7 minute read
2 Verdensfilosofier og begynnelsen på indiske filosofier
Siden de indiske filosofiske tradisjonene er de overlegent mest betydningsfulle i omfang, er det interessant å vite mer om hvordan de indiske filosofiene oppsto, og hvorvidt kontakt med gresk filosofi var en medvirkende årsak. Det er et ubestridelig faktum at den form for filosofi som fantes i antikkens Hellas, også fantes i oldtidens India. De tidlige indiske filosofiene kan deles i to perioder: 1) førsystematisk (1500–200 fvt.) og 2) klassiske systemer (200 fvt.–1000 evt.).9 Det kan dog diskuteres om tenkning i den førsystematiske perioden skal kalles filosofi (se nedenfor). Slik førsystematisk tenkning er dokumentert i de eldste vedatekstene, for eksempel Ṛgveda, Upaniṣader, Mahābhārata og tidlige buddhisttekster. Men at det i den andre perioden (200 fvt.–1000 evt.) med de klassiske systemene finnes filosofi, er udiskutabelt. De klassiske systemene karakteriseres av systematisk refleksjon som søkte koherens og overbevisende presentasjon og bevisføring, unngikk kontradiksjoner, brukte bevis og argumentasjonsmetoder, presenterte seg konsistent, systematisk og klart, definerte begreper presist og teknisk og argumenterte korrekt. Fra og med perioden med de klassiske systemene (200 fvt.–1000 evt.) ble epistemologi (erkjennelsesteori), dialektikk (dyktighet i logisk bevisførsel og argumentering) og ontologi (lære om det som finnes) sentrale elementer i indisk filosofi. De klassiske systemene ble i større grad identifisert med systemer enn med personer, og ble kalt darśanaer (filosofier, «synspunkt», fra sanskritroten dṛś, å se).10 De viktigste systemene var blant annet hindusystemene nyāya,
9 Den senere perioden deles også i to: 3) teistiske systemer (1000–1800) og 4) møte med vestlig modernitet (1800–). Den tredje perioden er filosofiene til de teistiske systemene – vaiṣṇava, śaiva og śākta – der tenkningens soteriologiske kraft blir underlagt gudenes vilje og nåde. Oppsummeringer, sammenligninger og forsøk på å forene systemene ble etter hvert også en dominerende trend i denne perioden (se Nicholson, 2010). 10 I indiske språk og i moderne sanskrit blir darśana brukt som oversettelse av ordet filosofi. I eldre tekster ble det brukt som betegnelse på filosofiske systemer, sammen med tantra, mata, vāda, siddhānta, śāstra og dṛṣṭi. Ānvīkṣikī, som ble brukt i teksten Arthaśāstra, en lærebok i politikk, er også blitt oversatt med filosofi. Ānvīkṣikī ble imidlertid ikke mye brukt i sanskrit-tekstene. For en god diskusjon av begrepene darśana og ānvīkṣikī, se Halbfass, 1988: 263–286.
vaiśeṣika, sāṃkhya, yoga, mīmāṃsā og vedānta og de buddhistiske sarvāstivāda, theravāda, madhyamaka og yogacāra.11 Innenfor hvert system var det i tillegg ulike skoler og tekster. Systemene hadde grunnlagstekster (som ble kalt sūtraer eller kārikāer), og filosofiene utviklet seg videre i form av kommentartekster (bhāṣya), sub-kommentarer på kommentartekstene (vṛtti, vārttika, ṭikā) og tekster som igjen kommenterte sub-kommentarene (ṭippaṇī).12
Grunnlagstekstene besto av korte, formelaktige utsagn eller vers, og var ofte vanskelige å tolke uten en filosofisk kommentartekst som forklarte hver enkelt setning. Tekstproduksjonen forsterket filosofi som systemer. Kommentarene på samme tekst kunne presentere forskjellige tolkninger, men de tilhørte samme system (darśana). Systemer delte seg ofte i flere skoler – særlig vedānta rommer et stort antall filosofier og teologier. Nye tanker kom ofte til uttrykk ved å hevde at de ga den korrekte tolkningen av kanoniske tekster. De vil si – de hevdet ikke at det de sa var nytt, men at det var den riktige tolkningen av det som allerede sto i tekstene, det tekstene egentlig forsøkte å si. Tekstene redegjorde for andre personers og skolers tolkninger som de var uenige med, og som så ble kritisert og der det ble påvist feil og logiske brister i deres resonnementer, og deretter argumenterte de for egne tolkninger. De fleste tekstene var skrevet på sanskrit, og sanskritspråket ble et fellesspråk for en
11 Andre sentrale hindu-filosofier var grammatikernes śabdādvaita (Bhartṛhari og hans Vākyapadīya som den viktigste) og Abhinavaguptas pratyabhijña-filosofi («gjenkjennelse»). Bokserien Encyclopedia of Indian Philosophies, redigert av Karl Potter, er utgitt i 25 store bind (1970–2020), og fire til er under utgivelse. Alle bindene har navn etter systemer og ingen etter personer (noen systemer opptar flere bind): nyāya-vaiśeṣika, advaita-vedānta, sāṃkhya, grammatikerne, abhidharma-buddhisme, buddhistisk filosofi, jain-filosofi, yoga, bhedābheda og dvaitādvaita, pūrva-mīmāṃsā, dvaita-vedānta, acintyabhedhābheda vaiṣṇava-filosofi, viśiṣṭādvaita-vedānta, suddhādvaita-vedānta, kashmir-śaiva-filosofi og vīraśaiva-filosofi. At bindene har navn etter systemer og ikke personer, betyr ikke at det ikke opptrer enkeltpersoner i disse bindene. Tvert imot – navnene på forfatterne av så å si alle tekstene er kjent, alle systemene har enkeltpersoner som grunnleggere, og de har ruvende systematikere og fornyere, men biografiske detaljer om særlig de tidligste er usikre, slike som Kapila, Bādarāyana, Jaimini, Gautama, Kaṇāda, Patañjali, Nāgārjuna med flere. 12 Tradisjonelt er en bhāṣya en omfattende forklaring av en sūtra-tekst, en vṛtti en kortere forklaringstekst, en vārttika en kritisk kommentar på en bhāṣya, en ṭikā en kommentartekst som kun er opptatt av å definere og forklare vanskelige ord i en tekst, og en ṭippaṇī en kortere tekst som kommer med merknader til kommentartekster, en annotert utgave.
politisk og intellektuell elite over et stort geografisk område i India, det indologen Sheldon Pollock har kalt et sanskrit kosmopolis.13
Svaret på spørsmålet om hvordan de indiske filosofiene oppsto, synes å være avhengig av om vi forfekter at filosofier bare har oppstått i enkelte samfunn eller at filosofier er noe som finnes nær sagt overalt. På den ene siden betegner filosofier særskilt den form for rasjonell debatt, undersøkelse, argumentasjon og bevisføring som fantes i antikkens Hellas, og som ga opphav til den vestlige filosofitradisjonen. Denne form for filosofi finner vi fra og med perioden med de indiske filosofiske systemene og i filosofien slik den utfoldet seg i grunnlagstekster og kommentartekster (sūtra, kārikā, vṛtti, vārttika, ṭikā, ṭippaṇī). På den annen side betegner filosofier rasjonalitet, åndelig visdom og verdensbilde, som finnes i alle samfunn og som vi finner som førsystematisk tenkning i de eldste tekstene. Spørsmålet er om den form for filosofi som fantes i antikkens Hellas, også oppsto andre steder. Slike filosofier fantes i oldtidens India fra og med perioden med de filosofiske systemene. Filosofier, i betydningen rasjonell debatt, undersøkelse, argumentasjon og bevisføring, synes med andre ord å ha oppstått i hvert fall på to steder. Men hvordan oppsto dette i så fall i India? Oppsto det på grunn av kontakt med antikkens Hellas, eller oppsto det uten slik kontakt? Det er ingen enighet blant forskerne om svaret på dette spørsmålet, for begge posisjoner lar seg forsvare, men er vanskelige å bevise.
I tekstbøker om indiske filosofier presenteres disse ofte som en intern utvikling fra vedatekstene, som en videreutvikling fra tidlige verdensbilder og som begynnende forsøk på å forstå dette verdensbildet rasjonelt. I Ṛgveda, Indias eldste tekstsamling (rundt 1200–900 fvt.), inngår et berømt dikt, Nāsadiyasūkta (10.129),som spør om hvor verden kom fra – og som konkluderer med å stille spørsmål ved om vi til syvende og sist egentlig kan vite det. Flere ser på dette diktet som begynnelsen på indiske filosofier fordi diktet
13 Pollock, 2006.
uttrykker tvil og skepsis til overlevert kunnskapstradisjon og spør om hvordan vi kan ha sikker viten om verden.14
Indisk filosofihistorie skrives vanligvis som en intern utvikling, fra Ṛgveda og Upaniṣader til grunnlagstekstene for de filosofiske systemene, Sūtra-tekstene, og til deres kommentarlitteratur, og buddhistisk filosofi inkludert i denne utviklingen. Indologen Johannes Bronkhorst har imidlertid foreslått et annet svar på spørsmålet om begynnelsen på indisk filosofi.15 Han er blant dem som skiller mellom verdensbilde og filosofi. Filosofi er for ham kritisk undersøkelse og rasjonell debatt.16 En betingelse for å kalle noe filosofi, ifølge Bronkhorst, er at det ikke må finnes områder som er unntatt fra slik kritikk.17 Nāsadiyasūkta tilhørte det vediske samfunn, som var preget av autoritativ overlevering av religiøs tradisjon, men det vi møter senere som indiske filosofier, er nettopp kritisk tenkning, der intet område er unntatt fra undersøkelse, argumenterer han.
Et godt eksempel på en indisk tenker som ikke sparte noe område for sin undersøkelse, er den buddhistiske tenkeren Nāgārjuna (ca. 150–250 evt.), grunnleggeren av madhyamaka-skolen (se nedenfor, kapittel 2, s. 70–86). Nāgārjuna avviste at den verden som vi oppfatter med våre sanser og tanker, er den virkelige verden, og han baserte kritikken sin utelukkende på rasjonelle argumenter. Et annet eksempel på kritisk undersøkelse i indiske filosofier som Bronkhorst fremhever, er ideen om karmisk gjengjeldelse. Hvordan kunne handlinger her og nå ha en karmisk effekt mange år senere, og til og med i senere gjenfødsler? En løsning på dette problemet
14 Tittelen er fra diktets første linje: ná ásat āsīt ná u sát āsīt tadânīm («det ikke-eksisterende eksisterte ikke, og det eksisterende eksisterte ikke da»). Diktet ender med å foreslå at heller ikke skaperen vet hvor verden kommer fra. I hinduistisk teologi skaper ikke guddommen verden fra intet, men omformer, eller er en omforming av, en allerede eksisterende materie, fordi ingenting kan skapes fra ingenting. 15 Se Bronkhorst, 1999. 16 Bronkhorst skriver at «India has had a long tradition of rational debate, linked to systematic attempts to make sense of the world and our place in it» (1999: 1). 17 Bronkhorst mener at det bare er to steder filosofi har oppstått, nemlig i oldtidens India og Hellas, og han argumenterer for at Kina ikke utviklet filosofi, ifølge hans definisjon på filosofi som kritisk tenkning som utfordrer autoriteter. Bronkhorst (1999: 8) siterer Christoph Harbsmeier (1998: 361), som skriver: «Buddhist logic in India had its social roots in the wide-spread practice of public philosophical debate, whereas this social practice never quite took roots in China.»
