Et forskningsbasert faglig fundament

14 innledning

Rutter & Solantaus, 2014). Derfor er det rimelig å anta at mange opplever at hjerneforskningen med sine «hard facts» gir bedre grunnlag for å si noe om fremtidig utvikling. Funn fra hjerneforskning trekkes gjerne inn for å legitimere det synet at myndighetene bør gripe inn med tiltak i en familie som vekker bekymring, for å være på den sikre siden. Et bakteppe for denne føre var-tenkningen er henvisning til forskning som indikerer at hjerneressursene barnet taper ved at man venter for lenge, går tapt for alltid (NOU 2012: 5; Munro & Musholt, 2014).

Slik jeg ser det, utfolder bruken av hjerneforskningen i faglitteraturen seg i et spenningsfelt mellom retorikk, politikk, myter og vitenskapelighet. Mens forskerne i den originale journallitteraturen som regel presenterer funn og konklusjoner som usikre og foreløpige, redegjør for reservasjoner knyttet til størrelse på utvalg og andre metodiske begrensninger, innbyr til diskusjon av funn i et fagfellesskap og ender opp med å påpeke behovet for mer forskning, er faglitteraturen som regel langt mer utvetydig og fastslående med tanke på hva som kan regnes som gyldig og sikker kunnskap. Derfor starter utsagn ofte med ordene «Det er nå påvist at …», «Vi vet nå at …» eller «Forskning har vist at …». Når fagbokforfatterne hevder at sammenhengen mellom omsorg og avvikende hjerneutvikling hos barn er «slått fast» eller «påvist», henviser de gjerne til hverandres bøker, selv om ingen av dem er hjerneforskere. Mitt anliggende er ikke å hevde at det finnes en sann og riktig fortelling om sammenhenger mellom omsorgssvikt og hjerneutvikling som fagfolk og forskningsformidlere misforstår eller feiltolker. Jeg er særlig opptatt av å belyse og drøfte hvilken påvirkning og betydning det har for fagfeltet og politikere, men også for foreldre, å henvise til hjerneforskning som en høyere autoritet.

Et forskningsbasert faglig fundament

Liksom andre sosial- og helsefag er barnevernsfeltet avhengig av aksept i samfunnet, ikke minst med tanke på retten til å gripe inn i privatsfæren. Hjerneforskning har høy status, både blant politikere, fagpersoner og i befolkningen generelt. I Norge har vi hjerneforskere som er tildelt nobelprisen for innsatsen sin. Jeg vil derfor anta at det å bringe sosialvitenskap nærmere naturvitenskap bidrar til en profesjonalisering av barnevernsfaglig praksis som mange barnevernsansatte sikkert opplever er tiltrengt. Også sosialfaglige profesjoner trenger teorier, evidensbaserte metoder og ekspertise – en plattform som gir fagfeltet et felles normativt grunnlag for virksomheten

et forskningsbasert faglig fundament 15

(White et al., 2020). Men teorier og faglige perspektiver som påvirker praksis, bør også gås etter i sømmene med et kritisk blikk. Særlig gjelder det bruken av forskning som ikke har sosialfaglige spørsmål og temaer som utgangspunkt, og som derfor må «oversettes» fra et fagfelt til et annet. Det er et av formålene med denne boken. Teorier, skrev Gregory Bateson i 1991, er ikke bare «enda en ‘gadget’ som kan brukes uten forståelse» (Bateson, 1991, s. 150). Det samme gjelder naturvitenskapelig forskning når funn gjort i laboratoriet brukes i andre sammenhenger. Et ytterligere moment som maner til forsiktighet, er at mye av hjerneforskningen som finner veien over til barnevernsfeltet, gjøres på dyr som befinner seg langt unna menneskers liv og virkelighet.

I mange år, og ennå i dag, har tilknytningsteorien spilt en sentral rolle med tanke på faglig forankring av barnevernsfaglige vurderinger og tiltak. Tilknytningsteorien har gitt barnevernspedagoger tilgang til et teoretisk begrepsapparat, en standardisert observasjonsmetodikk, et diagnostisk blikk og muligheter for kategorisering av foreldre og barns samhandlingsmønstre. Dessuten har tilknytningsteorien, gjennom metaforer som «en trygg base» og «den indre arbeidsmodellen», gitt fagpersoner et moralsk imperativ med tanke på å intervenere og iverksette tiltak i familier hvor det er tvil om omsorgen. Men helt siden teorien ble lansert på 1950-tallet, har kritikere påpekt at tilknytningsteorien har sine begrensninger, både med tanke på begrepsdefinisjoner, observasjonsmetodikk og forskningsbasert fundament. Noen fremholder at hva selve begrepet tilknytning handler om, aldri er blitt tilfredsstillende avklart (Burman, 2017; White et al., 2020). Og ettersom familiemønstrene i den vestlige verden endret seg vesentlig mot slutten av forrige århundre, og mangfoldet i samlivsformer ble større, mistet tilknytningsteorien, med sitt tradisjonelle syn på morsrollen og kjernefamilien, mye av sin betydning.

Tilknytningsteorien ble imidlertid revitalisert da den rundt årtusenskiftet møtte hjerneforskningen. Her spilte ny hjerneskanningsteknologi som MR, fMR og PET en vesentlig rolle. Denne tilnærmingen skjedde til tross for at begreper som trygg og utrygg tilknytning og indre arbeidsmodeller tilhører en helt annen begrepsverden enn høyre hjernehalvdel, kortisol og synapser (Rose & Rose, 2016). En fremtredende teoretiker og kliniker innen tilknytningstradisjonen, psykiater Peter Fonagy, berømmet i 2012 en engelsk veldedig organisasjon, Kid’s Company, for at den ville investere penger i utstyr til hjerneskanning av barn for å verifisere psykologiske og kliniske

16 innledning

innsikter, og dermed styrke deres vitenskapelige validitet. På den måten ble nevrobiologiske forklaringer og evidens gitt forrang fremfor andre forklaringsmåter. (Fonagy, 2012; Munro & Musholt, 2014) Tilknytningsteorien og hjerneforskningen fant hverandre også fordi denne forskningen syntes å gi vitenskapelig dokumenterte grunner for å fremheve betydningen av en sensitiv, responsiv og intensiv foreldrestil – ikke minst for å sikre barnet en best mulig hjerneutvikling. I lys av hjerneforskningen ble imidlertid tilknytningen mellom barn og foreldre både en beskyttelsesfaktor og en risikofaktor (Kanieski, 2010). Særlig ble det vektlagt å oppfordre foreldre til å ha en væremåte overfor barn som reduserte stress, slik at «stressreguleringssystemet» i barnets hjerne kunne bli koblet opp på en god måte (Schore, 2001a, 2001b, 2003). Mange fagpersoner mente at man i bildene fra hjerneskanning så å si kunne avlese kvaliteten på tilknytningen og omsorgen barnet var blitt til del tidligere i livet. Et eksempel finner man i et oppslag fra 2012 på nettstedet forskning. no, som hyppig bringer nytt fra hjerneforskningen i en popularisert versjon. I oppslaget opplyste NRK-journalist Unni Eikeseth at «Foreldreomsorg kan visest igjen i hjernen».

God foreldreomsorg og stimulerande leikar i barndommen gir tydelege spor i hjernen hos unge vaksne. (Eikeseth, 2012)

Hvordan foreldrenes omsorg og stimulering avsetter seg som «spor», «veier» eller «stier» i hjernen til barnet, og som enten blir velbrukte eller gror igjen, er for øvrig hyppig brukte metaforer i fagbøkene.

Trygg tilknytning ble av mange fagpersoner innen feltet affektiv nevrovitenskap fremholdt som avgjørende for utviklingen av de hjernenettverkene som man mente hadde med evnen til selv- og emosjonsregulering å gjøre, og som ble omtalt som avgjørende for senere sosial fungering (Schore, 2002; Wall, 2018). Noen fagpersoner hevdet i tråd med denne forskningen at den viktigste foreldreoppgaven i spedbarnstiden er å regulere barnets indre tilstander (Gustumhaugen et al., 2017). Kvaliteten på tilknytningen ble sagt direkte å påvirke hjerneutviklingen, og man begynte å snakke om tilknytningsskader på barnehjernen, selv om man aldri har funnet biomarkører i hjernen som kan si om barn er tilknyttet andre mennesker eller ikke. Kombinasjonen tilknytningsteori og hjerneforskning ga opphav til betraktninger om at barn som har hjerner som ikke er blitt tilstrekkelig ivaretatt og riktig oppkoblet tidlig i livet, fordi omsorgen har vært mangelfull, etter hvert blir til ungdommer som møter livets utfordringer utrustet med mangelfulle kog-