden 1989 er de godkjent som støtteberettigede aviser. Dersom ikke annet oppgis, er de derfor talt med som aviser hele veien i dette bindet av pressens historie.

DEL 1 MAI 1945: SYSTEMET GJENREISES Først ble det fred, så kom ufreden. Partipressen ble gjenreist etter 1945 i en dragkamp mellom ønsket om å renske ut og rydde opp, og ønsket om å gjenoppbygge pressen og gå videre. Under den tyske okkupasjonen hadde okkupantens ønske om å beholde nummer én-avisene, som i hovedsak var borgerlige, sammenfalt med målet om å stanse arbeiderpressen. Flertallet av arbeideravisene forsvant fra markedet over tre til fem år. Hvilke varige overtak ﬁkk de borgerlige av det? Nyere forskning nyanserer den tidligere elendighetsbeskrivelsen av arbeiderpressen og de stansede avisene. Her følger vi forholdet mellom parti og avis samt konsolideringen av presseorganisasjonene, et stort løft i en tid med mange følsomme konﬂiktlinjer strukket bakover, og med knappe ressurser til rådighet. Redaktørplakaten så dagens lys i den tidlige etterkrigstiden. Og i Norges nordlige landsdel, som lå i ruiner, fant det sted en ny satsing på samisk presse.

3 Ellevill fredsjubel: Endelig en avis uten sensur! Fellesavisen Larvik Dagblad kastes ut til publikum fra vinduene i Ă&#x2DC;stlands-Posten i

Nansengaten i Larvik 8. mai 1945.

PÅ G ATA IG J E N

«Vår kamp er kronet med seier!» Ordene på Oslo-pressens førsteside lød triumferende. Frigjøringsdagen 8. mai 1945 var kommet, «Norge er atter fritt». Budskapet fra Hjemmefrontens Ledelse denne dagen var tydelig: «Krigens oppgaver er løst, fredens oppgaver venter.» Tydeligere kunne ingen avis markere overgangen fra krig til fred – fra pressesensur til pressefrihet. Dette nummer av Oslo-pressen – et samarbeid mellom alle hovedstadsaviser pålagt av Hjemmefrontens Ledelse – utkom i et opplag som sprengte alle tidligere rekorder: Førsteutgaven kom i 453 100 eksemplarer, mens aftenutgaven samme dag – med overskriften «Vi er fri, – vi er fri, – vi er fri» – utkom i 324 000 eksemplarer. Avishungeren blant leserne var umettelig: Oslopressens opplag holdt seg på samme nivå fra 8. til 12. mai 1945. Fredsdagenes spesielle fellesaviser tok likevel slutt allerede 14. mai 1945. Deretter gikk pressefolkene i Oslo tilbake til sine egentlige aviser.1 Mange steder ble det utgitt slike fellesaviser

Bind 3 På gata igjen

som en overgangsordning de første dagene etter frigjøringen – blant annet i Fredrikstad, Drammen, Hamar og Trondheim. Hensikten var å hindre at store aviser som hadde kommet ut under krigen, skulle få et ekstra forsprang på de konkurrentene som hadde vært innstilt. Aftenposten i Oslo var det viktigste eksempelet på de første. Overgangsordningen varte ingen steder lenge, fra tre–fire dager til to uker. Det overordnede målet for avisbransjen var å få de nedlagte avisene i gang så fort som overhodet mulig.2 Lesernes erfaring med krigens ensrettede og sensurerte aviser ga fredens aviser en ny dimensjon: at de var frie til å leve av ordet. De kunne skrive hva de ville uten inngrep fra statlige sensorer. Forfatteren Arnulf Øverland – hjemvendt fra konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen – pekte på «pressens frihet» som noe av det som kjennetegnet et demokrati i forhold til et diktatur: «Et lands regjering må ha sitt organ. Men enda viktigere er en fri opposisjon. Uten den kjører selv det beste statsstyre i blinde.»3

Politiske krefter og motkrefter måtte balansere mot hverandre. Okkupasjonstiden hadde vist det motsatte. Da Reichskommissar Josef Terboven proklamerte sin nyordning i en radiotale den 25. september 1940, oppløste han alle partier unntatt Nasjonal Samling (NS). Statsmakten skulle per definisjon ikke lenger ha noen opposisjon. Det samme gjaldt pressen. Da partiene ble oppløst, forsvant også grunnlaget for avisene som partiaviser. Men nå i 1945 kunne de gjenoppta sin rolle som en fri presse og igjen være partipolitiske talerør. Status ved frigjøringen Rett før freden kom i mai 1945, hadde Norge 114 aviser – under halvparten av de 274 avisene som hadde eksistert fem år tidligere. De fleste av dem var etablerte aviser som hadde kommet ut under hele krigen, det gjaldt 95 i alt. De øvrige var lokale fellesaviser som var dannet under krigen ved sammenslutning av eksisterende aviser, bl.a. i Fredrikstad, Hamar og Sandefjord, samt en liten håndfull NS-aviser som nå ble stanset øyeblikkelig. I tillegg må regnes lokalavisen Nordstrands Blad, som hadde begynt sin virksomhet i juli 1940. I tillegg til at antallet utgitte aviser hadde blitt kraftig redusert, hadde avisene under okkupasjonen måttet krympe volumet, med færre sider og færre utgaver per uke. Det siste skjedde vanligvis ved at dagsaviser ble tredagersaviser, mens tredagersaviser kom med én eller to utgaver per uke. Halvparten av de avisene som kom ut under hele krigen, hadde en lavere utgivelsesfrekvens i april 1945 enn de hadde hatt vinteren 1940. Teknisk sett sto avisene svært ulikt i mai 1945. Den største forskjellen sto her mellom dem som hadde kommet ut, og dem som av ulike årsaker

hadde stanset. Av de stansede avisene hadde en del beholdt utstyret og drev trykkeriet sitt videre med aksidensoppdrag. De kunne nå gjenoppta virksomheten som avistrykkerier. En del sto imidlertid uten et brukbart produksjonsapparat da krigen var slutt: Dels hadde de mistet trykkpresser og settemaskiner i bombeangrep og branner, dels ble i enkelte tilfeller maskiner avhendet av kreditorer etter at avisene gikk inn. Atter andre opplevde at hele eller deler av trykkeriutstyret deres ble beslaglagt av NS-myndighetene og solgt til andre aviser. I de aviser som hadde blitt utgitt gjennom hele krigen, var de tekniske sidene ved overgangen til produksjon i fredstid stort sett uproblematiske. En del av dem måtte riktignok for en kortere periode akseptere å trykke fellesaviser, og noen måtte også levere fra seg utstyr som de hadde kjøpt under krigen. Halden Arbeiderblads avispresse ble for eksempel beslaglagt av NS og solgt til Møre Dagblad i Kristiansund. Først etter harde dragkamper sommeren og høsten 1945 fikk avisen pressen tilbake.4 Arbeidets Rett på Røros, som hadde betalt 14 000 kroner for en trykkpresse som hadde tilhørt Moss og Omegns Arbeiderblad, måtte ut med en tilsvarende sum i kompensasjon til arbeideravisen i Moss for å få lov til å beholde pressen etter krigen.5 Det største problemet for disse avisene var at det tekniske utstyret deres var i ferd med å bli nedslitt. Brukt utstyr hadde vært lett å skaffe under okkupasjonen fordi så mange aviser hadde blitt stanset. Å skaffe nytt utstyr var atskillig vanskeligere, spesielt når det gjaldt settemaskiner og slitedeler og matrisemagasiner til slike maskiner. I de tilfellene hvor aviser hadde blitt stanset, men hvor det hadde latt seg gjøre å holde trykkeriet i virksomhet, gikk det som regel greit å

4 En ny tid, felles samling. Oslo, mai 1945. En ny avis, Oslopressen, var en fellesavis for alle Oslo-avisene og kom ut fra

8. til 12. mai. Første utgave ble produsert i all hemmelighet i Aftenpostens lokaler natt til 8. mai. Avisen kom ut to ganger daglig. Første avis ble trykt i 453 100 eksemplarer, med hovedoverskriften: «Vår kamp er kronet med seier». Kveldsutgaven 8. mai ble trykt i 324 200 eksemplarer. Opplaget holdt seg like høyt i dagene som kom. Medarbeiderne kom fra aviser som ble stanset under okkupasjonen, og fra aviser som utkom hele tiden. Med fellesavisene ønsket Hjemmefronten å hindre at ikke-stansede aviser skulle få dra nytte av å ha intakt produksjonsutstyr på bekostning av avisene som var stanset. På bildet: Oslopressens redaksjon samlet i Aftenpostens lokaler i Akersgaten. Ved skrivebordet med blyant P. Chr. Andersen, Aftenposten, som ledet den improviserte staben. Rett overfor ham redaktør Rolv Werner Erichsen. Stående ved vinduet Chr. A.R. Christensen, foran maleriet Torleiv Opstad, Johannes Nesse og Hans Amundsen, og lengst til venstre Daniel Helseth. I forgrunnen Henry Gundersen og Arne Falk i samtale med Gunnar Larsen (sittende).

komme i gang med avisproduksjonen igjen. At produksjonsutstyret hadde vært i bruk, utgjør en del av forklaringen på at noen av de stansede avisene var på gaten allerede i maidagene i 1945, og at mer enn 70 av dem hadde startet opp igjen innen utgangen av året. Verre var det når utstyr hadde blitt borte eller lokaler hadde blitt ramponert. Vestfold Arbeiderblad, Horten Arbeiderblad og Vestfold Fremtid hadde alle blitt trykt i Vestfold Arbeiderblads trykkeri i Tønsberg, og alle hadde stanset utgivelsen i løpet av

Bind 3 På gata igjen

krigens første år. Da de skulle gjenoppta virksomheten sin, var avispressen fortsatt på plass, men det var også det eneste som var igjen i en trykkeribygning som hadde fått hard medfart under okkupasjonen. Det tekniske utstyret var spredt fra Larvik til Narvik. I løpet av noen måneder ble det meste av produksjonsutstyret hentet tilbake, og allerede den 8. august 1945 kunne trykkerne heise papirruller på plass i den gamle avispressen og starte trykkingen av de tre avisene.

Fra sommeren 1945 pågikk det opphetede debatter i avisspaltene om avisenes forhold under okkupasjonen, om erstatninger til aviser som hadde blitt stanset, og om straff og inndragelse av overskudd i aviser som ble utgitt gjennom alle krigsårene. Som et ledd i dette foregikk det også diskusjoner om hvilke materielle skader de enkelte avisene og gruppene av partiaviser hadde blitt påført. I ettertid har det vært bred enighet om at arbeiderpressen ble hardest rammet; 39 av i alt 44 arbeideraviser ble stanset eller valgte selv å legge ned virksomheten i løpet av krigen. Det har i tillegg vært en alminnelig oppfatning at arbeiderpressens produksjonsapparat ble utsatt for beslagleggelse og ødeleggelser i langt større grad enn den øvrige pressen. Kilden til flere av disse beskrivelsene var den nyutnevnte sjefen for Arbeiderpressens Samvirke A/L, Johan Ona, som ved en rekke anledninger presenterte tall og oversikter som dokumenterte arbeideravisenes skjebne under krigen. Med referanse til Ona har okkupasjonsårene blitt beskrevet som en katastrofe for Det norske Arbeiderpartiets presse (DNA).6 Det er ingen tvil om at arbeiderpressen ble svært hardt rammet av okkupasjonsmaktens tiltak overfor pressen under annen verdenskrig; det høye antallet stansede aviser vitner tydelig om dette. Men det er heller ingen tvil om at Johan Ona benyttet det tallmaterialet han hadde til rådighet på en slik måte at situasjonen for arbeiderpressen framsto som verre – og til dels betydelig verre – enn den egentlig var. At hele 40 av arbeideravisene var i gang igjen innen utgangen av 1945, er en klar indikasjon på at beskrivelsene av det ødelagte produksjonsapparatet var overdrevne. Ved en mer nøktern tolkning av kildene kan vi slå fast at fem arbeideraviser fikk trykkeriet sitt ødelagt i krigshandlinger, og

at fire avistrykkerier ble ribbet for så mye utstyr at det vil være rimelig å karakterisere dem som ødelagt. Ytterligere åtte mistet en del utstyr, men ikke mer enn at de kunne settes i drift i løpet av sommeren og høsten 1945. De resterende 15 av arbeiderpressens 32 trykkerier hadde kommet seg uskadet gjennom okkupasjonstiden, og de fleste av disse drev også med aksidenstrykking. Delegatene på Arbeiderpartiets landsmøte høsten 1945 fikk høre om omfattende ødeleggelser av avisredaksjoner og trykkerier da Johan Ona innledet til debatt om arbeiderpressens økonomiske stilling etter fem år med krig. Ona fortalte at arbeiderpressen hadde fått flere trykkerier ødelagt enn hele den øvrige partipressen til sammen. Men han sa aldri noe om at arbeiderpressen ikke hadde mistet en eneste rotasjonspresse – som var de desidert dyreste og mest effektive trykkpressene – mens de borgerlige avisene hadde mistet minst fire. Og han nevnte heller ikke at de borgerlige avisene og arbeiderpressen hadde mistet fire flattrykksrotasjoner hver, men at det bare var arbeiderpressen som hadde fått noen av disse tilbake.7 Etter alt å dømme ble imidlertid hensikten med elendighetsbeskrivelsene oppnådd: De bidro til å få LO og Arbeiderpartiet til å åpne pengesekken for arbeideravisene, og til at arbeiderpressen fikk gjennomslag for sine ønsker om prioritet framfor den borgerlige pressen når det gjaldt lisenser for import av teknisk utstyr. Videre bidro denne virkelighetsbeskrivelsen til at krigstidens papirrasjonering ble opprettholdt, slik at ikke borgerlige aviser med produksjonsutstyret i orden skulle rykke fra i opplagskonkurransen.8 Alt i alt gikk igangsettingen av stengte og fusjonerte aviser imponerende raskt. I tillegg til dem som fortsatte som før, var til sammen 92 aviser som enten hadde vært stanset under kri-

Aviser og utgivelsessteder før, under og etter krigen Finnmark 1

Finnmark 11

1939

Troms 7

April

Troms 3

Nordland 21

1945

Nordland 11

Nord-Trøndelag 4

Nord-Trøndelag 12 Sør-Trøndelag 17 Møre og Romsdal 19 Sogn og Fjordane 16 Hordaland 20 Rogaland 11 Vest-Agder 13 Aust-Agder 10

Oppland 12 Hedmark 10 Buskerud 7 Akershus 16 Oslo 26 Østfold 21 Vestfold 14 Telemark 11

Sør-Trøndelag 4 Møre og Romsdal 7 Sogn og Fjordane 5 Hordaland 6 Rogaland 3 Vest-Agder 7 Aust-Agder 3

Oppland 6 Hedmark 4 Buskerud 3 Akershus 9 Oslo 17 Østfold 7 Vestfold 7 Telemark 7

Sum antall aviser i Norge:

274

Sum antall aviser i Norge:

114

Svalbard 1

Finnmark 2

Desember

Troms 5

1945

Nordland 17

1952

Finnmark 7 Troms 7 Nordland 20

Nord-Trøndelag 10

Nord-Trøndelag 9 Sør-Trøndelag 9 Møre og Romsdal 13 Sogn og Fjordane 10 Hordaland 12 Rogaland 9 Vest-Agder 11 Aust-Agder 10

Oppland 9 Hedmark 5 Buskerud 6 Akershus 12 Oslo 19 Østfold 14 Vestfold 13 Telemark 13

Sør-Trøndelag 11 Møre og Romsdal 20 Sogn og Fjordane 12 Hordaland 17 Rogaland 10 Vest-Agder 13 Aust-Agder 8

Oppland 8 Hedmark 7 Buskerud 6 Akershus 13 Oslo 20 Østfold 13 Vestfold 13 Telemark 11

Sum antall aviser i Norge:

198

Sum antall aviser i Norge:

227

5 I løpet av de tolv årene som disse fire oversiktene dekker, utspant det seg et nasjonalt drama og dermed et pressedrama. Avismangfoldet var

på en topp i 1939 med 274 små og store aviser. Merk blant annet avisfloraen i Norges nordligste fylker. Ved siden av den allmenne rasjonalisering og nyordning som det NS-ledede Pressedirektoratet sto i spissen for landet over, ble landsdelen i nord også offer for den brente jords taktikk, da tyskerne trakk seg tilbake høsten 1944. I Finnmark utkom 11 og i Troms 7 aviser i 1939, våren 1945 var det bare én igjen i Finnmark og tre i Troms. I løpet av den tyske okkupasjonen ble strukturen i norsk presse dramatisk endret, aviser ble stanset, noen ble slått sammen, andre gikk inn. Forbudet mot politiske partier fra 1940 av, førte raskt til at bredden med flere partiaviser på ett utgiversted opphørte. Mange steder ble det i løpet av okkupasjonen bare gitt tillatelse til at én avis utkom, gjerne nummer-én-avisen. Avisfloraen var betydelig uttynnet våren 1945. Oversikten viser den energiske gjenoppbyggingen av norsk presse etter mai 1945 – allerede i desember 1945 var aviser gjenreist i alle fylker, samtidig som flere nye aviser så dagens lys. Og i de syv årene fram mot 1952 kom ytterligere 30 gamle og nye aviser i gang.

gen, eller vært en del av krigstidens fellesaviser, kommet i gang før årsskiftet. Journalister som hadde hatt arbeid andre steder kom tilbake igjen, og mange nye ble ansatt. Mange aviser forteller at det var mangel på det meste den første tiden. I tillegg til oppstartingen av stengte aviser, ble det startet ni helt nye aviser i 1945. En tiende nykommer var kommunistavisen Ny Tid i Trondheim, som hadde blitt innstilt i 1939, men begynte på nytt igjen i 1945. Bare fem av førkrigsavisene fra april 1945 fortsatte ikke etter frigjøringen: NS-avisen Fritt Folk, samt Dagsposten i Trondheim (startet 1877) og Laagen (1924) på Lillehammer, som begge var gått over til NS, og i tillegg to mindre fådagersaviser. Sammen med de avisene som kom ut i april 1945, og en avis som hadde vært stoppet på grunn av krigshandlingene i Finnmark på slutten av krigen, ga det 198 aviser i drift ved utgangen av året 1945. Økningen fra 114 aviser ved frigjøringen til nesten 200 aviser i desember 1945 var et imponerende krafttak. Økningen i avisproduksjonen var i realiteten enda høyere enn disse tallene viser. Mange av de avisene som kom ut under krigen, økte utgivelsesfrekvensen etter frigjøringen. Mens 36 prosent av avisene som kom ut i april 1945 var dagsaviser, var andelen økt til 45 prosent i desember. Antallet avisutgaver per uke ble derfor mer enn fordoblet. Avisoppgjøret Krigstiden skapte imidlertid dyp konflikt avisene imellom.9 De avisene som utkom under hele okkupasjonen, dannet Avisutvalget av 1945, stiftet 22. november 1945. Disse avisene sto i fare for å bli rettsforfulgt for samarbeid eller unnfallende holdning overfor okkupasjonsmakten. Utvalget besto både av landets største aviser og

av mange mindre: Aftenposten (H), Adresseavisen (H), Agder Tidend (B), Bergens Tidende (V), Drammens Tidende (H), Eidsvold Blad (B), Flekkefjordsposten (H), Arbeidets Rett (A), Fædrelandsvennen (V), Gjengangeren (H), Glåmdalen (A), Kragerø Blad (H), Lindesnes (V), Nordlandsposten (H), Ringerikes Blad (H), Romerikes Blad (A), Sunnmørsposten (V), Tønsbergs Blad (H), Valdres (Uavh.), Østlandets Blad (H), Østlendingen (B), Åndalsnes Avis (uavh.) osv. Felles for disse avisene var at de nå forsvarte sin rett til å utkomme under hele krigen. De kunne blant annet vise til at flere aviser hadde fått tvangsinnsatte NS-redaktører, men at avisredaksjonene likevel skjulte motstandsfolk som drev illegalt arbeid. De avisene som ble stoppet under krigen, dannet Arbeidsutvalget for de stansede aviser. Initiativet til dette utvalget kom fra miljøet rundt Arbeiderbladet og Arbeiderpressens Samvirke A/L. Medlemmene i de stansede avisers arbeidsutvalg var blant annet Arbeiderbladet (A), Arbeider-Avisen (A), Bergens Arbeiderblad (A), Dagen (uavh.), Dagningen (A), Firda Folkeblad (V), Fjell-Ljom (V), Fremover (A), Fremtiden (A), Friheten (NKP), Gula Tiend (uavh.), Halden Arbeiderblad (A), Kongsberg Dagblad (V), Namdal Arbeiderblad (A), Nidaros (V), Nordfjord (H), Nordkapp (V), Nordlands Framtid (A), Nordlys (A), Stjørdalens Blad (uavh.), Sunnmøre Arbeiderblad (A), Sørlandet (A), Teledølen (V), Tiden (A), VestAgder (V), Vestlandsnytt (uavh.) osv. Det var Arbeiderbladets nye administrerende direktør Edmund Norén som sto som initiativtaker til dette arbeidsutvalget – sammen med disponentene i Dagen og Nidaros. Men selve arkitekten bak var Johan Ona. Fra disse menn gikk det ut en henvendelse til alle norske aviser den 20. juli

1946. 18. august deltok 37 aviser i en felles hen- mer nasjonalsinnet, som bærer av en bedre navendelse til myndighetene. Til sammen etabler- sjonal holdning, enn borgerpressen. Dette ga te omkring 60 aviser et samarbeid til fremme av sosialistpressen et moralsk overtak. Arbeidersine erstatningskrav: 28 arbeideraviser, 17 ven- avisene fyrte løs med hele okkupasjonstidens streaviser, 3 bondepartiaviser, syv uavhengige, nye terminologi. De andre avisene hadde vært to kommunistiske og tre andre aviser med ulik «landssvikorganer», vist «landsforrædersk tilhørighet. Arbeidsutvalget for de stansede avi- holdning» og brakt «forbryterske» artikler. Det ser fikk den 31 år gamle Erik Sture Larre som politiske angrepet ble ført i nasjonale termer, juridisk konsulent. Han drev arbeidsutvalget ikke etter tradisjonelle partipolitiske, ideolosammen med Johan Ona. Det var statsminister giske skillelinjer.11 Avisoppgjøret som ble innledet i 1945, strakte Einar Gerhardsen personlig som ba Larre om å påta seg erstatningssakene for de stansede avi- seg helt til 1954. Stemningen var intens og nærsene høsten 1945.10 mest hatefull i 1945, men med årene mildnet Slik ble norsk presse splittet mellom Avisut- reaksjonene. Justisminister O.C. Gundersen syvalget av 1945 og Arbeidsutvalget for de stan- nes å ha hatt et ønske om å unngå konflikt med sede aviser. De to gruppene hadde motsatte de ikke-stansede avisene, og myndighetene la interesser, og så helt forskjellig på avisenes etter hvert opp til en «myk linje». eventuelle ansvar under okkupasjonen, samt på Avisoppgjøret begynte med en prøvesak mot spørsmålet om straff eller erstatning. I realite- Morgenposten, mens hovedtyngden av sakene ten var de to avisgruppene tverrpolitiske: Begge kom i 1949–50. Først ble avisene avkrevd store hadde medlemsaviser fra alle de fire store par- erstatningsbeløp, mens det reelle beløpet de ble tier. Men snart spredte det seg en oppfatning om dømt til å betale, var betydelig lavere: Østlenat de ikke-stansede aviser for det meste var bor- dingen fikk inndragningskrav på 100 000 krogerlig presse (selv om det faktisk var fem arbei- ner i desember 1945; i januar 1954 vedtok avisen deraviser i gruppen), og at de stansede avisene et ansvar på 5000 kroner. Slik gikk det med avis vesentlig besto av arbeiderpressen (selv om det etter avis: De endte med å betale langt mindre var mange høyreaviser, venstreaviser og bonde- beløp enn de opprinnelig ble avkrevd. Aftenaviser som også ble stoppet). posten betalte 100 000 kroner, Adresseavisen Striden mellom stansede og ikke-stansede 600 000 kroner, Bergens Tidende 194 000 kroaviser ble ikke bare et moralsk og juridisk opp- ner, Morgenposten 170 000 kroner, Stavangjør med krigstiden. Avisoppgjøret ble også et ger Avis 136 800 kroner. Sammen med andre politisk oppgjør. Det hadde vært et sammenfall mindre beløp summerte det hele seg opp til 1,5 mellom okkupantens ønske om å beholde num- million kroner. Mens avisene betalte dette innmer én-avisene, som i hovedsak var borgerlige, dragningskravet på 1,5 million, betalte staten ut og deres mål om å stanse arbeiderpressen. Fler- 4,8 millioner kroner i erstatning til de stansede tallet av arbeideravisene forsvant fra markedet avisene. Legger man til krigsskadetrygden på i tre, fire eller fem år, mens deres aviskonkur- 1,8 millioner, betalte staten 6,6 millioner kroner renter og politiske motstandere erobret leserne. til avisene. Av dette gikk 3,5 million til arbeiDermed kom sosialistpressen til å framstå som derpressen, en million til Arbeiderbladet ale-

Bind 3 På gata igjen

6 Avishungeren i fredsdagene i mai 1945 var sterk. Folk stilte seg gjerne i kø for å kjøpe aviser, som her ved Narvesenkiosken på Triangelen i Pilestredet, som nå heter Professor Aschehougs plass.

ne. Høye erstatningsbeløp gikk også til 1ste Mai, Haugaland Arbeiderblad og Fremtiden.12 Avisoppgjøret endte altså langt mindre offensivt enn mange hadde ønsket i 1945. En annen overraskende side ved avisoppgjøret var at størrelsen på de summer som avisene betalte inn, ikke ble offentliggjort. Det gjaldt både for inndragnings- og erstatningsbeløpene. Selv om avisene ellers skrev mye om landssvikoppgjøret, skrev de ikke om sitt eget krigsoppgjør – utenom rene oppsummerende opplysninger. Ytringsfrihetens forkjempere fullførte sitt eget krigsoppgjør uten at detaljene ble kjent utad. Ressursene fordeles Den politiske motsetning gjenspeilte seg ikke minst i dragkampen mellom avisene om hvordan det tekniske utstyret skulle fordeles. Etter fem år med krig og med begrenset tilgang til nytt trykkeriutstyr, hadde en rekke aviser behov for å skifte ut eller supplere maskinparken med

nye trykkpresser og settemaskiner. I den første etterkrigstiden skulle imidlertid de enkelte avisenes forhold under krigen få avgjørende betydning for deres muligheter til å investere i nytt produksjonsutstyr. Import av varer og utføring av valuta var underlagt strenge restriksjoner, og sommeren 1945 opprettet Forsynings- og gjenreisningsdepartementet Bransjeutvalget for de grafiske fag, som skulle vurdere søknader om importlisens og avgi uttalelser om disse til departementet. I forbindelse med oppnevnelsen av utvalget hadde departementet understreket at det i første omgang bare ville bli gitt aksept for «virkelige nødsbestillinger» til trykkerier som hadde blitt «direkte ødelagt under krigen».13 Disse signalene ble reflektert i et sett av retningslinjer som Bransjeutvalget selv vedtok for arbeidet sitt. Bestillinger fra virksomheter som hadde blitt bombet eller som hadde fått utstyr fjernet, solgt eller ødelagt av NS eller av den tyske okkupasjonsmakten, skulle gis førsteprio-

ritet. Nummer to på listen var trykkerier som hadde blitt stanset i løpet av krigen. «For alle øvrige kjøpeordrer gjelder det at de generelt er uten prioritet og blir å avgjøre under hensyntagen til nød og trang,» het det om den tredje gruppen, som blant annet omfattet de avisene som hadde fortsatt å komme ut gjennom alle krigsårene.14 Utvalgets medlemmer var direktør Erling Carelius fra Gjestvangs grafiske fagforretning, ingeniør Jørgen Tandberg fra trykkeribedriften Grøndahl & Søn, Johan Ona som formelt representerte Statens Informasjonskontor og Edmund Norén som representerte Norsk Bladeierforening. Ona og Norén var de eneste i utvalget med tilknytning til avisbransjen. Ettersom Ona var disponent i Arbeiderpressens Samvirke A/L og Norén var disponent i Fremtiden og kort tid etter ble ansatt som disponent i Arbeiderbladet, kan det trygt slås fast at arbeiderpressen var godt representert. Oppfatningen av at arbeiderpressen hadde blitt spesielt hardt rammet, ble retningsgivende for Bransjeutvalgets arbeid fra første stund. Under krigen hadde det statlige forsyningskontoret i Stockholm overtatt tre settemaskiner og annet utstyr til trykkeri, redaksjon og ekspedisjon fra en avis i Linköping, og allerede på det konstituerende møtet sommeren 1945 anbefalte utvalget at dette utstyret skulle overlates til Arbeiderpressens Samvirke A/L «under hensyntagen til de betydelige ødeleggelser som har rammet arbeiderpressen».15 På utvalgets første ordinære møte ble det presentert bestillinger til de grafiske leverandørforretningene på hele 122 settemaskiner. Utvalget anbefalte at det ble gitt innførselstillatelse for 36 av disse; 19 skulle gå til arbeiderpressen eller til trykkerier som trykte arbeideraviser, mens 17 skulle fordeles mel-

Bind 3 På gata igjen

lom borgerlige aviser og ordinære trykkerier.16 Da Johan Ona i slutten av oktober 1945 holdt foredrag om arbeiderpressens tekniske og økonomiske stilling på årsmøtet i Arbeiderpressens Samvirke, informerte han om sitt og Noréns arbeid i Bransjeutvalget, og om den oversikten dette ga dem når det gjaldt de borgerlige avisenes bestillinger og behov. «Slik forholdene ligger an fører dette uvegerlig med seg at arbeiderpressen får det meste av disse bestillinger, og på den måten får et nødvendig forsprang når det gjelder nyanskaffelser av maskiner,» sa Ona. Han fortalte at det var gitt innførselslisens for i alt 43 settemaskiner, og at 25 av disse skulle gå til arbeiderpressen. Videre sa han at alle lisenser for innførsel av flattrykksrotasjoner var gått til arbeiderpressen. «Det er stygt å si det, men det er nesten slik at en ønsker at landets valutavansker vil fortsette lengst mulig, slik at vi klarer å komme over den verste kneiken før konkurransen blir helt fri,» sa Ona til deltakerne på Arbeiderpressens Samvirkes årsmøte.17 Alle var imidlertid ikke like godt fornøyd med situasjonen. Både Høyres pressekontor og Høyres landsstyre var skeptiske til utvalgets praksis og prioriteringer. I en henvendelse til Handelsdepartementet våren 1948 etterlyste Høyres landsstyre større åpenhet omkring utvalgets arbeid og nærmere undersøkelser av forholdene i de avistrykkeriene som hadde blitt prioritert ved tildeling av importlisenser. Avisenes Arbeidsgiverforening formulerte en klage på Bransjeutvalgets arbeid som var mer eksplisitt i formen: Foreningen mente at arbeiderpressens trykkerier var blitt tildelt valuta og importtillatelser i en slik utstrekning at de hadde klart å utvide virksomheten og kapre nye markedsandeler innenfor ordinær merkantil trykkerivirksomhet.

Kritikken førte til slutt til at alle de fire utvalgsmedlemmene trakk seg fra sine verv i Bransjeutvalget for de grafiske fag. Edmund Norén ga i den forbindelse følgende forklaring på de prioriteringene som hadde blitt gjort: Nå er det engang slik at det var Arbeiderpartiets pressegruppe som ble hårdest rammet under krigen – hårdere enn alle andre aviser til sammen – og det sier seg da selv at denne pressegruppe på rent objektivt grunnlag har vært begunstiget av de retningslinjer som ble staket opp.18 Som vi har sett, er det imidlertid grunnlag for å sette spørsmålstegn ved den objektiviteten som Norén henviste til. Det var Johan Ona som hadde framskaffet tallmaterialet som viste at arbeiderpressens produksjonsapparat var rasert. Hans opplysninger ble lagt til grunn for Bransjeutvalgets vurderinger av de ulike pressegruppenes behov. Som sekretær for utvalget hadde Ona også direkte innflytelse over de anbefalinger som ble gitt. Gjenreisingen videre Oppstartingen av nedlagte aviser fortsatte etter 1945, men i mindre omfang. Fem stengte aviser kom i gang igjen i 1946, fem i 1947, fire i 1948, fem i 1949, en i 1950 og to i 1951, det vil si 22 aviser til sammen.19 At en så stor del av gjenreisingen skjedde allerede i 1945 – over 80 aviser kom i gang det første fredsåret – betyr at det var en meget sterk vilje til å gjenreise partipressesystemet fra mellomkrigstiden, selv om viljen til å gjenreise det gamle var aller sterkest i Arbeiderpartiet. Men at en avis ble startet opp igjen etter mai 1945, ga selvsagt ingen garanti for at den ville få et langt liv. Den tradisjonsrike Venstreavisen Indlandsposten på Kongsvinger (startet

1897) klarte seg i bare én måned, fra 11. september til 10. oktober 1945. Flere andre måtte gi opp etter noen få år. I alt kom 14 stansede førkrigsaviser som forsøkte seg på nytt igjen etter krigen, ikke til å overleve fram til 1952. 57 aviser som ble stanset eller nedlagt under krigen, kom aldri i gang igjen. I ettertid har man vært mest opptatt av den politiske tilknytningen til disse avisene. Mer konkret – var det Arbeiderpartiets, Høyres, Venstres eller Bondepartiets aviser som var hardest rammet? Her er svaret helt avhengig av hva og hvordan man regner. Hvis man ser på antall aviser, var Høyre den største taperen. Litt over ti gamle høyreaviser ble nedlagt for godt. Prosentvis var det imidlertid Bondepartiet som tapte mest. Noen av Bondepartiets tap skyldtes at avisene var overtatt av NS under krigen, og ble nedlagt i maidagene 1945. Uansett regnemåte var det A-pressen som klarte seg best. Bare to aviser (Folkets Frihet i Kirkenes og Gjallarhorn i Førde) var nedlagt for godt. Aviser som ikke kom i gang igjen, var ofte uavhengige av partiene. De var også gjennomgående mindre enn de som klarte seg. Dette framkommer tydelig om vi sorterer alle avisene per 1940 etter utgivelsesfrekvens og status ved frigjøringen. Hvem klarte seg da best? I tabell 1.1 er det skilt mellom tre typer aviser: dagsaviser (dvs. aviser med minst fire utgaver per uke), to- og tredagersaviser og ukeaviser. Denne tabellen gir et helt entydig svar: Okkupasjonen gikk hardest ut over fådagersavisene. Mens 13 av de 109 dagsavisene fra mars 1940 ikke eksisterte etter krigen, hadde 30 av 130 to- og tredagersaviser og 14 av 35 ukeaviser blitt borte. Forskjellen mellom dagsaviser og fådagersaviser skyldes en kombinasjon av størrelse,

Tabell 1.1 Avisene fra mars/april 1940 etter utgivelsesfrekvens og status ved frigjøringen. Dagsaviser

2–3 utg. per uke

Ukeaviser

Utkom hele krigen¹

Stanset/fusjonert

114

Nedlagt

Annet²

–

109

130

275

Alle aviser

1 Fem av avisene ble nedlagt i mai 1945: to dagsaviser, en todagersavis og to ukeaviser. 2 Omfatter seks fusjonerte der fusjonen ikke ble oppløst etter krigen, en avis (Norsk Tidend) som ikke kom ut 1943–1944, og to aviser i Finnmark.

organisasjonsform og partitilknytning. Dagsavisene var gjerne mellomstore bedrifter med profesjonelle eiere, og de hadde et parti i ryggen. Dermed var det mange som ønsket at virksomheten skulle fortsette etter krigen, og som bidro til at det skjedde. A-pressens innsats for å gjenreise de nedlagte avisene er det beste eksempelet. Fådagersavisene var i større grad lokale enmanns- eller fåmannsforetak, som kanskje best kan sammenliknes med et småbruk eller en liten kolonialbutikk. Avisen ga som regel lønn til den eller de som arbeidet der, men heller ikke mer. Dersom avisen var stanset, måtte redaktøren (som gjerne var den eneste redaksjonelle medarbeideren) og trykkeriet finne seg noe annet å leve av. Dermed var det slett ingen selvfølge at noen sto klar til å starte opp igjen etter krigen. I tillegg kom at noen aviser i periferien av det gamle partiavissystemet forsvant av politiske grunner. Aviser som hadde støttet partier eller organisasjoner med liten oppslutning, som Nasjonal Samling, Fedrelandslaget, Frisindede Folkeparti, Radikale Venstre og Samfunnspartiet var ofte fådagersaviser, og de fleste ble ikke startet opp igjen. Av de 13 dagsavisene som ble nedlagt under krigen, var det sju som sognet til Venstre. Blant

Bind 3 På gata igjen

dem var Venstres fem aviser i Østfold: Moss Dagblad, Fredrikstad Dagblad, Halden, Glommen (Sarpsborg) og Østlandet (Mysen). Videre var det to bondepartiaviser, tre høyreaviser og dessuten den gamle storheten Tidens Tegn som ikke lenger var tilknyttet noe bestemt parti. Bondepartiet mistet dessuten en dagsavis – Laagen på Lillehammer – som hadde kommet ut under hele krigen, men som ble nedlagt i mai 1945. Alt i alt kan vi si at de politiske partiene i det store og hele klarte å gjenreise sine stengte dagsaviser etter krigen. Dette gjelder vel å merke når vi bruker antall aviser som målestokk. Hvis vi i stedet ser på samlet opplag, blir bildet sannsynligvis et annet. For A-pressen har det vært en etablert sannhet at det var de som tapte mest. Selv om partiet maktet å gjenreise nesten alle sine gamle aviser, mente man at mange av de borgerlige konkurrentene hadde fått et forsprang under krigen som det var umulig å ta igjen. Siden opplagstallene fra mellomkrigstiden er svært mangelfulle, er det vanskelig å lage noe samlet regnskap over denne delen av utviklingen. For avisene i mange store og mellomstore byer er tallene likevel så gode at vi kan følge den lokale opplagskonkurransen, noe vi skal se.

7 A-pressen skal gjenreises! Annonse, her fra bladet Arbeidsmanden i 1948. Teksten er pĂĽ ĂŠn og samme tid innholdstung med sin dystre fasit etter okkupasjonsĂĽr og lettlest med stor appellkraft.

Bind 2 Presse, parti og publikum 1880–1945 Bindredaktør: Rune Ottosen

Bind 4 Norske aviser fra A til Å Bindredaktør: Idar Flo

ISBN 978-82-15-01605-4

BD3 100012 BO Pressehistorien.indd 1

GURI HJELTNES (RED.)

Bind 1 En samfunnsmakt blir til 1660–1880 Bindredaktør: Martin Eide

IMPERIET VAKLER 1945–2010

Hovedredaktør: Hans Fredrik Dahl Billedredaktør: Nils Øy

IMPERIET VAKLER 1945–2010

Norsk presse fra 1945 og fram til i dag har ikke vært en stabil enhet. Imperiet har vokst, og det har vaklet. Avisdøden i 1950- og 60-årene ﬁkk stor oppmerksomhet i samtiden. Partipressens gradvise oppløsning ble møtt med motstand og begeistring og til sist opplevd som en befrielse. Journalistikken ble profesjonalisert, og avisene knyttet nye bånd til sine lesere: språklig, gjennom bildebruk og nyttejournalistikk, og gjennom nittiårenes pressehistoriske nyvinning: nettavisen. Pressen er fortsatt en betydelig maktfaktor i det norske samfunnet – et imperium. Men står det støtt?

Norsk presses historie 1660–2010 tar for seg avisenes tilblivelse og spredning, innhold og organisering, fra 1600-tallet til i dag. Tre bind følger pressen kronologisk, det siste behandler de historisk viktigste avisene alfabetisk, med 375 avisbiograﬁer. Verket gir et unikt bilde av avisenes virkemåte som talerør og kanaler, som uttrykk og språkbærere, for meninger og informasjoner om det norske samfunnet.

Hovedredaktør Norsk Presses historie 1660–2010: Hans Fredrik Dahl

HANS FREDRIK DAHL (f. 1939) er en av landets mest kjente historikere. I over 35 år har han arbeidet med medienes utvikling, både som historiker og pressemann. Han var kulturredaktør i Dagbladet 1978–1985 og har vært professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo siden 1989. Dahl har skrevet en rekke bøker, deriblant NRKs historie i tre bind, en tobinds bitograﬁ om Vidkun Quisling (1991–1992) og De store ideologienes tid, femte bind av Norsk idéhistorie (2001). Han har også redigert bl.a. Utskjelt og utsolgt, Dagbladets historie gjennom 125 år (1993) og med Ø. Sørensen: Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945 (2005).

Bindredaktør Imperiet vakler 1945–2010: Guri Hjeltnes

GURI HJELTNES (f. 1953) er historiker og journalist, og fra 2004 professor i journalistikk ved Handelshøyskolen BI. Hun har skrevet en rekke bøker, bl.a. Hverdagsliv (1986, bind 5 i Norge i krig) og Avisoppgjøret etter 1945 (1990), samt to bind av Handelsﬂåten i krig 1939–1945: Sjømann – lang vakt (1995) og Krigsseiler – Krig, hjemkomst og opprør (1997). Hjeltnes var også bidragsyter og medredaktør i Norsk krigsleksikon 1940–1945 (1995), medforfatter av Mediehusrapporten 2007, 2008 og 2009 (med Bech-Karlsen, Olsen og Nedrelid) og leder av SKUP-juryen (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende journalistikk) 1991–2000.

10.03.10 09.43