Kjennetegn ved lyrikk

musikkinstrumenter. Men hvordan en gresk ode eller hymne faktisk lød, er det ingen som egentlig vet. Det er først med den tidlige kristne kulturen og med folkemusikken vi får forestillinger om hvordan koplingen mellom dikt og musikk hørtes ut.

Kjennetegn ved lyrikk

I Lyrical Ballads presenterer William Wordsworth en berømt definisjon av lyrikk: «Poetry is the spontaneous overflow of powerful feelings: it takes its origin from emotion recollected in tranquility» (Wordsworth, 1800/2021, s. 13). Wordsworth var romantiker, og han ble motsagt på alle punkter av T. S. Eliot, som karakteriserte definisjonen som «an inexact formula. For it is neither emotion, nor recollection, nor without distortion of meaning, tranquility» (Kermode, 1975, s. 43). Kort sagt – det fins ingen universell definisjon av lyrikk. Likevel starter lærebøker i lyrikkanalyse ofte med å definere sjangeren. Her skal vi allerede i utgangspunktet legge vekt på at generelle sjangerdefinisjoner ikke fungerer tilfredsstillende overfor et så mangfoldig kulturelt fenomen som lyrikk. Lyrikken fins i utallige tradisjoner i ulike kulturer, og det lar seg neppe gjøre å samle slike tradisjoner i noen få felles kjennetegn, enn si i en sjangerdefinisjon.

Vi skal ikke desto mindre her i starten gjennomgå noen eksempler fra faglitteraturen om emnet. Vi starter med den amerikanske litteraturforskeren Jonathan Culler, som har skrevet en omfattende Theory of the Lyric (2015). Han tar utgangspunkt i at lyrikk ikke er en mimetisk sjanger, det vil si at lyrikken ikke etterligner noe virkelig i verden, inkludert dikterens forestillinger. Lyrikk er ikke representasjon av en subjektiv erfaring. Han henviser til den tyske litteraturforskeren Käte Hamburger, som skiller mellom lyrikkens ytringer og fiksjonens diskurser (Culler, 2015, s. 7). Lyrikk er fundamentalt ikke-mimetisk, hevder han. Deretter gjengir han den tyske poesiforskeren Eva Müller-Zettelmanns seks kjennetegn på lyrikk (Culler, 2015, s. 33): Lyrikk består av korte tekster, lyrikk preges av re-

Om Per Thomas Andersens Norsk litteraturhistorie(1. utgave 2001)

«Endelig en velskrevet, oppdatert og inspirerende norsk litteraturhistorie i ett bind som vil kunne bli en inngangsport til norsk litteratur for allmennheten og samtidig være en faglig solid håndbok for studenter.» DAGBLADET

«Et personlig og levende verk ...» AFTENPOSTEN

«Et mektig verk. Mangfoldig og oppdatert, men fremfor alt en inspirerende fortelling.» VG

Lyrikken er uten sammenlikning litteraturens mest utbredte sjanger. I dag er den rundt oss i kolossale mengder i alle slags medier døgnet rundt, og den fyller kirkene, konsertlokalene, kjøpesentrene og utestedene. Lyrikken har vært populær lenge. Gjennom årtusenlange tradisjoner overalt i verden har mennesker i forskjellige kulturer dyrket og spesialisert seg på å utnytte språk, stemme, rytmikk og musikk til den helheten vi kaller lyrikk.

Denne lille boka er for deg som gjerne omgir deg med lyrikk, og som vil ha glede av å gå dypere inn i den. Per Thomas Andersen gir en kort innføring i analyse, med særlig vekt på sammenhengen mellom ord og lyd, det performative og det visuelle. Eksemplene gir leseren et spennende blikk inn i lyrikkens verden, fra Ivar Aasen til Eminem, fra Dionysos til Dorothe Engelbretsdatter, fra Alf Prøysen til Astrid S.

Per Thomas Andersen er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Han er høyt skattet både som litteraturlærer, forfatter og forsker. Han har også skrevet Forstå fortellinger. Innføring i litterær analyse (2019).