begeistring, men få motforestillinger
17
nitive evner, mindre sosial kompetanse og uhensiktsmessige mestringsstrategier. Forklaringen på den ofte trøblete væremåten de legger for dagen, er å finne i måten hjernen deres er organisert på (Broer & Pickersgill, 2015). Med dette som bakteppe er det forståelig at tilknytningsteori, i kombinasjon med hjerneforskning, kom til å fremstå som et relevant faglig fundament for barnevernsfeltet.
Begeistring, men få motforestillinger Begeistringen for hjerneforskningen i faglitteraturen, og hva denne forskningen kan brukes til i barnevernsfaglig praksis, er slående. Like slående er fraværet av motforestillinger og problematiseringer. Faglige trender og perspektiver vokser gjerne frem, og vinner tilhengere, når de synes å tilby nye tilnærminger til og bedre løsninger på problemer fagfolk har tumlet med over tid – samtidig som de vekker følelsesmessig og moralsk engasjement. Innimellom stagnerer et fagfelt teoretisk, men nye perspektiver og oppdagelser synes å vise veien fremover. Slik har det åpenbart vært med hjerneforskningen. Integreringen av flere fagdisipliner, som psykologi, sosiologi og nevrobiologi, gir dessuten inntrykk av soliditet, nytenkning og fremskritt. Men alt nytt blir lett dogmer. Allerede i 1999 skrev John T. Bruer i boken The Myth of The First Three Years. A New Understanding of Early Brain Development and Lifelong Learning at «funnene fra den nye hjerneforskningen er blitt aksepterte fakta, som ikke lenger trenger forklaringer eller begrunnelser for å støtte opp under initiativer som vil beskytte barn» (Bruer, 1999, s. 61). Rett før årtusenskiftet hevdet mange politikere og fagpersoner i USA og Storbritannia at oppdagelsen av at barnets hjerne utvikler seg mye raskere og tidligere enn før antatt, og at tidlige mangler i hjerneutviklingen nærmest var uopprettelige, måtte få vidtrekkende implikasjoner for det pedagogiske opplegget i barnehagen og skolen, tanker om barneoppdragelse og foreldres væremåter overfor barnet (Bruer, 1999, s. 61). Noen år senere oppsto prosjektet Barnehjernevernet i Oslo kommune, og Oslo ble erklært å være en «traumeinformert» by. Oversettelsen av forskningsfunn til praktisk sosialpolitikk, som påvirker menneskers liv, er alltid et etisk anliggende. Når jeg opplever et behov for å gå det jeg betegner barnehjernediskursen etter i sømmene, er det med utgangspunkt i at en relevant og forsvarlig bruk av hjerneforskning i barnevernsfaglig praksis krever kjennskap til kontroversene, begrensningene og usikkerhetene
9788215053189_Lorentzen_Hjernen og barnevernet.indd 17
13.08.2021 07:09
