Tid for historie by Universitetsforlaget

«Tid for historie er velskrevet, og det er lett å la seg sjarmere av Sandmos upretensiøse, kåserende stil. Boken er derfor godt egnet som en innføring i faget for studenter og andre interesserte.» Jan-Erik Ebbestad Hansen, Aftenposten «Hans underholdende stil og teoretiske tyngde er godt representert i boka, noe som gjør den velegnet for et bredere publikum.» Tom Egil Hverven, Klassekampen

Bokprosjektet vant Universitetsforlagets faglitterære pris i 2011. Fr a jury ens begrunnelse: «Når den dertil er uvanlig velskrevet, har et originalt og suverent grep om stoffet og har gode og interessevekkende eksempler, er juryen ikke i tvil om at årets pris går til et prosjekt som er faglig nyskapende og fremragende formidling på én og samme gang.»

Dette er boken om hva historie er. Om hva som skjedde for lenge siden og hvordan vi skal forstå det. Forfatteren tar for seg de grunnleggende spørsmålene enhver som driver med historie bakser med: Hvorfor er vi interessert i historie? Hvordan kan vi vite noe sikkert om fortiden? Hvordan bør historie skrives? Og hvorfor bør historie skrives? Alt dette er historiske spørsmål som må forstås historisk.

erling sandmo tid for historie

«Et mesterstykke om historieskrivning ... en generøs og sprudlende vittig gjennomgang av tenkning og skrift gjennom tidene.» Jon Rognlien, Dagbladet

En bok om historiske spørsmål

«En fornøyelig bok for enhver som interesserer seg for historie, og uungåelig for den som har lyst til å avlure faget dets hemmeligheter.» Bo Lidegaard, Morgenbladet og Politiken

e r l i ng s a n dmo

tid for historie

En bok om historiske spørsmål

Erling Sandmo viser frem det praktiske arbeidet historikere gjør gjennom en rekke fascinerende eksempler. Det begynner med hans forbløffende møte med en enorm frosk og en underlig firfoting på et kjøkken i Piplipatan en gang på 1600-tallet. Og fortsetter med heroiske hærførere som vil forme sitt ettermæle, religiøse historikeres håndtering av en verden i oppløsning, sjøuhyrer, demonutdrivere, ruiner bygget som ruiner og en dypt musikalsk polsk statsminister. Sandmo møter fortiden med nysgjerrighet, åpenhet og stor kunnskap. Han vil forstå hvordan og hvorfor fortidens mennesker var forskjellige fra oss og viser hvordan både dagens og fortidens historikere har gått frem for å få svar. Denne boken gir en innføring i historiefagets historie, metode og teori. All historie inneholder en refleksjon om tid, om hva det vil si at tiden ligger mellom oss og det som har vært. Tid for historie er en hjertelig invitasjon til faget om fortiden.

omslag av blæst | aud gloppen

isbn: 978-82-15-01644-3

Erling Sandmo (f. 1963) er professor i historie ved Universitetet i Oslo. Han er også musikkritiker, en populær foredragsholder og har utgitt en rekke bøker. Hans spesialfelt er kriminalhistorie, kulturhistorie i tidlig nytid, kunnskapshistorie og klassisk musikkhistorie.

T I D FOR HI STOR I E

✶ 1

Tid for historie â&#x153;ś 2

er ling sa ndmo ✶✶✶

tid for historie En bok om historiske spørsmål

Universitetsforlaget | 2015

✶ 3

© Uni v er sitetsfor l aget 201 5 2. opplag 2015 ISBN 978–82–15–01644–3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Uni v er sitetsfor l aget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning. Kartet på omslaget er hentet fra Edwa r d Quin, An Historical Atlas; In A Series Of Maps Of The World As Known At Different Periods, London: Seeley a nd Bur nside, 1830 Omsl ag og l ayou t: Aud Gloppen | Blæst design Sats: Aud Gloppen / Universitetsforlaget Try k k og innbinding: 07 Media – 07.no Bok en er sat t med: Lyon Text 10,2/13,2 pkt Pa pir: 100 g Munken Pure Rough 1,4 ✶

Tid for historie MIN.indd 4

10.04.15 12:15

Innhold

7 Innledning: Frosken i Piplipatan 16 For lenge siden 24 Hva denne boken er 27 34 39 41 46

Antikken og historiens Vi Fantasi og strenghet Vesten trekker vestover Livets læremester Den enkle vitenskapen

49 Middelalderen og tidens problem 53 Knapp tid og store drømmer 57 Historiens dybde 69 74 78 83 86 89 93 97

Renessansens forskjeller En ny sannhet Ruiner og falske brev Tvilen på talene En tid for forandring Forbildenes begrensninger Ny tvil, nye regler Tilflukten i de små ting

103 108 110 116 122

Opplysningens avstander Sett fra ruinene Tiden blir en avstand Den universelle historien Det profesjonelt egentlige

Tid for historie MIN.indd 6

129 134 137 140 142 147 153 154 157 160 166 171

Den egentlige historien Positivismens stadige stadier Marxismen Marxismen etter Marx Vesten og fremskrittet Historien om hele verden Hverdagslivets strukturer Havets stjernebilder Kunnskapens former, sannhetenes mekanikk Mentalitetshistorien og tankenes tause struktur Språkets nye uro Kvinne- og kjønnshistorien som faglig reise

177 181 184 186 188 191 196 200 205

Den uoppnåelige sannheten Skrøpelige setninger Sannhetens problemer Sannhet og fortelling Historie er litteratur Fortidens dansegulv Å skrive virkeligheten I historiens malstrøm Prinsipielle spørsmål, pragmatiske svar

211 215 220 224

Fremtidens historie Om historiens herkomst Humanvitenskap og naturvitenskap Tid, miljø og skjulte fellesskaper

229 231 239 245

Etterord Noter Litteratur Stikkord

11.04.15 10:04

INNLEDNING: FROSKEN I PIPLIPATAN

Knapt noen monark har fortryllet sin samtid og ettertid som Dronning Kristina av Sverige. Hun talte adelen midt imot da hun nektet å legge gifteplaner og senere sa fra seg tronen, konverterte til katolisismen og slo seg ned i Roma med sin store samling av kunst og bøker. Der var hun en dominerende skikkelse i byens kulturliv, korresponderte med Europas mektigste menn, og førte opplyste samtaler med andre lærde. Hun styrte Sverige bare i ti år, men i løpet av den korte tiden kalte hun til seg viktige intellektuelle og vitenskapsmenn. Den mest berømte var filosofen René Descartes, som kom til Stockholm som dronningens lærer i 1649, men som døde der etter bare noen måneder. Bedre gikk det med Johannes Schefferus, som kom i 1647, ble professor i Uppsala og ble en viktig lærer og forfatter – blant annet av en stor og mye lest bok om Lappland som ble oversatt, og av en samling oppbyggelige eksempler fra det svenske folkets ærerike historie, etter klassisk romersk mønster. Mer i det stille utstedte Kristina et anbefalingsbrev til Nils Mattsson Kiöping, en ung mann som ikke later til å ha hatt annet å fare med enn en periode som student i Uppsala og – og det var nok viktigst – gode forbindelser. Han var sønn av en uekte datter av friherre Carl Gustafsson Stenbock, og den mektige greven Per Brahe hadde tatt ham under vingene. Dronningens brev ga Nils tillatelse og mulighet til å reise langt de følgende årene, og han var langt borte da Descartes døde og da Kristina abdiserte. Han kom hjem, hadde en kort og øyensynlig mislykket karriere som marineoffiser, og slo seg ned med sin lille familie under kummerlige kår på Söder. Han druknet i 1680. Denne boken, hans reisebeskrivelse, kom ut i 1667 for grevens regning. Det samme året avla Kristina en kort visitt i Sverige. Kanskje husket hun Nils vagt, kanskje så hun boken, kanskje bladde hun litt i den og så at dens merkelige, støyende anekdoter fra Orienten var gammeldagse og rå. I dag gjør det den svenske 1600-tallshistorien rikere at Nils og Kristina hører sammen i den, som reisende i samme tid. Bildet viser tittelsiden til Nils Mattsson Kiöpings Een kort beskriffning vppå trenne resor och peregrinationer, sampt konungarijket Japan. Foto: © Ku ngliga Bibliot ek et, Stock holm

det var en bok jeg bare snublet over. Jeg var på Kungliga Biblioteket i Stockholm for å orientere meg i gamle svenske reisebeskrivelser, fordi jeg syslet med planer om et forskningsprosjekt om nordiske forestillinger om verden øst for Europa på 1600- og 1700-tallet. Dette hadde slått meg som et interessant og kanskje til og med viktig prosjekt: Forholdene mellom den vestlige kulturen, Øst-Asia og Islam er i rask forandring, og de nordiske oppfatningene og holdningene til grupper med ikke-vestlig bakgrunn er et brennbart politisk tema som historikere bør være med på å diskutere og sette inn i en kontekst. Jeg søkte på kryss og tvers i databasene på biblioteket og satt dag etter dag og leste, for å få idéer, lage spørsmål, og for å få en slags føling med stoffet. Mye av det jeg leste var ganske kjedelig, men rett som det var fant jeg overraskende synspunkter og vurderinger som liknet lite på det jeg hadde ventet, og rare, vittige episoder. Det var noen vidunderlige uker. Det mest fantastiske var altså denne ene boken, Een kort beskriffning vppå trenne resor och peregrinationer, sampt konungarijket Japan. Forfatteren het Nils Mattsson Kiöping. Boken var tjukk, men liten, typisk for sin tid, med tette, gotiske bokstaver på sterke, stive sider. Eksemplaret jeg fikk utlevert til bruk på spesiallesesalen, var originalutgaven, trykket i 1667. Så der satt jeg, med boken hvilende på den spesiallagde puten, holdt åpen med lesesalens tunge, blå og hvite bånd som man skal bruke i stedet for å slite på det sjeldne materialet med fingrene. Bare Innledning: Frosken i Piplipatan ✶ 11

når jeg bladde, kunne jeg nyte berøringen med en bok som var blitt trykket 18 år før Johann Sebastian Bachs fødsel. Nils Mattsson Kiöping forteller om sine omfattende reiser, i stor grad som ansatt i Det nederlandske Ostindiske Kompani, men også som en slags offisiell svensk representant: Han hadde fått Dronning Kristinas anbefaling som utenriks reisende noen år tidligere, bare 20 år gammel. En sannsynlig forklaring på denne gunstbevisningen er at Nils’ mor var uekte barn av dronningens bror. Dermed var han selv en slektning av flere fremtredende adelige – anerkjent, men uten status. Han reiste langs afrikanske og asiatiske kyster i en årrekke og kunne fortelle fra Afrika, Arabia, India, Java, Kina og en mengde andre land og steder. Reisebeskrivelsen er ordnet geografisk, ikke kronologisk, så den gir nok et mer planmessig inntrykk av Nils Mattssons ferd enn det kanskje var grunnlag for. Skjønt hva vet vi? Det er gått tre og et halvt århundre. Forholdsvis tidlig i boken forteller Nils Mattsson om området rundt Bagdad, og om hvordan de kristne har det under tyrkiske og islamske makthavere. I selve den store byen må man ta seg i akt, sier han, men i forstedene finnes det mange kristne. I Baltah bor det ikke bare mange katolikker: Der finnes det til og med en biskop, en kardinal, og han er midtpunktet i et vidt nett av prester og munker som reiser vidt omkring. Et av deres fjerne reisemål er en by som heter Piplipatan. Den ligger i Bengal, ved Ganges, og der er det en biskop som har oppsyn med prestene i «Awa, Pegu och China». På denne biskopens kjøkken fantes det underlige vesener. Iblandh alt annat, som ther uthi Klostret war till att see, hade Biskopen uthi sitt Kiöök een Grodha, hwilken stodh bunden om Lijfwet medh een Silfwerkädia, och hade sitt Tillhold under een Steen, ther som all Orenligheet uthslogs, hon war half-annan Aln långh, och 3. Quarter öfwer ryggen breedh; Enär något Fåår slachtades, så bleff Inelfworna till henne kasTid for historie ✶ 12

Tid for historie MIN.indd 12

10.04.15 12:15

tade, hwilka hon strax upslukadhe, hon hade twenne Ögon i hufwudet, hwilka brunno som Eldh, så stoora som twenne laglige Hönssägg, Enär the stucko Handen i Munnen uppå henne, didde eller sögh hon henne som een Kalff. Tillförendhe hafwer ther och så warit een Fyrfota, hwilken tå war dödh, och Huden sedan upfylter medg Boomul: Thenne, effter hon altijdh lopp löss bådhe Nätter och Dagar, ther till lågo Grodan och hon tillsammans om Nattetijdh under Steenen uthi Kiöket, Förthenskul emädan Kockarna hafwa om Afftonen förgiätit något uthi Köket, som skulle slutas in om Lååss, i synnerheet färskt och nyslachtat Kiöt, som gemenligen hängde på Wäggiarna, staal thenne Fyrfota strax bort, och släpade thet till Grodan, hwilket the sedan bägge förtärdhe och upåto.1

Dette er den svenske originalteksten hvor jeg bare har rettet opp et åpenbart feiltrykk. Teksten er ikke helt enkel å lese i dag, i hvert fall ikke for en utlending, men dette er selvfølgelig det første hinderet jeg må over som historiker. Hva er det egentlig som står her? Dette er min oversettelse: Blant alt annet som kunne sees der i klosteret, hadde biskopen i sitt kjøkken en frosk som sto bundet om livet med et sølvkjede, og som hadde sitt tilhold under en stein, der hvor alt avfall ble slått ut. Den var halvannen alen lang, og trekvart bred over ryggen. Når det ble slaktet en sau, så ble innvollene kastet til frosken, som slukte dem straks. Den hadde to øyne i hodet som brant som ild, så store som to alminnelige hønseegg. Når de stakk hånden i munnen på den, diet eller sugde den på den som en kalv. Tidligere har det også vært en firfoting, som da var død, og huden siden fylt opp med bomull. Ettersom den alltid løp fritt både netter og dager, lå den sammen med frosken om natten under steinen på kjøkkenet, i tilfelle av at kokkene om kvelden hadde glemt noe på kjøkkenet som skulle låses inn. I særdeleshet ferskt og nyslaktet kjøtt, som vanligvis hang på veggene, stjal denne firfotingen straks bort, og slepte det til frosken, hvilket de siden begge fortærte og åt opp. Innledning: Frosken i Piplipatan ✶ 13

Tid for historie MIN.indd 13

10.04.15 12:15

Nå skjønner vi antakelig hva som står her, men det gjør ikke teksten mindre besynderlig. På storkjøkkenet til biskopen i Piplipatan fantes det altså en slags avfallssjakt som var halvveis dekket av en stein. Under denne steinen bodde det en enorm frosk som var lenket fast og som folk må ha moret seg med å stikke hånden i munnen på. Hva i all verden betyr dette? Er det en historie vi skal tro på? Var det meningen at noen skulle tro på den i 1667, eller var den bare tull? Jeg ble sittende og måpe på spesiallesesalen. Jeg undertrykte latteren, men også bestyrtelsen, forskrekkelsen – ikke bare over den nokså skumle historien, men også over det kalde gufset man av og til kan føle som historiker når man plutselig får et glimt av andre og fremmede verdensbilder. Og det er altså verdensbildet man skal prøve å orientere seg i. Men hvordan kommer vi videre? Vi skal lese kilder kritisk. Kildekritikken, altså de spørsmålene historikere stiller seg for å gjøre det klart hva det egentlig er kildene kan si noe om og i hvilken grad man kan stole på dem, er grunnlaget for hele fagets metodelære. I tilfellet Nils Mattsson er de opplagte spørsmålene om denne boken virkelig kan være ekte, om han faktisk hadde sett det han skriver om, hvilken situasjon teksten ble til i, og endelig hvilken hensikt han kan ha hatt med å skrive den. Svaret på det første spørsmålet er enkelt nok: Det er ingen tvil om at boken er ekte og at den ble skrevet av Nils Mattsson fra Kiöping i Västmanland, som levde fra 1621 til 1680 og som hadde reist vidt og bredt i de områdene han skriver om. Det er likevel uklart om han gjør krav på å ha vært på dette kjøkkenet selv. Antakelig – men det er ikke sikkert – har han denne historien fra en beretning av en litt eldre svensk reisende, Bengt Oxenstierna, grev Brahes avdøde svoger. Det hjelper oss likevel ikke stort. Oxenstiernas reisedagbok er tapt, og den har ikke etterlatt seg mange andre spor enn dem vi bare kanskje Tid for historie ✶ 14

Tid for historie MIN.indd 14

29.04.15 07:46

ser hos Nils. Nils forteller imidlertid senere at han selv kommer til Piplipatan, men da sier han bare helt kort at det finnes en katolsk biskop der og nevner ikke kjøkkenet hans med et ord. Det er altså uklart hvem som egentlig har sett frosken og firfotingen, men vitnesbyrdet finnes. Skal vi tro på det? Fantes det for eksempel så store frosker i Bengal på denne tiden? Her bør en historiker være fantasifull nok til å stille seg åpen, men også traust nok til å bruke sunt skjønn, og da melder tvilen seg. «Alen» er riktignok ikke noe helt entydig lengdemål, men denne frosken må uansett ha vært mer enn en meter lang, om vi skal tro Nils Mattssons bok. Så store frosk er ukjente i dag og vil også ha vært det for Nils’ lesere. Den er en uhyrlig, ubegripelig skapning, med sin voldsomme størrelse, sin sugende munn og sine glødende øyne. Og hva er en «firfoting»? Det kan vi ikke vite. Nils antyder at biskopen i Piplipatan og folkene hans hadde sett på firfotingen på kjøkkenet som noe helt eget siden de hadde stoppet den ut, men han er taus om det merkverdige ved den. Ordet i seg selv betyr neppe noe mer enn et dyr på fire bein, men det var altså et dyr som levde intimt sammen med frosken og var dens venn. Så hvorfor fortalte Nils Mattsson denne historien? Var han bare ute etter å underholde? Det virker usannsynlig. I innledningen til reisebeskrivelsen understreker han sterkt hvordan beskrivelser av fjerne land har vært tillagt stor verdi, fordi de kan gi leserne kunnskap de ikke kan skaffe seg uten å reise selv, og lesningen kan være en spore til nye, allmennyttige oppfinnelser. Hans eget nye verk skal gi svenske lesere del i denne nytten og kunnskapen. Boken var med andre ord neppe ment bare til lyst, verken av Nils Mattsson, eller av hans slektning, greven Per Brahe, som sørget for at boken ble trykket. Men det er ikke lett å forstå hvordan denne historien om frosken og firfotingen kunne være til nytte for noen – så hva var hensikten med den? Innledning: Frosken i Piplipatan ✶ 15

Tid for historie MIN.indd 15

29.04.15 07:48

Hva Nils Mattsson og hans hjelpsomme greve egentlig ville, kan vi ikke si noe sikkert om. Nils skrev altså selv at boken formidlet kunnskap en leser ellers i prinsippet kunne skaffe seg ved selvsyn, og at denne kunnskapen var nyttig og verdifull. Det er et utsagn vi ikke kommer bakenfor. Kanskje han lo da han skrev det. Men 1600-tallet var en tid da løgn var en dødssynd, og det er lite trolig at Nils, og kanskje enda mindre Grev Brahe, ville bli assosiert med ville påhitt eller løgnaktige gjengivelser. Vi må gå ut fra at Nils, hans hjelpere og hans lesere alle var i god tro. Han røper ingen tvil om at dyrene hadde vært virkelige nok. Hvis fortellingen om dem stammer fra den tidligere riksråden Oxenstierna, vil Nils ha vært meget omhyggelig med å holde seg til den. Jeg skyver spørsmålet om Nils Mattssons eventuelle personlige hensikt med froskehistorien til side. I stedet vil jeg prøve å etablere en ramme, en kontekst for den. Det betyr at jeg vil se på boken som et produkt av sin tid, og ikke først og fremst av Nils Mattsson. Dette er noe av det grunnleggende og spesielle ved historiefaget slik det er nå: Å etablere en kontekst, er å etablere en tid, og en avstand i tid. For lenge siden

Historikere kommer ikke uten forutsetninger til kildene sine. Det gjorde ikke jeg heller i dette tilfellet. Jeg hadde jo for eksempel funnet frem til Nils Mattssons bok fordi jeg var interessert i reisebeskrivelser fra en bestemt periode, og jeg kjente sjangeren fra før. Jeg visste at de ofte er fulle av merkverdigheter. Hvis vi ser på kart – gjerne de som er enda eldre enn denne boken – vil vi ofte finne tegninger av merkelige skapninger, monstre, som lever i de delene av verden som er lengst borte fra den som tegnet kartet og fra de som skulle se på det. Middelalderske verdenskart var enestående kunstverk: Tid for historie ✶ 16

Tid for historie MIN.indd 16

10.04.15 12:15

De fantes bare i ett eksemplar og var plassert permanent på ett sted. Det mest berømte av dem alle ble laget omkring år 1300 og henger fremdeles i domkirken i Hereford, nær den engelske grensen mot Wales. Her finner vi en mengde av tidens monstre på forskjellige steder, og da typisk lengst fra Jerusalem, som var kristenhetens og dermed kartets sentrum: I det fjerne fantes akefaler, altså mennesker uten hode, men med ansiktet på magen, enhjørninger, drager, kjemper, enfotinger og mennesker med fuglehode. Disse skapningene er også gjengangere i middelalderens reisebeskrivelser. En av de mest leste av disse, er Mandevilles reiser, antakelig skrevet i Frankrike i andre halvdel av 1350-tallet. Den ukjente forfatteren av Mandevilles reiser skriver om enda mer fantastiske og eventyraktige steder enn Nils Mattsson. Han forteller om en mengde forskjellige øyer i Det fjerne østen der det bor de mest utrolige folkeslag. En av øyene heter Natumeran, «og alle mennene og kvinnene på den øya har hundehoder, og de blir kalt cynocefaler. Til tross for sin fremtoning er disse menneskene helt forstandige … Hvis de tar en mann til fange i krig, eter de ham straks».2 Mandevilles reiser er en av de helt store suksessene i europeisk litteraturhistorie. I løpet av et århundre var den blitt oversatt til latin, engelsk, høy- og lavtysk, dansk, tsjekkisk, italiensk, spansk og irsk, og det er bevart omtrent 250 ulike manuskriptversjoner. Selv om vi nå holder det for usannsynlig at forfatteren noen gang hadde vært utenfor Europa, fikk boken langt større betydning for europeernes bilde av resten av verden enn Marco Polos beretning, selv om Marco Polo sannsynligvis hadde reist gjennom Asia til Kina og vært i den mongolske khanens tjeneste. Ikke minst var Mandevilles reiser viktig for populariseringen av kunnskapen om at jorden var rund. Da Christopher Columbus seilte mot vest i 1492 for å komme til India, var han også vel forInnledning: Frosken i Piplipatan ✶ 17

Tid for historie MIN.indd 17

10.04.15 12:15

trolig med boken, og hans forestillinger om hvordan det egentlig var på de vestindiske øyene han kom til, harmonerer godt med dens beskrivelser av underlige øysamfunn i de områdene som Columbus trodde at han var kommet til. I dagbøkene uttrykker han både sin overraskelse over at de ikke har støtt på folk med hundehoder og sin visshet om at de han faktisk støtte på, var menneskeetere. Noen historikere har spekulert på om det ikke er en sammenheng mellom ordene «cynocefal» og «kannibal».3 Når vi kjenner til denne litterære tradisjonen, kan vi feste et slags grep om Nils Mattsson. Det fantes en sterk og populær tradisjon for å fortelle om fantastiske skapninger langt borte. Ja, vi kan si det sterkere: Det vi nå regner som skrøner og fabeldyr, fungerte tidligere som beviser på at fremstillingen var sann. De ville manglet om de ikke var der, på samme måte som det ville vært påfallende og merkelig for oss hvis en beskrivelse av en polarekspedisjon ikke nevnte kulde med et ord. Troverdighet handler jo ikke minst om å bekrefte det man vet fra før. Og skal vi forstå noe av fortiden, må vi forsøke å leve oss inn i det folk regnet for sant og selvsagt da. Det skaper straks en avstand til vår tid og en tvil på våre egne sannheter: Hvordan vil de se ut i ettertidens øyne? Og er det egentlig sannheten vi er ute etter hvis vi vil forsøke å forstå Nils Mattsson og hans tid? Vi skal passe oss for å se på fortiden som et hele. Nils’ reisebeskrivelse hører nok hjemme i den samme sjangeren som Mandevilles reiser, men det er godt og vel 300 år mellom de to bøkene. Det vil si at det er nesten like stor avstand i tid mellom Mandevilles reiser og Nils Mattssons bok som det er mellom Nils Mattssons bok og oss. Og i løpet av de 300 årene som var gått siden 1300-tallet, hadde europeerne oppdaget og kolonisert Amerika, funnet sjøveien til India, etablert forbindelser med Kina og skaffet seg detaljerte kunnskaper om hele den afrikanske kysten. De stedene som var beskrevet Tid for historie ✶ 18

Tid for historie MIN.indd 18

10.04.15 12:15

i Mandevilles reiser var nå kartlagt og utforsket – eller avslørt som myter og fiksjoner. Interesserte lesere kunne skaffe seg mengder av ferske reisebeskrivelser, kart og bilder som ga et helt annet bilde av verden enn man hadde hatt i middelalderen. I fordet viser Nils nettopp til hvor viktig denne litteraturen er blitt, og boken hans ble utgitt i et samlebind der det også fantes to kortere beskrivelser av Japan og en kort beretning om en reise gjennom Russland til Kina. Han måtte med andre ord ta for gitt at leserne hadde kjennskap til andre, moderne reisebeskrivelser, og han kunne også selv by på en mengde kritisk, oppdatert kunnskap – ikke minst om dyrelivet der han kom. Og han fortalte om frosken og firfotingen. Monstre inngikk da også i andre sammenhenger enn kunnskapen om land langt borte. Ikke minst på 1500-tallet var merkverdige skapninger en viktig del av det religiøse livet og av den religiøse propagandaen. Vanskapte dyr, uvanlige krysninger og ukjente vesener man hadde sett et glimt av ute på havet ble tolket som tegn på noe annet og større, og først og fremst på Guds vrede – på samme måte som stjerneskudd, underlige skyformasjoner og farlige sykdommer. Protestantene gjorde flittig bruk av slike jærtegn, og mange steder trykket de opp et stort antall flygeblader med bilder av det noen hadde sett, utstyrt med en enkel tekst som forklarte at dette var et tegn på Guds misnøye med pavekirken. Frosken og firfotingen som Nils Mattsson fortalte om, holdt altså til i et kloster. Det er tenkelig at historien har en religiøs dimensjon. Klostre var katolske, og opplysningen om at biskopen hadde oppsyn med prester i Kina, kan være et hint om at biskopen hadde tilknytning til jesuittene, en orden som var den katolske kirkens elitestyrke i kampen mot protestantismen. Jesuittene hadde nemlig etablert seg i Kina, og de var fryktet og hatet i hele det protestantiske Nord-Europa.4 Mente Nils at frosken og firfotingen var tegn på at jesuittenes lære var i strid Innledning: Frosken i Piplipatan ✶ 19

Tid for historie MIN.indd 19

10.04.15 12:15

med sann kristendom? Det kan tenkes. Men han sier ikke noe om det. Og vi kan se etter forklaringer og andre svar på hva monstre betydde. Da kan vi se på hvordan 1600-tallet var en periode da naturvitenskapene var i hurtig utvikling i Europa. Det ble dannet vitenskapelige selskaper og bygget opp naturhistoriske samlinger hvor fremstående menn kunne skaffe seg kunnskap om naturen.5 Det mest berømte av disse selskapene, det engelske Royal Society, var blitt etablert i 1660, altså bare noen få år før Nils’ bok kom ut. Den tidens måter å interessere seg for naturen på var likevel annerledes enn de som er vanlige nå. Først og fremst må vi ha for øye at folk var dypt religiøse, og at de så på naturen som en gjenspeiling av det guddommelige. Dette utgangspunktet gjorde at de fattet en helt spesiell interesse for monstre, uhyrer og vanskapninger: Den som studerte naturens avvik, kunne få særlig innsikt i naturens grunnleggende oppbygning og dermed i Guds tanke og plan. Men Nils sier ingenting om hva han mener at frosken og firfotingen betød, eller om de betød noe som helst. Slik kan vi lete etter mulige forklaringer på en merkelig historie. Jeg kunne fortsatt og fortsatt, for Nils Mattssons reisebeskrivelse inngår i en mengde mulige historiske sammenhenger. For eksempel er det interessant at han jobbet for Det nederlandske ostindiske kompaniet, som er det første aksjeselskapet vi kjenner til. Kompaniet hadde svært mange skandinaviske sjøfolk på mannskapslistene sine. Det er viktig kunnskap både for den som vil studere nordiske oppfatninger av Det fjerne østen og for den som vil forstå forholdet mellom Skandinavia og det kontinentale Europa på 1600-tallet. Det skal ikke vi. Vi skal ikke studere monstrenes historie, de gamle reisebeskrivelsene eller Nils Mattsson, som aldri greide å spille noen viktig rolle i Sverige etter at han kom hjem fra sine reiser, til tross for boken. Det kan jo i seg selv bety at Tid for historie ✶ 20

Tid for historie MIN.indd 20

10.04.15 12:15

den ikke ble noen suksess, kanskje fordi den ikke ble oppfattet som særlig god, aktuell eller troverdig. Nils stiftet familie og slo seg til på Södermalm i Stockholm, men han var fattig og helt avhengig av en beskjeden støtte fra sin slektning greven. I 1680 druknet Nils Mattsson Kiöping, en mann som hadde krysset verdenshavene, i byens havnebasseng. Når jeg har åpnet denne boken med å vise frem en annen bok, en nokså glemt svensk reisebeskrivelse, er poengene mer allmenne. Jeg har villet vise frem noe av det praktiske arbeidet historikere gjør: Vi studerer kilder, og typisk – men ikke alltid – skriftlige kilder, rester fra fortiden. Kildene taler ikke for seg selv. Vi må selv gi dem mening. Det gjør vi ved å plassere dem i ulike sammenhenger eller kontekster, og ved å historisere dem, altså å forsøke å forstå dem i lys av det vi allerede vet om den tiden, de sammenhengene og de virkelighetsforståelsene som nedfeller seg i dem. Mens vi gjør dette, blir også våre egne for-forståelser utvidet og forandret. Mitt bilde av 1600-tallet preget måten jeg leste Nils Mattsson på, men underveis ble dette bildet et annet. Mine tolkninger av teksten – reisebeskrivelsen – og konteksten påvirker og forandrer hverandre. Dette er den helt grunnleggende historiske tolkningsprosessen, en variant av det som ellers ofte kalles den hermeneutiske sirkel. Jeg har også villet vise hvordan teksten ikke har én, fast definert mening. Meningen er avhengig av hvilke kontekster den settes inn i. Men disse kontekstene er i stor grad ettertidens og historikernes konstruksjoner. Nils Mattsson tenkte neppe at det han skrev, inngikk i en større historie om monstre, religion, vitenskap eller forholdet mellom kulturer. De historiske sammenhengene mellom tekster, gjenstander og begivenheter, er med andre ord noe som skapes i ettertid. Et annet poeng er at folk før oss har vært opptatt av verden på ulike og skiftende måter. Fra Mandeville til de vitenskapelige Innledning: Frosken i Piplipatan ✶ 21

Tid for historie MIN.indd 21

10.04.15 12:15

selskapene var folk opptatt av monstre, men monstrene hadde ulike betydninger for ulike grupper og til ulike tider. I de siste århundrene har folk vært mindre opptatt av monstre, og da først og fremst som underholdning. Deres historier er omskiftelige og kan sees og skrives på mange forskjellige måter, avhengig av hvilke synsvinkler vi anlegger. På samme måte er det med selve historieskrivningen. Den har selvsagt også sine historier, og de handler om forskjellige verdensbilder, om vekslende interessefelt, om helt ulike tanker om historiens nytte og verdi, og de handler om store endringer i oppfatningen av hva som er sant og viktig. Dette historiske perspektivet på historieskrivningen og andre måter å representere fortiden på, er et bærende element i denne boken. De historiske rammene jeg har antydet for min lesning av denne ene historien fra Nils Mattsson Kiöpings reisebeskrivelse viser oss også hvor forskjellige fortidens mennesker kunne være fra oss. Å anerkjenne disse forskjellene er en forutsetning for å kunne tenke historisk. Og det er ikke bare folk før som er annerledes: Vi er annerledes. Og på samme måte som vi er forskjellige, var de menneskene vi møter i arkivene, på bildene, i historiebøkene også forskjellige. Mye tyder på at Nils Mattssons bok samlet opp i seg så mange av tidens ulike måter å fortelle om verden på, fra monsterhistorier til kritiske kommentarer til gamle myter. Noe av det interessante med fortellingen om frosken og firfotingen er at den kan ha virket gammeldags allerede i 1667. Alle epoker og alle historiske kulturer er sammensatte og uoversiktlige, de rommer så store forskjeller, ofte er det som om tankene vi møter der, hører hjemme i helt ulike historier. Det er det som gjør dem så interessante, men det er også det som gjør så mange av deres levninger så uforståelige. Og denne delen av Nils Mattssons beretning er og blir uforståelig, når alt kommer til alt. Vi vil Tid for historie ✶ 22

Tid for historie MIN.indd 22

10.04.15 12:15

aldri få vite hva det var som fantes under den store steinen i kjøkkenet til biskopen i Piplipatan. Mitt siste poeng, men også det jeg aller helst har villet få frem, er gleden ved å beskjeftige seg ved fortiden. Jeg tenker på frosken og firfotingen hver eneste dag fremdeles, og ofte tenker jeg også på hvor lykkelig jeg var da jeg satt og leste Nils Mattssons bok på Kungliga biblioteket, hvor oppslukt jeg ble av det som sto i den. Jeg tror gleden er en viktig og ofte undervurdert del av historieskrivningens mange og viktige funksjoner. Min egen hensikt var fra først av en annen: Jeg ville forske på et materiale som kunne stille vår egen tids kulturkonfrontasjoner i relieff. Slike og andre samfunnsaspekter ved historiefaget og dets betydning skal vi komme tilbake til, men la oss også ta dette aspektet med oss videre: gleden. Denne innledningen har presentert noen mulige perspektiver på Nils Mattsson Kiöpings underlige fortelling om den store frosken i kjøkkenet til biskopen i Piplipatan. De er moderne historiefaglige perspektiver, inspirert av de siste årenes påvirkning fra antropologi, bokhistorie og litteraturforskning, og av globalhistoriens opptatthet av kulturmøter. Samtidig har jeg brukt de helt tradisjonelle humanistiske redskapene, kildekritikk og hermeneutikk eller fortolkningslære. Men hvorfor er jeg så betatt av denne historien? Hvorfor leser jeg den slik jeg gjør? Hvor kommer perspektivene og spørsmålene mine fra? Det de har felles, er at de er historiske spørsmål. De handler om hvilke utfordringer det skaper at Nils Mattsson Kiöpings bok er 350 år gammel, og at den ble skrevet for lenge siden. For lenge siden. Det er gått lang tid. Det er et uttrykk mange språk har felles, at tid er en avstand, men det er ingen selvsagt tanke, og avstanden har sin historie. Det er den historien denne boken handler om: avstandens historie, og avstanden som problem. Innledning: Frosken i Piplipatan ✶ 23

Tid for historie MIN.indd 23

10.04.15 12:15

Hva denne boken er

Dette er først og fremst en bok om tekst. Den beskjeftiger seg med historie forstått som tekster om fortiden, men også med de teoriene og idéene som omgir tekstene, om metodene som ligger til grunn for dem – og om historieskrivningens samfunnsmessige betydning. I utgangspunktet definerer jeg «historieskrivning» ganske snevert: Jeg skriver om det som med et litt upresist norsk ord heter sakprosa, og først og fremst om vitenskapelige tekster. Jeg skriver ikke om historiske romaner, dikt, tegneserier eller teaterstykker, og jeg skriver ikke om kunst, undervisning, dataspill, rollespill, spørrekonkurranser, museer, temareiser, filmer eller festivaler. Men alt dette kunne denne boken handlet om, og det er det verdt å merke seg: Vi er omgitt av representasjoner, iscenesettelser og diskusjoner av fortiden. «Historien», vidt definert, er overalt. Grensene mellom alt dette, som vi kan gi mange navn – historiebruk, kulturarv, historiefiksjon – og historieskrivning i snever forstand, er ikke alltid like lett å trekke. Alt kan oppfattes som uttrykk for felles former for fascinasjon, de kan være basert på den samme forskningen, og virkemidlene som brukes for å skape et realistisk, levende bilde av fortiden kan være de samme. Jeg er altså mest opptatt av den faglige historieskrivningen og dens spørsmål og problemer. Det er ikke vanskelig å avgrense denne formen for historie fra alt det andre. Men grensene er likevel såpass uskarpe og såpass interessante at vi går glipp av noe hvis vi blir for strenge. Dessuten vil en stram definisjon fort bli ufruktbar når vi skal se historisk på historien, og det skal vi: Spørsmålet om hva historie er, må jo også være et historisk spørsmål. Og historie er en svært gammel tradisjon som vi kan følge langt tilbake i tid. Mennesker har skrevet historie så lenge de har kunnet skrive. Men i et slikt perspektiv vil det være nokså meningsløst å skulle begrense seg til det vi nå i ettertid regner som akademisk, kildebasert historie. Historien Tid for historie ✶ 24

Tid for historie MIN.indd 24

10.04.15 12:15

er eldre enn arkivene, faghistorikerne og universitetene, eldre enn trykkekunsten og bøkene. Denne bokens struktur er enkel. Kapittel 1–4 handler om den vestlige historieskrivningen i antikken, middelalderen, renessansen og opplysningstiden. Jeg har selvsagt ingen ambisjoner om at kapitlene skal være uttømmende, og dette er da heller ikke tenkt som en bok om historiefagets utvikling fra begynnelsen til i dag. Boken handler om hvordan faget er blitt det det er nå.6 Det jeg vil vise i disse fire kapitlene er at historieskrivningen har utviklet seg ved å stille stadig nye spørsmål som historikere har tatt med seg videre og arbeider med fremdeles. Det er de helt store spørsmålene: Hva er historie? Hvordan kan vi vite noe sikkert om fortiden? Hvordan bør historie skrives? Hvorfor bør historie skrives? Bak disse spørsmålene ligger det en grunnleggende refleksjon om tid, om hva det vil si at tiden ligger mellom oss og det som har vært. Denne første delen av boken handler om spørsmål som definerer faget og gjør det til ett. De er spørsmål alle historikere arbeider med fremdeles. I tillegg er de selvsagt opptatt av mer spesielle problemer, men jeg skriver ikke om dem. Det jeg er opptatt av, er de allmenne og gamle problemstillingene, og min beretning om dem ender for omkring 200 år siden, da de fikk sin klassiske utforming. Men i kapittel 5 og 6 følger jeg to sentrale spørsmål videre fremover til vår egen tid. Det første er spørsmålet om det finnes en dypere sammenheng i historien, det jeg kaller en «egentlig» historie; det andre dreier seg om vanskelighetene med å nå frem til og formidle sann kunnskap om fortiden. Det siste kapitlet er en kort refleksjon om hvordan det går an å tenke seg at historiefaget vil utvikle seg videre.

Tid for historie MIN.indd 25

10.04.15 12:15

4-fargetrykk

Fr a jury ens begrunnelse: «Når den dertil er uvanlig velskrevet, har et originalt og suverent grep om stoffet og har gode og interessevekkende eksempler, er juryen ikke i tvil om at årets pris går til et prosjekt som er faglig nyskapende og fremragende formidling på én og samme gang.»

erling sandmo

Bokprosjektet vant Universitetsforlagets faglitterære pris i 2011.

En bok om historiske spørsmål

e r l i ng s a n dmo

En bok om historiske spørsmål

omslag av blæst | aud gloppen

isbn: 978-82-15-01644-3