innledning
17
Oppbygningen av boken I kapittel 1 drøfter Sigrun K. Ertesvåg kapasiteten organisasjonen har til å ta i bruk forskingsbasert kunnskap for å oppnå økt kvalitet i forebyggende arbeid. Kapasitetsbyggingen illustreres gjennom skolens arbeid med å forebygge, avdekke og stoppe mobbing. I media er det stadig overskrifter om skoler som ikke lykkes med å stoppe mobbing. Norsk forskning viser at skoler med høyest forekomst av mobbing har de svakeste forutsetningene i organisasjonen for å lykkes i arbeidet. I media etterlyses gjerne nye tiltak eller tilnærminger. Problemet ligger likevel ikke her. Mange skoler klarer ikke å arbeide tilstrekkelig forskningsbasert, systematisk og målrettet over tid. Disse skolene har lav kapasitet for arbeidet mot mobbing. I kapittel 2 drøftes muligheter og utfordringer i kapasitetsbygging gjennom foreldrenettverk når barn unngår å snakke. Det er et stort behov for utprøving av nye tiltak for å hjelpe barn med selektiv mutisme ut av tausheten. Foreldre er en sentral ressurs i samarbeidet om denne gruppen barn og unge. Heidi Omdal utforsker hvordan et innovasjonsarbeid med gruppeveiledning av foreldrene til disse barna påvirket kapasiteten hos foreldre til å bli viktige endringsagenter i barnets liv. I kapittel 3 undersøker Heidi Omdal og Ingrid Lund kommunikasjonen mellom barnehageledere og øvrige ansatte i barnehagen. Lederen har ansvar for at institusjonen er i stadig endring og utvikler seg som en lærende organisasjon. En endringsorientert leder jobber aktivt med å inkludere hele personalet i refleksjonsprosesser og felles vurdering av barnehagens virksomhet. Betydningen av dialog når det gjelder praksisutøvelsen og tilbakemeldingssystemer i kollegiet, er derfor sentralt for å bygge opp et utviklingsfremmende læringsmiljø for barn og voksne. Heidi Omdal og Lise Barsøe drøfter i kapittel 4 muligheter og barrierer i samarbeidet om barn med spesielle behov i barnehagen. I kapitlet utforskes hvordan barnehagelærere forstår og opplever det tverrprofesjonelle samarbeidet når barn trenger hjelp fra flere instanser, og hvordan de samarbeider internt i barnehagen og med foreldrene for å gi barn som trenger ekstra hjelp og støtte, best mulige utviklingsmuligheter. Det ser ut som om samarbeidet mangler gjensidighet, siden informasjonsflyten har en tendens til å gå mest fra barnehagen til de andre instansene og mindre den andre veien. Lisbeth Jensen Gallefoss og Magnhild Mjåvatn Høie utforsker i kapittel 5 helsesykepleieres erfaringer med og tanker om det tverrfaglige samarbeidet rundt elever i barneskolen som vekker bekymring. Erfaringene viser at det som synes avgjørende for å få til et godt tverrprofesjonelt samarbeid, er godt planlagte tverrprofesjonelle møter, tydelig ledelse, skriftliggjøring av det som ble bestemt, forpliktelse, at alle stemmer blir hørt, inkludert foreldrenes stemme, og godt kjennskap til hverandres
