12.000 nautiske mil i «Tiramisu»

KNS-medlem seiler «The North Atlantic Solo Sail Loop»

Etter mer enn 12 000 nm hvorav ca 6 800 som soloseiler, kom Jan Nilsen og «Tiramisu» tilbake til hjemmehavnen i Søgne, Sørlandet, fredag 19. august klokken 07:00.

AV BJØRN ECKHARDT

HER ER RUTA TIL KNS-MEDLEM JAN NILSEN. Vel, altså han tar ikke med turen fra Søgne på Sørlandet... «Det ble sjampanje til frokost den dagen».... De færreste av oss kan vel verdsette denne turen og prestasjonen. Vi kan jo prøve, særlig etter å ha lest denne historien:

I USA har de et uttrykk for det som ange har på sin «Bucket List», nemlig The Great Loop, som er å seile The Intracoastal Waterways, som omfatter The Great Lakes, Kanadiske kanaler og elver i USA innland. Denne turen lå langt unna Jans rute, men han fant sin egen:

«The North Atlantic Solo Sail Loop».

Han er så fornøyd, at han synes den bør

EN LANG DRØM er i ferd med å våkne. Jan har stilt seg i baugen. Vi ser Verrazano Bridge i bakgrunnen. Det bruser i blodet, KNS-fl agget vaier stolt på hekken. Han har seilt langt nå, Jan. Å legge til kai i New York er en stor greie.

bli et begrep. Jeg lar hovedpersonen selv uttrykke seg:

Jeg er født i Farsund og begynte å seile i 10-års alderen. Turen dere har fått presentert, begynte i 2018. Jeg kastet loss i Søgne 28. april, med kurs for Ijmuiden utenfor Amsterdam.

Derfra seilte jeg til Cherbourg. Dette er kjente farvann for oss, ettersom jeg og min kone i mer enn 10 år har seilt til Bretagne/ Nordmandie eller sydkysten av England i våre sommerferier.

Jeg lot «Tiramisu», vår Bavaria 38 cruiser, bli liggende i Cherbourg til slutten av juni, da vår sommerferie startet. Turen gikk videre til La Curúna i Spania, med stopp i Roscoff , Bretagne. Vi kostet på oss noen fl otte dager ved Islas Cies før vi seilte til Lagos på Algarvekysten. Dog med korte stopp i Cascais og Porto. Lagos ble vår hjemmehavn et par år inntil jeg ble pensjonist, og vi seilte ned til Puerto Mogan, på Gran Canari i november 2020. Planen var å seile til USA tidlig januar 2021, men på grunn av pandemien ble det ikke avreise før ti måneder senere.

Endelig, den 9. november kunne jeg trekke inn fortøyningene. Etter nesten et år i covid-modus. Den vakre, herlige havnen med sin duft av Bougainvillea forsvant snart under synsranden på vår kurs for Capp Verde. Tankene gikk til vår «Bucket List» og det øverste som var å seile under Verrazzano-broen i innseilingen til Manhattan, en bro jeg har løpt over tre ganger i NY-maraton. Planen var å seile til USA med en stopover i Karibia og vente på våren i nord. Under pandemien var det visa-restriksjoner til USA.

Med Predict Wind som router, gikk jeg sørover med et kort stopp på Cap Verde-øyene, hvor også deltagere i

JANS SØNN, JOAKIM, har ni års fartstid etter sjøkrigsskolen. Han har krysset Altlanter’n mange ganger, både om bord på Statsraad Lehmkuhl og på fregatter. INDIAN HARBOR YACHT CLUB, GREENWICH, CONNECTICUT. Jan hadde før avreise tatt kontakt med KNS’ sekretariat og fått med seg mange KNS-vimpler. Alle disse henger nå på seilklubber langs den amerikanske øst-kysten.

ARC+-regattaen lå. Døgnet senere fortsatte jeg sydover til 10 gr Nbr, før kursen ble satt direkte til Martinique. Første uken var det rolige forhold, men så begynte squalls, kraftig vind og regnbyger, særlig om natten, selvsagt.

Som soloseiler med kun én lineær elektrisk autopilot, ble jeg mektig imponert over denne som kjempet i stor sjø, time etter time. Men, herligheten varte ikke lenge. Stort garn med svære plastbøyer hadde festet seg rundt kjøl og drev. Skumle dunkelyder forplantet seg i skroget. Ingen motor. Via Satnav tlf fi kk jeg kontakt med norsk kystvakt. De fi kk kontakt med ARC-fl åten. En av dem «Walkabout» møtte meg da det lysnet... Her er utdrag fra deres radiolog:

«This is Walkabout, Walkabout, responding to another Seafarer in need ...12 days from Mindelo to Grenada.»

We shortened sails to slow down and altered course to meet him at daybreak. As is was becoming light, Tiramisus lights appeared a few miles to port. We had regular radiocoms to work out a plan how to help. The sea-state was pretty ugly, and us getting into the water to cut the fi shinggear was impossible.

We could clearly see a large bouy just below the waterline midships. Jan, the skipper got a boathook on it, but it was stuck. A similar bouy on the other side, a real mess.

Really interesting: He is a Norwegian Yacht, and he called the Norwegian Coast Guard to seek assistance over his Sat phone. They were able to identify that we were the nearest vessel, and gave him directions to get within contact-range. Then we arranged the rendezvous. All of this, 500 nm from nearest land. We have found, on this venture, what a close knit and supportive group sailors are. This shows that this doesn’t only happen i marinas, it happens in the middle of the ocean. But considering the conditions, Jan decided to proceed as it was. At least, we agreed that the gear would not do harm to the boat. After 2 hours we went diff erent ways».

Jeg fortsatte med nedsatt fart og uten motor og ankret opp i Saint Anne på Martinique 3. desember. Der lånte jeg dykkerutstyr neste morgen og skar vekk styggedommen.

Turen videre gikk til Antigua, Siint Maarten og Puerto Rico. Der fi kk jeg amerikansk cruising permit. Tanken nå, var å seile direkte til Norfolk, men vrient å fi nne et værvindu som passet.

Valget ble plan B og seile til Florida og å ta det pent nordover.

«Tiramisu» kom til Halifax på Nova Scotia på seilasen nordover den 30. juni 2022, etter tre døgns seilas fra Provincetown på Cape Cod. Jeg hadde hatt ni fantastiske uker i New York/Long Island, med familietreff , fl ott 17. maifeiring i Sjømannskirken, lunsj i NYYC og veldig hyggelige besøk hos bekjente i Greenwich, Connecticut, hvor jeg lå i Indian Harbour Yacht Club.

Så mønstret mannskapet på (min kone Mette). Og ruten videre gikk til Sag Harbour, Shelter Island, Newport og Provicetown på Cape cod. I Newport fi kk vi besøkt fantastiske NYYC igjen. Før avreise fi re år i forveien fi kk jeg med meg fl ere KNS-vimpler. Disse henger i alle yachtklubbene jeg besøkte på USAs østkyst. Fra KNS fi kk jeg også med meg anbefalingsbrev til både New York og Manhattan Yacht Club.

NYYC har ingen avtale med KNS, så det ble en bekjent i den Norske Torskeklubben, som utrolig nok var medlem i NYYC, som inviterte oss på lunsj i de berømte lokalene. I Torskeklubben ble jeg bedt om å foredra om seilasen så langt. I Newport, derimot, ble brevet fra KNS tatt godt imot, og vi fi kk fl ott omvisning i NYYC-Newport. Du fotograferer ikke under slike besøk...

Så reiste mannskapet hjem, og jeg fortsatte solo fra Halifax til Saint Johns på NewFoundland, en seilas på fi re døgn. Mange norske båter hadde seilt nordover før meg, og disse var på vei til Grønland. Uten mannskap, valgte jeg å seile direkte til Europa. Den tok 16 døgn, til Guernsey. Seilasen var uproblematisk, dog passerte jeg gjennom tre lavtrykk. Disse lå nord for meg og ga meg skikkelig dytt. Særlig det siste dyttet kraftig i 48 timer.

Men, klart, det var deilig å komme i kjente omgivelser på øya. Nordover gikk det greit, måtte vente på gunstig vind noen dager i Cherbourg. Innseilingen til Ijmuiden er vrien, særlig midt på natten, med fl ere store tankbåter samtidig med sterke tidevannsstrømmer. Jeg avtalte over VHF med et lasteskip som også lå og ventet at jeg la meg etter ham.

Med autopilot ved roret og et waypoint like innenfor moloene, gikk det bra. Her var det bare å vente på riktig værvindu til Sørlandet. Jeg brukte mer enn de planlagte 50 timene. Mye på grunn av motvind. Men, i Søgne, ved den velkjente brygga, var det bare å sprette sjampanjen.... HER SER DERE BELIGGENHETEN TIL NYYC NEWPORT. «Mye takket være introduksjonsbrev fra KNS, ble vi meget godt tatt vare på». Her med kona Mette. Red. anfører: NYYC vet å verdsette gode prestasjoner. TIRAMISU: Norfolk Yacht and Country Club med vår venn Rolf Williams, Norsk konsul.

ETTER FIRE ÅR PÅ TUR. Endelig hjemme i Søgne. En stolt seiler legger til.

EPILOG:

Risikovurderingene før seilasen og vedlikeholdet av båt, rigg, motor og ror bidro til at det kun ble ett teknisk problem etter avgang fra Gran Canari. Det var en antenne-splitter som sviktet og sperret for VHF-kommunikasjon. Da er en håndholdt super til problemet er fi kset. Ellers har båten, en Bavaria 38 cruiser fra 2005, tatt vare på mannskapet under hele seilasen.

The first by Jeppesen & Pons

The new 50ft Arcona flagship is designed for ocean performance sailing. A joy to sail shorthanded, you can expect the highest standards of Swedish craftsmanship, strength, and safety throughout this yacht creating pure cruising pleasure and superb sailing performance.

The first Arcona 50 will be on the water in spring 2023.

For further information, contact us on info@arconayachts.se or visit the Arcona Yachts stand at boot Düsseldorf, 21-29 January, where we will have the new Arcona 415 and the award winning Arcona 435 on display.