Kapittel 1 Lyrikken kommer før semantikken

KAPITTEL 1

Lyrikken kommer før semantikken

Når vi blir født, har vi ingen meninger. Om vi hadde hatt det, kunne vi ikke fortalt det til noen, for vi har ikke noe språk. Men vi kan i høy grad uttrykke oss. Vi kommuniserer. Skrik, gråt og latter er blant menneskenes mest effektive kommunikasjonsformer. Men ganske snart blir kommunikasjonen mer nyansert. Noe av det første små barn sier, er ting som la – la – la, da – da – da eller ma – ma. Våre ytringer starter før meningen kommer inn i språket. Og nesten alle slike før-semantiske ytringer har et rytmisk preg. Hvorfor sier barn la – la – la og ikke bare la? Når vi voksne prøver å kommunisere med små barn, hvorfor sier vi tit – tei – og ikke bare tit?

Noe av det første mennesker kan, er å organisere språklyder i rytmiske mønstre, det vil si i serier av gjentakelser, repetisjoner av like eller likeartede lyder. Senere kaller vi det rim. Men først er det bare babbel. Det kommer direkte fra kroppen.

Kort sagt – lyrikken kommer før semantikken.

Det tar tid før vi skjønner hvordan vi kan bruke språket til å fortelle om noe. Da har vi allerede en god stund brukt språklyder til andre ting. Vilje kan vi uttrykke helt uten semantisk kontroll. Vi vil leve. Og vi vil ha pupp. Alt slikt er på plass lenge før vi vet hva «leve» og «pupp» er – enn si hva det heter. Vi trenger verken retorikkens overbevisningskunst, kommunikasjonsteorien eller fortellingens fremstillingsformer for å få melk.

En god del av de før-semantiske ytringsformene blir borte etter hvert som vi lærer oss «ordentlig» språk. Men noe blir aldri borte. Særlig de kjente uttrykkene for følelser, latter og gråt tar kroppen vare på helt av seg selv. Hulk og stønn kan bryte inn i de velordnede setningene våre og ta kontroll uten at vi er i stand til å forhindre det. Latterkrampen kan ta oss, og det er for det meste behagelig. Men det er ubehagelig hvis det skjer

ubeleilig, for eksempel for en nyhetsoppleser på Dagsrevyen. Gråten kan ødelegge talen din på minnestunden for en som sto deg nær.

Det fins med andre ord også i det voksne språket flere «lag», også et før-semantisk lag som kommer rett fra kroppen. Det meste av barnets babbel forsvinner. Men den dype, kroppslige tilknytningen til rytmiske språklyder forsvinner neppe. Hos de fleste voksne lever den for eksempel i sang, musikk, lyrikk og andre rytmisk organiserte kunstformer, der slike uttrykkselementer blir dyrket og raffinert. Det skjer som oftest i tett forbindelse med ulike meningslag i uttrykket. Men det kan godt tenkes at lyrikk og musikk ikke ville ha eksistert på den måten de gjør hvis ikke menneskene hadde hatt en dyp tilknytning også til før-semantiske, kroppslige uttrykksformer.

Lyrikk blir i dag ofte betraktet som en litt sær kunstart som dyrkes mest av et ganske lite, lesende publikum. Noen snakker endog om lyrikkens krise. Atle Kittang og Asbjørn Aarseth ga uttrykk for et slikt syn i 1998-utgaven av læreboken Lyriske strukturer. De skrev at lyrikkforskningen i dag fortonet seg som «en rolig liten vik i litteraturvitenskapen», og de spurte:

Er det fordi lyrikken faktisk er avsides i forhold til den moderne litteraturens og litteraturteoriens hektiske bevegelser? Mye kan tale for det. Lyrikk leses lite i dag, og selger enda mindre. Lyrikk avstedkommer verken avispolemikk eller larmende fjernsynsdebatter. Lyrikkanmeldelser er sjelden påfallende. Til og med engasjerte litteraturstudenter er ofte uinteresserte, ja, sågar helt blanke, i lyrikk. (Kittang & Aarseth, 1998, s. 261)

Den såkalte lyrikkens krise må være en av litteraturens største misforståelser. Lyrikken er uten sammenligning litteraturens mest populære og mest utbredte sjanger. Den konsumeres i kolossale mengder i nær sagt alle medier døgnet rundt. Det er snarere vanskelig å beskytte seg mot den enn å

finne anledning til å dyrke den. Den fyller varehusene, den er til stede i nesten hver eneste bil som ruller i lange køer til og fra arbeid, radiokanalene har spesialisert seg på å formidle uendelige varianter og undersjangre. Den fyller kirkene, operahusene, konsertlokalene, diskotekene og så godt som alle steder der litterær tekst og musikk utspiller seg sammen.

Å snakke om lyrikkens krise eller at lyrikkens gjennomslagskraft og innflytelse er mindre i dag enn tidligere, kan kun skyldes at forbindelsen mellom tekst og musikk er kuttet i boklyrikken. Det er ikke så mange som leser samtidslitteraturens diktsamlinger. Men lyrikken tilhører en nesten ufattelig vital familie som fornyer seg ustanselig, og i Europa kan anene føres helt tilbake til Homer og det gamle Hellas. Demokokos fremførte sine sanger til lyreakkompagnement. Eminem fremfører sin rytmiske «Rap God» til en intens soundmix av perkusjon og synth:

I’m beginning to feel like a Rap God, Rap God All my people from the front to the back nod, back nod Now who thinks their arms are long enough to slap box, slap box? They said I rap like a robot, so call me rap-bot

(Eminem, 2013)

Men allerede Arne Garborg kunne «rappe». Et eksempel er «Killingdans» fra Haugtussa:

Aa hipp og hoppe, og tipp og toppe paa denne Dag; aa nipp og nappe, og tripp og trappe i slikt eit Lag. Og det er Kjæl-i-Sol, og det er Spel-i-Sol,

og det er Titr-i-Lid, og det er Glitr-i-Lid, og det er Kjæte og Lurvelæte ein Solskinsdag.

(Garborg, 1895/1980, s. 76)

I Garborgs dikt og i rapp er det ikke minst språkets rytmiske elementer som blir utnyttet på grensen til det semantiske. Det er et karakteristisk trekk ved mye musikalsk bruk av språklyder. Men det fins sjangre der også de melodiske elementene spiller inn mer eller mindre frikoplet fra språkets meningsbærende lag. Lokk kan være et eksempel. Budeienes lokkerop for å kalle til seg dyr kunne inneholde små motiver som var rytmiske i den forstand at de inneholdt typiske gjentakelser, men som også benyttet melodiske kvaliteter fordi poenget var at ropene skulle bære langt og bli oppfattet over store avstander. Motivene var ofte ikke-semantiske og kan ikke kalles ord, men det knyttet seg likevel gjerne forestillinger til lydene. Sauer ble gjerne lokket med lyder som «sibba, sibba …», mens høner ble lokket med «tippa, tippa …». Kulokk kunne være like enkel – «hi – ho, hi – ho» – men kunne også inneholde ord som «kom – kyra, kom – kyra», kanskje også navn på kyr, Dagros eller Litago eller hva de nå kunne hete. Slik kan det lyde i kunstversjon, hvis vi igjen går tilbake til Garborgs Haugtussa:

Ku-såta! Ku-såta! I fjellet gror grønnaste åta. Kom kyri! Kom dyri! Kom vanka med meg Den villande veg Um kveld!

(Garborg, 1895/1980, s. 47)