Kapittel 1 Ti teser om bærekraftig utvikling

Kapittel 1

Ti teser om bærekraftig utvikling

Det er to ting som fyller meg med ny og økende beundring og ærbødighet jo oftere og mer inngående jeg reflekterer over dem: Stjernehimmelen over meg og den moralske lov inni meg.

– Immanuel Kant (Kant, 2002 [1788], s. 203)

Den tyske filosofen Immanuel Kant hadde nok ikke hørt om bærekraftig utvikling. Likevel er han i sitatet over inne på to ting med relevans for bærekraftig utvikling: undring over naturen som omgir oss, og følelsen av hva som er rett og galt inne i oss. Den som vil forstå hva bærekraftig utvikling er, må reflektere over disse to tingene og ikke minst forholdet mellom dem. Her ligger bærekraftens idé.

Det etiske utgangspunktet

Bærekraftig utvikling er, som vi har vært inne på, et normativt verdisystem på linje med menneskerettigheter, demokrati og frihet (Lafferty & Langhelle, 1999). Den indiske nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen (som vi skal bli mer kjent med senere), peker på at et slikt system hviler på et sterkt etisk utsagn som forteller oss hva vi skal gjøre. Den som vil forstå bærekraftig utvikling, bør derfor bruke litt tid på å studere etikken. Vi skal ikke gå nærmere inn på etikken her, men kun peke på at den etiske dimensjonen går som en rød tråd gjennom FNs behandling av bærekraftig utvikling. I Vår felles framtid kan vi lese:

Vi har forsøkt å vise hvordan menneskets overlevelse og velferd kan avhenge av om vi lykkes i å opphøye bærekraftig utvikling til en global etikk

(Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, 1987, s. 222).

26 Del I Ideen

Det er sterke ord. Riktignok sier kommisjonen «kan», men det er liten tvil om at det å forstå bærekraftig utvikling som et etisk utsagn – eller etisk forpliktelse – er avgjørende. Det handler om intet mindre enn overlevelse og velferd. FN-rapporten The future we want fra 2012 forplikter seg til å fremme en «etikk av globalt medborgerskap» (United Nations, 2012, s. 10, vår oversettelse).

Med andre ord: Ethvert forsøk på å definere begrepet bærekraftig utvikling må starte med etikken.

Og her er vi tilbake til rettferdighet. Ideen om rettferdighet – som er helt sentral i forståelsen av bærekraftig utvikling – er blant de mest diskuterte i etikken. Mange filosofer som studerer etikk, vil mene at spørsmålet om hva som er rettferdig, er det mest grunnleggende. Dette spørsmålet har i alle fall filosofer undret på helt siden antikken. Og ikke bare filosofer. Vi undrer på det alle sammen. Hva er rett, og hva er galt?

Vi – og filosofene – har imidlertid nokså ulike oppfatninger om hva som er rettferdig, eller hva som er rett og galt. La oss ta et eksempel. Eksempelet er beskrevet av Aristoteles i Politikken (Aristotle, 1946) og mer utfyllende av Amartya Sen i sin bok An idea of justice (Sen, 2009, s. 13). Se for deg at tre barn krangler om en fløyte og det er opp til deg hvem som skal få den. Anne krever høylytt å få fløyten fordi hun er den eneste av de tre som faktisk kan spille på den. Bob hevder beskjedent at han bør få fløyten, fordi han er fattig og har ingen andre leker. Carla hevder standhaftig at fløyten er hennes, fordi det er hun som har laget den. Det finnes ikke noe riktig svar. Filosofene har vært uenige i tusenvis av år. De blir helt sikkert aldri enige. Aristoteles ville imidlertid gitt fløyten til Anne. Jeg vet ikke hvem Sen ville gitt den til, men jeg mistenker at Bob ligger godt an. Hvem ville du gitt fløyten til?

Så selv om vi er enige om at bærekraftig utvikling handler om rettferdighet, er ikke veien videre helt enkel.

Bærekraftig utvikling handler likevel ikke først og fremst om hva du skal gjøre – eller ikke gjøre. Det handler om hvordan vi skal innrette rettferdige samfunn, og denne formen for rettferdighet kalles gjerne sosial rettferdighet. Det handler om to ting her. For det første handler det om hvordan samfunnets ressurser fordeles, såkalt fordelingsrettferdighet. Og det gjelder ikke bare fordeling av goder som mat, arbeid og husrom. Det handler også om fordeling av ulemper som forurensning, støy og vindmølleparker på nabotomta. For det andre – og det er ikke mindre viktig – handler det om hvem som skal være med og bestemme hvordan ressursene skal fordeles, såkalt medbestemmelsesrettferdighet. Skal fattige være med og bestemme? Skal fremtidige generasjoner ha en stemme? Og hvem skal tale naturens og dyrenes sak? Det koker altså ned til to