Institusjonell etnografi

Institusjonell etnografi

Ann Christin E. Nilsen og Janne Paulsen Breimo

Institusjonell etnografi

En innføring

Universitetsforlaget

© 1. utgave Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-02916-0

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget AS

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Mette Gundersen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell

Boken er satt med: Sabon LT Std 10,5/14

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Denne boka har blitt til over mange år. Det begynte i 2017, med et initiativ til å lage en bok om institusjonell etnografi på norsk. Vi hadde begge arbeidet med institusjonell etnografi i ulike sammenhenger, blant annet i våre doktorgradsarbeider, og hadde truffet hverandre ved noen få anledninger. Vi var inspirert og hadde lyst til å ha et slikt prosjekt sammen. Men selv om interessen og initiativet var der, har vi strevd med å få tiden til å strekke til. Underveis i arbeidet har vi nemlig vært ledere for studieprogram, institutt og faggrupper. Vi har veiledet og undervist, forsket og publisert, og hatt en rekke andre oppgaver som har gjort at dette bokprosjektet gang på gang har havnet nederst på prioriteringslisten. Bokprosjektet vårt har derfor pågått i rykk og napp, og hovedsakelig i korte perioder der vi har hatt mulighet til å treffes. Vi har hatt skrivedager sammen i Berlin, Sulitjelma, Oslo og Bodø – men bortsett fra det har samarbeidet foregått digitalt. Det har vært en langvarig, men svært lærerik reise.

Ved veis ende er det mange som fortjener en takk. Redaktørene fra Universitetsforlaget, først Per Robstad og senere Jenny Holmsen, har gitt gode råd og nødvendig hjelp gjennom hele prosessen. Faglige innspill til manus har vi fått fra Karin Widerberg og May-Linda Magnussen. Som alltid har de hjulpet oss til å øke vår forståelse og spisse språket. Maiken Velure Framnes og Mari Godtfredsen representerer målgruppen for boka, og har gitt uvurderlige innspill til hvordan vi kan forklare uten å vikle oss inn i

et altfor kronglete akademikerspråk. Takk også til alle studenter og kollegaer som vi har snakket om institusjonell etnografi med, lært av og vunnet forståelse sammen med.

Kristiansand/Bodø, 1. desember 2022

Ann Christin E. Nilsen

Janne Paulsen Breimo

Innledning

Hva er det som former våre måter å handle og tenke på? Hvordan henger egentlig det vi gjør til daglig, sammen med det andre folk gjør, og med det samfunnet vi er en del av? Hvordan er vårt hverdagsliv innvevd i og styrt av sosiale relasjoner? Dette trenger vi å vite hvis vi skal forstå samfunnet vi lever i, og hvis vi skal kunne skape endring.

Institusjonell etnografi er en måte å gjøre kvalitativ forskning på som hjelper oss å oppdage hvordan hverdagslivet formes relasjonelt. Det er en utforskningsmetodologi som har som formål å forstå hvordan det vi gjør til daglig, henger sammen med og styres av ting som blir gjort andre steder og til andre tider. Ved å følge en slik metodologi kan man få kunnskap om hvordan mønstre, relasjoner og sammenhenger skapes og opprettholdes, hvordan styring virker, og hvordan objektivering skjer. Slik kan man komme på sporet av hvordan det har seg at hverdagslivet blir som det blir – og hva som skal til for å endre på det.

Denne boka handler om institusjonell etnografi. Nærmere bestemt handler den om hvordan man kan gå frem dersom man ønsker å bruke denne forskningstilnærmingen. Som en begynnende illustrasjon på hvordan det kan gjøres, vil vi starte med å gjengi et utdrag fra et forskningsintervju. Formålet med intervjuet var å få frem kunnskap om hvordan hverdagslivet til småbarnsforeldre arter seg. I intervjuet treffer vi «Tonje», som bor alene med sine tre barn. Forskeren er opptatt av den såkalte

tidsklemma og vil utforske hva det er som skaper en opplevelse av tidsnød. Hun er også nysgjerrig på hvordan tidsklemma virker inn på barns hverdagsliv og mulighet for deltakelse. For dere som leser denne boka, er intervjuet ment å gi et eksempel på hva slags kunnskapsutvikling institusjonell etnografi inviterer til. Intervjuet er inspirert av en teknikk som kalles livsformsintervju, som vi beskriver senere i boka. Flere steder i boka vil vi vende tilbake til dette intervjuet. Erfaringene Tonje forteller om, vil gjennom hele boka gi oss et ståsted å utforske fra og ikke minst gi oss innblikk i det som vil bli kalt translokale relasjoner og styringsrelasjoner.

1.1 Et intervju om tidsklemma

Intervjuer: Kan du fortelle om hvordan dagen din i går var?

Tonje: Ja, skal vi se … I går kveld var jeg på foreldremøte for fotball-laget til Julian. Det er minstemann. Fikk som vanlig dårlig tid og kom pesende fem minutter for sent. Jeg hadde kjørt til feil sted, og var som vanlig også ute i siste liten.

Intervjuer: Hva var det som gjorde at du ble forsinket?

Tonje: Før jeg dro, måtte jeg hjelpe Julian i dusjen etter treningen og gå gjennom lese-leksa med ham. På skolen får han en ny bok han skal lese i hver uke, og jeg skal signere hver dag på at han har lest. Derfor må vi gjennom det. Selv om vi egentlig ikke rekker det, for tiden fra han kommer hjem fra SFO til fotballtreningen begynner, er så knapp. I går var det i tillegg min tur til å hente ham og to venner på SFO-en. Den ene kameraten ble med hjem til oss, for faren hans rakk ikke hjem i tide. Så vi hjelper jo hverandre litt. Filip og Maja hadde allerede kommet hjem og hadde gjort leksene, heldigvis. Iallfall var det det de fortalte. Jeg får sjekke det ordentlig i morgen.

Intervjuer: Det høres ut som det er mye å følge opp.

Tonje: Ja, det er mye. På skolen, for eksempel, så må vi gjennom alle læringsmålene som står på ukeplanene deres før ukeprøven på fredager. Hvis jeg hjelper dem med å øve litt ekstra på ukas mål, går prøven

vanligvis bra. Særlig for Maja er det viktig. Hun stiller høye krav til seg selv og strever ganske mye med matten. Og så blir hun så skuffet hvis hun får dårlig resultat. Med Filip er det lettere – han klarer seg som regel godt uansett. Men jeg må sjekke hvordan han ligger an på arbeidsprogrammet. Sørge for at han ikke slurver. Og så må jeg huske å signere det denne gangen, det har læreren presisert. Litt pinlig at jeg nesten alltid glemmer det. Hun tror sikkert at jeg ikke følger med i det hele tatt.

Intervjuer: Var ettermiddagen i går spesielt hektisk?

Tonje: Nei, ikke så ille, egentlig. Maja skulle på dans, men heldigvis var det ikke min tur til å kjøre. Derfor fikk vi ganske god tid med middagen.

Neste uke er verre, så da må jeg prøve å komme meg litt tidligere fra jobb. I går tok faren til kompisen til Julian begge to med på fotballtreningen etter middag. Det var deilig. Jeg fikk for en gangs skyld satt meg ned med en kopp kaffe og avisen.

Intervjuer: Når dro du på foreldremøtet, da?

Tonje: Det var vel rundt klokka syv. Ja, jeg kom jo sent, men heldigvis kom faren til en annen gutt etter meg. Han hadde også gått feil. Jeg ble litt lettet for at jeg ikke var den eneste. Møtet var egentlig veldig hyggelig, god stemning. På skjermen har de alltid et stort bilde av laget. En gjeng med skjønne og glade gutter. Det er så fint å se Julian blant dem. Fint å se at han er en del av en så flott gjeng.

Intervjuer: Hva snakket dere om på møtet?

Tonje: Først er det runden rundt. Tror alle guttene trives på laget. De har noen veldig engasjerte trenere, fedrene til to av guttene på laget. De får mye ros. I går fortalte de mye om hva de legger vekt på med treningen. Det sosiale står sentralt, at guttene skal trives. De viste et bilde av foreldrene som heier også, og sa at de setter pris på å ha sånne foreldre. Sånne som alltid stiller opp og bidrar så positivt. Jeg var jo ikke med på bildet. De snakket mye om forventninger – om å møte opp i tide, melde fra hvis barnet ikke kommer, ha utstyret på plass.

Intervjuer: Hva slags utstyr er det snakk om?

Tonje: Ja, det er en sånn pakke – treningsklær, leggbeskyttere, fotballsko, ball og vannflaske. Alle får lagtrøye. Men sko, sokker, shorts og leggbe-

skyttere må vi ordne selv. De må ha riktige farger når de skal spille kamp. Det er alltid litt stress. Julian har arvet mange grønne shortser, men de skal visst være hvite. Og leggbeskytterne finner jeg ikke, tror uansett de er for små. Skoene også. De fine nye han fikk i fjor, har allerede blitt for små. Og de to parene han arvet og brukte før, det kan jeg jo bare glemme. Treneren sa at de anbefaler noen sko som heter turf. Sånne med små knotter. De trenger jo ikke være beste kvalitet, ikke sånne til 2000, sa de. Jeg ble litt sjokkert da de sa det. Finnes det virkelig så dyre fotballsko til barn? Ja det hadde jo vært helt vanvittig å kjøpe så dyre sko som nok ikke varer mer enn én sesong. De andre reagerte også på det, tror jeg. Men likevel, man føler jo … Det må vel finnes ok fotballsko til en 300–400, eller? Jeg tenker alltid på om det er noen han kan arve fra, selv om det jo ikke anbefales. Det kan visst skade føttene. Men vi arvet jo alltid av hverandre før, gjorde vi ikke? Og mine føtter er helt i orden. Ja ja. Foreløpig trenger han heldigvis ikke fotballsko uansett. Og så må de jo ha en egen ball. De fikk en gratis i fjor da de begynte på fotball, men jeg husker jo ikke hvor jeg så den sist. Lurer på om den ikke ligger ute på plenen – som nå er dekket av snø. Det er så typisk.

Intervjuer: Det høres ut som det er ganske mye som trengs.

Tonje: Ja, og i tillegg til dette så kan vi kjøpe en dress. Den koster 400. «En god pris», sa den ene treneren, og det er det vel, kanskje. Og så kommer jo kontingenten, som er på 1000 for et år. Men så er det jo det med dugnad, da. De viste en oversikt der det står at alle må jobbe 6–8 timer på en turnering de skal ha. Noen av mødrene synes det er veldig koselig, og det er jo på en måte det. Men turneringen varer i fire dager, fra lørdag til tirsdag, og det er to vaktøkter hver dag. Det går jo ikke. Jeg kan jo ikke ta fri fra jobb. Jeg begynner alltid å bekymre meg når de snakker om dugnaden, men det er heldigvis mange der som er lærere og har ferie, da. Så jeg prøver alltid å bytte med noen av dem. Det føles bare litt … men det ordner seg, vel. Og så er det jo alle kampene, da. De skal spille serie i år også. Det er 10–12 kamper. Halvparten på hjemmebane og halvparten borte. Vanligvis er det på onsdager. I fjor ble det masse trøbbel. Julian skulle kjøres på kamp, noen ganger en time unna. Og

Maja skulle på dans. Og Filip, hva var det nå? Jeg husker ikke – bare at det aldri gikk. Og så er det jo alle leksene, da. Og middag, som vi skal rekke før vi må dra. Trenerne snakker alltid om hvor bra det er for kulturen på laget at foreldrene kommer og ser på når det er kamp. Alle er jo enig i det, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Hvordan skal jeg rekke å følge Julian på alle kampene og samtidig følge opp de andre to?

Intervjuer: Høres stramt ut. Kan du si noe om hva du tenker er de største utfordringene med barnas fritidsaktiviteter …?

Tonje: Jeg tenker jo en del på hva det koster. Om jeg har råd. Det er 1000 i kontingent, så nytt utstyr, til kanskje 800 til sammen. Og omtrent det samme må jeg regne på dansen til Maja. Så er det sykkeltreningen til Filip. Han trenger virkelig en ny sykkel. På hans nivå kan man kanskje få en ok sykkel til 5000. Eller, egentlig ikke. Jeg vet at kameratene hans har mye dyrere sykler. Han er ikke kravstor, men likevel … Og så er det klikkpedaler og klikksko. Huff, det er dyrt. Og ny sykkeltrøye. Men mye av det kan vente litt. Det må jo bli vår først. Og på neste lønning får jeg noen tusenlapper ekstra for noe overtid jeg tok på meg i vinter, da mamma var her og kunne passe barna. Og jeg kan droppe frisøren. Fargen på håret blir helt ok hvis jeg farger det hjemme også. Det er egentlig verre med tiden.

Intervjuer: Hva tenker du på da?

Tonje: Jeg begynner å bekymre meg for treningen, kampene og dugnadsarbeidet. Jeg burde jo ha vært med på mer, både på fotballen og alt det andre. Men hvilken tid skal jeg ta fra? Kanskje de ikke kan gå på alt det der likevel? Det er jo ganske mange som har sluttet på fotballen også.

Intervjuer: Hvem er det som har sluttet, da?

Tonje: Salman og Malik, for eksempel. Jeg kjenner mødrene til begge. De er også alene med barna, og begge er innvandrere. Tror ikke de har bil heller. Malik sin mor har iallfall ikke – det vet jeg, for han og storesøstera har jeg ofte kjørt hjem. Ja tenk, hvordan skulle hans mor ha klart å følge opp fotballen? Jeg blir egentlig ganske irritert når jeg tenker på det. Alle guttene på bildet var jo fra sånne ordentlige hjem, med gifte foreldre og mye penger. Skulle ønsker jeg hadde turt å si noe om det på møtet.

Intervjuer: Det virker som du har mye å gjøre. Når fikk du lagt deg, da?

Tonje: Husker ikke helt, men det var nok sent. Det hadde gått fint hjemme mens jeg var på møtet, og både Julian og Maja var i seng. Jeg ryddet kjøkkenet, og så måtte jeg skrive referat fra et møte vi hadde hatt på jobb. Sjekket vel også Facebook og mail før jeg la meg. Så var det jo tidlig opp i dag igjen. Og på ‘an igjen.

Intervjuet med Tonje gir et innblikk i hennes hverdagsliv, og er nok gjenkjennelig for mange av oss. Livet med småbarn er hektisk. For Tonje er det ekstra hektisk fordi hun er alene om omsorgen for barna. Hverdagen handler om skole og aktiviteter, foreldremøter, lekser, middag og jobb. Hun skal få både tiden og pengene til å strekke til, og hun skal sørge for at barna ikke får mindre oppfølging enn andre, selv om hun er alene med dem. Intervjuet gir et innblikk i moderne familieliv og de kulturelle og materielle forventningene som stilles til foreldre. Det handler om krav fra skolen, forventninger fra andre foreldre og forståelser av hva som er sunt og skadelig.

Tonjes handlinger er vevd sammen med andre folks handlinger på mange måter, både lokalt, som når hun samhandler direkte med trenere, lærere eller foreldrene til barnas venner, og translokalt, som når hun forholder seg til ekspertråd om hvilke sko hun bør kjøpe, eller skriver under på leksearket. Hvordan hun handler, har sammenheng med den sosiale situasjonen hun befinner seg i, som enslig mor i et samfunn der det stilles bestemte krav til foreldreskapet. Sosiologiske analyser dreier seg ofte om å forstå hvordan folks sosiale situasjon får betydning for deres muligheter, valg og handlinger, og, ikke minst, hva det er som skaper sosial ulikhet. For mange sosiologer er dette et kjernespørsmål. En klassisk sosiologisk øvelse er derfor ofte å ta utgangspunkt i bestemte egenskaper ved individet og spørre: Hvordan kan folks handlinger forstås i lys av sosial klasse, kjønn, etnisitet eller lignende? For forskere som bruker institusjonell etnografi,

er det viktig å legge slike kategorier til side. Utgangspunktet for forståelse ligger i folks erfaring, ikke i de egenskapene individer tilskrives. Forskere som benytter institusjonell etnografi, starter derfor sin utforskning i de hverdagslige erfaringene folk beskriver, og er opptatt av å utforske de relasjonene folk inngår i. Et sentralt spørsmål er hvordan disse relasjonene virker styrende for det som skjer, og for hva folk gjør, snarere enn hvordan folks egenskaper og sosiale stilling virker styrende for deres handlinger. Tonje reflekterer neppe til daglig over at underskriften hennes på leksearket henger sammen med politiske styringsdokumenter og internasjonale vurderinger av ulike skolesystem, eller at valget om å kjøpe eller arve sko henger sammen med råd hun har fått som er basert på internasjonal helseforskning og fotballindustriens markedsinteresser. Skal man forstå hvordan Tonjes hverdagsliv er formet av ulike forhold i samfunnet hun er en del av, må man studere hva hun faktisk foretar seg, og forsøke å nøste opp i hvordan det har seg at hun gjør det hun gjør, hva som får henne til å handle som hun gjør, og hvordan det som skjer her og nå er hektet sammen med andres handlinger, som kan være utført andre steder og til andre tider. Man må utforske dette fra Tonjes eget ståsted, og ikke fra hennes sosiale posisjon som representant for et kjønn, en sosial klasse eller en annen kategori. I stedet for å stille spørsmål om hvorfor hun handler slik hun gjør, må man spørre seg hvordan det har seg at ting gjøres slik de gjøres. Institusjonell etnografi tilbyr en fremgangsmåte for å utforske nettopp dette, hvordan våre erfaringer formes av de lokale og translokale sosiale relasjonene vi er en del av.

1.2 Institusjonell etnografi – en metodologi og en forskningsorientering

På engelsk beskrives institusjonell etnografi både som a method of inquiry og som a sociology for people (Smith, 2005). På norsk omtales det som en metodologi: Det er både en teori og en metode. Som teori handler institusjonell etnografi om en måte

å forstå virkeligheten på. Utgangspunktet er en forståelse av at vi alle inngår i en rekke sosiale relasjoner som virker inn på hvordan vi handler og forstår virkeligheten. Mange av disse relasjonene tenker vi sjelden over, men likevel har de betydning for hva vi gjør. Selv de mest trivielle hverdagsaktiviteter, som å pusse tennene, er innvevd i sosiale relasjoner. Vi har hørt om Karius og Baktus som barn, vi har sett filmer og reklame av folk med skinnende rene tenner, og som foreldre har vi kanskje fått opplæring på helsestasjonen eller hos tannlegen om hvordan vi skal pusse tennene til barna våre. Å ha rene hvite tenner vitner om at man skikker seg godt, mens dårlige tenner kan gi assosiasjoner til dårlig helse, omsorgssvikt eller rusmisbruk. Selv når jeg står alene foran vasken og pusser tennene, henger altså handlingene mine på intrikat vis sammen med andre folks handlinger – med foreldre og jevnaldrende, med helsesøstre og odontologer, med politikere og byråkrater. Deres handlinger –når de forsker på tannhelse, skriver bøker og rapporter, utvikler retningslinjer, utformer politikk, bevilger penger, gir opplæring og så videre – bidrar til å organisere hvordan jeg pusser mine tenner. Mitt hverdagsliv inngår med andre ord i en rekke relasjoner med folk som befinner seg langt borte fra meg, både i tid og rom. Det er denne sosiale organiseringen av hverdagslivet som opptar forskere som bruker institusjonell etnografi. Hvordan henger det hele sammen? Hvordan er det folk gjør koordinert? Som metode handler institusjonell etnografi om å utforske nettopp dette. Legg merke til at vi bruker ordet «gjøre» her i stedet for «bruke» eller «anvende». Årsaken til dette er at «gjøring» er et svært sentralt begrep i institusjonell etnografi. Det handler om å anerkjenne at det er folks handlinger og erfaringer som settes i sentrum. Karin Widerberg (2007) skriver blant annet i Sosiologi i dag at institusjonell etnografi er en måte «å gjøre sosiologi på».

Som metodologi dreier institusjonell etnografi seg både om en måte å forstå virkeligheten på og om en fremgangsmåte for hvordan man kan utforske den. Et sentralt poeng i institusjonell etnografi er at språket vårt – de begrepene og forståelsesmodelle-

Institusjonell etnografi er en forskningstilnærming som det er økende interesse for i Norden. Tilnærmingen ble utviklet av Dorothy Smith og anvendes særlig innenfor sosiologi og andre samfunnsvitenskapelige disipliner, inkludert profesjonsstudier.

Tilnærmingen tar som regel utgangspunkt i menneskers hverdagsliv, nærmere bestemt i en spesifikk erfaring. Den har som mål å undersøke hvordan styrende tankegods former denne erfaringen og beveger seg ofte inn i institusjonelle relasjoner.

I denne boka gir forfatterne en praktisk innføring i institusjonell etnografi som forskningstilnærming. Hva er institusjonell etnografi, og hva slags kunnskap er tilnærmingen egnet til å få frem? Hvordan kan man gå frem for å samle og analysere data? Hva slags rolle har forskeren?

Boka henvender seg til studenter og forskere som er nysgjerrige på hvordan de kan gå frem for å gjøre institusjonell etnografi.

Ann Christin E. Nilsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Agder, og forsker på temaer knyttet til oppvekst og velferd både i Norge og i det globale sør.

Janne Paulsen Breimo er professor i sosialt arbeid ved Nord universitet og forsker på styring og organisering av velferdstjenester, særlig innenfor barnevern, arbeidsinkludering og rehabilitering.