RUTH GUNLAUG HAUG: EN TOLVÅRING I TUNNELEN

TEKST THOR LYNNEBERG

FOTO ERIK BURÅS /SAMFERDSEL & INFRASTRUKTUR

Den nye prosjektsjefen hos COWI trives i tunnelen. Det har hun gjort helt siden hun var liten. Veldig liten.

– Jeg har alltid synes det er stas å lage noe. Da jeg var liten ville jeg mye heller dra bort til nabogutten og bygge sandhaugen, enn å leke med dukker. Sammen med far fikk jeg reise til Vestlandet, der han inspiserte tunnelanlegg og dammer. Jeg husker jeg likte tunnelene, og miljøet. Det er hyggelige mennesker. I fars selskap, Ing. O. Kjølseth A/S, senere Geoteam, fikk jeg min første jobb. – Hva gjorde du på din første jobb? – Tunnelkontroll. I 1974. Etter hvert jobbet jeg som stikningsassistent. – Hvor gammel var du da du begynte? – Jeg var tolv.

Hard-rock tunneling Da Ruth Gunlaug Haug i mai ble prosjektsjef for tunneler i rådgivningsselskapet COWI, tok hun ikke over etter noen. Stillingen ble opprettet for henne. Oslo-jenta har jobbet både hardt og med glede, helt siden hun hjalp bestemor på gården i Telemark som liten. Der lærte hun mye, som hun har tatt med seg videre. Det var kjøring med traktor og hest, samt potetskrelling og oppvask. Hun lærte at det er gøy å jobbe sammen med andre. Og hun lærte at alle bidrag er viktige. – Jeg liker å få folk til å bidra med noe de ikke selv trodde de skulle klare. Jeg har hatt mange forskjellige roller med mye ansvar, helt siden jeg begynte å jobbe. Videre er jeg vant til å ta i et tak. Jeg gir meg ikke så lett. Jeg har vært slik siden jeg var barn.

Nå skal hun skape et nytt miljø, i COWI. Som prosjektsjef for tunneler. – Der er det allerede mange flink folk, som jobber med tunneler. Det har imidlertid ikke vært noe uttalt tunnelmiljø i COWI tidligere, så jeg skal kartlegge, utvikle og bygge opp det. Da går det på «hardrocktunneling», fordi selskapet har allerede mye personell og kompetanse internasjonalt, på blant annet løsmassetunnel.

Skal vokse på tunnel Det er grunn til begeistring hos ledelsen i COWI. Ruth Gunlaug Haug har vært ute en vinternatt før, på de fleste sider av bordet; Hos entreprenør, byggherre og rådgiver. Haug har jobbet for Statens vegvesen og Leonhard Nilsen & Sønner. Hun har vært divisjonsdirektør i Rambøll, og utbyggingssjef for Nye Veier.

– Når vi tenker produksjon, har tunnel vært en temmelig omfattende affære i Norge. Ser vi på de store samferdselsprosjektene, er det liten tvil om at dette er noe vi fortsatt skal bygge mye av. Tunnel er et element som brukes mer og mer for utfordringer, under jord. Norsk Forening for Fjellsprengnings motto er «Utfordringer i dagen, løsninger i grunnen». Jo mer vi bygger i tettbygde strøk, jo mer bygger vi under jorden. I tillegg bruker vi selvsagt tunneler gjennom fjell og under fjorder. – Tunnel er et vekstområde for COWI. I løpet av fem år skal vi bli en foretrukken aktør i tunnellanleggsbransjen. Det er mange kompetente mennesker her fra før, som jobber i andre avdelinger. Jeg må definere hvilken strategi og retning vi skal ha, på det grunnlaget, og så utvide og bygge opp avdelingen. – Er det blitt en rutine for deg å dra et nytt selskap i riktig retning? – Nei. Det blir aldri rutine, selv om jeg har gjort det før. Det handler om teknologi, men vel så mye om menneskene. De er forskjellige fra gang til gang. Rammebetingelse kan også variere veldig. Det koker likevel alltid ned til kompetansen i de folkene du har med deg, rundt deg, og som du kan spille på. Det er til syvende og sist de som gjør jobben. – Bor det fortsatt en liten stikningsassistent i deg? Har du det samme drivet som før? – Ja, det har jeg nok. Forskjellen er kanskje at jeg søker gleden ved å gå på jobb – og den energien det gir – mer bevisst enn da jeg var 20. I den alderen er de fleste kun ute etter fart, spenning og moro. Da jeg begynte i COWI, var det med tanke på at jeg ville bruke den erfaringen jeg har og det jeg har sett. I en tidligfase – om det er hva jeg kan kalle det – kan jeg som leder lettere få til utvikling og forbedring. Det er lov å håpe.

Jobber i samme grauten Ruth Gunlaug Haug vil se ting, også fra den andre siden av bordet. Hun har vært styreleder i Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk (NFF), for Statens vegvesen var hun engasjert i World Road Association (PIARC), og i 2016 ble hun visepresident i International Tunneling and Underground Space Association (ITA). – Alle vi byggherrer, entreprenører og rådgivere jobber i den samme grauten, >>

– ALLE VI BYGGHERRER, ENTREPRENØRER OG RÅDGIVERE JOBBER I DEN SAMME GRAUTEN, MEN VI HAR FORSKJELLIG PERSPEKTIV PÅ TING. RISKOVILJEN ER SVÆRT FORSKJELLIG.

Ruth Gunlaug Haug

– JEG LIKER Å FÅ FOLK TIL Å BIDRA MED NOE DE IKKE SELV TRODDE DE SKULLE KLARE. VIDERE ER JEG VANT TIL Å TA I ET TAK. JEG GIR MEG IKKE SÅ LETT. JEG HAR VÆRT SÅNN SIDEN JEG VAR BARN.

Ruth Gunlaug Haug

men vi har forskjellig perspektiv på ting. De ulike selskapene har veldig forskjellig risikoprofil. Det gjør at de tiltrekker seg forskjellige typer mennesker. Etter hvert klarer de ikke – satt litt på spissen – å skjønne hverandre. Det er to veldig forskjellige verdener å være veidirektør på den ene siden, og på den andre være en entreprenør som ikke vet om du har inntekter nok til å betale ut lønn neste måned. Riskoviljen er svært forskjellig. – Tradisjonelt har byggherre bukta og begge endene, mens entreprenørene er kjent for å ta mye risiko. Selv om det skal sies at de er blitt litt mer bevisst på det. Rådgivere er på sin side i liten grad risikovillige. Mange av utfordringene vi har i næringen, når det gjelder å få til ting sammen, er knyttet til risikoforståelse. Vi i COWI jobber med å utvikle nye kontrakts- og samarbeidsformer med entreprenørene og byggherrene, slik at vi sammen skaper en merverdi i prosjektene og for samfunnet. Det inkluderer samhandlingen. – Jeg liker å gå på høye topper og se meg rundt. Jeg er nysgjerrig på omgivelsene, uansett om det er en sand-odde, eller en fjelltopp. Jeg søker

nye perspektiver. En av de skumleste tingene jeg har gjort i jobbsammenheng, er å gå fra Vegdirektoratet i Oslo til å bli prosjektleder og direktør i et entreprenørselskap i Holmestrand. Forskjellen på de to jobbene kan ta pusten fra deg. Det var et bevisst valg, for jeg ville se hvordan ting ser ut andre steder i verden. Det lærte jeg mye av, for å si det sånn. – Bygg og anlegg har alltid tatt risko. Norske entreprenører har alltid tatt for stor risko, med alt for liten fortjenstemargin. Samtidig skal det sies at entreprenørene er blitt flinkere til å jobbe med risko de siste fem årene. De har blitt flinkere til å tenke risikoprofil; Hvilke byggherrer som passer, og hvilke typer kunnskap de har. Kort sagt er norske entreprenører blitt mye flinkere til å håndtere sin egen risiko. – Hva ergrer deg mest i næringen? – Store og krevende byggherreorganisasjoner bør ansette sine folk i prosjektene. Prosjektene og byggherrene bør eie sin kompetanse, og stå for utvikling av kunnskap og teknologi og erfaringsoverføring – sammen med næringen. Det er en lang tradisjon for dette, både hos Statens vegvesen og Bane NOR. Dessverre ser vi at innleie blir mer vanlig. Det hemmer utvikling, mer enn det fremmer det. – Vi opprettet tunnelstudiet fordi vi så at drift, vedlikehold og levetid var langt fra hva det skulle vært. Kompetanseerfaring hos de som drifter eller vedlikeholder en tunnelkonstruksjon eller bru, ble i liten grad tilbakeført til plan og bygging. – Noe av hensikten med tunnelstudiet er å hente ut informasjon fra drift og vedlikehold. Det vil kunne gjøre oss bedre til å planlegge og bygge, og dermed ville vi fått mer effektivt og samfunnsmessig godt vedlikehold. Men hva trenger de som skal drifte og vedlikeholde tunneler i hundre år? Vi bør sørge for at den nødvendige dokumentasjonen blir ivaretatt, i stedet for å dokumentere absolutt alt. Spørsmålet er hvor mye vi trenger? Det er derfor jeg tenker at bruk av digitale verktøy er helt nødvendig, men informasjonen blir ikke bedre, dersom du ikke vet hvorfor du har tatt vare på ting. – Da vi etablerte tunnelstudiet for drøyt 15 år siden, kom vi til en erkjennelse: Av alle de pengene som brukes på tunnel, svir vi av 97 prosent i de to til fem årene hvor konstruksjone er under bygging. Alle penger, all heder og ære, all stolthet, ligger i byggingen. Vi ønsket heller å løfte frem drifts- og vedlikeholdserfaring, slik at vi kunne planlegge og bygge bedre, for igjen å kunne drifte enda bedre. Godt nok er bra nok – Jeg kranglet med veidirektøren en gang tidlig på totusentallet, fordi jeg mente at vi bygger alt for dårlig. Vi må bruke mye mer kvalitet på det vi leverer. Den diskusjonen tapte jeg, fordi han kom opp med argumenter om verdien av å bygge «godt nok». «Low-cost tunneling» sikret oss tunneler som vi ellers ikke ville hatt råd til – dersom vi skulle bygget dem med den kvaliteten jeg etterspurte. – Noe av det har jeg tatt til meg. Nå tenker jeg at godt nok er mer enn bra nok, i veldig mange tilfeller. Vi bygget enkle tunneler på åttitallet, men jeg vil ikke kalle dem verken billige eller dårlige. Vi bygget enkle tunneler, som skulle driftes og vedlikeholdes. – Vi tror at 50- eller 100-års levetid kommer av seg selv. Det skjer ikke. Rent personlig er jeg mye tryggere når jeg kjører inn i en av disse gamle, mørke og ofte litt fuktige tunnelene – og jeg kan se berget. Da vet jeg i det minste hva det er jeg har å forholde meg til.

Ikke perfeksjonist – I dag skal alt være perfekt. Vi tåler ikke fem minutters forsinkelse på en bane. Da er det folk som hisser seg opp. Vi tåler ikke at veien er stengt grunnet snøvær. Alt skal være perfekt, og oppetid er alfa og omega. Det hadde vært interessant om noen regnet litt på hva dette koster, i forhold til hva vi faktisk tåler. Jeg var på backpacker-tur i en fjern fortid, og vi fikk vite at det var tolv timer til neste tog gikk. Det var ikke så fryktelig farlig. Vi hadde tid nok, og satt og lo av den gangen vi løp for å rekke trikken.

Hyggelig håndverker – Endringen jeg ivrer mest for i næringen er å bygge stolthet og annerkjennelse. Det har jeg vært opptatt av lenge. Jeg tror på initiativ av typen «Norges hyggeligste håndverker», som var en dille som gikk nylig. Selv om statistikken går i riktig retning, er det fortsatt slik at dette er hyggelige og dyktige folk som risikerer liv og helse for å bygge landet. Det står veldig i kontrast til å sitte på et kontor og skape regelverk og byråkrati, i den hensikt å sørge for at ting skal være perfekt. Jeg har liten forståelse for sånt. – Tenk på hva Sam Eyde fikk til for hundre år siden. Han bygget to byer, og en jernbane mellom dem. Han bygget seks kraftstasjoner. Eyde bygget det på ti år. Tenk deg det! /