Innledning

Boken tar for seg barnehagens digitale praksis i et teoretisk og praktisk perspektiv. Utviklingen innen teknologi i det 21. århundre innebærer at barn på en naturlig måte vokser opp innenfor arenaer der informasjonstilgangen er større enn den tidligere har vært. Det kommer stadig mer forskning om teknologiens integrering, og den peker også på pedagogiske fordeler og muligheter. Teknologi som verktøy kan med fordel tas i bruk for å styrke læringsmiljøet og samtidig oppmuntre til kreativitet og fantasi (Danby, Fleer, Davidson & Hatzigianni, 2018; Fleer, 2018; Huber, Highfield & Kaufman, 2018).

Framtiden er nå, men likevel vet vi ikke hva samfunnet vil kreve av dagens barn og unge, som skal ut i arbeidslivet om 15–20 år. Vi lever i en tid der utviklingen skjer raskere enn vi klarer å henge med. Det vi med sikkerhet kan si, er at Norge er et av de landene i verden som er mest opptatt av digitalisering (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2016 og 2019). Regjeringen hevder at teknologi er nødvendig både for den enkelte innbyggers hverdag og storsamfunnets håndtering av store og komplekse prosesser. Teknologien gir oss nye muligheter, men vi må også evne å se og være kritiske til konsekvensen av hva teknologien kan føre til. Utdanning i dag handler mye mer om tenkemåter som involverer kreative og kritiske tilnærminger til problemløsning, og områder som omhandler å kunne ta beslutninger. Det handler også om nye måter å jobbe på, der oppgavene fordrer økt grad av kommunikasjon og samarbeid med bruk av teknologien. Det skal være trygt å bruke digitale løsninger. En vellykket digitalisering handler derfor også om å ivareta krav til sikkerhet og den enkeltes personvern på en god måte (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2019, s. 50).

Bølgan sier i sin bok Digital praksis i barnehagen at «digitale verktøy, medier og digital praksis går som en rød, men tynn tråd gjennom rammeplaner, offentlige dokumenter og rapporter siden 1989» (Bølgan, 2018, s. 39). Om vi tar et tilbakeblikk, så kan vi se av rammeplanen fra 1996 at det der lå en slags føring for at barnehagene burde ta i bruk elektronisk databehandling (EDB). Ti år etter, i 2006, ble rammeplanen oppdatert. Der ble digitale verktøy beskrevet som noe barnehagene burde bruke som kilde til lek, læring og innhenting av informasjon (Kunnskapsdepartementet, 2006/2011). Sammen med rammeplanen i 2006 kom det ulike temahefter. Ett av disse handlet om «IKT i barnehagen»; dette ble ført i pennen av Nina Bølgan (Bølgan, 2006). Hun reiste rundt og holdt foredrag om hvordan og hvorfor barnehagene burde ta i bruk digitale verktøy sammen med barna. Det er ikke uten grunn at hun kalles for «barnehage-IKTenes mor». Det ble mer fokus på bruk av digitale verktøy, men mange barnehager hadde fortsatt en oppfatning av at dette var noe som barnehagene kunne velge bort, og noe de ikke trengte å bruke tid på sammen med barna. 2017 ble et vendepunkt. Da kom ny rammeplan, som bygger på Stortingsmelding 19, som sier at barnehagesektoren skal utvikles i «takt med de endringer som skjer i samfunnet og de behov som dagens og fremtidens barn og småbarnsforeldre har» (Kunnskapsdepartementet, 2016, s. 6). Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 44) stiller nå et tydelig krav til personalet når det gjelder digital praksis og bruk av teknologi og medier sammen med barna. Barna skal få erfare, oppleve, bearbeide og lære gjennom å delta, sammen med andre barn og barnehagepersonalet, i daglige aktiviteter som både er frie og planlagte. Aktivitetene skal være både varierte og spennende, og bidra til å skape engasjement, interesse og motivasjon. Barnas interesser for fagområdene kan stimuleres ved å ta i bruk ulikt materiell og utstyr, teknologi og digitale verktøy, spill, bøker og musikk (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 47).

Digital praksis er ett av temaene som trekkes fram i rapporten «Spørsmål til Barnehage-Norge 2018» (Trøndelag forskning og utvikling, 2019). I denne TFoU-rapporten kommer det fram at «… som følge av ny rammeplan ser styrere og eiere mest behov for kollektive tiltak for hele

personalgruppen. Både styrere, eiere, og kommunene som lokal barnehagemyndighet ser størst kompetansebehov innenfor området barnehagens digitale praksis og ledelse av kollektive utviklings- og endringsprosesser» (Trøndelag forskning og utvikling, 2019, s. 50–51). I Monitor 2019 (Fjørtoft, Thun & Buvik, 2019, s. 125) rapporteres den digitale tilstanden i norske barnehager og skoler. Den viser at 87,5 % bruker digitale ressurser i sitt pedagogiske arbeid. I tillegg viser undersøkelsen at digitale verktøy ble brukt 41,5 % ukentlig og 14,4 % daglig av barnehagepersonalet i forbindelse med barns ulike aktiviteter som fremmer deres utforskning, lek og læring (Fjørtoft et al., 2019, s. 126).

I 2020 oppsto en pandemi, covid-19, som rammet hele verden. Både skoler og barnehager i Norge ble stengt ned. Situasjonen har vist oss at teknologien og digitalisering ikke bare er en nødvendig del av hverdagen; den har også satt sitt preg på alle nivåer i utdanningen. Sjelden har vi sett en så hurtig omstilling som alle i samfunnet bidro til. Samtidig meldte det seg et stort behov for mer kunnskap, ferdigheter og forståelse for å bruke digital teknologi og ressurser. I lys av den nye hverdagen er det økt behov for å reflektere over måten digital praksis i barnehagen treffer barnehagepersonalet, barn og foreldre på.

Boken henvender seg til studenter ved barnehagelærerutdanningen, pedagogikkstudenter, barnehagelærere, barnehagepersonalet og foreldrene. Formålet med boken er å introdusere leseren for ulike begreper som er aktuelle for barnehagen når det kommer til det å utøve en digital praksis. Nasjonale retningslinjer for barnehagelærerutdanning (Kunnskapsdepartementet, 2018, s. 6) viser til de ulike temaer som skal vektlegges i studiet, og ett av disse er profesjonsfaglig digital kompetanse, herunder digital dømmekraft. Likevel er det ikke presisert på hvilken måte temaet skal inkluderes i de ulike kunnskapsområder. Dette med unntak av kunnskapsområdet språk, tekst og matematikk, der det står at studentene skal «inneha profesjonsfaglig digital kompetanse» (Kunnskapsdepartementet, 2018, s. 15).

Vi ønsker å understreke vår tilnærming til barnehagens digitale praksiser som en mellommenneskelig kommunikasjon og interaksjon. Vi ser barna som aktive aktører i sin hverdag. Digital teknologi er en stor del av barns daglige aktiviteter og har en evne til å fange deres oppmerksomhet,

interesse, engasjement og motivasjon. Det er barnehagepersonalet som må fange opp disse mulighetene og være en tilstedeværende medspiller som både skal tenke pedagogisk og samtidig gi barna rom for utforskning og lek. I bokens praktiske del, som du finner i del 2, presenteres det ulike pedagogiske aktiviteter, både med og uten digitale verktøy, basert på prosjektarbeid. De fleste av aktivitetene som nevnes, har blitt gjennomført i barnehagen sammen med barn. Vi ønsker å vise hvordan digitale verktøy kan brukes i både et didaktisk og pedagogisk perspektiv. Barns medvirkning har vært en avgjørende faktor som har påvirket prosessen i aktivitetene.

Multimodalitet som begrep refererer til «å sette sammen ulike former for tegn, noe som er en flerdimensjonal representasjon av de deler av virkeligheten kommunikasjonen skal representere» (Letnes, 2018, s. 231). Barns lek med digitale verktøy ses som en del av barns multimodale livsverden som bringer med seg en mer holistisk tilnærming til barns erfaringer og læringsprosesser (Arnott & Yelland, 2020). Multimodalitet innebærer at barn møter ny teknologi på ulike måter, og at det er en flytende progresjon mellom barnas digitale og ikke-digitale livsverdener som spenner over språklige, visuelle, auditive og romlige dimensjoner (Kalantzis & Cope, 2012; Yelland, 2016). Barn leker for eksempel på multimodale måter, ikke bare analogt (ved bruk av leker eller materialer) eller digitalt (ved bruk av digital teknologi/verktøy), men de veksler mellom ulike typer lek, eller bruker både analoge og digitale elementer samtidig i sin lek. Denne begrepsdannelsen gir potensialet til å integrere teknologier i lek, både hjemme og i barnehagen, på ulike måter som representerer de unike multimodale livsverdener som barn lever i. Barns erfaringer med teknologier er kulturelt mangfoldige og heterogene. Det kreves diskusjoner og refleksjoner om hvordan vi kan planlegge de pedagogiske aktivitetene som fokuserer på multimodale lek-situasjoner og utforskning. Barnas perspektiv på teknologi er et viktig aspekt som alle involverte, slike som policy makers, barnehagepersonalet eller foreldre, må ta hensyn til (Stephen & Edwards, 2018).