Teorien om praksisarkitekturer – en teori om og for praksis

KAPITTEL 1

Behov for en ny praksisteori?

Rachel Jakhelln, Ela Sjølie og Jessica Aspfors

Utdanningsfeltet i dag er møtt med store krav til kvalitet og forventninger om endring og utvikling. Spørsmål som driver en slik utvikling, er ofte hvordan vi kan gjøre situasjonen bedre – for barnet, eleven, studenten, de ansatte, organisasjonen eller samfunnet. Å endre etablerte tradisjoner, tenkemåter og handlingsmønstre er vanskelig, ikke minst når det utfordrer våre verdier og intensjoner. Selv om mye er endret i skole og utdanning de senere årene, er det også mye som fortsatt er gjenkjennbart fra utdanningsinstitusjonene som vokste frem på slutten av 1800-tallet. Hva er det som gjør at praksiser forblir så stabile over tid? Hvorfor er det så vanskelig å endre dem? En grunn for at det er vanskelig å endre en praksis, er at en praksis ikke bare er et individuelt anliggende, men skapes av og mellom de som er involvert i den aktuelle praksisen. Praksis er også påvirket av tradisjoner og lokale forhold, som ofte opptrer som «usynlige aktører» og påvirker praksis uten at vi nødvendigvis er det bevisst. Et første steg på veien mot endring er derfor å forstå praksis, hva som skjer og hva som former, støtter og begrenser den. Denne boken handler om teorien om praksisarkitekturer, som kan hjelpe oss med en slik forståelse. Boken er tenkt å være en ressurs for utdanningsfeltet og andre praksisfelt hvor det er av betydning å forstå, beskrive, tolke og ikke minst endre praksiser.

Men hva er en praksis? Dette er et spørsmål vi sjelden stiller, selv om begrepet praksis brukes i mange sammenhenger om ulike situasjoner og handlinger. En praksis kan være nesten hva som helst der folk er involvert og gjør noe, som for eksempel matlaging, undervisning, fotball eller dans, og den kan ha ulike hensikter og innramminger. Praksiser er dynamiske og påvirkes kontinuerlig av både historie, tradisjoner og av det som skjer her og nå med de menneskene