BLA I - John Connolly - Det Sorte Hjertet by Pål Stokka

John Connolly

Det Sorte Hjertet Forlagskopi Vendetta Forlag AS & Darley Anderson Agency © John Connolly 1999

Vendetta Forlag AS Vågeveien 7 6507 Kristiansund N www.vendetta.no Every Dead Thing © 1999 John Connolly Først publisert i Storbrittania i 1999 av Hodder & Stoughton, en del av Hodder Headline. © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2010 Oversatt fra engelsk av Thomas Ingebrigtsen Lem Utgitt etter avtale med Darley Anderson Literary, TV & Film Agency Omslagsdesigner: Alen Grujic Sats og grafisk form: Satt med: Trykk og innbinding: Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet for i loven. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.

Del 1 Jeg er alle døde ting ... Jeg er gjenfødt Av fraværelse, mørket, døden; ting som ikke er. John Donne, A Nocturnal Upon St. Lucy's Day

Prolog Det er kaldt i bilen, kaldt som i graven. Jeg ser helst at airconditionanlegget er på fullt så den fallende temperaturen holder meg på tå hev. Lyden fra radioen er lav, men jeg kan fortsatt høre sangen over motorduren. Det er en gammel R.E.M.låt, noe om skuldre og regn. Jeg har kjørt halvannen mil siden Cornwallbroen og er snart i den sørlige delen av Canan, før jeg kommer til selve Canan og så over til Massachusetts. Foran meg ser jeg solen forsvinne mens dagen sakte blør over til natt. Politibilen var det første som kom den natten de døde. Den rev nattemørket fra hverandre med det røde lyset. To politimenn kom kjapt, men forsiktig inn i huset, de var klar over at de kom til en av sine egne, en politimann som var blitt et offer og ikke lenger en beskytter. Jeg satt i gangen med hodet i hendene da de kom gjennom kjøkkenet i huset vårt i Brooklyn og så det som var igjen av min kone og min datter. Jeg tittet på dem mens den ene gjorde en kjapp undersøkelse av rommene i andre etasje og den andre sjekket stuen og spisestuen. Hele tiden hylte kjøkkenet etter dem for å vise sitt makabre syn. Jeg lyttet mens de ringte etter forsterkninger. De informerte om at det mest trolig dreide seg om et dobbeltdrap. Jeg kunne høre sjokket i stemmene deres selv om de prøvde å forklare situasjonen uten å vise følelser, som en god purk skal. Selv så tidlig var det mulig at de mistenkte meg. De var politimenn, og politimenn vet bedre enn noen andre hva et menneske er i stand til å gjøre. Så de forholdt seg stille, en ute ved bilen og en ved siden av meg i gangen, frem til drapsetterforskerne ankom tett fulgt av en ambulanse. Da de kom inn i huset, begynte naboene å samle seg utenfor, ved portene sine. Noen beveget seg nærmere for å se hva som hadde skjedd med den unge familien i nabolaget, paret med den lille, blonde jenta. «Bird?» Jeg gned meg i øynene og gjenkjente stemmen. Et hulk raste gjennom kroppen min. Walter Cole sto rett over meg, McGee litt lenger bak. Ansiktet hans var badet i sirenelyset fra politibilene, men han var fortsatt blek, blek av synet på kjøkkenet. Jeg hørte flere biler stoppe utenfor. En ambulansesjåfør kom inn døren og dro Coles oppmerksomhet bort fra meg. «Rettsmedisineren er her,» sa en av politimennene til den tynne, unge ambulansesjåføren. Cole nikket mot kjøkkenet.

«Bird,» gjentok Cole med mer autoritet i stemmen. «Kan du fortelle meg hva som skjedde?» Jeg parkerer foran blomsterhandleren. Det er en lett bris og frakken min leker med beina mine som hendene til små barn. Det er kaldt i butikken, kaldere enn det burde være, og det dufter av roser. Roser er ikke sesongvare og de går aldri av moten. En mann står bøyd og sjekker bladene på en liten, grønn plante. Han reiser seg sakte og i smerte da jeg kommer inn. «God dag,» sier han. «Kan jeg hjelpe deg med noe?» «Jeg skulle hatt noen av de rosene der. Gi meg et dusin. Nei, kanskje to dusin er bedre.» «To dusin roser, ja.» Han er bygd som en tømmerstokk og skallet. Kanskje er han i begynnelsen av sekstiårene. Han går stivt og bøyer nesten ikke knærne. Fingrene er tykke av leddgikt. «Airconditionanlegget gjør seg vanskelig,» sier han. Han skrur på en bryter da han passerer det eldgamle panelet på veggen, og ingenting skjer. Butikken er gammel og det er et langt drivhus langs den ene veggen. Han åpner døren til drivhuset og løfter rosene møysommelig opp fra bøtten. Når han har telt tjuefire roser, lukker han døren og legger dem på papiret på disken. «Er det en presang?» «Nei, bare rull dem inn i papiret, du.» Han ser på meg et øyeblikk og jeg kan nesten høre at brikkene faller på plass for ham. «Har jeg møtt deg før?» I byen husker de dårlig. På landet har de bedre hukommelse. Tillegg til kriminalrapport : NYPD Sak Nr. 96-12-1806 Forbrytelse:

Drap

Offer:

Susan Parker, K/H Jennifer Parker, K/H

Åsted:

1219 Hobart Street, Kjøkken

Dato:

12 Des 1996

Tidspunkt: Rundt 21.30

Metode:

Stikk

Våpen:

Spisst våpen, kanskje kniv (Ikke Funnet)

Rapporterende Politi: Walter Cole, Drapsetterforsker Detaljer: Den 13.desember 1996 dro jeg til 1219 Hobart Street etter anmodning fra politibetjent Gerald Kersh. De trengte etterforskere på et drapsåsted. Sitant Charlie Parker (Kriminaletterforsker) forteller i avhør at han forlot huset klokken 19.00 etter en krangel med sin hustru, Susan Parker. Han dro til Tom´s Oak Tavern og ble der til klokken 01.30 den 13.desember. Han kom inn gjennom inngangsdøren og fant møblene i gangen veltet. Gikk inn på kjøkkenet og fant kone og barn. Sier at kona var bundet fast til en kjøkkenstol og datters kropp flyttet fra stol og lagt over kones kropp. Tilkalte politiet klokken 01.55 og ventet på åstedet. Ofrene, identifisert av Charlie Parker til undertegnede, er Susan Parker (kone, 33 år) og Jennifer Parker (datter, 3 år), og ble funnet på kjøkkenet. Susan Parker var bundet til en kjøkkenstol midt på gulvet med ansiktet vendt mot døren. En annen stol var plassert ved siden av, med taustumper på de bakerste beina. Jennifer Parker ble funnet liggende over morens fang, ansiktet opp. Susan Parker var barbent og var iført blå olabukser og en hvit bluse. Blusen var revet opp, dratt ned til midjen og blottet brystene. Buksen og undertøyet var dratt ned til leggene. Jennifer Parker var barbent og iført en hvit nattkjole med blått blomstermønster. Undertegnede instruerte åstedsgransker Annie Minghella til å gjennomføre en full undersøkelse av åstedet. Etter at rettsmedisiner Clarence Hall erklærte ofrene døde, fulgte undertegnede ofrene til sykehuset. Undertegnede deltok på undersøkelsen med doktor Anthony Loeb. Følgende bevis ble samlet: 96-12-1806-M1: Hvit bluse fra Susan Parker, Offer Nr.1 96-12-1806-M2: Blå olabukser fra Offer Nr.1 96-12-1806-M3: Blå truse fra Offer Nr.1 96-12-1806-M4: Kjønnshår fra Offer Nr.1

96-12-1806-M5: Skraperester fra vagina, Offer Nr.1 96-12-1806-M6: Skraperester fra fingernegler, høyre hånd, Offer Nr.1 96-12-1806-M7: Skraperester fra fingernegler, venstre hånd, Offer Nr.1 96-12-1806-M8: Hår fra hodet, Høyre foran, Offer Nr.1 96-12-1806-M9: Hår fra hodet, Venstre foran, Offer Nr.1 96-12-1806-M10: Hår fra hodet, Høyre bak, Offer Nr.1 96-12-1806-M11 Hår fra hodet, Venstre Bak, Offer Nr.1 96-12-1806-M12 Hvit nattkjole m. blått blomstermønster, Offer Nr.2 96-12-1806-M13: Skraperester fra vagina, Offer Nr.2 96-12-1806-M14: Skraperester fra fingernegler, høyre hånd, Offer Nr.2 96-12-1806-M15: Skraperester fra fingernegler, venstre hånd, Offer Nr.2 96-12-1806-M16: Hår fra hodet, Høyre foran, Offer Nr.2 96-12-1806-M17: Hår fra hodet, Venstre foran, Offer Nr.2 96-12-1806-M18: Hår fra hodet, Høyre bak, Offer Nr.2 96-12-1806-M19: Hår fra hodet, Venstre Bak, Offer Nr.2 Det var nok en bitter krangel. Det gjorde det ikke noe bedre at den kom rett etter at vi hadde elsket. Gløden fra tidligere krangler blusset opp, drikkingen min, at jeg overså Jenny, bitterheten og selvmedlidenheten min. Da jeg stormet ut av huset, hørte jeg Susans rop gjennom den kalde natteluften. Det var tjue minutter å gå til baren. Da den første Wild Turkey‐whiskyen traff munnen, kjente jeg umiddelbart knuten i magen løse seg opp og jeg kunne gli inn i den kjente og kjære rutinen av å bli full; sint, sentimental, sorgtynget, angrende og såret. Da jeg forlot baren, var det bare de trøstesløse igjen. Et kor av fylliker og drukkenbolter som sloss over Van Halen ved jukeboksen. Jeg ramlet ut døren og falt på trappen. Kneet mitt ble skrapet opp av grusen på bakken. Så ramlet jeg hjemover, kvalm og dårlig. Bilene svingte unna meg mens jeg sjanglet i veien. Sjåførenes ansikter bleke av sinne og skrekk. Jeg rotet med nøklene da jeg kom frem til inngangsdøren og skrapet opp den hvite malingen over låsen. Det var mange skraper akkurat der. Jeg visste at noe var galt da jeg åpnet døren og gikk inn i gangen. Da jeg dro, var huset varmt, for Jennifer frøs om vinteren. Hun var et vakkert, men skrøpelig barn, like delikat som porselen. Nå var huset like kaldt som natten utenfor, kaldt som graven. Et

mahognibord lå veltet på gulvet. Blomsterpotten som hadde stått på det, var knust, og bitene og blomsterjorden lå på gulvet. Røttene på poinsettiaen lå der, stygge og avdekket. Jeg ropte på Susan én gang. Jeg ropte igjen, høyere denne gangen. Allerede nå begynte hodet mitt å klarne, og jeg hadde foten på det første trappetrinnet da jeg hørte bakdøren på kjøkkenet smelle inn i vasken. Jeg grep instinktivt etter pistolen min, en Colt DE, men den var trygt plassert i en skuff på skrivebordet. Jeg hadde lagt den der før jeg konfronterte Susan og skrev et nytt kapittel om vårt døende ekteskap. Jeg forbannet meg selv akkurat da. Senere ville det symbolisere alle mine feil, all min anger. Jeg beveget meg forsiktig mot kjøkkenet, fingertuppene ledet meg langs den kalde veggen til venstre for meg. Kjøkkendøren sto på gløtt og jeg stakk fingrene inn i åpningen og skjøv den forsiktig opp. «Susie?» sa jeg mens jeg forsiktig beveget meg inn i rommet. Foten min skled på noe vått og jeg tittet ned. Slik kom jeg til helvete. I blomsterbutikken er det forbauselse i den gamle mannens øyne. Han smiler og peker på meg. «Jeg er sikker på at jeg har deg fra et sted.» «Jeg tror ikke det.» «Er du herfra? Canaan kanskje? Monterey? Otis?» «Nei, fra et annet sted.» Jeg sender ham et blikk som forteller ham at han ikke burde grave mer i dette, og jeg kan se at han skjønner det. Jeg skal til å bruke kredittkortet mitt, men jeg ombestemmer meg. Jeg teller opp sedlene og legger dem på disken. «Fra et annet sted,» mumler han. Han nikker som om dette har en indre, dypere mening for ham. «Må være en storby, jeg møter mange som er fra et annet sted.» Men jeg er allerede på vei ut av butikken. Når jeg kjører derfra, kan jeg se ham i vinduet, stirrende etter meg. Bak meg drypper vannet fra stilkene og lager en dam i dørken på bilen. Tillegg til Kriminalrapport forts. NYDP Sak Nr. 96-12-1806

Susan Parker satt på en kjøkkenstol med ansiktet vendt nord mot kjøkkendøren. Toppen av hodet var tre meter og tjueåtte centimeter fra den nordre veggen og en meter og nittifire centimeter fra den østre. Armene hennes var tvunget bak ryggen og ... ... bundet til bakføttene på stolen med et tynt tau. Hver fot var bundet til sitt respektive stolbein, og jeg tenkte at ansiktet hennes, som var skjult av håret, var dekket av så mye blod at huden ikke syntes. Hodet hennes hang bakover og halsen hennes var åpen, som en ekstra munn i et stille, mørkerødt rop etter hjelp. Datteren vår lå over Susan med den ene armen mellom morens bein. Rommet var rødt. Det var som en scene fra en hevnersaga hvor blod ble besvart med blod. Det var blodsprut i taket og på veggene. Det virket nesten som om huset hadde fått et dødelig sår. Det lå tykt og tungt på gulvet og det var som om det svelget speilbildet mitt i et lilla mørke. Susan Parkers nese var brukket. Blodflekkene på veggen nær kjøkkendøren inneholdt spor etter bein, nesehår og snørr. Susan hadde prøvd å komme seg unna for å skaffe hjelp til både Jennifer og seg selv, men hun hadde ikke kommet lenger enn til døren. Da hadde han fått tak i håret hennes og dundret ansiktet hennes i veggen før han dro henne blødende og i smerte bort til stolen og hennes endelikt. Jennifer Parker lå utstrakt med ansiktet mot taket over morens lår. En annen kjøkkenstol var plassert ved siden av den Susan Parker var festet til. Tauet på baksiden av stolen var i samsvar med merkene funnet rundt Jennifer Parkers håndledd og ankler. Det var ikke mye blod på Jennifer, men nattkjolen hennes var mørkerød fra det dype kuttet i halsen. Ansiktet var vendt mot døren og håret hang ned langs siden av ansiktet hennes. Noen hårstrå satt fast i blodet på brystkassen, og de nakne tærne hang rett over det flislagte gulvet. Jeg så bare på Jennifer noen sekunder fordi Susan dro blikket mitt mot seg, i døden som i livet. Selv i det bilvraket vi kalte et ekteskap.

Mens jeg så på henne, kjente jeg ryggen min skli ned langs veggen og jeg kjente en jamring, halvt menneskelig, halvt dyrisk, bryte ut fra et sted dypt inne i meg. Jeg stirret på skjønnheten som var min kone. Jeg stirret på de blodige, tomme øyehulene som dro meg inn og omfavnet meg i mørket. Øynene til begge ofrene var fjernet, mest trolig med en skarp skalpell-lignende gjenstand. Huden på deler av brystkassen til Susan Parker var fjernet og det var gjort et snitt fra kragebeinet til navlen. Huden var så dratt over hennes høyre arm. Månelyset skinte gjennom vinduet bak dem og kastet en iskald glød over kjøkkenbenken, de flislagte veggene og vasken. Lyset skinte på Susans hår, malte skuldrene hennes i sølv og skinte gjennom det tynne hudlaget som var dratt over skuldrene hennes. Det var nesten som en kappe, en kappe for tynn til å stenge kulden ute. Kjønnsorganene på begge ofrene var mishandlet og ... … så hadde han skjært av dem ansiktene. Det blir fort mørkt nå, og lysene på bilen fanger bare greinene på trærne, de nyklipte plenene, de rene, hvite postkassene og et barns sykkel som ligger slengt foran en garasje. Vinden er blitt sterkere og når jeg forlater trærnes beskyttelse, kjenner jeg at den treffer bilen. Jeg er på vei mot Becket i Washington rett ved Berkshire Hils. Nesten fremme. Det var ingen tegn til innbrudd. Mål og skisse av rommet ble tegnet og nedskrevet. De omkomnes kropper ble overgitt rettsmedisineren. Følgende fingeravtrykk ble funnet: Kjøkken/Gang/Stue: Fingeravtrykk som senere viste seg å tilhøre Susan Parker (96-12-1806-7) Jennifer Parker (96-12-1806-8) og Charles Parker (96-12-1806-9).

Ingen leselige fingeravtrykk på bakdøren som leder ut av kjøkkenet; vannmerker på håndtaket peker mot at noen har vasket klinken ren. Ingen tegn som peker mot ran. Ingen fingeravtrykk ble avdekket på noen av ofrenes hud. Charles Parker ble frivillig med til drapsavsnittets kontorer for å avgi forklaring. Jeg visste hva som skulle skje i det øyeblikket jeg satte meg på avhørsrommet. Jeg hadde gjort dette mange ganger selv. De avhørte meg som jeg har avhørt utallige mennesker tidligere, med den merkelige, formelle tonen som et politiavhør skal ha. «Hva minnes du om dine neste handlinger?» «Hva minnes du av de andre tilstedeværende i baren du besøkte?» «Merket du deg tilstanden på låsen til den bakre døren?» Det er en obskur og innviklet sjargong, en spenning for å tette en mulig rettssak som røyk i en bar. Da jeg ga forklaringen, sjekket Cole med Tom´s, som bekreftet at jeg hadde vært der og at jeg ikke ville hatt muligheten til å drepe min kone og mitt barn. Så begynte mistankene. Jeg ble avhørt igjen og igjen om ekteskapet mitt, om forholdet til Susan og om hva jeg gjorde i ukene før drapene. Jeg skulle motta en anselig forsikringssum fra Susan, og jeg ble selvfølgelig avhørt om det også. Ifølge rettsmedisineren hadde Susan og Jennifer vært døde i fire timer da jeg fant dem. Rigor mortis hadde allerede begynt å stive av nakken og kjevene deres. Dette satte dødstidspunktet til 21.30, kanskje litt tidligere. Susan hadde dødd av et kutt i hovedpulsåren, men Jenny ... Jenny hadde dødd av det som kan beskrives som en massiv overdose av adrenalin i blodårene, som førte til hjertestans og påfølgende død. Jenny, et rolig og sensitivt barn med et forræderisk hjerte, hadde rett og slett dødd av frykt før morderen fikk muligheten til å kutte strupen hennes. Hun var allerede død da ansiktet hennes ble fjernet, hadde rettsmedisineren fortalt. Han kunne ikke si det samme om Susan. Han kunne heller ikke forklare hvorfor Jennifers kropp var blitt flyttet etter at hun var død. Oppfølgingsrapport kommer senere. Walter Cole, Drapsetterforsker. Jeg hadde en fylliks alibi. Mens noen stjal min kone og datters liv, forsøkte jeg å drukne meg med whisky i en bar. Men de kommer fortsatt til meg i drømmene, noen

ganger smilende og vakre som de en gang var, eller ansiktsløse og blodige slik morderen forlot dem. De dytter meg inn i mørket hvor kjærligheten ikke har plass og ondskapen venter. Ondskap med tusenvis av øyne og de flådde ansiktene til de døde. Det er mørkt når jeg kommer frem, og porten er låst. Muren rundt er heldigvis så lav at jeg kommer meg lett over den. Jeg trår forsiktig for ikke å tråkke på gravsteiner og de etterlattes blomster, før jeg er fremme. Selv i mørket finner jeg dem, og de finner meg. De kommer til meg noen ganger i krysningen mellom trøtthet og søvn, når gatene er stille i mørket eller når morgengryet skinner gjennom åpningen i gardinene og bader rommet i et dunkelt, men tiltagende lys. Da kommer de til meg og jeg ser skikkelsene deres i skumringen. Min kone og mitt barn ser på meg i stillhet, sammenlåst i sin grusomme død. De kommer til meg og pusten deres er vinden fra vinduet og fingrene deres er kvistene som skraper på glasset. De kommer til meg og jeg er ikke lenger alene. Kapittel 1 Servitrisen var i begynnelsen av femtiårene og ikledd et tettsittende sort miniskjørt, en hvit bluse og sorte, høyhælte sko. Kroppen hennes tøt ut fra hvert eneste plagg hun bar. Det virket som om hun på mystisk vis hadde hovnet opp fra hun kledde på seg til hun kom på jobb. Hun kalte meg «søten» hver gang hun fylte kaffekoppen min. Hun sa ikke mer enn det, noe som passet meg utmerket. Jeg hadde sittet ved vinduet i over halvannen time nå og sett på murhuset på den andre siden av veien. Servitrisen lurte sikkert på hvor lenge jeg hadde tenkt å sitte der, og om jeg snart kom til å betale regningen. Gatene i Astoria myldret av mennesker på

leting etter billige gjenstander. Jeg hadde til og med lest dagens New York Times uten å sovne mens jeg ventet på at Ollie Feiten Watts skulle stikke det feite hodet ut fra gjemmestedet sitt. Tålmodigheten min var satt på prøve. I mine svakere øyeblikk hadde jeg vurdert om jeg skulle kutte ut New York Times på hverdagene og heller bare kjøpe søndagsutgaven. Da kunne jeg i alle fall rettferdiggjøre kjøpet med at det var mye avis for pengene. Et annet alternativ var å bytte til The Post, men da måtte jeg begynne å klippe ut matkuponger og gå til butikken i bare tøflene. Jeg husket en historie jeg hadde hørt om mediemogulen Rupert Murdoch, og hvordan han foreslo for styret å reklamere for Bloomingdale's i The Post, rett etter han hadde kjøpt det en gang på åttitallet. Styreformannen i Bloomingdale´s hadde bare løftet det ene øyenbrynet og sagt, «Mr. Murdoch, problemet er at leserne av The Post er butikktyvene våre». Jeg er ingen stor fan av Bloomingdale´s, men det var et godt argument mot å annonsere i The Post. Det er mulig at jeg ganske enkelt syntes New York Times var så dårlig denne morgenen at jeg simpelthen skjøt sendebudet. De hadde slått opp at Hansel McGee, en av høyesterettsdommerne, og ifølge mange en av de verste dommerne New York noensinne har hatt, skulle pensjonere seg i desember og muligens ville bli nominert til et styreverv i New Yorks helsevesen. Bare synet av navnet hans gjorde meg kvalm. På åttitallet hadde han ført en sak med en kvinne som var blitt voldtatt som niåring av en femtifireåring ved navn James Johnson. Han bodde i Pelham Bay Park og var tidligere dømt for ran, overfall og voldtekt. McGee hadde avsluttet med følgende ord til den stakkars jenta, «Du ble utsatt for et grusomt overgrep, men det er en av risikoene ved å leve i et moderne samfunn». Hun mistet erstatningen på 3,5 millioner dollar. Akkurat da virket domfellelsen fra Hansel McGee bare absurd og hard, men etter det som skjedde med min familie, syntes ytringen hans som et symptom på den medmenneskelige kollapsen i ondskapens ansikt. Jeg skjøv McGee ut av tankene og brettet sammen avisen. Jeg slo et nummer på mobiltelefonen og kikket opp mot det øverste vinduet i det slitne leilighetskomplekset over gaten. Etter tre ring svarte en kvinne med et sensuelt, hviskende «Hallo?» Stemmen hadde en eim av røyk og sprit over seg, som en bardør som over det støvete gulvet.

«Fortell den feite kuken av en kjæreste du har at jeg er på vei for å plukke ham opp, og at han ikke bør få meg til å løpe etter ham,» sa jeg til henne. «Jeg er sliten og har ingen planer om å løpe rundt i denne varmen.» Kortfattet? Det er meg det. Jeg la på og slengte fem dollar på bordet før jeg gikk ut for å vente på at Ollie Feiten Watts skulle få panikk. Byen var midt i en hetebølge som forhåpentligvis skulle være over i morgen. Da skulle tordenværet og regnet ta over. Akkurat nå var det varmt nok til bare T‐skjorte, linbukser og dyre solbriller. Såfremt du ikke hadde en ordentlig jobb og måtte svette som en gris i dressen det sekundet du forlot airconditionanlegget. Det var ikke engang et svalende vindkast å kjøle seg ned med. To dager tidligere hadde en enslig vifte jobbet på spreng for å stagge varmen på Brooklyn Heights‐kontoret til Benny Low. Gjennom et åpent vindu kunne jeg høre noen snakke arabisk på Atlantic Avenue og kjenne lukten fra den marokkanske restauranten et halvt kvartal lenger ned. Benny var en semiprofesjonell kausjonist som hadde satt pengene sine på at feite Ollie skulle holde seg i byen til rettssaken mot ham startet. Og nettopp det at han feilkalkulerte feite Ollies tro på rettssystemet, var en av grunnene til at Benny alltid kom til å være semiprofesjonell. Kausjonen på Ollie Feiten Watts var rimelig, og det var tjenester og penger å hente der ved en senere anledning. Kausjonen var satt til $50 000 på grunn av en misforståelse mellom Feiten og politiet vedrørende eierskapet til en 1993 Chevy Beretta, en 1990 Mercedes 300 SE og et vell av sportsbiler, alle kommet Feiten i hende med ulovlige midler. Feitens dag startet med en nedtur da en skarpsynt politibetjent så Chevyen under en presenning og meldte inn skiltene til stasjonen. Denne betjenten kjente til Feitens rykte som noe helt annet enn et skinnende lys i den skyggefulle underverdenen. Skiltene var falske, tilholdsstedet ble ransaket og Feiten arrestert. Han hadde holdt kjeft under hele avhøret, og umiddelbart etter at kausjonen var betalt, hadde han pakket sekken og dratt fra byen før han fikk flere spørsmål om hvem han hadde skaffet bilene til. Ryktet skulle ha det til at det var Salvatore «Sonny» Ferrera, sønnen til en prominent capo. Ytterlige rykter skulle ha det til at forholdet mellom far og sønn var blitt iskaldt den siste tiden, men ingen ville snakke om det. «Forpult jævla dritt,» som Benny så pent sa det den dagen. «Noe å gjøre med Feiten?»

«Hvordan i helvete skal jeg vite det? Vil du ringe Ferrera og spørre ham selv?» Jeg så på Benny Low. Han hadde vært skallet siden begynnelsen av tjueårene, etter som jeg hadde forstått. Det blankpolerte hodet hans skinte av små svetteperler. Kinnene var rødsprengte og huden hang ned som smeltet voks. Det lille kontoret hans, som lå over en halalslakter, luktet av svette og mugg. Jeg var ikke engang sikker på hvorfor jeg hadde sagt meg villig til å ta jobben. Jeg hadde penger fra hussalget, forsikringen og fra det som en gang hadde vært en felleskonto. Jeg hadde til og med penger fra pensjonskassen. Benny Lows lønn ville ikke gjøre noen forskjell. Kanskje var det bare for å ha noe å gjøre. Benny Low svelget høyt. «Hva faen er det? Hvorfor ser du sånn på meg?» «Du kjenner da meg, Benny, gjør du ikke?» «Hva faen mener du med det? Selvfølgelig kjenner jeg deg. Skal du ha en faens jobbreferanse, eller?» Han lo halvhjertet og spredte de feite fingrene sine unnskyldende. «Hva?» gjentok han. Stemmen hans brast og han så redd ut. Jeg vet at folk har hvisket om meg de siste månedene. Hvisket om ting jeg har gjort og ting jeg kanskje har gjort. Øynene til Benny Low fortalte meg at han hadde hørt disse ryktene og at han muligens trodde de kunne være sanne. Det var noe med rømningen til Feiten som ikke stemte. Det ville ikke være første gangen Ollie Feiten Watts sto foran en dommer på grunn av tjuvgods, selv om ryktene om Ferreras innblanding satte kausjonen høyere enn tidligere. Feiten hadde en god advokat å støtte seg til, men bortsett fra det var hans eneste tilknytning til bilindustrien at han laget skilter på Rikers Island. Det var ingen grunn til at Feiten skulle rømme og heller ingen grunn til at Sonny skulle bli så forbannet over noe som dette. «Det er ingenting, Benny, ingenting. Hører du noe annet, ringer du meg.» «Ja, klart,» sa Benny og roet seg ned. «Du er den første jeg ringer.» Da jeg forlot kontoret hans, hørte jeg at han mumlet noe. Jeg fikk ikke med meg hva det var, men jeg visste hva det dreide seg om. Det hørtes ut som om han sa at jeg var en morder som min far. Det hadde tatt meg mesteparten av dagen å finne Feitens gjemmested med tvilsomme avhør av like tvilsomme mennesker. Det hadde tatt meg ytterligere femti minutter denne morgenen for å finne ut om Feiten var sammen med henne. Jeg hadde bare ringt rundt til noen thairestauranter for å høre om noen hadde bestilt takeaway til den adressen den siste uken. Feiten var avhengig av thaimat, og som de aller fleste på

rømmen klarte han ikke å legge fra seg vanene sine. Folk forandrer seg ikke, noe som gjør det enkelt å finne de dumme. De abonnerer på de samme avisene, spiser på samme restaurant, drikker samme det ølet, ringer de samme damene og ligger med de samme mennene. Etter en trussel om å ringe helsemyndighetene ga et orientalsk kakerlakkhotell ved navn Bangkok Sun House meg svaret jeg lette etter. De hadde levert til en dame ved navn Monica Mulrane i Astoria. Dette ledet meg til kaffen, New York Times og oppringningen for å vekke Feiten. Som jeg forventet av en mann like skarp som en sirkel, åpnet Feiten døren til 2317 omtrent fire minutter etter at jeg hadde ringt ham. Han stakk hodet ut for å sjekke før han begynte en merkelig, skjelvende flukt ned trappen mot fortauet. Han var en absurd skikkelse med hårtuster gredd inntil det ellers skallede hodet og strikken i buksene tøyd til det ytterste av den enorme magen. Monica Mulrane måtte virkelig være forelsket i ham, for han hadde verken penger eller utseende Det var merkelig, men jeg likte Ollie Feiten Watts. Han hadde akkurat satt foten ned på fortauet da en jogger iført grå joggedress kom rundt hjørnet og skjøt tre skudd med en lyddempet pistol. Feitens hvite skjorte så plutselig ut som et polkadrops, og han falt i bakken. Den venstrehendte joggeren sto over ham og skjøt et siste skudd rett i hodet på ham. Noen skrek og jeg så en brunette, mest trolig enkekjæreste Monica Mulrane, stå ved inngangsdøren til leiligheten før hun løp ned trappen og knelte ved den nå ekstremt avdøde Ollie Feiten Watts. Hun dro hånden over det skallede, blodige hodet hans og gråt. Drapsmannen trakk seg tilbake. Han trippet som en bokser som venter på at kampen skal sette i gang. Med ett stoppet han og skjøt et enkelt skudd i toppen av hodet på den sørgende kvinnen. Hun falt sammen over Feiten med ryggen over hodet hans. Publikummet til denne hendelsen var allerede i ferd med å søke dekning bak bilene og i butikkene. Bilene som kjørte i gaten, stoppet. Jeg var nesten over veien med min Smith & Wesson i hånden, da drapsmannen begynte å løpe. Han holdt hodet lavt og beveget seg fort med pistolen fortsatt i den venstre hånden. Selv om han hadde hansker, hadde han ikke bare kastet fra seg våpenet på åstedet. Enten var pistolen et varemerke eller så var han bare dum. Jeg håpet på det andre. Jeg begynte å ta ham igjen da en sort Chevy Caprice med sotede vinduer raste ut fra en sidegate og ventet på drapsmannen. Hvis jeg ikke skjøt, ville han komme seg unna. Hvis jeg skjøt, kom det til å bli et helvete med politiet. Jeg bestemte meg. Han hadde

nesten kommet frem til bilen da jeg trykket inn avtrekkeren to ganger. Det ene skuddet traff bilen, mens det andre rev et stort hull i joggerens høyre arm. Han spant rundt og avfyrte to skudd i mot meg. Jeg kunne se at øynene hans var ekstremt lyse og vide, så jeg antok at han var ruset på noe. Da han snudde seg mot bilen igjen, var den allerede på vei bort, jeg måtte ha skremt sjåføren med skuddene. Ollie Feiten Watts morder sto igjen alene. Han fyrte av nok et skudd som knuste vinduet på bilen til venstre for meg. Jeg kunne høre mennesker rope, og langt borte kunne jeg høre sirener. Joggeren sprang mot et smug. Han så seg over skulderen da han hørte fottrinnene mine jage etter ham. Da jeg rundet hjørnet, rikosjetterte en kule rett over hodet på meg og mursteinspuss drysset over ansiktet mitt. Jeg tittet opp og så at joggeren nå var kommet halvveis ned smuget. Han holdt seg helt inntil veggen. Kom han seg til enden av smuget og rundt hjørnet, ville jeg miste ham i folkemengden. Utgangen av smuget var folketomt, så jeg bestemte meg for å fyre av et skudd. Solen var bak meg da jeg rettet meg opp og avfyrte to kjappe skudd. Jeg fikk så vidt med meg at menneskene rundt meg sprang som gale da joggerens høyre skulder ble kastet bakover av kulen som traff ham. Jeg ropte at han skulle slippe våpenet, men han snudde seg med en merkelig manøver og løftet pistolen med den venstre armen. Jeg var litt ute av balanse, men fyrte av to nye skudd på syv meters avstand. Det venstre kneet hans eksploderte da en av dumdumkulene traff, og han kollapset mot veggen i smuget. Pistolen skled ut av hånden hans og falt mot søppelkassene. Da jeg kom nærmere, kunne jeg se at han var blek, munnen hans vred seg i smerte og hånden hans grep rundt kneet uten å berøre såret. Øynene hans var fortsatt lyse og jeg syntes jeg hørte ham le mens han prøvde å dra seg opp langs veggen for å komme seg unna på den gode foten. Jeg var kanskje fem meter unna da latteren hans druknet i lyden av bremsene bak ham. Jeg så opp på den sorte Chevyen som blokkerte smuget. Vinduet ved passasjersetet var nede og mørket i bilen ble brutt av ett enkelt skudd. Joggeren falt sammen på bakken. Én enkelt spasme og jeg kunne se en rød flekk spre seg bakpå hettegenseren hans. Det kom et skudd til og bakhodet hans eksploderte i en geysir av blod. Trykket løftet hodet hans i et millisekund før det igjen smalt i den skitne asfalten i smuget. Jeg var allerede på vei i dekning bak søppelkassene da en kule traff mursteinene over hodet mitt. Den laget hull i bygningen og regelrett dusjet meg i støv. Så ble vinduet rullet opp og bilen skjøt fart østover.

Jeg løp bort til joggeren. Blodet fløt fra hullene i kroppen hans og laget en mørkerød skygge på bakken. Sirenene var nær nå, og jeg kunne se menneskene samle seg i sollyset. De stirret på meg der jeg sto over den døde kroppen. En patruljebil kom noen minutter senere. Jeg hadde allerede lagt pistolen på bakken med bæretillatelsen min ved siden av og holdt hendene i været. Feitens drapsmann lå ved føttene mine. Blodet rundt hodet hans hadde allerede begynt å koagulere på vei ned mot kloakkavløpet ved siden av ham. En betjent holdt pistolen rettet mot meg mens den andre ransaket meg. Han brukte mer makt enn strengt tatt nødvendig og slengte meg mot veggen. Betjenten som ransaket meg, var ung, kanskje tjuetre eller tjuefire, og frekk som faen. «Faen òg, ser ut som om vi har Wyatt Earp her, Sam,» sa han. «Plaffer løs som om det var High Noon.» «Wyatt Earp var ikke med i High Noon,» rettet jeg mens partneren sjekket identifikasjonen min. Politibetjenten svarte med å slå meg hardt i nyrene, og jeg falt sammen på knærne. Jeg hørte flere sirener, blant dem den særegne lyden av ambulansen. «Du er en vittigper du, din jævla frekkas,» sa den unge politibetjenten. «Hvorfor skjøt du ham?» «Du var ikke her,» svarte jeg mens jeg bet tennene sammen i smerte. «Hadde du vært her, hadde jeg skutt deg istedenfor.» Han skulle til å sette på meg håndjern da jeg gjenkjente en stemme: «Legg bort håndjernene, Harley.» Jeg så over skulderen på Sam Rees, partneren hans. Jeg kjente ham igjen fra årene i politiet og han gjenkjente meg. Jeg tror ikke han likte det han så. «Han var politi en gang, la ham være.» Så ventet vi i stillhet til resten kom. Det kom to politibetjenter til før en sølebrun Nova slapp av en sivil på fortauet. Jeg tittet opp og så Walter Cole komme mot meg. Jeg hadde ikke sett ham på nesten et halvt år, ikke siden han ble forfremmet til inspektør. Han hadde på seg en lang, brun lærfrakk, ikke akkurat passende bekledning i denne varmen. «Ollie Watts?» sa han og tittet ned på den avdøde. Jeg nikket.

Han lot meg være i fred mens han snakket med de andre politifolkene og etterforskerne fra den lokale stasjonen. Jeg la merke til at han svettet kraftig under den varme frakken. «Du kan bli med meg,» sa han da han kom tilbake. Han sendte Harley et stygt blikk da han passerte ham. Han nikket til noen etterforskere og ga noen få, korte og lavmælte beskjeder før han vinket meg mot Novaen. «Fin frakk,» sa jeg takknemlig da vi gikk mot bilen hans. «Er det noen jenter i den stallen din?» Walters øyne lyste. «Lee ga meg frakken i bursdagspresang. Hvorfor i helvete tror du ellers jeg går med den i denne varmen? Avfyrte du noen skudd?» «Et par.» «Du vet at det finnes lover mot å skyte på steder overfylt med mennesker?» «Ja, akkurat det vet jeg, jeg er mer usikker på om han som ligger med trynet ned i asfalten visste det. Jeg tror ikke Feiten visste det heller. Kanskje du burde prøve med en kampanje for å få oppmerksomhet rundt det?» «Jævla morsomt. Sett deg i bilen.» Jeg gjorde som han sa og vi dro av gårde. Folkemengden så nysgjerrig på oss mens vi kjørte ut på den trafikkerte veien. Kapittel 2 Fem timer var gått siden Ollie Feiten Watts, hans kjæreste Monica Mulrane og den uidentifiserte joggeren hadde møtt sin skaper. Jeg var blitt avhørt av et par etterforskere fra drapsavsnittet. Jeg kjente ingen av dem. Walter Cole deltok ikke på avhørene. Jeg fikk kaffe to ganger, men bortsett fra det fikk jeg være i fred etter

avhørene. Mens en av etterforskerne var ute for å konsultere med noen, fikk jeg øye på en høy, tynn mann i lindress. Skjortekragen hans var skarp som et barberblad og det røde slipset hans var prikkfritt. Han så ut som en FBI‐agent, en forfengelig en. Trebordet i avhørsrommet var nedslitt og hadde merker etter flere hundre, kanskje tusen kaffekopper. På den venstre siden av bordet hadde noen skåret et hjerte inn i treverket, trolig med neglen. Jeg husker hjertet fra tidligere, fra sist gang jeg satt i det samme rommet. «Faen òg, Walter …» «Walt, det er ikke en spesielt god idé at han er her.» Cole så på etterforskerne i rommet som satt henslengt rundt bordet. «Han er ikke her,» sa han. «Han har aldri vært her.» Avhørsrommet var overfylt med stoler, og et ekstra bord var satt inn. Jeg var fortsatt i permisjon, og, som det snart skulle vise seg, to uker fra å slutte i politiet. Familien min hadde vært død i to uker og etterforskerne hadde ikke funnet et eneste spor. Med snart pensjonerte inspektør Caffertys velsignelse hadde Cole kalt sammen alle etterforskerne som var involvert i saken, samt et par av de beste drapsetterforskerne i byen, til et møte. Det skulle være en kombinasjon av idédugnad og forelesning. Forelesningen skulle holdes av Rachel Wolfe. Wolfe hadde rykte på seg for å være en glimrende kriminalpsykolog, men likevel nektet politiet å bruke henne som konsulent. Politiet hadde sin egen dypttenkende psykolog, Russell Windgate, men som Cole en gang sa: «Windgate kunne ikke profilert en fis». Han var et nedlatende, selvhøytidelig rasshøl, men han var også politisjefens bror, noe som gjorde han til et nedlatende, selvhøytidelig og innflytelsesrikt rasshøl. Windgate hadde reist av gårde på en konferanse for freudianere i Tulsa, så Cole hadde benyttet muligheten til å konsultere Wolfe. Hun satt ved enden av bordet, en stram, men ikke uattraktiv kvinne i begynnelsen av trettiårene. Håret som hang ned på skuldrene hennes, var langt og mørkerødt, og hun var ikledd en mørkeblå drakt. Hun hadde beina i kryss, og en blå, høyhælt sko vippet på tærne på den høyre foten. «Dere vet alle hvorfor Bird vil være her,» fortsatte Cole. «Dere ville ha ønsket det samme hvis dere var i hans situasjon.»

Jeg hadde plaget og presset ham for å få sitte sammen med dem på møtet. Jeg hadde påberopt meg tjenester han strengt tatt ikke skyldte, og han hadde gitt etter. Jeg angrer ikke. De andre i rommet, derimot, var ikke overbevist. Jeg kunne se det i ansiktene deres, blikkene som vekslet mellom meg og Cole, skuldertrekkene og de sure minene. Kunne ikke brydd meg mindre. Jeg ville høre det Wolfe hadde å si. Cole og jeg satte oss og ventet på at hun skulle begynne. Wolfe plukket opp et par briller fra bordet og satte dem på nesen. Ved siden av hennes venstre arm skinte et nyutskåret hjerte. Hun så gjennom noen papirer og dro ut et par ark fra bunken hun hadde foran seg. «Ok, jeg vet ikke hvor godt kjent dere er med dette, så jeg tar det sakte.» Hun ble stille noen sekunder. «Etterforsker Parker, noe av vil være vanskelig for deg å høre.» Det var ikke et snev av noe unnskyldende i stemmen hennes, bare en presisering av fakta. Jeg nikket til henne og hun fortsatte: «Det vi står overfor her, er et seksuelt ladet drap, et sadistisk, seksuelt ladet drap.» Jeg lot fingeren min følge konturene av hjertet i bordplaten. Teksturen i treverket dro meg tilbake til nåtiden. Døren til avhørsrommet ble åpnet, og gjennom sprekken så jeg FBI‐agenten gå forbi. En resepsjonist kom inn med en hvit I Love NY‐kopp. Det luktet så stramt av kaffen at jeg regnet med den hadde stått og brygget noen dager. Da jeg hadde i fløten, var det bare så vidt den skiftet farge. Jeg tok en slurk og skar en grimase. «Et seksuelt ladet drap inneholder stort sett elementer av seksuell aktivitet som en basis for hendelsene som leder opp til selve drapet,» fortsatte Wolfe og tok en slurk kaffe. «Avkledningen av brystene og kjønnsorganene til ofrene og mishandlingen tyder på seksuelle elementer i drapet, men vi har ingen bevis som peker mot penetrering på noen av ofrene med verken penis, finger eller gjenstander. Ingen av ofrene hadde skader som peker i den retningen.

Det vi derimot har bevis på, er det sadistiske elementet. Kvinnen ble torturert før

hun ble drept. Hun ble delvis flådd, det vil si brystkassen og ansiktet. Dette satt i sammenheng med det seksuelle elementet tyder på at vi har å gjøre med en seksualforbryter med sadistiske tilbøyninger som får tilfredsstillelse av overdreven fysisk og, vil jeg tro, psykisk tortur.»

«Jeg tror at han, og jeg regner med at det er en mann av grunner jeg vil komme tilbake til senere, ville at moren skulle være vitne til torturen og drapet på sitt barn før hun selv ble torturert og drept. En seksuell sadist får sin nytelse fra ofrenes reaksjon på torturen. I denne saken hadde han to ofre, en mor og hennes barn, han kunne spille mot hverandre. Han overfører sine seksuelle fantasier til brutale handlinger, tortur og, til slutt, drap.» Utenfor døren til avhørsrommet hørte jeg plutselig stemmer som hevet seg. En av dem tilhørte Walter Cole. Jeg kjente ikke igjen den andre. Stemmene ble svakere, men jeg visste at de snakket om meg. Jeg kom til å finne ut hva de snakket om, før eller siden. «Greit, den største offergruppen til seksuelle sadister er hvite, voksne kvinner som ikke kjenner morderen, selv om de også til tider angriper menn eller i dette tilfellet barn. Det er også noen ganger en link mellom morderen og noen i offerets liv. Ofrene blir valgt gjennom systematisk overvåkning og forfølgelse. Denne morderen hadde trolig holdt oppsyn med familien over lengre tid. Han kjente til mannens vaner, han visste at hvis mannen forsvant til baren, kom han til å bli borte lenge nok til at han ville rekke å gjennomføre handlingen. I akkurat denne saken tror jeg ikke morderen fikk gjennomført alt. Åstedet i dette tilfellet er ganske uvanlig. En handling som denne krever et avsidesliggende sted hvor gjerningsmannen får den tiden han trenger med ofrene. I noen tilfeller har han modifisert sin egen bopel til akkurat dette formålet eller brukt en varebil han kan kjøre til et isolert område. Men her har ikke morderen valgt noen slik løsning. Jeg mistenker at han liker risikoen det involverer. Jeg tror også han har ønsket å gjøre et, i mangel av et bedre ord, ’inntrykk’.» Et inntrykk. Som å bruke lyst slips i en begravelse. «Handlingen var nøye planlagt for å skape et traume for mannen da han kom hjem.» Kanskje Walter hadde rett. Kanskje burde jeg ikke vært her nå. Wolfes saklige fremlegging reduserte min kone og datter til en del av en grusom statistikk i en brutal by. Jeg hadde håpet hun ville si noe jeg kunne kjenne meg igjen i, og gi meg noen spor jeg kunne bruke til å drive min egen etterforskning videre. To uker er lenge i en

drapsetterforskning. Etter to uker uten fremskritt, såfremt man ikke er ekstremt heldig, stopper simpelthen etterforskningen opp. «Dette indikerer at morderen er en over gjennomsnittet intelligent mann som liker selve spillet og risikoen det involverer,» sa Wolfe. «Bare det at han ville at sjokket for ektemannen skulle være en del av handlingen, indikerer at det er et personlig element i det han har gjort. Og det er rettet direkte mot ektemannen. Dette er selvsagt bare spekulasjoner, og man skal ikke glemme at denne typen drap normalt ikke har noe personlig over seg. Et åsted kan klassifiseres som organisert, uorganisert eller begge deler. En organisert drapsmann planlegger drapet og velger sine ofre med omhu, noe åstedet vil bære preg av. Ofrene må oppfylle visse kriterier som morderen har satt; alder, kanskje hårfarge, yrke, livsstil og så videre. Bruken av tøyler, som vi har i denne saken, er normalt. Det reflekterer elementene av kontroll og planlegging siden morderen stort sett må bringe dem til åstedet. I saker med seksuelle sadister er selve drapsakten erotisk. Det er rituelle elementer involvert, drapet tar lang tid og drapsmannen holder offeret ved bevissthet inntil det ekstreme frem til selve avslutningen. Med andre ord, morderen vil ikke avslutte livet til sine ofre for tidlig. I denne saken lyktes han ikke med det fordi Jennifer Parker, barnet, hadde et svakt hjerte som stoppet etter et adrenalinutbrudd i kroppen hennes. Dette sett i sammenheng med morens rømningsforsøk og skaden på ansiktet hennes da hun ble slått i veggen, som trolig var det som slo henne bevisstløs, ga sannsynligvis morderen en følelse av å miste kontrollen over situasjonen. Åstedet gikk fra organisert til uorganisert, og rett etter at han begynte flåingen, tok frustrasjonen og sinnet over, og han mishandlet kroppene.» Jeg ville gå. Dette var en tabbe. Jeg ville ikke få noe ut av dette, ikke noe annet enn smerte. «Som jeg sa tidligere, er mishandling av kjønnsorgan og bryster ganske vanlig for denne typen drap, men denne i saken er det elementer som strider betraktelig mot de generelle tegnene i slike saker, på flere viktige punkter. Jeg tror mishandlingen enten var et resultat av sinne og tap av kontroll eller et forsøk på å skjule noe annet. Et annet ritual som allerede var gjennomført og som morderen ville fjerne oppmerksomheten fra.

Flåingen er trolig nøkkelen her. Det er elementer som peker sterkt mot en utstilling av noe. Den ble ikke gjort ferdig, men deler av den er der.» «Hvorfor er du så sikker på at det er en hvit mann?» spurte Joiner, en sort etterforsker jeg hadde jobbet med noen ganger. «De fleste gjerningsmenn som begår seksuelt sadistiske mord, er det. Ikke kvinner, ikke fargede, men hvite menn.» «Da er du ute av søkelyset, Joiner,» sa noen. Latteren fylte rommet. Den løsnet litt på spenningen som hadde satt seg i lokalet. En eller to av etterforskerne så på meg, men i det store og det hele lot de fleste som om jeg ikke var der. De var profesjonelle og konsentrerte seg om informasjon som kunne gi dem et bedre bilde av morderen. Wolfe lot latteren legge seg. «Forskning viser at så mange som førtitre prosent av alle seksualforbrytere er gift. Femti prosent har barn. Ikke gjør den feiltakelsen å tro at du leter etter en ensom psykopat. Denne mannen kan være helten på foreldremøtene på skolen, trener for det lokale lilleputtlaget. Han har ofte et yrke som lett setter ham i kontakt med andre mennesker, så han er som regel sosialt intelligent og kan bruke dette for å komme i kontakt med ofrene sine. Kanskje har han vært i trøbbel tidligere, men trolig ikke noe så alvorlig at det ville havne på rullebladet hans. Seksuelle sadister er stort sett opptatt av politi og våpen. Han vil nok følge utviklingen i etterforskningen, så følg nøye med på alle tips eller folk som prøver å tilegne seg informasjon om saken. Han har også en ren og velholdt bil ‒ ren så den ikke tiltrekker seg oppmerksomhet og velholdt så den ikke skal bryte sammen på eller i nærheten av åstedet. Bilen er modifisert så han kan frakte ofrene i den. Dørhåndtakene og muligheten for å åpne vinduene i baksetet er fjernet, og bagasjerommet gjort lydtett. Hvis dere tror dere har en mistenkt, sjekk bagasjerommet for ekstra bensin, vann, tau eller håndjern. Hvis dere får en ransakingsordre, må dere se etter gjenstander som er relatert til seksuell eller brutal atferd; pornografi, videoer, vibratorer, spenner, kvinneklær, da spesielt undertøy. Noen av disse kan ha tilhørt ofrene, og han kan ha tatt andre personlige gjenstander fra dem. Se også etter dagbøker eller manuskripter, de kan inneholde detaljer om ofrene, fantasier eller selve handlingen. Han kan også ha en samling med politiutstyr og har garantert kjennskap til politirutiner.» Wolfe trakk pusten dypt og lente seg bakover i stolen.

«Kommer han til å drepe igjen?» spurte Cole. Stillheten senket seg i rommet. «Ja, men nå antar du noe,» sa Wolfe. Cole så spørrende på henne. «Du antar at dette er den første. Jeg regner med at dere har gjennomført en VICAP?» VICAP, Violent Criminal Apprehension Program, drives av FBI og har eksistert siden 1985. Det er en database om løste og uløste drap eller drapsforsøk, spesielt saker som innebærer kidnappinger. Ellers blir alle drap som virker tilfeldige, motivløse og seksuelle, forsvunne personer (med mistanker om noe kriminelt) og uidentifiserte ofre hvor drapsmetoden er kjent, lagt inn. Alt dette blir sendt til Det nasjonale senteret for analyse av voldelig kriminalitet ved FBIs skole i Quantico. Her prøver de å finne sammenhenger mellom de forskjellige ofrene og drapsmetodene i VICAP‐systemet. «Ja, det er gjort.» «Har du anmodet en profil?» «Ja, men vi har ikke fått noen ennå. Uoffisielt stemmer ikke metoden med noe annet. Fjerningen av ansiktene er det som lyser med store, grønne bokstaver.» «Ja, hva med ansiktene?» Det var Joiner som spurte igjen. «Jeg prøver fortsatt å finne ut av det,» sa Wolfe. «Noen drapsmenn tar suvenirer fra ofrene sine. Det kan være noe pseudoreligiøst eller et offerelement i denne saken. Jeg beklager, men jeg er ikke sikker ennå.» «Tror du han kan ha gjort noe lignende tidligere?» spurte Cole. Wolfe nikket. «Det er mulig. Hvis han har drept tidligere, kan han ha gjemt likene, og de nye drapene kan representere en utvikling i hans tidligere mønster. Kanskje han, etter tidligere å ha utført drap uforstyrret og uten etterspill, ville ta sine metoder ut i offentligheten. Kanskje ville han ha anerkjennelse for måten han jobber på. Men det utilfredsstillende ved disse drapene, fra hans synspunkt, kan gjøre at han går tilbake til sitt gamle handlingsmønster. Alternativt kan han gå inn i en dvaleperiode. Men skulle jeg gjette, tror jeg han har planlagt det neste drapet allerede. Han gjorde noen feil denne gangen og jeg tror ikke drapene ga ham den effekten han var ute etter. Neste gang vil han ikke gjøre noen feil. Neste gang, såfremt dere ikke arresterer ham først, kommer han virkelig til å lage en utstilling.» Døren til avhørsrommet ble åpnet og inn kom Cole med to andre menn på slep.

«Dette er spesialagent Ross fra FBI og etterforsker Barth fra ransavsnittet,» sa Cole. «Barth jobbet med Watt‐saken, og spesialagent Ross her jobber med organisert kriminalitet.» På nært hold så Ross' lindress dyr og skreddersydd ut. Barth med sin JC Penny‐ jakke så ut som en slask i forhold. De to mennene sto ved hver sin vegg og nikket til meg. Da Cole satte seg, satte Barth seg også. Ross ble stående ved veggen. «Er det noe du ikke forteller oss?» spurte Cole. «Nei,» svarte jeg, «dere vet akkurat like mye som meg.» «Agent Ross tror Sonny Ferrera sto bak drapet på Watts og kjæresten hans. Han tror også du vet mer enn du sier.» Ross pillet noe av skjorteermet og slapp det på gulvet med en vemmelig mine. Jeg tror det var ment å representere meg. «Det finnes ingen grunn til at Sonny skulle ta livet av Watts,» sa jeg. «Vi snakker om stjålne biler og falske nummerskilt her. Ollie var ikke i noen posisjon til å lure noe av verdi fra Sonny, og han visste ikke nok om Sonnys virksomhet til å kunne underholde en jury i ti minutter.» Ross beveget seg mot bordet og satte seg på kanten. «Rart at du skulle dukke opp etter så lang tid. Hvor lenge er det siden nå? Seks, syv måneder? Før vi vet ordet av det, står vi her med lik opptil knærne,» sa han, som om han ikke hadde hørt et ord av det jeg hadde sagt. Han var førti, kanskje førtifem, men han så ut til å være i god form. Ansiktet hans var rynkete, men det virket ikke som om det kom av et langt liv fylt med latter. Jeg hadde hørt et og annet om ham fra Woolrich etter at han dro fra New York for å bli spesialagent med ansvar for FBIs New Orleans‐avdeling. Det ble stille i rommet. Ross prøvde seg på en stirrekonkurranse, men så bare ut til å kjede seg. «Agent Ross tror du skjuler noe, Bird,» sa Cole. «Han vil legge press på deg, for sikkerhets skyld.» Ansiktsutrykket hans var helt nøytralt og øynene tomme. Ross fortsatte å stirre på meg. «Agent Ross er en skummel fyr. Gudene vet hva jeg vil tilstå hvis han prøver å presse meg.» «Vi kommer ingen vei med dette,» sa Ross. «Herr Parker vil ikke samarbeide på noen måte og jeg ‒»

Cole løftet armen og avbrøt ham. «Kanskje dere kan la oss være alene litt? Ta dere en kopp kaffe eller noe?» foreslo han. Barth heiste på skuldrene og forlot rommet. Ross ble sittende på bordet og det virket som om han skulle til å si noe da han bare reiste seg og gikk ut av rommet. Han smelte døren igjen etter seg. Cole pustet tungt ut, løsnet på slipset og åpnet den øverste skjorteknappen. «Ikke drit på Ross. Han kommer til å ta igjen med en hel septiktank. Både på deg og meg.» «Jeg har fortalt deg alt jeg vet om dette,» sa jeg. «Kanskje Benny Low vet mer, men det tviler jeg på.» «Vi har snakket med Benny Low. Han vet ikke engang hvem som er president, før vi forteller ham det.» Cole lekte med pennen han hadde i hånden. «'Hei, det er bare forretninger.' Det var svaret vi fikk.» Det var faktisk en ganske god imitasjon av Benny Low. Jeg smilte og spenningen i rommet la seg litt. «Hvor lenge har du vært tilbake?» «Et par uker.» «Hva har du drevet med?» Hva kunne jeg si? At jeg travet rundt i gatene? At jeg besøkte steder Jennifer, Susan og jeg likte? At jeg stirret ut av vinduet i leiligheten og tenkte på mannen som hadde drept dem, og lurte på hvor han befant seg? At jeg hadde tatt jobben for Benny Low fordi jeg måtte ha noe å gjøre for ikke å skyte av meg hodet? «Ikke mye. Jeg tenkte jeg skulle spore opp noen gamle kolleger for å høre om det var noe nytt.» «Det er det ikke, ikke her. Har du funnet ut noe mer?» «Nei.» «Jeg vet jeg ikke kan be deg om å la det ligge, men …» «Nei, det kan du ikke. Kom til poenget, Walter.» «Dette er ikke et sted du bør være nå, og du vet hvorfor.» «Gjør jeg?» Cole smelte pennen i bordet. Den spratt bort til bordkanten og ble liggende et sekund før den falt i gulvet. Et øyeblikk trodde jeg han kom til å slå til meg, men så forsvant sinnet fra øynene hans. «Vi kan snakke om dette senere.»

«Ok. Har du tenkt å fortelle meg noe?» Blant papirene på bordet kunne jeg se en våpen‐ og prosjektilrapport. Fem timer var kort tid å få en slik rapport på. Spesialagent Ross var tydeligvis en mann som var vant til å få viljen sin. Jeg nikket mot rapporten. «Hva forteller rapporten om prosjektilet som kverket joggeren?» «Det trenger ikke du å bry deg om.» «Walter, jeg så at den guttungen ble skutt. Han i bilen skjøt mot meg og kulen gikk tvers gjennom veggen, så det er tydelig at han som skjøt, er relativt kravstor når det kommer til våpen.» Cole forholdt seg stille. «Ingen kjøper våpen av slikt kaliber uten at noen vet noe om det,» sa jeg. «Gi meg noe å gå på, så kanskje jeg kan finne ut noe du ikke vet.» Cole tenkte seg litt om før han dro frem rapporten og åpnet den. «Vi fant kuler til et automatvåpen. 5.7mm som veier mindre enn 2,5 gram.» Jeg plystret. «Det er en nedskalert riflekule, men avfyrt av et håndvåpen?» «Selve kulen var plastikk, men med helmantel så den ikke splintrer seg når den treffer. Da den traff joggerens kropp, overførte den mesteparten av energien så det ikke var noe energi igjen da den kom ut på andre siden.» «Og den som traff veggen?» «Prosjektilavdelingen regnet ut at den forlot løpet i over to tusen kilometer i timen.» Det var en stykk kjapp kule. En Browning 9mm fyrer av et 7 grams prosjektil i cirka tolv hundre kilometer i timen. «De regnet også ut at dette prosjektilet ville skutt seg gjennom en Kevlar vest som om det skulle vært matpapir. På femti meters avstand skjøt den seg gjennom nesten femti lag.» Selv en .44 Magnum klarte bare å skyte gjennom Kevlar på kloss hold. «Men straks den treffer et mykt mål …» «Da stopper den.» «Kommer den fra USA?» «Nei. De mener den kommer fra Europa. Nærmere bestemt Belgia. De snakket om noe som blir kalt ’Five‐seveN’, stor F og stor N, etter produsenten. Det er en prototype laget av FN Herstal for antiterror‐ og gisselsituasjoner, men dette er første gang den har dukket opp utenfor militæret.»

«Har dere snakket med produsenten?» «Vi skal forsøke, men jeg regner med at det stopper ved resepsjonen.» Jeg reiste meg. «Jeg skal sjekke litt rundt.» Cole plukket opp pennen og viftet den mot meg som en misfornøyd lærer mot klassen villstyring. «Ross vil fortsatt helst bite av deg hodet.» Jeg tok frem en penn og skrev telefonnummeret mitt på baksiden av Coles notatblokk. «Den er alltid på. Kan jeg gå nå?» «På én betingelse.» Jeg bare så på ham. «Jeg vil at du skal komme hjem til meg i kveld.» «Sorry Walter, jeg drar ikke på besøk til noen lenger.» Han så såret ut. «Ikke vær så jævla dust. Det er ikke snakk om et besøk. Bare kom, ellers kan Ross låse deg inn i en celle og kaste nøkkelen for alt jeg bryr meg.» Jeg skulle til å gå. «Er du sikker på at du har fortalt oss alt?» spurte Cole ryggen min. Jeg snudde meg ikke. «Jeg har fortalt alt jeg kan, Walter.» Noe som var sant. I alle fall rent teknisk. Tjuefire timer tidligere hadde jeg funnet Emo Ellison. Emo bodde i en rønne av et hotell ved utkanten av østsiden i Harlem. Det er den typen hotell som bare tillater horer, kriminelle og politi på rommene. Det var pleksiglass foran resepsjonen, men ingen på den andre siden. Jeg gikk opp trappen og banket på Emos dør. Ingen svarte, men jeg hørte hanen på en pistol bli trukket tilbake. «Emo, det er Bird, vi må snakke sammen.» Jeg hørte fottrinn nærme seg døren. «Jeg vet ikke en dritt om det,» svarte Emo gjennom tredøren. «Jeg har ikke en jævla ting å si til deg.» «Jeg har ikke spurt deg om noe ennå. Kom igjen da, Emo, åpne døren. Feiten er i trøbbel og kanskje jeg kan hjelpe. Bare slipp meg inn.» Det ble stille noen minutter, så hørte jeg lyden av nøkkelen. Døren ble åpnet og jeg gikk inn i rommet. Emo hadde stilt seg ved vinduet, men han hadde fortsatt pistolen i hånden. Jeg lukket døren etter meg. «Du trenger ikke den,» sa jeg.

Emo så på pistolen i hånden før han la den på nattbordet. Han så mer komfortabel ut uten den. Pistoler var ikke Emos stil. Jeg la merke til at fingrene på den venstre hånden hans var bandasjert, og det var gule flekker ytterst på bandasjen. Emo Ellison var en tynn, blek, middelaldrende mann som hadde jobbet av og på for Feiten i fem år eller noe sånt. Han var en helt middels mekaniker, men han var lojal og visste å holde kjeft. «Vet du hvor han er?» «Han har ikke kontaktet meg.» Han satte seg tungt på den oppredde sengen. Rommet var rent og luktet av luftfrisker. Det var et par plakater på veggen, og noen bøker, blader og personlige gjenstander lagt pent på hyllene. «Jeg hører du jobber for Benny Low nå? Hvorfor det?» «Det er en jobb,» svarte jeg. «Finner du Ollie og gir ham fra deg, er han død. Det er det som er jobben din,» sa Emo. Jeg lente meg mot døren. «Det er ikke sikkert jeg leverer ham fra meg. Benny Low tåler tapet. Men jeg trenger en god grunn for ikke å gjøre det.» Konflikten i Emo presset seg frem i ansiktsuttrykket hans. Hendene hans gned seg mot hverandre og han kastet noen blikk mot pistolen. Emo Ellison var livredd. «Hvorfor rømte han, Emo?» spurte jeg lavt. «Han pleide å si at du var en grei fyr,» sa Emo. «Er du en grei fyr?» «Det er ikke jeg rett mann til å svare på. Men jeg vil ikke at Ollie skal bli skadet.» Emo så på meg en stund og så ut til å bestemme seg. «Det var Pili, Pili Pilar. Vet du hvem det er?» «Ja.» Pili Pilar var Sonny Ferreras høyre hånd. «Han pleide å komme innom en, kanskje to ganger i måneden for å hente en bil, ikke oftere enn det. Han hadde bilen noen timer, så kom han tilbake med den. Forskjellige biler hver gang. Det var en avtale Ollie hadde gjort, så han slapp å betale Sonny. Han satte på falske skilter og hadde den klar til Pili når han kom. Forrige uke kom Pili, tok en bil og stakk. Jeg kom sent den kvelden fordi jeg var syk. Magesår. Pili hadde dratt før jeg kom dit. Uansett, etter midnatt en gang satt Ollie og jeg og pratet mens vi ventet på at Pili skulle komme tilbake med bilen, og så hørte vi plutselig et smell. Da vi

kom ut, hadde Pili kjørt bilen inn i porten og lå over rattet. Det var en bulk i siden også, så vi regnet med at han hadde krasjet med noen og stukket av. Hodet hans var kuttet opp av frontruten og det var jævla mye blod i bilen. Ollie og jeg dyttet den inn på plassen før Ollie ringte en kompis av seg som er lege. Legen sa at Ollie måtte ta med seg Pili til ham. Pili rørte seg ikke og var skikkelig blek, så Ollie kjørte ham til legen i sin egen bil, og legen insisterte på at de skulle ta ham med til sykehuset, for han trodde skallen hans var knust.» Det regelrett rant ut av Emo nå. I det sekundet han begynte fortellingen, bestemte han seg tydeligvis for å fortelle alt. Det var nesten som om han kvittet seg med byrden av det han visste, ved å fortelle det til noen. «Så de diskuterte en liten stund og legen sa at han visste om en privat klinikk hvor de ikke stilte så mange spørsmål. Ollie syntes det hørtes ut som en god idé. Legen ringte klinikken og Ollie dro tilbake hit for å ta seg av bilen. Han hadde nummeret til Sonny, men han tok ikke telefonen. Han hadde bilen på plassen, men han var ikke interessert i å la den være der i tilfelle noe skulle skje. Du vet, purk eller noe sånt. Så han ringte til gamlingen og fortalte ham hva som hadde skjedd. Gamlingen ba Ollie om å holde seg der, så skulle han sende noen over for å ta seg av rotet. Ollie stakk ut for å flytte bilen, men da han kom tilbake, så han verre ut en Pili. Han så syk ut og skalv på hendene. Jeg spurte ham hva som var i veien, men det han sa bare at jeg skulle komme meg bort og ikke si til noen at jeg hadde vært der. Han sa ikke noe mer, bare at jeg skulle pelle meg av gårde. Så hørte jeg at purken hadde ransaket verkstedet og at Ollie fikk kausjon og forsvant. Jeg sverger, det er det eneste jeg vet.» «Så, hvorfor pistolen?» «Et par av gamlingen sine gutter kom innom her for et par dager siden.» Han svelget tungt. «Bobby Sciorra. Han ville vite om Ollie. Han lurte også på om jeg hadde vært der den dagen ulykken skjedde. Jeg sa nei, men det var ikke nok for ham.» Emo Ellison begynte å gråte. Han løftet den bandasjerte hånden og fjernet bandasjen sakte og forsiktig. «Han tok meg med på en tur.» Han holdt opp fingeren og jeg kunne se det sirkelformede merket med en stor blemme i midten. Jeg kunne nesten kjenne såret dunke. «Sigarettenneren. Han brente meg med sigarettenneren.» Tjuefire timer senere var Ollie Feiten Watts død.