til i dag

I 1994 kobles den første internettnoden til Beijing i Kina. I 2010 lanserer Kina sin første plan for å bli en digital supermakt.

I 1998 fremmer Russland for første gang et forslag i FNs generalforsamling om å regulere staters bruk av cyberspace. Samme år stiftes Google, i dag verdens desidert største søkemotor, og stiftelsen ICANN, som er sentral for den globale internettforvaltningen, etableres i California.

I år 2000 finnes det én milliard web-sider, og det neste tiåret blir digitalisering et buzzword i både privat og offentlig sektor. Medier blir digitale. Industrielle styringssystemer blir i økende grad digitalisert og koblet til internett. Militære systemer og våpen blir i økende grad digitalisert. Det blir mer og mer åpenbart hvor viktig internett er for stater, og at det vil bli dragkamp om styringen av internettressursene.

Med alminneliggjøring av mobiltelefoner på 00-tallet, og særlig med lanseringen av iPhone i 2007, har nær sagt alle internett tilgjengelig i lomma til enhver tid. Samtidig starter sosiale medier opp og bryter grenser for global kommunikasjon. Facebook, Twitter og andre plattformer revolusjonerer muligheter for individuelle ytringer og myndighetskritikk. Alle kan ytre seg overalt, når som helst, med et globalt publikum.

Fra ett nettverk med fire sammenkoblede enheter i 1969 består internett i dag av over 40 000 ulike nettverk11 og rundt 25 milliarder tilkoblede enheter,12 som alle kan kommunisere med hverandre.13 ARPAs spede forsøk på slutten av 1960-tallet har utviklet seg til å bli verdens viktigste infrastruktur.

1.3 Global styring og forvaltning av internett – fra starten til i dag

For å forstå den globale styringen av internett kan det være nyttig å tenke på internett og dets globale forvaltningsstrukturer som en internasjonal institusjon. Som det jo på mange måter er. Selv om internett ikke har én overordnet organisasjon eller ledelse som styrer det, er det likevel regler, prinsipper og tekniske løsninger som gir føringer for hvordan internett styres og forvaltes globalt. I likhet med andre internasjonale institusjoner gjenspeiler internetts globale forvaltningsstrukturer den maktbalansen som var gjeldende da institusjonen ble etablert. Men i motsetning til de fleste andre internasjonale institusjoner, hvor regelverk og styringsprinsipper blir

til gjennom forhandlinger og enighet mellom stater, er den globale styringen av internett i stor grad diktert av USA og amerikanske forsknings- og teknologimiljøer.

Internett og dets globale forvaltningsstrukturer ble etablert på et såkalt unipolart tidspunkt i historien, med amerikansk hegemoni. At internett ble utbredt nettopp på 1990-tallet, sørget for at vi fikk ett globalt internett, dominert av USA, amerikansk teknologi og amerikanske verdier. Tid og sted for internetts fødsel formet både internetts design og det regulatoriske rammeverket det har utviklet seg under.14

Denne kombinasjonen av tid og sted for internetts fødsel førte til en unik struktur for «institusjonen» det globale internettet, hvor statlige myndigheter fikk en svært begrenset rolle, og hvor enkeltindivider og ikke-statlige aktører ikke bare drev utviklingen videre, men i stor grad også la grunnlaget for hvordan internett ble styrt og forvaltet.

Den raske veksten i antall nettverk og computere på 1970- og 80-tallet var en utfordring.15 Hver datamaskin måtte ha en unik identifikasjon for å kunne finne hverandre i nettverket. Løsningen, som fortsatt benyttes, kalles Domain Name System (DNS) – som ble utviklet i 1983.

DNS er et hierarkisk system for å kartlegge, fordele og registrere domenenavn, for eksempel.no eller.com. Det oversetter domenenavn til numeriske adresser slik at datamaskiner kan finne hverandre i nettverket. Kjernen i systemet er en database med informasjon over hvilke domenenavn som huser den enkelte IP-adresse. Filene med denne informasjonen kalles «rot», og serverne hvor disse filene er lagret, kalles «rotservere».16

En utbredt misoppfatning er at internett har totalt 13 rotservere, hvorav de fleste er lokalisert i USA. Det er riktig nok bare 13 IP-adresser som benyttes for forespørsler til de ulike rotservernettverkene, men det skyldes en begrensning i den opprinnelige DNS-arkitekturen som tillot maksimalt 13 servere i rotsonen. Hver av de 13 IP-adressene har i dag mange servere, gjerne omtalt som speilservere, og disse er lokalisert over hele kloden. I skrivende stund er det over 600 DNS-rotservere i verden. Disse opereres av 12 uavhengige private selskaper og organisasjoner på oppdrag fra en stiftelse som heter ICANN – Internet Corporation for Assigned Names and Numbers.17

Non-profit-stiftelsen ICANN, som har hovedsete i California og følgelig er underlagt amerikansk lov, håndterer den såkalte IANA-funksjonen, som er viktig for global internettforvaltning. Det har seg som følger:

Fra 1986 ble DNS tatt i bruk av alle nettverk etter krav fra ARPA. The Internet Assigned Number Authority (IANA) ble etablert ved Universitetet i Sør-California (USC), som en funksjon for tildeling av globale unike navn og nummer i internettprotokollene og tildeling av IP-adresser.18 IANA forvalter med andre ord DNS, så IANA-funksjonen er å administrere internetts rotfiler. Internett har ikke, og har aldri hatt, noen sentral koordinering. Det er likevel behov for global koordinering av enkelte tekniske nøkkelfunksjoner, og den koordineringen er det altså IANA-funksjonen tar seg av.

I 1998 besluttet Clinton-administrasjonen å privatisere DNS-forvaltningen. Det førte til etableringen av ICANN i september samme år. 1. januar 1999 ble IANA-funksjonen overført til ICANN gjennom en avtale med det amerikanske handelsdepartementet,19 som formelt skulle godkjenne enhver beslutning av betydning. Etter hvert var amerikanske myndigheters rolle mest av symbolsk karakter. Obama-administrasjonen avsluttet kontrakten med ICANN 1. oktober 2016. Med det ble de formelle båndene til USAs regjering avsluttet, og privatiseringsprosessen av DNS-forvaltningen ble fullført.20

Men IANA-funksjonen ble værende hos ICANN, og den er der ennå. ICANN er bygd på en såkalt multistakeholder-modell, som svært forenklet betyr at alle interessenter som ønsker det, kan delta i beslutningsprosessene. Det inkluderer for eksempel Internet Engineering Task Force (IETF),21 som har individuelle medlemskap for enhver som ønsker det. Det overordnede er et åpent, velfungerende og stabilt internett. I en multistakeholder-modell er statlige myndigheter strengt tatt sidestilt med alle andre interessenter, som næringsliv, akademia og sivilsamfunn.

Det var et krav fra Obama-administrasjonen i 2016 at dersom USA skulle gi fra seg den formelle kontrollen over IANA-funksjonen, så skulle den også i fortsettelsen bli forvaltet av et multistakeholder-regime og ikke av en multilateral organisasjon, som for eksempel FN, hvor kun statlige myndigheter er representert.

Det skyldes at da ICANN ble etablert, var Clinton-administrasjonen bekymret for at dersom IANA-funksjonen ble forvaltet av en multilateral organisasjon,22 ville internett bli sårbart for myndighetskontroll og sensur, og samtidig risikere en oppdeling i regionale eller nasjonale nettverk uten felles DNS-rot og følgelig ikke lenger være ett globalt internett. Denne multistakeholder-tilnærmingen var samtidig særlig attraktiv for den amerikanske administrasjonen da internettforvaltningen allerede var dominert av amerikanske teknologiselskaper, forskningsmiljøer og sivilsamfunn.23