Imaginasjon

nordiske barnehagepedagogikken er lek for lekens egen skyld og ikke som et middel for å oppnå noe annet, for eksempel læring.

Denne måten å forstå leken på ble fremmet av den anerkjente, danske lekforskeren Torben Hangaard Rasmussen i hans populære verk Den store leg (1985). Han skrev at leken er lekens eget mål, og siden har flere fagpersoner løftet frem betydningen av dette perspektivet i en motstand til politiske tendenser preget av en instrumentell forståelse av lek. I et slikt nytteperspektiv blir leken fremstilt som et middel for å nå andre mål, og man overser at barn leker fordi det er gøy, eller fordi det er verdifullt i seg selv.2 I det norske fagmiljøet har barnehageforsker Berit Bae de siste tjue årene vært en viktig talsperson for barns rett til lek, og i sin seneste bok Politikk, lek og læring – barnehageliv fra mange kanter (2018) skriver hun at lek svært ofte omtales på en nedlatende måte, med formuleringer som «de bare leker» (Bae, 2018). En slik holdning korrelerer svakt med den mangfoldige betydningen lek har i barns liv.

Imaginasjon

Den lekne innstillingen barn har til omverdenen og tingene i den: Alt fra en drikkeflaske, en blomst til lekeapparater og store bygninger, plasserer vi altfor ofte i en egen barnekategori – noe bare barn driver med. Når vi lager et slikt tydelig skille, reduserer vi både kraften i det lekende blikket og de voksnes forestillingsevne. På 1700-tallet ble den skapende fantasien knyttet til hukommelse, og den franske filosofen Voltaire (1694–1778) definerte imaginasjon som evnen til tankemessig å forestille seg sanselige ting basert på refleksjon og erindring. Denne egenskapen ble beskrevet som en gave fra naturen og forbeholdt geniene (Maurseth, 2005). En annen fransk opplysnings-

2 Se for eksempel Sutton-Smith, 1997, Singer, 2013, Øksnes & Sundsdal, 2014 og Østrem, 2015 for mer om kritikken mot den instrumentalistiske forståelsen av lek.

filosof, Denis Diderot (1713–1784), hevdet at imaginasjonen, eller innbilningskraften, er noe mer enn erindring og refleksjon: at det ikke bare er en reproduksjon – men noe som også former og fargelegger de tidligere sanseinntrykkene. Voksnes evne til slik fantasifull tankevirksomhet ser vi ofte komme til uttrykk i kunsten, gjennom musikk, litteratur, teater og billedkunst. Kanskje blir ikke denne evnen redusert etter hvert som vi vokser opp, men bare omformet og uttrykt gjennom et etablert kunstrom? I dette rommet blir imaginasjonen materialisert i en relativt allmenn og akseptert form, mens barnas lek uttrykkes mer spontant, hvor og når som helst. Murphy, Peters og Marginsons (2010) beskrivelse av kreative mennesker gir assosiasjoner til lekende barn: «De er lekende, men disiplinerte, fantasifulle, men grunnfestet, ansvarsfulle og uansvarlige om hverandre» (s. 23, min oversettelse). Den lekende kraften er muligens like vill, ukultivert og uberegnelig underveis i den skapende prosessen, både i barnets lek og kunstnerens arbeid.

Evne til imaginasjon er viktig for barnet i lek, for kunstnerens kreative prosesser og muligens for alle oss som vil bevare lekenheten gjennom livet. Denne evnen gjør oss i stand til å skape bilder av personer, hendelser og gjenstander i vårt eget hode – også bilder av personer, hendelser og gjenstander som ikke finnes, eller er umulige i virkeligheten. Vi kan forstå barnets lek som et lite kunstverk, eller et imaginasjonsverk, hvor leken kan uttrykke originalitet, kreativitet, sympati og intelligens (Furlong, 2002). Imaginasjon er således lekens utspring. Og for noen forsvinner ikke evnen, selv om alderen øker.

Kanskje leker voksne akkurat like mye som barn, men det er en mer skjult form for lek, og ikke like lett å se. Selv om det ikke er lett, er det mulig å få øye på den voksnes lek. Jeg kan formelig se minnene om barndommens lek fare gjennom bestemor Eva når hun lener seg tilbake i stolen med øynene lukket og et lite, skjevt smil om munnen. Eller når jeg lytter til et intervju med en forfatter som følger egne