Behov for en ny praksisteori

16

RACHEL JAKHELLN, ELA SJØLIE OG JESSICA ASPFORS

som til enhver tid er til stede. Vi kan undersøke praksiser på ulike nivå fra det overordnede, som for eksempel å undervise eller mer spesifikt fysikkundervisning, eller enda tettere på: undervisning om energi eller helt nært: klasseromsamtalen om hvordan energi gir lys og varme. I lærerutdanningen er praksisbegrepet gjerne brukt om utdanningens praksisperioder, i skolen gjerne om undervisning. I denne boken har praksis en bredere betydning, noe som vil komme frem gjennom beskrivelsen av praksisteori og teorien om praksisarkitekturer her i del 1, i variasjonen av kontekster og tematikk i de empiriske kapitlene i del 2 og oppsummeringene i del 3 av boken.

Teorien om praksisarkitekturer – en teori om og for praksis

Teorien om praksisarkitekturer ble publisert i sin opprinnelige form i 2008 av to australske forskere, Stephen Kemmis og Peter Grootenboer. Den er senere blitt videreutviklet av et internasjonalt forskernettverk: Pedagogy, Education and Praxis (PEP). Vi som skriver denne boken, inngår i den norske grenen av dette nettverket. Bokens redaktører har vært aktive i nettverket og fulgt utvikling av teorien over tid. Vi ser det av betydning å kunne spre aktuell utdanningsforskning hvor teorien er brukt på norsk.

Å overføre en idé eller en teori fra én kultur eller en virksomhet til en annen krever ifølge Røvik mfl. (2014) en rekontekstualiseringsprosess; det vil si en oversettelse og en innsats for å aktualisere idéen i den nye sammenhengen. Vi ser derfor også betydningen av å oversette teorien om praksisarkitekturer som har sitt opphav i en anglosaksisk kultur, ikke bare til norsk språk, men også til norsk kontekst, kultur og tradisjon som først og fremst studenter i ulike pedagogiske utdanninger, men også lærere og utdanningsforskere, kan ha nytte av. Med det fokuset som nå er på partnerskap mellom skole og høyere utdanningsinstitusjoner (Kunnskapsdepartementet, 2017), er utvikling av norske begreper og teori om praksis på norsk av stor betydning. Det er også et mål å søke å diskutere hvordan teorien om praksisarkitekturer kan fungere i den norske utdanningskonteksten, med dens tradisjoner og pedagogiske diskurs, i dag og i et lengre perspektiv.

De senere årene har teorien om praksisarkitekturer fått økt spredning. Teorien har blitt brukt inn mot ulike utdanninger og praksiser fra barnehage til høyere utdanning. Forfatterne av bokens kapitler har brukt teorien på ulike felt og med forskjellige målgrupper. Vi ser stort potensial i teorien for lærer-

KAPITTEL 1 BEHOV FOR EN NY PRAKSISTEORI? 17

studenter, lærere i ulike virksomheter, lærerutdannere og forskere som skal analysere, utvikle, endre, forstå og forske i ulike praksiser. Ifølge Mahon mfl. (2017) kan teorien om praksisarkitekturer fungere som:

• En teoretisk ressurs for å forstå (og reflektere over) utdanning og praksis:

Hva er det som skjer her? • En analytisk ressurs for å identifisere hva som hindrer og støtter praksiser innen utdanning (empiriske koblinger): Hvorfor skjer det som skjer?

Hvorfor er praksisen akkurat sånn? • En transformativ ressurs for finne måter å endre praksis på: Hvordan kan denne praksisen endres til det bedre, til å være mer i tråd med ønskede verdier og intensjoner?

Teorien om praksisarkitekturer beskriver praksis som bestående av tre bærende elementer som henger nært sammen (Kemmis & Grootenboer, 2008):

• YTRINGER – hva de som inngår i praksisen, sier og tenker (det diskursive og/eller kognitive). • HANDLINGER – hva de gjør og utfører (det kroppslige og motoriske). • RELASJONER – hvordan de forholder seg til hverandre og omgivelsene (det sosiale og affektive).

Ytringer Handlinger

Relasjoner

Figur 1.1 Hvordan en praksis henger sammen (jf. Kemmis mfl., 2014, s. 33).

I møte med en praksis kan det å observere og systematisk undersøke ytringer, handlinger og relasjoner gi grunnlag for å reflektere over, utvikle og endre praksisen. Vi kan få en dypere innsikt i hva det er som foregår, og som vi kan