Innledning

Men «miljøet» er der vi alle lever, og «utvikling» er hva vi alle forsøker å oppnå for å forbedre våre livsvilkår innenfor miljøets rammer. De to er uatskillelige.

– Vår felles framtid (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, 1987, s. 10)

Den 19. oktober 1987 gikk en kvinne på talerstolen og presenterte den rapporten hun og mange andre hadde arbeidet utrettelig med i over fire år. Kvinnen var Gro Harlem Brundtland, daværende parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet. Talerstolen var i FNs hovedkvarter i New York, og tilhørerne var generalforsamlingen i De forente nasjoner (FN). Rapporten var Vår felles framtid (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, 1987). Brundtland og hennes medarbeidere i Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (heretter bare kalt Verdenskommisjonen) hadde tydeligvis gjort en god jobb, for generalforsamlingen godkjente rapporten som en egen resolusjon i desember samme år (United Nations, 1987).

Rapporten ga tre viktige bidrag til den internasjonale agendaen. For det første slo den fast at bekjempelse av fattigdom og beskyttelse av miljø ikke lenger kunne ses på som to separate problemer. De to påvirker og påvirkes av hverandre. For det andre slo den fast at vi har et ansvar overfor fremtidige generasjoner. Vi må altså se lenger enn vår egen levetid. For det tredje lanserte rapporten et konsept som knyttet sammen fattigdomsbekjempelse, miljøvern og fremtidige generasjoners behov: Bærekraftig utvikling var født.1

Hva var det som var så spesielt med dette begrepet? La oss se hvordan Vår felles framtid definerte det:

Bærekraftig utvikling er utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, 1987, s. 42).

1 Begrepet hadde riktignok blitt brukt tidligere, men det var først nå det fikk sitt internasjonale gjennombrudd. Mer om dette i kapittel 2-4.

12 Innledning

Definisjonen er like enkel som den er genial. Den treffer noe i oss. Man får umiddelbart følelsen av at den sier noe riktig og viktig. Den sier noe grunnleggende om vårt forhold til hverandre, vårt forhold til naturen vi lever i og til andre levende skapninger, og ikke minst sier den noe om vårt forhold til de som kommer etter oss. Bærekraftig utvikling er kort og godt en idé som de fleste av oss kan gi vår tilslutning til. Det er derfor ikke til å undres over at definisjonen over lever i beste velgående og brukes fremdeles den dag i dag for å beskrive hva bærekraftig utvikling er. Definisjonen er det nærmeste vi kan komme en «bærekraftserklæring», på linje med verdenserklæringen om menneskerettigheter som ble vedtatt av FNs medlemsland for over 70 år siden.

Agenda 2030 og FNs bærekraftsmål

Definisjonen fra 1987 gjentas da også i handlingsplanen Agenda 2030 fra 2015 (United Nations, 2015b). Agenda 2030 er viktig, for det er her FNs bærekraftsmål (sustainable development goals, SDGs) presenteres. Fast innstilt på å frigjøre verden fra fattigdommens tyranni og helbrede en skakkjørt klode lanserte FN i alt 17 bærekraftsmål og 169 mer detaljerte delmål. Agendaen – og bærekraftsmålene – er kort sagt verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikheter og stoppe ødeleggelse av miljøet innen 2030.

Vi skal presentere bærekraftsmålene mer detaljert i kapittel 2, men vil si tre ting om dem allerede her. For det første er det en formidabel politisk suksess at de finnes. At verdenssamfunnet nå har samlet seg og laget en handlingsplan med konkrete mål for en bedre verden, må vi være veldig glade for. For det andre brakte bærekraftsmålene tenkningen om bærekraftig utvikling tilbake på den internasjonale dagsorden. Den tenkningen hadde vært i skyggenes dal i nær tjue år. For det tredje kan det nok innvendes at målene er litt vage, og enkelte vil hevde at de ikke går langt nok. Det er sikkert riktig. Men de er der, og det er viktig. Det er ingen tvil om at FN setter sin lit til bærekraftsmålene. Daværende generalsekretær i FN, Ban Ki-moon, uttalte etter lanseringen at «vi har ingen plan B, fordi det ikke finnes noen planet B».

Bærekraftsmålene satte i gang et skred av aktiviteter. Alle er nå opptatt av de 17 velkjente fargerike ikonene (se figur 2.1). Ingen kan ignorere dem. Departementer, direktorater, fylkeskommuner og kommuner jobber iherdig for å implementere bærekraftsmålene på alle deres ansvarsområder. Nye planer innen samferdsel, økonomi og landbruk skal vurderes med bærekraftsmålene i bakhodet. Små og store bedrifter tilsetter bærekraftsanavarlige som skal få målene inn i strategier, planer og rapporteringer. Den bedriften som ikke har bærekraftsmålene høyt på agendaen, risikerer tap av omdømme og sviktende

Innledning 13

markedsandeler. Kanskje får de heller ikke rekruttert unge, dyktige medarbeidere med et sterkt ønske om å bidra til en mer bærekraftig verden. Finansmarkedene melder om rekordnivå på investeringer i bærekraftige fond og dyrere lån og forsikring for sektorer som ikke omstiller seg. Frivillige organisasjoner lar på sin side ikke aktørene få et sekunds hvile. Utrettelig holder de bærekraftfanen høyt og tillater ingen hvileskjær verken fra offentlige eller private aktører. Et økende antall enkeltmennesker leter etter måter å leve livene sine på slik at også de bidrar med sitt. Ingen slipper unna, og det er helt i tråd med bærekraftens ide: Vi er én verden.

Vi lever altså i det som den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs kaller «bærekraftens tidsalder» (Sachs, 2015). Men hvordan ligger vi an? Det er fint at alle er opptatt av målene, men nærmer vi oss dem?

FN lager årlige rapporter der de analyserer hvordan vi ligger an globalt. Analysene tar utgangspunkt i en stadig mer overbefolket klode. Ifølge FN er det i dag 7,8 milliarder mennesker i verden, og befolkningen vokser med 80 millioner hvert år (United Nations, 2020c). FNs prognoser antyder at vi kan nærme oss 11 milliarder i 2100. Det er selvfølgelig stor usikkerhet knyttet til hvor mange vi blir og også om folketallet noen gang vil stabilisere seg, men sikkert er det at vi kommer til å bli flere i løpet av de neste 80 årene. Og sikkert er det at alle disse milliardene vil kjempe om mat, energi, husrom og et ønske om et bedre liv. Hvordan vil det da gå da med bærekraftsmålene?

Status så langt er ikke lystig lesning (mer om dette i kapittel 2). På tross av enkelte fremskritt går det ikke fort nok. Verden er ikke på kurs mot avskaffelse av ekstrem fattigdom innen 2030. Planetens helse forverres fremdeles i en alarmerende retning. Vi har altså fortsatt en lang vei å gå.

Den norske regjeringen følger også opp bærekraftsmålene, og her er tonen langt mer optimistisk (Utenriksdepartementet, 2019). Her til lands er det meste tilsynelatende på stell. Riktignok pekes det på utfordringer knyttet til utslipp av klimagasser, vern av biologisk mangfold og forsøpling av havet, men hovedbudskapet er at vi er på rett vei. Alt i alt en positiv oppsummering, men hva annet kunne man forvente av verdens rikeste land?

Vi må her presisere en viktig ting med bærekraftsmålene: Alle målene skal nås. Det er flott å nå et enkelt mål, men en bærekraftig utvikling betyr at vi faktisk evner å nå dem alle sammen. Det er nettopp denne samtidige kampen mot fattigdom, urettferdighet og miljøødeleggelse som er bærekraftens idé. Tenk deg at du skal ha et selskap med 17 gjester. Selskapet blir ikke vellykket dersom bare én av gjestene har en fin kveld. Et vellykket resultat er avhengig av at alle har en fin opplevelse. Sånn er det også med bærekraftsmålene.

14 Innledning

Fra Gro til Erna

I januar 2016 utnevnte daværende generalsekretær i FN, Ban Ki-moon, statsminister Erna Solberg og Ghanas president John Dramani Mahama til ledere for FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene. Gruppen omfatter 15 andre medlemmer fra ulike deler av verden, og sammen skal gruppen styrke den samlede innsatsen for å nå bærekraftsmålene. «Det er viktig å få en god start og komme godt i gang», sa en stolt Solberg den gang. Solberg kom tydeligvis godt i gang, for i mai 2019 forlenget den neste generalsekretæren, Antonio Guterres, Solbergs verv som leder av pådrivergruppen. Denne gangen sammen med Ghanas nye president Nana Addo Dankwa Akufo-Addo. Sterke norske, kvinnelige politikere setter altså fremdeles spor etter seg i det internasjonale bærekraftsarbeidet. Erna Solberg viderefører dermed det Gro Harlem Brundtland startet mer enn tre tiår tidligere.

Mens vi er inne på Gro Harlem Brundtland, skal vi reflektere over et viktig poeng. I et innlegg i Aftenposten i 1993 kom hun med et minnerikt sitat som fremdeles står seg: «Alt henger sammen med alt.» Sitatet uttrykker en form for dyp innsikt, men også en form for hjelpeløshet. Innsikten er at små og store ting i politikken – og kanskje også i livet for øvrig – henger sammen. Vi er derfor nødt til å ha en helhetlig tilnærming til politikk – og livet. Det vi gjør på ett område, påvirker altså utfallet på mange andre områder. I en bærekraftsammenheng betyr det at problemer som fattigdom, urettferdighet og miljøproblemer påvirker og påvirkes av hverandre. Problemene kan ikke ses på og løses isolert.

Hjelpeløsheten oppstår idet vi innser at oppgaven dermed kan virke for stor. Når alt henger sammen med alt, er det jammen ikke så godt å vite hvor man skal starte. Samtidig som vi går løs på et enkeltproblem – for eksempel å bekjempe klimaendringer ved å innføre en CO2-avgift eller bygge vindmøller – innser vi at disse løsningene kan ha negative virkninger på rettferdighet og biologisk mangfold. Dermed lar vi avgift og vindmøller ligge og går tilbake i tenkeboksen. Problemet er at vi kan ikke være i tenkeboksen på leting etter de perfekte, helhetlige løsningene for lenge. Det har vi ikke tid til.

Utfordringen blir dermed å finne løsninger på enkeltproblemer som helst også bidrar til å løse andre problemer (såkalte vinn-vinn-løsninger) eller i det minste ikke reduserer sjansen for å løse de andre problemene (såkalte vinn-ikke tap-løsninger). Denne utfordringen utgjør nå forskningsfronten i det internasjonale bærekraftsarbeidet. Forhåpentligvis finner forskerne noen løsninger snart. I mellomtiden må politikere trolig ta til takke med noen vinn-tap-løsninger. Kanskje er det tross alt bedre enn å ikke gjøre noe? Det er sannelig ikke lett å være politiker.

Innledning 15

Ideen

Men vi er ikke bare opptatt av FNs bærekraftsmål i denne boka. Vi er også ute etter å få mer innsikt i ideen bærekraftig utvikling. Det er fem ting som er viktige å få med seg for å få den innsikten.

For det første: Ideer er viktige. I boka Sapiens – en kort historie om menneskeheten minner den israelske historikeren Yuval Noah Harari oss på at de viktigste tingene i verden bare eksisterer som forestillinger i hodene våre (Harari, 2014). Vi kan ikke se og ta på demokrati, kvinnefrigjøring eller likeverd mellom mennesker. Vi kan heller ikke se og ta på en bærekraftig utvikling. Men vi har muligheten til å forestille oss den, og vi har i tillegg evnen til kollektivt å samarbeide effektivt om å nå denne ideen. Den amerikanske økonomen Robert Heilbroner peker på at når først en idé har festet seg hos mange nok, har den større endringskraft enn presidenter, hærer og lover (Heilbroner, 2011). Historien har vist oss det.

For det andre: Ordet bærekraftig brukes i økende grad i dagligtale forstått som om at noe skal bestå (eller bli bedre) og opprettholdes over tid. Kommuners innbyggertall, bedrifters lønnsomhet, våre pensjonssystem, distriktspolitikk, en hjørnestensbedrift og mye annet skal bestå eller bedres. De skal bære sin kraft over tid. De skal være bærekraftige. Når vi i denne boka snakker om bærekraft, mener vi imidlertid i den betydningen som Vår felles framtid la opp til, og som er videreført i bærekraftsmålene. Det handler om fattigdom, rettferdighet og miljø. Det handler om oss og «de andre», der den siste gruppen kan omfatte fremtidige generasjoner, folk som lever andre steder, og ikke minst naturen og andre levende vesener enn oss selv. Det handler om felles arbeid mot felles problemer. Selv om vi ofte finner gode løsninger lokalt, handler det om å tenke globalt i alt vi gjør. Det er her vi finner kjernen til bærekraftig utvikling.

For det tredje: Begrepet «bærekraft» brukes ofte synonymt med begrepet «miljø». Det er slett ikke uvanlig å finne formuleringer som «fattigdom og bærekraft» eller «rettferdighet og bærekraft». Bærekraft – eller bærekraftig – er ikke det samme som miljø. Hele ideen med bærekraftig utvikling er å erkjenne sammenhengen mellom fattigdom, urettferdighet og miljøødeleggelse. Det Vår felles framtid så dristig – men helt nødvendig – gjorde, var å si i klartekst at det å bekjempe fattigdom, sikre rettferdighet og beskytte miljø er flere sider av samme hovedproblem. Fattigdom, rettferdighet og miljø kan ikke ses på som isolerte problemer. De påvirker hverandre, og de påvirkes av hverandre. De er uatskillelige.

For det fjerde: Bærekraftig utvikling kan ikke løsrives fra en forestilling om rettferdighet. Vår felles framtid peker på urettferdighet som en av hovedårsakene til det uføret vi er i, og mer rettferdighet som nøkkelen til å finne løsninger. Det

16 Innledning

gjelder ikke bare mellom de som er fattige og rike i dag (rettferdighet i rom), men også mellom vår generasjon og de generasjonene som kommer etter oss (rettferdighet i tid). Nær tre tiår senere fant FN plass til et eget bærekraftsmål til rettferdighet (mål 16). Urettferdighet som årsak til og rettferdighet som løsning på det uføret vi er i, går som en rød tråd gjennom alt de skriver.

Det er smart å koble bærekraftig utvikling til rettferdighet. Vi har alle en idé om urettferdighet – og dermed også rettferdighet – fra svært tidlig alder. Ideen gjenspeiles i den allerede nevnte definisjonen av bærekraftig utvikling og har bidratt til å holde liv i begrepet i over tre tiår. Så rettferdighet er et godt sted å starte for å gå nærmere inn på bærekraftig utvikling. Kanskje skulle bærekraftig utvikling egentlig hete «rettferdig utvikling»?

For det femte: Bærekraftig utvikling er først og fremst et normativt begrep, på linje med frihet, demokrati og menneskerettigheter, som også er normative begrep. Disse begrepene fanger opp ideer som vi finner grunn til å støtte opp under. En bærekraftig utvikling er altså noe vi bør strekke oss etter. Det er ingen som tvinger oss, vi kan velge en annen vei. Et annet begrep. En annen idé.

Definisjonen

Men vi må tilbake til definisjonen av bærekraftig utvikling. Det var ikke bare ideen om rettferdighet som banet veien for begrepets internasjonale gjennombrudd. Like viktig var det nok at bærekraftig utvikling var sånn passe presist formulert. Det var ikke tilfeldig. Verdenskommisjonens medlemmer skjønte godt at her måtte de være litt upresise for å få med seg alle land. En veldig presis og spesifikk definisjon av bærekraftig utvikling ville trolig kjørt begrepet – og kanskje også ideen – i ekspressfart på historiens lager for ubrukelige begrep.

Noe slikt skjedde med rapporten Limits to growth i 1972 (Meadows, Meadows, Randers & Behrens, 1972). Budskapet fra rapporten var alarmerende: Uten umiddelbare tiltak sto vi overfor en begynnende kollaps fra 2020 (det er nå). Rapporten ble riktignok populær i visse akademiske kretser, men den fikk tilnærmet null politisk innflytelse. Snarere ble den stemplet som en dommedagsprofeti uten forankring i virkeligheten, og den fikk dermed liten praktisk innflytelse. En slik skjebne ville Verdenskommisjonen for all del unngå med Vår felles framtid. Dermed ble den – og definisjonen av bærekraftig utvikling – akkurat sånn passe presist formulert til at FNs generalforsamling med alle sine medlemsland lot den passere.

Men vi kommer ikke særlig langt med en upresis definisjon, så forskere over hele verden finleste Vår felles framtid og startet et møysommelig arbeid med å sette konkrete mål til begrepet og ikke minst operasjonalisere det til praktisk handling og politikk. Da startet spetakkelet. Økonomer og statsvitere – og

Innledning 17

senere ingeniører, biologer, sosiologer og antropologer – har hatt regelmessige trefninger i over 30 år. Fremdeles er det ingen konsensus om en presis definisjon av bærekraftig utvikling. Spetakkelet er altså ikke over.

Det er ikke bare de ulike oppfatningene om hvordan begrepet skal defineres, som var vanskelig. Mange satte spørsmålstegn ved om begrepet bærekraftig utvikling overhodet er meningsfullt. Begrepet er dermed blitt kalt meningsløst, utydelig, en selvmotsigelse, forkledd sosialisme, dogmatisk, håpløst naivt, for utviklingsorientert, for miljøorientert, skamfullt antroposentrisk og mye, mye mer. Begrepet har altså jevnlig fått juling i mer enn tre tiår. Likevel kan det være fristende å sitere Bibelen her («for den som Herren elsker, den tukter han», Hebreerne 12:6), for bærekraftig utvikling er i dag viktigere – om kanskje ikke elsket – enn noen gang. FNs nye bærekraftsmål tyder på det. Og her skal det sies at politikerne trolig har lykkes bedre enn forskerne. Men det tok altså nesten 30 år før Vår felles framtids budskap ble til konkrete mål for verdenssamfunnet.

Vi skal komme tilbake til hvordan man kan definere og operasjonalisere bærekraftig utvikling på ulike nivå og for ulike sektorer. Her skal vi nøye oss med å slå fast at Vår felles framtid leverte en kraftfull definisjon som har bestått i over tre tiår. Den er kraftfull fordi den sier noe grunnleggende om vårt forhold til hverandre, den kloden vi lever på, og de som kommer etter oss. Vi føler intuitivt at det er noe viktig her. Den trigger vår «følelse av bærekraft».

Den observante leser har lagt merke til at vi ikke har sagt så mye om økonomi – eller økonomisk vekst – som en del av begrepet bærekraftig utvikling. Det er rett observert. Det betyr ikke at vi mener at økonomi – eller økonomisk vekst – er uten betydning. Det betyr ikke at vi ser bort ifra hvor viktig lønnsomme bedrifter er for et velfungerende samfunn. Det betyr heller ikke at en bærekraftig utvikling er uten en økonomisk dimensjon. For det har den.

Den økonomiske dimensjonen har to berøringspunkt med bærekraftig utvikling. For det første er det åpenbart at i enkelte deler av verden er det behov for økonomisk vekst for å bekjempe fattigdom og sult. I andre deler av verden er det derimot mulig at vi bør redusere – eller i alle fall endre innholdet i – den økonomiske veksten. Betydningen av økonomi og økonomisk vekst som et ledd i en bærekraftig utvikling er altså betinget.

For det andre er økonomiske virkemiddel svært effektivt for å fremme en bærekraftig utvikling, enten det gjelder å stimulere til økt bruk av elbiler, få folk til å kjøre mer kollektivt, øke investeringene i fornybar energi eller utvikle ny og mer miljøvennlig teknologi. Uten bruk av økonomiske virkemiddel blir dette trolig svært vanskelig. Kort sagt er økonomi – og økonomisk vekst – et potent middel for å oppnå en bærekraftig utvikling, men ikke et ubetinget, generelt mål.

18 Innledning

Oppbygging av boka

Boka består av syv deler.

Del I – Ideen går nærmere inn på den grunnleggende forståelsen av bærekraftig utvikling som et normativt begrep og hvordan det i dag kommer til uttrykk. I kapittel 1 presenterer vi ti teser om bærekraftig utvikling som skritt for skritt fyller begrepet – eller ideen – med innhold. Sentralt her er å anerkjenne bærekraftig utvikling som en normativ idé på linje med andre normative ideer som frihet, menneskerettigheter og demokrati. Vi presenterer de tre bærekraftsimperativene – tilfredsstille menneskelige behov, sikre sosial rettferdighet og respektere miljømessige grenser – og beskriver de primære tema som gir innhold til imperativene. Merk at vi ikke skiller mellom begrepene «miljømessige grenser» og «naturens tålegrense» i denne boka. Begrepene kommer fra ulike disipliner, men vi ser ingen praktisk forskjell på de to begrepene og bruker dem derfor om hverandre. Målet med tesene er ikke å definere begrepet presist, men snarere å gi det innhold ved å se hva som kjennetegner det. Kapittel 2 handler om FNs bærekraftsmål. Det er gjennom disse at ideen om bærekraftig utvikling i dag kommer til uttrykk. Vi se nærmere på hva som ligger i det enkelte mål og oppsummerer status for hvordan verden – og Norge – ligger an.

Del II – Historien har tre kapittel og går nærmere inn på historien til bærekraftig utvikling. Historien gir avgjørende bidrag til å forstå hvorfor og hvordan begrepet har kommet på den internasjonale dagsorden. Historien gir også et viktig bidrag til en forståelse av begrepets innhold og ulike fortolkninger. Vi deler historien inn i tre perioder. I kapittel 3 tar vi for oss perioden før Verdenskommisjonen startet sitt arbeid i 1983. Denne perioden er preget av en økende bekymring for de miljøproblemene som ble så altfor tydelige i tiårene etter andre verdenskrig. I kapittel 4 går vi nærmere inn på Verdenskommisjonens arbeid. Perioden starter med opprettelsen av kommisjonen i 1983 og avsluttes med deres sluttrapport Vår felles framtid i 1987. I kapittel 5 tar vi for oss tiden etter Vår felles framtid og frem til FNs lansering av bærekraftsmålene i 2015. Sentralt i denne perioden var den første Rio-konferansen i 1992, der verdenssamfunnet vedtok en rekke viktige prinsipper, konvensjoner og handlingsplaner. Like sentral er den andre Rio-konferansen i 2012, der spiren til bærekraftsmålene ble sådd.

Del III – Teoriene tar for seg sentrale teorier som bidrar til å forstå og fortolke bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling er nemlig ikke bare et politisk begrep. Det er også avgjørende å knytte bærekraftig utviklings mange ulike aspekt til sentrale teorier. Det gir begrepet substans og forankring i forskningsbasert kunnskap. En slik gjennomgang av teorier for bærekraftig utvikling kan riktignok aldri bli uttømmende. Til det er begrepet for stort og går inn på for

Innledning 19

mange områder. Noen vil derfor savne spesielle teorier i denne gjennomgangen. Vi har valgt å presentere noen viktige teoretiske bidrag innenfor hvert av de tre bærekraftsimperativene. I kapittel 6 går vi nærmere inn på teorier om menneskelige behov. I kapittel 7 tar vi for oss rettferdighetsteorier. I kapittel 8 tar vi for oss teorier for hvordan forstå og håndtere naturens tålegrenser. I kapittel 9 går vi nærmere inn på de problemene som oppstår når den globale forståelsen av bærekraftig utvikling skal oversettes og brukes lokalt. Her drøfter vi spørsmål som: Kan en kommune eller en bedrift være bærekraftig? Er det meningsfullt å snakke om en bærekraftig vei eller en bærekraftig brusflaske? Kan du være bærekraftig? Disse fire kapitlene kan leses om en er interessert i teoriene, men det er ikke avgjørende for å lese hele boka. Det er fullt mulig å hoppe over denne delen og eventuelt vende tilbake til den når tid og lyst melder seg.

Del IV – Fortellingene presenterer noen av de viktigste fortellingene om bærekraftig utvikling. En fortelling er en måte å forstå et problem på, en beskrivelse av hvordan det kan løses, og ikke minst en antakelse om hvilken aktør som er sentral i å løse problemet. Det finnes mange historier om hvordan man kan oppnå en bærekraftig utvikling. De spenner fra modige myndigheter som regulerer atferd, ambisiøse bedrifter som utvikler ny teknologi, og utålmodige organisasjoner og enkeltmennesker. Vi skal beskrive de viktigste historiene. Hvorfor er slike historier viktige? De er viktige fordi de påvirker politikk, utvikling og atferd. Dominerende historier gir fokus og retning. Derfor er det en kamp mellom ulike aktører om å vinne frem med sin historie. Vinneren vil få det som den vil. I kapittel 10 til 12 beskriver vi de viktigste historiene innenfor hver av de tre bærekraftsimperativene behov, rettferdighet og naturens tålegrenser. Vi fokuserer på å vise frem spennet i fortellingene og peker i mindre grad på hva som er den riktige fortellingen.

Del V – Verktøyene går praktisk til verket. Her vil vi komme oss videre fra ideer, teorier og fortellinger om bærekraftig utvikling til hvordan man kan jobbe i praksis. Det handler om modeller, indikatorer og rapporteringssystem. I kapittel 13 tar vi for oss ulike modeller for bærekraftig utvikling og starter med den dominerende modellen, den såkalte tre-pilar-modellen. Denne modellen – som vi vil kalle beskrivende – tar utgangspunkt i at en bærekraftig utvikling er en balanse mellom en økonomisk, sosial og miljømessig dimensjon. Modellen er nokså løs og rund i kantene og trolig også derfor den mest populære. Vi presenterer deretter noen modeller som er avledet fra tre-pilar-modellen, og avslutter med noen normative modeller som tar utgangspunkt i at bærekraftig utvikling gir et handlingsrom for våre handlinger. De normative modellene er krevende å leve opp til, og de er derfor trolig ikke så populære som varianter av tre-pilar-modellen. I kapittel 14 og 15 går vi mer praktisk til verket og presenterer noen av de viktigste indikatorene og rapporteringssystemene for

20 Innledning

bærekraftig utvikling. Indikatorene brukes av både offentlige og private virksomheter, mens de rapporteringssystemene vi presenterer, i hovedsak brukes av private virksomheter.

Del VI – Aktørene går nærmere inn på hva ulike aktører – offentlig sektor, næringslivet og det sivile samfunnet – kan gjøre for å sikre bærekraftig utvikling. Alle må gjøre sitt i en felles dugnad. Men de ulike aktørene har sine ressurser og midler, og vi skal gå nærmere inn på disse. I kapittel 16 beskrives hvordan offentlig sektor kan bruke virkemiddel til å endre vår atferd i ønsket retning og til å sikre individuelle rettigheter og en sosial fordeling av goder. I kapittel 17 beskriver vi hvordan næringslivet kan forene målet om økonomisk verdiskapning med bærekraftig utvikling. Med utgangspunkt i økonomisk teori beskriver vi fire bedriftstyper der lønnsomhet og bærekraft går hånd i hånd. I kapittel 18 ser vi på det sivile samfunnet. Hva kan du og jeg, og de organisasjonene vi eventuelt deltar i, gjøre?

Del VII – Veien videre ser på hva vi nå må gjøre for å legge forholdene til rette for å nå FNs bærekraftsmål. I kapittel 19 presenterer vi fire grunnleggende omstillinger og et avgjørende premiss som til sammen er forutsetninger for at verdenssamfunnet kan nå bærekraftsmålene. Vi skal ikke her røpe hva som kommer i dette kapittelet – du får smøre deg med tålmodighet.

Før vi går i gang, la oss avslutte denne innledningen med en tankevekker. I Vår felles framtid var det veldig klart at en bærekraftig utvikling ikke var en enkel oppgave. Det ble tvert imot advart om at vi sto overfor «pinefulle valg», som for eksempel at noen av oss må tenke nærmere over konsekvensene av vårt høye og voksende forbruksmønster. Tre tiår senere understreker FN i sin Agenda 2030 riktignok alvoret i situasjonen og den enorme utfordringen i står overfor, men bærekraftig utvikling presenteres først og fremst som en vinn-vinn-situasjon med store fordeler for alle land i alle verdensdeler. Hvor ble det av tanken om de pinefulle valgene? La denne tanken ligge som et uromoment i din lesning av denne boka og dine egne refleksjoner over bærekraftig utvikling.