«Jeg prøver å skrive for folk som frivillig setter seg ned og leser en tekst av Hylland Eriksen»
Portrettet
THOMAS HYLLAND ERIKSEN THOMAS HYLLAND ERIKSEN (f. 1962) er sosialantropolog, samfunnsdebattant, forfatter, formidler og forskningsleder. Han er oppvokst på Nøtterøy, ble professor ved Universitetet i Oslo som 33-åring, har skrevet en rekke fagbøker og to romaner. Hans oversatte bøker er utgitt på mer enn tyve språk. Han er aktuell med boken Fredrik Barth. En intellektuell biografi.
Kokepunktet Han er en av de mest produktive sosialantropologene i sin generasjon, men han bruker ikke mye tid på å se seg tilbake. Thomas Hylland Eriksen er mer opptatt av å studere samfunnets kontradiksjoner, at folk skal skjønne hva han sier, og å planlegge sitt første feltarbeid på tyve år. TEKST: MARTE STAPNES / FOTO: MORTEN BRAKESTAD
– Feltarbeid er veldig slitsomt. Ikke at det er så veldig arbeidskrevende, mye av tiden sitter du bare og venter på at folk skal dukke opp, eller på at noe skal skje. Men det tar tid. Og det er så mye du ikke kan spørre folk om; enten svarer de ikke, eller så svarer de noe som faller dem inn, fordi så mye av det kulturelle er non-verbalt. Du kan bare forstå andres verden ved å erfare den. Thomas Hylland Eriksen – Geir Thomas blant venner – har brukt mye av sin forskningskarriere til å studere kultur, identitet og globalisering. Han har tidligere gjort feltarbeid i Trinidad og Mauritius, nå skal han til Australia. Dessuten har han akkurat skrevet bok om en annen feltarbeider, Norges viktigste sosialantropolog, Fredrik Barth. – Barth har vært et forbilde for mange, på mange felt, men kanskje særlig som etnografisk feltarbeider. Han viste at man må kjenne en kultur på kroppen for å forstå den. Han sa for eksempel at for å virkelig forstå hvilken plass vannet har i baktamanenes ritualer og sermonier må du ha kjent hvordan det er å bli våt, å være et sted det regner 10 meter i året. Det tørker aldri. Han hadde sopp i huden da han kom hjem derfra. Barth hadde tilbrakt et snaut år blant baktamanene på Ny-Guinea. Han er kanskje det vi ser som en erketypisk antropolog. I Fredrik Barth. En intellektuell biografi skriver Hylland Eriksen at det av og til i festlige antropolog-lag sies at det finnes tre typer antropologer: De som har gjort feltarbeid ett sted, de som har gjort feltarbeid to steder, og Fredrik Barth. ET FAG MED VERDENSFOKUS
Barth ble født i 1928. Han bygde opp Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, var senere professor og bestyrer for Etnografisk Museum, har vært tilsatt som professor ved Emory og Boston University, og begynte å publisere tekster allerede som 21-åring. Han har gjort flere store feltarbeid, blant annet i Kurdistan, Nord-vest Pakistan og det sørlige Iran. – Barth er mye viktigere som tenker og intellektuell enn mange er klar over. Han er ikke veldig godt kjent utenfor akademia, men jeg hadde lyst til å skrive om ham, dels fordi han er en viktig person, og dels fordi hans arbeid, fra 1946 da han begynte å studere i Chicago, frem til 2007, da han publiserte sin siste artikkel, sier noe om tendenser i tiden. Dette blir i tillegg en slags samtidshistorie. Også har det naturligvis også en selvbiografisk side. Dette sier jo
noe om hvor jeg selv kommer fra. Mange av mine tidlige prosjekter var sterkt inspirert av Barths etnisitetsforskning, og hans poeng om at etnisitet ikke har så mye med kultur å gjøre som sådan, men at det dreier seg sosiale prosesser mellom grupper. Denne innsikten har vært veldig viktig for meg. Boken er ikke en blind hyllest til Barth. Hylland Eriksen hadde ham ikke som foreleser da han begynte å studere selv. Mens Hylland Eriksen gikk på gymnaset så han Barths TV-serie «Andres liv – og vårt eget» som gikk på slutten av 70-tallet. Gymnasiasten ble etter hvert nokså sikker på at sosialantropologi var hans fag. – Noe av det som tiltalte meg ved antropologi er at det er et av de få universitetsfagene hvor tyngdepunktet ligger utenfor Europa. En del andre fagområder har en nærsynthet, hvor Europa er det eneste vesentlige – og alle tings målestokk. Men antropologi er ikke slik. Da jeg begynte å jobbe ved Universitetet i Oslo på slutten av 80-tallet fant jeg det dessuten veldig tiltalende å være i et miljø hvor man kunne sitte på terommet, og det kunne komme inn en kollega som akkurat var tilbake fra feltarbeid på Ny-Guinea eller Afrika, full av historier. Slik får du en type nærhet til verdens kaleidoskopiske mangfold. Du føler at du er i nærheten av noe viktig. At Hylland Eriksen har blitt værende i akademia skyldes blant annet en arbeidsplass full av sjenerøse kolleger – og studentene. – Unge mennesker som stiller spørsmål har et annet blikk og andre erfaringer enn deg selv, som gjør at du hele tiden må skjerpe deg. Noe av det morsomste jeg gjør er å undervise det aller første sosialantropolgikurset på et nytt kull; Sosant1000. Ofte kommer studentene rett fra videregående. Da må du virkelig tenke gjennom grunnleggende ting, for de tolererer ikke tåketale og bullshit. Du kan ikke ta noe for gitt, du må være klar og tydelig for at de skal lære noe. Hvordan ble du en god formidler? – Jeg har helt siden jeg var student skrevet forskjellige typer tekster i ulike blader og tidsskrifter, så det falt naturlig for meg å tenke på hvordan man formidler det man sier. Dessuten syns jeg det er moro! Når du skriver har du gjerne en ideell leser i tankene, og hvem denne leseren er vil være avgjørende for hvordan du skriver. Jeg prøver å si til folk at du må huske at du skriver for en leser som ikke er deg selv, for det er det mange som ser ut til å glemme. KLARTEKST 3/13
9
Portrettet
Da blir det du skriver hermetisk og utilgjengelig. Og ideelt sett bedriver vi formidling til folk som verken er betalt for å lese det, som våre kolleger, eller folk som er tvunget til det, nemlig våre studenter. Jeg prøver å skrive for folk som frivillig setter seg ned og leser en tekst av Hylland Eriksen, og da bør den teksten faen meg være bra.
kommentator inni avisen som kobler disse to sammen og si at hør nå her, vi kan ikke si begge deler, vi må bestemme oss! I denne klemma lever veldig mange av oss. Forskningsprosjektet går blant annet ut på å se på denne grunnleggende selvmotsigelsen i vår tid, hvor vi prøver å oppnå to motstridende mål samtidig – vekst og bærekraft.
OVEROPPHETING
MED TID TIL NOE ANNET
Hylland Eriksen mener selv han ikke har endret seg nevneverdig som antropolog i årenes løp. – Vi blir ikke gamle som de ble for noen generasjoner siden. Jeg er 51, men føler meg ikke 51. For et par generasjoner siden var du mer eller mindre ferdig når du nådde 50. Da kunne du begynne å se tilbake, men det gjør vi ikke nå, vi ser bare fremover. Jeg har nok likevel kommet til et punkt i livet hvor jeg har lyst til å samle noe tråder, gjøre opp status. Hva er det egentlig jeg kan? Hva slags plattform har jeg til å gjøre noe ut fra? Og hva er det viktig for meg å rette søkelyset mot nå? Han har samlet trådene med et forskningsprosjekt som skal gå over fem år, hvor han kan føye sammen mange av sine forskningsinteresser knyttet til tid, hastverk, teknologi, raske endringer, miljøproblematikk, klimaendringer, søppel, utilsiktede bivirkninger ved moderniteten, og identitet. Prosjektet er satt sammen av forskere fra flere land som skal gjøre individuelle feltarbeider. Resten av tiden skal de være bosatt i Oslo for å arbeide sammen. Prosjektet går under navnet Overheating. – Overheating er en nyttig metafor for den typen forandringer som finner sted når det skjer raske sosiale og kulturelle endringer. Nye friksjoner oppstår når nærmiljøet ditt forandrer seg. I Sierra Leone vil det kanskje skje ved at du har bodd ved en jungel hele ditt liv, så våkner du en morgen og ser at det ikke er noen jungel der lenger fordi de holder på å anlegge en biodrivstoffplantasje. Mens for den som har bodd i Oslo hele sitt liv kan det bety at du merker at befolkningssammensetningen har forandret seg. Plutselig en dag våkner du og opplever at barna dine går på en skole hvor de fleste andre har minoritetsbakgrunn. Og sånn var det ikke for tyve år siden. Det er overoppheting, raske endringer som vi må finne måter å håndtere. Spørsmålet vi vanligvis stiller oss er hva er det som skjer? Hvem kan jeg skylde på, og hva kan jeg gjøre?
Selv om Hylland Eriksen tilsynelatende jobber og prater i et forrykende tempo, mener han selv at han tar seg tid til roligere aktiviteter, som matlaging, TVtitting og saxofonspilling. Et av hans største musikalske høydepunkt var å spille saxofon med Gry Jannicke Jarlum live på TV. – TV-programmet «Trygdekontoret» skulle handle om skepsis, og ateistene skulle sette sammen et band. Da ringte Ole Martin Ihle – han spiller bass – og lurte på om jeg hadde lyst til å være med. Jeg skjønte at dette sannsynligvis var eneste gang i livet jeg hadde muligheten til å spille live på TV sammen med Gry Jannicke Jarlum, så jeg grep sjansen.
«Jeg er 51, men føler meg ikke 51.»
Så hva skjer i slike situasjoner? – Det oppstår et veldig press på folks identitet når ting forandrer seg fort. Og da kan man enten bli fundamentalist eller ambivalent, for å sette det på spissen. Kanskje ingen av alternativene oppleves som spesielt tiltrekkende, så folk havner i et dilemma. – Hvis vi ser større på det, kan vi si at vi i vår sivilisasjon lever med en grunnleggende selvmotsigelse. På 1970-tallet skrev sosiologen Daniel Bell boken The cultural contradictions of capitalism. Og med kontradiksjoner i kapitalismen mente han motsetningen mellom en hedonistisk forbruksetikk på den ene siden, og en puritansk arbeidsetikk på den andre. To helt motstridende verdiorienteringer hvor kapitalismen er helt avhengig av begge to for å fungere. Bell mente at dette går ikke, det blir psykologisk feil, og det kommer til å skjære seg. Det tror jeg var en treffende diagnose den gangen. I dag står samfunnets kontradiksjon mellom vekst og bærekraft, i følge Hylland Eriksen. – Denne motsetningen er helt fundamental, og vi vet alle om det, men vi snakker ikke nok om det. I Aftenposten hadde de for en tid siden et forsideoppslag om klimarapporten, hvor konklusjonen var at vi er nødt til å gjøre noe nå, vi må begynne i dag, vi skulle helst begynt for noen år siden. Og omtrent samtidig hadde de et oppslag der budskapet var Hurra, Statoil har det siste året funnet mer olje enn noe annet oljeselskap i verden! Også er det ikke en 10 KLARTEKST 3/13
Også har du begynt å se på serier? – Ja, jeg har skjønt at det er noe man gjør. TV-serier er vår tids litteratur. Om du ser bort fra krim, som alle leser, så leser ikke folk så mye litteratur lenger. TV-serier har tatt over den rollen. Og seriene har blitt veldig mye bedre enn de var i slutten av forrige århundre, nå har de komplekse personer, nyanser, med et plott som utvikler seg. De står ikke bare stille i rasende fart som vi var vant til at seriene gjorde før, hvor alt var tidløst og hesblesende og ingenting skjedde. TV-titting har også fått frem en gammel fantasy- og sci-fi-interesse. – Jeg har sett alt av «Game of Thrones», men de seriene er jo så kostbare å lage at det tar lang tid før det produseres en ny sesong. Så har en venn av meg fått meg til å se «Battlestar Galactica». Det er en veldig amerikansk sci-fi-serie, hvor nesten alle de karakterene som skal være moralsk gode fremstår som en slags republikanere fra det ytre rom. Det er i grunnen få personer i den serien jeg liker, men de er likevel interessante og komplekse. Jeg nærmer meg slutten på sesong tre, og det er ganske imponerende at de greier å holde trøkket oppe. Slike serier tåler nesten sammenligning med noe av den beste litteraturen fra 1800-tallet, Dickens skrev jo føljetonger hvor man spent måtte vente en uke eller to på neste del. At han tar seg tid til noe annet enn jobb er noe han i stor grad takker sin kone og sine barn for. – Sannsynligvis reddet det livet mitt at jeg fikk familie, ellers hadde jeg jobbet meg i hjel. Du hadde overopphetet? – Ja, jeg ville sannsynligvis overheated, gått i oppløsning. Det pleide å gå fantastiske vandrehistorier om spontaneous human combustion, om folk som plutselig antenner og blir til aske. Men familie forhindrer overoppheting, de gjør det uvegerlig slik at man må gjøre ting langsommere. Før i tiden var det akademiske liv dominert av alfahanner som dro fra familien for å forske hele livet gjennom. Eller som på Radcliffe Browns tid i mellomkrigstiden, hvor han kunne si «Pakk sakene deres barn, i morgen flytter vi til Cape Town. Far har fått et nytt professorat!» I våre dager har vi andre sosiale forpliktelser. Og det skal vi være glade for. Hva med den videre karrieren? Er det noen utmerkelser du strekker deg etter? – Nei, jeg er ikke så veldig opptatt av symbolkapitalen. Jeg tror vi som er her oppe først og fremst helst vil bli lest, lyttet til og respektert. Jeg er ikke så voldsomt fornøyd med noe av det faglige jeg har gjort hittil, skal jeg være ærlig. Det må bli bedre neste gang. Det er en følelse jeg alltid har. Neste gang skal jeg få det til. Da blir det riktig.