14
innledning
Rutter & Solantaus, 2014). Derfor er det rimelig å anta at mange opplever at hjerneforskningen med sine «hard facts» gir bedre grunnlag for å si noe om fremtidig utvikling. Funn fra hjerneforskning trekkes gjerne inn for å legitimere det synet at myndighetene bør gripe inn med tiltak i en familie som vekker bekymring, for å være på den sikre siden. Et bakteppe for denne føre var-tenkningen er henvisning til forskning som indikerer at hjerneressursene barnet taper ved at man venter for lenge, går tapt for alltid (NOU 2012: 5; Munro & Musholt, 2014). Slik jeg ser det, utfolder bruken av hjerneforskningen i faglitteraturen seg i et spenningsfelt mellom retorikk, politikk, myter og vitenskapelighet. Mens forskerne i den originale journallitteraturen som regel presenterer funn og konklusjoner som usikre og foreløpige, redegjør for reservasjoner knyttet til størrelse på utvalg og andre metodiske begrensninger, innbyr til diskusjon av funn i et fagfellesskap og ender opp med å påpeke behovet for mer forskning, er faglitteraturen som regel langt mer utvetydig og fastslående med tanke på hva som kan regnes som gyldig og sikker kunnskap. Derfor starter utsagn ofte med ordene «Det er nå påvist at …», «Vi vet nå at …» eller «Forskning har vist at …». Når fagbokforfatterne hevder at sammenhengen mellom omsorg og avvikende hjerneutvikling hos barn er «slått fast» eller «påvist», henviser de gjerne til hverandres bøker, selv om ingen av dem er hjerneforskere. Mitt anliggende er ikke å hevde at det finnes en sann og riktig fortelling om sammenhenger mellom omsorgssvikt og hjerneutvikling som fagfolk og forskningsformidlere misforstår eller feiltolker. Jeg er særlig opptatt av å belyse og drøfte hvilken påvirkning og betydning det har for fagfeltet og politikere, men også for foreldre, å henvise til hjerneforskning som en høyere autoritet.
Et forskningsbasert faglig fundament Liksom andre sosial- og helsefag er barnevernsfeltet avhengig av aksept i samfunnet, ikke minst med tanke på retten til å gripe inn i privatsfæren. Hjerneforskning har høy status, både blant politikere, fagpersoner og i befolkningen generelt. I Norge har vi hjerneforskere som er tildelt nobelprisen for innsatsen sin. Jeg vil derfor anta at det å bringe sosialvitenskap nærmere naturvitenskap bidrar til en profesjonalisering av barnevernsfaglig praksis som mange barnevernsansatte sikkert opplever er tiltrengt. Også sosialfaglige profesjoner trenger teorier, evidensbaserte metoder og ekspertise – en plattform som gir fagfeltet et felles normativt grunnlag for virksomheten
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 14
13.08.2021 07:09
