16 minute read
REISEBREV
F R A N O R D I S H AV E T T I L S Y D H AV E T - kontrast de luxe
Arktisekspedisjonen fra Alaska til Grønland med avmønstring i Sentral-Europa var nå et tilbakelagt kapittel. Etter å ha smakt på landkrabbetilværelsen en lengre periode skulle vi nå fortsette vår egen jordomseiling fra Stillehavet. For hva skjedde så med vår egen båt da vi ble med seilskipet «Infi nity» gjennom Nordvestpassasjen?
Advertisement
’’Amanda’ på i mot nye horis t .
kontrast de luxe D et er historien om en båt på avveie som ga oss skikkelig hodebry, men som vi i ettertid både kan le og fortvile litt over. Anchorage, Alaska. Ett år tilbake i tid: I ere dager sitter Paul tåkefast på vei til ekspedisjonsbåten. Flyet som skulle ta ham over til Dutch Harbour har allerede måttet snu tre ganger. Værforholdene er unådige. På toppen av det hele tikker det inn en Facebookmelding: «Amanda», vår egen båt, er ankret opp i Papua Ny-Guinea, nærmere bestemt i en av verdens desidert farligste byer, Port Moresby. Kapteinen som skulle seile henne hele veien til Bali skrev: «Vennligst ta kontakt med marinaen, vi tar y hjem imorra». Paul begynner å kaldsvette. Over netthinnen ruller bilder av en okkupert «Amanda», inntatt av banditter som har robbet henne for alt av verdi. Klisjeer er noe vi misliker sterkt, men selv erfarne jordomseilere har fortalt oss at Port Moresby bør styres langt unna. Her må det handles, og det raskt! Møtet med de lokale på Daru Island gjorde st kt inn ykk på o , og Paul hadde sjelden følt seg så u lpa . Foto: Michael Chahley.
Da a e seksten krokene var på pla kunne seilet heis uten ru eanle .
Hobbyseilmak n i aksj . Ru e-genoaen sku e omgjør l et m kla isk seil. Foto: Michael Chahley.
86 Båtens Verden nr. 2-2020 Sle ikke noe uvanlig syn i Daru. I motsetning l i Vanuatu var u i kanoene h utstyrt med seil. Foto: Michael Chahley. Den mudrete æra var dep i for gla kår, skarpe blikkboks og plas kk.
Med mindre «In nity»-mannskapet får blåst liv i det nye Iridium-systemet om bord, vil Nordvestpassasjen om få dager isolere oss fra alt som het sivilisasjon.
«SPENNINGEN» PÅ TOPP Vi hadde satt vår lit til at kaptein Kilian skulle seile «Amanda-Trabanthea» fra der vi satte punktum i Vanuatu – over til Bali. Sammen med sin erfarne seilerpartner kunne han således nyte en gratis seilas og påfølgende ferie på Bali. Til gjengjeld kk vi en gratis transfer, det var en vinn-vinn-situasjon. Men: Før de kom seg til Torresstredet sa det stopp. I tidenes korteste rapport skrev de senere at GPS-kartplotteren viste særdeles høy spenning. De fryktet overladning og kortslutning av batteriene, og la om kursen. Et snaut døgn etter ankomsten i Port Moresby etterlot de båten ved karantenebrygga, utover dette visste vi veldig lite. Vi hadde full forståelse for at de ikke våget seg gjennom det turbulente Torresstredet uten skikkelig navigasjon, men var en fornuftig kommunikasjon for mye forlangt? Nå satt vi igjen som to levende spørsmålstegn. Hadde de låst båten, hvor hadde de i så fall gjort av nøkkelen? Var lensepumpa på? Var det et kriminelt hjørne av byen? Var båten lovlig innklarert? Hvorfor var den ikke i marinaen?
Det drama ske e andskapet kunne ta pusten a a e og enh r.
Yacht Club med oss i baksetet. Vi kan knapt vente med å komme om bord igjen og nne ut hva som egentlig har skjedd. Etter møysommelig inspeksjon får vi oss en aha-opplevelse…
Noen av leserne husker kanskje den dramatiske redningssituasjonen i Vanuatu? I sterk vind slapp ankeret og båten var på full fart ut av det trange sundet mellom klipper og korallrev. I kampens hete bommet Paul på plattforma akterut og tra isteden ekkoloddet. Mens han måtte bøte på innsatsen med en dyp, in sert rift i foten, kk ekkoloddet lekkasje. Da det etter hvert kortsluttet, skjøt spenningen på kartplotteren i været. Først nå gikk det opp for oss!
Det viktigste var at båten unnslapp havari, så kk vi leve med at ekkoloddet altså hadde forhindret en plettfri Bali-seilas. Det var kanskje like greit, mellom Papua Ny-Guinea og Bali lå et hav av øyer vi ellers ikke ville fått utforsket. I motsetning til våre bleke vinter-mager virket «Amanda» overraskende t der hun lå i marinabåsen. Hun hadde åpenbart blitt tatt godt hånd om. Før vi kunne tilfredsstille to par kriblende reiseføtter måtte det likevel litt obligatorisk båtpleie til. En av de artigste jobbene var å omsy vår tidligere rullefokk til et klassisk genoaseil med kroker. På «In nity» hadde vi fått litt seilmakeropplæring og med seilmakerhansker, nål og tråd. hoppet vi på jobben. Det største prosjektet hadde vi utsatt – i uker, måneder og år – men nå var det på høy tid med en durabelig opprydningssjau. Helt ufattelig hvor mye skrot som kan hope seg opp under dekk, selv på 34 fot. Noe av det første vi gjorde var å endevende hele båten og kvitte oss med et kvart tonn(!) tral som hadde hopet seg opp gjennom seks år.
Solskinnsseilas i en av verdens farligste byer Rettelse: Det som går for å være en av de
farligste byene. Port Moresby er kjent for ran, mord, bilkapring, overgrep m.m. Det virker ikke særlig seilervennlig... Naboen i marinaen, skipper og eiendomsmegler Brian, skulle derimot rette opp det skakkjørte bildet vi hadde av byen. Med 61 års fartstid kjenner han øya ut-inn. Kun én gang har han vært utsatt for noe kriminelt. Han hevder kriminaliteten er knyttet til stammekon ikter, og at du som utlending i Moresby har lite å frykte. Paradokset: jo farligere merkelapp byen får, jo mer stiger utenlandske leiearbeideres risikolønninger. Vi kk inntrykk av at hovedstaden var en langt mer moderne og tryggere by enn vi hadde fantasert om, og vil ikke avskrekke andre jordomseilere som vurderer å legge ruta innom øynasjonen. Naturlig nok tok vi visse forholdsregler og trengte f.eks. ikke gå rundt i byen på «måfå» etter mørkeret hadde lagt seg. Men vi kunne nt bevege oss utenfor marinaportene på dagtid uten å bli skutt, for å sette det på spissen. Og til sjøs som på land ble vi overalt møtt av smilende, hø ige melanesiere. Men nå var det dags å endelig gjenopplive båten! Etter å ha ligget i dvale i ett år, ga vi «Amanda» en lett start, nemlig en dagstur rundt om byen. Vi var spente og smånervøse for hvilke skavanker som evt. lå på lur – som vi ikke hadde oppdaget i havn. Seilforholdene var upåklagelige, akkurat passe vind og ingen dønninger. Heller ikke all verdens kommersiell tra kk å ta hensyn til i havneområdet. Sannelig – vi merket fort at noe ikke stemte. Toalettpumpa hadde kjørt seg helt fast og ikke en dråpe vann kom inn, samme hvor mye vi pumpet! Heldigvis bare en bagatell i det store og hele. Ja tenk, for første gang ila. vår seksårige langtur kunne vi konstatere at båten var i toppform.
Apropos vinterbleke mager. Vi
gjorde oss naturlig nok noen tanker om overgangen fra seiling i Arktis til stekende tropesol – ikke minst overgangen fra 120 til 34 fot. Samtidig som vi savnet lagviljen på «In nity», var det godt å ha sitt eget igjen.
Vel i havn tok vi en øl med mannskapet fra et par andre norske båter og ble enige om en ting: Tvilsomme destinasjoner har en tendens til å overdramatiseres. Glemt blir det rike mangfoldet verdens tredje største øy har å by på. Aldri har vi opplevd maken til fargerik, variert kultur og håndverkstradisjon. For ikke å snakke om naturen. Bugnende regnskog tar over for grønnkledte åser, som på øygruppene i øst må vike for kritthvite strender og koraller. Etter å ha hørt historier fra seilerkolleger og utforsket selv, var vi sikre i vår sak. Papua Ny-Guinea er på mange måter en drømmedestinasjoner for langturseilere.
VI SKILLER LAG Etter intense dugnadsdager var vi egentlig klare for å rette kursen mot Indonesia. Det var bare ett problem. Linn Charlotte (utdannet sosialantropolog) hadde blitt bitt av basillen og hadde simpelthen ikke fått nok av landet. I øst lå de sagnomsuste Trobrianderøyene og ventet på henne – enhver sosialantropologs drømmedestinasjon. Problemet var at øyene ligger ca. 500 nautiske mil mot passatvinden, seiltur var dermed ikke noe opsjon. Isteden var vi nødt til å ta en dristig avgjørelse: I landet mange regner som et av verdens farligste skulle Linn Charlotte utforske øyene på egen hånd. Det var nå eller aldri! Mens hun satte seg på et bittelite propell y setter Paul og canadiske Michael – vårt nye mannskap – kurs mot Daru i vest. Den lille øya lå på terskelen til Torresstredet, det trange sundet som skiller Australia fra Papua Ny-Guinea | Oceania fra Asia.
Paul forteller: Da vi forlot Port Moresby kk vi straks en forsmak på Torresstredet. Vinden blåste stødig med 25 knop og ett revet storseil var nok til å holde båten på stabile 5.5 knop. Etter at vi hadde kommet gjennom det beskyttende korallrevet vokste bølgene, og bød stadig på en real saltvannsdusj bak i cockpit. Stemmingen var på topp! Paul kunne ikke huske at båten noen gang hadde vært så lettseilt. Etter halvannet år som landkrabbe, storkoste Michael seg på havet, og tilbød seg å stå for middagen. Lukten av urtestekte grønnsaker og kengurukjøtt nådde Paul ute i cockpit, men han hadde knapt fått maten servert før det smalt. En diger bølge tra oss fra siden så kasserollene danset vilt. Michaels porsjon tok fart, øy gjennom lufta og landet opp-ned under kartbordet. Heten, matlukta og båtens brå bevegelser ble i meste laget. Før han orket tanken på mat måtte han først ut og ofre lunsjen sin til skene. Velkommen om bord!
«Amanda» hadde faktisk blitt så kjapp at vi nærmet oss Daru i tidligste laget. Ekkoloddet var fremdeles ute av spill og for å unngå navigering i svært grunne farvann i mørkeret
De e var ikke noe spi for ga iet, det var ekte. På øyas siste stopp tasj fi kk vi ta del i en adisj e stamm em i. Foto: Michael Chahley.
Tradisj elt skip a seil paradiset Tro iand øyene, som Linn Charlo e utforsket på egen hånd. Foto: Michael Chahley.
måtte vi ty til gammelt sjømannskap. En manøver som i takt med utbredelsen av autopiloter har gått litt i glømmeboka er å legge bi. Hvis du slår uten å dra genoaseilet over til andre siden, vil båten straks stoppe opp og ligge nærmest på stedet hvil. Dette er en n måte å ta en pause på, og vi kk oss litt hvile før vi i takt med soloppgangen seilte inn på:
VERDENS VERSTE ANKRINGSPLASS Daru Island ligger kun 1.5 nautiske mil unna fastlandet, og i det trange sundet sørger to meters tidevannsforskjell for masse strøm. I møtet med den hissige passatvinden oppstår heftige, urytmiske dønninger. Hadde ikke Paul blitt sjøsyk på etappen hit, ble han i alle fall grønn i maska nå. Han kunne våkne om
natta og sverge på at «Amanda» var ute på åpent hav. Sikret med to ankre stampet båten opp og ned i sjøen og kk livet om bord til å minne om en havseilasetappe fremfor en beskyttet ankerplass. Senere kk vi vite at sist en seilbåt var i området var over et år siden. Vi hadde vi ikke noe problem med å forstå hvorfor.
Desto bedre skulle det bli å komme i land – trodde vi... Mellom oss og havna lå den nærmere én km brede, langstrakte æra. Den defekte påhengsmotoren ga oss intet annet valg enn å padle hele strekningen i motvind. Vi gjorde landkjenning i lavvann, og skulle bli vitne til en spennende trivialitet. Straks tidevannet synker, strømmer øyboerne til og forvandler vannbredden til både volleyball- og fotballbane. For ikke å glemme parkeringsplass for utallige motorbåter som kommer fra bygdene på fastlandet for å bytte til seg dagligvarer. Nå gjenstod «kun» en spasertur. Med sandalene i hånda gikk vi barbent i den kroppsvarme gjørma som skjulte glasskår og blikkbokser. For hvert skritt risikerte vi dype in serte kutt.
ALDRI SETT HVITE MENNESKER Aldri hadde Paul følt seg så malplassert som på markedsplassen i Daru. I sentrum ble vi møtt av ere hundre øyne og stillhet. I etterkant forstod vi hvorfor – de eneste hvite de kjenner til jobber enten i gruvedrift eller som misjonærer. Kort sagt ingen som er særdeles godt likt. Først da en modig mann hilste og tilbød oss en rundtur i landsbyen, lettet det litt på stemningen. Men fremdeles snakket ingen med oss. Smilene satt langt inne, og praten handlet alt for ofte om hva vi hadde å gi bort, alt fra t-skjorter til penger og sigaretter. Tilbake på båten var vi helt utmattede, men greide ikke skru av tankestrømmen dagens inntrykk hadde satt i gang. Mens Michael greide å fokusere på møtet med nye es og noen svært ettertraktede, ferske grønnsaker, var Paul preget av den kalde og skeptiske velkomsten. Han var sjokkert over den negative inn ytelsen vestlig kultur hadde på innbyggerne her.
Vi ville likevel gi folk her en sjanse, og hadde sagt ja til en organisert båttur til en landsbybebyggelse på fastlandet. Straks inn ytelsen fra supermarked og mektige konserner forsvant, virket folk langt mer avslappet, vennlige og fornøyde. Sammen med guiden vår gikk vi langs stranda og småpratet med en av landsbyenes høvdinger. Først nå kjente Paul et snev av livsgleden fra tiden i Vanuatu. Etter hvert hadde vi en okk melanesierbarn på slep, som hylskrattet da Michael skar grimaser og løp etter dem. Samtidig holdt de litt avstand og målte oss nysgjerrig med øynene, tok på oss.
Høvdingen kunne fortelle at disse barna aldri hadde sett hvite mennesker før. Det var spesielt.
Turen til fastlandet hadde gjort oss mer fortrolig med stedet, likevel var det en stor lettelse å få Linn Charlotte tilbake om bord igjen. Nå gjenstod det bare å heise anker og sette kurs mot Torresstredet og nye horisonter. Vi kjente allerede lukten av kanel og nellik i lufta, vi skulle til krydderøyene!
GREENLINE 45 FLYGREENLINE 45 FLY GREENLINE 39 Den helt nye Greenline 39 er utformet for å gi en uforglemmelig opplevelse som er svært uvanlig på denne størrelse båter.
Etter den enorme suksessen med modellen Greenline 48 Fly, har Greenline nå kommet med enda en ny flybridge-modell, GREENLINE 45 FLY. Etter den enorme suksessen med modellen Greenline 48 Fly, har Greenline nå kommet med enda en ny flybridge-modell, GREENLINE 45 FLY.
HYBRID available as DRIVE
available as
ELECTRIC DRIVE
DIESEL DRIVE available as
GREENLINE 45 FLY er den perfekte båten for deg som liker å dra på langtur. Greenline 45 Fly tilbyr topp komfort og et enkelt og behagelig liv på sjøen. Blant annet gir båtens solcelle-paneler og solar-teknologi nok 220V strøm til båtens husholdningsapparater, slik at du til enhver tid i uthavn kan bruke kjøleskap, fryseskap, kokeplater, stekeovn, TV, osv ombord i båten likt som hjemme i din bolig (da du til enhver tid har 230V vekselstrøm ombord). DIESEL eller ELEKTRISK? HYBRID! Alt du behøver å gjøre, dersom du velger å bestille din Greenline 45 Fly med hybridløsning, er å vri på en bryter for å slå over fra diesel-drevet båt til full-elektrisk båt, og tilbake. Rett og slett enkelt! GREENLINE 39 handler om raffinement i design, teknologi, produksjon og miljø. Takket være dedikerte ingeniører og designere, samt erfarne håndverkere som alle er dyktige på nyeste teknologi i båtbygging, har Greenline 39 blitt en av de mest populære båtene på kort tid. Greenline 39 design har fått nytte av tilbakemeldinger fra hundrevis av brukere fra hele verden. Vi har forbedret hvert eneste punkt, fra å legge båten til hydrodynamikk, fra sjødyktighet med lavt forbruk til mer fart og stabilitet. GREENLINE 45 FLY er den perfekte båten for deg som liker å dra på langtur. Greenline 45 Fly tilbyr topp komfort og et enkelt og behagelig liv på sjøen. Blant annet gir båtens solcelle-paneler og solar-teknologi nok 220V strøm til båtens husholdningsapparater, slik at du til enhver tid i uthavn kan bruke kjøleskap, fryseskap, kokeplater, stekeovn, TV, osv ombord i båten likt som hjemme i din bolig (da du til enhver tid har 230V vekselstrøm ombord). DIESEL eller ELEKTRISK? HYBRID! Alt du behøver å gjøre, dersom du velger å bestille din Greenline 45 Fly med hybridløsning, er å vri på en bryter for å slå over fra diesel-drevet båt til full-elektrisk båt, og tilbake. Rett og slett enkelt!
Vi stiller ut GREENLINE 39 i hall B (stand B01-25f) på «Sjøen for Alle» i Lillestrøm Utstillingsbåten selges!
Les mer på w-yacht.noLes mer på w-yacht.no
“BEST AV DE BILLIGE” DINSIDE.NO MARS 2019
Nyttige og viktige bøker for trivsel og trygghet på sjøen
SPOT - OG FLOMLYS HM65R
1400Lumen
TENK SIKKERHET OMBORD Komfyrer kokeapparater og gassutstyr har begrenset levetid. Pakninger, ventiler og regulatorer i komfyrene har ennormal levetid på ca. 15 år. Trykktest og kontroll av gassanlegg bør foretas hvert 3. år. Mange fritidsbåter er utstyrt med ENO komfyrer . De nye modellene passer rett inn i
festene uten ombygging. Vi leverer alt utstyr til gassinstallasjonen ombord. Vi har over 30 års
erfaring med gass i båt. Vi anbefaler å benytte NORBOAT autoriserte gassinstallatører. Utstyret selges gjennom båtutstyrsforhandlere over hele landet .
