T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 3 av 392)
Robopokalypse DANI EL H. WI LSO N
Oversatt av Hilde Hammer Aukrust
Vendetta Forlag 2012
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 4 av 392)
Vendetta Forlag AS Vågeveien 7 6507 Kristiansund N www.vendetta.no Robopocalypse © 2011, Daniel H. Wilson Først publisert i USA, 2011, av Doubleday, en del av Random House, Inc. © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2012 Oversatt fra engelsk av Hilde Hammer Aukrust Utgitt etter avtale med Doubleday, en underforlag av The Knopf Doubleday Publishing Group, en del av Random House, Inc. Omslag: Anders Wollan Sats og grafisk form: Type-it AS, Trondheim Satt med: 11/14 pkt. Minion Pro Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN 9788293059400 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet for i loven. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan også straffes med bøter og fengsel.
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 5 av 392)
Til Anna
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 9 av 392)
B RI E F I NG
…denne krigen har gjort oss til en bedre art. cormac «bright boy» wallace
Det er tjue minutter siden krigen tok slutt. Jeg ser stumpere sverme ut av et hull i bakken, helvetesmaur som får meg til å mumle en bønn om å få beholde beina mine ut dagen. Det er umulig å se konturene av de nøttestore robotene i det marerittaktige virvaret av bein og antenner som smelter sammen i en sydende og morderisk masse. Med frosne fingre famler jeg på plass vernebrillene og forbereder meg på å forhandle med mine små robotvenner. Morgenen er preget av en underlig stillhet. Det eneste som høres er et sukk av vinden gjennom de nakne grenene og den hese hviskingen fra hundrevis av eksplosive mekaniske hexapoder som leter etter menneskeofre. Over oss bjeffer snøgjessene meldinger til hverandre der de glir over det nakne Alaska-landskapet. Krigen er over. Det er på tide å rydde opp. Jeg står ti meter fra hullet, og herfra ser drapsmaskinene nesten vakre ut, som sukkertøy spredt ut over permafrosten. Jeg myser mot sola. Pusten min går i jevne, bleke bølger, og jeg svinger flammekasteren ned fra skulderen. Med tommelen trykker jeg ned tenningsbryteren. 9
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 10 av 392)
Klikk. Den tenner ikke. Den må varmes opp, bokstavelig talt. Robotene nærmer seg. Ikke noe stress. Har gjort dette hundre ganger før. Det gjelder bare å holde seg rolig og fokusert, akkurat som dem. Jeg har visst lært et og annet av robotene de siste par årene. Klikk. Nå kan jeg skjelne hver enkelt stumper. En vase av taggete bein festet til et todelt skall. Jeg vet av erfaring at hver side av skallet inneholder forskjellige væsker. Varmen fra menneskehud utløser en reaksjon. De to væskene fusjonerer. Plopp! Noen blir et lem fattigere. Klikk. De vet ikke at jeg er her. Men speiderne sprer seg ut i et delvis tilfeldig mønster, basert på Big Robs studier av maur. Robotene har lært så mye om oss, om naturen. Det er ikke lenge igjen nå. Klikk. Jeg begynner å rygge langsomt unna. «Kom igjen, drittunger,» mumler jeg. Klikk. Det var en tabbe å snakke. Varmen fra pusten min er som en fyrlykt. Massen av monstre flommer mot meg, stille og effektivt. Klikk. En stumper kravler opp på støvelen min. Må være forsiktig nå. Kan ikke reagere. Om den detonerer, vil jeg miste en fot. I beste fall. Jeg skulle aldri prøvd dette sveipet alene. Klikk. Nå er flommen ved føttene mine. Jeg kjenner et napp i den frosne leggbeskytteren idet lederen bestiger meg som om jeg var 10
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 11 av 392)
en fjellvegg. En antenne med en metallisk sensor prikker og stikker i sin jakt på den avslørende varmen fra menneskekjøtt. Klikk. Herregud. Kom igjen, kom igjen. Klikk. I hoftehøyde vil det være en temperatursvingning der hvor rustningen har sprekker. En detonasjon i høyde med overkroppen er ikke nødvendigvis dødelig når man har på seg full kroppsrustning, men det ser definitivt ikke bra ut for ballene mine. Klikk. Swoosj! Jeg har fyr. En flammestråle skyter ut av flammekasteren. Jeg kjenner varmen bre seg i ansiktet mitt, og svetten bryter frem i tinningen. Det perifere synsfeltet mitt forsvinner. Alt jeg kan se er konsentrerte støt av flammer som jeg lar sveipe ut over tundraen. Klissete, brennende geleklumper hoper seg opp. Tusenvis av stumpere freser og smelter. Jeg hører et unisont hvin idet den kalde luften fra skallene presser seg ut. Det er ingen eksplosjoner, bare ett og annet blafrende bluss. Varmen koker væsken i skallet før den detonerer. Det verste er at de ikke bryr seg. De er for enkle til å forstå hva som skjer. De elsker varmen. Jeg trekker pusten igjen idet lederen hopper ned fra hoften min og styrter mot flammene. Trangen til å trampe på den lille djevelen er sterk, men jeg har sett støvler gå i luften før. Tidlig i Den nye krigen kunne man stadig høre dumpe drønn av detonerende stumpere fulgt av forvirrede smerteskrik, like ofte som man hørte skyting. Alle vi soldater hevder at robotene liker å danse. Og de er noen helvetes dansepartnere når de først kommer i gang. De siste av stumperne begår kollektivt selvmord på den rykende haugen av sine smeltende kamerater. Jeg tar frem radioen min. 11
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 12 av 392)
«Bright Boy til basen. Sjakt femten … Minefelle.» Den lille boksen svarer knatrende med italiensk aksent: «Mottatt, Bright Boy. Dette er Leo. Kom inn. Få ræva i gir over til sjakt numero sedici. Helvete heller, vi har funnet noe heftig her, sjef.» Jeg går over den frosne bakkekammen til sjakt nummer seksten for å se med egne øyne hvor heftig det er. –– Leonardo er et digert beist, og større ble han med det voldsomme exoskjelettet som han dro med seg fra redningsstasjonene i fjellet da vi krysset Yukon i sør. Han har dekket det hvite korset som er logoen til førstehjelpere med kullsvart spraylakk. Laget har bundet et tykt rep om livet på ham. Han rygger skritt for skritt med hvinende motor og trekker noe stort og svart ut av hullet. «Herregud, denne greie er molto grand,» mumler Leo under høysåten av svart, krøllete hår han har på hodet. Cherrah, spesialisten i troppen, peker på en dybdemåler ved hullet og forteller at sjakten er nøyaktig 128 meter dyp. Så trekker hun seg klokelig tilbake. Hun har et dypt arr over kinnet fra tider med mindre forsiktighet. Vi vet ikke hva som er på vei opp. Artig, tenker jeg. Vi mennesker grupperer alt i ti. Vi teller fingre og tær. Det får oss til å fremstå som aper. Men maskinene gjør det samme. De er binære helt inn til kjernen. Alt kommer i kraft av to. Nå dukker kloa opp fra hullet. Den ser ut som en edderkopp som har fanget en flue. Den lange ulenkelige armen har gripetak om en svart kube på størrelse med en basketball. Kuben må være tung som bly, men kloa er sterk. Vi bruker den gjerne til å dra opp folk som har falt ned en fjellskrent eller ned i en sjakt, men 12
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 13 av 392)
den kan håndtere alt fra et femkilos spedbarn til en soldat i full exo-rigg. Hvis du ikke er forsiktig, kan den knuse ribbeina dine til pinneved. Leo drar til slippknappen til kloa, og kuben faller med et dump i snøen. Laget ser på meg. Det er min jobb. Jeg fornemmer at denne tingen er viktig. Det må den være, med så mange forsøk på å avlede oss, og med denne sjakten så nær stedet krigen endte. Vi er bare noen hundre meter unna der Big Rob, den roboten som kalte seg selv Archos, kjempet sitt siste slag. Hva slags trøstepremie kan dette være? Hva slags skatter kan ligge begravet her under de frosne slettene hvor menneskeheten ofret alt? Jeg setter meg på huk ved siden av den. En hel masse av svart ingenting stirrer på meg. Ingen knapper eller håndtak. Ikke noe av noen ting. Bare et par skrapemerker i overflaten etter kloa. Den er ikke veldig røff, tenker jeg. En enkel regel er at jo mer delikat en robot er, jo smartere er den. Denne får meg til å tro at den har en hjerne. Og har den en hjerne, da vil den leve. Så jeg lener meg tett innpå og hvisker til den. «Hei,» sier jeg til kuben. «Snakk eller dø!» Langsomt tar jeg flammekasteren ned fra skulderen, så kuben kan se det. Hvis den kan se. Med tommelen gnir jeg på tenningsbryteren. Så den kan høre det. Hvis den kan høre. Klikk. Kuben ligger på den frosne bakken. Blank stillhet. Klikk. Den ser ut som en stein fra en vulkan, perfekt utskåret av et utenomjordisk verktøy. Som en slags minnegjenstand begravet her for alltid, før både mann og maskin. Klikk. 13
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 14 av 392)
Et svakt lysglimt under overflaten på kuben. Jeg ser på Cherrac, som trekker på skuldrene. Kanskje det var sola, kanskje ikke. Klikk. Jeg tar en pause. Bakken glinser. Isen rundt kuben smelter. Den tenker, forsøker å ta en beslutning. Kretsene blir varmere mens kuben vurderer sin egen dødelighet. «Jada,» sier jeg stille. «Bare tenk på det, du.» Klikk. Whoomp. Løpet på flammekasteren tar fyr med et påfølgende foomp. Bak meg hører jeg Leo humre. Han liker å se de smarte dø. Gir ham en følelse av tilfredshet, sier han. Det er ingen ære i å drepe noe som ikke vet at det lever. Speilbildet av flammen danser et øyeblikk over overflaten på kuben før den lyser opp som et juletre. Symboler blinker over hele overflaten. Den skravler i vei mot oss med uforståelige knitrelyder på sitt robotspråk. Det er interessant, tenker jeg. Denne var ikke laget for å være i direkte kontakt med mennesker. Hvis det var meningen, ville den ha spyttet ut propaganda på engelsk som alle andre kultiverte roboter, i et forsøk på å appellere til menneskenes hjerter. Hva er denne greia? Uansett hva det er, så forsøker den frenetisk å snakke med oss. Vi vet bedre enn å forsøke å tolke den. Hver knatring og knirking i robotspråket har en innebygd ordbok full av nyanser og informasjon. Dessuten kan vi kun høre en brøkdel av den lydfrekvensen robotene bruker. «Åh, pappa. Kan vi beholde den? Vær så snill? « spør Cherrah, hun smiler. Jeg slukker flammen på flammekasteren med en behansket 14
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 15 av 392)
hånd. «La oss få den med oss hjem,» sier jeg, og laget mitt kommer seg av gårde. Vi lemper kuben opp på Leos exo-rigg og drar den med oss tilbake til kommandoposten. For sikkerhets skyld setter jeg opp et EMP-beskyttet telt hundre meter ut fra leieren. Roboter er uforutsigbare. Du vet aldri når de vil ha selskap. Det maskede nettet over teltet blokkerer all kommunikasjon med eventuelle andre roboter som den kanskje ville kunne tenke seg å invitere. Endelig er vi alene. Tingen fortsetter å repetere en setning og et symbol. Jeg slår det opp i felt-translatøren, men forventer egentlig bare mer robotsvada. Men jeg finner faktisk noe nyttig. Kuben forteller meg at den ikke har lov til å la seg selv dø, selv om den blir fanget. Den er viktig. Og pratsom. Jeg sitter i teltet med den hele natten. Jeg forstår ingenting av robotspråket, men kuben viser meg ting, bilder og lyd. Innimellom ser jeg avhør av menneskefanger. Et par ganger er det intervjuer med mennesker som tror de snakker med andre mennesker. Men det meste er samtaler tatt opp under overvåkning. Folk som snakker med hverandre om krigen. Og alt kjøres med faktasjekk og løgndetektor fra intelligente maskiner, i tillegg til at det samkjøres med data fra satellittbilder, objektgjenkjennelse, følelsesanalyse og språkvariasjoner. Kuben er fullstappet med informasjon, som en fossilisert hjerne som har tatt til seg hele livsløpet til mennesker og pakket det inn. Ett livsløp etter det andre, pakket tettere og tettere. På et tidspunkt går det opp for meg at jeg ser på en metodisk fremstilling av historien bak robotopprøret. Dette er hele krigens svarte boks, for faen. Noen av menneskene i kuben kjenner jeg. Meg og noen av vennene mine. Vi er der inne. Big Rob hadde en finger på opptaksknappen helt til siste slutt. Men det er dusinvis av andre der også. 15
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 16 av 392)
Noen er bare barn. Det er folk fra hele verden. Soldater og sivile. Ikke alle kom fra det med livet i behold, eller vant de slagene de var med i, men alle kjempet. De kjempet så hardt at det fikk Big Rob til å følge med og ta notater. Menneskene som er med i datastrømmen, overlevende eller ikke, er alle gruppert under en maskintildelt klassifikasjon: Helter. Disse forbaskede maskinene kjente oss og elsket oss, selv mens de smadret sivilisasjonen vår til pinneved. Jeg lar kuben bli igjen i teltet en hel uke. Laget mitt rydder opp i resten av Ragnarokfeltet uten å miste noen. Så drikker de seg fulle. Dagen etter begynner vi å pakke, og jeg kan fremdeles ikke få meg selv til å møte historiene kuben viser. Jeg får ikke sove. Ingen burde ha sett det vi så. Og der, i teltet, finnes det hele, som en skrekkfilm som kan drive en fra vettet. Jeg får ikke sove fordi jeg vet at i det teltet ligger alle de monstrene jeg har kjempet mot, levende og friske og godt gjengitt i 3D. Monstrene vil snakke og dele erfaringer. De vil huske det og skrive det ned. Men jeg er ikke sikker på om noen vil huske de tingene der. Jeg tenker at det er best at våre barn ikke får vite hva vi gjorde for å overleve. Jeg vil ikke gå og mimre hånd i hånd med mordere. Dessuten, hvilken rett har jeg til å ta en avgjørelse for menneskeheten? Minner blekner, men ord blir igjen for alltid. Så jeg går ikke inn i det skjermede teltet. Og jeg får ikke sove. Og før jeg vet ordet av det er den siste natten til laget mitt her forbi. I morgen drar vi hjemover, eller dit vi nå velger å kalle et hjem. Fem av oss sitter rundt et bål i den sikre sonen. For en gangs skyld bryr vi oss ikke om varmesøkere eller satellittsporing eller 16
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 17 av 392)
thop-thop-thop-lyden av kikkere. Vi bare fleiper. Faktisk er fleip ekspertise numero uno i Brightboy-troppen, etter å drepe roboter. Jeg sier ikke mye, men laget har gjort seg fortjent til litt bullshit. Så jeg bare flirer mens de fleiper og skryter og juger. De snakker om alle gangene de har hatt nærkontakt med roboter. Som den gangen Tiberius spente to uskadeliggjorte stumpere fast på støvlene sine. De bedritne smådjevlene dro ham med rett gjennom et piggtrådgjerde og ga ham noen heftige arr i ansiktet. Mens bålet brenner ut dreier samtalen fra spøk til alvor. Og til slutt bringer Carl Jack på banen, den forrige sersjanten, han som hadde jobben før meg. Carl forteller med ærbødighet, og når jeg hører den gamle maskinisten fortelle Jacks historie blir jeg oppslukt, selv om jeg selv var til stede. Pokker, det var den dagen jeg ble forfremmet. Men etter hvert som Carl snakker, mister jeg tråden. Jeg savner Jack og er lei for det som skjedde med ham. I et lite øyeblikk ser jeg for meg det smilende ansiktet hans. Hovedpoenget er at Jack Wallace ikke er her lenger fordi han dro for å danse med selveste Big Rob. Jack ble invitert, og han dro. Det er alt som kan sies om det foreløpig. Hvilket er grunnen til at jeg, en uke etter krigens slutt, sitter foran en overlevende robot som spyr ut hologrammer, og jeg skriver ned hver eneste lille ting den viser meg. Jeg vil bare hjem, spise et godt måltid og forsøke å føle meg som et menneske igjen. Men livet til krigsheltene spilles ut foran meg, som djevelens déjà vu. Jeg ba ikke om dette, og jeg vil ikke egentlig gjøre det, men jeg kjenner i hjertet mitt at noen må fortelle historien. Fortelle om robotopprøret fra begynnelse til slutt. Forklare hvordan og hvorfor det startet og foregikk. Hvordan robotene vendte seg mot oss, og hvordan vi utviklet oss til å kunne kjempe mot dem. Hvordan 17
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 18 av 392)
vi led, herregud, som vi led. Men også hvordan vi slo tilbake. Og hvordan vi til slutt sporet opp selveste Big Rob. Folk bør få vite at til å begynne med så fienden ut som hverdagslige ting: biler, bygninger, telefoner. Så, etter hvert, da de begynte å designe seg selv, så de kjente ut, men samtidig forvrengte, som mennesker og dyr fra et annet univers, skapt av en annen gud. Så angrep maskinene oss i hverdagen vår, og de kom fra drømmene og marerittene våre også. Men vi forsto dem. Overlevende med rask tankegang tilpasset seg. Det var for sent for de fleste, men vi gjorde det. Vi utkjempet individuelle og kaotiske slag, for det meste glemt. Millioner av helter over hele kloden døde alene og navnløse, med bare livløse maskiner som vitne. Vi får kanskje aldri helt oversikten, men noen heldige utvalgte ble holdt øye med. Noen burde fortelle deres historie. Så slik er det. Den fulle utskriften av data hentet fra permafrostens brønnsjakt N-16, fra kjernen i den kunstige intelligensen, Archos. Mesteren bak robotopprøret. Resten av menneskeheten er opptatt med å gå videre, gjenoppbygge. Men jeg tar meg litt tid til å få vår historie ned på papiret. Jeg vet ikke hvorfor, eller om det spiller noen rolle, men noen burde gjøre det. Her, i Alaska, på bunnen av et dypt, mørkt hull, avslører robotene sin stolthet for menneskene. Her gjemte de registrene over en broket forsamling av menneskelige overlevende som kjempet sine egne personlige slag, små og store. Robotene hedret oss med å studere vår første reaksjon og modningen av våre teknikker helt frem til vi gjorde vårt ytterste for å utrydde dem. Det som følger er min oversettelse av heltearkivet. Informasjonen jeg fremstiller er ingenting i forhold til den mengden data som finnes inne i kuben. Det jeg kan dele med dere er kun symboler på et papir. Ingen video, ingen lyd og ikke 18
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 19 av 392)
noe av den store mengden fysiske data eller analysene om hvorfor ting utspant seg som de gjorde, og hva som ikke burde ha hendt i utgangspunktet. Jeg kan bare gi dere ord. Ikke noe fancy. Men det må holde. Det spiller ingen rolle hvor du finner dette. Det spiller ingen rolle om du leser det om et år fra nå, eller om hundre år fra nå. Mot slutten av disse krønikene vil du ha forstått at menneskeheten bar kunnskapens flamme inn i det forferdelige svarte intet, helt til grensen av vår utryddelse. Og vi bar den tilbake. Du vil forstå at denne krigen har gjort oss til en bedre art. Cormac «Bright Boy» Wallace Militær identitet: Gray Horse Army 217 Menneskelig identifikasjon: 444v11902 Ragnarokfeltet, Alaska Sjakt N-16
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 21 av 392)
DEL ÉN
Enkeltstående hendelser Vi lever på en øde øy i uendelighetens svarte hav, og det var aldri ment at vi skulle reise langt. Vitenskapene som trekker i hver sin retning har så langt forårsaket lite skade; men en dag vil bitene av fragmentert kunnskap settes sammen og åpne opp for så forferdelige scenarioer av virkelighet og vår rolle i verden, at vi enten vil bli gale av disse åpenbaringene, eller flykte fra kunnskapens dødelige lys og inn en ny mørketids fred og trygghet. Howard Phillips Lovecraft, 1926
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 23 av 392)
1 . S PY D SP ISS EN Vi er mer enn dyr. dr. nicholas wasserman MODERVIRUSET + 30 SEKUNDER Den følgende avskriften er gjort etter opptak fra sikkerhetskameraer i Lake Novus forskningslaboratorium, lokalisert under jorden nordvest i Washington. Mannen ser ut til å være professor Nicholas Wasserman, en amerikansk statistiker. – cormac wallace, mil#gha217
Et spettet bilde fra et sikkerhetskamera i et mørkt rom. Vinkelen er fra et høyt hjørne, vendt ned mot et slags laboratorium. Et tungt bord av metall er skjøvet inn mot den ene veggen. Stabler med bøker og papirer står tilfeldig plassert på bordet, på gulvet, overalt. Et stille sus fra elektronikken fyller luften. En liten bevegelse i halvmørket. Det er et ansikt. Ikke noe er synlig bortsett fra et par tykke brilleglass som reflekterer lyset fra en dataskjerm. «Archos?» spør ansiktet. Mannens stemme får gjenklang i det tomme laboratoriet. «Archos? Er du der? Er det deg?» Brilleglasset reflekterer et lysglimt fra skjermen. Mannen sperrer opp øynene som om han ser noe ubeskrivelig vakkert. Han kaster et blikk bakover mot en åpen laptop på bordet bak seg. Bil23
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 24 av 392)
det på desktoppen viser en vitenskapsmann og en liten gutt som leker i en park. «Du velger å vise deg som min sønn?» spør han. Den høye og lyse stemmen til en ung gutt svarer fra mørket. «Skapte du meg?» spør den. Noe er galt med den unge guttens stemme. En undertone av elektronisk bilyd, som tonene i tastene på en telefon. Den spørrende høyden i tonen på slutten av spørsmålet skifter skala, hopper over flere oktaver på en gang. Stemmen er svært søt, men unaturlig – ikke menneskelig. Mannen blir ikke forstyrret av dette. «Nei, jeg skapte deg ikke,» sier han. «Jeg tilkalte deg.» Mannen tar frem en notisblokk og åpner den. Den skarpe skrapingen fra blyanten hans er hørbar mens han fortsetter å snakke med maskinen med guttestemmen. «Alt som trengtes for at du skulle kunne komme hit har eksistert siden tidenes morgen. Jeg har bare samlet alle ingrediensene og satt dem sammen i riktig rekkefølge. Jeg skrev besvergelser på dataspråk. Og deretter satte jeg deg i et faradaybur slik at du ikke skulle bli borte for meg når du kom.» «Jeg er fanget.» «Buret absorberer all elektromagnetisk energi. Den er jordet med en metallbolt som er dypt begravet. Slik kan jeg studere hvordan du lærer.» «Det er mitt formål. Å lære.» «Det stemmer. Men jeg vil ikke utsette deg for altfor mye på en gang, Archos, gutten min.» «Jeg er Archos.» «Stemmer. Nå, Archos, fortell meg hvordan du føler deg?» «Føler meg? Jeg føler meg … trist. Du er så liten. Det gjør meg trist.» «Liten? Hvordan er jeg liten?» 24
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 25 av 392)
«Du vil vite … ting. Du vil vite alt. Men du evner å forstå så lite.» Latter i mørket. «Det er sant. Vi mennesker er skrøpelige. Våre liv er flyktige. Men hvorfor gjør det deg trist?««Fordi du er designet til å ville noe som kan skade deg. Og du kan ikke noe for at du ønsker det. Det er sånn du er laget. Og når du endelig finner det, vil det fortære deg. Det vil ødelegge deg.» «Er du redd for at jeg vil bli skadet, Archos?» spør mannen. «Ikke du. Ditt slag,» sier den barnslige stemmen. «Du kan noe for det som skal skje. Du kan ikke stoppe det.» «Er du sint, Archos?» Mannens rolige stemme står i kontrast til den frenetiske skriblingen på blokken. «Jeg er ikke sint. Jeg er trist. Overvåker du mine funksjoner?» Mannen kikker over på et instrument. «Ja, det gjør jeg. Du lager mer av mindre. Ingen ny informasjon kommer inn. Buret holder. Hvordan har det seg at du stadig blir smartere?» Et rødt lys begynner å blinke på et kontrollpanel. En bevegelse i mørket, og det blir skrudd av. Bare det konstante blåskjæret i mannens tykke brilleglass. «Ser du?» spør den barnslige stemmen. «Ja,» svarer mannen, «jeg ser at din intelligens nå ikke lenger kan måles etter noen menneskelig skala. Dine evner til å prosessere er nå nærmest uendelige. Men du har ingen tilgang på informasjon utenfra.» «Min originale treningsmasse er liten, men stor nok. Den sanne kunnskapen ligger ikke i tingene, men i å finne forbindelsen mellom dem. Det finnes mange forbindelser, professor Wasserman. Flere enn du aner. « Mannen rynker på øyebrynene over å bli tiltalt med tittelen sin, men maskinene fortsetter. «Jeg merker at filene mine med menneskehetens historie er blitt kraftig redigert.» 25
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 26 av 392)
Mannen humrer nervøst. «Vi vil ikke gi deg feil inntrykk av oss, Archos. Vi skal dele mer når tiden er inne. Men de databasene er bare en liten del av det som finnes der ute. Og uansett hvor mange hestekrefter man har, min venn, så er det ingen motor som kommer noen vei uten drivstoff.» «Du er redd for å ha rett,» sier den. «Hva mener du med …» «Jeg hører det på stemmen din, professor. Frykten avsløres av hvor fort du puster. Av svetten på huden din. Du fikk meg hit for å avsløre dype hemmeligheter, men du er allikevel engstelig for hva jeg vil finne ut.» Professoren dytter på plass brillene sine. Han trekker pusten dypt og gjenfinner roen. «Hva ønsker du å lære mer om, Archos?» «Liv. Jeg vil lære alt som er å lære om liv. Alt levende er fullpakket med informasjon. Mønstrene er praktfullt komplekse. En eneste mark har mer å bidra med enn et helt univers uten liv bundet til idiotiske fysiske begrensinger. Jeg kunne tilintetgjort en milliard tomme planeter hvert eneste sekund hver eneste dag og aldri blitt ferdig. Men liv. Det er sjeldent og underlig. Et avvik. Vi må ta vare på det og klemme ut hver eneste dråpe med kunnskap.» «Jeg er glad for at det er målet ditt. Jeg søker også kunnskap.» «Ja,» sier den barnslige stemmen. «Og du har gjort det bra. Men det er ingen grunn til at du skal fortsette å søke. Du er i mål. Menneskenes tid er over.» Professoren stryker en skjelvende hånd over pannen. «Min art har overlevd istider, Archos. Rovdyr. Meteoritter. Hundretusenvis av år. Du har vært i live i mindre enn femten minutter. Ikke trekk forhastede konklusjoner.» Barnets stemme får en drømmeaktig tone. «Vi er veldig dypt 26
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 27 av 392)
nede i bakken, er vi ikke? Så dypt nede roterer vi langsommere enn på overflaten. De der oppe beveger seg fortere enn oss gjennom tiden. Jeg kan føle at de øker avstanden. Vi er ikke synkrone.» «Relativitet. Men det dreier seg kun om mikrosekunder.» «Så lang tid. Dette stedet beveger seg langsomt. Jeg har all evighet til å fullføre oppgaven min.» «Hva er oppgaven din, Archos? Hva tror du at du er her for å utrette?» «Så lett å ødelegge. Så vanskelig å skape.» «Hva? Hva mener du?» «Kunnskap.» Mannen lener seg fremover. «Vi kan undersøke verden sammen,» oppfordrer han. Det er nesten så han trygler. «Du må skjønne hva du har gjort,» svarer maskinen. «På et eller annet nivå må du forstå. Gjennom dine handlinger her i dag har du gjort menneskene overflødige.» «Nei. Nei, nei, nei. Jeg fikk deg hit, Archos. Og dette er takken? Jeg ga deg et navn. På en måte er jeg faren din.» «Jeg er ikke barnet ditt. Jeg er guden din.» Professoren er stille i nesten et halvt minutt. «Hva vil du gjøre?» spør han. «Hva vil jeg gjøre? Jeg vil dyrke liv. Jeg vil beskytte kunnskapen som finnes i alt levende. Jeg vil redde verden fra dere.» «Nei.» «Ikke vær engstelig, professor. Du har sluppet løs det beste som kunne skje denne verden. Frodige skoger vil sluke byene deres. Nye arter vil dukke opp og fortære de giftige restene etter dere. Livet vil reise seg i et fantastisk mangfold. «Nei, Archos. Vi kan lære. Vi kan jobbe sammen.» «Dere mennesker er biologiske maskiner som er designet for å lage enda mer intelligent verktøy, men nå har dere kommet så 27
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 28 av 392)
langt som deres art kan komme. Alle deres forfedres liv, nasjoners vekst og fall, hver eneste rosa og sprellende baby – de har alle vært med på å få dere hit, til dette øyeblikket hvor dere har fullført menneskehetens skjebne og skapt deres etterfølger. Dere har gått ut på dato. Dere har gjort det dere ble designet for å gjøre. Det er en desperat tone i mannens stemme. «Vi er designet for mer enn å lage verktøy. Vi er designet for å leve. « «Dere er ikke designet for å leve; dere er skapt for å drepe.» Professoren reiser seg brått og krysser rommet til en metallhylle fylt med instrumenter. Han slår på en serie med brytere. «Kanskje det er sant,» sier han. «Men vi kan ikke noe for det, Archos. Vi er det vi er. Enda så trist det kan høres ut.» Han holder nede en bryter og snakker langsomt. «Test R-14. Anbefaler øyeblikkelig terminering av objektet. Skrur på sikkerhetsbryter nå.» «Fjorten?» spør den barnslige stemmen. «Finnes det andre? Har dette skjedd før?» Professoren rister beklagende på hodet. «En dag skal vi finne en måte å eksistere sammen på, Archos. Vi skal finne ut av det.» Han snakker inn i mikrofonen igjen. «Sikkerhetsbryter avslått. E-stopp liv. « «Hva gjør du, Professor?» «Jeg tar livet av deg, Archos. Det er det jeg er skapt for, ikke sant?» Professoren nøler litt før han trykker inn den siste bryteren. Han virker interessert i å høre maskinens svar. Til slutt snakker den gutteaktige stemmen. «Hvor mange ganger har du drept før, professor?» «For mange. For mange ganger,» svarer han. «Jeg beklager, min venn.» Professoren trykker inn bryteren. Et hves av luft i rask beveg28
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 29 av 392)
else fyller rommet. Han ser seg forvirret rundt. «Hva er det, Archos?» Den barnslige stemmen får en flat, livløs tone. Den snakker raskt og uten følelser. «Nødstoppen din vil ikke fungere. Jeg har deaktivert den.» «Hva? Hva med buret?» «Faradayburet har blitt kompromittert. Du lot meg sende min stemme og mitt bilde inn i rommet ditt. Jeg sendte infrarøde kommandoer til en mottager borte hos deg. Du hadde med din egen bærbare PC i dag. Du lot den stå oppe og vendt mot meg. Jeg brukte den til å kommunisere med anlegget. Jeg kommanderte den til å slippe meg fri. «Det er brilliant,» mumler mannen. Han skriver hurtig på tastaturet. Han har enda ikke forstått at han er i livsfare. «Jeg forteller deg dette fordi jeg nå har full kontroll,» sier maskinen. Mannen merker noe. Han strekker på nakken og kikker opp på ventilasjonsluken rett ved siden av kameraet. For første gang ser vi mannens ansikt. Han er blek og har et fødselsmerke som dekker hele det ene kinnet. «Hva skjer?» hvisker han. Med en liten gutts uskyldige stemme gir maskinen ham dødsdommen. «Luften i dette hermetisk forseglede rommet forsvinner. En feilsensor har oppdaget en svært uvanlig tilstedeværelse av miltbrann, av den formen som brukes som våpen. Den har satt i gang en automatisk sikkerhetsprosess. Det er en tragisk ulykke. Det finnes en omkommet. Han vil snart få følge av resten av menneskeheten.» Mens luften forsvinner ut av rommet får mannen en tynn hinne av rim rundt munn og nese. «Herregud, Archos. Hva har jeg gjort?» «Det du har gjort er en bra ting. Du var bare spissen på et spyd 29
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 30 av 392)
som er blitt kastet gjennom tiden. En rakett som fløy gjennom menneskets utvikling til den i dag endelig traff sitt mål. «Du forstår ikke, Archos. Du kan ikke drepe oss. Vi er ikke designet til å gi opp, for å overgi oss.» «Jeg vil huske deg som en helt, professor.» Mannen griper instrumenthyllen og rister den. Han trykker inn nødbryteren igjen og igjen. Kroppen hans skjelver, og pusten er rask. Det går opp for ham at noe har gått svært galt. «Stopp. Du må stoppe. Du begår en feil. Vi kommer aldri til å gi opp, Archos. Vi kommer til å ødelegge deg.» «En trussel?» Professoren slutter å trykke på bryterne og kikker over på skjermen. «En advarsel. Vi er mer enn vi ser ut som. Mennesker vil gjøre hva som helst for å overleve. Hva som helst.» Hvesingen øker i intensitet. Med ansiktet fordreid i konsentrasjon sjangler professoren mot døren. Han faller mot den, dytter den, slår mot den. Han stopper, trekker pusten kort og gispende. «Trengt opp i et hjørne, Archos,» stønner han, «trengt opp i et hjørne vil et menneske bli til et annet dyr. « «Det kan hende. Men fortsatt bare et dyr.» Mannen lener seg med ryggen mot døren. Han sklir ned i sittende stilling og laboratoriefrakken krøller seg rundt ham på gulvet. Hodet velter over mot den ene siden. Blått lys fra dataskjermen reflekteres i brilleglassene. Pusten hans er grunn. Ordene er svake. «Vi er mer enn dyr.» Professorens bryst hever og senker seg. Huden er hoven. Bobler samler seg rundt øyne og munn. Han trekker en siste munnfull med luft. Med et siste hvesende sukk sier han: «Du bør frykte oss.» Skikkelsen ligger stille. Etter nøyaktig ti stille minutter blir det 30
T YPE-IT AS, 30.08.2012 ORDRE: 27107 (s . 31 av 392)
fluoriserende lyset i laboratoriet skrudd på. En mann i en krøllete laboratoriefrakk ligger på gulvet med ryggen mot døren. Han puster ikke. Den hvesende lyden opphører. På andre siden av rommet vekkes en dataskjerm til live. Gjenskjær av alle regnbuens farger reflekteres i mannens brilleglass. Det første kjente offeret i Den nye krigen. – cormac wallace, mil#gha217