now Crash.indd 1
Snow Crash
25.01.13 10:21
now Crash.indd 2
Vendetta Forlag AS Vågeveien 7 6507 Kristiansund N www.vendetta.no Snow Crash © 1992 Neal Stephenson Først publisert i USA i 1992 av Bantam Books Utgitt etter avtale med Licht & Burr Literary Agency, Denmark, og Neal Stephenson. © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Oversatt fra engelsk av Nye Tillen Forlag ved Hilde Hammer Aukrust Omslag : Han som tegner Sats og grafisk form: Framnes Tekst & Bilde as Satt med Minion Pro 10/13 Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN: 9788293059653 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet for i loven. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.
25.01.13 10:21
now Crash.indd 3
Neal Stephenson
Snow Crash Oversatt av
Hilde Hammer Aukrust
Vendetta Forlag AS
25.01.13 10:21
now Crash.indd 5
1 Leveratøren tilhører en eliteorden, en slags hellig undergruppe i samfunnet. Mot og guts har han nok av. Akkurat nå forbereder han seg på å utføre kveldens tredje oppdrag. Uniformen er sort som aktivt kull, den filtrerer vekk hver eneste lysrefleks. En kule vil prelle av på araknofibrene som en møll mot et myggnett, men fuktighet fra innsiden vil sive ut, som luft gjennom en napalmbombet jungel. Der hvor kroppen har beinete kroppsdeler, har uniformen halvstiv pansergelé. Den kjennes ut som en litt sandete gelé og beskytter ham like effektivt som en stabel med telefonkataloger. Da de ga ham jobben, ga de ham en pistol også. Leveratøren har aldri med seg kontanter, men noen kan prøve seg på ham allikevel – prøve å ta bilen eller lasten hans. Pistolen er liten, aerodynamisk og lett, en sånn pistol som en motedesigner ville hatt i vesken. Den fyrer av bitte små piler som flyr fem ganger raskere enn et SR-71 spionfly. Når du har brukt den, må du plugge den i sigarettenneren for å lade den igjen, fordi den går på strøm. Leveratøren har aldri fyrt av pistolen i sinne eller redsel. Han brukte den imidlertid en gang i Gila Highland. Noen idioter i Gila Highland, en ganske fancy, skjermet byenklave, var ute etter en levering, og de hadde ikke tenkt å betale for den. De trodde de kunne skremme Leveratøren med et balltre. Leveratøren tok fram pistolen, siktet laserprikken på trestykket hvor det var pyntet med logoen til Louisville, og trakk av. Rekylen var voldsom, det var som om hele våpenet eksploderte i hånden hans. Den midtre delen av balltreet forvandlet seg til en søyle av røyk og sagflis, som forsvant i alle retninger. Idioten sto igjen med et håndtak som oste av melkehvit røyk. Og med et dumt uttrykk i ansiktet. Det eneste han fikk gratis av Leveratøren, var trøbbel. Etter den hendelsen lot Leveratøren pistolen ligge i hanskerommet og tok i stedet med seg et matchende sett med samuraisverd. 5
25.01.13 10:21
now Crash.indd 6
Det var de våpnene han foretrakk uansett. Drittstøvlene i Gila Highland var ikke redde for pistolen, det var derfor han hadde måttet bruke den. Sverdene trengte han imidlertid ikke å demonstrere. Bilen til Leveratøren har nok krefter til at den kan skyte en pakke bacon ut blant stjernene. I motsetning til på en bimbokasse eller en forstadstraktor slipper den brølende kraften ut gjennom åpne og blankpolerte blåsehull. Helvete bryter løs når han tråkker inn gassen. Skal vi snakke kontaktflate? Dekkene på bilen din har bittesmå kontaktpunkter, som er i kontakt med asfalten på fire steder. Ingen av stedene er kontaktflaten større enn tungen din. Bilen til Leveratøren har digre dekk som ligger nedpå og har kontaktflater så store som lårene på en fet kvinne. Leveratøren har kontakt med veien. Han akselererer fra null til hundre på sekunder og kan stoppe på en femøring. Hvorfor er han så tungt utstyrt? Fordi folk stoler på ham. Han er en rollemodell. Dette er Amerika. Folk gjør hva faen de vil, enten du liker det eller ikke. Fordi de har rett til det. Og fordi de har våpen, og fordi ingen kan stoppe dem uansett. Resultatet er en av verdens verste nasjonale økonomier. Det vi snakker om – hvis vi skal snakke om handelsbalanse – er at så fort vi har sendt av gårde all teknologien vår til andre land, så fort ting er mer likelig fordelt, blir det laget mikroovner i Tadsjikistan og biler i Bolivia, som selges her. Så fort de naturlige ressursene blir sendt av gårde i lasteskip fra Hong Kong – skip som for øvrig er store nok til å ta med seg hele Nord-Dakota – og fraktet til New Zealand for en slikk og ingenting – så fort Den Usynlige Hånden har fjernet alt som historisk sett har gjort landet unikt og smurt det utover i et tynt, globalt lag, som bare en murer i Pakistan vil finne lønnsomt, vet du hva som skjer da? Da er det bare fire ting igjen, som vi er bedre på enn andre: Musikk Filmer Mikrokode (software) Rask pizzalevering 6
25.01.13 10:21
now Crash.indd 7
Leveratøren pleide å programmere. Gjør det fortsatt av og til. Men dersom livet var som en mild barneskole drevet av velmenende pedagoger, ville det stått følgende i karakterboken hans: «Hiro er svært smart og kreativ, men han må jobbe litt med samarbeidsevnene sine.» Så nå har han denne andre jobben. Den krever verken intelligens eller kreativitet, men den krever ikke noe samarbeid heller. Det finnes bare et eneste prinsipp: Leveratøren leverer. Du har pizzaen din innen tretti minutter, eller så får du den gratis. Skyt sjåføren, ta bilen hans og saksøk noen. Leveratøren har hatt jobben i seks måneder, en ganske lang karriere til ham å være. Hittil har han aldri brukt mer enn enogtjue minutter på å levere en pizza. Å, som de pleide å krangle om tiden! De kastet bort vanvittig mye tid på den måten. Huseiere med røde ansikter, svette av sine egne løgner, stinkende av Old Spice og jobbrelatert stress. De sto i sin egen døråpning, badet i gult lys, mens de viftet med Seikoene og pekte på klokken over kjøkkenbenken. Ærlig talt, kan dere ikke klokken? Sånt skjer ikke lenger. Pizzalevering er stor industri. En veldrevet industri. Man må studere ved Cosa Nostra Pizza-universitetet i oppimot fire år for å lære seg alt. Folk kommer fra Abkhasia, Rwanda, Guanajuato og Jersey. De går inn gjennom dørene uten å kunne et ord engelsk og ut igjen med mer kunnskap om pizza enn en beduin har om sand. De har studert problemet. Satt opp grafer over hyppigheten på diskusjoner med kunder. Klipset på de erfarne budene er mikrofoner for å ta opp konfliktene, så de kan analysere dem. Debatt-teknikkene. De stressede stemmene. Den grammatiske oppbygningen av språket til den typiske middelklasse type A-beboer i en skjermet byenklave, som på tross av all logikk hadde bestemt seg for å starte et personlig og dødsdømt korstog mot alt som var hardt og upåvirkelig i livet hans. Enten hadde han bestemt seg for å lyve, eller så hadde han innbilt seg en annen sannhet når det gjaldt klokkeslettet for telefonsamtalen. Alt for en gratis pizza. Han fortjente en gratis pizza, i tillegg til 7
25.01.13 10:21
now Crash.indd 8
livet, friheten, retten til å jakte på lykken. Det var for faen hans fulle rett. De sendte psykologer til disse menneskene, ga dem gratis TV-er for å kunne gjennomføre anonyme dybdeintervjuer. De koblet dem til løgndetektorer, studerte hjernebølgene deres, mens de fikk se glimt av pornodronninger, bilkrasjer og Sammy Davis Jr. De plasserte dem i svettestinkende, lilla rom, hvor de ble stilt spørsmål om etikk som var så avanserte at ikke engang en jesuitt kunne svart på dem uten å begå en dødssynd. Analyseavdelingen hos Cosa Nostra Pizza-universitetet konkluderte med at det å lyve var en del av den menneskelige naturen, og at problemet ikke lot seg løse. Derfor gikk de for en rask, teknologisk løsning i stedet, nemlig smarte esker. Pizzaeskene har et hardt plastskall med riflet mønster så de skal bli stive nok, samt en glødende, liten LED-lampe på siden, som forteller budet hvor mange minutter som har gått siden de mottok telefonen med bestillingen. Det er noen datakort og greier i dem også. Pizzaene hviler i et kammer bak hodet på budet. Hver pizza glir inn i en egen hylle og passer som kretskortet i en datamaskin. Når den har klikket på plass, kobler den smarte esken seg til bilens hovedcomputer. Adressen til den som har bestilt, er allerede lagt inn i den smarte eskens RAM i løpet av telefonsamtalen. Nå kommuniserer esken med bilen, som analyserer og beregner den beste ruten på et fargerikt display på frontruten. På den måten trenger ikke Leveratøren engang å se ned for å få veiforklaringen. Om den tretti minutter lange deadlinen går ut, sendes først et katastrofevarsel til Cosa Nostra Pizzas hovedkvarter. Deretter går beskjeden videre til selveste Onkel Enzo, Mafiaens ubestridte hærfører. Han er en knivskarp og marerittaktig skygge i bevisstheten til alle pizzabud – gudfar og leder for hele Cosa Nostra Pizza Inc. I løpet av fem minutter er han på telefonen med kunden og kommer med de mest overbevisende beklagelser. Dagen etter vil Onkel Enzo lande i hagen til kunden med et jet-helikopter, beklage enda mer og gi vedkommende en gratis tur til Italia. Det eneste kunden må gjøre, er å undertegne en rekke dokumenter hvor han skriver under på å bli talsperson for Cosa Nostra Pizza, 8
25.01.13 10:21
now Crash.indd 9
noe som er ensbetydende med å miste enhver form for privatliv. Etterpå vil han sitte igjen med en følelse av at han av en eller annen grunn skylder Mafiaen en tjeneste. Leveratøren er ikke sikker på hva som skjer med budet i en slik situasjon, men han har hørt noen rykter. De fleste leveringer skjer om kvelden, den tiden Onkel Enzo anser som sin egen hellige fritid. Og hvordan ville du like det om du ble avbrutt midt i en middag med familien, fordi du var nødt til å ringe og be en utagerende idiot i en skjermet byenklave om unnskyldning? Tenk å måtte legge seg flat på grunn av en helvetes forsinket pizza. Onkel Enzo har ikke brukt femti år på å jobbe for familie og fedreland, for så å bruke alderdommen, en tid andre bruker til å spille golf og leke med barnebarna, på å komme seg fortest mulig ut av badekaret. Han liker desidert ikke å måtte legge seg på kne og kysse føttene til en seksten år gammel skater, som fikk pepperonipizzaen sin ett minutt over tiden. Å herregud, bare tanken på å levere for sent får Leveratøren til hive etter pusten. Men han ville ikke kjørt for Cosa Nostra Pizza om det ikke var sånn det funka. Skjønner du? Det er fordi det er noe helt eget med å satse livet. Det er som å være en kamikazepilot. Hjernen blir krystallklar. Andre mennesker – som butikkmedarbeidere, burgerstekere, programmerere og folk i alle andre intetsigende yrkesgrupper – bare lener seg på det gamle konkurranseprinsippet. Du må snu burgere eller fjerne virus fra delprogrammer fortere og bedre enn barndomsvennene i nabohuset. Det er de som er motstanderne, det er de som er de andre. For folk legger merke til sånt. Det er et helvetes rotterace. Cosa Nostra Pizza har ikke konkurranse. Konkurranse strider mot Mafiaens etikk. Du jobber ikke hardere fordi du konkurrerer mot en identisk bedrift i nabobygget. Du jobber hardere når du har satset alt. Ditt gode navn og rykte, familien, livet ditt. Burgerstekerne kan kanskje forvente å leve litt lenger, men hva slags liv har de egentlig? Det er derfor ingen, absolutt ingen – ikke engang nipponeserne – som kan levere pizza fortere enn Cosa Nostra. Leveratøren er stolt over uniformen sin, stolt over bilen han kjører, stolt over å svinge inn i 9
25.01.13 10:21
now Crash.indd 10
oppkjørselen foran forskjellige hjem i uendelig mange forskjellige byenklaver. Han er en pizzaens ninja, med røde tall som lyser fra LED-panelet: 12.32, eller 15.15 eller en sjelden gang 20.43. Leveratøren tilhører Cosa Nostra Pizza #3569 i The Valley. Sør-California er en underlig blanding av yrende liv og kvelende klaustrofobi. Det er ikke nok veier i forhold til antall innbyggere. Fairlanes Inc. bygger nye veier hele tiden. De må utslette noen bydeler for å få det til, men boligområdene som ble satt opp på sytti- og åttitallet, er det like greit å bli kvitt, ikke sant? Ingen fortau, ingen skoler, rett og slett ingenting. De har ingen egne politistyrker, ingen grensekontroller, uønskede personer kan komme og gå som de vil, uten å bli kroppsvisitert eller plaget på andre måter. Nei, det er i en skjermet byenklave du vil bo. En bystat med eget lovverk, egen grense, egne regler, eget politi, ja, alt du trenger. Leveratøren jobbet som korporal i sikkerhetsstyrkene til Merryvale Farms en stund. Så fikk han sparken for å ha trukket sverd mot en innbruddstyv. Han skar opp skjorten på fyren, lot sverdet gli langs nakken hans og hengte ham opp på veggen av huset han hadde forsøkt å bryte seg inn i. Han syntes selv det var en ganske bra arrestasjon. Men de ga ham sparken fordi de fant ut at kjeltringen var sønn av viseordføreren i Merryvale Farms. De sleipingene hadde til og med en unnskyldning – de hevdet at et nesten meterlangt sverd ikke sto på listen over godkjente våpen. Sa at han hadde brutt regelverket for anholdelse av mistenkte, og at fyren hadde fått psykiske traumer. Han hadde visstnok blitt redd for smørkniver og måtte smøre skiven sin med baksiden av en teskje. De sa at på grunn av Leveratøren sto firmaet i fare for å bli saksøkt. Han måtte låne penger for å betale seg ut av det. Måtte låne fra Mafiaen faktisk. Så nå var han i databasen deres – alt lå der – både netthinnemønster, DNA, fingeravtrykk, fotavtrykk, håndleddsavtrykk, håndbaksavtrykk, ja, avtrykk av hver eneste jævla kroppsdel som hadde antydning til rynker. Nesten i alle fall. De drittsekkene rullet dem i blekk og tok avtrykk som de skannet inn i databasen. På den andre siden var det jo deres penger, så 10
25.01.13 10:21
now Crash.indd 11
det var forståelig at de var forsiktige med å låne dem ut. Da han søkte på jobben som pizzabud, var de mer enn villige til å ansette ham. De kjente ham jo fra før. Da han fikk låne penger, var det visegudfaren i The Valley han måtte forholde seg til. Det var også han som hadde anbefalt at de skulle ansette ham. Det var nesten som å være en del av en familie. En skummel og dysfunksjonell familie med hang til trusler og vold. Cosa Nostra Pizza #3569 ligger på Vista Road rett nedenfor Kings Park Mall. Vista Road tilhørte staten California i gamle dager og heter nå Fairlane Inc. Rute CSV-5. Den største konkurrenten pleide å være en amerikansk motorvei, som nå heter Cruiseways Inc. Rute Cal-12. Litt lenger opp i dalen krysser de to konkurrerende veiene hverandre. Før var det en del bitre konflikter, og krysningspunktet ble av og til stengt på grunn av snikskyttere. Til slutt løste en stor utbygger hele problemet ved å kjøpe krysset og gjøre det om til et kjøpesenter med gjennomkjøring. Nå går veiene rett inn i et parkeringssystem – ikke en parkeringsplass eller et parkeringshus, men et system – og blir en del av det. Det å komme seg gjennom krysningspunktet krever at bilistene følger forskjellige ruter gjennom parkeringssystemet. Rutene består av sammenvevde filer i alle retninger og minner mest om Ho Chi Minh-stien. CSV-5 har bedre gjennomfartstrafikk, men Cal-12 har bedre asfalt. Typiske Fairlane-veier har alltid vekt på framkommelighet – de er for type A-sjåfører. Cruiseways legger vekt på at bilistene skal nyte turen – de er mer for type B-sjåfører. Leveratøren er en slags rabies-smittet type A-sjåfør. Han er på vei mot hjemmebasen, Cosa Nostra Pizza #3569, og kjører i venstre fil oppover CSV-5 i hundre og tjue kilometer i timen. Bilen er som en usynlig, svart kule, bare en mørk skygge som reflekterer tunnelen av lysende reklameskilt – lyset fra dem kalles logloen. En rad med oransje lys gløder over fronten, hvor grillen hadde sittet hvis dette var en bil som trengte luftkjøling. De oransje lysene ser ut som brennende bensin. De skjærer gjennom bakvinduene til folk, reflekteres i speilene og legger seg som ildskjær i øynene deres. De strekker seg inn i underbevisstheten og skaper 11
25.01.13 10:21
now Crash.indd 12
skrekkvisjoner om å bli rent i senk og fortært levende av flammene til en brennende tankbil. Dette får dem til å flytte seg og slippe fram den sorte stridsvognen, full av brennhet pepperoni. Logloen består av utallige firkantede elementer, som er opplyst av elektrisk lys og markerer kjørebanene til CSV-5. Hvert eneste element er designet av tegnere, som tjener mer på å lage én eneste logo enn Leveratøren tjener i løpet av et helt liv. På tross av at alle forsøker å lage noe som skiller seg ut, ser hver logo likedan ut for ham, i hvert fall når han passerer dem i hundre og tjue kilometer i timen. Men det er fortsatt lett å se Cosa Nostra Pizza #3569 på grunn av skiltet. Det er digert, selv etter gjeldende standarder. Faktisk ser hele den lave pizzasjappa bare ut som en base for de enorme glassfibersøylene som hever skiltet opp i varemerkehimmelen. Det er ekte markedsføring, baby! Skiltet er en klassiker, et samleobjekt, ikke bare en del av en eller annen uklar kampanje for Mafiaen. Det er en erklæring, et monument, bygd for å vare. Det er enkelt og verdig. Det viser Onkel Enzo i en av de stilige italienske dressene hans. Dresstripene glitrer og flekser som sener. De firkantede lommene er nesten selvlysende. Håret ligger bakover og holdes på plass av noe som aldri går ut. Det er perfekt. Hvert eneste hårstrå er nøye klippet av Onkel Enzos fetter – Frisøren Art. Han er eier av verdens nest største lavpris frisørkjede. Onkel Enzo står der med et vennlig og onkelaktig blikk, og et vagt smil. Han likner ikke på en modell, men står der akkurat som enhver onkel ville ha stått. På skiltet står det: Mafiaen Du har en venn i Familien! Betalt av Stiftelsen for Våre Interesser. Skiltet er Leveratørens ledestjerne. Han vet at når han kommer til stedet på CSV-5 hvor nedre del av skiltet blir borte, bak de pseudogotiske buegangene av farget glass til Pastor Waynes Perleport-franchise, så er det på tide å komme seg over i høyre fil. Den 12
25.01.13 10:21
now Crash.indd 13
filen hvor alle idiotene og bimbokassene durer av gårde uten mål og mening, mens de glaner på alle firmaskiltene som om de lurer på om de representerer et løfte eller en trussel. Han skjærer inn foran en bimbokasse – en minivan med plass til en hel familie – fyker forbi nabosjappa, Buy’n’Fly, og kjører inn foran Cosa Nostra Pizza #3569. De store, fete kontaktflatene i dekkene klager, de hyler mot asfalten, men beholder veigrepet på det patenterte Fairlane Inc.-veidekket og får ham inn i sjakten. Det er ingen andre leveratører i sjakten akkurat nå. Det er bra, det betyr rask veksling for ham, rask framdrift og levering av pizzaene. Idet han bremser ned og stopper, er den elektromagnetiske luka på siden av bilen hans allerede åpen og blottlegger de tomme pizzahyllene. Dørene klikker og folder seg sammen som vingene på en bille. Hyllene venter. Venter på varm pizza. Og venter. Leveratøren tuter med hornet. Dette er ikke standard prosedyre. Vinduet glir opp. Det skal aldri skje. Du kan se gjennom den store ringpermen fra Cosa Nostra Pizza-universitetet, du kan kryssjekke prosedyrene for vindu, sjakt, sentral, og så videre. Overalt vil du finne det samme svaret når det gjelder det vinduet. Det skal aldri åpnes. Hvis ikke det er noe galt. Vinduet glir opp og – hold deg fast – det kommer røyk ut! Leveratøren hører ekkoet av en ringelyd i utkanten av sitt eget dundrende lydanlegg og skjønner at det er røykvarsleren inne i sjappa som går. Han demper stereoen. Øredøvende stillhet. Fra vinduet hører han hylet fra røykvarsleren. Det kjennes ut som om trommehinnene hans krymper. Bilen går på tomgang, venter. Luka har vært oppe for lenge. Forurensningspartikler fra luften utenfor trenger inn i de digitale portene innerst i pizzahyllene. Nå må han rengjøre dem en ekstra gang. Ingenting går som det skal i forhold til instruksjonspermen med standard prosedyrer fra Pizza-universitetet. Innenfor løper en fotballformet mann fra Abkhazia fram og tilbake med den samme permen i armene. Den er åpen. Han 13
25.01.13 10:21
now Crash.indd 14
balanserer den med én hånd og har lagt på en vekt for at den ikke skal klappe igjen. Han løper som om han er med i et eggeløp, og roper ut ordrer på en eller annen abkhaziansk dialekt. Alle som driver Cosa Nostra-sjapper i denne delen av The Valley, er immigranter fra Abkhazia. Det ser ikke ut som noen stor brann. Leveratøren så en skikkelig brann en gang i Merryvale, og da kunne han ikke se noe i all røyken. Det eneste han så, var røyk som flommet ut av ingenting, og et og annet gult blaff nede i dypet, som blinkende solrenner i skyene. Dette er ikke en slik brann. Dette er en sånn brann som bare slipper ut nok røyk til å starte røykvarsleren. En sånn brann som stjeler tiden hans. Leveratøren tuter igjen og holder hornet inne. Skiftsjefen, han som er fra Abkhazia, kommer bort til vinduet. Han skal egentlig bruke intercomen til å snakke med sjåførene. Han kunne stått der inne og sagt det han skulle – det hadde blitt sendt rett inn i bilen hans via intercomen. Men nei da, denne fyren kommer bort for å snakke, som om Leveratøren er en slags helvetes møkkakjører. Han er rød i trynet og ruller med øynene mens han prøver å formulere noen engelske ord. «En brann. En liten en,» sier han. Leveratøren sier ingenting. Han sier ingenting fordi han vet at alt blir filmet og lagret. Opptaket blir sendt rett til Cosa Nostra Pizza-universitetet, hvor det vil bli grundig analysert. Det vil bli vist til studenter, kanskje akkurat de samme studentene som kommer til å få denne mannens jobb, nå som han får sparken. Dette er et skoleeksempel på hvordan man skal drite seg ut. «Nyansatt. Satte middagen sin i mikroen uten å ta av folien. Bang!» sier sjefen. Abkhazia var en del av den forpulte Sovjetunionen. Det at en immigrant derfra får prøve seg på en mikrobølgeovn, er omtrent som å la en sjøpølse forsøke seg på hjernekirurgi. Hvor fant de egentlig disse typene? Fantes det ingen amerikanere som kunne lage pizza? «Bare gi meg en pizza,» sier Leveratøren. 14
25.01.13 10:21
now Crash.indd 15
Ordet «pizza» får sjefen tilbake til virkeligheten. Han smeller igjen vinduet og stenger den gjennomtrengende lyden fra røykvarsleren inne. En nipponesisk robotarm dytter en pizza inn i øverste hylle. Luka slår igjen for å beskytte den. Idet Leveratøren kjører ut av sjakten, sjekker han adressen som farer over frontruten. Han akselerer mens han forsøker å finne ut om han skal til venstre eller høyre. Så skjer det. Stereoen slår seg av på kommando fra hovedcomputeren. Lyset i cockpiten blir rødt. Rødt. En gjentagende summelyd begynner å ljome gjennom bilen. Tallene fra LED-panelet lyser på frontruten: 20.00. De har nettopp gitt Leveratøren en pizza som er tjue minutter gammel. Han sjekker adressen. Det er 20 kilometer unna.
15
25.01.13 10:21
now Crash.indd 16
2 Leveratøren slipper ut et ufrivillig brøl og trykker gassen ned i gulvet. Instinktene hans sier at han bør dra tilbake og drepe pizzafyren – ta sverdene ut av bagasjerommet, stupe som en ninja inn gjennom vindusluka, jage ham gjennom kaoset i den mikrokokte sjappa og konfrontere ham i en tykkbunnet apokalypse. Men instinktene hans sier det samme når noen hiver seg inn foran ham på motorveien, og han har aldri gjort det. Ennå. Han kan klare dette. Det er mulig. Han skrur opp de oransje lysene foran til maks styrke og setter frontlysene på automatisk blinking. Han skrur av den summende alarmen, setter stereoen over på drosjeskanneren og sjekker alle kanalene drosjesjåførene bruker. Han skjønner ikke et ord. Det går an å kjøpe noen språkkurs og lære seg drosjelingo mens man kjører. Det er helt nødvendig hvis du skal jobbe i denne bransjen. Det blir hevdet at drosjelingo er basert på engelsk, men han gjenkjenner ikke så mye som ett av hundre ord engang. Likevel går det an å få en viss idé når det gjelder trafikken. Hvis det er trøbbel på veiene, babler sjåførene i vei på drosjelingo og gir ham en form for advarsel, kanskje tidsnok til å velge en annen rute så han ikke blir… han griper tak i rattet sittende fast i trafikken øynene hans blir store, og han anstrenger seg for å tvinge tankene tilbake langt inn i hjernen eller sittende fast bak en bobil blæra hans er veldig full og leverer pizzaen å herregud, å herregud for sent 22.06 lyser fra frontruten: alt han ser, og alt han klarer å tenke på er 30.01. 16
25.01.13 10:21
now Crash.indd 17
Drosjekanalene summer av noe. Drosjelingo er en melodiøs babling med noen få skarpe utenlandske lyder, som smør krydret med glasskår. Han hører stadig ordet «takst». De snakker alltid om de helvetes takstene sine. Som om det spiller noen rolle. Hva skjer om de leverer for sent De får ikke noe driks. Spiller det egentlig noen rolle? Som vanlig går det tregt gjennom krysset mellom CSV-5 og Oahu Road. Den eneste måten å unngå det krysset på er å skjære gjennom The Mews ved Windsor Heights. TMvWH er like alle sammen. Når man bygger en ny skjermet byenklave, gjør firmaet TMvWH Utvikling det på samme måte hver gang. De sprenger vekk fjell og omdirigerer elver som kan komme i konflikt med veistrukturen. Alle veiene blir ergonomisk designet for optimal og sikker kjøring. Leveratøren kan kjøre gjennom en hvilken som helst TMvWH, fra Fairbanks til Yaroslav til Shenzhen økonomiske spesialsone, og fortsatt finne veien, som om det var hans egen bakgård. Når du har levert pizza til hvert eneste hus i en TMvWH noen ganger, lærer du de små hemmelighetene. Leveratøren har gjort det. Han vet at i en standard TMvWH er det bare én eneste meter – en meter – som hindrer deg fra å kjøre fra den ene byenklaven til den andre. Hvis du ikke vil kjøre på gress, tar det deg ti minutter ekstra å manøvrere deg gjennom en TMvWH. Men hvis du har baller nok til å legge hjulspor over en plen, kan du kjøre tvers igjennom hele greia. Leveratøren vet til og med hvilken hage det er snakk om. Han har levert pizzaer i det huset før. Han har sett på hagen, studert den, memorert plasseringen av hageskuret og piknikbordet så han kan finne dem i mørket. Han vet at i situasjoner som denne, hvis han har en pizza i bilen som er treogtjue minutter gammel og skal leveres langt unna, hvis det er trafikkork på CSV-5 og Oahu, da kan han gjøre det han har tenkt å gjøre nå. Han kan kjøre inn i TMvWH (den elektroniske pizzabud-chippen hans vil få bommen til å heve 17
25.01.13 10:21
now Crash.indd 18
seg automatisk), rase nedover Heritage Boulevard, vrenge rundt mot Strawbridge Place og ignorere skiltene om blindveier og fartsgrenser, samt alle advarslene om barn som leker overalt. Han kan hamre over fartsdumpene med de kraftige radialdekkene, akselerere opp innkjørselen til Strawbridge Circle nummer 15 og vrenge hardt til venstre rundt hageskuret. Så kan han dundre inn i bakgården til Mayapple Place nummer 84, unngå piknikbordet (vrient) og komme seg ut gjennom innkjørselen deres og ut på Mayapple. Derfra kommer han rett ut i Bellewood Valley Road og ut gjennom utkjøringen fra byenklaven. Sikkerhetspolitiet i TMvWH vil nok vente på ham, men de skråstilte spikermattene de bruker, peker kun én vei, og det er utover. De gjør en god jobb når det gjelder å holde folk ute, de er derimot ikke laget for å holde folk inne. Bilen er så helvetes rask at om en purk tok en bit av en smultring idet han svingte opp Heritage Boulevard, ville han ikke rekke å svelge den engang før Leveratøren vrengte ut på Oahu. Dunk. Flere røde lys dukker opp på frontvinduet. Noe har brutt gjennom sikkerhetssonen rundt kjøretøyet. Det kan ikke være sant. Noen skygger ham. Ute på venstre flanke. En person på skateboard ruller nedover veien rett bak ham idet han forbereder seg på avkjøringen mot Heritage Boulevard. Leveratøren har vært så distrahert at han har latt seg selv bli punet. Som i «harpun». Av en stor elektromagnetisk skål i enden av en fiberkabel. Den har nettopp festet seg bak på bilen hans, og der sitter den. Fire meter bak ham henger eieren av den jævla tingen og surfer. En gratispassasjer på skateboard, som en vannskikjører etter en båt. I speilet ser han glimt av noe oransje og blått. Dette er ikke bare en guttunge som morer seg, det er noen som er på jobb. Den oransje og blå overallen, som er krøllete av pansergelé, er uniformen til en kurér. En kurér fra RadiKS, Radikale Kurérsystemer. Som et sykkelbud, men hundre ganger mer irriterende fordi de ikke tråkker seg fram for egen maskin, de bare henger seg på som ekstra dødvekt. 18
25.01.13 10:21
now Crash.indd 19
Selvfølgelig. Leveratøren hadde det travelt, blinket med lysene og fikk dekkene til å hyle. Den raskeste på veien. Selvsagt valgte kuréren ham. Det er ingen grunn til panikk. Hvis han tar snarveien gjennom TMvWH, har han nok av tid. Han passerer en tregere bil i midtfeltet og hiver seg inn foran ham. Kuréren vil måtte slippe taket med punen eller bli slengt inn i det andre kjøretøyet. Sånn. Kuréren er ikke fire meter bak ham lenger – han er rett ved og kikker inn gjennom bakruten. Han forutså manøveren, trakk inn kabelen som sitter på et håndtak med en automatisk vinsj, og er nå på høyde med pizzabilen. De fremste hjulene på brettet er faktisk under støtfangeren hans. En oransje og blå hanske strekkes framover. Den holder et gjennomsiktig plaststykke. Han slår det mot sidevinduet på førersiden. Leveratøren har nettopp blitt plastret. Lappen er tretti centimeter lang og fylt med store, oransje bokstaver skrevet speilvendt, så de kan leses fra innsiden. SETT DEN FØR Han går nesten glipp av avkjøringen mot TMvWH. Han tramper inn bremsen, lar en bil passere og vrenger over i avkjøringsfilen mot byenklaven. Grensekontrollen er godt opplyst. Grensepolitiet står klart til å ransake alle som kommer – sjekke alle kroppens hulrom også, dersom det dukker opp feil type mennesker. Heldigvis spretter bommen på magisk vis opp idet sikkerhetssystemet oppdager at det er en Cosa Nostra Pizza-bil, som bare skal gjøre en levering. Mens han kjører gjennom bomstasjonen, vinker kuréren til grensepolitiet. En forpult kvise på rumpa. For en pikk. Skulle tro han pleier å kjøre gjennom her. Det gjør han antagelig også. Henter viktig dritt for viktige folk som bor i TMvWH og leverer det til FOKNE-er, Franchiseorganiserte Kvasinasjonale Enheter. Det er jo dét kurérer gjør. Men uansett var vinkingen unødvendig. Det går for tregt, han har mistet trykket og timingen. Hvor er 19
25.01.13 10:21
now Crash.indd 20
kuréren? Aha, han har sluppet ut litt line, så han henger litt lenger bak igjen. Leveratøren vet at idioten snart skal få seg en stor overraskelse. Kan han holde seg på det helvetes brettet når han blir slept over flatklemte plastleker i hundre kilometer i timen? Det kommer han snart til å finne ut. Kuréren lener seg tilbake som en vannskikjører – Leveratøren klarer ikke å la være å følge med i bakspeilet. Deretter skyver han fra og svinger seg opp på siden av bilen, så de kjører ved siden av hverandre oppover Heritage Boulevard. Det tar ikke lang tid før han plastrer ham med et nytt klistremerke. På frontruten denne gangen. Det står STILIG KJØRING, DRITTSEKK Leveratøren har hørt om disse klistrelappene. Det tar timevis å få dem av. Må ta med bilen på verksted og betale trillioner av dollar. Nå har han bare to ting i hodet: Å riste av seg den jævla gaterotta og å levere den forpulte pizzaen innen 24.23 Fem minutter og trettisju sekunder. Bare det. Han må konsentrere seg mer om veien, han hiver seg inn mot veikanten uten advarsel. Han håper å kutte kabelen til kuréren på skiltet i krysset. Det funker ikke. De gode holder øye med dekkene dine, de ser når du skal svinge, og du kan ikke lure dem. Nedover Strawbridge Place! Den virker lang, lengre enn han kan huske. Sånn er det når tiden er knapp. Han ser glimt av biler lenger framme, biler som er parkert på siden av veien. De må være parkert i sirkelen. Og der er huset. Et lyseblått hus med vinylplatevegger, to etasjer og en garasje ved siden av. Han fokuserer bare på innkjørselen, tvinger kuréren ut av tankene og forsøker ikke å tenke på hva Onkel Enzo driver med akkurat nå. Kanskje han bader eller er på do? Kanskje han har sex med en skuespiller eller lærer bort sicilianske sanger til en av de seksogtjue barnebarna sine? 20
25.01.13 10:21
now Crash.indd 21
Helningen på innkjørselen slår de fremre støtdemperne nesten halvveis opp i motorrommet, men hva har man ellers støtdempere til? Han klarer å unngå å krasje med bilen som allerede står der – de må ha gjester i kveld, han kan ikke huske at de kjører Lexus. Så braser han gjennom hekken, ut i hagen og ser etter skuret han absolutt ikke må treffe. det er ikke der, de har revet det neste problem, piknikbordet i neste hage vent litt, det står et gjerde der, når satte de opp et gjerde? Det er ikke tid til å bremse. Han må akselerere og kjøre gjennom gjerdet uten å miste motorkraften. Det er bare et meterhøyt plankegjerde. Det klapper sammen og er ikke noen stor hindring, han mister kanskje ti prosent av farten. Men merkelig nok ser det ut som et gammelt gjerde. Kanskje han svingte feil et sted, tenker han. I det samme svever han ut i et tomt basseng i den neste hagen. Hadde det vært fullt av vann, hadde det kanskje ikke vært så ille. Da hadde kanskje bilen vært reddet, og han ville ikke skyldt Cosa Nostra en ny bil. Men nei, han gjør et nedadgående svev av typen Stuka og treffer den borteste bassengveggen. Det høres mer ut som en eksplosjon enn et krasj. Airbagen løser seg ut og klapper sammen noen sekunder senere. Det er som om et forheng dras til side og åpenbarer et nytt liv for ham. Han sitter fast i en død bil i et tomt basseng i TMvWH. Sirenene til politibilene nærmer seg allerede, og han har en pizza bak hodet som minner mest om knivbladet på en giljotin. 25.17 lyser det på smartboksen som omgir den. «Hvor skal den?» sier en stemme. En kvinne. Han ser opp gjennom vindusrammen, som nå inneholder et finmasket nett av krystallisert sikkerhetsglass. Det er kuréren som snakker til ham. Kuréren er ikke en mann, det er en ung kvinne. En jævla tenåringsjente. Hun ser hel ut, uskadd. Hun har skatet rett ned i bassenget og seiler nå fram og tilbake, oppover den ene siden, nesten helt til toppen, for så å slippe seg tilbake og over til den andre siden. Hun holder punen i høyre hånd, med 21
25.01.13 10:21
now Crash.indd 22
den elektromagnetiske skiven inn mot håndtaket, så den ser ut som en underlig intergalaktisk dødsstråle. Brystet hennes glitrer som en generals uniformjakke med hundrevis av små bånd og medaljer, bortsett fra at hvert eneste rektangel ikke er en sløyfe, men en strekkode. En strekkode som får henne inn i en bedrift, ut på en vei eller inn til en eller annen FOKNE. «Hei!» roper hun. «Hvor skal pizzaen?» Han kommer til å dø, og hun kødder? «White Columns. Oglethorpe Circle nummer 5,» sier han. «Det fikser jeg. Åpne luka.» Hjertet slår dobbelt så fort. Han får tårer i øynene. Det er mulig han kan overleve. Han trykker inn en knapp, og luka åpner seg. Idet hun passerer bilen nede i bassenget igjen, napper hun med seg pizzaen fra hylla. Leveratøren ynker seg når han ser for seg det hvitløkskrydrede fyllet bli slengt mot boksen. Nå legger hun boksen sidelengs under armen. Han orker ikke å se på. Men hun kommer til å rekke det. Onkel Enzo trenger ikke bry seg med stygge og sammentrykte pizzaer, bare pizzaer som leveres for sent. «Hei,» sier han. «Ta dette.» Leveratøren strekker den sorte, uniformskledde armen ut gjennom det knuste vinduet. En hvit lapp gløder lett i det dempede hagelyset. Et visittkort. Kuréren snapper det fra ham idet hun passerer ham igjen, og leser det. Det står HIRO PROTAGONIST Den siste av de selvstendige hackerne Beste sverdkjemper i verden Frilanser, Central Intelligence Corporation Spesialist på software-relatert etterretning (musikk, film og mikrokode) På baksiden er det skriblet ned hvordan han kan kontaktes ved hjelp av et telefonnummer. En universell videotelefontjeneste. En 22
25.01.13 10:21
now Crash.indd 23
postboks. Adressen på et halvt dusin kommunikasjonsnettverk. Og en adresse i Metaverset. «Dustete navn,» sier hun og stapper kortet inn i en av de mange lommene på overallen. «Men du kommer ikke til å glemme det,» sier Hiro. «Hvis du er hacker…» «Hvorfor leverer jeg da pizzaer?» «Nettopp.» «Fordi jeg er frilanser. Hør her, hva du nå enn heter, jeg skylder deg en tjeneste.» «Jeg heter Y.T.,» sier hun og sparker fra med ett bein mot bassengbunnen for å få opp farten. Hun fyker ut av bassenget som om hun blir slynget av gårde fra en katapult, og borte er hun. De smarte hjulene på skateboardet har en mengde eiker som kan bli kortere eller lengre, alt etter hvilket underlag hun kjører på. Nå tar hun seg over gresset, som smør over varm teflon. Hiro, som nå ikke lenger er Leveratøren, kommer seg ut av bilen, drar fram sverdene fra bagasjerommet og spenner dem fast på kroppen for å være klar til en halsbrekkende tur gjennom TMvWH-territoriet i nattemørket. Grensen til Oakwood Estates er bare noen minutter unna, han har kartet i hodet (stort sett), og han vet godt hvordan politiet i en byenklave jobber. En gang var han selv ansatt der. Han har en forholdsvis god sjanse til å klare seg, men det blir ikke helt enkelt. Over ham, i huset ved siden av svømmebassenget, slår de på lysene. Små barn står i pysjamaser med bilder av dinosaurer og tegnefilmaktige ninjakrigere og kikker på ham. Pysjamasene er enten brannsikre eller ikke-kreftframkallende, men de kan ikke være begge deler på en gang. Faren kommer ut gjennom bakdøren og drar på seg en jakke. Det ser ut som en hyggelig familie, en trygg familie i et lyst og fint hus. En slik familie han tilhørte inntil for få minutter siden.
23
25.01.13 10:21