Begeistring, men få motforestillinger

begeistring, men få motforestillinger 17

nitive evner, mindre sosial kompetanse og uhensiktsmessige mestringsstrategier. Forklaringen på den ofte trøblete væremåten de legger for dagen, er å finne i måten hjernen deres er organisert på (Broer & Pickersgill, 2015).

Med dette som bakteppe er det forståelig at tilknytningsteori, i kombinasjon med hjerneforskning, kom til å fremstå som et relevant faglig fundament for barnevernsfeltet.

Begeistring, men få motforestillinger

Begeistringen for hjerneforskningen i faglitteraturen, og hva denne forskningen kan brukes til i barnevernsfaglig praksis, er slående. Like slående er fraværet av motforestillinger og problematiseringer. Faglige trender og perspektiver vokser gjerne frem, og vinner tilhengere, når de synes å tilby nye tilnærminger til og bedre løsninger på problemer fagfolk har tumlet med over tid – samtidig som de vekker følelsesmessig og moralsk engasjement. Innimellom stagnerer et fagfelt teoretisk, men nye perspektiver og oppdagelser synes å vise veien fremover. Slik har det åpenbart vært med hjerneforskningen. Integreringen av flere fagdisipliner, som psykologi, sosiologi og nevrobiologi, gir dessuten inntrykk av soliditet, nytenkning og fremskritt. Men alt nytt blir lett dogmer. Allerede i 1999 skrev John T. Bruer i boken The Myth of The First Three Years. A New Understanding of Early Brain Development and Lifelong Learning at «funnene fra den nye hjerneforskningen er blitt aksepterte fakta, som ikke lenger trenger forklaringer eller begrunnelser for å støtte opp under initiativer som vil beskytte barn» (Bruer, 1999, s. 61). Rett før årtusenskiftet hevdet mange politikere og fagpersoner i USA og Storbritannia at oppdagelsen av at barnets hjerne utvikler seg mye raskere og tidligere enn før antatt, og at tidlige mangler i hjerneutviklingen nærmest var uopprettelige, måtte få vidtrekkende implikasjoner for det pedagogiske opplegget i barnehagen og skolen, tanker om barneoppdragelse og foreldres væremåter overfor barnet (Bruer, 1999, s. 61). Noen år senere oppsto prosjektet Barnehjernevernet i Oslo kommune, og Oslo ble erklært å være en «traumeinformert» by.

Oversettelsen av forskningsfunn til praktisk sosialpolitikk, som påvirker menneskers liv, er alltid et etisk anliggende. Når jeg opplever et behov for å gå det jeg betegner barnehjernediskursen etter i sømmene, er det med utgangspunkt i at en relevant og forsvarlig bruk av hjerneforskning i barnevernsfaglig praksis krever kjennskap til kontroversene, begrensningene og usikkerhetene

18 innledning

med hensyn til hva denne omfattende, og ofte høyt spesialiserte forskningen, faktisk sier – og ikke. Også i denne sammenhengen er nøkternhet en dyd. Hjerneforskning er på mange måter «ferskvare», i den forstand at hypotesene, empirien og kunnskapen endrer seg hele tiden, og derfor sjelden er politikk- og praksisklar rett fra laboratoriet – eller tidsskriftene. Et amerikansk ordtak sier: «It ain’t ignorance that does the harm. It’s knowing too many things that ain’t so.» Professor i psykologi William R. Uttal fremholder i boken The New Phrenology. The Limits of Localizing Cognitive Processes in the Brain at hjernen er så kompleks, nevrologiske begreper så fagspesifikke, forskningsparadigmer og laboratorieutstyr så komplisert, at mulighetene for misforståelser og feiltolkninger er enorme (Uttal, 2001, s. xii). Derfor er det problematisk hvis utsagn og informasjon som henviser til hjerneforskning, blir tatt for gitt, uten videre akseptert som gyldige, og ikke ettergås med et kritisk blikk (Uttal, 2001, s. xii).

Særlig er det problematisk når faglitteratur fremstiller omstridte modeller og teorier om hjernen og dens fungering som etablerte fakta, slik som tilfellet er med nevrolog Paul Macleans teori fra forrige århundre om «den tredelte hjernen». Så å si alle fagbøker som trekker inn hjernen, henviser til denne teorien, og «den tredelte hjernen» har gitt opphav til et knippe metaforer for hjernens struktur og funksjon som går igjen i faglitteraturen. Noen fagbokforfattere medgir riktignok at teorien om den tredelte hjernen er en forenkling, men mener allikevel at den er nyttig som et pedagogisk hjelpemiddel, for eksempel for å forstå traumatiserte barns reaksjoner og væremåter (Søftestad, 2018). Teorien, som ble utviklet av Paul Maclean mellom 1949 og 1990, hevder at hjernen vår har utviklet seg gjennom evolusjonen ved at nye deler og lag la seg opp på gamle, og på måter som gjorde at rasjonaliteten vår (korteks) etter hvert kunne kontrollere våre «dype» animalske og emosjonelle deler (det limbiske system, hjernestammen). Teorien skiller anatomisk og funksjonelt mellom gamle og primitive og nye og sofistikerte hjernedeler som tar seg av ulike menneskelige egenskaper, tilsvarende det skillet Platon i sin tid satte mellom pasjoner, følelser og fornuft. Eller skillet Sigmund Freud formulerte mellom id, ego og superego i hans teori om den tredelte personligheten. Cesario et al. (2020) skriver i artikkelen «Your Brain is not an Onion with a Tiny Reptile Inside» at teorien om den tredelte hjernen er en utbredt feiloppfatning som ennå formidles i innføringsbøker i psykologi, men som for lengst er blitt diskreditert av senere hjerneforskere og nevrobiologer (Cesario et al., 2020). Hjerneforsker Lisa Feldman Barrett kaller teorien om den tredelte hjernen «det