Forfatteren mener at mye av informasjonen om barnehjernen som formidles i faglitteraturen, har preg av å være myter og ofte fremstilles på overforenklete og misvisende måter.
Per Lorentzen er psykolog og ansatt ved OsloMet – storby universitet, der han underviser ved barnevernspedagog utdanningen. Han har publisert en rekke fagbøker om miljøarbeid, fagetikk, barnevern og kommunikasjon med barn med funksjons nedsettelser.
ISBN: 978-82-15-05318-9
9
788215
053189
Hjernen og barnevernet
Bildet forskningslitteraturen gir av sammenhenger mellom omsorgssvikt og eventuelle hjerneforandringer, er sammensatt. Hjerneforskningen spriker i flere retninger og er i stadig endring, og det er derfor vanskelig å trekke sikre konklusjoner. Mye av forskningen mister kompleksitet og nyanser på veien fra laboratoriet til fagbøkene, og derfra til sosialpolitiske føringer. Forfatteren viser hvordan søkelyset på barnehjernen fører til et perspektiv på foreldrerollen og barndom hvor risikoperspektivet dominerer. Gjennom barnehjernediskursen individualiseres barns oppvekstsvilkår, og dette kan avlede oppmerksomheten fra materielle faktorer som fattigdom og sosial ulikhet. Hjerne forklaringer bidrar sjelden til bedre forståelse for det livet folk lever, og hva de strever med – deres livsverden.
Per Lorentzen
Denne boken problematiserer hjerneforskningens sentrale posisjon i nyere faglitteratur innenfor barnevernsfeltet.
Per Lorentzen
Hjernen og barnevernet En kritisk drøfting
Hjernen og barnevernet
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 1
13.08.2021 07:09
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 2
13.08.2021 07:09
Per Lorentzen
Hjernen og barnevernet En kritisk drøfting
universitetsforlaget
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 3
13.08.2021 07:09
© Universitetsforlaget 2021 ISBN 978-82-15-05318-9 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Nina Lykke Sats: ottaBOK Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Sabon LT Std 11/14,5 Papir: 100 g Amber Graphic 1,25
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 4
13.08.2021 07:09
innhold
forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Et forskningsbasert faglig fundament. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Begeistring, men få motforestillinger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Endringer, påvirkninger, skader. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra forskningslaboratoriet til sosialpolitiske føringer. . . . . . . . . . . . Fascinasjonen for hjernen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bruk og misbruk av hjerneforskning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tre spor. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En nevrosentrisk kultur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skepsis. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
14 17 20 21 24 26 28 29 30
kapittel 1 barnehjernediskursen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Ingrediensene i barnehjernediskursen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Ekstrem institusjonell omsorgssvikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Barnet – eller hjernen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43
kapittel 2 om å tilskrive hjernen psykologiske egenskaper . . . . . . . . . . . . . 51 Det mereologiske mistaket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51
kapittel 3 barnehjernen og tidligintervensjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Null–tre – tidligintervensjonsbevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Vitenskap og fagetikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 En «grunnlagsfortelling» om barnehjernen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 5
13.08.2021 07:09
6
innhold
kapittel 4 tilknytningsteorien møter hjerneforskningen . . . . . . . . . . . . . . 77 En rebiologisert tilknytningsteori . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Et «underskudd av foreldreferdigheter» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 «Neuroparenting» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85
kapittel 5 barnehjernediskursens alarmerende overtoner . . . . . . . . . . . . 87 Sosiogen hjerneskade . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91
kapittel 6 foreldrerollen i nevromytenes tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Et vitenskapelig blikk på barn og barndom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Foreldre som «hjernearkitekter». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjernesmarte voksne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnehjernevernet og synet på foreldre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sunne babyer – sunne hjerner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Kjærlighet bygger barnehjernen». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Foreldrerollen og risiko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Angst, depresjon og stress hos mor. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
95 97 100 104 106 109 113 116
kapittel 7 å få hjernen «ut av hodet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 En nevrosentrisk kultur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den tredelte hjernen – finnes den? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjerneforskning – en objektiv sannhet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nevroplastisitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mekanistiske hjerneforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjerneskanning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
119 123 129 132 136 138
kapittel 8 varer en vanskelig barndom hele livet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Infantil determinisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Erfaringene med barna fra Romania . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 6
13.08.2021 07:09
innhold
7
kapittel 9 dysfunksjoner eller spesialisert hjernefunksjon? . . . . . . . . . . 151 All menneskelig aktivitet har et korrelat i hjernen . . . . . . . . . . . . . . 151 Svikt- og mangelmodeller – eller skjulte talenter? . . . . . . . . . . . . . . 152
kapittel 10 nevrokulturen og synet på mennesket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Hjernens tiår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nevrologismenes tidsalder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Du er din hjerne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kampen om sinnet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selv-mord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjerner i stedet for folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
157 160 163 166 168 170
kapittel 11 omsorgssvikt og barnets hjerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 Forskningen om sammenhenger mellom omsorgssvikt og hjerneutvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Belsky og de Haans oversiktsartikkel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bilder av skannede hjerner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvor pålitelige er studiene av omsorgssviktede barn og hjerneutvikling? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
173 176 180 182
referanseliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 7
13.08.2021 07:09
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 8
13.08.2021 07:09
forord Denne boken er skrevet under den pågående pandemien, og det har påvirket skriveprosessen på godt og vondt. På den ene siden har jeg hatt mer tid til å fordype meg i tematikken og relevant faglitteratur. På den andre siden har det vært færre muligheter for å diskutere de temaene jeg skriver om, med kolleger og andre fagpersoner. Det siste halvannet året har virkelig gitt mening til deLillos’ betraktninger om at Hjernen er alene! Jeg vil rette en stor takk til professor emeritus i medisin (anatomi) ved Institutt for medisinske basalfag Per Brodal for mange konstruktive, men også kritiske kommentarer. Hans interesse for manuskriptet og tematikken har vært svært inspirerende. Videre vil jeg takke gode kolleger ved barnevernspedagogutdannelsen, OsloMet – storbyuniversitetet, for innspill og kommentarer. Dessuten ønsker jeg å takke gode kolleger i faggruppen for profesjonskvalifisering ved den samme utdanningen for deres lesing og kommentering av deler av boken. Som vanlig er forfatteren selv ansvarlig for den endelige teksten. Oslo, 1. juli 2021 Per Lorentzen
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 9
13.08.2021 07:09
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 10
13.08.2021 07:09
innledning
Kritisk tenkning uten håp er kynisme, men håp uten kritikk er naivitet. Maria Popova
Den omfattende henvisningen til hjernen og hjerneforskning som man i dag finner i nesten all ny faglitteratur ment for barnevernsfeltet, trenger en kritisk drøfting. Faglitteraturen som trekker inn hjernen, er skrevet av fagfolk som selv ikke er hjerneforskere, men som er opptatt av beskyttelse av barn, og som mener at funn fra hjerneforskning har relevans for barnevernsfaglig praksis. Særlig gjelder det forskningen om mulige sammenhenger mellom tidlig omsorgssvikt og hjerneutvikling, og om konsekvenser for barnehjernen når barn er utsatt for traumatisering, vold og seksuelle overgrep. Når så mange fagpersoner med tilknytning til barnevernsfeltet vektlegger nevrobiologisk forskning, betyr det antakelig at de ser for seg en tilnærming mellom humanvitenskap og naturvitenskap – kanskje med et felles biososialt språk som favner begge deler. Jeg er opptatt av å problematisere implikasjonene for barnevernsfeltet av en slik tilnærming mellom sosialvitenskapelige og naturvitenskapelige perspektiver. Bruken av hjerneforskning påvirker barnevernets faglige tenkning og praksis på ulike måter. Med tanke på barn som befinner seg i risiko for omsorgssvikt, mener mange at henvisning til hjerneforskning gir argumenter for å intervenere i familien så tidlig som mulig – gjerne i svangerskapet, rett etter fødselen eller i barnets første to–tre leveår – før hjernen, som det heter, er blitt mer eller mindre ferdig «koblet opp» og dermed vanskeligere å endre. Det innflytelsesrike Harvard University Center on the Developing Child, som har inspirert mange av fagbokforfatterne i Norge, hevder at «for barn i usedvanlig høy risiko gir hjerneforskningen tvingende argumenter for å
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 11
13.08.2021 07:09
12
innledning
igangsette tiltak ved fødselen, om ikke allerede i svangerskapet» (Center on the Developing Child at H arvard University, 2007, s. 3; Munro & Musholt, 2014, s. 18). Noen fagpersoner hevder at hjerneforskningen «raskt endrer hvordan vi betrakter tidlige mangelfulle omsorgsforhold, og etablerer en nevrobiologisk informert utviklingsfortelling som har potensial i seg til å endre sosialpolitikk, samfunnets oppfatninger av skadelige omsorgsforhold og det begrepslige rammeverket for klinisk intervensjon og forebygging» (McCrory et al., 2010, 2012). Her må det sies at i Norge er det fremdeles en høy terskel for å gripe inn i familier med tvangstiltak tidlig i barnets liv. Et annet område hvor hjerneforskning påvirker barnevernsfeltet, er i nyere tilnærminger til miljøterapeutisk behandling av barn og unge som har opplevd omsorgssvikt og traumatisering – for eksempel traumebasert omsorg (TBO) og Neurosequential Model of Therapeutics (NMT). Den siste tilnærmingen er basert på teoriene til hjerneforskeren Bruce Perry, som har inspirert mange av fagbokforfatterne her til lands – inkludert Oslo kommunes prosjekt Barne hjernevernet. I Perrys tilnærming ligger det implisitt at behandling av barn og unge bør være tuftet på hjerneforskning, og at tradisjonelle tilnærminger til miljøterapi som ikke er «nevroinformerte», like godt kan oppgis. Ifølge Perry og NMT vil bare behandlingsprinsipper som retter seg inn mot å påvirke traumatiserte barn og unges hjernestamme og de «dypere» områdene i hjernen, som sies å styre emosjoner og stressresponser, være virksomme med tanke på å få i gang «fastfrosne» utviklingsprosesser. Derfor bør man forlate tilnærminger til miljøterapeutisk behandling som er basert på den tanken at «høyere» kortikale (fornuftige) nivåer i hjernen kan regulere og tøyle de mer primitive delene, slik som kognitiv terapi eller samtaleterapi (Perry, 2020; Rosten, 2020). Slike hjernebaserte perspektiver på behandling av barn og unge med traumeerfaringer snur ikke bare opp ned på tidligere tilnærminger til miljøterapi, men vil også gjøre noe radikalt med selve synet på rollen som miljøterapeut – særlig med tanke på hva slags kunnskap og kompetanse som anses som nødvendig i arbeidet med barn og unge i miljøterapeutiske institusjoner. Ifølge fagfolk som promoterer Perrys NMT, må miljøterapeutene tenke hjerneutvikling i alt som har med arbeidet med barn og unge å gjøre. Da vil jeg anta at miljøterapeuter bør ha høyspesialisert nevrobiologisk kunnskap (Walker, 2009; Rosten, 2020). Ettersom jeg har et kritisk utgangspunkt for drøftingen av hjerneforskningens utbredelse i barnevernsfeltet, har jeg innledningsvis behov for å si at jeg er sikker på at alle de fagpersonene, fagetatene og ideelle organisasjonene som
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 12
13.08.2021 07:09
innledning
13
vektlegger denne forskningen, ønsker å bidra til at barn som ikke har god nok omsorg, får det bedre – enten sammen med foreldrene sine eller i alternative omsorgssituasjoner. Jeg mener bestemt at en nøktern og fornuftig bruk av hjerneforskning fortjener plass i den faglige tenkningen om beskyttelse av barn. All forskning som bidrar til et mer solid kunnskapsgrunnlag for å sikre barn god nok omsorg, er både relevant og nyttig. Jeg utelukker naturligvis ikke at funn fra hjerneforskning kan gi fagpersoner innen barnevern innsikt i konsekvenser av omsorgssvikt, vold og overgrep som de ikke hadde fra før. Jeg utelukker heller ikke at denne innsikten bør få konsekvenser for faglig praksis. Jeg er imidlertid opptatt av å problematisere en opptatthet av hjernen og hjerneforskning som synes å ha tatt helt av, og som er blitt nærmest ukritisk omfavnet. Når man i så stor grad vektlegger å forstå barns erfaringer med omsorgssvikt, traumer, vold og overgrep i lys av nevrobiologi, risikerer man å miste evnen til å se situasjonen til omsorgssviktede barn i et mer helhetlig økologisk perspektiv (Cicchetti & Blender, 2006). Man risikerer å anlegge et perspektiv på barn og unge som både er objektiverende og reduksjonistisk. En åpenbar grunn til at så mange i barnevernet er opptatt av hjernen, er at det er nødvendig å ta på alvor forskningsfunn som tilsier at barnets hjerne hemmes i utviklingen, til og med skades på uopprettelige måter, når omsorgen er mangelfull. Ingen verken kan eller vil sitte rolig og se på at en barnehjerne påføres mangler og skader – aller minst offentlige etater som har som mandat å beskytte barn. En annen grunn kan være at ved å trekke inn hjerneforskning opplever fagpersoner å ha tilgang til vitenskapelig basert kunnskap som gir dem bedre forutsetninger for å begrunne nødvendigheten av å gripe inn i familien – likeledes et mer solid faglig grunnlag for å kunne uttale seg om hvordan det vil gå med barnet videre i livet hvis noe ikke gjøres. Faglige vurderinger av barns omsorgssituasjon og beslutninger om tiltak som viser til å være basert på naturvitenskap og forskning, vil sikkert være etterspurt i et fagfelt hvor mye ellers er basert på psykologiske og sosialfaglige teorier, erfaringsbasert kunnskap, faglig skjønn og personlig engasjement på barns vegne. Gjennom å trekke inn hjerneforskning vil jeg anta at fagpersoner opplever å ha et bredere kunnskapsgrunnlag for faglige vurderinger og foreslåtte tiltak. Kompleksiteten og individualiteten i menneskers liv og utvikling gjør det generelt svært vanskelig å forutsi hvilke barn som vil utvikle psykologiske problemer etter å ha opplevd tidlig omsorgssvikt. Mange klarer seg forbausende bra selv etter store belastninger tidlig i livet, mens andre ikke gjør det og får varige problemer (Kagan, 1998; Cicchetti & Blender, 2006;
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 13
13.08.2021 07:09
14
innledning
Rutter & Solantaus, 2014). Derfor er det rimelig å anta at mange opplever at hjerneforskningen med sine «hard facts» gir bedre grunnlag for å si noe om fremtidig utvikling. Funn fra hjerneforskning trekkes gjerne inn for å legitimere det synet at myndighetene bør gripe inn med tiltak i en familie som vekker bekymring, for å være på den sikre siden. Et bakteppe for denne føre var-tenkningen er henvisning til forskning som indikerer at hjerneressursene barnet taper ved at man venter for lenge, går tapt for alltid (NOU 2012: 5; Munro & Musholt, 2014). Slik jeg ser det, utfolder bruken av hjerneforskningen i faglitteraturen seg i et spenningsfelt mellom retorikk, politikk, myter og vitenskapelighet. Mens forskerne i den originale journallitteraturen som regel presenterer funn og konklusjoner som usikre og foreløpige, redegjør for reservasjoner knyttet til størrelse på utvalg og andre metodiske begrensninger, innbyr til diskusjon av funn i et fagfellesskap og ender opp med å påpeke behovet for mer forskning, er faglitteraturen som regel langt mer utvetydig og fastslående med tanke på hva som kan regnes som gyldig og sikker kunnskap. Derfor starter utsagn ofte med ordene «Det er nå påvist at …», «Vi vet nå at …» eller «Forskning har vist at …». Når fagbokforfatterne hevder at sammenhengen mellom omsorg og avvikende hjerneutvikling hos barn er «slått fast» eller «påvist», henviser de gjerne til hverandres bøker, selv om ingen av dem er hjerneforskere. Mitt anliggende er ikke å hevde at det finnes en sann og riktig fortelling om sammenhenger mellom omsorgssvikt og hjerneutvikling som fagfolk og forskningsformidlere misforstår eller feiltolker. Jeg er særlig opptatt av å belyse og drøfte hvilken påvirkning og betydning det har for fagfeltet og politikere, men også for foreldre, å henvise til hjerneforskning som en høyere autoritet.
Et forskningsbasert faglig fundament Liksom andre sosial- og helsefag er barnevernsfeltet avhengig av aksept i samfunnet, ikke minst med tanke på retten til å gripe inn i privatsfæren. Hjerneforskning har høy status, både blant politikere, fagpersoner og i befolkningen generelt. I Norge har vi hjerneforskere som er tildelt nobelprisen for innsatsen sin. Jeg vil derfor anta at det å bringe sosialvitenskap nærmere naturvitenskap bidrar til en profesjonalisering av barnevernsfaglig praksis som mange barnevernsansatte sikkert opplever er tiltrengt. Også sosialfaglige profesjoner trenger teorier, evidensbaserte metoder og ekspertise – en plattform som gir fagfeltet et felles normativt grunnlag for virksomheten
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 14
13.08.2021 07:09
et forskningsbasert faglig fundament
15
(White et al., 2020). Men teorier og faglige perspektiver som påvirker praksis, bør også gås etter i sømmene med et kritisk blikk. Særlig gjelder det bruken av forskning som ikke har sosialfaglige spørsmål og temaer som utgangspunkt, og som derfor må «oversettes» fra et fagfelt til et annet. Det er et av formålene med denne boken. Teorier, skrev Gregory Bateson i 1991, er ikke bare «enda en ‘gadget’ som kan brukes uten forståelse» (Bateson, 1991, s. 150). Det samme gjelder naturvitenskapelig forskning når funn gjort i laboratoriet brukes i andre sammenhenger. Et ytterligere moment som maner til forsiktighet, er at mye av hjerneforskningen som finner veien over til barnevernsfeltet, gjøres på dyr som befinner seg langt unna menneskers liv og virkelighet. I mange år, og ennå i dag, har tilknytningsteorien spilt en sentral rolle med tanke på faglig forankring av barnevernsfaglige vurderinger og tiltak. Tilknytningsteorien har gitt barnevernspedagoger tilgang til et teoretisk begrepsapparat, en standardisert observasjonsmetodikk, et diagnostisk blikk og muligheter for kategorisering av foreldre og barns samhandlingsmønstre. Dessuten har tilknytningsteorien, gjennom metaforer som «en trygg base» og «den indre arbeidsmodellen», gitt fagpersoner et moralsk imperativ med tanke på å intervenere og iverksette tiltak i familier hvor det er tvil om omsorgen. Men helt siden teorien ble lansert på 1950-tallet, har kritikere påpekt at tilknytningsteorien har sine begrensninger, både med tanke på begrepsdefinisjoner, observasjonsmetodikk og forskningsbasert fundament. Noen fremholder at hva selve begrepet tilknytning handler om, aldri er blitt tilfredsstillende avklart (Burman, 2017; White et al., 2020). Og ettersom familiemønstrene i den vestlige verden endret seg vesentlig mot slutten av forrige århundre, og mangfoldet i samlivsformer ble større, mistet tilknytningsteorien, med sitt tradisjonelle syn på morsrollen og kjernefamilien, mye av sin betydning. Tilknytningsteorien ble imidlertid revitalisert da den rundt årtusenskiftet møtte hjerneforskningen. Her spilte ny hjerneskanningsteknologi som MR, fMR og PET en vesentlig rolle. Denne tilnærmingen skjedde til tross for at begreper som trygg og utrygg tilknytning og indre arbeidsmodeller tilhører en helt annen begrepsverden enn høyre hjernehalvdel, kortisol og synapser (Rose & Rose, 2016). En fremtredende teoretiker og kliniker innen tilknytningstradisjonen, psykiater Peter Fonagy, berømmet i 2012 en engelsk veldedig organisasjon, Kid’s Company, for at den ville investere penger i utstyr til hjerneskanning av barn for å verifisere psykologiske og kliniske
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 15
13.08.2021 07:09
16
innledning
innsikter, og dermed styrke deres vitenskapelige validitet. På den måten ble nevrobiologiske forklaringer og evidens gitt forrang fremfor andre forklaringsmåter. (Fonagy, 2012; Munro & Musholt, 2014) Tilknytningsteorien og hjerneforskningen fant hverandre også fordi denne forskningen syntes å gi vitenskapelig dokumenterte grunner for å fremheve betydningen av en sensitiv, responsiv og intensiv foreldrestil – ikke minst for å sikre barnet en best mulig hjerneutvikling. I lys av hjerneforskningen ble imidlertid tilknytningen mellom barn og foreldre både en beskyttelsesfaktor og en risikofaktor (Kanieski, 2010). Særlig ble det vektlagt å oppfordre foreldre til å ha en væremåte overfor barn som reduserte stress, slik at «stressreguleringssystemet» i barnets hjerne kunne bli koblet opp på en god måte (Schore, 2001a, 2001b, 2003). Mange fagpersoner mente at man i bildene fra hjerneskanning så å si kunne avlese kvaliteten på tilknytningen og omsorgen barnet var blitt til del tidligere i livet. Et eksempel finner man i et oppslag fra 2012 på nettstedet forskning. no, som hyppig bringer nytt fra hjerneforskningen i en popularisert versjon. I oppslaget opplyste NRK-journalist Unni Eikeseth at «Foreldreomsorg kan visest igjen i hjernen». God foreldreomsorg og stimulerande leikar i barndommen gir tydelege spor i hjernen hos unge vaksne. (Eikeseth, 2012) Hvordan foreldrenes omsorg og stimulering avsetter seg som «spor», «veier» eller «stier» i hjernen til barnet, og som enten blir velbrukte eller gror igjen, er for øvrig hyppig brukte metaforer i fagbøkene. Trygg tilknytning ble av mange fagpersoner innen feltet affektiv nevrovitenskap fremholdt som avgjørende for utviklingen av de hjernenettverkene som man mente hadde med evnen til selv- og emosjonsregulering å gjøre, og som ble omtalt som avgjørende for senere sosial fungering (Schore, 2002; Wall, 2018). Noen fagpersoner hevdet i tråd med denne forskningen at den viktigste foreldreoppgaven i spedbarnstiden er å regulere barnets indre tilstander (Gustumhaugen et al., 2017). Kvaliteten på tilknytningen ble sagt direkte å påvirke hjerneutviklingen, og man begynte å snakke om tilknytningsskader på barnehjernen, selv om man aldri har funnet biomarkører i hjernen som kan si om barn er tilknyttet andre mennesker eller ikke. Kombinasjonen tilknytningsteori og hjerneforskning ga opphav til betraktninger om at barn som har hjerner som ikke er blitt tilstrekkelig ivaretatt og riktig oppkoblet tidlig i livet, fordi omsorgen har vært mangelfull, etter hvert blir til ungdommer som møter livets utfordringer utrustet med mangelfulle kog-
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 16
13.08.2021 07:09
begeistring, men få motforestillinger
17
nitive evner, mindre sosial kompetanse og uhensiktsmessige mestringsstrategier. Forklaringen på den ofte trøblete væremåten de legger for dagen, er å finne i måten hjernen deres er organisert på (Broer & Pickersgill, 2015). Med dette som bakteppe er det forståelig at tilknytningsteori, i kombinasjon med hjerneforskning, kom til å fremstå som et relevant faglig fundament for barnevernsfeltet.
Begeistring, men få motforestillinger Begeistringen for hjerneforskningen i faglitteraturen, og hva denne forskningen kan brukes til i barnevernsfaglig praksis, er slående. Like slående er fraværet av motforestillinger og problematiseringer. Faglige trender og perspektiver vokser gjerne frem, og vinner tilhengere, når de synes å tilby nye tilnærminger til og bedre løsninger på problemer fagfolk har tumlet med over tid – samtidig som de vekker følelsesmessig og moralsk engasjement. Innimellom stagnerer et fagfelt teoretisk, men nye perspektiver og oppdagelser synes å vise veien fremover. Slik har det åpenbart vært med hjerneforskningen. Integreringen av flere fagdisipliner, som psykologi, sosiologi og nevrobiologi, gir dessuten inntrykk av soliditet, nytenkning og fremskritt. Men alt nytt blir lett dogmer. Allerede i 1999 skrev John T. Bruer i boken The Myth of The First Three Years. A New Understanding of Early Brain Development and Lifelong Learning at «funnene fra den nye hjerneforskningen er blitt aksepterte fakta, som ikke lenger trenger forklaringer eller begrunnelser for å støtte opp under initiativer som vil beskytte barn» (Bruer, 1999, s. 61). Rett før årtusenskiftet hevdet mange politikere og fagpersoner i USA og Storbritannia at oppdagelsen av at barnets hjerne utvikler seg mye raskere og tidligere enn før antatt, og at tidlige mangler i hjerneutviklingen nærmest var uopprettelige, måtte få vidtrekkende implikasjoner for det pedagogiske opplegget i barnehagen og skolen, tanker om barneoppdragelse og foreldres væremåter overfor barnet (Bruer, 1999, s. 61). Noen år senere oppsto prosjektet Barnehjernevernet i Oslo kommune, og Oslo ble erklært å være en «traumeinformert» by. Oversettelsen av forskningsfunn til praktisk sosialpolitikk, som påvirker menneskers liv, er alltid et etisk anliggende. Når jeg opplever et behov for å gå det jeg betegner barnehjernediskursen etter i sømmene, er det med utgangspunkt i at en relevant og forsvarlig bruk av hjerneforskning i barnevernsfaglig praksis krever kjennskap til kontroversene, begrensningene og usikkerhetene
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 17
13.08.2021 07:09
18
innledning
med hensyn til hva denne omfattende, og ofte høyt spesialiserte forskningen, faktisk sier – og ikke. Også i denne sammenhengen er nøkternhet en dyd. Hjerneforskning er på mange måter «ferskvare», i den forstand at hypotesene, empirien og kunnskapen endrer seg hele tiden, og derfor sjelden er politikk- og praksisklar rett fra laboratoriet – eller tidsskriftene. Et amerikansk ordtak sier: «It ain’t ignorance that does the harm. It’s knowing too many things that ain’t so.» Professor i psykologi William R. Uttal fremholder i boken The New Phrenology. The Limits of Localizing Cognitive Processes in the Brain at hjernen er så kompleks, nevrologiske begreper så fagspesifikke, forskningsparadigmer og laboratorieutstyr så komplisert, at mulighetene for misforståelser og feiltolkninger er enorme (Uttal, 2001, s. xii). Derfor er det problematisk hvis utsagn og informasjon som henviser til hjerneforskning, blir tatt for gitt, uten videre akseptert som gyldige, og ikke ettergås med et kritisk blikk (Uttal, 2001, s. xii). Særlig er det problematisk når faglitteratur fremstiller omstridte modeller og teorier om hjernen og dens fungering som etablerte fakta, slik som tilfellet er med nevrolog Paul Macleans teori fra forrige århundre om «den tredelte hjernen». Så å si alle fagbøker som trekker inn hjernen, henviser til denne teorien, og «den tredelte hjernen» har gitt opphav til et knippe metaforer for hjernens struktur og funksjon som går igjen i faglitteraturen. Noen fagbokforfattere medgir riktignok at teorien om den tredelte hjernen er en forenkling, men mener allikevel at den er nyttig som et pedagogisk hjelpemiddel, for eksempel for å forstå traumatiserte barns reaksjoner og væremåter (Søftestad, 2018). Teorien, som ble utviklet av Paul Maclean mellom 1949 og 1990, hevder at hjernen vår har utviklet seg gjennom evolusjonen ved at nye deler og lag la seg opp på gamle, og på måter som gjorde at rasjonaliteten vår (korteks) etter hvert kunne kontrollere våre «dype» animalske og emosjonelle deler (det limbiske system, hjernestammen). Teorien skiller anatomisk og funksjonelt mellom gamle og primitive og nye og sofistikerte hjernedeler som tar seg av ulike menneskelige egenskaper, tilsvarende det skillet Platon i sin tid satte mellom pasjoner, følelser og fornuft. Eller skillet Sigmund Freud formulerte mellom id, ego og superego i hans teori om den tredelte personligheten. Cesario et al. (2020) skriver i artikkelen «Your Brain is not an Onion with a Tiny Reptile Inside» at teorien om den tredelte hjernen er en utbredt feiloppfatning som ennå formidles i innføringsbøker i psykologi, men som for lengst er blitt diskreditert av senere hjerneforskere og nevrobiologer (Cesario et al., 2020). Hjerneforsker Lisa Feldman Barrett kaller teorien om den tredelte hjernen «det
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 18
13.08.2021 07:09
Forfatteren mener at mye av informasjonen om barnehjernen som formidles i faglitteraturen, har preg av å være myter og ofte fremstilles på overforenklete og misvisende måter.
Per Lorentzen er psykolog og ansatt ved OsloMet – storby universitet, der han underviser ved barnevernspedagog utdanningen. Han har publisert en rekke fagbøker om miljøarbeid, fagetikk, barnevern og kommunikasjon med barn med funksjons nedsettelser.
ISBN: 978-82-15-05318-9
9
788215
053189
Hjernen og barnevernet
Bildet forskningslitteraturen gir av sammenhenger mellom omsorgssvikt og eventuelle hjerneforandringer, er sammensatt. Hjerneforskningen spriker i flere retninger og er i stadig endring, og det er derfor vanskelig å trekke sikre konklusjoner. Mye av forskningen mister kompleksitet og nyanser på veien fra laboratoriet til fagbøkene, og derfra til sosialpolitiske føringer. Forfatteren viser hvordan søkelyset på barnehjernen fører til et perspektiv på foreldrerollen og barndom hvor risikoperspektivet dominerer. Gjennom barnehjernediskursen individualiseres barns oppvekstsvilkår, og dette kan avlede oppmerksomheten fra materielle faktorer som fattigdom og sosial ulikhet. Hjerne forklaringer bidrar sjelden til bedre forståelse for det livet folk lever, og hva de strever med – deres livsverden.
Per Lorentzen
Denne boken problematiserer hjerneforskningens sentrale posisjon i nyere faglitteratur innenfor barnevernsfeltet.
Per Lorentzen
Hjernen og barnevernet En kritisk drøfting
