1 Verdensfilosofier og likeverd

Et formål med å legge frem analyser av et lite utvalg ikke-vestlige filosofier er å prøve å bidra med en nyttig nyanse i forståelsen av mangfold. Vår interesse for verdensfilosofier avspeiler en interesse for menneskehetens samlede visdomstradisjoner, deres vitenskapelige forestillinger om verden og deres kritiske tenkning. Ikke-vestlige filosofier har ofte blitt fremstilt som primitive, eller ikke-eksisterende, og ikke-vestlige religioner som de var del av, som barbariske. Dette ble brukt til å begrunne kolonialisme, kristen misjon og rasisme. Men en grunn til at denne type forestillinger kunne vinne frem, var fravær av korrekt kunnskap i Vesten om de ikke-vestlige filosofiene. Urettferdige sammenligninger var også typisk i fremstillinger. Ekskluderingen av ikke-vestlige filosofier fra filosofihistorien er et svært omstridt emne. Debatt rundt postkolonialisme, dvs. studier av maktforholdet mellom kolonialisme, rasisme og kunnskap, vekker ofte sterke følelser.

Oppkomsten av moderne filosofi har sammenheng med at det i europeisk filosofi hadde oppstått en splittelse mellom religion og rasjonalitet. Men før denne splittelsen skjedde, fantes det tilsvarende former for tenkning i Europa og India,2 Midtøsten og Kina, og kanskje også andre områder som ligger utenfor denne bokens geografiske fokus. En av flere studier som i den senere tid har undersøkt kårene for verdensfilosofier i vestlig filosofi, Peter K. J. Parks Africa, Asia and the History of Philosophy: Racism in the Formation of the Philosophical Canon 1780–1820 (2013), prøvde å finne ut historisk hvordan ekskluderingen foregikk. Park minner om at det store flertallet av de tidlige moderne filosofihistorikerne mente at filosofi startet i Orienten, dvs. i Asia. Ekskluderingen av ikke-vestlige filosofiske tradisjoner skjedde ifølge Park rundt 1780. Det var omkring da skillet mellom religion og filosofi ble foretatt i Vesten, mener han. Deretter begynte filosofihistorikerne å ekskludere folk i Asia og Afrika som de mente var for primitive til å kunne ha filosofi, og derfor bare hadde religion.3 Park mener at det

2 Tola og Dragonetti, 2013. 3 Parks 2013: 1–2.

også var det som i dag kalles rasisme, som lå til grunn. Innflytelse fra Kant og Hegel hadde ifølge Park avgjørende betydning for ekskluderingen. En viktig årsak var at da filosofi ble filosofering omkring filosofiens historie, slik som hos Hegel, passet ikke India inn i de filosofihistoriske utviklingsmønstrene som ble konstruert. Både kristendommens eksklusivitetsdoktrine og kolonialismens ideologiske fundament spilte også viktige roller for synet på den ikke-vestlige verden. Kolonialismens utbytting ble legitimert som et sivilisatorisk prosjekt, og denne legitimeringen var avhengig av en bestemt tolkning av verden, en forestilling om vestlig overlegenhet, som kristne teologier favoriserte og legitimerte og som tjente økonomiske og politiske interesser i Europa.

Ekskluderingen av indiske filosofier illustrerer denne prosessen. Indiske filosofier er utvilsomt de mest betydningsfulle i omfang av de ikke-europeiske filosofitradisjonene. India var i Europa i mange hundre år forbundet med livsvisdom, og mange europeere har vært fascinert av denne delen av indisk kultur, fra antikken til våre dager. Romantikken videreførte denne fascinasjonen, men indiske filosofier ble deretter avvist og ekskludert fra filosofihistorien, som ble institusjonalisert på universitetene som et utelukkende europeisk fenomen. Det finnes en mengde litteratur om dette, men det klassiske verket er Wilhelm Halbfass’ India and Europe: An Essay in Understanding, 4 der Halbfass forsøkte å forstå hvordan det gikk til at India ble ekskludert fra filosofihistorien. Halbfass mener i likhet med Park at spesielt Hegel hadde mye av ansvaret. Hans adskillelse av religion fra filosofi, hans nedvurdering av enhver lengten etter opprinnelig enhet og hans overbevisning om at Europa utfoldet den egentlige filosofien forpliktet til vitenskapens ånd, som hadde overgått Orienten, bidro til en restriktiv bruk av begrepet filosofi og en begrensning av filosofiens historiografi (fremstillingen om fagets historie). Halbfass skriver:

As part of this process, the academic historians of philosophy, in their roles as caretakers of a specialized scholarly discipline, gave up the

4 Se også Schwab, 1984.

more comprehensive horizon of a phenomenology of the spirit and the world-historical perspective … and an essentially restrictive view of the history of philosophy emerged which was to eventually dominate nineteenth and early twentieth century thinking and which explicitly excluded the Orient, and thus India, from the historical record.5

Halbfass nevner tyskeren Paul Deussen som et unntak blant filosofihistorikerne fra det nittende og tidlige 20. århundre som inkluderte indisk filosofi i filosofihistorien. Dette var mulig, mener Halbfass, fordi Deussens «‘ideal concept’ of philosophy … does not segregate religion from philosophy and allows him to include the metaphysical efforts of all peoples and times».6

En videre grunn for ekskluderingen var manglende språkkunnskap. Tekster, eller heller tekstfragmenter, hvis de i det hele tatt ble lest, ble lest i oversettelser, som førte til mange graverende feiltolkninger.7 Tomrommet som ble skapt av avvisningen av indiske filosofier, ble i stedet fylt av forestillingen om det eksotiske og esoteriske India, propagandert i teosofien og i populærkulturen. Men i indologien, studiet av sanskrit og andre språk fra oldtidens India, og også i religionsvitenskapen fikk derimot studiet av indiske filosofier en sterk posisjon. Oppkomsten av indologien så vel som religionsvitenskapen skjedde i nært samspill med studiet av indiske filosofiske tekster. En av grunnleggerne av moderne sanskritstudier, Henry Thomas Colebrooke (1765–1837), startet arbeidet med oversettelser av indiske filosofiske tekster og tolkninger av dem basert på sanskrit språkkunnskap,8 og indologien har nedlagt et enormt arbeid over to hundre år med oversettelser og tolkninger av indiske filosofiske tekster. Forståelse grunnet på språkkunnskap har siden representert en motsetning til teosofiens, New Age og populærkulturens mange fantasier om indiske filosofier.

5 Halbfass, 1988: 146. 6 Halbfass, 1988: 145. 7 Figueira, 1994. 8 Rocher og Rocher, 2012.