BLA I - Dan Simmons - Hyperion

yperion.indd 1

Hyperion

23.01.13 17:05

yperion.indd 2

Hyperion © 1989 Dan Simmons Først publisert av Doubleday, en del av Bantam Spectra Utgitt etter avtale med Baror International, Inc. og Dan Simmons © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Oversatt fra engelsk av Nye Tillen ved Tonje Bergmo (hovedoversetter), Helene Ring Teppan og Hilde Hammer Aukrust Omslag: Han Som Tegner Sats og grafisk form: Framnes AS Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN: 9788293059646 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet for i loven.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.

23.01.13 17:05

yperion.indd 3

Dan Simmons

HYPERION Oversatt av

Tonje Bergmo

Vendetta Forlag AS

23.01.13 17:05

yperion.indd 4

4

23.01.13 17:05

yperion.indd 5

Til Ted.

5

23.01.13 17:05

yperion.indd 7

PROLOG Hegemonikonsulen satt på balkongen til ibenholtromskipet sitt og spilte Rakhmaninovs preludium i ciss-moll på et svært gammelt, men velholdt Steinway-flygel. Store, grønne, reptilaktige tingester strømmet rundt og brølte i sumpen under ham. Det brygget opp til tordenvær i nord. Skyer, svarte som mørke blåmerker, laget silhuetter mot en skog av digre, nakenfrøede planter. Stratokumulusskyer tårnet seg opp, ni kilometer høye, på den opprørte himmelen. Lyn kruste over horisonten. Nærmere skipet famlet av og til utydelige, reptilaktige skikkelser seg inn i det forbudte området, skrek og forsvant deretter i indigofarget tåke. Konsulen konsentrerte seg mens han spilte en vanskelig del av preludiet og lot seg ikke merke av stormen og natten som senket seg.

Det ringte i mottakeren til overlyslinjen.

Konsulen sluttet å spille, fingrene hans ble hengende over tangentene, og lyttet. Tordenen rumlet gjennom den tunge luften.

Fra nakenfrøskogen hørtes sørgmodig uling fra en flokk åtseletere. Et sted i mørket under ham ga et dyr med en svært liten hjerne fra seg et svarrop, så ble det stille. De soniske undertonene som det forbudte feltet laget, kunne høres i den plutselige stillheten. Overlyslinjen ringte igjen.

«Svarte!,» sa konsulen og gikk for å ta den. Mens datamaskinen brukte et par sekunder på å konvertere og dekode utbruddet av takyoner som sakte forvitret, helte konsulen opp et glass whisky til seg selv. Han satte seg til rette blant putene i projeksjonsgropa akkurat idet disken blinket grønt. «Start avspillingen,» sa han.

«Du har blitt valgt ut til å dra tilbake Hyperion,» sa en hes kvinnestemme. Bildene var ikke ferdige ennå: Luften var fortsatt tom, bortsett fra en puls av overføringskoder. De gjorde at konsulen visste at denne overlyslinjestrålen kom fra Hegemoniets administrative verden i Tau Ceti-senteret. Konsulen trengte ikke overføringskoordinatene for å skjønne det. Den aldrende, men 7

23.01.13 17:05

yperion.indd 8

fortsatt vakre stemmen til Meina Gladstone, var ikke til å ta feil av. «Du har blitt valgt ut til å dra tilbake til Hyperion som medlem av Shrike-pilegrimsferden,» fortsatte stemmen.

Ikke faen, tenkte konsulen og reiste seg fra gropa.

«Du og seks andre har blitt valgt ut av Shrike-kirken, og det er bekreftet av Alltinget,» sa Meina Gladstone. «Det er av stor interesse for Hegemoniet at du takker ja.»

Konsulen sto urørlig i gropa, med ryggen til de flimrende overføringskodene. Uten å snu seg hevet han glasset og drakk resten av whiskyen.

«Det er en veldig forvirrende situasjon,» sa Meina Gladstone.

Han kunne høre på stemmen hennes at hun var sliten. «Konsulatet og Hjemstyrerådet overlyslinjet oss for tre standarduker siden og fortalte nyheten om at Tidsgravene ser ut til å være i ferd med å åpne seg. Det antientropiske feltet rundt dem utvider seg raskt, og Shriken har begynt å vandre så langt sør som til Bisselfjellkjeden.»

Konsulen snudde seg og slapp seg ned på putene. Hologrammet av Meina Gladstones eldgamle ansikt hadde tatt form. Øynene hennes så akkurat like trette ut som stemmen hennes hørtes ut.

«En STYRKE:innsatsgruppe ble umiddelbart sendt ut fra Parvati for å evakuere de hegemoniske innbyggerne på Hyperion før Tidsgravene åpner seg. Tidsgjelden deres vil være litt mer enn tre Hyperion-år.» Meina Gladstone tok en pause. Konsulen kunne ikke huske å ha sett presidenten for senatet se så bister ut. «Vi vet ikke om evakueringsflåten kommer til å nå frem i tide,» sa hun, «men situasjonen er enda mer komplisert enn som så. Minst fire tusen ... enheter ... med fordrivere er oppdaget på vei mot Hyperion-systemet. Evakueringsstyrkene våre burde nå frem like før fordriverne.»

Konsulen forsto hvorfor Gladstone nølte. En vandrende sverm av fordrivere kunne bestå av skip som i størrelse var alt fra bukkespeidere med plass til én person, til bybokser og kometfort der det var plass til titusentalls interstellare barbarer.

8

23.01.13 17:05

yperion.indd 9

«STYRKENs sjefer mener at dette er fordrivernes store angrep,» sa Meina Gladstone. Skipets datamaskin hadde satt hologrammet slik at det virket som de triste, brune øynene hennes stirret direkte på konsulen. «Om de vil prøve å ta kontroll over bare Hyperion på grunn av Tidsgravene, eller om dette er et angrep på hele Verdensveven, gjenstår å se. Inntil videre er en hel STYRKE:romkrigsflåte med en bataljon som kan lage fjernkastere, spunnet i gang fra Camn- systemet for å bli med evakueringsstyrken, men denne flåten kan kalles tilbake. Det spørs hvordan omstendighetene blir.»

Konsulen nikket og førte glasset med whisky tankefullt til leppene. Han rynket på brynene da han så det tomme glasset og slapp det ned på det tykke teppet i hologropa. Selv om han ikke hadde noen militær trening, forsto han hvilke vanskelige taktiske avgjørelser Gladstone og sjefene for STYRKEN sto overfor. Med mindre en militær fjernkaster ble laget raskt i Hyperion-systemet, og den ville koste svimlende mye, ville det ikke være mulig å stå imot fordriverinvasjonen. Hemmelighetene som var skjult i Tidsgravene, ville forsvinne til Hegemoniets fiender. Hvis flåten konstruerte en fjernkaster i tide, og Hegemoniet brukte alle ressursene i STYRKEN til å forsvare den ene koloniverdenen, Hyperion, som lå langt borte, var det fryktelig stor fare for at Verdensveven ville bli rammet av et angrep fra fordriverne et annet sted i ytterkanten. Det verste tenkelige utfallet ville være at barbarene tok over fjernkasteren og kom seg gjennom selve Veven. Konsulen forsøkte å se for seg bevæpnede fordrivertropper som kom gjennom fjernkasterportaler inn i de ubeskyttede hjembyene til hundrevis av verdener.

Konsulen gikk gjennom hologrammet av Meina Gladstone, hentet glasset sitt og helte seg en whisky til.

«Du har blitt valgt ut til å være med på Shrikens pilegrimsferd,» sa bildet av den gamle presidenten, som pressen likte å sammenligne med Lincoln eller Churchill eller Alvarez-Temp, eller en eller annen pre-Hegira-legende som var populær for tiden.

«Tempelridderne sender treskipet sitt, Yggdrasil,» sa Glad9

23.01.13 17:05

yperion.indd 10

stone. «Og kommandøren for evakueringsstyrken har fått beskjed om å la det passere. Med tre ukers tidsgjeld, kan du møte Yggdrasil før det gjør et kvantesprang fra Parvati-systemet. De seks andre pilegrimene som er valgt ut av Shrike-kirken, vil være om bord på treskipet. Ifølge vår etterretning er minst en av de sju pilegrimene en hemmelig agent for fordriverne. Vi har ingen mulighet ... på dette tidspunktet ... til å vite hvem av dem det er.»

Konsulen klarte ikke å la være å smile. I tillegg til alle de andre risikoene Gladstone tok, måtte den gamle kvinnen vurdere muligheten for at han var spionen, og at hun overlyslinjet avgjørende informasjon til en som kanskje var agent for fordriverne.

Eller hadde hun egentlig gitt ham noe avgjørende informasjon?

Flåtens bevegelser kunne spores med en gang skipene brukte Hawking-farten sin. Hvis konsulen var spion, kunne presidentens avsløring gjøre at han ble skremt vekk. Smilet til konsulen falmet, og han drakk whiskyen sin.

«Sol Weintraub og Fedmahn Kassad er blant de sju pilegrimene som er valgt,» sa Gladstone.

Rynken i konsulens panne ble dypere. Han stirret på skyen av tall som blinket som støvkorn rundt bildet av den gamle kvinnen.

Det var femten sekunder igjen av overlyslinjeoverføringen.

«Vi trenger din hjelp,» sa Meina Gladstone. «Det er helt avgjørende at hemmelighetene til Tidsgravene og Shrike blir avslørt.

Denne pilegrimsferden kan være vår siste sjanse. Hvis fordriverne erobrer Hyperion, må agenten deres fjernes og Tidsgravene forsegles for enhver pris. Skjebnen til Hegemoniet står og faller på det.»

Overføringen sluttet, bortsett fra pulsen av møtekoordinatene.

«Besvare?» spurte skipets datamaskin. Til tross for den kolossale energien som var involvert, kunne romskipet plassere en kort, kodet stråle inn i det ustanselige babbelet av overlyslinjeeksplosjoner som knyttet menneskene i galaksen sammen.

«Nei,» sa konsulen og gikk ut. Han lente seg mot balkonggelenderet. Natten hadde senket seg, og skydekket var lavt. Ingen stjerner var å se. Mørket ville ha vært totalt, hadde det ikke vært 10

23.01.13 17:05

yperion.indd 11

for de ujevne glimtene av lyn mot nord og en myk fosforescens som steg fra sumpene. Konsulen ble plutselig veldig obs på at han, i dette sekundet, var det eneste sansende vesenet i en ubevæpnet verden. Han lyttet til den antediluvianske natten, mens lyder steg fra sumpene, og han tenkte på morgenen, på å dra av sted i Vikken EMV-en med det samme dagen grydde. Han tenkte på hvordan det var å tilbringe dagen i solen, hvordan det var å jakte på storvilt i bregneskogene i syd, og så vende tilbake til skipet om kvelden for å spise en god biff og drikke en kald øl. Konsulen tenkte på den sterke gleden jakten ga og den like sterke freden og roen ved å være alene. Det hadde han fortjent, etter smerten og marerittet han allerede hadde lidd seg gjennom på Hyperion.

Hyperion.

Konsulen gikk inn, trakk inn balkongen og forseglet skipet, akkurat idet de første tunge regndråpene begynte å falle. Han gikk opp vindeltrappen til sovekabinen sin øverst i skipet. Det runde rommet var mørkt, bortsett fra en stille eksplosjon av lys rundt omrisset av bekker av regn som flommet over takvinduet.

Konsulen kledde av seg, la seg ned på den harde madrassen og skrudde på lydsystemet og mikrofonene som fanget opp lyder utendørs. Han lyttet, mens stormens sinne blandet seg med villskapen i Wagners «Valkyrierittet». Vind i orkan styrke dyttet til skipet. Lyden av tordenbrakene fylte rommet, mens takvinduet lyste opp i hvitt og laget et etterbilde som brant i konsulens retinaer.

Det eneste Wagner kan brukes til, er tordenvær, tenkte han. Han lukket øynene, men han kunne se lynene gjennom øyelokkene.

Han husket glitringen i iskrystallene som blåste gjennom de sammenraste ruinene på de lave åsene ved Tidsgravene og det kalde glimtet av stål i Shrikens metalltornetre. Han husket skrik i natten og glansen av hundrevis av fasetter i rubiner og blod i blikket til Shriken.

Hyperion.

Konsulen kommanderte stille datamaskinen til å skru av alle høyttalerne og løftet håndleddet for å dekke til øynene sine. I den 11

23.01.13 17:05

yperion.indd 12

plutselige stillheten lå han og tenkte på hvor sprøtt det ville være å dra tilbake til Hyperion. I hans elleve år som konsul i den gjemte og enigmatiske verdenen, hadde den mystiske Shrike-kirken tillatt et dusin ferger med pilegrimer som ikke var fra denne verden, gitt dem lov til å dra til det forblåste, golde området rundt Tidsgravene, nord for fjellene. Ingen hadde kommet tilbake. Det var den gang alt var som vanlig, da Shriken hadde vært fange av tidens tidevann og av krefter ingen forsto, og de antientropiske feltene stoppet et par dusin meter fra Tidsgravene. Det var da det ikke hadde vært noen fordriverinvasjon som truet.

Konsulen tenkte på Shriken som var fri til å vandre hvor som helst på Hyperion. Og på de millionene av innfødte, og tusenvis av hegemoni-innbyggerne, som var hjelpeløse i møtet med et vesen som trosset alle fysiske lover og bare kommuniserte ved hjelp av død. Han skalv selv om det var varmt i kabinen.

Hyperion.

Natten og stormen gled forbi. En annen stormfront raste foran soloppgangen som nærmet seg. Nakenfrøtrær som var to hundre meter høye, bøyde seg og pisket foran stormen som var på vei.

Like før det ble lyst steg konsulens romskip, svart som ibenholt, på en hale av blå plasma og kjempet seg gjennom tykke skylag mot rommet og møtestedet.

12

23.01.13 17:05

yperion.indd 13

1 Konsulen våknet med en merkelig hodepine. Han var tørr i munnen og hadde følelsen av å ha glemt tusenvis av drømmer, som bare et opphold i frossentåke kunne gi. Han blunket, satte seg opp på den lave sofaen og dyttet groggy vekk den siste sensortapen som satt klistret til huden. Han var i det eggeformede rommet uten vinduer, sammen med to veldig korte mannskapskloner og en veldig høy, hettekledd tempelridder. En av klonene tilbød konsulen et glass appelsinjuice. Det var vanlig at man fikk det etter at man hadde tint. Han tok det imot og drakk grådig.

«Treet er to lysminutter og fem timers reise fra Hyperion,» sa tempelridderen, og konsulen innså at det var Het Masteen som snakket til ham, kapteinen på tempelriddertreskipet og Treets stemme. Konsulen skjønte at det var en stor ære å bli vekket av kapteinen, men han var for groggy og forvirret av tåketilstanden til å sette pris på det.

«De andre har vært våkne i noen timer,» sa Het Masteen og gestikulerte til klonene at de skulle gå sin vei. «De har samlet seg på den forreste spiseplattformen.»

«Hhrghn,» sa konsulen og drakk mer. Han rensket stemmen og prøvde igjen. «Takk, Het Masteen,» fikk han frem. Han så rundt seg i det eggeformede rommet med det mørke glasset, de gjennomskinnelige veggene og støttebjelkene av kurvet damtre.

Konsulen forsto at han måtte være i en av de mindre miljøpodene. Han lukket øynene og prøvde å huske noe av møtet like før tempelridderskipet hoppet med kvantesprang.

Konsulen husket det første glimtet han hadde fått av det tre kilometer lange treskipet mens han nærmet seg møtestedet. Treskipets detaljer var utydelige på grunn av de overflødige maskin- og beskyttelsesfeltene generert av ERG, som omga det som en sfærisk tåke, men den store løvmassen var tydelig. Den var strålende opplyst av tusenvis av lys som skinte mykt gjennom 13

23.01.13 17:05

yperion.indd 14

trærne, de tynne veggene i miljøpodene og langs de uendelig mange plattformene, broene, kommandodekkene, trappene og løvhyttene. Rundt treskipet nederst samlet motor- og lastesfærer seg som digre galler med blå og lilla drivstrømmer bak dem, som ti kilometer lange røtter.

«De andre venter,» sa Het Masteen mykt og nikket mot de lave putene der bagasjen til konsulen lå klar til å åpnes på kommando.

Tempelridderen kikket tankefullt på takbjelkene av damtre, mens konsulen kledde på seg et halvformelt aftenantrekk. Det var svarte bukser som satt løst rundt kroppen, polerte skipsstøvler, en hvit silkebluse som svulmet ut ved livet og albuene, et topasfarget kragebånd, en svart, halvlang jakke med Hegemoniets blodrøde farge på epålettene og en myk, gullfarget, trekantet hatt. En del av den hellende veggen ble til et speil, og konsulen stirret på speilbildet sitt: en mer enn middelaldrende mann i halvformelt aftenantrekk, med solbrun hud, men som var merkelig blek under de triste øynene.

Konsulen rynket brynene, nikket og snudde seg vekk.

Het Masteen gestikulerte, og konsulen fulgte etter den høye, kappekledde skikkelsen gjennom en utvidelse i poden, ut på en gangvei som steg oppover. Den kurvet seg opp og ut av syne rundt den gedigne barkveggen, som treskipets stamme dannet.

Konsulen stoppet, gikk bort til kanten av gangveien og tok raskt et steg bakover. Det var minst seks hundre meter ned. Hva som var ned, ble bestemt av den sjettedelen av standard tyngdekraft som ble generert av enhetene som var fanget inn nederst i treet.

Det var ikke noe rekkverk langs veien.

De fortsatte stille oppover. De tok av fra gangveien tretti meter høyere oppe og etter en halv runde rundt stammen. Der gikk de over en skrøpelig hengebro til en fem meter bred gren. De fulgte denne utover til det voldsomme løvverket fanget det kraftige lyset fra Hyperions sol.

«Har skipet mitt blitt hentet frem fra lageret?» spurte konsulen.

«Det er fylt opp med drivstoff og klart i sfære 11,» sa Het Masteen. De gikk inn i skyggen av stammen og kunne se stjernene mellom de svarte flekkene i det mørke gitterverket av løv.

14

23.01.13 17:05

yperion.indd 15

«De andre pilegrimene har sagt seg enige i å sitte på i skipet ditt hvis STYRKEN gir deg tillatelse,» la tempelridderen til.

Konsulen gnidde seg i øynene og skulle ønske at han hadde fått mer tid til å komme seg etter det kalde grepet til frossentåke-tilstanden. «Har du vært i kontakt med STYRKEN?» «Å, ja. Vi ble utfordret med en gang vi kom ned fra kvantespranget. Et hegemonisk krigsskip ... eskorterer oss ... i dette øyeblikk.» Het Masteen gestikulerte mot en del av himmelen over dem.

Konsulen myste oppover, men i samme sekund roterte deler av de øvre hjulkransene av grener ut av treskipets skygger, og en uendelighet av løv så ut som det tok fyr i sollyset. Selv på rolige, skyggefulle steder pakket glødefugler seg sammen som japanske lanterner over gangveiene, de ga glød til svingslyngplantene og opplyste hengebroene. Ildfluer fra Den gamle jorden, og strålende edderkoppspinn fra Maui-konstellasjonen, blinket og kodet seg gjennom labyrinter av løv og blandet seg med konstellasjoner som kunne lure selv en reisende med lang erfaring i stjernetyding.

Het Masteen gikk opp i kurvheisen, som hang fra en skjeggete karbonkabel og forsvant inn i de tre hundre meterne av treet over dem. Konsulen fulgte ham, og de ble fraktet sakte oppover. Han la merke til at gangveiene, podene og plattformene var påfallende tomme, bortsett fra et par tempelriddere og deres ørsmå klonemannskapskolleger.

Konsulen kunne ikke huske å ha sett noen andre passasjerer den timen han ble fraktet i full fart mellom møtestedet og tåketilstanden, men han hadde tenkt at det var fordi det var like før treskipet skulle gjøre et kvantesprang og gått ut fra at passasjerene lå trygt i tåketilstandssofaene sine. Nå, derimot, beveget treskipet seg langt under relativistisk hastighet, og grenene burde vært fulle av måpende passasjerer. Han nevnte det han hadde observert for tempelridderen.

«Dere seks er de eneste passasjerene våre,» sa Het Masteen.

Kurven stoppet i en labyrint av bladverk, og treskipets kaptein 15

23.01.13 17:05

yperion.indd 16

viste vei oppover en rulletrapp av tre, som var slitt etter mange års bruk.

Konsulen blunket overrasket. På et treskip var det vanligvis et sted mellom to og fem tusen passasjerer. Det var helt klart den mest ettertraktede måten å reise mellom stjernene på. Med treskipene påløp det sjelden mer enn fire eller fem måneder i tidsgjeld.

De gjorde korte, naturskjønne overfarter, der stjernesystemene bare var et par lysår fra hverandre, og derfor kunne de formuende passasjerene deres tilbringe så lite tid som mulig i tåketilstanden.

At treskipet skulle reise til Hyperion og tilbake, samle seg opp seks år med vevtid uten noen betalende passasjerer, ville bety et rystende stort økonomisk tap for tempelridderne.

Så innså konsulen, om enn noe sent, at treskipet ville være ideelt for den kommende evakueringen og at utgiftene til slutt ville bli refundert av Hegemoniet. Likevel visste konsulen at å bringe et skip som var så vakkert og sårbart som Yggdrasil inn i en krigssone, medførte en enorm risiko for tempelridderbrorskapet. Det fantes bare fem slike skip.

«Her er de andre pilegrimskollegene dine,» kunngjorde Het Masteen, idet han og konsulen kom ut på en bred plattform der en liten gruppe ventet ved enden av et langt trebord. Over dem skinte en stjerne, og den roterte av og til når treskipet endret grad eller gir. På den andre siden var det en helt tett vegg av løvverk.

Den bøyde seg vekk fra dem som det grønne skallet til en diger frukt. Konsulen kjente umiddelbart igjen dette stedet som kapteinens spiseplattform, selv før de fem andre passasjerene reiste seg for å la Het Masteen ta plass ved enden av bordet. Konsulen satte seg i den tomme stolen som ventet ham til venstre for kapteinen.

Da alle hadde satt seg og var stille, kom Het Masteen med noen formelle introduksjoner. Selv om konsulen ikke kjente noen av de andre personlig, var flere av navnene velkjente. Han brukte den lange treningen han hadde gjennomgått for å bli diplomat, til å sortere identiteter og inntrykk.

Til venstre for ham satt pater Lenar Hoyt, en prest i en gammeldags kristen sekt kjent som katolisisme. I et kort øyeblikk 16

23.01.13 17:05

yperion.indd 17

hadde konsulen glemt hva de svarte klærne og den romerske kragen betydde, men så husket han St. Francis-sykehuset på Hebron, der han hadde fått alkoholtraumeterapi etter sitt første diplomatiske oppdrag nesten fire standardtiår tidligere. Og da Hoyts navn ble nevnt, husket han en annen prest, som hadde forsvunnet på Hyperion da han selv hadde vært halvveis gjennom embetsperioden der.

Lenar Hoyt var en ung mann, etter hva konsulen kunne se, ikke mer enn tidlig i trettiårene. Men det virket som om noe hadde gjort mannen mye eldre, for ikke så altfor lenge siden. Konsulen så på det tynne ansiktet og kinnbeina som presset mot den gustne huden. Øynene var store, men kuttekledde, i dype hulrom. De tynne leppene var som frosset i en permanent muskelrykning, og for nedadgående til at det kunne kalles et kynisk smil. Hårfestet var vikende, det var ødelagt av stråling, og han følte at han så på en mann som hadde vært syk i årevis. Likevel var konsulen overrasket over at det bak masken av skjult smerte, fantes et fysisk ekko av gutten i mannen. En svak rest av det runde ansiktet, den jevne huden og den myke munnen som hadde tilhørt en yngre, friskere og mindre kynisk Lenar Hoyt.

Ved siden av presten satt en mann med et ansikt som hadde blitt kjent for innbyggerne i Hegemoniet for noen år siden. Konsulen lurte på om den kollektive hukommelsen til Verdensveven var like kort nå, som den hadde vært da han bodde der. Den var nok sannsynligvis kortere. Hvis det var slik, var oberst Fedmahn Kassad, kjent som Slakteren av Sør-Bressia, sannsynligvis verken beryktet eller berømt lenger. For konsulens generasjon, og for alle dem som levde i den rolige, utvandrede utkanten av verden, var ikke Kassad en som det var lett å glemme.

Oberst Fedmahn Kassad var høy – nesten høy nok til å se den to meter høye Het Masteen inn i øynene – og han hadde på seg STYRKENS svarte farge, uten noen symboler på rang eller medaljer. Den svarte uniformen var merkelig lik pater Hoyts drakt, men det var ingen annen likhet mellom de to mennene. I stedet for Hoyts herjede utseende, var Kassad brun, tydelig i god form 17

23.01.13 17:05

yperion.indd 18

og tynn som håndtaket på en pisk. Musklene hans var tydelige som tau, i skuldrene, håndleddene og på halsen. Oberstens øyne var små og mørke. De var like altomsluttende som linsene i et eller annet primitivt videokamera. Ansiktet hans var veldig kantet. Det hadde skygger, flate områder og fasetter. Det var ikke magert som pater Hoyts, men meislet ut, som fra kald stein. En tynn stripe av skjegg langs kjevebeinet fremhevet skarpheten i utseendet, som blod på et knivblad.

Oberstens intense, trege bevegelser minnet konsulen om en jordisk jaguar han en gang hadde sett i en privat koloniseringsskips-zoo på Lusus for mange år siden. Kassads stemme var myk, men konsulen la merke til at selv når obersten var stille, fikk han oppmerksomhet på et kommanderende vis.

Det meste av det lange bordet var tomt, gruppen hadde samlet seg i en ende. Overfor Fedmahn Kassad satt en mann som ble presentert som poeten Martin Silenus.

Silenus så ut som den rake motsetningen til militærmannen overfor ham. Mens Kassad var høy og tynn, var Martin Silenus kort og helt tydelig ikke i form. I motsetning til Kassads ansiktsuttrykk, som så ut som det var skåret i stein, var poetens ansikt bevegelig og uttrykksfullt, som på en primat fra Jorden. Stemmen hans var høy, profan og raspende. Det var noe, tenkte konsulen, nesten herlig demonisk ved Martin Silenus. Det var noe med de rødlette kinnene, den brede munnen, de høye, skrå øyenbrynene, skarpe ørene og hendene som var i konstant bevegelse, med fingre som var så lange at han kunne vært konsertpianist. Eller kveler. Det sølvgrå håret til poeten var kuttet i en grovhugget lugg.

Martin Silenus så ut til å være sent i femtiårene, men konsulen la merke til det avslørende blå skjæret på halsen og hendene og mistenkte at mannen hadde vært gjennom mer enn et par Poulsen-behandlinger. Egentlig kunne Silenus være et eller annet sted mellom nitti og hundre og femti standardår. Hvis han var nærmere det siste, visste konsulen at oddsen var ganske høy for at han var temmelig gal.

I like stor grad som Martin Silenus virket høyrøstet og animert 18

23.01.13 17:05

yperion.indd 19

når man første gang møtte ham, utsondret den neste gjesten ved bordet en umiddelbar og like imponerende følelse av intellektuell tilknappethet. Sol Weintraub så opp da han ble introdusert, og konsulen merket seg det korte, grå skjegget, pannen som var full av linjer og de triste, skinnende øynene til den velkjente vitenskapsmannen. Konsulen hadde hørt historier om Den vandrende jøden og hans resultatløse søken, men han var sjokkert over å se at den gamle mannen holdt et spedbarn i armene. Det var datteren hans, Rachel, som ikke var mer enn et par uker gammel.

Konsulen så vekk.

Den sjette pilegrimen, og den eneste kvinnen ved bordet, var Brawne Lamia. Da hun ble introdusert, stirret detektiven så intenst på konsulen at han kunne føle presset fra blikket hennes selv etter at han så vekk.

Siden hun var en tidligere innbygger på Lusus, en verden med 1,3 g, var Brawne Lamia ikke høyere enn poeten som satt to stoler til høyre for henne. Likevel kunne ikke den løse skipsdrakten i kordfløyel skjule de tunge lagene av muskler på den kompakte skikkelsen hennes. De svarte krøllene hennes nådde ned til skuldrene. Øyenbrynene var to mørke linjer som var slengt horisontalt over en bred panne. Nesen var solid og skarp og gjorde det ørneaktige blikket hennes enda mer intenst. Munnen til Lamia var bred og uttrykksfull, den var nesten på grensen til sanselig og krummet seg så vidt til et lite smil. Det kunne være ondskapsfullt, eller bare lekent. Det var som om de mørke øynene hennes utfordret den som så på henne til å finne ut hva som var tilfellet.

Det slo konsulen at Brawne Lamia kanskje ble sett på som vakker.

Da de var ferdige med introduksjonene, rensket konsulen stemmen og snudde seg mot tempelridderen. «Du sa at det var sju pilegrimer, Het Masteen. Er barnet til herr Weintraub den sjuende?»

Het Masteens hette beveget seg sakte fra side til side. «Nei. Bare de som bevisst bestemmer seg for å velge å søke Shriken, kan bli regnet som pilegrimer.»

19

23.01.13 17:05

yperion.indd 20

Gruppen rundt bordet beveget litt på seg. Alle visste det samme som konsulen visste: Kun grupper som besto av et antall pilegrimer som tilsvarte et primtall, fikk støtte av Shrike-kirken til å ta turen nordover.

«Jeg er den sjuende,» sa Het Masteen, kapteinen på tempelriddernes skip Yggdrasil og Den sanne stemmen til treet. I stillheten som fulgte etter denne kunngjøringen, gjorde Het Masteen en bevegelse med hendene, og en gruppe mannskapskloner begynte å servere pilegrimene deres siste måltid før planetfall.

«Så fordriverne har ikke nådd systemet vårt ennå?» spurte Brawne Lamia. Stemmen hennes var hes og dyp, og det var noe ved den som rørte konsulen på en merkelig måte.

«Nei,» sa Het Masteen. «Men vi kan ikke være mer enn et par standarddager foran dem. Instrumentene våre har fanget opp fusjontrefninger innenfor Oört-systemets sky.»

«Blir det krig?» spurte pater Hoyt. Stemmen hans virket like sliten som ansiktet hans. Da ingen svarte, snudde presten seg mot høyre som om han egentlig hadde rettet spørsmålet til konsulen.

Konsulen sukket. Mannskapsklonene hadde servert vin; han skulle ønske det var whisky. «Hvem vet hva fordriverne kommer til å gjøre?» sa han. «Det virker ikke som om de handler ut fra menneskelig logikk lenger.»

Martin Silenus lo høyt og sølte ut vinen sin mens han gestikulerte. «Som om vi jævla mennesker noen gang har handlet ut fra menneskelig logikk!» Han tok en stor slurk, tørket seg rundt munnen og lo igjen.

Brawne Lamia rynket brynene. «Hvis den virkelige krigingen starter for tidlig,» sa hun, «så er det ikke sikkert myndighetene vil la oss få lande.»

«Vi får lov til å passere,» sa Het Masteen. Solstrålene skinte gjennom foldene i munkehetten hans og falt på den gulaktige huden.

«Reddet fra den sikre død i krig, for å møte en sikker død foran Shriken,» mumlet pater Hoyt.

20

23.01.13 17:05

yperion.indd 21

«Det finnes ingen død i hele universet!» messet Martin Silenus, med en stemme konsulen var sikker på kunne ha vekket noen som befant seg dypt inne i tåketilstanden. Poeten drakk resten av vinen sin og løftet det tomme stettglasset i noe som virket som en skål til stjernene: «Ingen lukt av død – ingen skal dø, sukk og stønn; Stønn, Cybele, stønn; for dine livsfarlige barn har forvandlet en gud til en skjelvende lammelse.

Stønn, broder, stønn, for jeg har ei mer styrke igjen; Svak som et siv – svak – kraftløs som stemmen min Å, å, smerten, smerten av kraftløshet.

Stønn, stønn, for jeg tiner fortsatt ...»

Silenus sluttet plutselig, helte opp mer vin i glasset og rapte ut i stillheten som hadde fulgt deklamasjonen hans. De seks andre så på hverandre. Konsulen la merke til at Sol Weintraub smilte forsiktig, helt til babyen i armene hans beveget på seg og forstyrret ham.

«Vel,» sa pater Hoyt nølende, som om han forsøkte å fortsette på en tidligere tankerekke. «Hvis Hegemoni-konvoien forsvinner og fordriverne tar Hyperion, så blir det kanskje ikke spilt blod under okkupasjonen, og de lar oss passe våre egne saker.»

Oberst Fedmahn Kassad lo en dempet latter. «Fordriverne ønsker ikke å okkupere Hyperion,» sa han. «Hvis de tar planeten, vil de plyndre den for det de har mest lyst på og så gjøre det de er flinkest til: De kommer til å brenne byene til det bare er forkullede rester igjen, knuse restene i småbiter og så varme dem opp til de gløder. De kommer til å få polene til å smelte, havene til å koke, og deretter vil de bruke restene til å salte det som er igjen av kontinentene, slik at det aldri noensinne vil gro noe der igjen.»

«Vel ...» begynte pater Hoyt, men stemmen svant hen.

Det var ingen som sa noe mens klonene ryddet vekk tallerkenene etter suppen og salaten og kom med hovedretten.

21

23.01.13 17:05

yperion.indd 22

«Du sa at et hegemonisk krigsskip eskorterer oss,» sa konsulen til Het Masteen, mens de spiste oksesteken og den kokte himmelblekkspruten.

Tempelridderen nikket og pekte. Konsulen myste, men kunne ikke se noe som beveget seg mot det roterende stjernefeltet.

«Her,» sa Fedmahn Kassad og lente seg over pater Hoyt for å gi konsulen en sammenleggbar militærkikkert.

Konsulen nikket til takk, skrudde på strømmen med tommelen og skannet den delen av himmelen som Het Masteen hadde vist til.

De gyroskopiske krystallene i kikkerten summet så vidt mens de stabiliserte optikken og søkte over området i et programmert søkemønster. Plutselig frøs bildet, ble uklart, større, før det stabiliserte seg.

Konsulen måtte trekke pusten dypt og ufrivillig da hegemoniskipet fylte søkeren. Han så ikke en enkel bukkespeider, slik han hadde forventet. Den så vanligvis ut som et utydelig, lite frø. Han så heller ikke lyspæren til et fakkelskip. Det elektroniske omrisset i bildet viste et matt, svart hangarskip. Bare krigsskip har lyktes med å være så imponerende gjennom århundrene. Hegemoni-spinnerskipet var ikke like strømlinjeformet. Det hadde fire sett av bomarmer, trukket inn, klare til kamp og en seksti meter lang kommandosonde som var skarp som et Clovis-punkt.

Anordningens Hawking-fart og fusjonskupler satt langt bak på utskytningsskaftet, som fjærene på en pil.

Konsulen ga kikkerten tilbake til Kassad uten å si noe. Hvis angrepsstyrken brukte et helt hangarskip til å eskortere Yggdrasil, hva slags ildkraft sendte de da for å møte fordriverinvasjonen?

«Hvor lenge er det til vi lander?» spurte Brawne Lamia. Hun hadde brukt komloggen sin til å få tilgang til treskipets datasfære og var tydelig misfornøyd med det hun hadde funnet ut, eller ikke funnet ut.

«Det er fire timer igjen til vi går i omkrets,» mumlet Het Masteen. «Så et par minutter til med landingsskipet. Vår venn konsulen har tilbudt dere skyss ned med sitt private skip.»

22

23.01.13 17:05

yperion.indd 23

«Til Keats?» sa Sol Weintraub. Det var det første vitenskapsmannen hadde sagt siden middagen var blitt servert.

Konsulen nikket. «Det er fremdeles den eneste romhavnen på Hyperion som kan håndtere passasjerskip,» sa han.

«Romhavn?» Pater Hoyt hørtes sint ut. «Jeg trodde vi skulle dra rett nordover, til Shrikens rike.»

Het Masteen ristet tålmodig på hodet. «Pilegrimsferden starter alltid i hovedstaden,» sa han. «Det vil ta flere dager å nå Tidsgravene.»

«Flere dager,» glefset Brawne Lamia. «Det er helt absurd.»

«Kanskje det,» sa Het Masteen og nikket. «Men det er likevel slik det er.»

Pater Hoyt så ut som om noe i måltidet hadde gitt ham fordøyelsesproblemer, selv om han nesten ikke hadde rørt det. «Hør her,» sa han. «Kunne vi ikke ha endret på reglene bare denne ene gangen – Jeg mener, med tanke på krigen som truer og alt? Kan vi ikke bare lande nær Tidsgravene, eller noe sånt og bare bli ferdige med det.»

Konsulen ristet på hodet. «Romskip og fly har prøvd å ta den korteste veien til heiene i nord i nesten fire hundre år,» sa han.

«Jeg vet ikke om noen som har klart det.»

«Kan man få spørre,» sa Martin Silenus mens han strakte hånden i været som en skolegutt, «hva i svarte granskauen som skjer med disse skarene av skip?»

Pater Hoyt så bistert på poeten. Fedmahn Kassad smilte så vidt. Sol Weintraub sa: «Konsulen mente ikke å si at området er utilnærmelig. Du kan reise dit med skip, eller ta en rekke ruter over land. Romskipene og flyene forsvinner ikke heller. De lander enkelt nær ruinene eller Tidsgravene, og like enkelt returnerer de til det stedet datamaskinene har kommandert dem. Det er bare pilotene og passasjerene som blir borte for alltid. »Weintraub løftet den sovende babyen opp fra fanget sitt og satte henne i en bæresæle for spedbarn som hang rundt halsen hans.

«Slik er det ifølge de gamle, slitne legendene,» sa Brawne Lamia. «Hva viser skipenes logg?»

23

23.01.13 17:05

yperion.indd 24

«Ingenting,» sa konsulen. «Ingen voldelige episoder. Ingen inntrengere. Ingen avvik fra kursen. Ingen uforklarlige tidsforløp.

Ingen uvanlige energiutslipp eller forbruk. Ingen fysiske fenomen av noe slag.»

«Ingen passasjerer,» sa Het Masteen.

Konsulen rykket til. Hvis Het Masteen faktisk hadde prøvd å slå av en spøk, var det det første tegnet til humor konsulen hadde sett i løpet av sine tiår i kontakt med tempelridderne. Det konsulen kunne se av kapteinens svakt orientalske trekk under hetten, vitnet ikke om at han hadde prøvd å spøke.

«Et vidunderlig melodrama,» lo Silenus. «Et ekte kristusgråtende Sargasso-hav av sjeler, og vi skal til pers. Hvem er det egentlig som iscenesetter dette drittplottet?»

«Hold kjeft,» sa Brawne Lamia. «Du er full, gamle mann.»

Konsulen sukket. Gruppen hadde vært sammen i mindre enn en vanlig time.

Mannskapskloner rasket med seg oppvasken og kom med dessertbrett med sorbeter, kaffe, treskipfrukter, draumer, fylte terter og brygg laget av renessansesjokolade. Martin Silenus viftet vekk desserten og ba klonene komme med en flaske vin til. Konsulen tenkte seg om et par sekunder, og så ba han om en whisky.

«Det slår meg,» sa Sol Weintraub, samtidig som gruppen gjorde seg ferdig med desserten, «at spørsmålet om vi overlever eller dør kan stå og falle på det vi forteller hverandre.»

«Hva mener du?» sa Brawne Lamia.

Weintraub vugget barnet som sov mot brystet hans. «For eksempel, vet noen her hvorfor han eller hun ble valgt ut av Shrike-kirken og Alltinget, til å dra på denne reisen?»

Ingen sa et ord.

«Det var det jeg trodde,» sa Weintraub. «Og det som er enda mer fascinerende; er det noen her som er medlem av eller følger Shrike-kirken? Jeg, for eksempel, er jøde. Uansett hvor forvirrede de religiøse oppfatningene mine er for tiden, så tror jeg ikke på 24

23.01.13 17:05

yperion.indd 25

en systematisk drapsmaskin.» Weintraub løftet de tunge øyenbrynene sine og kikket på de andre rundt bordet.

«Jeg er Den sanne stemmen til treet,» sa Het Masteen. «Selv om mange tempelriddere tror at Shriken er en avatar for straff for dem som ikke får næring fra roten, anser jeg dette for å være kjetteri. Det bygger ikke på konstellasjonen eller på Muirs skrifter.»

Til venstre for kapteinen, trakk konsulen på skuldrene. «Jeg er ateist,» sa han og holdt glasset med whisky opp mot lyset. «Jeg har aldri vært i kontakt med Shrike-kulten.»

Pater Hoyt smilte uten å være forlystet. «Den katolske kirken ordinerte meg,» sa han. «Å tilbe Shriken bestrider alt det Kirken beskytter.»

Oberst Kassad ristet på hodet, men om det var fordi han ikke ville svare, eller for å indikere at han ikke var medlem av Shrike-kirken, var ikke tydelig.

Martin Silenus slo ut med armene. «Jeg ble døpt lutheraner,» sa han. «En undergruppe som ikke finnes lenger. Jeg hjalp til å stifte zengnostisisme før noen av foreldrene deres var født. Jeg har vært katolikk, revolusjonær, neo-marxist, samordningsfanatiker, shaker, satanist, biskop i kirkesamfunnet Jake’s Nada og angrende månedlig bidragsyter til Instituttet for sikker reinkarnasjon. Nå kan jeg med glede si at jeg rett og slett er hedning.» Han smilte til dem alle sammen. «For en hedning,» konkluderte han, «er Shriken en meget akseptabel guddom.»

«Jeg bryr meg ikke om religioner,» sa Brawne Lamia. «Jeg underkaster meg dem ikke.»

«Som dere skjønner hadde poenget mitt noe for seg,» sa Sol Weintraub. «Ingen av oss sier oss enige i dogmet til Shrike-kulten.

Likevel har De eldre i den innsiktsfulle gruppen valgt oss blant millioner av troende som ønsket å bli valgt, til å besøke Tidsgravene ... og den mannevonde guden deres ... på det som kan bli den siste pilegrimsreisen av sitt slag.»

Konsulen ristet på hodet. «Vi har muligens bevist at du har et poeng, herr Weintraub,» sa han, «men jeg skjønner ikke hva det poenget er.»

25

23.01.13 17:05

yperion.indd 26

Den lærde strøk seg betenksomt over skjegget. «Det ser ut som at grunnene våre for å vende tilbake til Hyperion er så attraktive at til og med Shrike-kirken eller Hegemoniets sannsynlighetsetterretning er enige om at vi fortjener å komme tilbake,» sa han.

«Noen av disse grunnene – mine for eksempel – kan virke allmenne, men jeg er sikker på at ingen av dem er fullstendig kjente for andre enn enkeltindividene rundt dette bordet. Jeg foreslår at vi deler historiene våre med hverandre i løpet av de få dagene vi har igjen.»

«Hvorfor det?» sa oberst Kassad. «Det kan umulig ha noen hensikt.»

Weintraub smilte. «Tvert imot, det vil – om ikke annet – underholde oss og gi et lite glimt inn i sjelene til oss som reiser sammen, før Shriken, eller en annen form for elendighet, forstyrrer oss.

Bortsett fra det, kan det kanskje gi oss akkurat nok innsikt til å redde livene våre. Det vil si; hvis vi er intelligente nok til å finne en felles tråd av erfaring som knytter skjebnene våre til Shrikens nykker.»

Martin Silenus lo og lukket øynene. Han sa: «Ridende på ryggen til hver sin delfin Og stødig med en finne, De uskyldige gjenopplever sine dødsfall Sårene deres åpnes igjen.»

«Det der er Lenista, er det ikke?» sa pater Hoyt. «Jeg studerte henne på presteseminaret.»

«Nesten,» sa Silenus, åpnet øynene og helte opp mer vin. «Det er Yeats. Irriterende drittsekk som levde fem hundre år før Lenista dro i metallpuppen til moren sin.»

«Hør her,» sa Lamia. «Hva er poenget med å fortelle hverandre historier? Når vi møter Shriken, forteller vi den det vi vil, en av oss får et ønske oppfylt, og de andre dør. Ikke sant?»

«Slik er myten,» sa Weintraub.

26

23.01.13 17:05

yperion.indd 27

«Shriken er ikke en myte,» sa Kassad. «Det er ikke ståltreet dens heller.»

«Så hvorfor skal vi kjede hverandre med historier?» spurte Brawne Lamia og spiddet ostekaken som var dekket med sjokolade.

Weintraub rørte forsiktig ved bakhodet på det sovende spedbarnet. «Vi lever i en merkelig tid,» sa han, «fordi vi er del av den tiendedelen av tidendedelen av én prosent av Hegemoniets innbyggere som reiser mellom stjernene og ikke langs Veven. Vi representerer merkelige epoker i vår egen nylige fortid. Jeg er for eksempel sekstiåtte standardår, men på grunn av tidsgjelden jeg har utsatt meg for på reisene mine, kunne jeg ha spredd disse tre snes og åtte årene ut over mer enn ett århundre av Hegemoniets historie.»

«Og så?» sa kvinnen ved siden av ham.

Weintraub åpnet hånden i en bevegelse som inkluderte alle rundt bordet. «Sammen representerer vi øyer av tid og samtidig forskjellige hav av perspektiver. Eller for å si det mer passende, vi er alle en del av puslespillet som ingen har klart å løse siden menneskeheten for første gang landet på Hyperion.» Weintraub klødde seg på nesen. «Det er et mysterium,» sa han, «og for å være ærlig, så er jeg nysgjerrig på mysterier dersom dette skulle være den siste uken jeg nøt dem. Jeg ville satt pris på et glimt av forståelse, men siden det ikke er mulig, vil arbeid med puslespillet være nok.»

«Jeg er enig,» sa Het Masteen følelsesløst. «Det har ikke slått meg før, men jeg ser at det er klokt å fortelle hverandre historiene våre før vi konfronterer Shriken.»

«Men hva hindrer oss i å lyve?» spurte Brawne Lamia.

«Ingenting.» Martin Silenus gliste. «Det er det som gjør det så herlig.»

«Vi burde stemme over det,» sa konsulen. Han tenkte på det Meina Gladstone hadde påstått; at en i gruppen var fordriver-agent. Ville det være mulig å avsløre hvem som var spionen gjennom å høre historiene? Konsulen smilte ved tanken på at en agent skulle være så dum.

27

23.01.13 17:05

yperion.indd 28

«Hvem har bestemt at vi er et lykkelig, lite demokrati?» spurte oberst Kassad tørt.

«Vi burde være det,» sa konsulen. «For å nå våre egne mål må denne gruppen rekke området til Shriken sammen. Vi må finne en måte å ta avgjørelser på.»

«Vi kan utnevne en leder,» sa Kassad.

«Det kan du bare drite i,» sa poeten i et hyggelig tonefall.

Andre rundt bordet ristet også på hodet.

«Greit,» sa konsulen. «Vi stemmer. Vår første avgjørelse blir angående herr Weintraubs forslag om at vi forteller om våre tidligere opplevelser tilknyttet Hyperion.»

«Alt eller ingenting,» sa Het Masteen. «Alle deler historiene sine med de andre, eller så gjør ingen det. Vi adlyder flertallets vilje.»

«Enig,» sa konsulen. Plutselig var han nysgjerrig på å høre de andre fortelle historiene sine og like sikker på at han aldri ville fortelle sin egen. «Hvem er for at vi forteller historiene våre?»

«Jeg,» sa Sol Weintraub.

«Jeg,» sa Het Masteen.

«Helt klart,» sa Martin Silenus. «Jeg ville ikke gått glipp av denne komiske farsen om jeg så kunne byttet den med en måned i orgasmebadene på Shote.»

«Jeg er også for,» sa konsulen, overrasket over seg selv. «Hvem er mot?»

«Jeg,» sa pater Hoyt, uten energi i stemmen.

«Jeg synes det er dumt,» sa Brawne Lamia.

Konsulen snudde seg mot Kassad. «Oberst?»

Fedmahn Kassad trakk på skuldrene.

«Jeg ser at fire har stemt for, to imot, og en lar være å stemme,» sa konsulen. «De som er for, vinner. Hvem vil begynne?»

Det ble stille rundt bordet. Til slutt så Martin Silenus opp fra det han hadde holdt på å skrive på en liten blokk. Han rev arket i flere små striper. «Jeg har skrevet ned numrene fra en til sju,» sa han. «La oss trekke lodd og følge den rekkefølgen vi trekker?»

«Det virker da ganske barnslig, gjør det ikke?» sa Lamia.

28

23.01.13 17:05

yperion.indd 29

«Jeg er en barnslig fyr,» svarte Silenus med satyrsmilet sitt.

«Ambassadør.» Han nikket mot konsulen. «Kan jeg få låne den gylne puten du bruker som hatt?»

Konsulen ga ham den trekantede hatten sin. De sammenbrettede papirbitene ble lagt nedi og hatten sendt rundt. Sol Weintraub var den første som trakk, Martin Silenus den siste.

Konsulen brettet ut papirlappen sin og passet på at ingen andre så hva som sto på den. Han var nummer sju. Spenningen i kroppen ebbet ut som luften fra en oppblåst ballong. Det var ganske sannsynlig, resonnerte han, at hendelsesforløpet ville bli avbrutt før han måtte fortelle sin historie. Eller at krigen ville gjøre alt teoretisk. Eller at gruppen ville miste interessen for historiene. Eller at kongen døde. Eller at hesten døde. Eller at han kunne lære hesten å snakke.

Nok whisky, tenkte konsulen.

«Hvem er først ut?» spurte Martin Silenus.

I den korte pausen som fulgte, kunne konsulen høre løvet som skalv i en umerkelig bris.

«Jeg,» sa pater Hoyt. Han kunne skimte den samme, så vidt synlige, smerten i prestens ansikt. Konsulen hadde sett det samme uttrykket i ansiktene til venner som var dødssyke. Hoyt holdt opp papirlappen sin, som det sto et stort og tydelig ett-tall på.

«Greit,» sa Silenus. «Begynn.»

«Nå?» spurte presten.

«Hvorfor ikke?» sa poeten. Det eneste tegnet til at Silenus hadde drukket minst to flasker vin, var at de allerede rødmussede kinnene var blitt en anelse mørkere, og at øyenbrynene krummet seg litt mer demonisk. «Vi har et par timer før planetfall,» sa han.

«Og jeg har i alle fall tenkt å sove av meg den iskalde tåketilstanden når vi har landet trygt og slått oss ned blant de enkle innfødte.»

«Vår venn har et poeng,» sa Sol Weintraub mykt. «Hvis historiene skal bli fortalt, er en time etter middag hver dag en passende tid å fortelle dem på.»

29

23.01.13 17:05

yperion.indd 30

Pater Hoyt sukket og reiste seg. «Bare et øyeblikk,» sa han og forlot spiseplattformen.

Etter at det hadde gått noen minutter, sa Brawne Lamia. «Tror dere han har mistet motet?»

«Nei,» sa Lenar Hoyt og kom ut av mørket på toppen av trerulletrappen. «Jeg måtte ha disse.» Han slapp to små, flekkete notatbøker ned på bordet mens han satte seg.

«Det er ikke rettferdig at han leser opp historien fra en bønnebok,» sa Silenus. «Dette skal være våre egne skrøner, prest!»

«Hold kjeft, for søren!» ropte Hoyt. Han strøk hendene over ansiktet og tok seg til brystet. For andre gang den kvelden var konsulen sikker på at han hadde en svært syk mann foran seg.

«Jeg beklager,» sa pater Hoyt. «Men hvis jeg skal fortelle min ... min historie, må jeg fortelle en annen sin historie også. Disse dagbøkene tilhørte mannen som var grunnen til at jeg kom til Hyperion ... og grunnen til at jeg vender tilbake i dag.» Hoyt trakk pusten dypt.

Konsulen tok på dagbøkene. De var skitne og brent, som om de hadde overlevd en brann. «Vennen din har gammeldags smak,» sa han, «hvis han fremdeles skriver dagbok for hånd.»

«Ja,» sa Hoyt. «Hvis alle er klare, begynner jeg.»

Gruppen rundt bordet nikket. Under spiseplattformen kjørte det kilometerlange treskipet gjennom den kalde natten, med den sterke pulsen til noe som er levende. Sol Weintraub løftet det sovende barnet sitt ut av bæreselen, og satte henne forsiktig ned på en myk matte på gulvet, nær stolen. Han løsnet komloggen sin, plasserte den ved siden av matten og programmerte disken til å spille hvit støy. Spedbarnet, som bare var noen uker gammelt, lå på magen og sov.

Konsulen lente seg langt tilbake, og fant den blå og grønne stjernen som var Hyperion. Det virket som den vokste seg sakte større mens han så på den. Het Masteen trakk munkehetten sin fremover, til ansiktet bare var skygger. Sol Weintraub tente en pipe. Andre tok imot påfyll av kaffen og satte seg godt til rette i stolene sine.

30

23.01.13 17:05

yperion.indd 31

Det virket som Martin Silenus var den ivrigste og mest forventningsfulle av tilhørerne, da han lente seg fremover og hvisket: «Han sa: «vel, siden jeg skal starte leken – velkommen være loddet, i Guds navn!

Så la oss dra, og lytt til min beretning.»

Med disse ord ga vi oss i vei.

Han smilte litt, mens vi var lutter øre; fortellingen dere nå skal få høre.

31

23.01.13 17:05

yperion.indd 32

PRESTENS BERETNING: ’Mannen som ropte Gud’ «Noen ganger er det svært lite som skiller ortodoks entusiasme fra apostasi,» sa pater Lenar Hoyt. Slik begynte prestens historie.

Senere, mens han dikterte historien inn i komloggen sin, husket konsulen den som en gjennomført helhet. Det var hvis man så bort fra pausene, den hese stemmen, påbegynte setninger og små overflødigheter, slike ting som til alle tider hadde vært problemet med menneskelig tale.

Lenar Hoyt hadde vært ung prest; født, opplært og bare nylig ordinert, på den katolske verdenen Pacem, da han fikk sitt første oppdrag utenfor denne verdenen. Han fikk ordre om å eskortere den respekterte jesuittpateren Paul Duré til stille eksil i koloniverdenen Hyperion.

I en annen tid, ville pater Paul Duré helt sikkert ha blitt biskop og kanskje til og med pave. Han var høy, tynn, asketisk, med et hvitt hår som begynte å bli tynt over den fornemme pannen. Øynene hans var for fulle av livets erfaring til å skjule smerten i dem. Paul Duré var en tilhenger av St. Teilhards teser, i tillegg til å være arkeolog, etnolog og en eminent jesuitteolog. Selv om den katolske kirken hadde skrumpet inn til en halvglemt kult, som ble tolerert fordi den var sjarmerende og isolert fra det vanlige, hegemoniske livet, hadde ikke jesuittens logikk mistet brodden. Pater Duré hadde heller ikke mistet troen på at Den hellige, katolske, pavelige kirken fortsatt var menneskehetens siste, og beste, håp om evig liv.

Da Lenar Hoyt var gutt, hadde pater Duré nærmest vært en gudeaktig skikkelse for ham. Han fikk et glimt av ham på de sjeldne besøkene hans til skolen før presteseminaret, eller når de som skulle begynne på presteseminaret var på enda sjeldnere besøk til Det nye Vatikanet. I de årene Hoyt hadde studert ved seminaret, hadde Duré vært på en viktig arkeologisk utgraving som var sponset av kirken i den tilgrensende verdenen Armaghast. Da jesuitten kom tilbake, et par uker etter at Hoyt var blitt 32

23.01.13 17:05

yperion.indd 33

ordinert, hadde det vært under triste omstendigheter. Ingen utenfor de høyeste sirklene i Det nye Vatikanet visste akkurat hva som hadde skjedd, men det ble hvisket om ekskommunikasjon og til og med om en høring foran Den hellige inkvisisjonen. Inkvisisjonen hadde ikke vært i bruk i løpet av de fire århundrene som var gått siden forvirringen etter at Jorden hadde dødd.

I stedet hadde pater Duré spurt om å bli sendt til Hyperion, en verden de fleste mennesker bare kjente til på grunn av den bisarre Shrike-kulten som hadde sitt opphav der. Pater Hoyt hadde blitt valgt ut til å følge ham. Det var en utakknemlig jobb. Hans rolle kombinerte de verste aspektene ved å være en lærling, eskorte og spion, uten engang å få gleden av å se en ny verden. Hoyt hadde ordre om å følge pater Duré ned til Hyperions romhavn, så gå om bord igjen i det samme spinnerskipet, for å reise tilbake til Verdensveven. Det bispestolen tilbød Lenar Hoyt, var tjue måneder i frossentåke og et par ukers reise i systemet i hver ende av reisen.

På grunn av tidsgjelden, ville han også komme tilbake til Pacem åtte år etter at hans tidligere klassekamerater hadde dratt for å søke tjenester i Vatikanet eller bli utplasserte som misjonærer.

Lenar Hoyt var bundet av lydighet og skolert med disiplin og sa ja til oppdraget uten spørsmål.

Transportmiddelet deres, et eldre spinnerskip, HS Nadia Oleg, var en arrete metallbalje uten kunstig tyngdekraft av noe som helst slag, bortsett fra når det var i bevegelse. Det hadde ingen utsiktsporter til passasjerene og ingen rekreasjonsmuligheter om bord, bortsett fra det stimulerende middelet stimsim, som var koblet til datalinken for å holde passasjerene i hengekøyene og tåkesofaene sine. Passasjerene var for det meste arbeidere fra en annen verden, eller turister på økonomiklasse, ispedd et par kultmystikere og noen selvmordskandidater som ønsket å møte Shriken. Når de våknet fra tåketilstanden, fortsatte de å sove i de samme hengekøyene og sofaene og spiste resirkulert mat fra det uinteressante messedekket. De prøvde generelt å takle romskipsyken og kjedsomheten i denne tolv dager lange null g-glidningen, fra punktet der de hadde spunnet ut til Hyperion.

33

23.01.13 17:05

yperion.indd 34

Pater Hoyt fant ut lite om pater Duré i løpet av de dagene de var tvunget til å leve tett sammen. Han fant ikke ut noe som helst om hva som hadde skjedd på Armaghast, som hadde gjort at den høyerestående presten ble sendt i eksil. Den yngre av de to hadde bedt komloggimplantatet sitt om å lete etter så mye data som det kunne om Hyperion. Da de var tre dager unna planetfall, syntes pater Hoyt selv han var blitt litt av en ekspert på verdenen.

«Det finnes arkivmateriale som viser at det kom katolikker til Hyperion, men noe bispedømme der, er ikke nevnt,» sa Hoyt en kveld, mens de hang og snakket i null g-hengekøyene sine. De fleste av de andre passasjerene lå koblet til erotiske stimsim-er.

«Jeg antar at du skal ned for å gjøre misjonsarbeid?»

«Overhodet ikke,» svarte pater Duré. «De gode menneskene på Hyperion har ikke gjort noe for å snike de religiøse meningene sine på meg, så jeg ser ingen grunn til å fornærme dem med forsøk på å verve dem til mine. Jeg håper faktisk å kunne reise til det sørlige kontinentet, Aquila, og bevege meg innover fra byen, Kjærlighetshavnen. Men ikke for å misjonere. Jeg planlegger å starte en etnologisk forskningsstasjon langs Kløften.»

«Forskning?» hadde pater Hoyt gjentatt, svært overrasket. Han lukket øynene for å sette i gang implantatet. Han så på pater Duré igjen og sa, «Den delen av Pinion Plateau er ikke bebodd, pater.

Flammeskogene gjør den totalt utilgjengelig det meste av året.»

Pater Duré smilte og nikket. Han hadde ikke noe implantat, og den eldgamle komloggen hans hadde ligget i bagasjen så langt på reisen. «Ikke helt utilgjengelig,» sa han mykt. «Og ikke helt ubefolket. Bikuraene bor der.»

«Bikuraene,» sa fader Hoyt og lukket øynene. «Men de er bare en legende,» sa han til slutt.

«Hmmm,» sa pater Duré. «Prøv å søke på dem sammen med Mamet Spedling.»

Pater Hoyt lukket øyene igjen. Den generelle innholdsfortegnelsen fortalte ham at Mamet Spedling hadde vært en mindre viktig oppdager knyttet til Shackeltons institutt for mindre viktig renessanse. Han hadde nesten halvannet standardårhundre tid34

23.01.13 17:05

yperion.indd 35

ligere sendt en kort rapport fra instituttet. I den fortalte han om hvordan han hadde kjempet seg inn i landet fra nybyggerstedet Kjærlighetshavnen, gjennom sumpland som siden hadde blitt til fiberplastikk-plantasjer. Han hadde passert gjennom flammeskogene i en sjeldent fredelig periode og klatret høyt nok på Pinion Plateau til å finne Kløften og en liten stamme av mennesker som passet til beskrivelsene av de legendariske bikuraene.

I de korte notatene sine, fremla Spedling en hypotese om at menneskene var overlevende etter et savnet koloniseringsskip fra tre århundrer tidligere. Han beskrev en gruppe som tydelig slet med alle de klassiske, tilbakestående trekkene en kultur får av ekstrem isolasjon, innavl og overdreven tilpassing over tid. For å si det med Spedlings egne ord: «Selv etter mindre enn to dager her, er det tydelig at bikuraene er for dumme, letargiske og kjedelige til at man trenger å bruke tid på å beskrive dem.» Dessuten hadde Flammeskogene begynt å vise tegn på at de var aktive igjen, og Spedling brukte ikke tid på observere denne oppdagelsen, men fortet seg for å nå frem til kysten. Han hadde mistet fire bærere fra urbefolkningen, alt utstyret og opptegnelsene og bevisene sine, pluss den venstre armen sin, til den «rolige» versjonen av skogen i løpet av de tre månedene det tok ham å komme seg gjennom.

«Herre, min Gud,» hadde pater Hoyt sagt, der han lå i hengekøyen sin på Nadia Oleg. «Hvorfor bikuraene?»

«Hvorfor ikke?» hadde pater Duré svart mildt. «Man vet svært lite om dem.»

«Man vet svært lite om det meste av Hyperion,» sa den unge presten, og kjente at han var i ferd med å bli litt sint og opphisset.

«Hva med Tidsgravene og den legendariske Shriken nord for Bisselfjellkjeden på Equus?» sa han. «De er berømte!»

«Akkurat,» sa pater Duré. «Lenar, hvor mange lærde verk har blitt skrevet om Gravene og Shrike-vesenet? Hundrevis? Tusenvis?» Den aldrende presten hadde stappet tobakk i pipen, og nå tente han den. Det var ingen enkel oppgave med null g-kraft, la Hoyt merke til. «Dessuten,» sa Paul Duré, «selv om den Shrike-tingen er ekte, er den ikke menneskelig. Jeg foretrekker mennesker.»

35

23.01.13 17:05

yperion.indd 36

«Ja,» sa Hoyt og saumfarte det mentale arsenalet sitt for å finne gode argumenter. «Men bikuraene er et så lite mysterium. På det meste vil du finne et par dusin innfødte, som bor i en region så tåkete og røykfylt og ... uviktig at selv koloniens egne kartsatellitter ikke har lagt merke til dem. Hvorfor velge dem, når det er store mysterier som kan studeres på Hyperion ... som labyrintene!»

Hoyt ble lettere til sinns. «Visste du at Hyperion er en av de ni labyrintverdenene, pater?»

«Selvsagt,» sa Duré. En ujevn søyle av røyk steg opp fra ham, før luftens strømninger delte den inn i bekker og bielver. «Men labyrintene har sine forskere og beundrere der ute i Veven, Lenar, og tunnelene har vært der – på alle de ni verdenene – hvor lenge?

En halv million standardår? Nærmere trekvart million, mener jeg det er. Hemmeligheten deres vil holde stand. Men hvor lenge vil bikurakulturen holde ut før den blir trukket inn i det moderne kolonisamfunnet, eller mer sannsynlig, rett og slett blir utryddet av det som skjer rundt den?»

Hoyt trakk på skuldrene. «Kanskje de allerede er borte. Det har gått lang tid siden Spedling møtte dem, og det er ikke rapportert om noen andre møter. Hvis de er en utryddet gruppe, så vil all tidsgjelden din, arbeidet og slitet med å komme deg dit, være til ingen nytte.»

«Akkurat,» var alt pater Paul Duré hadde sagt til det, før han pattet rolig videre på pipen sin.

Det var den siste timen deres sammen, på turen ned med landingsskipet, at pater Hoyt hadde fått en eneste liten flik av innsikt i tankene til følgesvennen. Hyperions rand hadde glødet hvit og grønn og lasurblå over dem i timevis, da det gamle landingsskipet plutselig skar seg gjennom de øverste lagene av atmosfæren. Flammer fylte vinduene et kort øyeblikk, og så fløy de stille i omtrent seksti kilometer over den mørke skymassen. Hav ble opplyst av stjerner, mens den brølende slutten på Hyperions soloppgang raste mot dem, som en spektral tidevannsbølge av lys.

«Vidunderlig,» hadde Paul Duré hvisket, mer til seg selv enn til den yngre følgesvennen. «Vidunderlig. Det er i slike øyeblikk 36

23.01.13 17:05

yperion.indd 37

at jeg har følelsen av .... en ørliten følelse av ... hvilket offer det må ha vært for Guds sønn å nedlate seg til å bli menneskesønn.»

Hoyt hadde hatt lyst til å si noe, men pater Duré hadde fortsatt å stirre tankefullt ut av vinduet. Ti minutter senere hadde de landet på Keats interstellar. Pater Duré ble raskt dratt inn i dragsuget av tollregler og bagasjeritualer, og tjue minutter senere steg en svært skuffet Lenar Hoyt opp mot verdensrommet og Nadia Oleg nok en gang.

«Fem uker senere var jeg tilbake på Pacem,» sa pater Hoyt. «Jeg hadde mistet åtte år, men av en eller annen grunn stakk følelsen av tap dypere enn det. Umiddelbart etter at jeg kom tilbake, informerte biskopen meg om at de ikke hadde hørt noe fra Paul Duré i løpet av de fire årene han hadde vært på Hyperion. Det nye Vatikanet hadde brukt en formue på overlyslinjeforespørsler, men verken de koloniale myndighetene, eller konsulatet i Keats, hadde klart å finne den savnede presten.»

Hoyt tok en pause for å ta en slurk fra vannglasset sitt, og konsulen sa, «Jeg husker leteaksjonen. Jeg møtte aldri Duré, selvsagt, men vi gjorde alt vi kunne for å finne ham. Theo, assistenten min, brukte mye energi på å løse saken med den savnede presten i løpet av de årene jeg var der. Bortsett fra et par motstridende rapporter om at han var blitt sett i Kjærlighetshavnen, fantes det ingen spor etter ham. Og de observasjonene gikk tilbake til ukene rett etter at han hadde kommet, flere år tidligere. Det var hundrevis av plantasjer der ute som ikke hadde radio eller kommunikasjonslinker, stort sett fordi de drev med smuglerdop, i tillegg til fiberplastikk. Vi snakket antakelig aldri med folk på den riktige plantasjen. Saken var i alle fall fremdeles åpen da jeg sluttet.»

Pater Hoyt nikket. «Jeg landet i Keats en måned etter at din etterfølger hadde tatt over konsulatet. Biskopen ble forbløffet da jeg meldte meg frivillig til å dra tilbake. Hans hellighet ga meg til og med en audiens.

«Jeg var på Hyperion i mindre enn sju av de lokale månedene der. Innen jeg dro tilbake til Veven, fant jeg ut av det som ble 37

23.01.13 17:05

yperion.indd 38

pater Durés skjebne.» Hoyt banket med fingeren på de to flekkete notatbøkene på bordet. «Hvis jeg skal fortsette denne historien,» sa han, og stemmen ble grøtete, «så må jeg lese utdrag fra disse.»

Treskipet Yggdrasil hadde snudd slik at det meste av treet blokkerte for solen. Det gjorde at spiseplattformen, og det kurvede løvtaket under, ble kastet inn i mørket. I stedet for et par tusen stjerner som prikker på himmelen, slik det ville ha vært på overflaten av en planet, skinte en million soler over, ved siden av og under gruppen ved bordet. Hyperion lå nå distinkt og tydelig i horisonten, og liksom slynget seg direkte mot dem, som et dødelig missil.

«Les,» sa Martin Silenus.

38

23.01.13 17:05