Performative sjangre

Lokk er eksempel på musikalsk bruk av språk som har en effektiv funksjon, men ingen egentlig semantikk. Funksjonen er betinget av at dyrene på forhånd er preget og kjenner stemmen til den som lokker, og av at lokkeropet skulle bære langt. Det samme gjelder sjangre som kauking, hauking og laling, som i likhet med lokking først og fremst var knyttet til seterlivet, og som handlet om kontakt over store avstander mellom budeier eller gjetere i fjellområder.

Poenget i denne sammenheng er enkelt: Språket og stemmen inneholder musikalske elementer som har effektive og ganske ulike funksjoner som kan være før-semantiske eller som har opplagte funksjoner ut over språkets meningsbærende lag. Slike funksjoner er en del av lyrikken, oftest på en mer integrert måte enn i andre språklige sjangre. Gjennom årtusenlange tradisjoner overalt i verden, og ofte på svært mangfoldige og ulike måter, har mennesker i forskjellige kulturer dyrket og spesialisert seg på utnyttelsen av slike elementer som knytter språk, stemme, rytmikk, musikk, gjerne også dans, sammen til en helhet: lyrikk.

Performative sjangre

Koplingen mellom språklige og musikalske elementer er grunnleggende for lyrikkens tradisjoner. Denne forbindelsen er eldre enn lyrikk som tekst, skrift og lesning. I de fleste kulturer har folk kunnet delta i sang og dans lenge før lesning og skriving ble utbredte ferdigheter. Også i dag er det slik at når vi synger med, eller når vi husker en mengde tekster fra populære pop-, rapp- eller rockelåter, så er det fordi vi har hørt dem fremført, sjelden fordi vi har lest dem eller lært dem gjennom skrift. I gamle dager måtte skolebarn og konfirmanter riktignok pugge salmevers utenat, men i alt overveiende grad er det performative aspektet viktig ved svært mye lyrikk.

Det gjelder ikke bare for musikalsk fremførte tekster. De fleste lyrikere har for eksempel sin særpregede måte å fremføre egne tekster på når de formidler dem muntlig. Når vi snakker om at en forfatter har sin egen

«stemme», gjør vi det ofte i en abstrakt eller overført betydning. En forfatter har sin stilistiske egenart, men ved muntlig fremføring blir denne stemmen konkret. Det gjelder naturligvis for høytlesning av alle slags tekster. Men fremføring av lyriske tekster får i mange tilfeller et ekstra tydelig særpreg. Noen ganger kan fremføringen nærmest være en syngende uttrykksform, andre ganger er stemmeføringen rytmisk og støtvis.

Særpreget lyrisk performance

To nyere eksempler på forfattere som fremfører sine dikt på måter som former opplevelsen, er den danske dikteren Yahya Hassan og den amerikanske poeten Amanda Gorman. I Hassans «Performance»-video (2013) får hans originale, oratoriske opplesningsstemme musikalsk akkompagnement.

Gorman kombinerer lyrikk og dans i sine performances. Et eksempel vises i «Sherrie Silver and Amanda Gorman’s Spectacular Dance/Poetry Performance» (2019).

Gorman ble for alvor kjent da hun opptrådte med sitt eget dikt, «The Hill We Climb», under presidentinnsettelsen av Joe Biden i 2021.

Hassans og Gormans dikt kan ses på YouTube.

Det performative poenget er også relevant i et lesehistorisk perspektiv. Når lyrikkinteresserte leser dikt i dag, skjer det i overveiende grad ved hjelp av tekst og skrift som vi tilegner oss gjennom stillelesning. Vi leser «innenat». Det varierer nok i hvilken grad eller i hvilken forstand vi «hører» ord vi ikke artikulerer fysisk. Men det er uansett et faktum at denne «innenat»-lesningens kombinasjon av visuelle tegn og abstrakte, auditive «lydforløp» i lesningen på en helt spesiell måte spiller inn nett-

opp i dikt og lyriske tekster. Det er i slike tekster vi eventuelt teller takter, snakker om tunge og lette stavelser eller om rytmisk spenning. Hva slike begreper overhodet kan bety, annet enn på et allegorisk nivå når fenomenene ikke blir artikulert, er et ganske tricky spørsmål. Vi skal ikke gå nærmere inn på «innenat»-lesningens fenomenologi her. Men det fins spennende historier om hvordan selv profesjonelle lesere og forfattere fra tidligere tider opplevde sitt første møte med stillelesningens kunst. Filosofen, retorikeren og kirkefaderen Augustin har for eksempel fortalt om hvordan han for første gang så at biskop Ambrosius, som var biskop i Milano, satt og leste uten at det kom en lyd fra ham. Han skjønte ikke helt hva som foregikk, for Augustin hadde kun kjennskap til høytlesning. Alle leste høyt når de leste den gangen.

Det historiske perspektivet på vestlig lyrikktradisjon bekrefter i høy grad det performative aspektet. Fra den greske antikken er det velkjent at en rekke lyriske sjangre hadde sin plass i offentlige fester der det ble danset og drukket og arrangert dikterkonkurranser. Diktsjangeren dityrambe sto sentralt i fester for vinguden Dionysos. Oder ble fremført i forbindelse med hyllest av idrettshelter og andre fremstående personer. Mange av disse diktene ble fremført som kor.

Det er et påfallende trekk at når vi følger lyrikktradisjonene i vestlig kultur bakover i tid, er det vanskelig å spore den tette koplingen til musikken. Det vil si – det er ingen tvil om at diktene ble musikalsk fremført. Selve begrepet lyrikk betyr dikt fremført til lyreakkompagnement. Lyre var et lite strengeinstrument, men det fantes også en større utgave, kithara. Fløytelignende instrumenter var også vanlige, blant annet aulos. Sjangerbetegnelser som ode og hymne var ikke bare diktsjangre, de var også musikalske sjangre. Så forbindelsen mellom musikk og dikt var tett. Når det likevel er vanskelig å spore forbindelsen, er det fordi vi vet lite om hvordan gresk antikk musikk faktisk lød. Det fins kun noen korte fragmenter bevart av notert gresk musikk. Det fins mye avansert musikkfilosofi og musikkteori, og det fins visuelle fremstillinger av musikere, dansere og