Kongens nei
Alf R. Jacobsen: Krysseren Bl端cher. 9. april 1940 (2010)
Alf R. Jacobsen
Kongens nei 10. april 1940
Copyright © 2011 Alf R. Jacobsen og Vega Forlag AS 1. utgave, Oslo 2011 Omslagsdesign: Jarle Hetland Bjørlin Sats: Type-it AS Satt med: 11/14 Adobe Caslon Papir: Enso Creamy 70g 1.8 1/1 Trykk og innbinding: WS Bookwell, Finland Printed in Finland ISBN 978-82-8211-159-1
Vega Forlag AS Gøteborggt. 6A 0566 Oslo Telefon: 21 09 04 10 Telefaks: 22 37 15 50 www.vegaforlag.no
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Innhold Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
DEL I Kapittel 1
Angrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13
Kapittel 2
Hitlers ultimatum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21
Kapittel 3
Hambros initiativ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
27
Kapittel 4
Flukten begynner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
38
Kapittel 5
Kampen om Fornebu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
46
Kapittel 6
Oslo faller. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
65
Kapittel 7
Walther og Pohlmans raid . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
77
Kapittel 8
Kampen ved Midtskogen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
92
Kapittel 9
Kongens nei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114
DEL II
Kapittel 10 Bomberegn over Nybergsund. . . . . . . . . . . . . . . . . 136
DEL III Kapittel 11 Kaptein Austlids offer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Epilog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187
VEDLEGG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bildeliste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
213 235 239 245
Forord Da utenriksminister Halvdan Koht under møtet mellom kong Haakon og sendemann Curt Bräuer i Elverum onsdag 10. april 1940 beklaget de tyske fallskjermjegernes forsøk på å arrestere statsoverhodet og regjeringen natten i forveien, svarte den tyske diplomaten glatt: «Det var et tiltak som flyattaché Eberhard Spiller satte i verk på egen hånd. Så måtte han også bøte med livet for det.» Dermed var begynnelsen til en myte skapt, og den tyske øverstkommanderende i Norge, infanterigeneral Nicolaus von Falkenhorst, bidro til tåkeleggingen da han etter krigen erklærte: «Raidet var Spillers private krig. Jeg visste intet. Han trodde sannsynligvis at han gjorde en god gjerning.» I nær sagt samtlige norske verk om begivenhetene våren 1940 er myten blitt videreført – om den tyske flyattacheen Eberhard Spillers forsøk på å ta kongefamilien og regjeringen til fange ved hjelp av et kompani tyske fallskjermjegere. «Spillers raid» er blitt fremstilt som et soloforetak, utført av en overambisiøs Luftwaffe-major nærmest på egen hånd – uten samtykke fra Hitler, general Falkenhorst og sendemann Bräuer. På bakgrunn av mitt kjennskap til tyske kommandoforhold har jeg lenge vært i tvil om denne fremstillingen kunne være riktig. Overfallet på Norge var den nazityske tyrannens eget verk. Hærens overkommando var fratatt ansvaret. Hitler styrte personlig operasjonen fra Rikskanselliet i Berlin – gjennom telefonsamtaler og direktiver gitt under de daglige situasjonskonferansene i Wehrmachtführungsstab, som var hans operative kommandoorgan. 7
KO N G ENS N EI
Slik forholdene var i Nazi-Tyskland i 1940, forekom det meg nærmest utenkelig at noen underordnet offiser eller embetsmann ville gi seg ut på vidløftige eventyr uten despotens direkte samtykke. Verken Bräuer eller Falkenhorst hadde i mine øyne særlig troverdighet. I replikkvekslingen med Koht på Elverum folkehøgskole måtte sendemannen gjøre alt for å redde forhandlingene, og den snakkesalige og selvopptatte Falkenhorst fryktet dødsstraff da han kom med sitt utsagn som alliert fange høsten 1945. Han var uten tvil tilbøyelig til å si hva som helst for å unnslippe galgen. Da jeg kom over rapportene om Første fallskjermjegerbataljons innsats i Norge i Erich Walthers personlige mappe i arkivet til Bund Deutscher Fallschirmjäger i Tyskland, ble tvilen styrket. Walther skulle som general bli sjef for fallskjermjegerdivisjonen i krigens sluttfase og en av Nazi-Tysklands høyest dekorerte soldater med Jernkorsets ridderkors med eikeløv og sverd. Våren 1940 ledet han fallskjermstyrken som overfalt Norge og Danmark. Men det var først da jeg i et antikvariat i Wien fant en samling originaldokumenter fra oberstløytnant Hartwig Pohlmans private arkiv, at brikkene begynte å falle på plass. Pohlman var oberstløytnant og operasjonsoffiser i general von Falkenhorsts stab (Gruppe XXI). Han reiste i forkledning som kurer for det tyske Utenriksdepartementet og kom til Oslo om morgenen mandag 8. april med de hemmelige instruksjonene til sendemann Curt Bräuer i kofferten. Fram til Falkenhorsts ankomst med fly fra Hamburg tidlig på kvelden onsdag 10. april hadde Pohlman den reelle kommandoen i Oslo. Ved å sammenholde opplysningene i Walthers og Pohlmans papirer med de tilgjengelige krigsdagbøkene, ulike vitneutsagn og dagboknotatene til propagandaminister Joseph Goebbels, Hitlers operasjonssjef Alfred Jodl og generalstabssjef Franz Halder trer det fram et tydelig bilde: Det var oberstløytnant Pohlman, som fra sin standplass i den tyske legasjonen i Drammensveien iverksatte raidet som ble stanset på Midtskogen – med daværende major Erich Walther som utøvende sjef. Flyattaché Spillers rolle var underordnet. Han hadde oppholdt 8
FO RO R D
seg i Norge i fem måneder og meldte seg frivillig som kartleser og veiviser. Straks telefonsambandet mellom Oslo og Tyskland var gjenopprettet utpå ettermiddagen 9. april, innhentet Pohlman samtykke til raidet fra stabssjef Erich Buschenhagen i Hamburg, som igjen – selvsagt – handlet i samråd med Falkenhorst. Buschenhagen informerte personlig generalstabssjef Halder om raidet under situasjonskonferansen i Berlin klokken 18.15. Det er utenkelig at han ikke samtidig var innom Rikskanselliet for å innhente Hitlers samtykke – selv om referatene mangler. For den som studerer dokumentene i detalj, hersker det liten tvil om at det var en sammenheng i det som skjedde i Oslo i de dramatiske dagene etter 9. april – inspirert og beordret av Hitler personlig. Det dreide seg ikke om solospill fra individuelle offiserer, men om en morderisk kampanje for å slå ut statsledelsen – med bomberegnet over Nybergsund 11. april som et uhyggelig klimaks. Av særlig interesse er dagbøkene til Goebbels, som kan leses som en løpende kommentar til begivenhetene i Norge – basert på hans daglige observasjoner av det betente miljøet rundt Føreren, som han selv var en del av. For regjeringen Nygaardsvold representerte det tyske overfallet et katastrofalt politisk nederlag, som den aldri kunne overvinne. Det er enhver regjerings fornemste oppgave å sørge for borgernes sikkerhet. Oppgaven var forsømt – med fatale følger for folk og land. Mye har vært sagt og skrevet i seinere år for å skjønnmale regjeringens innsats. Den som kaldt studerer kjensgjerningene, vil få et annet svar. Under de første tre døgn av flukten var regjeringens motstandsvilje under konstant press. Statsministeren selv var en rekke ganger på sammenbruddets rand, og en fast krigsledelse fantes knapt før Otto Ruge overtok som forsvarssjef. Etter denne forfatterens mening er det to skikkelser som fremstår i et stadig klarere lys: kong Haakon og kronprins Olav. Det kan neppe være tvil om at kongens besluttsomhet og karakterstyrke flere ganger reddet regjeringen fra kapitulasjon og fikk den til å kjempe videre mot dårlige odds. 9
KO N G ENS N EI
Det man imidlertid må beundre hos regjeringen, var at den holdt ut gjennom de mørkeste og mest håpløse timene – til tross for at mange av statsrådene var utslitte og sterkt plaget av angst. Men det var kongen og hans sønn som sto fram som nasjonens ledere. Selv da kong Haakon sto på Lillebo grensestasjon øverst i Trysil i det mest desperate øyeblikket 12. april og skjønte at en midlertidig retrett til Sverige var umulig, holdt han ryggen rak. «Jeg må bli i mitt land så lenge en tomme jord er norsk,» sa han til Svenska Dagbladet. Det var ord som for alltid sikret hans plass i nasjonens historie. Oslo, 30. januar 2011 Alf R. Jacobsen
del i
kapittel 1
Angrepet Schleswig Land, Nord-Tyskland Blendingen gjorde mørket tett da major Erich Walther mønstret de to fallskjermjegerkompaniene på oppstillingsplassen. Tåken virvlet over de frosne markene, men et skjær av rødt i horisonten annonserte at morgenen var nær. Fra runwayen hørtes det dumpe brølet fra titalls BMW-motorer som hostende ble startet og begynte oppvarmingen. Transportsjefen, oberstløytnant Carl Freiherr von Gablenz, var i det sivile direktør i Lufthansa og hadde skrapet sammen flere hundre Ju 52 fra alle hjørner av det tyske riket. Tjueni av dem sto til Walthers disposisjon, og eimen av eksos, flybensin og smøreolje lå over det hardfrosne gresset som et kraftig opiat. Tante Ju var en skranglekasse av riflet lettmetall og tynne stålrør. Men skroget var skrudd sammen av tyske mekanikere og representerte det beste av samtidens ingeniørkunst. De tre stjernemotorene kunne løfte et geværlag på 12–15 mann med fullt utstyr over en strekning på mer enn 1000 kilometer. Det var tilstrekkelig til å nå målet – med en god del å gå på. Første bataljon sto foran ilddåpen, og Walther visste at det kom til å bli en hard påkjenning. Men fallskjermjegerne var Hermann Görings private og håndplukkede armé, som den korpulente og kyniske Luftwaffe-veteranen personlig hadde stilt til Førerens rådighet. Flertallet av offiserene og underoffiserene var troende nazister, og mange av dem var trent i blodige gateslagsmål med kommunister og andre politiske motstandere i Berlin under nazipartiets gjennombrudd i begynnelsen av 1930-årene. Nå sto de foran det ukjente, men det ukjente var det normale for politimennene, brunskjortene og våghalsene som 13
KO N G ENS N EI
utgjorde kjernen i Første bataljon av Første fallskjermjegerregiment. Ånden hadde vist seg straks premierløytnant Herbert Schmidt hilste jegerne i første kompani. «Aldri før har min morgenappell fått et så brusende svar: Heil, herr premierløytnant!» skrev han i Die Fallschirmjäger von Dombas, som Propagandaministeriet utga i 1941. «Begeistringen i ropet fikk de nærmeste vindusrutene til å klirre. Ansiktene lyste opp av innsatsviljen som besjelet samtlige. Før innstigningen i flyene gjallet nok et trefoldig Sieg heil gjennom natten – til vår kjære Fører, til vårt folk og til vårt fedreland.» Selv var den trettiåtteårige Walther prototypen på den nye klassen offiserer som hadde gjort karriere i Nazi-Tyskland – ikke gjennom de tradisjonelle prøyssiske krigs- og stabsskolene, men gjennom lojalitet mot Hitler og hans parti. Han var begynt som politiaspirant i småbyen Oppeln i 1922 og hadde avansert til en stilling som senioretterforsker i Berlins kriminalpoliti da nazistene grep makten den skjebnetunge sommeren 1933. Hitlers håndlanger Hermann Göring var blitt statsminister i delstaten Preussen og hadde med usvikelig instinkt for maktspillets finesser straks etablert sin private terrorgruppe under stornazisten Walter Wecke. Polizeiabteilung zum besonderes Verfügung Wecke skulle på papiret opptre som livgarden til Hitler, Göring og andre nazikoryfeer, men i den totalitære ensrettingens første år var det bruk for folk som kunne mer enn skopuss og sluttet orden. Opposisjonelle og likegyldige elementer i politiet måtte renskes ut, jøder skulle forfølges, de gjenværende kommunistene og sosialdemokratene knuses, og Ernst Röhms homofile rabulister i SA bringes under kontroll. Blodet hadde flytt og smerteskrikene fra torturkamrene i Columbia Haus hadde nådd over gaten til kasernen der Weckes politisoldater holdt til. Men nazipartiets grep om makten var blitt sikret, og Erich Walther hadde vært med fra starten i februar 1933 til Hermann Göring to år seinere ble sjef for Luftwaffe og omgjorde politienheten til Regiment General Göring. Inspirert av utviklingen i Sovjetunionen og USA var fallskjermtrening blitt innført, og de hardføre slåsskjempene fra Berlins bakgater fremsto mot slutten av 1930-årene som NaziTysklands første luftbårne militære eliteavdeling. 14
A N G REP E T
Den slanke og senesterke Walther var blitt kompanisjef og hadde deltatt i både innlemmelsen av Østerrike i det stortyske riket, innmarsjen i Sudetenland og erobringen av resten av Tsjekkoslovakia. Han var av moderat høyde, og det brune håret var uregjerlig og måtte stadig strykes bakover. Øyenbrynene var mørke, munnen smal og besluttsom og profilen som hos en spurvehauk. Under uniformsluen utstrålte ansiktet autoritet, og det var en autoritet som kom av erfaring. Walther hadde sett det meste. Han var en av Tjukke-Hermanns utvalgte menn fra kamptiden, og det innga respekt. «Han var rolig og intelligent,» fortalte fallskjermjegeren Ernst Mössinger til forfatteren Cato Guhnfeldt. «Han var ingen hard type, selv om han også kunne bli opphisset og gi høyrøstede ordrer.» Første bataljon hadde gjort vakttjeneste og hadde ikke fått være med på det seierrike felttoget i Polen høsten 1939. Mens andre hadde mottatt ros og dekorasjoner, hadde de topptrente jegerne fulgt blitzkrigen på tennerskjærende avstand. Det gjorde at Walther og hans menn brente av utålmodighet. «Stemningen var storartet,» skrev Schmidt. «Alle hungret etter den første fallskjerminnsatsen.» Kvelden i forveien var offiserene blitt innviet i oppdraget: Norge og Danmark skulle bringes i kne. Første bataljons stab og første og andre kompani skulle hoppe ut over Fornebu i Oslo og sikre flyplassen for den første bølgen av ordinære infanterister som skulle lande med transportfly kort tid etterpå. Den samlede styrken var på omlag 300 mann, som med lette håndvåpen skulle lamslå og knekke enhver motstand i løpet av få minutter, rydde rullebanene og slå tilbake motangrep. Operasjonen var som klipt ut av det strategiske overfallets lærebøker, men det fantes en svakhet: Teorien var aldri prøvd ut i praksis. Som Hitlers operasjonssjef, general Alfred Jodl, hadde erklært overfor propagandaminister Joseph Goebbels i en samtale i Rikskanselliet samme dag: «Det dreier seg om det dristigste vågestykket i krigshistorien. Innsatsen og risikoen er uhyrlig – med tilsvarende sjanse til gevinst! Greier vi å holde våre intensjoner skjult til mørket faller på, er halve seieren vår.» Walther og hans menn var eksperter på massekontroll og gatekamper, og Jodl og Goebbels hadde store forhåpninger. «Angrepet 15
KO N G ENS N EI
på Norge er det vanskeligste fordi det skjer i umiddelbar nærhet av den britiske flåten,» hadde Jodl sagt. «Men vi har fallskjermtroppene i bakhånd!» Listen over små naboland som var blitt trakassert og underkuet av de stormannsgale hasardspillerne i Berlin, var voksende. Underveis var en grunnleggende lærdom høstet: Hovedslaget måtte innrettes mot statsledelsen, raskt og brutalt. Det gjaldt å kappe motstanderens hode, så ville resten gå av seg selv. Hitler og hans nærmeste anså ikke den pasifistisk innstilte regjeringen Nygaardsvold som noe stort problem. Den sto fast i det brukne geværs tradisjon og hadde ikke engang mannet seg opp til å mobilisere det som var igjen av Forsvaret etter 1930-tallets rasering. «I Oslo er man lettere alarmert,» hadde en eksaltert Hitler sagt til Goebbels under en spasertur i Rikskanselliets hage utpå kvelden 8. april. «Men de aner fortsatt ingenting.» Den aldrende kong Haakon var en mer ukjent størrelse. Han var marinemann, inngiftet i den britiske kongefamilien og en entusiastisk beundrer av Royal Navy. Det forklarte hvorfor de detaljerte instruksjonene, som var utformet av Jodls stab, inneholdt et eget avsnitt om statsoverhodet: «Av særlig viktighet er det at det ved besettelsen under alle omstendigheter blir forhindret at den norske kongen drar til utlandet. Det blir nødvendig umiddelbart å sette kongens oppholdssted under overvåking. I nødsfall må han hindres i å forlate sitt slott.» Overfor Goebbels formulerte Hitler seg med større kynisme: «Oppfører kongen seg honett, kan han få bli. Men landet gir vi aldri tilbake.» Det var ord som ikke lot seg misforstå: Kong Haakon var en symbolfigur av ypperste betydning. Ville han ikke bøye kne og underkaste seg naziregimet, skulle han tas til fange og holdes som gissel i eget hjem. Presis klokken 04.30 lettet de første transportmaskinene fra Schleswig Land med et øredøvende brøl. «Blågule ildtunger slo ut av eksosrørene og skapte en spøkelsesaktig stemning på flyplassen,» skrev Schmidt. «Det historiske synet vil aldri bli glemt av de som var til stede. Fallskjermjegernes første fremstøt mot fienden var i gang!» I flyene som sirklet over det nordtyske slettelandet, var det liten tid til 16
A N G REP E T
å reflektere over fremtidige oppgaver. Først gjaldt det å sikre Fornebu for oberst Helmuth Nickelmann og hans soldater fra 163. divisjon, som allerede var i ferd med å klatre om bord i et femtitalls Ju-maskiner som skulle ta av klokken 04.50, bare 20 minutter etter fallskjermjegerne. «Overraskelsesmomentet er nøkkelen,» hadde Goebbels notert i dagboken. «Nå gjelder det å holde nervene under kontroll og bevare den iskalde roen.» Høyt i himmelrommet over Schleswig var premierløytnant Schmidt mer opprømt enn nervøs. «Det var et storartet øyeblikk å se fly etter fly samle seg i formasjon,» skrev han i boken. «I øst kom en blodrød sol til syne. Vi satte kurs mot nord.» Oberstløytnant Hartwig Pohlman var lys våken da toget fra Berlin krysset grensen ved Kornsjø. Han reiste med diplomatisk pass, og han var klar til å skyte seg ut om grensevaktene ble for nærgående. Den rødmussede veteranen fra første verdenskrig hadde opplevd ydmykelsen som alliert fange, og det hadde vært mer enn tilstrekkelig. Han var sønn av en general, men generalenes tid var forbi. I kofferten hadde Pohlman direktivene fra en ny generasjon av ledere. Det de manglet av ridderlighet, tok de igjen i frekkhet. Kofferten inneholdt de detaljerte planene for en voldtekt av et fredelig naboland, men Pohlman angret ikke. Han var infisert av nazismens ideologi og så bare sine egne gloriøse muligheter. Som operasjonsoffiser i Gruppe 21 ville han måtte slite i skyggen av eldre veteraner. Som kurer for Hitlers utenriksdepartement ville han kunne gjøre seg bemerket på en langt annen måte. «Jeg sov godt i min første klasse vogn til vi passerte grensen ved Kornsjø,» skrev han i en beretning til sine barn. «Det fantes ingen grensekontroll. Jeg reiste som den eneste i landet gjennom Østfold og visste at den fredelige vinterstemningen som lå over landskapet, ville ta slutt om mindre enn et døgn.» Det verken Goebbels, Walther eller Pohlman forsto, var at overraskelsesmomentet for lengst var gått tapt. Det skyldtes først og fremst motet og handlekraften til kaptein Leif Welding Olsen om bord i vaktbåten Pol III, som i måneskinnet over Ytre Oslofjord mandag kveld hadde 17
KO N G ENS N EI
oppdaget den tyske hovedstyrken med krysseren Blücher i spissen for en armada på 30 fartøyer.1 Litt før klokken 23 hadde han beordret full fart forover, løsnet varselskudd og forlangt at inntrengerne skulle legge bi. Utfordringen ble møtt av en ildstorm fra kanonene og mitraljøsene om bord i torpedojageren Albatross, og den fryktløse skipperen falt om dødelig såret. Welding Olsen var den første som ga livet for Norges sak i kampen mot nazismen, men hans offer var ikke forgjeves. Sporlysene og signalblussene ble sett av både observasjonsposten på Onsøyknipen ved Fredrikstad, Færder fyr og vaktbåten Skudd II, som få minutter seinere slo alarm med et iltelegram til Ytre Oslofjord Sjøforsvarsavsnitt i Tønsberg. Signalet ble loggført i Generalstabens vaktjournal kl. 23.23, og samme observasjon nådde få minutter seinere Oslo samlesentral i kjelleren under Astoria hotell, bare et steinkast fra Stortinget: «Flere fartøyer trenger fram ved Færder!» «Jeg ble varslet umiddelbart før midnatt fra Onsøyknipen om kamp i Ytre Oslofjord,» skrev sjefen for Oslo luftvernkommando, kaptein Jakob Bull-Berg, i en rapport i september samme år. «Samtlige kampledd ble øyeblikkelig alarmert. Likeledes det sivile luftvern som ga luftalarm i Oslo og Aker.» Oslo samlesentral var selve nervesenteret i forsvaret av hovedstaden og var omgitt av det ytterste hemmelighold. Kjellerrommene under den nyklassisistiske mursteinsgården i Akersgata 21 var i løpet av vinteren innredet til en moderne kommunikasjonssentral, som hadde direkte telefonforbindelse med om lag 70 lytte- og observasjonsposter over hele Østlandet, Jagevingen på Fornebu og fem luftvernbatterier, som skulle beskytte Oslo mot luftangrep. «Telefonapparater står oppstilt i rad og rekker, og radioapparatene er ferdig til bruk,» hadde Aftenposten skrevet i mars i en anonymisert reportasje fra kjelleren, der operatørene regelmessig tok høyfjellssol for å holde formen og innsatsviljen ved like. «På veggene henger det store kart med mange og merkelige tegn. Telefonene kimer, meldin1
Se første bok i serien: Blücher, 9. april 1940, s. 68 ff.
18
A N G REP E T
ger mottas og ordrer gis. Det er en livlig virksomhet her nede, men alt går jevnt og rutinemessig fra hånden i luftvarslingssentralen i Norges hovedstad.» Flybombing hadde etter Guernica, blitzkrigen i Polen og vinterkrigen i Finland spredt skrekk og uhygge blant sivile og militære, og avisartiklene var ledd i en privat kampanje for styrking av luftforsvaret gjennom opprop og kronerulling. «Vi bør kunne regne med en 10 prosents treffsikkerhet med våre 20- og 40-millimeter maskinkanoner,» hadde oberst Magnus Hagem erklært overfor avisen. «Da disse kanoner skyter fra 100 til 200 skudd i minuttet er sjansen for treff i et fly meget stor. Prosjektilene i seg selv er så effektive at et eneste treff, hvor det enn ligger i flyet, er nok til å bringe det til nedstyrting eller i beste fall nødlanding. Vi har i disse kanoner fått et våpen, som vi bør ha ubetinget tillit til.» Det var oppmuntrende ord fra Luftvernregimentets sjef, som var en av luftvernartilleriets fremste ideologer, og som i 1908 hadde gått ut av Krigsskolen som nummer to etter superduksen Vidkun Quisling. Det var bare ett problem med intervjuet. De maskinkanonene Hagem henviste til, eksisterte bare på papiret. Kongsberg Våpenfabrikk hadde inngått en avtale om lisensproduksjon med Bofors i Sverige, men de første 40-millimetrene ville først forlate samlebåndet utpå sommeren. Batteriene rundt Oslo var fortsatt utrustet med tolv manuelle 7,5 cm kanoner, som Hagem selv hadde vært med på å konstruere i 1932, pluss to tilsvarende skyts fra første verdenskrig og om lag 35 vannavkjølte Colt-mitraljøser med begrenset effekt på moderne kampfly. Situasjonen i luftvernet var karakteristisk for tilstanden i hele Forsvaret. Det var høsten 1939 og vinteren 1940 gitt økte bevilgninger til innkjøp av nytt materiell, men bevilgningene var for små og kom altfor seint til å rette opp de ødeleggende virkningene av 1930-tallets antimilitaristiske kanonade, som nærmest hadde destruert forsvarsviljen mentalt og materielt. De som ville slåss, måtte gjøre det med de helt utilstrekkelige midlene som var for hånden. «Offiserskorpset ble så å si avmilitarisert,» skrev Undersøkelseskommisjonen av 1946. «Den avvisende holdningen som administrasjonen og de bevilgende 19
KO N G ENS N EI
myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrking av Forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene.» Under jorden i Oslo samlesentral var det heller ingen idyll. Det var åpen konflikt mellom rittmester Nicolay H. Knudtzon og major Sigvald Hanssen, som var satt inn som ny sjef kort tid i forveien. Mange hadde bedt seg fritatt fra nøytralitetsvakt, og sentralen var kronisk underbemannet. Mandag ettermiddag ble en øyeblikkelig krise avverget bare ved å innkalle fem mann som hadde avsluttet tjenesten i mars. «Vi fikk beskjed om å ha vakt fra klokken 20 til 08 neste morgen,» skrev soldatene Olsen og Hegland i en rapport noen dager seinere. «Kvelden forløp rolig med enkelte oppringninger til cirka klokken 23.45 da meldingen kom om trefninger i Ytre Oslofjord.» Fram mot midnatt ble landets politiske og militære ledere varslet telefonisk etter på forhånd oppsatte lister av de som hadde vakt i samlesentralen og i General- og Admiralstabene. Det gjaldt forsvarsminister Birger Ljungberg, Oslos politimester Kristian Welhaven, kommanderende admiral Henry Diesen, kommanderende general Kristian Laake, hans stabssjef, oberst Rasmus Hatledal og en rekke andre. De som ikke ble nådd telefonisk, hørte de klagende ulene av luftvernsirenene som ble utløst like før midnatt. «Da luftalarmen gikk i Oslo 8. april klokken 23.59, var jeg som så mange andre offiserer i Oslo på vei hjem fra Militære Samfund,» skrev oberst Hagem i sin rapport. «Da byen ble mørklagt [kort etter], var jeg utenfor Hotell Continental, hvorfra jeg fikk telefonforbindelse med Oslo samlestasjon, som ga meg en orientering om kamp mellom tyske krigsskip og våre festningsanlegg på Rauøy og Bolærne.» Situasjonen var nærmest uvirkelig. Til tross for de urovekkende meldingene om tyske fly- og flåtebevegelser i Storebælt og Skagerrak, som hadde strømmet inn i løpet av dagen, utløste telefonsamtalen ingen stemning av akutt krise hos obersten med det lyse hodet. Som resten av den militære eliten hadde han tidligere på kvelden spist og drukket godt i Samfundet. I foajeen på Continental så han ingen grunn til å stille hos sine underordnede til inspirasjon og oppmuntring. Han dro i stedet hjem og gikk til sengs. 20