Lek som symbol og rettighet

Dette var kanskje første gang jeg hørte en slik oppfordring om å leke i så direkte form. Det var derimot ikke første gang jeg bevitnet lekens inviterende vesen. I barnehagen lever slike invitasjoner i alle kriker og kroker. Lekende forespørsler farer frem og tilbake, opp og ned, innimellom duploklosser, bak tørkeskapet, under garderobebenken og i toppen av sklia – mellom barn, fra barn til ansatte og den andre veien. Det er så mye lek å ta av at det burde ikke være vanskelig å skrive om. Så lenge mennesket har reflektert over sin tilstand, har veldig mange skrevet om, beskrevet og forsøkt å forklare lekens natur. Likevel er det noe av det vanskeligste jeg kan forestille meg. I det samme en setter ord på hva lek er eller hvordan lek kan se ut, mister vi noe av det vesentlige ved den ut av syne.

Lek som symbol og rettighet

Leken gir oss nåtiden, skriver den tyske filosofen Eugen Fink (1905–1975). Det er i det øyeblikket leken utspiller seg, at den er i sin fullendte form. Det er da den virkelig skjer, og ingen skrevne ord kan til det fulle yte leken rettferdighet. Flere ganger har jeg kjent den sitrende gleden av å flyte av sted i lek med barn eller observert barn fullstendig oppslukt i lek. Når jeg så setter meg ved pulten for å skrive det ned, er det som om det ikke lenger lar seg fange i ord. Jeg har ikke tro på en total mystifisering av leken. Lek må skrives om, og i beskrivelsen av den må vi strebe etter å komme på innsiden og avdekke flere lag av den lekende verdenen. Er vi heldige, kan det hende vi streifer borti det lekne mellom de skrevne ordene i ny og ne.

I vår tid blir leken forstått som en rettighet, som barns uttrykk og deres måte å være i verden på. Dette finner vi tydelig i lov- og

rammeverk som omfatter barnehagens mål og innhold. I FNs barnekonvensjon, artikkel 13.1, forstås lek som en rettighet basert på barns ytringsfrihet:

Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge. (Min utheving).

FNs barnekonvensjon, 2003.

Også i artikkel 31.1 om barns rett til fritidsaktiviteter og lek tydeliggjøres barnas rett til å leke:

Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet.

FNs barnekonvensjon, 2003.

I rammeplanen for barnehager (2017) er barns behov for lek viet et eget kapittel, og lekens viktige posisjon er fremhevet allerede i første setning, hvor det står at leken skal ha en sentral plass i barnehagen og at lekens egenverdi skal anerkjennes. I barnehageloven § 2 står det at «barnehagen skal gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter», og leken som en sentral del i barns liv kommer tydelig frem også i FNs barnekonvensjon. Det blir ikke foretatt en analyse av lekens plass i lovverk og styringsdokumenter i denne boken,1 men det er viktig å tydeliggjøre det formelle ansvaret vi har for å ivareta det lekne. Et av kjennetegnene ved den

1 Se Berit Baes bok fra 2018, Politikk, lek og læring. Barnehageliv fra mange kanter, for en grundig oversikt og analyse av lekens plass i styringsdokumenter, med et historisk perspektiv.