barclay. frykt det verste. omsl_barclay. frykt det verste. omsl 28.01.11 11.51 Side 1
Om Uten et ord: «En djevelsk familiehistorie / En helvetes familie. Uten et ord har et av de råeste plott jeg kan huske å ha lest.» b e r i t ko b ro , V G «Spenstig plott … Boken tar et grep om hjertet og spiller på vår verste frykt.» a n e t t e to r j u s e n , Fredriksstad Blad «Glimrende thriller med psykologiske effekter og lite blod» sv e n e g i l o m da l , Stavanger Aftenblad Om Farlig nær: «Canadiske Linwood Barclay skriver utmerket, og spinner plottet mesterlig: Det er umulig å gjette løsningen, samtidig som alle brikkene faller på plass mot slutten.» i n g r i d b r e k k e , Aftenposten
En kveld kommer ikke Tim Blakes datter hjem fra jobb. Han drar til arbeidsplassen hennes for å finne henne, men der er det ingen som vet hvem hun er. Tim Blake er en helt vanlig mann som i jakten på datteren sin blir dratt inn i en dyster verden av korrupsjon, drap og hensynsløs utnytting av mennesker. Han oppdager snart at det er de man trodde man kjente best, som bærer på de største hemmelighetene. «For et plott! Frykt det verste holder leseren i et fast grep mens det gode og det onde kappes om å ta innersvingen på hverandre. Barclay sparer ikke på noe for å drive spenningen til smertegrensen, og enda lenger, og gir oss et avslørende glimt av den menneskelige psyke mens han skildrer det foreldre frykter mest av alt. Dette er glitrende og oppfinnsomt, og hver side er en nytelse.» s t e v e b e r ry , forfatter
l i n wo o d b a rc l ay er gift, har to barn og bor i Toronto. Fra 1993 til 2008 hadde han en populær spalte for Toronto Star. Han fikk stor internasjonal suksess med Uten et ord, som var den mest solgte boken i Storbritannia i 2008. Dette er hans syvende bok.
ISBN 978-82-8211-188-1
Forfatterportrett: David Cooper Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e x i l d e s i g n
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
Linwood Barclay
Frykt det verste Oversatt av Carina Westberg, MNO
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
Originaltittel: Fear the Worst Copyright © Linwood Barclay 2009 Norsk utgave © Vega Forlag AS 2011 Printed in Finland Trykk/innbinding: Bookwell Sats: Type-it AS Papir: Enso Creamy 70 g Boken er satt med 10.5/13 pkt. Adobe Caslon Forfatterportrett: © David Cooper Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Oversatt av Carina Westberg, MNO ISBN 978-82-8211-188-1
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
Én
«Vi har også sett litt på Mazdaen,» sa damen. «Dessuten prøvekjørte vi en – Dell, hva het den igjen? Den andre vi prøvekjørte?» Ektemannen sa: «Subaru.» «Det stemmer,» sa damen. «En Subaru.» Damen, som het Lorna, og mannen, som het Dell, satt vis-à-vis meg ved skrivebordet i utstillingslokalet til Riverside Honda. Dette var tredje gang de kom innom etter at jeg hadde begynt å jobbe igjen. Man kommer til et visst punkt, selv når man er midt oppi sitt livs verste krise, da man ikke vet annen råd enn å gjenoppta den daglige rutinen. På skrivebordet hadde Lorna lagt, i tillegg til brosjyren om Accorden som Lorna og Dell hadde snakket med meg om, brosjyrer om Toyota Camry, Mazda 6, Subaru Legacy, Chevrolet Malibu, Ford Taurus, Dodge Avenger og en fem–seks andre nederst i bunken som jeg ikke kunne se. «Jeg la merke til at Taurusen har 263 hestekrefter i standardmotoren, mens Accorden bare har 177,» sa Lorna. «Jo, men du skjønner det,» sa jeg og strevde voldsomt for å konsentrere meg, «at en Taurus-motor med så mange hestekrefter er en V6, mens Accorden er en firesylinder. Og det vil si at akselerasjonsevnen er tipp topp selv om den bruker langt mindre bensin.» «Å,» sa Lorna og nikket. «Hva er sylindere, egentlig? Jeg 23
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
vet at du har sagt det før, men jeg tror ikke jeg husker det ordentlig.» Dell ristet sakte på hodet. Det var stort sett det Dell gjorde når de var hos meg. Han satt der og lot Lorna stille alle spørsmålene og føre samtalen, med mindre han uttrykkelig ble stilt et spørsmål, og selv da kom han bare med noen grynt. Det virket som om han var i ferd med å miste livsgnisten. Antagelig hadde han sittet slik hos minst ti–tolv bilselgere mellom Bridgeport og New Haven i løpet av de seneste ukene. Jeg så på ham at han ga blanke blaffen i hva slags bil de kjøpte, bare de kjøpte en. Men Lorna mente at de var nødt til å vise seg som ansvarlige forbrukere, og det ville si at de måtte undersøke hver eneste bil i den kategorien de var ute etter, sammenligne spesifikasjoner og granske garantier. Alt dette var vel og bra, til en viss grad, men nå satt Lorna med så mye informasjon at hun ikke visste hva hun skulle gjøre med den. Lorna trodde at alle disse undersøkelsene skulle gjøre det lettere å ta en fornuftig avgjørelse, men isteden ble det umulig for henne å ta noen beslutning i det hele tatt. De var i midten av førtiårene. Han var skoselger og jobbet i Connecticut Post Mall, og hun var lærer i fjerde klasse. Dette var typisk lærere. Finn ut alt du kan om emnet, tenk gjennom alle muligheter, gå hjem og lag et diagram med bilnavn bortover og egenskaper nedover og kryss av i de små rutene. Lorna ville vite hvor stor plass det var til beina for passasjerene i Accorden sammenlignet med Malibuen, noe som kunne ha vært relevant dersom de hadde hatt barn, eller dersom hun hadde nevnt at de hadde venner. Deretter fortsatte hun med hvor mye plass det var i bagasjerommet på Accorden sammenlignet med Mazda 6-en. Jeg hørte egentlig ikke etter. Til slutt holdt jeg en hånd i været. «Hvilken bil liker dere, da?» spurte jeg Lorna. 24
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
«Liker?» sa hun. Dataskjermen sto mellom oss, og hele tiden mens Lorna pratet, flyttet jeg rundt på musa og hamret løs på tastaturet. Lorna antok at jeg var inne på Hondas nettsider og fant opplysninger så jeg lettere kunne besvare spørsmålene hennes. Det var jeg ikke. Jeg var inne på findsydneyblake.com. Jeg ville undersøke om noen hadde vært inne på siden, om noen hadde sendt meg e-post. En av Sydneys venner, en datanerd – sant å si var alle Syds venner datanerder sammenlignet med meg – som het Jeff Bluestein, hadde hjulpet meg med å få i stand nettsiden, der vi hadde lagt ut alle grunnleggende opplysninger. Det var en komplett beskrivelse av Syd. Alder: 17. Fødselsdato: 15. april 1992. Vekt: omtrent 52 kilo. Øyefarge: blå. Hår: lyst. Høyde: 160 cm. Dato for forsvinningen: 29. juni 2009. Sist sett: Da hun dro hjemmefra i Hill Street på vei til jobb. Kan ha blitt observert i nærheten av Just Inn Time hotell i Milford i Connecticut. Det var også en beskrivelse av Syds sølvgrå Civic, med registreringsnummeret. Jeff hadde lagt ut lenker til Sydneys side på andre nettsteder om tenåringer som hadde rømt eller forsvunnet. Besøkende på nettsiden ble oppfordret til å ringe politiet eller ta direkte kontakt med meg, Tim Blake. Jeg hadde gått gjennom alle bilder jeg fant av Syd, jeg hadde bedt vennene hennes om bilder av henne, også dem som lå på diverse nettsteder som Facebook, og hadde lagt dem ut på findsydneyblake.com. Jeg satt på hundrevis av fotografier av Syd fra de sytten årene hun hadde levd, men hadde lagt ut bilder bare fra det siste halvåret eller der omkring. Uansett hvor Syd måtte befinne seg, var hun ikke hos noen i familien. Både Susannes og mine foreldre var døde, 25
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
ingen av oss hadde søsken, og vi hadde gjort de få slektningene våre – en tante her, en onkel der – oppmerksomme på forsvinningen. «Det er klart,» sa Lorna, «vi er jo klar over at Hondaer sjelden må til reparasjon, og at gjensalgsverdien er stor.» Dagen før hadde jeg mottatt to e-poster, men de dreide seg ikke om Sydney. De var fra andre foreldre. Den ene fikk jeg fra en far i Providence som fortalte at sønnen Kenneth hadde vært savnet i ett år nå, og det gikk ikke et sekund uten at han tenkte på ham, lurte på hvor han var, om han var levende eller død, om det var noe han hadde gjort, som kunne ha drevet Kenneth bort, eller om sønnen hadde rotet seg borti feil type folk, at de kanskje hadde – Det var ikke mye til hjelp. Den andre var fra en dame utenfor Albany som hadde snublet over nettsiden, og som sa at hun ba for datteren min og for meg, at jeg skulle sette min lit til Gud hvis jeg ville at Sydney skulle komme hjem i god behold, og at det var Gud som ville gi meg styrke til å komme gjennom dette. Jeg slettet begge e-postene uten å svare. «Men Toyotaer har også stor gjensalgsverdi,» sa Lorna. «Jeg kikket i bladet Consumer Reports, der de har sånne små tabeller med mange røde prikker på. Har du lagt merke til dem? Ja, i alle fall er det mange røde prikker dersom bilene sjelden må til reparasjon, men hvis det ikke er tilfellet, er det masse svarte prikker. Dermed kan man se med et kjapt blikk om det er en bra bil eller ikke, ut fra hvor mange røde eller svarte prikker det er på tabellen. Har du sett sånne?» Jeg sjekket om det hadde kommet noen nye meldinger. Faktum var at jeg hadde vært innom innboksen tre ganger siden Lorna og Dell satte seg ned overfor meg. Når jeg satt ved skrivebordet, pleide jeg å sjekke bortimot hvert tredje minutt. Minst to ganger om dagen ringte jeg en et26
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
terforsker hos Milford-politiet som het Kip Jennings – jeg hadde aldri møtt noen Kip før, og når det først skulle skje, hadde jeg ikke trodd det ville være en dame – for å finne ut om hun gjorde framskritt. Hun var blitt tildelt Sydneys sak, men jeg begynte nesten å tro at «tildelt» kunne defineres som «den etterforskeren som hadde lagt saken innerst i skrivebordsskuffen». Mens Lorna skravlet i vei om anbefalinger i forbrukermagasiner, hadde det kommet en melding i innboksen. Jeg klikket på den og fikk vite at det var et problem med CitiBank-kontoen min, og at den ville bli avviklet dersom jeg ikke straks bekreftet alle personlige økonomiske opplysninger. Det var litt rart, for jeg hadde ingen CitiBankkonto, og det hadde jeg heller aldri hatt. «Herregud,» sa jeg høyt. Nettsiden hadde eksistert i bare tre uker – Jeff lagde den kun noen dager etter at Syd hadde forsvunnet – og spammerne hadde altså funnet den allerede. «Unnskyld meg?» sa Lorna. Jeg skottet bort på henne. «Jeg beklager,» sa jeg. «Det var bare noe på skjermen her. Du nevnte de røde prikkene.» «Hørte du i det hele tatt hva jeg sa?» spurte hun. «Selvfølgelig,» sa jeg. «Har du sittet der og glodd på en snuskete nettside hele tiden?» Dells øyebryn skjøt i været. Hvis jeg hadde porno på skjermen, ville han gjerne ta en titt. «Den slags er ikke tillatt når vi sitter sammen med kunder,» sa jeg. «Jeg vil bare ikke at vi skal velge feil,» sa Lorna. «Vanligvis har vi en bil i mellom sju og ti år, og det er lenge hvis det viser seg å være en mandagsbil.» «Honda selger ikke mandagsbiler,» beroliget jeg henne. Jeg måtte selge en bil. Jeg hadde ikke hatt noe salg siden Syd forsvant. Den første uka dro jeg ikke på jobb i det hele 27
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
tatt. Det var ikke det at jeg satt hjemme, syk av engstelse. Jeg kjørte gatelangs atten timer i døgnet og var innom hvert eneste kjøpesenter og drop-in-herberge i Milford og Stratford. Snart utvidet jeg søket til Bridgeport og New Haven. Jeg viste bilder av Syd til alle som gadd å se. Jeg ringte hver eneste venn jeg husket at hun noensinne hadde nevnt. Jeg dro til Just Inn Time igjen og prøvde å finne ut hvor pokker Syd egentlig hadde dratt hver dag når jeg trodde hun skulle til hotellet. Jeg hadde sovet svært lite i løpet av de tjuefire dagene som hadde gått siden sist jeg så henne. «Vet du hva jeg tror vi gjør?» sa Lorna mens hun samlet sammen brosjyrene på skrivebordet og stappet dem nedi den overdimensjonerte veska. «Jeg tror vi bør ta en kikk på den Nissanen igjen, jeg.» «Gjør det, dere,» sa jeg. «Det er en veldig god bil.» Jeg kom meg på beina idet Lorna og Dell reiste seg. Akkurat da ringte telefonen. Jeg kastet et blikk på den, gjenkjente nummeret på skjermen og lot anropet gå til svareren enda den som ringte, neppe kom til å legge igjen flere beskjeder. «Ja, det er sant,» sa Lorna og la fra seg noe hun hadde holdt i, på skrivebordet. Det var et knippe bilnøkler. «Da vi satt i den Civicen der borte,» hun pekte gjennom utstillingslokalet, «la jeg merke til at noen hadde glemt igjen disse i koppholderen.» Hun gjorde det samme hver gang hun kom innom. Hun satte seg i en bil, fant nøklene, fisket dem fram og leverte dem til meg. Jeg hadde gitt opp å forklare at det hadde med brannsikkerhet å gjøre, at vi med vilje lot nøklene ligge i bilene i utstillingslokalet. Hvis det oppsto brann, ville vi dermed få bilene kjapt ut, dersom det var nok tid. «Så omtenksomt,» sa jeg. «Jeg skal legge dem et trygt sted.» 28
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
«Det hadde ikke vært noe særlig om noen kjørte bilen rett ut av utstillingslokalet, eller hva?» lo hun. Dell så ut som om han godt kunne ha tenkt seg å bli overkjørt av den enorme Odyssey-stasjonsvognen som sto midt i rommet. «Tja, det kan vel hende vi kommer tilbake,» sa Lorna. «Det tviler jeg ikke på,» sa jeg. Jeg hadde ikke videre lyst til å forhandle med henne enda en gang, så jeg sa: «Sånn for sikkerhets skyld bør dere kanskje stikke bortom Mitsubishiforhandleren. Og har dere sett den nye Saturn-modellen?» «Nei,» sa Lorna, som straks ble redd hun hadde oversett noe. «Hva var det du nevnte først igjen?» «Mitsubishi.» Dell sendte meg et morderisk blikk. Jeg ga blaffen. Lorna kunne få plage livet av en annen bilselger for én gangs skyld. Vanligvis ville jeg ha funnet meg i denne vaklingen, men jeg hadde ikke vært meg selv siden Syd forsvant. Noen sekunder etter at de hadde forlatt utstillingslokalet, kvitret telefonen på skrivebordet. Men det var ikke særlig spennende. Det var nemlig en intern telefonlinje. Jeg tok den. «Tim her.» «Har du et øyeblikk?» «Selvfølgelig,» sa jeg og la på røret igjen. Jeg gikk bort til den andre siden av lokalet, snodde meg gjennom en utstilling som besto av en Civic, en Odyssey, en Pilot og en grønn Element med kassefasong og kidnapperdører bak. Jeg var blitt kalt inn på kontoret til Laura Cantrell, salgssjefen. Hun var i midten av førtiårene, hadde kropp som en tjuefemåring, hadde vært gift to ganger og var singel på fjerde året. Håret var mørkt, tennene hvite og leppene veldig røde. Hun kjørte en sølvgrå S2000, Hondas sportsbil med to dører. Modellen kom i et begrenset opplag, og vi solgte en ti–tolv av den i året. 29
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
«Heisan, Tim, slå deg ned,» sa hun uten å reise seg fra stolen bak skrivebordet. Siden hun faktisk hadde et ordentlig kontor og ikke et cellekontor som vi vanlige dødelige i salgsstaben, kunne jeg lukke døra da hun ba meg om det. Jeg satte meg uten å si noe. Småprat var ikke det som falt lettest for meg om dagen. «Hvordan går det?» spurte Laura. Jeg nikket. «Greit.» Hun gjorde et hodekast mot parkeringsplassen, der Lorna og Dell akkurat var i ferd med å sette seg inn i sin åtte år gamle Buick. «Klarer de ennå ikke å bestemme seg?» «Nei,» sa jeg. «Har du hørt fortellingen om eselet som står mellom to høyballer og sulter i hjel fordi den ikke klarer å bestemme seg for hvilken den skal spise først?» Laura hadde ikke sansen for fabler. «Vi har et godt produkt. Hvorfor får du dem ikke på kroken?» «De kommer tilbake,» sa jeg oppgitt. Laura lente seg tilbake i svingstolen og la armene i kors under brystene. «Er det noe nytt, Tim?» Jeg skjønte at det var Syd hun siktet til. «Nei,» sa jeg. Hun ristet medfølende på hodet. «Herregud, det må være tøft.» «Det er vanskelig,» sa jeg. «Har jeg fortalt at jeg selv rømte hjemmefra en gang?» spurte hun. «Ja,» sa jeg. «Jeg var seksten, og foreldrene mine kjeftet på meg for den minste ting. Skolen, kjæresten min, at jeg var for sent ute, alt mulig, de hadde en lang liste. Så jeg tenkte: Faen ta alt sammen, jeg stikker, og jeg rømte sammen med en gutt som het Martin, haiket landet rundt, så USA, ikke sant?» «Foreldrene dine må ha vært fra seg av engstelse.» Laura Cantrell ga meg et «hva så»-skuldertrekk til svar. «Poenget er,» sa hun, «at jeg hadde det fint. Jeg måtte 30
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
bare finne ut av hvem jeg var. Styre mitt eget liv. Være min egen herre. Kjøre mitt eget løp. Skjønner du? Når det kommer til stykket, er det jo det som teller. Å stå på egne bein.» Jeg sa ingenting. «Hør på meg,» sa hun, og nå bøyde hun seg framover og hvilte albuene på skrivebordet. Jeg kjente et snev av parfyme. Dyr, antok jeg. «Alle her står last og brast med deg. Det gjør vi, altså. Vi har ingen anelse om hvordan det må være å oppleve det du gjør. Det er umulig å forestille seg. Alle håper at Cindy skal komme hjem så snart som mulig.» «Sydney,» sa jeg. «Men livet går jo videre, ikke sant? Du kan ikke engste deg for det du ikke vet. Mest sannsynlig har datteren din det bra og er trygg og uskadet. Er du heldig, har hun reist av gårde sammen med en kjæreste, som jeg gjorde. Jeg skjønner at det kanskje ikke er det du helst vil høre, men faktum er at hvis hun har en ung mann med seg, er det pokker så mye tryggere. Og det der med sex skal du ikke tenke på. Jenter vet langt mer om sånt i dag. De vet hvor landet ligger, de kan alt om prevensjon. Pokker så mye mer enn vi gjorde da vi var unge. Eller, jeg visste en god del, men de fleste hadde jo ikke peiling.» Hvis jeg hadde ment at noe av det hun sa, var verdt en bemerkning, kunne det hende jeg ville ha sagt noe. «Hvorom allting er,» sa Laura, «det jeg prøver å komme fram til, Tim, er at du havner nederst på tavla denne måneden. Jeg mener, med mindre det skjer et mirakel den siste uka. Det er allerede den …» Hun kastet et blikk på veggkalenderen med bilde av en Honda Pilot som kjørte over en jordhaug. «Det er tjuetredje juli. Det er for sent å dra noe opp av hatten. Du har ennå ikke solgt en eneste bil denne måneden, og du vet hvordan saker og ting fungerer her. Når det kommer til stykket, handler det om å selge 31
T YPE-IT AS, 31.01.2011 ORDRE: 21920
biler. Havner du nederst på tavla i to måneder, er det over og ut.» «Jeg vet hvordan det fungerer,» sa jeg. Hun hadde sagt «når det kommer til stykket» bare to ganger i løpet av samtalen. Som oftest når vi pratet sammen, uansett hvor lenge samtalen varte, klarte hun å få skutt det inn tre ganger. «Og tro meg, vi tar hensyn til situasjonen du befinner deg i. For å være ærlig måtte du nok ha havnet nederst på tavla tre måneder på rad for å få sparken. Jeg vil jo gjerne være litt real.» «Kan skjønne det,» sa jeg. «Men problemet er at du legger beslag på et skrivebord, Tim. Og hvis du ikke bruker det til å selge biler, må jeg sette noen der som kan nettopp det. Hvis du var i mine sko, ville du ha sagt det samme.» «Jeg har jobbet her i fem år,» sa jeg. Helt siden konkursen, tenkte jeg, men det sa jeg ikke høyt. «Jeg har vært en av de beste – om ikke den beste – selgeren i dette firmaet.» «Og du må ikke tro vi ikke vet det,» sa hun. «Jeg er virkelig glad vi fikk hatt denne samtalen. Ta godt vare på deg selv, lykke til med datteren din, og kan du ikke ringe det paret og si at vi spanderer et par skvettlapper eller lignende? Dekorlakkering, pokker heller, du vet hvordan dette her skal gjøres. Når det kommer til stykket, er de glad til bare de tror de får noe gratis.» Bingo.
32