Oppbygningen av boken

I kapittel 1 drøfter Sigrun K. Ertesvåg kapasiteten organisasjonen har til å ta i bruk forskingsbasert kunnskap for å oppnå økt kvalitet i forebyggende arbeid. Kapasitetsbyggingen illustreres gjennom skolens arbeid med å forebygge, avdekke og stoppe mobbing. I media er det stadig overskrifter om skoler som ikke lykkes med å stoppe mobbing. Norsk forskning viser at skoler med høyest forekomst av mobbing har de svakeste forutsetningene i organisasjonen for å lykkes i arbeidet. I media etterlyses gjerne nye tiltak eller tilnærminger. Problemet ligger likevel ikke her. Mange skoler klarer ikke å arbeide tilstrekkelig forskningsbasert, systematisk og målrettet over tid. Disse skolene har lav kapasitet for arbeidet mot mobbing.

I kapittel 2 drøftes muligheter og utfordringer i kapasitetsbygging gjennom foreldrenettverk når barn unngår å snakke. Det er et stort behov for utprøving av nye tiltak for å hjelpe barn med selektiv mutisme ut av tausheten. Foreldre er en sentral ressurs i samarbeidet om denne gruppen barn og unge. Heidi Omdal utforsker hvordan et innovasjonsarbeid med gruppeveiledning av foreldrene til disse barna påvirket kapasiteten hos foreldre til å bli viktige endringsagenter i barnets liv.

I kapittel 3 undersøker Heidi Omdal og Ingrid Lund kommunikasjonen mellom barnehageledere og øvrige ansatte i barnehagen. Lederen har ansvar for at institusjonen er i stadig endring og utvikler seg som en lærende organisasjon. En endringsorientert leder jobber aktivt med å inkludere hele personalet i refleksjonsprosesser og felles vurdering av barnehagens virksomhet. Betydningen av dialog når det gjelder praksisutøvelsen og tilbakemeldingssystemer i kollegiet, er derfor sentralt for å bygge opp et utviklingsfremmende læringsmiljø for barn og voksne.

Heidi Omdal og Lise Barsøe drøfter i kapittel 4 muligheter og barrierer i samarbeidet om barn med spesielle behov i barnehagen. I kapitlet utforskes hvordan barnehagelærere forstår og opplever det tverrprofesjonelle samarbeidet når barn trenger hjelp fra flere instanser, og hvordan de samarbeider internt i barnehagen og med foreldrene for å gi barn som trenger ekstra hjelp og støtte, best mulige utviklingsmuligheter. Det ser ut som om samarbeidet mangler gjensidighet, siden informasjonsflyten har en tendens til å gå mest fra barnehagen til de andre instansene og mindre den andre veien.

Lisbeth Jensen Gallefoss og Magnhild Mjåvatn Høie utforsker i kapittel 5 helsesykepleieres erfaringer med og tanker om det tverrfaglige samarbeidet rundt elever i barneskolen som vekker bekymring. Erfaringene viser at det som synes avgjørende for å få til et godt tverrprofesjonelt samarbeid, er godt planlagte tverrprofesjonelle møter, tydelig ledelse, skriftliggjøring av det som ble bestemt, forpliktelse, at alle stemmer blir hørt, inkludert foreldrenes stemme, og godt kjennskap til hverandres

profesjonelle kompetanse. Med støtte i empirien foreslås noen forbedringsmuligheter i det tverrfaglige samarbeidet omkring barn som vekker bekymring i skolen.

Kapittel 6 er skrevet av Anne Brita Thorød, Tone Kristin Karlsen og Nina Broman Woxholt og bygger på to masteroppgaver i psykisk helsearbeid. Masterkandidatene har med utgangspunkt i sine erfaringer i skolen studert hvordan tverrprofesjonelt arbeid oppleves fra de aktuelle tjenestenes side når samarbeidet er knyttet til barn og unge under institusjonsopphold. Samarbeidet mellom barnevernet og skolen er vektlagt siden tidligere forskning viser at barnevernet har lagt liten vekt på utdanning (for eksempel Frønes, 2017). Studien fant at det ikke fantes noe felles mål for instansene som samarbeidet i sakene, og da ble det vanskelig å vite hvordan de profesjonelle kunne sikre barnets eller ungdommens beste. Mens samarbeidet synes å fungere godt mellom tjenestene som er knyttet til samme lovverk, kommer det frem tvetydigheter og statusforskjeller i samarbeid på tvers. Det er deltakerne fra skolen som formidler dette sterkest.

I kapittel 7 av Jorunn Gjedrem og Marianne Hovet Steig rettes blikket mot betydningen av å starte utviklingen av kompetanse i å arbeide tverrprofesjonelt allerede under utdanningen. Erfaringene fra et pilotprosjekt ved Universitetet i Agder blir presentert. Studentene hadde praksis i tverrprofesjonelle grupper på 3–4 studenter og skulle løse en reell oppgave for praksisstedet. Datamaterialet besto i at de skrev et refleksjonsnotat umiddelbart etter praksisperioden og deltok i fokusgruppeintervjuer 1–2 måneder etter avsluttet praksis.

I kapittel 8 foretar Kristian Leonard Melby og Carl Christian Bachke en teoretisk drøfting av samarbeid. Forfatterne tar utgangspunkt i de mange termene og definisjonene som er knyttet til samarbeidsbegrepet, og undersøker hvordan samarbeid forstås i litteraturen, og hva som er samarbeidets kjennetegn. Forfatterne nærmer seg dette gjennom to perspektiver, et studium av faglitteratur basert på fagfolks beskrivelser og et perspektiv knyttet til den samarbeidskompetansen en person innehar i kraft av å være menneske.