8 minute read
Prolog
Kapittel 1
Den frie lekens vilkår
Hva slags vilkår har den frie leken i dagens barnehager? Flere hevder at friheten som barn har til å leke og forvalte sin egen frie tid, utfordres i takt med institusjonaliseringen (Sutton-Smith, 2009; Gopnik, 2011; Øksnes & Sundsdal, 2015). Med institusjonaliseringen av barns liv er leken paradoksalt nok blitt både usynliggjort og synliggjort (Rasmussen, 1996). Leken er organisert og plassert innenfor institusjonelle rammer. På den måten er leken blitt mer usynlig enn den var tidligere da barna lekte i sitt nærmiljø. Samtidig er leken blitt mer synlig i og med den økende interessen fra barneforskningen.
Den frie leken har tradisjonelt hatt en sentral plass innenfor den nordiske barnehagepedagogikken. Ikke minst ble leken styrket med FNs barnekonvensjon artikkel 31, som understreker barns rett til hvile, fritid og lek. Imidlertid utfordres tiden til fri lek både fra utdanningspolitisk hold og fra forskerhold. Flere ser med bekymring på hvordan barnets frie lek fortrenges til fordel for lekbasert læring og utvikling.
Når leken tradisjonelt har vært gitt en sentral plass, innebærer det stor grad av frihet og dermed tid, samtidig som leken har vært knyttet til barnas egen skaperkraft uten for mye innblanding av voksne. I Rammeplan for barnehagen bygges det videre på denne barnehagetradisjonen (Kunnskapsdepartementet, 2018, s. 7), men begrep som «fri lek» eller «den frie leken» benyttes ikke. Det poengteres at «lekens egenverdi
16 vibeke glaser, cecilie dyrkorn fodstad og morten sæther
skal anerkjennes» (s. 17), som etterfølges av «Leken skal være en arena for barnas utvikling og læring». Lek og læring knyttes i rammeplanen tett sammen, og kan bidra til at barnas egentid til å skape sine lekverdener står i fare.
Barnehagens oppgave med å legge til rette for læring ble tydelig med NOU 2003: 16, der barnehagen ble sett på som første ledd i utdanningsløpet (Lillemyr, 2011, s. 62). Som en konsekvens av dette settes lek og læring i barnehagen, som vi har sett, i sammenheng, og faren er at man undervurderer lekens vesen som en tilstand. I leken utvikles barnet, og læring er en åpenbar konsekvens, men det er mer usikkert hvorvidt barnet kan styres inn i en planlagt lek som har forutbestemte læringsmål som en definert konsekvens.
Hva er dessuten god lek? Fortsatt eksisterer det holdninger om at den frie leken er useriøs og uproduktiv, uten egenverdi (Sutton-Smith, 2009; Øksnes & Sundsdal, 2015). Slike holdninger er gjerne knyttet til en idealisert forestilling om at med god lek følger orden og harmoni.
Orden og kaos har begge sin plass i leken. Orden og kaos var også tittelen på Torben Hangaard Rasmussens kjente bok fra 1992. Her skrev Rasmussen blant annet om leken som et ambivalent fenomen. Leken skifter karakter og retning og har tilsynelatende uforenlige sider. Leken rommer elementære grunnkrefter slik man finner dem i livet for øvrig. De er «kampbetonte, baserer seg på hell og lykke, etterligning, forvirring eller kaos» (Rasmussen, 1996, s. 41). Lek er fabulering og har i seg et skapende element som driver leken og fortellingen inn i nye retninger. Leken er mektig. Bråkleken er støyete. Den er preget av fart, spenning, latter, alvor, tull og tøys. Leken er kompleks.
Leken er et uttrykk for livskraft og vitalitet der lekens mening er å leke (Kibsgaard, 2019). Amundsen (2021) skriver blant annet at lek er en ekstatisk åpenhet mot verden, der barna parafraserer over livsalvoret. Barns frie lek kan ses på som spontan lek som vi også kjenner igjen i barns estetiske uttrykk som spontansang, eller barns lek med sang. I voksnes estetiske eller kunstneriske uttrykk finner vi eksempler på spontanitet og improvisasjon der også det lekende står i fokus. Om voksne evner å mane fram erfaringer fra egne lekopplevelser, kan det være et utgangspunkt og få betydning for hvordan den voksne i barnehagen møter barns lek.
I flere av tekstene i denne boka diskuteres det hvordan pedagoger og andre ansatte i barnehagen forholder seg til barns frie lek som også inkluderer refleksjoner og
17
teoretiske perspektiver på ulike lekformer. I voksnes møte med lekende barn finnes øyeblikkets muligheter. Om barn inviterer voksne inn i leken, gjelder det å kunne oppdage barns spontane uttrykk og innspill som potensielle byggesteiner for lekens utvikling (Dillan, 2008, s. 17).
Felles for artiklene i denne antologien er ønsket om å løfte fram lekens flertydighet. Den frie leken lar seg ikke forklare med en enkel definisjon. I så måte er det kompleksitet og flertydighet, og ikke enkelhet, som er lekens mest sentrale kjennetegn (Homan, 2020). I dag preges lekforskningen av polarisering med vektlegging av lekens egenverdi på den ene siden og lekens nytteverdi på den andre siden. Spørsmålet er om leken kan studeres både ut fra dens egenverdi og nytteverdi?
Bidragsyterne tar primært utgangspunkt i en fenomenologisk tilnærming til lek. Leken er ifølge Friedrich Schillers forestilling det mest menneskelige av alle aktiviteter og kan ses på som en form for kunstnerisk aktivitet. Hans-Georg Gadamer knytter tilsvarende lek til opplevelse av kunst som en grunnleggende hermeneutisk tilnærming til verden (Gadamer, 2004; Lester, 2020). Leken er livsviktig for barna, hevder Sonja Kibsgaard, og poengterer at det å mestre lek fører til at barnet kan mestre livet sammen med andre (Kibsgaard, 2018, s. 360).
Like viktig som å beskrive den frie lekens vesen er det å reflektere over voksnes holdninger og aktive tilrettelegging av slik lek. Hvordan kan voksne ivareta vilkårene for den frie leken? Til det trengs en særegen bevissthet og kunnskap om den frie lekens karakter og til å legge forholdene best mulig til rette. Stuart Lester skiller her mellom account-ability og respons-ability i sin bok Everyday Playfulness. Med account-ability refererer han til voksnes oppmerksomhet og følsomhet for øyeblikk av barns lekenhet. Dette krever en særskilt bevissthet, kunnskap og forståelse som innebærer at den voksne verdsetter barns spontanitet, lekenhet, tull og tøys og vilterhet. Respons-ability refererer til voksnes etiske bevissthet og aktive tilrettelegging av omgivelsene som ivaretar barns frie lek og lekenhet (Lester, 2020, s. 36).
Antologien er en dedikasjon til dosent emerita Sonja Kibsgaard for hennes omfattende og inspirerende arbeider knyttet til barns lek. Hun har markert seg med en tydelig stemme i barnehagepedagogikken og har bidratt til å verne om lekens estetiske og eksistensielle kraft. I hennes siste utgivelse Tull og tøys på ramme alvor viser hun hvordan barns tull og tøys og fandenivoldskhet har en særlig verdi i deres ofte overstyrte hverdag (Kibsgaard, 2019).
18 vibeke glaser, cecilie dyrkorn fodstad og morten sæther
Lekens kraft og verdi for enkeltbarnet kan sies å ha vært omdreiningspunktet for Kibsgaards forskning siden 1999, da hun var redaktør og medforfatter av boka Mens leken er god. Sammenhengen mellom språk og lek har siden vært sentral i forskningen hennes, og i 2002 ga hun ut boka Norsk som andrespråk. Barnehage og barnetrinn sammen med ektemannen, Olaf Husby. Lekbegrepet ses i denne boka i sammenheng med at mange minoritetsspråklige barn «må kjempe for å erobre en plass i leken» (Kibsgaard & Husby, 2014, s. 145). Hun understreker i forskningen sin hvordan språk og kultur, det hun med Bourdieu omtaler som «gyldig kapital», blir vesentlig for inkludering i lek. I sentrum for denne forskningen er rolleleken, ettersom den krever et verbalspråklig lekspråk. Dilemmaet for personalet, ifølge Kibsgaard, vil være å finne balansen mellom å ikke forstyrre barns lek og bidra til at barn som ekskluderes fra leken, blir inkludert. Hun er opptatt av at de minoritetsspråklige barna må tilegne seg, med støtte fra personalet, et handlingsrepertoar som de kan velge mellom i manøveren om innpass (2015, s. 39).
Kibsgaard har et sosialkonstruktivistisk syn på barn og barndom, der barns evne til aktivt å konstruere og videreutvikle sitt liv i samhandling med andre står sentralt (Kibsgaard, 2015, s. 27). Hun framhever viktigheten av at det gis rom for barns frie lek, derav tull og tøys. Det er å ta barns stemme på alvor, skriver Kibsgaard (2019, s. 151), og setter med det et foreløpig punktum for en lang undervisnings-, formidlings- og forskningskarriere med leken og det lekne i sentrum.
Redaktørene har samlet en rekke forskere med det som mål å revitalisere lekens orden og kaos og argumentere for dens egenverdi og eksistensielle betydning. Artiklene dekker en rekke fagområder og disipliner og har en fenomenologisk tilnærming til lek. Tema som belyses, er: betydningen av rampestreker, spontansang som uttrykk for lek, lek som eksistensielt grunnfenomen, små barns lek og lekende voksne mellom orden og kaos, lek som livsorientering, forutsetninger for barnehagelæreres observasjon av barn knyttet til frileken, svar og gjensvar i samspill og lek, bevegelseslek og barn som blir utestengt i lek.
Kjetil Steinsholt og Ola Harstad skriver om Kunsten å erobre paradiset på et blunk? Et blikk på barns lek og rampestreker som avgrensede meningsprovinser. I artikkelen utforskes forholdet mellom lek og rampestreker, for å si noe om disses likheter og forskjeller. I tillegg til at forfatterne tar i bruk egne erfaringer med rampestreker, tenker de også med og imot begreper som familielikhet (Wittgenstein, 1975), lek-
Sonja Kibsgaard er dosent emerita i pedagogikk og har markert seg med en tydelig stemme i barnehagepedagogikken. Som underviser ved DMMH, og gjennom vitenskapelige publikasjoner og utstrakt foredragsvirksomhet, har hun vært en sentral bidragsyter til å verne om lekens estetiske og eksistensielle kraft. I hennes siste utgivelse Tull og tøys på ramme alvor (2019) viser hun hvordan barns tull og tøys og fandenivoldskhet har en særlig verdi i barns ofte overstyrte hverdag. Kibsgaard argumenterer for lekens grensesprengende kraft og sentrale rolle i barnets liv. Dette perspektivet ble fremmet allerede med boka Mens leken er god fra 1999. Siden har sammenhengen mellom språk og lek vært sentral i store deler av hennes forskning, blant annet i Norsk som andrespråk (2002), Lek og samspill i et mangfoldperspektiv (2015) og Veier til språk i barnehagen (2018). Språk og lek har også preget flere av hennes vitenskapelige tidsskriftartikler.
Kibsgaard har fremmet sterkt de flerspråklige barnas involvering og tilgang til lek i barnehagen, og de ansattes sentrale støtte for at så skal skje. I 2009 var hun den første som ble kåret til årets barnehageinspirator. Hennes virke i barnehagesammenheng har satt spor, og med denne antologien ønsker vi å hylle en betydningsfull forsker, formidler og kollega.
