En evne til å svare godt?

skurra i forhold til det de hadde venta. I fagområdet kaller vi slik erfaring for diskrepanserfaring. Diskrepanser er noe som strider mot våre forventninger, mot forforståelsen. Studentene, som var erfarne yrkespraktikere, kunne verken heilt forstå eller forklare det fenomenet de stod overfor, men de kunne likevel fortelle hva som hadde skjedd, og hvordan de reagerte. Derfor er fortellinger fra praksis så viktige; det setter ord på ei erfaring. Diskrepanser kan være mange ting, som et uventa resultat, forventninger som slo feil, en urolig fornemmelse av at noe var galt, dårlig utført eller til og med ei uventa glede over å få til noe. Når vi får tenkt oss om, viser det seg at slike diskrepanserfaringer ofte ikke er grunnløse, og vi har sett hvordan de kan lede inn i viktige innsikter om praksisen, og hvordan praksiskunnskap generelt utvikler seg. Slike erfaringer er som fingeravtrykk: De kan virke små og ubetydelige, men kan identifisere en struktur og et heilt system, på godt og vondt.

Vi ser at praktisk kunnskap ofte dreier seg om rett og galt, om god eller dårlig dømmekraft i situasjoner med etiske dilemmaer og i samband med spørsmål om kvaliteten på arbeidet, dvs. rett eller vrangt, godt eller dårlig. Hvorfor klarte sjukepleieren å vurdere operasjonen annerledes enn kirurgen og trosse ordren? Hvordan kunne offiseren vite når han tok feil? Kunne han komme til å stole for mye på sin erfaring? Hvorfor var det så vanskelig for den nye førskolelæreren å endre den etablerte praksisen? Hva gjorde skuespilleren god, og hvordan kunne hun sette ord på det? Eksemplene har det til felles at det ikke var nok bare å kjenne til og å anvende en oppskrift, et prinsipp, en teori eller å følge en prosedyre, for handlingsvalget beror ikke bare på slik innsikt, men også på forståelsen av omstendighetene og den større sammenhengen. Vi vil fram til en type forskning på praksis som fører til teorier om praksiser som svarer presist til det å stå i praksisen.

En evne til å svare godt? Vi kan selvsagt granske praksiser uten å bry oss om praktikeren selv, personen som handler, men da vil det alltid være noe som mangler når denne nyvunne kunnskapen skal tilbake i praksis. I situasjonene beskrevet ovafor blei praktikerne testa på om de kunne ta stilling til og svare på det som oppstod der og da. I den praktiske kunnskapens teori kaller vi dette for svarevne. Svarevne må ikke forstås som noe vi sier med ord, men kommer til uttrykk både i våre handlinger og vises i våre holdninger og tilnærmingsmåter til en situasjon, til og med, vanene, kulturen, tradisjonene, i systema og institusjonene vi har bygd rundt en praksis.

For å kunne studere svarene må retninga i forskninga være praksisorientert eller praksisnær og refleksiv. Det er lett å være praksisnær, også tekniske og reint naturvitenskapelige studier kan være det. Men det er ikke så lett å være refleksiv. Er du lege og forsker på sjukdommer og behandlinger, hva du og andre skal