nders spill.indd 3
Orson Scott Card
Enders spill
Oversatt av Bjørn Tore Sund
Vendetta forlag
20.12.12 14:28
nders spill.indd 4
Vendetta Forlag AS Vågeveien 7 6507 Kristiansund N www.vendetta.no Enders Game © 1977, 1985 Orson Scott Card Først publisert i USA i 1985 av Tom Doherty Associates, LLC Utgitt etter avtale med Barbara Bova Literary Agency, og Orson Scott Card © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Tidligere utgitt av Eide Forlag 1999 Oversatt fra engelsk av Bjørn Tore Sund Omslag : Han som tegner Sats og grafisk form: Framnes Tekst & Bilde as Satt med Minion Pro 10/13 Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN: 9788293059592 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet for i loven. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.
4
20.12.12 14:28
nders spill.indd 7
TREDJE «Jeg har sett det han har sett, jeg har hørt det han har hørt, og jeg mener at han har det vi trenger. Eller i alle fall så nær som vi kan komme.» «Det sa du om broren også.» «Testene broren gjennomgikk, viste at han ikke kunne brukes. Av andre grunner. Det hadde ingenting med evner å gjøre.» «Det samme med søsteren. Og jeg har mine tvil om ham. Han er for lett å påvirke. For villig til å underlegge seg en annens vilje.» «Ikke hvis denne andre er hans fiende.» «Så hva gjør vi? Omringer ham med fiender hele tiden?» «Om nødvendig.» «Jeg syntes du sa du likte guttungen?» «Hvis edderne får tak i ham, kommer de til å få ham til å huske meg som sin favorittonkel.» «Greit. Vi skal tross alt redde verden. Ta ham.»
--Overvåkerdamen smilte hyggelig, rusket ham i håret, og sa: «Andrew, nå går jeg ut fra at du er fryktelig lei av å ha den ekle overvåkeren. Jeg har gode nyheter til deg, vi skal ta den bort i dag. Vi skal ta den helt bort, og det kommer ikke til å gjøre det minste vondt.» Ender nikket. Det var selvsagt løgn at det ikke kom til å gjøre det minste vondt. Men siden de voksne alltid sa fra når det virkelig kom til å gjøre vondt, kunne han regne med at utsagnet var en noenlunde presis beskrivelse av hva som kom til å skje. Av og til var løgn mer til å stole på enn sannhet. «Hvis du bare kan komme hit, Andrew, og sette deg opp på undersøkelsesbenken. Doktoren kommer for å titte på deg ganske snart.» 7
20.12.12 14:28
nders spill.indd 8
Overvåkeren borte. Ender prøvde å forestille seg hvordan det ville være når det lille apparatet ikke lenger satt bak i nakken. Jeg kan snu meg over på ryggen i sengen, og den kommer ikke til å presse der. Jeg kommer ikke til å føle den prikke og ta all varme når jeg dusjer. Og Peter kommer ikke til å hate meg lenger. Jeg kan gå hjem og vise ham at overvåkeren er borte, og han vil se at jeg ikke klarte det heller. At jeg bare er en vanlig gutt nå, akkurat som ham. Da kommer det ikke til å være så ille. Han kommer til å tilgi meg for at jeg hadde min overvåker et helt år lenger enn han hadde sin. Vi kommer til å være… Ikke venner, sannsynligvis. Nei, Peter er for farlig. Peter blir så sint. Brødre. Ikke fiender, ikke venner, men brødre – i stand til å bo i samme hus. Han kommer ikke til å hate meg lenger, men vil la meg være i fred. Og når han vil leke eddere og astronauter, så slipper jeg kanskje å være med, kanskje jeg får lov til å lese en bok eller noe i stedet. Men Ender visste, selv mens han tenkte dette, at Peter ikke kom til å la ham være i fred. Det var et eller annet i Peters øyne når han var i det gale humøret, og når Ender så dét, så det glimtet, da visste han at den ene tingen Peter ikke kom til å gjøre, var å la ham være i fred. Jeg øver på pianoet, Ender. Kom og bla om for meg. Å, har overvåkergutten det for travelt til å hjelpe broren sin? Er han for smart? Må du ut og drepe noen eddere, astronaut? Nei, nei, jeg vil ikke ha hjelp av deg. Jeg kan klare meg selv, din lille drittunge, din lille Tredje. «Det er fort gjort, Andrew,» sa doktoren. Ender nikket. «Den er laget for å kunne tas bort. Uten infeksjoner, uten skade. Men det kommer til å klø litt, og enkelte sier at de får en følelse av at noe mangler. Du kommer til å se deg rundt etter noe, noe du leter etter, men ikke finner, og ikke husker hva var. Så jeg skal fortelle deg hva det er. Du leter etter overvåkeren, og den er ikke der. Den følelsen kommer til å forsvinne om noen få dager.» Doktoren vred på et eller annet i Enders bakhode. Plutselig 8
20.12.12 14:28
nders spill.indd 9
kjente han en smerte som jog gjennom ham, fra nakken og ned i skrittet. Ender kjente hvordan ryggen stivnet i krampe, og hele kroppen hans gikk plutselig og voldsomt i bue bakover; hodet hans traff kanten på sengen. Han kunne føle beina rykke kraftig, og hendene hans var foldet så kraftig at det kjentes som de bøyde seg. «Deedee!» ropte doktoren. «Jeg trenger deg!» Sykepleieren kom løpende inn og gispet. «Vi må få avspent musklene hans. Kom med det, nå! Hva venter du på?» Noe skiftet hender; Ender kunne ikke se. Han vred seg til siden og falt ned av benken. «Grip ham!» ropte sykepleieren. «Bare hold ham i ro – » «Hold ham du, doktor, han er for sterk for meg!» «Ikke hele sprøyten! Du kommer til å stoppe hjertet hans!» Ender kjente en nål bli stukket inn i nakken, like over skjortekragen. Det sved, men etter hvert som svien spredde seg i kroppen, begynte musklene hans gradvis å slappe av. Nå kunne han gråte, av frykt, og av smerte. «Er du i orden, Andrew?» spurte sykepleieren. Andrew kunne ikke huske hvordan man snakket. De løftet ham opp på benken. De tok pulsen hans, gjorde andre ting; han skjønte ikke alt de gjorde. Doktoren ristet; stemmen hans skalv når han snakket. «De lar disse apparatene sitte i ungene i tre år, hva annet kan de vente? Vi kunne ha slått ham helt av, forstår du det? Vi kunne ha ødelagt hjernen hans, permanent!» «Når går virkningen av sprøyten bort?» spurte sykepleieren. «Behold ham her i minst en time. Hold øye med ham. Hvis han ikke har begynt å snakke innen et kvarter, roper du på meg. Vi kunne ha gjort ham til en grønnsak! Jeg har ikke hjerne som en edder.» --Han kom tilbake til frøken Pumphreys klasse bare femten minutter før det ringte ut etter siste time. Han var fortsatt litt ustø på beina. 9
20.12.12 14:28
nders spill.indd 10
«Er du i orden, Andrew?» spurte frøken Pumphrey. Han nikket. «Var du syk?» Han ristet på hodet. «Du ser ikke helt frisk ut.» «Jeg er i orden.» «Gå og sett deg da, Andrew.» Han begynte å gå mot plassen sin, men stoppet. Hva var det jeg så etter? Jeg kan ikke huske hva jeg så etter. «Plassen din er der borte,» sa frøken Pumphrey. Han satte seg, men det var noe annet han trengte, noe han hadde mistet. Jeg får finne det senere. «Overvåkeren din,» hvisket piken bak ham. Andrew trakk på skuldrene. «Overvåkeren hans,» hvisket hun til de andre. Andrew løftet hånden og tok seg til nakken. Der var det en bandasje. Overvåkeren var borte. Han var akkurat som alle andre nå. «Dumpet, Andy?» spurte gutten som satt på andre siden av midtgangen og litt bak. Kan ikke huske navnet hans. Peter. Nei, det var en annen. «Stille, herr Stilson,» sa frøken Pumphrey. Stilson gliste. Frøken Pumphrey snakket om multiplikasjon. Ender drodlet på skriveplaten sin, tegnet konturkart av fjellkledde øyer og fikk skjermen til å vise dem i tre dimensjoner, fra alle vinkler. Læreren visste selvsagt at han ikke fulgte med, men hun kom ikke til å forstyrre ham. Han visste alltid svaret, selv når hun trodde at han ikke fulgte med. I hjørnet av skriveplaten dukket det opp et ord som begynte å bevege seg rundt kanten på skjermen. Først var det opp-ned og baklengs, men Ender visste hva det sto lenge før det nådde bunnen av skjermen og snudde seg riktig vei. TREDJE Ender smilte. Det var han som hadde funnet ut hvordan man kunne sende meldinger og få dem til å bevege seg - samtidig som 10
20.12.12 14:28
nders spill.indd 11
hans hemmelige fiende satte kallenavn på ham, så var metoden de ble overbrakt på, en kompliment. Det var ikke hans feil at han var en Tredje. Det var statens feil, det var de som hadde gitt tillatelse – hvordan kunne ellers en Tredje som Ender ha kommet inn på skole? Og nå var overvåkeren borte. Eksperimentet Andrew Wiggin hadde ikke gått etter planen. Han var sikker på at de ville ha trukket tilbake fødselstillatelsen hans hvis de hadde kunnet. Resultatet uteble, slett hele eksperimentet. Klokken ringte. Alle logget seg ut fra skriveplatene sine eller skyndte seg å legge inn små huskelapper til seg selv. Noen sendte lekser eller data til datamaskinene sine hjemme. Noen få samlet seg rundt skriverne mens de ventet på utskrift av noe de ville ha på papir. Ender la hendene sine over det lille tastaturet nær kanten av skriveplaten. Det var akkurat passe stort for hendene hans. Han lurte på hvordan det ville være å ha like store hender som en voksen. De måtte føles så store og klossete, med tykke, kraftige fingrer og store håndflater. De hadde større tastaturer, selvsagt – men hvordan skulle de tykke fingrene kunne tegne en tynn strek slik Ender kunne, en strek så nøyaktig at han kunne få den til å gå nittisju runder i spiral fra midten og ut til kanten på skjermen, uten at linjene berørte eller overlappet hverandre? Det ga ham noe å tenke på mens læreren maste om aritmetikk. Aritmetikk! Valentine hadde lært ham aritmetikk da han var tre. «Alt i orden, Andrew?» «Ja, frøken.» «Du kommer for sent til bussen.» Ender nikket og reiste seg. De andre barna var borte. Men de ventet helt sikkert utenfor, de slemme. Overvåkeren satt ikke i nakken hans lenger og hørte det han hørte, så det han så. De kunne si hva de ville. De kunne til og med slå ham nå – ingen kunne se dem lenger, så ingen ville komme og stoppe dem. Det var fordeler med overvåkeren, og han kom til å savne dem. Det var Stilson, selvsagt. Han var ikke større enn gjennomsnittet, men han var større enn Ender. Og han hadde flere med seg. Det hadde han alltid. 11
20.12.12 14:28
nders spill.indd 12
«Hei, Tredje.» Ikke svar. Ingenting å si. «Hei, Tredje, vi snakker til deg, Tredje. Hei, edder-elsker, vi snakker til deg.» Kan ikke komme på noe svar. Uansett hva jeg sier, vil det bare gjøre det verre. Altså bedre ikke å si noe. «Hei, Tredje, din lort, du dugde ikke, hva? Trodde du var bedre enn oss, men nå er du uten beskyttelse, Tredjing. Helt alene, bare en liten bandasje igjen i nakken din.» «Har dere tenkt å slippe meg forbi?» spurte Ender. «Har vi tenkt å slippe ham forbi? Skal vi slippe ham forbi?» Alle sammen lo. «Selvsagt har vi tenkt å slippe deg forbi. Først skal vi slippe armen din forbi, så baken din og så kanskje litt av kneet ditt.» De andre begynte å rope. «Helt alene, Tredjing. Helt alene, Tredjing.» Stilson begynte å dytte ham med én hånd; noen bak ham dyttet ham tilbake mot Stilson igjen. «Elle melle, deg fortelle,» sa noen. «Tennis!» «Ping-pong!» Dette kom ikke til å få noen lykkelig slutt. Så Ender bestemte seg for at noen andre skulle ende opp mer ulykkelig enn ham selv. Neste gang Stilson strakte ut armen for å dytte, forsøkte Ender å gripe den. Han bommet. «Åh, tar du igjen, hva? Skal du slåss med meg, Tredjing?» Barna bak Ender grep etter ham for å holde ham fast. Ender så ikke noe morsomt i situasjonen, men han lo. «Mener dere at dere må være så mange for å slåss med én Tredje?» «Vi er borgere, ikke Tredjere, grisetryne. Du er ikke mer verdt enn en fis!» Men de slapp ham. Og så snart de gjorde det, sparket Ender, høyt og hardt, og traff Stilson rett i brystet. Han falt. Ender ble overrasket – han hadde ikke trodd han skulle treffe og slå ned Stilson på første spark. Det falt ham ikke inn at Stilson ikke tok 12
20.12.12 14:28
nders spill.indd 13
en slåsskamp som dette alvorlig, og ikke var forberedt på virkelig desperasjon. Det gikk noen sekunder mens de andre trakk seg unna og Stilson lå helt stille. De lurte på om han var død. Ender, derimot, forsøkte å tenke ut en måte å unngå hevn på. En måte å hindre at alle sammen gikk løs på ham neste dag. Jeg må vinne dette nå, en gang for alle. Ellers må jeg slåss med dem hver dag, og det vil bare bli verre og verre. Ender kunne reglene for ærlig slåssing, selv om han bare var seks. Man slår ikke en motstander som ligger hjelpeløst på bakken; bare dyr gjør sånt. Så Ender gikk bort til Stilson, som fortsatt lå rett ut på bakken, og sparket ham igjen, nådeløst, i nyrene. Stilson ynket seg og rullet bortover. Ender gikk rundt ham og sparket ham igjen i skrittet. Stilson fikk ikke fram en lyd; han bare krøllet seg sammen mens tårene rant. Ender så kaldt på de andre. «Dere tenker kanskje på å gå løs på meg alle sammen. Dere kunne jule meg opp, grundig. Men husk hva jeg gjør med folk som forsøker å skade meg. Dere vil alltid ha grunn til å lure på når jeg får tak i dere, og hvor ille det vil bli.» Han sparket Stilson i ansiktet. Blod fra nesen hans traff bakken litt lenger borte. «Det vil ikke bli som dette,» sa Ender. «Det vil bli verre.» Han snudde seg og gikk. Ingen fulgte etter ham. Han gikk rundt hjørnet og kom inn i gangen som førte til busstoppet. Han kunne høre guttene bak ham si: «Jøss. Se på ham. Han er helt vrak!» Ender lente hodet mot gangveggen og gråt til bussen kom. Jeg er akkurat som Peter. Ta bort overvåkeren min, og jeg er akkurat som Peter.
13
20.12.12 14:28
nders spill.indd 14
PETER «OK, den er av. Hvordan har han det?» «Når du er på innsiden av en persons kropp i noen år, så blir du vant til det. Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg er ikke vant til å se ansiktsuttrykkene hans, jeg er vant til å føle dem.» «Kom igjen, jeg snakker ikke om psykoanalyse. Vi er soldater, ikke heksedoktorer. Du så ham akkurat slå lederen for en gjeng helseløs.» «Han var grundig. Han ikke bare banket ham, han knuste ham. Akkurat som Mazer Rackham da – » «Spar meg. Så komitéens vurdering er at han består?» «Nesten. La oss se hva han gjør med broren, nå som overvåkeren er borte.» «Broren. Er du ikke redd for hva broren vil gjøre med ham?» «Det var du som sa at dette ikke var risikofritt.» «Jeg gikk gjennom noen av de gamle opptakene. Jeg kan ikke for det, jeg liker gutten. Jeg tror vi kommer til å ødelegge ham.» «Selvfølgelig kommer vi til å ødelegge ham. Det er jobben vår. Vi er de slemme heksene. Vi lover godteri, men eter i stedet småjævlene levende.»
«Jeg er lei for det, Ender,» hvisket Valentine. Hun så på bandasjen på nakken hans. Ender trykket på veggen, og døren lukket seg bak ham. «Jeg bryr meg ikke. Jeg er glad den er borte.» «Hva er borte?» Peter kom inn på rommet, tyggende på en brødskive med peanøttsmør. Ender så ikke Peter som den vakre ti år gamle gutten de voksne så, med fyldig, mørkt og uregjerlig hår, og et ansikt som kunne ha tilhørt Aleksander den store. Ender så på Peter bare for å se etter sinne eller kjedsomhet, de farlige sinnstilstandene som nesten alltid førte til smerte. Når Peter fikk øye på bandasjen i nakken hans, dukket et tydelig glimt av sinne opp. 14
20.12.12 14:28
nders spill.indd 15
Valentine så det også. «Nå er han som oss,» sa hun, i et forsøk på å roe ham ned før han fikk begynt. Men Peter ville ikke roes ned. «Som oss? Han får ha den pokkers dingsen til han er seks år gammel. Når mistet du din? Da du var tre. Jeg mistet min før jeg var fem. Han klarte det nesten, den lille drittungen, den lille edderen.» Dette er i orden, tenkte Ender. Bare prat, Peter. Prat er greit. «Vel, nå har du ingen skytsengler som passer på deg,» sa Peter. «Nå er det ingen som følger med på om du har det vondt, som hører på når jeg snakker til deg, som ser hva jeg gjør med deg. Hva sier du til det? Hva sier du?» Ender trakk på skuldrene. Plutselig smilte Peter og klappet i hendene, med overdrevent tilgjort godt humør. «La oss leke eddere og astronauter,» sa han. «Hvor er Mor?» spurte Valentine. «Ute,» sa Peter. «Jeg har ansvaret.» «Jeg ringer Far.» «Bare ring,» sa Peter. «Du vet han aldri er inne.» «Jeg kan leke,» sa Ender. «Du skal være edderen,» sa Peter. «La ham få være astronauten for en gangs skyld,» sa Valentine. «Hold den feite nesen din ute av dette, fisetryne,» sa Peter. «Bli med opp og velg våpen.» Ender visste at dette ikke ville bli noen morsom lek. Det var ikke snakk om hvem som vant. Når barn lekte i korridorene i store flokker, så vant aldri edderne, og av og til ble leken ondsinnet. Men her i leiligheten ville leken begynne slik edderne gjorde i de ordentlige krigene. Edderen var med på leken til astronauten bestemte seg for at det var over. Peter åpnet den nederste skuffen og tok ut eddermasken. Moren hadde kjeftet på ham da Peter kjøpte den, men Far påpekte at krigen ikke kom til å forsvinne bare fordi man gjemte eddermaskene og ikke lot barna leke med leketøyslaserpistoler. Da var det bedre å leke krigsleker, og på den måten ha en bedre sjanse når edderne kom tilbake. 15
20.12.12 14:28
nders spill.indd 16
Hvis jeg overlever leken, tenkte Ender. Han tok på seg masken. Den lukket ham inne som om den var en hånd som ble holdt tett foran ansiktet. Men det er ikke sånn det er å være edder, tenkte Ender. De har ikke på seg dette ansiktet som en maske, det er ansiktet deres. Tar edderne på seg menneskemasker og leker, på sine hjemplaneter? Og hva kaller de oss? Slimere, fordi vi er så bløte og fuktige sammenlignet med dem? «Pass deg, Slimer,» sa Ender. Han kunne knapt se Peter gjennom hullene til øynene. Peter smilte mot ham. «Slimer, hva? Vel, edder-pedder, la oss se om vi ikke kan få slått inn trynet ditt.» Ender så ikke at det kom, bortsett fra en liten endring i Peters kroppsholdning; masken skjulte utsynet hans til sidene. Smerten og trykket fra slaget mot siden av hodet kom brått på; han mistet balansen og falt. «Du ser ikke så godt, gjør du vel, edder?» sa Peter. Ender begynte å ta av seg masken. Peter satte tåen mot skrittet til Ender. «Ikke ta av masken,» sa Peter. Ender satte på masken igjen og tok bort hendene. Peter trykket ned foten. Smerten jóg gjennom Ender, og han krøket seg sammen. «Ligg flatt, edder. Vi har tenkt å dissekere deg levende, edder. Endelig har vi fått tak i en av dere levende, og vi har tenkt å finne ut hvordan dere ser ut inni.» «Peter, slutt,» sa Ender. «Peter, slutt. Veldig bra. Så dere eddere kan finne ut navnene våre. Dere kan høres ut som patetiske, søte små barn slik at vi skal bli glad i dere og være snille mot dere. Men det kommer ikke til å fungere. Jeg gjennomskuer dere. De hadde tenkt at du skulle være menneske, lille Tredje, men egentlig er du en edder, og nå vises det.» Han løftet foten, tok et steg og satte kneet ned mot Enders mage, like under brystbenet. Han la gradvis mer tyngde bak. Det ble vanskelig å puste. «Jeg kunne drepe deg sånn,» hvisket Peter. «Bare trykke og trykke til du dør. Og så kan jeg si at jeg ikke visste at det kom til å 16
20.12.12 14:28
nders spill.indd 17
skade deg, at vi bare lekte, og de kom til å tro meg, og alt ville være som det skulle. Og du ville være død. Alt ville være som det skulle.» Ender klarte ikke å snakke; all luften ble presset ut av lungene hans. Peter kunne mene alvor. Sannsynligvis mente han det ikke. Men han kunne. «Jeg mener det,» sa Peter. «Uansett hva du måtte tro, så mener jeg det. De ga tillatelse til deg bare fordi jeg var så lovende. Men jeg passet ikke. Du gjorde det bedre. De synes du er bedre. Men jeg vil ikke ha en bedre lillebror, Ender. Jeg vil ikke ha en Tredje.» «Jeg sladrer,» sa Valentine fra døråpningen. «Ingen vil tro deg.» «De vil tro meg.» «Så dør du også, kjære lillesøster.» «Åh, ja,» sa Valentine. «Det kommer de til å tro på: Jeg visste ikke at det kom til å drepe Andrew. Og når han så var død, så visste jeg ikke at det kom til å drepe Valentine også.» Presset lettet litt. «Så. Ikke i dag. Men før eller siden kommer dere to til å være fra hverandre. Og da skjer det en ulykke.» «Du bare prater,» sa Valentine. «Du mener ingenting med det.» «Gjør jeg ikke?» «Vil du vite hvorfor du ikke mener noe med det?» spurte Valentine. «Fordi du gjerne vil være med i regjeringen en dag. Du vil stille til valg. Og de kommer ikke til å velge deg hvis dine motstandere kan grave opp det faktum at både broren og søsteren din døde i mistenkelige ulykker da de var små. Spesielt på grunn av brevet som jeg har lagt i det hemmelige arkivet mitt på biblioteket, og som vil bli åpnet hvis jeg dør.» «Ikke kom med sånt drittpreik til meg,» sa Peter. «I det står det: jeg døde ikke en naturlig død. Peter drepte meg, og hvis han ikke allerede har drept Andrew, så kommer han til å gjøre det snart. Det er ikke nok til å få deg dømt, men nok til å forhindre at du noen gang blir valgt til noe.» «Du er overvåkeren hans nå,» sa Peter. «Det er best du holder øye med ham, dag og natt. Det er best du er der.» 17
20.12.12 14:28
nders spill.indd 18
«Ender og jeg er ikke dumme. Resultatene våre var like gode som dine i alt. Bedre, på noen områder. Vi er alle så fantastiske begavede barn. Du er ikke smartest, Peter, bare størst.» «Jeg vet det. Men før eller siden kommer du til å være borte fra ham, fordi du har glemt deg. Plutselig vil du komme på det og skynde deg hjem til ham, og så finner du ham, hel og fin. Neste gang det skjer, vil du bekymre deg litt mindre, og ikke skynde deg fullt så mye. Og hver gang vil han være i orden. Og så vil du tro at jeg har glemt. Selv om du vil huske at jeg sa dette, så kommer du til å tro at jeg har glemt. Det vil gå år. Og så skjer den fryktelige ulykken, og jeg kommer til å finne liket, og jeg vil gråte og gråte over ham, og du vil huske denne samtalen, Valli, men du vil skamme deg over at du husker, for du kommer til å vite at jeg har forandret meg, at det virkelig var en ulykke, og at det er ondskapsfullt av deg å komme på hva jeg sa i en barnslig krangel. Bortsett fra at det kommer til å være sant, og du kommer ikke til å gjøre noe. Ikke en ting. Men fortsett gjerne å tro at jeg bare er størst.» «Det største rasshølet,» sa Valentine. Peter spratt opp og begynte å løpe mot henne. Hun trakk seg unna. Ender tok av seg masken. Peter kastet seg bakover ned på sengen og begynte å le. Høyt, med naturlig latter og tårer i øynene. «Å, dere er helt topp, de letteste på jorden å lure.» «Nå vil han si at det bare var en spøk,» sa Valentine. «Ikke en spøk, en lek. Jeg kan få dere til å tro hva som helst. Jeg kan få dere til å danse rundt som nikkedokker. Jeg skal drepe dere og kutte dere opp i småbiter og dytte dere ned i søppelsjakten,» sa han med tilgjort spøkelsesrøst. Han lo igjen. «Lettest å lure i hele solsystemet.» Ender sto der og så på mens han lo, og tenkte på Stilson, tenkte på hvordan det føltes å knuse noe i kroppen hans. Det var han her som trengte det. Det var han her som burde fått det. «Nei, Ender,» hvisket Valentine, som om hun kunne lese tankene hans. 18
20.12.12 14:28
nders spill.indd 19
Peter rullet seg plutselig til side, hoppet ut av sengen og sto klar til å slåss. «Å, jo da, Ender,» sa han. «Når som helst, Ender.» Ender løftet høyre fot og tok av seg skoen. Han holdt den opp. «Se der, på tåen. Det er blod, Peter. Og det er ikke mitt.» «Åh. Åh. Jeg kommer til å dø, jeg kommer til å dø. Ender har knust en kakerlakk, og nå har han tenkt å knuse meg.» Det var ingen måte å nå gjennom til ham på. Peter hadde en morderisk natur, og ingen andre enn Valentine og Ender visste det. Mor kom hjem og trøstet Ender for overvåkeren. Far kom hjem og gjentok flere ganger at dette var slik en praktfull overraskelse, de hadde slike fantastiske barn at regjeringen ga dem beskjed om å få tre, og nå ville ikke regjeringen ta noen av dem allikevel, så her hadde de tre, de hadde fortsatt en Tredje ... inntil Ender fikk lyst til å skrike til ham, jeg vet at jeg er en Tredje, jeg vet det. Hvis det er det du vil, så kan jeg dra min vei, så du slipper ydmykelsen foran alle sammen. Jeg er lei for at jeg mistet overvåkeren, og nå har du tre barn og ingen synlig unnskyldning, så upraktisk for deg. Jeg er lei meg, lei meg, lei meg. Han lå i sengen og stirret opp i mørket. I sengen over seg kunne han høre Peter vri seg søvnløst. Så gled Peter ned fra køyen og gikk ut i rommet. Ender hørte at det ble spylt ned i toalettet før Peters silhuett dukket opp i døråpningen. Han tror jeg sover. Nå kommer han til å drepe meg. Men han grep ikke etter en pute for å kvele Ender. Han hadde ikke noe våpen. Han hvisket: «Ender, jeg er lei meg, så lei meg, jeg vet hvordan det føles, jeg er lei meg, jeg er broren din, og jeg er glad i deg.» En lang stund senere fortalte Peters jevne pust at han var sovnet. Ender tok vekk bandasjen fra nakken sin. Og for andre gang den dagen gråt han.
19
20.12.12 14:28
nders spill.indd 20
GRAFF «Søsteren er problemet. Han er virkelig glad i henne.» «Jeg vet. Hun kan ødelegge alt, før det i det hele tatt begynner. Han kommer ikke til å ville forlate henne.» «Hva kommer du til å gjøre?» «Overbevise ham om at han mer lyst til å bli med oss enn å bli hos henne.» «Hvordan har du tenkt å få til det?» «Ved å lyve for ham.» «Og hvis det ikke virker?» «Da forteller jeg sannheten. Vi har lov til det i nødsfall. Vi kan ikke forutsi alt som kommer til å skje, vet du.»
Ender var ikke spesielt sulten til frokost. Han var opptatt med å undre seg over hva som kom til å skje på skolen. Å treffe Stilson etter gårsdagens slåsskamp. Hva Stilsons venner kom til å gjøre. Sannsynligvis ingenting, men han kunne ikke være sikker. Han hadde ikke lyst til å gå. «Du må spise, Andrew,» sa moren. Peter kom inn i rommet. «God morgen, Ender. Takk for at du etterlot den slimete vaskekluten din midt på gulvet i dusjen.» «Til ære for deg,» mumlet Ender. «Andrew, du må spise.» Ender holdt fram håndleddene sine, en bevegelse som sa: - Så mat meg gjennom en nål. «Veldig morsomt,» sa Mor. «Jeg forsøker å passe på, uten at geni-barna mine bryr seg i det hele tatt.» «Det var bare dine gener som gjorde oss til genier, Mor,» sa Peter. «Vi fikk i alle fall ingenting fra Far.» «Det hørte jeg,» sa Far, uten å se opp fra nyhetene, som ble vist på bordet mens han spiste. «Det ville vært helt bortkastet hvis du ikke hadde hørt det.» 20
20.12.12 14:28
nders spill.indd 21
Bordet pep. Noen hadde ringt på døren. «Hvem er det?» spurte Mor. Far trykket på en tast, og bildet av en mann dukket opp på videoskjermen hans. Han hadde på seg den eneste militære uniform som var noe verdt om dagen, IF, Den internasjonale flåte. «Jeg trodde det var over,» sa Far. Peter sa ingenting, han var opptatt med å helle melk over frokostblandingen sin. Og Ender tenkte; kanskje slipper jeg å gå på skolen i dag allikevel. Far trykket på tasten som åpnet døren, og reiste seg fra bordet. «Jeg skal ta meg av det,» sa han. «Bli her og spis.» De ble der, men de spiste ikke. Litt senere kom Far inn i rommet og vinket på Mor. «Nå sitter du fast i skiten,» sa Peter. «De har funnet ut hva du gjorde med den gutten på skolen, og nå må du sone ute i Beltet.» «Jeg er bare seks, din idiot, jeg er mindreårig.» «Du er en Tredje, din lort. Du har ingen rettigheter.» Valentine kom inn, med håret stående til alle kanter etter søvnen. «Hvor er Mor og Far? Jeg er for syk til å gå på skolen.» «Enda en praktisk prøve, hva?» sa Peter. «Hold kjeft, Peter,» sa Valentine. «Du burde slappe av og nyte det,» sa Peter. «Det kunne ha vært verre.» «Jeg skjønner ikke hvordan.» «Det kunne ha vært en praktisk urinprøve.» «Ha, ha,» sa Valentine. «Hvor er Mor og Far?» «De snakker med en mann fra IF.» Hun kikket instinktivt på Ender. De hadde tross alt ventet i flere år på at noen skulle komme og fortelle dem at Ender hadde bestått, at det var behov for Ender. «Akkurat, bare se på ham,» sa Peter. «Men det kan være meg, vet du. De kan ha skjønt at jeg er den beste allikevel.» Peter var såret, og det fikk ham som vanlig til å være ekkel. Døren gikk opp. «Ender,» sa Far, «vær så snill og kom inn hit.» 21
20.12.12 14:28
nders spill.indd 22
«Beklager, Peter,» ertet Valentine. Far ble sint. «Dette er ingenting å le av, barn.» Ender ble med Far ut i gangen. Offiseren fra IF reiste seg da de kom inn, men rakk ikke fram hånden til Ender. Mor snurret gifteringen sin rundt på fingeren. «Andrew,» sa hun, «jeg hadde aldri trodd du var en sånn som slåss.» «Stilson-gutten er på sykehuset,» sa Far. «Du har virkelig skadet ham. Med beina, Ender. Det er ikke akkurat rettferdig.» Ender ristet på hodet. Han hadde ventet at noen fra skolen skulle komme på grunn av Stilson, ikke en flåteoffiser. Dette var mer alvorlig enn han hadde trodd. Men han skjønte allikevel ikke hva annet han kunne ha gjort. «Har du en forklaring på din oppførsel, unge mann?» Ender ristet på hodet igjen. Han visste ikke hva han skulle si, og var redd for å framstå som enda verre enn det han allerede gjorde etter disse handlingene. Jeg tåler det, samme hva straffen blir, tenkte han. La oss få det overstått. «Vi er villige til å se på formildende omstendigheter,» sa offiseren. «Men jeg må si at det ikke ser bra ut. Du sparket ham i skrittet, gjentatte ganger i ansiktet og på kroppen mens han lå nede – det høres ut som du virkelig nøt det.» «Det gjorde jeg ikke,» hvisket Ender. «Så hvorfor gjorde du det?» «Han hadde gjengen sin der,» sa Ender. «Hva så? Unnskylder det noe?» «Nei.» «Fortell meg hvorfor du fortsatte å sparke ham. Du hadde allerede vunnet.» «Jeg hadde vunnet den første kampen ved å få ham over ende. Jeg ville vinne alle de neste kampene også. Slik at de ville la meg være i fred.» Ender kunne ikke for det, han var for redd, for skamfull for det han hadde gjort; han prøvde å la være, men begynte å gråte igjen. Ender likte ikke å gråte og gjorde det sjelden; men nå, i løpet av mindre enn et døgn, hadde han gjort det tre ganger. Og 22
20.12.12 14:28
nders spill.indd 23
hver gang var det verre. Å gråte foran Mor, Far og denne militære, det var flaut. «Dere tok bort overvåkeren,» sa Ender. «Jeg måtte beskytte meg selv, ikke sant?» «Ender, du skulle ha spurt en voksen om hjelp,» begynte Far. Men offiseren reiste seg og gikk tvers over rommet bort til Ender. Han rakte fram hånden. «Mitt navn er Graff, Ender. Oberst Hyrum Graff. Jeg er leder for rekruttopplæringen ved Krigsskolen i Beltet. Jeg er kommet for å be deg om å begynne på Krigsskolen.» På tross av alt. «Men overvåkeren … » «Det siste punktet i testingen av deg var å se hva som kom til å skje når overvåkeren ble tatt bort. Vi gjør det ikke alltid på den måten, men i ditt tilfelle … » «Og han bestod?» Mor trodde ikke sine egne ører. «Ved å sende Stilson-gutten på sykehus? Hva hadde dere gjort om Andrew hadde drept ham, gitt ham en medalje?» «Det er ikke et spørsmål om hva han gjorde, fru Wiggin, men om hvorfor.» Oberst Graff ga henne en mappe full av papirer. «Her er rekvisisjonene. Sønnen deres er ønsket av Utvelgelseskommandoen i IF. Naturligvis har vi allerede deres tillatelse, som ble gitt skriftlig da unnfangelsen ble godkjent, ellers hadde han aldri blitt født. Han har vært vår siden, hvis han kvalifiserte seg.» Fars stemme skalv da han snakket. «Det er ikke spesielt hensynsfullt av dere å la oss tro at dere ikke ville ha ham, og så ta ham likevel.» «Og dette skuespillet med Stilson-gutten,» sa Mor. «Det var ikke skuespill, fru Wiggin. Vi kunne ikke være sikre på at han var den vi trodde, før vi hadde hørt hva Enders motiv var – vi måtte vite hva kampen betydde. Eller i det minste hva Ender trodde den betydde.» «Må du bruke det tullete kallenavnet?» Mor begynte å gråte. «Det er navnet han bruker på seg selv.» «Hva har du tenkt å gjøre, oberst Graff?» spurte Far. «Gå rett ut av døren med ham?» «Det kommer an på,» sa Graff. 23
20.12.12 14:28
nders spill.indd 24
«På hva?» «På om Ender har lyst til å bli med.» Mors gråt ble til en bitter latter. «Så det er frivillig allikevel, så søtt!» «Hva angår dere to, så ble valget tatt da Ender ble unnfanget. Men for Ender er ikke valget gjort i det hele tatt. Tvangsutskrevne blir god kanonføde, men vi må ha frivillige som offiserer.» «Offiserer?» spurte Ender. De andre ble helt stille. «Ja,» sa Graff. «Krigsskolen er der for å utdanne framtidige stjerneskipskapteiner, kommandører og admiraler.» «Ikke forsøk å lure ham!» sa Far sint. «Fortell hvor mange av guttene fra Krigsskolen som faktisk ender opp som skipssjefer!» «Jeg er redd for at det er hemmelighetsstemplet informasjon, herr Wiggin. Men jeg kan fortelle at alle våre gutter som har klart seg gjennom det første året, er blitt offiserer. Og ingen har noen gang trukket seg tilbake med en lavere grad enn skipssjef for et interplanetarisk fartøy. Det er en ære å vinne selv innen de hjemlige forsvarsstyrker i vårt eget solsystem.» «Hvor mange klarer seg gjennom det første året?» spurte Ender. «Alle som virkelig vil,» sa Graff. Ender holdt på å si: - Jeg vil. Men han klarte å holde munn. Han ville slippe bort fra skolen, men det ble bare dumt, problemene kom bare til å vare i noen få dager. Han ville slippe unna Peter – det var viktigere, det kunne være et spørsmål om liv og død. Men å forlate Mor og Far, og framfor alt Valentine. Å bli soldat. Ender likte ikke slåssing. Ikke likte han Peters type slåssing, den sterke mot den svake, og ikke likte han sin egen type, den smarte mot den dumme. «Jeg tror,» sa Graff, «at Ender og jeg bør ta en prat på tomannshånd.» «Nei,» sa Far. «Jeg kommer ikke til å ta ham med meg uten at dere får snakke med ham igjen,» sa Graff. «Og dere kan egentlig ikke hindre meg.» 24
20.12.12 14:28
nders spill.indd 25
Far stirret sint på Graff et øyeblikk til, så reiste han seg og forlot rommet. Mor stoppet for å trykke Enders hånd. Hun lukket døren bak seg da hun gikk. «Ender,» sa Graff, «hvis du blir med meg, er det lenge til du kommer tilbake hit. Man har ikke ferie på Krigsskolen. Ikke besøk heller. Hele opplæringen er ferdig når du er seksten – du får din første permisjon, under visse forutsetninger, når du er tolv. Tro meg, Ender, folk forandrer seg i løpet av seks år, eller ti år. Din søster Valentine kommer til å være voksen neste gang du treffer henne, hvis du blir med meg. Dere kommer til å være fremmede for hverandre. Du kommer fortsatt til å være glad i henne, Ender, men du kommer ikke til å kjenne henne. Jeg skal ikke forsøke å late som det er lett.» «Hva med Mor og Far?» «Jeg kjenner deg, Ender. Jeg har fulgt med på overvåkeren din ganske lenge. Du kommer ikke til å savne din mor og far, ikke mye, og ikke lenge. Og de kommer ikke til å savne deg lenge, heller.» Ender fikk tårer i øynene, selv om han forsøkte å la være. Han snudde ansiktet vekk, men lot være å tørke dem bort. «De er glad i deg, Ender. Men du må forstå hva ditt liv har kostet dem. De ble oppdratt religiøst, vet du. Din far ble døpt Johannes Paul Wieczorek. Katolsk. Nummer sju av ni søsken.» Ni søsken. Det var ubegripelig. Kriminelt. «Folk gjør rare ting på grunn av religion. Du kjenner sanksjonene, Ender – de var ikke fullt så strenge den gang, men fortsatt ganske harde. Bare de første to barna fikk gratis utdannelse. Skattene gikk kraftig opp for hvert barn. Da din far fylte seksten, gikk han rettens vei og brukte regelen om Ikkekonforme Familier for å komme vekk fra dem. Han forandret navn, brøt med sin religion og sverget aldri å få mer enn de tillatte to barna. Han mente det. All skammen og forfølgelsen som han måtte gjennomgå som barn – han sverget at han aldri skulle få et barn som måtte gjennomgå dét. Forstår du?» «Han ville ikke ha meg.» 25
20.12.12 14:28
nders spill.indd 26
«Ingen vil ha en Tredje lenger. Du kan ikke forvente at de skal være glade. Men din far og mor er et spesielt tilfelle. De har begge brutt med sine religioner – din mor var mormoner – men begge føler seg litt mellom to stoler. Du vet hva det betyr å være mellom to stoler?» «At de føler to ting på en gang.» «De skammer seg over å komme fra ikkekonforme familier. De skjuler det. Så til de grader at din mor nekter å innrømme for noen at hun er født i Utah, sånn at ingen skal mistenke dem for noe. Din far benekter sin polske opprinnelse, siden Polen fortsatt er en ikkekonform nasjon, underlagt internasjonale sanksjoner på grunn av det. Så du forstår at å få en Tredje, selv etter ordre fra staten, forstyrrer alt de har forsøkt å bli.» «Jeg vet det.» «Men det er mer komplisert enn som så. Din far ga dere alle sammen regulære helgen-navn. Han døpte dere faktisk selv, alle tre, så snart han fikk dere hjem etter fødselen. Din mor protesterte. De kranglet om det, ikke fordi hun ikke ville at dere skulle døpes, men fordi hun ikke ville at dere skulle døpes katolsk. De har ikke egentlig brutt med religionene sine. De ser på deg og er stolte fordi de lyktes i å omgå loven og få en Tredje. Men samtidig skammer de seg fordi de ikke våger å gå lenger og leve ut den ikkekonformiteten som de fortsatt føler er riktig. Og du blir et symbol på deres offentlige skam fordi du hele tiden kommer i veien for deres forsøk på å tilpasse seg et normalt, konformt samfunn.» «Hvordan kan du vite alt dette?» «Vi hadde overvåkere på din bror og søster, Ender. Du aner ikke hvor følsomme instrumentene våre er. Vi var koplet rett til hjernen din. Vi hørte alt du hørte, enten du oppfattet det eller ikke. Enten du forstod eller ikke. Vi forstod.» «Så foreldrene mine er glad i meg og ikke glad i meg på samme tid?» «De er glad i deg. Spørsmålet er om de ønsker deg her. Din tilstedeværelse her i huset er forstyrrende. En kilde til konflikt. Forstår du?» 26
20.12.12 14:28
nders spill.indd 27
«Det er ikke jeg som skaper konflikt.» «Ikke noe du gjør, Ender. Bare det at du finnes. Din bror hater deg fordi du er et vandrende bevis på at han ikke var god nok. Dine foreldre misliker deg på grunn av fortiden de forsøker å flykte fra.» «Valentine elsker meg.» «Med hele seg. Totalt og uten forbehold, hun er veldig glad i deg, og du elsker henne. Jeg sa dette ikke kom til å bli enkelt.» «Hvordan er det, der oppe?» «Hardt arbeid. Skolearbeid, akkurat som her, bortsett fra at vi legger mye mer vekt på matematikk og datamaskiner. Militær historie. Strategi og taktikk. Og framfor alt Kamprommet.» «Hva er det?» «Krigsspill. Alle guttene er oppdelt i kompanier. Hver eneste dag er det lekeslag i vektløs tilstand. Ingen blir skadd, men det betyr noe om man vinner eller taper. Alle begynner som vanlige soldater og må følge ordre. Eldre gutter er offiserer, deres oppgave er å trene dere og å styre dere i slag. Mer enn det kan jeg ikke si. Det er som å leke eddere og astronauter – bortsett fra at du får våpen som virker og andre soldater på din side, og den menneskelige rases framtid avhenger av hvor godt du evner å lære, og hvor godt du evner å slåss. Det er et hardt liv og ligner ikke mye på en normal barndom. Men med en hjerne som din, og når du i tillegg er en Tredje, så ville du aldri fått en spesielt normal barndom allikevel.» «Bare gutter?» «Noen få jenter. De består sjelden opptaksprøvene. De har for mange århundrer med evolusjon mot seg. Uansett kommer ingen av dem til å være som Valentine. Men du vil finne brødre der, Ender.» «Som Peter?» «Ender, Peter kom ikke inn på skolen av nøyaktig de samme grunnene som du har for å hate ham.» «Jeg hater ham ikke. Jeg er bare … » «Redd ham. Du vet at Peter ikke bare er slem. Han var den 27
20.12.12 14:28
nders spill.indd 28
beste vi hadde sett på lenge. Vi ba dine foreldre om å få en datter etterpå – det hadde de tenkt allikevel – i håp om at Valentine ville være som Peter, bare mildere. Hun var for mild. Så vi ba om deg.» «Noen som var halvt Peter, halvt Valentine.» «Hvis ting gikk som vi håpet.» «Er jeg riktig?» «Det virker sånn. Testmetodene våre er veldig gode, Ender. Men de forteller oss ikke alt. I bunn og grunn forteller de oss nesten ingenting. Men de er bedre enn ingenting.» Graff lente seg fram og tok Enders hender. «Ender Wiggin, hvis det bare var snakk om å velge den beste og lykkeligste framtid for deg, så ville jeg bedt deg bli hjemme. Bli her, voks opp, bli lykkelig. Det finnes verre ting enn å være en Tredje, verre ting enn en storebror som ikke kan bestemme seg for om han vil være menneske eller sjakal. Krigsskolen er en sånn verre ting. Men vi trenger deg. Edderne virker kanskje som en lek for deg nå, Ender, men de holdt på å ta knekken på oss sist gang. De hadde oss på rygg, underlegne både i antall og våpen. Det eneste som berget oss, var at vi hadde den mest briljante militære leder som noen gang har eksistert. Kall det skjebnen, kall det Gud, kall det en helvetes flaks, vi hadde Mazer Rackham.» «Men vi har ham ikke nå, Ender. Vi har skrapt sammen alt menneskeheten har kunnet produsere, en flåte som får den de sendte mot oss forrige gang til å virke som leketøy for småunger. Vi har en del nye våpen også. Men det er ikke sikkert det er nok. For i løpet av de åtti årene som er gått siden siste krig, har de hatt like mye tid til å forberede seg som vi har. Vi trenger det beste vi kan få tak i, og vi trenger det raskt. Kanskje er du ikke den vi trenger, og kanskje er du det. Kanskje kommer du til å knekke sammen under presset, kanskje kommer det til å ødelegge livet ditt, kanskje kommer du til å hate meg for å ha kommet hit i dag. Men hvis det er en liten mulighet for at det å ha deg i flåten kan medføre at menneskeheten overlever, og at edderne lar oss være i fred i all framtid – så kommer jeg til å spørre deg om å gjøre det. Bli med meg.» Ender hadde vanskelig for å fokusere øynene på oberst Graff. Han føltes langt borte og veldig liten, som om Ender kunne plukke 28
20.12.12 14:28
nders spill.indd 29
ham opp med en pinsett og slippe ham ned i en lomme. Å skulle reise fra alt her, til et sted hvor det var hardt, uten Valentine, uten Mor og Far. Og så tenkte han på filmene om edderne som alle måtte se minst en gang i året. Utslettingen av Kina. Kampen om asteroidebeltet. Død og lidelse og redsel. Og Mazer Rackham og hans briljante manøver, som ødela en fiendtlig flåte, dobbelt så stor og dobbelt så godt beskyttet som hans egen, med menneskenes små skip, som virket så spinkle og svake. Som barn som slåss mot voksne. Og vi vant. «Jeg er redd,» sa Ender stille. «Men jeg blir med deg.» «Si det en gang til,» sa Graff. «Det var derfor jeg ble født, ikke sant? Den eneste grunnen til at jeg lever er for at jeg skal reise med deg?» «Ikke godt nok,» sa Graff. «Jeg vil ikke dra,» sa Ender, «men jeg gjør det.» Graff nikket. «Du kan fortsatt ombestemme deg. Du kan ombestemme deg helt til du har satt deg i bilen min med meg. Etter det blir du så lenge Den internasjonale flåte bestemmer. Forstår du det?» Ender nikket. «Greit. La oss gå og si fra.» Mor gråt. Far holdt Ender tett inntil seg. Peter tok ham i hånden og sa, «din heldige lille drittunge.» Valentine kysset ham og etterlot sine tårer på hans kinn. Det var ingenting å pakke. Ingen eiendeler å ta med. «Skolen gir deg alt du trenger, fra uniformer til skolesaker. Hva leker angår – det finnes bare én lek.» «Ha det,» sa Ender til familien sin. Han tok oberst Graffs hånd og gikk ut døren med ham. «Drep noen eddere for meg!» ropte Peter. «Jeg er glad i deg, Andrew!» ropte mor. «Vi skal skrive til deg!» sa Far. Og idet Ender satte seg inn i den ventende bilen, hørte han Valentines fortvilte skrik: «Kom tilbake til meg! Jeg vil alltid elske deg!» 29
20.12.12 14:28
nders spill.indd 30
OPPSKYTNING «Vi må finne en nøyaktig balanse med Ender. Han må isoleres nok til at han forblir kreativ – ellers tar han opp i seg systemet her, og så mister vi ham. Samtidig må vi passe på at han beholder sine sterke lederevner.» «Hvis han oppnår en høy nok grad, så vil han lede.» «Det er ikke fullt så enkelt. Mazer Rackham kunne håndtere sin lille flåte og vinne. Når denne krigen skal utkjempes, vil det trengs mer enn selv et geni kan klare. For mange små skip. Han må kunne samarbeide godt med sine underordnede.» «Flott. Ikke bare må han være geni, han må være hyggelig også.» «Ikke hyggelig. Hvis han er hyggelig, kommer edderne til å ta oss alle sammen.» «Så du har tenkt å isolere ham.» «Innen vi kommer opp til Skolen, skal jeg ha fått isolert ham fullstendig fra resten av guttene.» «Jeg tviler ikke på det. Jeg venter i spenning på at dere skal komme. Jeg så video-opptakene av hva han gjorde med Stilson-gutten. Det er ingen søt liten gutt du kommer opp med her.» «Der tar du feil. Han er faktisk enda søtere enn han ser ut til. Men du trenger ikke bekymre deg. Det får vi bort i en fei.» «Av og til tror jeg du nyter å knekke de små geniene.» «Det er en kunst, og jeg er veldig, veldig god til det. Men nyter? Kanskje. Når jeg setter sammen bitene etterpå, og ser at de er blitt bra.» «Du er et monster.» «Takk. Betyr det at jeg får lønnsforhøyelse?» «Bare en medalje. Budsjettet vårt er ikke ubegrenset.»
Det sies at vektløshet kan føre til orienteringsproblemer, spesielt hos barn som ikke har utviklet en sikker retningssans ennå. Men Ender var desorientert før han forlot jorden og dens tyngdekraft. Før romferjen i det hele tatt ble skutt opp. 30
20.12.12 14:28
nders spill.indd 31
Han reiste sammen med nitten andre gutter. De gikk ut av bussen og inn i heisen. De pratet og spøkte og skrøt og lo. Ender var stille. Han så hvordan Graff og de andre offiserene holdt øye med dem. Analyserte. Alt vi gjør, betyr noe, innså Ender. De som ler. Jeg som ikke ler. Han lekte med tanken på å forsøke å være som de andre guttene. Man han kunne ikke komme på noen vitser, og han syntes ikke noen av deres var morsomme. Uansett hva de lo av, kunne ikke Ender se det morsomme ved det. Han var redd, og redsel gjorde ham alvorlig. De hadde kledd ham opp i en uniform, et enkelt heldekkende plagg; det føltes rart ikke å ha et belte som strammet rundt livet. Han følte seg sekkete og naken når han var kledd sånn. TV-kameraer surret rundt dem, de satt som små dyr på skuldrene til krumbøyde, snikende menn. Mennene gikk med glidende bevegelser, som katter, slik at filmen fra kameraene skulle flyte glatt. Ender tok seg i å bevege seg på samme måte. Han forestilte seg å være på TV, i et intervju. Reporteren ville spørre: Hvordan føles det, herr Wiggin? Ganske bra, faktisk, bortsett fra at jeg er sulten. Sulten? Ja, vi får ikke lov til å spise de siste tjue timene før oppskytning. Så interessant, det visste jeg ikke. Vi er alle sammen ganske så sultne, faktisk. Og under hele intervjuet ville Ender og reporteren bevege seg med glidende bevegelser foran kameramannen og ta lange smidige steg. Reporteren lot ham være talsmann for alle guttene, selv om Ender knapt nok hadde rett til å snakke for seg selv. For første gang fikk Ender lyst til å le. Han smilte. De andre guttene nær ham lo også akkurat da, men ikke av det Ender lo av. De tror jeg smiler av vitsen deres, tenkte Ender. Men jeg smiler av noe som er mye morsommere. «Gå én om gangen opp stigen,» sa en offiser. «Når dere kommer opp til en gang med tomme seterader, tar dere plass. Det er ingen vindusseter.» Det var en spøk. De andre guttene lo. Ender var nesten sist, men ikke helt sist. TV-kameraene ga ikke opp. Kommer Valentine til å se meg forsvinne inn i romferjen? Han 31
20.12.12 14:28
nders spill.indd 32
lurte på om han skulle vinke til henne, om han skulle løpe bort til kameramannen og spørre: «Kan jeg få si ha det til Valentine?» Han visste at det uansett ville bli sensurert bort, for guttene som dro opp til Krigsskolen ble alle beskrevet som helter. Det var ikke meningen at de skulle savne noen. Ender visste ikke om sensuren, men han visste at det ville være galt å løpe bort til kameraene. Han gikk over den korte broen som førte til døren på romferjen. Han la merke til at veggen til høyre for ham var teppelagt, som et gulv. Det var da han begynte å bli desorientert. Så snart han begynte å tenke på veggen som et gulv, begynte han også å få følelsen av at han egentlig gikk på veggen. Han kom seg til stigen og la merke til at den loddrette flaten bak den også var teppebelagt. Jeg klatrer oppover gulvet. Tak for tak, steg for steg. Og så, for moro skyld, forestilte han seg at han klatret ned veggen. Han endret orientering på et øyeblikk, selv om tyngdekraften trakk ham i motsatt retning, og beholdt den inntil han kom seg til et tomt sete. Han tok seg i å holde seg hardt fast i setet, skjønt tyngdekraften trakk ham ned i det. De andre guttene hoppet litt i setene mens de dunket og dyttet, og ropte. Ender gikk grundig over setet og fant alle remmene og resonnerte seg så fram til hvordan de skulle brukes for å holde ham fast i skrittet, rundt midjen og over skuldrene. Han forestilte seg at skipet dinglet opp-ned på undersiden av jorden, mens tyngdekraften holdt dem fast som en gigantisk finger. Men vi kommer til å gli av, tenkte han. Vi kommer til å falle av planeten. Betydningen av dette slo ham ikke der og da. Men senere ville han huske at selv før han forlot jorden, begynte han å tenke på den som en planet som alle andre, uten å føle spesielt sterkt at den var hans egen. «Ah, du har funnet ut av det,» sa Graff. Han sto på stigen. «Skal du være med oss?» spurte Ender. «Jeg kommer vanligvis ikke ned for å foreta rekruttering,» sa Graff. «Jeg er liksom ansvarlig der oppe. Skolens Administrator. En slags rektor. Jeg fikk beskjed om at jeg enten måtte komme tilbake nå eller miste jobben min.» Han smilte. 32
20.12.12 14:28
nders spill.indd 33
Ender smilte tilbake. Han følte seg vel med Graff. Graff var snill. Og han var rektor på Krigsskolen. Ender slappet litt av. Han kom til å ha venner der. Flere voksne hjalp de andre guttene å spenne seg fast, de som ikke hadde gjort det samme som Ender. Så ventet de en times tid mens en TV helt framme i romferjen ga dem en forelesning om å fly romferje, om romfartshistorie, og om deres mulige framtid i IFs store stjerneskip. Kjedelige greier. Ender hadde sett sånne filmer før. Bortsett fra at da hadde han ikke vært fastspent til et sete inni en romferje. Dinglende opp-ned fra magen på Jorden. Oppskytningen var ikke så ille. Litt skremmende. Det ristet, og han hadde noen øyeblikks redsel for at dette kunne være den første mislykkede oppskytningen siden romferjens aller tidligste tider. Filmene hadde ikke helt gjort det klart hvor voldsomt det ville føles, selv liggende på ryggen i en myk stol. Så var det overstått, og han hang virkelig etter remmene, helt vektløs. Det var fordi han allerede hadde reorientert seg at han ikke ble overrasket da Graff kom ned stigen baklengs, som om han klatret ned mot romferjens fremre del. Det plaget ham heller ikke da Graff satte føttene fast i en bøyle og dyttet fra med hendene, sånn at han plutselig sto oppreist, som om dette var et vanlig fly. Å endre orientering var for mye for enkelte. En gutt brakk seg; Ender forstod plutselig hvorfor det ikke hadde vært tillatt å spise de siste tjue timene før oppskytning. Å kaste opp i vektløs tilstand kunne umulig være morsomt. Men Ender syntes Graffs tyngdekraftslek var morsom. Og han fortsatte den, ved å forestille seg at Graff faktisk hang opp-ned fra midtgangen, og så ved å forestille seg at han stakk rett ut fra en vegg. Tyngdekraften kan trekke i en hvilken som helst retning. Dit jeg vil ha den. Jeg kan få Graff til å stå på hodet, og han vet ikke engang om det. «Hva er det du synes er så morsomt, Wiggin?» 33
20.12.12 14:28
nders spill.indd 34
Graffs stemme var skarp og sint. Hva gjorde jeg galt, tenkte Ender. Lo høyt? «Jeg stilte deg et spørsmål, soldat!» bjeffet Graff. Å, ja. Det er sånn rekruttopplæring alltid begynner. Ender hadde sett filmer fra militærlivet på TV, og de ropte alltid masse helt i begynnelsen av opplæringen før soldatene og offiseren ble gode venner. «Ja, oberst,» sa Ender. «Så svar på det, da!» «Jeg tenkte meg deg hengende opp-ned etter føttene. Jeg syntes det var morsomt.» Det hørtes dumt ut, nå som Graff sto og stirret kaldt på ham. «Jeg går ut fra det er morsomt, for deg. Er det morsomt for noen andre her?» Flere mumlet nei. «Hvorfor ikke?» Graff så ut over dem med forakt. «Tomhjerner, alle jeg har fått til denne oppskytningen. Hodekrympende små idioter. Bare én av dere hadde hjerne nok til å skjønne at i vektløs tilstand er retning kun et spørsmål om øyet som ser. Forstår du det, Shafts?» Gutten nikket. «Det gjør du ikke. Selvfølgelig gjør du ikke det. Du er ikke bare dum, men en løgner også. Det er bare én gutt på denne oppskytningen som overhodet har hjerne, og det er Ender Wiggin. Se godt på ham, smågutter. Han kommer til å være kompanisjef mens dere fortsatt prøver å bli kvitt bleiene der oppe. For han vet hvordan man skal tenke i vektløs tilstand, og dere vil bare kaste opp.» Det var ikke sånn det var meningen det skulle være. Graff skulle rakke ned på ham, ikke framstille ham som en stjerne. De skulle være mot hverandre i begynnelsen, sånn at de kunne bli venner senere. «De fleste av dere kommer til å bli iset. Bli vant til tanken, smågutter. De fleste av dere kommer til å ende opp i Kampskolen, fordi dere ikke har hjerne til å bli piloter i det ytre rom. De fleste 34
20.12.12 14:28
nders spill.indd 35
av dere er ikke engang bryet verdt å frakte opp hit til Krigsskolen fordi dere rett og slett ikke har det som trengs. Noen av dere kan klare det. Noen av dere kan kanskje bli til litt nytte for menneskeheten. Men jeg ville ikke vedde på det. Jeg vedder på at det bare gjelder én av dere.» Plutselig gjorde Graff en flikk-flakk bakover og grep tak i stigen med hendene, før han svingte føttene vekk fra stigen igjen. Hvis man så på gulvet som ned, så endte han opp med å stå på hendene. Deretter svingte han seg tilbake etter hendene langs midtgangen og bort til setet sitt. «Ser ut som om du skal få det greit her,» hvisket gutten ved siden av ham. Ender ristet på hodet. «Snakker du ikke med meg engang?» sa gutten. «Jeg ba ham ikke om å si det der,» hvisket Ender. Plutselig kjente han en skarp smerte i bakhodet. Så igjen. Noen fniste bak ham. Gutten i setet bak måtte ha løsnet remmene sine. Igjen et slag i hodet. Gå vekk, tenkte Ender. Jeg har ikke gjort dere noe. Så ble han slått igjen. De andre guttene lo. Kunne ikke Graff se det? Hadde han ikke tenkt å sette en stopper for det? Nok et slag. Hardere. Det gjorde virkelig vondt. Hvor var Graff? Så ble det klart for ham. Graff hadde gjort dette med vilje. Det var verre enn på film. Når sersjanten slo ned på deg, likte de andre deg bedre. Men når offiserene liker deg, hater de andre deg. «Hei, din drittunge,» ble det hvisket bak ham. Så ble han slått i hodet igjen. «Hvordan liker du dette? Du, superhjernen, er ikke dette moro?» Nok et slag, så hardt at Ender ikke klarte å holde tilbake et lite smerterop. Hvis Graff gjorde dette med vilje, ville han ikke få hjelp før han hjalp seg selv. Han ventet til han trodde det var på tide med nok et slag. Nå, tenkte han. Og ganske riktig, slaget kom. Det gjorde vondt, men Ender var allerede i gang med å forsøke å forutse neste slag. Nå. Akkurat på tiden. Jeg har deg nå, tenkte Ender. Akkurat idet neste slag skulle komme, strakk Ender begge hen35
20.12.12 14:28
nders spill.indd 36
der i været og grep tak rundt håndleddet til gutten bak seg, og rykket armen hans hardt ned og fram. Med tyngdekraft ville gutten ha blitt slengt mot baksiden av Enders sete og fått vondt i brystet. Men i vektløs tilstand ble han slengt over seteryggen og opp mot taket. Ender var ikke forberedt på det som skjedde. Han hadde ikke innsett hvordan vektløshet forsterket virkningen av bevegelsene, selv på barn. Gutten seilte gjennom luften, spratt tilbake fra taket, traff en annen gutt og fór ut i midtgangen med veivende armer, før han med et skrik smalt inn i veggen helt framme i rommet, med venstre hånd vridd under seg. Det hadde bare pågått i noen få sekunder. Graff var allerede på plass og fikk fanget gutten i luften. Elegant sendte han ham ned midtgangen mot den andre mannen som var kommet ned. «Venstre arm. Brukket, tror jeg,» sa han. Det tok bare et øyeblikk før gutten hadde fått en sprøyte og ble liggende helt stille i luften mens offiseren blåste opp en spjelking rundt armen hans. Ender følte seg dårlig. Det hadde bare vært meningen å fange guttens arm. Nei. Nei, det hadde vært meningen å skade ham, han hadde dradd ham i armen av all kraft. Han hadde ikke ment at det skulle skje så offentlig, men gutten hadde fått akkurat så vondt som Ender hadde villet at han skulle få. Det var bare at vektløsheten hadde avslørt ham. Jeg er Peter. Jeg er akkurat lik ham. Og Ender hatet seg selv. Graff ble stående foran i kabinen. «Er dere trege i oppfattelsen? Er det en liten sak som ikke har trengt inn i de sløve hodene deres? Dere er kommet hit for å være soldater. Det er mulig dere ble oppfattet som noe spesielt, som eksepsjonelt tøffe eller smarte på de forrige skolene deres, eller i familiene deres. Men vi velger bare de beste av de beste, og fra nå av er dét den eneste typen barn dere vil møte. Og når jeg sier at Ender Wiggin er den beste i denne oppskytningen, bør dere ta det som et hint, gullungene mine. Ikke forsøk å bråke med ham. Små gutter har dødd på Krigsskolen før. Er det klinkende klart?» Resten av turen foregikk i stillhet. Gutten ved siden av Ender var veldig forsiktig så han ikke kom borti ham. 36
20.12.12 14:28
nders spill.indd 37
Jeg er ingen drapsmann, sa Ender igjen og igjen til seg selv. Jeg er ikke Peter. Uansett hva Graff sier, så er jeg ikke sånn. Jeg bare forsvarte meg. Jeg holdt ut lenge. Jeg var tålmodig. Jeg er ikke sånn som Graff sier jeg er. En stemme i høyttaleranlegget annonserte at de var i gang med innflygingen til skolen; det tok tjue minutter å deakselerere og legge til. Ender hang litt bak de andre. De var slett ikke uvillige til å la ham være sistemann ut av ferjen, så de klatret villig oppover i den retningen som hadde vært ned da de gikk om bord. Graff sto og ventet nederst i den smale, sylinderformede gangen som førte fra ferjen og inn til Krigsskolen. «Hadde du en fin tur, Ender?» spurte Graff blidt. «Jeg trodde du var min venn.» Enders røst skalv, selv om han forsøkte å la være. Graff så forvirret på ham. «Hva i all verden fikk deg til å tro det, Ender?» «Fordi du … » Fordi du snakket hyggelig til meg, og ærlig. «Du løy ikke.» «Jeg har ikke tenkt å lyve nå heller,» sa Graff. «Min jobb er ikke å være en venn. Min jobb er å få fram de beste soldater i verden. I hele verdenshistorien. Vi trenger en Napoleon. En Aleksander. Bortsett fra at Napoleon tapte til slutt, og Aleksander ble temmet og døde ung. Vi trenger en Julius Cæsar, bortsett fra at han gjorde seg selv til diktator, og døde på grunn av det. Min jobb er å skape dette vesenet, og alle de menn og kvinner som han vil trenge til å hjelpe seg. Det betyr ikke at jeg trenger være venner med barn.» «Du fikk dem til å hate meg.» «Så? Hva har du tenkt å gjøre med det? Krype bort i et hjørne? Slikke dem oppetter ryggen, sånn at de blir glade i deg igjen? Det er bare én ting du kan gjøre for å få dem til å slutte å hate deg. Og det er å være så god til det du skal gjøre her, at de ikke kan ignorere deg. Jeg sa at du var den beste. Nå får du til helvete se å være dét.» «Hva om jeg ikke får det til?» «Trist. Hør her, Ender, jeg er lei for at du er ensom og redd. 37
20.12.12 14:28
nders spill.indd 38
Men edderne er der ute. Ti milliarder, hundre milliarder, en million milliarder, for alt det vi vet. Med like mange skip og, for alt hva vi vet. Med våpen vi ikke kan forstå. Og de er villige til å bruke disse våpnene til å utslette oss. Det er ikke Verden som står på spill, Ender. Bare oss. Bare menneskeheten. Vi er helt uten betydning for resten av livet på planeten, det ville raskt tilpasse seg vår utslettelse og fortsette til neste evolusjonssteg. Men menneskeheten vil ikke utslettes. Vi har utviklet oss for å overleve som art. Vi gjør dette ved å forsøke igjen og igjen inntil vi endelig, med noen få generasjoners mellomrom, klarer å produsere genialitet. Han som oppfant hjulet. Og lyset. Og flyet. Han som bygger en by, en nasjon, et imperium. Forstår du noe som helst av dette?» Ender trodde det, men siden han ikke var sikker, sa han ingenting. «Nei. Selvfølgelig ikke. Så jeg skal si det rett ut. Enkeltmennesker er frie, unntatt når menneskeheten trenger dem. Kanskje trenger menneskeheten deg. For å gjøre noe. Kanskje trenger menneskeheten meg – for å finne ut hva du eventuelt duger til. Kan hende må vi begge utføre noen avskyelige handlinger, Ender, men hvis det hjelper menneskeheten til å overleve, var vi gode verktøy.» «Er det alt vi er? Verktøy?» «Enkeltmennesker er alle verktøy, som resten bruker for å hjelpe oss alle til å overleve.» «Det er ikke sant.» «Nei. Men det er halvveis sant. Du kan bekymre deg om den andre halvparten etter at vi har vunnet denne krigen.» «Den kommer til å være over før jeg blir gammel nok,» sa Ender. «Jeg håper du tar feil,» sa Graff. «Og forresten, du hjelper aldeles ikke deg selv ved å snakke med meg. Akkurat nå regner jeg med at de andre guttene snakker om hvordan gode, gamle Ender Wiggin sitter her og slikker Graff oppetter ryggen. Hvis du får rykte på deg for å være lærernes duks, så blir du garantert utstøtt.» Med andre ord; gå vekk, la meg være i fred. «Ha det,» sa Ender. 38
20.12.12 14:28
nders spill.indd 39
Han brukte hendene til å forsere den samme gangen som de andre guttene hadde forsvunnet inn i. Graff så etter ham. En av lærerne i nærheten sa: «Er det ham?» «Gud vet,» sa Graff. «Hvis Ender ikke er den rette, så bør vedkommende dukke opp ganske snart.» «Kanskje den rette ikke finnes,» sa læreren. «Kanskje. Men hvis dét er tilfelle, Anderson, så er det min oppriktige mening at Gud er en edder. Du kan sitere meg på det.» «Det har jeg tenkt å gjøre.» «Anderson.» «Mmm.» «Gutten tar feil. Jeg er hans venn.» «Jeg vet det.» «Han er så bra. God helt inn i hjerterøttene.» «Jeg har lest rapportene.» «Anderson, tenk på hva vi kommer til å gjøre mot ham.» Anderson sto imot. «Vi kommer til å gjøre ham til den beste militære leder i historien.» «For så å legge verdens skjebne i hans hender. Jeg håper for hans skyld at han ikke er den rette. Jeg gjør faktisk det.» «Ikke ta det så tungt. Kanskje edderne tar knekken på oss alle før han rekker å bli ferdig med utdannelsen.» Graff smilte. «Du har rett. Nå føler jeg meg straks bedre.»
39
20.12.12 14:28