Forord

Dette er en bok om å vurdere uten prøver, og kanskje fristes du som leser denne boka til å ville prøve noe tilsvarende. Men la oss begynne med begynnelsen. La oss begynne med Milla, en elev jeg hadde tidlig i min lærerkarriere. Milla var skarp. Hun tok mine egne ord i klasserommet og tilbakemeldingene jeg ga henne, og brukte dem mot meg. Hun var god til å prate seg opp fra eksempelvis 4+ til 5. Hver gang jeg rettet Millas innleveringer, tenkte jeg på hvordan jeg kunne sikre meg mot tvetydighet og samtidig komme motargumentene i forkjøpet. Jeg lærte mye av å være læreren til Milla, men jeg fikk også noen uvaner med på kjøpet. Jeg begynte å tenke på alle mine elever som om de skulle være Milla, og på hvordan jeg kunne unngå å måtte ete i meg mine egne ord. Jeg begynte å utforme tilbakemeldinger som om hovedpoenget med dem skulle være å unngå diskusjon. «Tenk hvis det skulle dukke opp en ny Milla, eller enda verre – tenk hvis det er en Milla blant foreldrene til elevene mine!»

Forhåpentligvis er det flere som kjenner seg igjen i beskrivelsen på en eller annen måte. Vi gir tilbakemeldinger for å rettferdiggjøre en vurdering, for å dokumentere overfor alle som måtte ønske å «ta oss», enten det er elever, mellomledere eller – o skrekk – alle tigermammaer der ute. Sånne som spiser nyutklekkede lærere til frokost.

Det er dette mange av oss opplever som utfordrende rundt vurderingssituasjonen i det daglige, på tross av alle nye tanker som siver inn via forskningslitteratur og det som pålegges oss som lærere via eksempelvis opplæringsloven. I § 3-2 i opplæringsloven slås det fast allerede i første setning at «formålet med vurdering i fag er å fremje læring undervegs». Det er altså ikke uangripelighet eller rettferdiggjøring som er poenget med vurdering. Man kan godt vite det, bevisst eller ubevisst, men utfordringen er å få satt denne kunnskapen ut i praksis.

Min bevisstgjøringsprosess kom som resultat av en master jeg skrev om vurdering i 2015, men også som student på NTNU i det påfølgende året etter masteren, et år jeg benyttet til å sikre meg studiepoeng til å kunne undervise i engelsk.

Det er mange veier til målet. Derfor har jeg også invitert inn to gjesteforfattere, Helle Linné Eriksen og Siri Hunstådbråten, til å bidra med sine erfaringer. Som lærer må man uansett gå noen usikre skritt i starten, finne sin egen vei inn i didaktikken, og denne boka er skrevet med et ønske om å være til hjelp i denne prosessen. Selv har jeg sluttet med prøver og etter hvert også karakterer. Dette er kanskje ikke riktig i alle fag, eller for alle lærere, men vi kan alle bli mer bevisst vår egen praksis.

Jeg for min del kommer aldri til å være «fremme». Jeg liker egentlig reisemetaforen som et bilde på en lærerkarriere, men innser vel også mer og mer at det er veien som er målet.

Nils Håkon Nordberg Drammen, mars 2021