En sang om is og ild Bok 1
I vargens tid George R.R. Martin
Oversatt av Kjeld Hendrik Helland-Hansen og Thomas Ingebrigtsen Lem
Vendetta Forlag AS
I vargens tid_materie.indd 1
07.04.11 12.07
Vendetta Forlag AS Vågeveien 7 6507 Kristiansund N www.vendetta.no A Game Of Thrones © 1996 George R.R. Martin Først publisert i USA i 1996 av Bantam Spectra, en del av Random House, Inc
© Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2011 Oversatt fra engelsk av Kjeld Hendrik Helland-Hansen og Thomas Ingebrigtsen Lem Utgitt etter avtale med George R.R. Martin c/o Ralph M. Vicinanza LTD, New York, og Licht & Burr Literary Agency, Danmark Omslag : Janne Magnussen Designer: Alen Grujic Sats og grafisk form: Satt med Caslon Pro 12/16 hos Framnes Tekst & Bilde as Trykk og innbinding: Nørhaven Forfatterfoto : Parris Kart : James Sinclair ISBN : 9788293059295 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet for i loven. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.
I vargens tid_materie.indd 2
07.04.11 12.07
Denne er til Melinda.
I vargens tid_materie.indd 3
07.04.11 12.07
PROLOG i burde begynne på hjemturen,» sa Gared da skogen tok til å mørkne rundt dem. «Skrælingene er døde.» «Er du redd for de døde?» spurte ser Waymar Royce med et svakt smil om munnen. Gared bet ikke på agnet. Han var en gammel mann, over femti, og han hadde sett adelige komme og gå. «Død er død,» sa han. «Vi har ikke noe med de døde å gjøre.» «Er de virkelig døde?» spurte Royce lavt. «Hvilke bevis har vi?» «Will så dem,» sa Gared. «Hvis han sier at de er døde, er det bevis nok for meg.» Will skjønte at de kom til å trekke ham inn i krangelen før eller siden. Han hadde håpet på siden. «Mor sa alltid at døde menn ikke kveder noen vise,» sa han. «Ammen min sa det samme, Will,» svarte Royce. «Tro aldri på historier du hører ved en kvinnes bryst. Vi kan alltid lære noe, selv av de døde.» Stemmen hans ga gjenklang gjennom den skumrende skogen. «Vi har en lang ridetur foran oss,» bemerket Gared. «Åtte dager, kanskje ni. Og natten faller på.» Ser Waymar Royce skottet uinteressert opp mot himmelen. «Det gjør den hver dag på denne tiden. Er du mørkredd, Gared?» Will så det spente draget om Gareds munn, det undertrykte sinnet i øynene under den tykke, mørke hetten på kappen. Gared hadde vært i
I vargens tid_materie.indd 4
07.04.11 12.07
PROLOG
5
Nattevakten i førti år, både som mann og guttunge, og han var ikke vant til å bli avfeid. Men det var mer enn det. Under den sårede stoltheten kunne Will fornemme noe annet i den gamle mannen. Han kunne nesten smake det, en nervøs spenning som minnet ubehagelig om frykt. Will delte uroen. Han hadde tilbrakt fire år på Muren. Den første gangen han ble sendt over på den andre siden, vellet alle de gamle historiene opp i tankene, og frykten hadde satt seg som en knute i magen. Han hadde ledd av det etterpå. Han var en veteran med over hundre tokt bak seg, og den endeløse, mørke villmarken som søringene kalte den hjemsøkte skogen, skremte ham ikke mer. Frem til i kveld. Noe var annerledes i kveld. Det var en brodd i dette mørket som fikk nakkehårene hans til å reise seg. Ni dager hadde de ridd, nord og nordvest, så nord igjen. Lenger og lenger bort fra Muren. De red etter en gruppe plyndrende skrælinger. Hver dag hadde vært verre enn dagen før. I dag var den verste av dem alle. En iskald vind blåste fra nord, og den fikk trærne til å rasle som levende vesener. Will hadde følt noe iaktta ham hele dagen, noe kaldt og usynlig som ikke ønsket ham godt. Gared hadde også kjent det. Will ville ikke annet enn å komme seg tilbake til tryggheten bak Muren så fort hesten hans kunne bære ham, men sånt sa man ikke til sin øverstkommanderende. Spesielt ikke en øverstkommanderende som denne. Ser Waymar Royce var yngste sønn i en eldgammel slektslinje med for mange arvinger. Han var en pen yngling, atten år gammel, gråøyd, grasiøs og tynn som et knivblad. Der han satt på sin enorme, svarte krigshest, var ridderen betraktelig høyere enn både Will og Gared, som satt på mindre Garron-hester. Han bar svarte lærstøvler, svarte ullbukser, svarte skinnhansker og en skinnende svart ringbrynje over lag på lag med svart ull og kokt lær. Ser Waymar hadde vært blodsbror av Nattevakten i under et halvt år, men ingen kunne påstå at han ikke hadde forberedt seg til sitt kall. I hvert fall ikke hva garderoben angikk. Kappen var kronen på verket: tykk, svart sobelpels som var myk som synden. «Jeg vedder på at han drepte dem selv,» sa Gared til soldatene mens de drakk vin. «Vred hodene om på de stakkars valpene gjorde nok vår mektige kriger.» Alle hadde ledd av det.
I vargens tid_materie.indd 5
07.04.11 12.07
6
I
VA R G E N S T I D
Det er vanskelig å ta ordre fra en mann du ler av over et beger vin, tenkte Will mens han satt og hutret på hesten. Gared må ha tenkt det samme. «Mormont sa at vi skulle spore dem opp, og det har vi gjort,» sa Gared. «De er døde. De kommer ikke til å plage oss mer. Vi har en hard reise foran oss, og jeg liker ikke dette været. Hvis snøen kommer, vil det ta oss fjorten dager å komme oss tilbake til Muren, og snø er vel noe av det bedre vi kan håpe på. Har du noen gang sett en isstorm, min herre?» Det virket ikke som om den unge adelsmannen hørte ham. Han gransket det fallende tussmørket med sitt sedvanlige halvt uinteresserte, halvt distraherte blikk. Will hadde reist lenge nok med ridderen til å skjønne at man ikke burde forstyrre ham når han var slik. «Fortell meg en gang til hva du så, Will. Alle detaljene, ikke utelat noe.» Will hadde vært jeger før han ble med i Nattevakten. Når sant skal sies, hadde han vært krypskytter. Mallisters vakter hadde tatt ham på fersk gjerning i Mallisters egen skog mens han sto og flådde en av Mallisters bukker, og han fikk velge mellom å iføre seg den svarte uniformen og å miste hånden. Ingen kunne bevege seg så lydløst gjennom skogen som Will, og det hadde ikke tatt De svarte brødrene lang tid å se det talentet. «Leiren er tre kilometer lenger nord, over den åskammen, rett ved en bekk,» sa Will. «Jeg gikk så nær jeg turte. Det er åtte av dem, både menn og kvinner. Jeg kunne ikke se noen barn. De hadde satt opp en gapahuk mot en stein. Snøen dekket den mer eller mindre, men jeg kunne fortsatt se den. De hadde ikke gjort opp ild, men ildstedet var fortsatt synlig. Ingen beveget seg. Jeg iakttok dem lenge. Intet levende menneske har noen gang ligget så urørlig.» «Så du noe blod?» «Nei,» innrømmet Will. «Så du noen våpen?» «Noen sverd, et par buer. En mann hadde en øks. Tung, tveegget, et ondskapsfullt stykke jern. Den lå på bakken ved siden av ham, rett ved hånden.» «La du deg på minne hvordan kroppene lå?» Will trakk på skuldrene. «Et par sitter med ryggen mot berget. Flesteparten ligger på bakken. Som om de har falt i et slag.»
I vargens tid_materie.indd 6
07.04.11 12.07
PROLOG
7
«Eller sover,» foreslo Royce. «Nei, som om de har falt,» insisterte Will. «Det var en kvinne i et bøketre, nesten skjult mellom greinene. En utkikkspost.» Han smilte svakt. «Jeg passet på så hun ikke så meg. Men da jeg kom nærmere, så jeg at også hun var urørlig.» Han greide ikke å la være å skjelve nå. «Fryser du?» spurte Royce. «Litt,» mumlet Will. «Det er vinden, min herre.» Den unge ridderen snudde seg mot den frosne soldaten. Løvet på bakken raslet rundt dem, og Royces krigshest beveget seg rastløst. «Hva tror du kan ha drept disse menneskene, Gared?» spurte ser Waymar. Han rettet på den lange pelskappen. «Det var kulden,» sa Gared selvsikkert. «Jeg så folk fryse i hjel forrige vinter, og en gang før, da jeg var bare en liten gutt. Alle snakker om snø som er over ti meter dyp, og hvordan iskalde vinder kommer ulende fra nord, men den virkelige fienden er kulden. Den sniker seg inn på deg, mer lydløs enn Will. Til å begynne med skjelver du, tennene hakker, og du stamper med føttene og drømmer om vin og varme, betryggende bål. Det brenner, gjør det. Ingenting brenner som kulden. Men bare en liten stund. Så begynner den å bre seg innenfra og fyller kroppen din. Til slutt har du ikke styrke til å bekjempe den. Det er enklere å bare sette seg ned eller legge seg for å sove. De sier at du ikke føler smerte når slutten nærmer seg. Først blir man svak og trett, og alt begynner å falme, før man får følelsen av å synke i en sjø av varm melk. Nesten fredelig.» «For en veltalenhet, Gared,» sa ser Waymar. «Jeg trodde ikke det lå for deg.» «Jeg har også hatt kulden i meg, min herre.» Gared dro tilbake hetten, så ser Waymar kunne se stumpene der ørene hans en gang hadde vært. «To ører, tre tær og lillefingeren på min venstre hånd. Jeg slapp unna med små skader. Vi fant min bror ihjelfrosset på vaktposten, med et smil om munnen.» Ser Waymar trakk på skuldrene. «Du burde kle deg varmere, Gared.» Gared stirret på ridderen, arrene rundt ørehullene der mester Aemon hadde måttet kuttet av ham ørene, flammet opp i sinne. «Vi får se hvor
I vargens tid_materie.indd 7
07.04.11 12.07
8
I
VA R G E N S T I D
varmt det blir mulig å kle seg, når vinteren kommer.» Han dro hetten over hodet igjen og lente seg fremover på den lille hesten, taus og mutt. «Hvis Gared sier det var kulden …,» begynte Will. «Har du fått tildelt noen vakter de siste ukene, Will?» «Ja, min herre.» Det var aldri en uke hvor han ikke ble tildelt et dusin fordømte vakter. Hvor ville han med dette? «Og hvordan var Muren?» «Den gråter,» sa Will og rynket øyenbrynene. Han så det tydelig nå som ridderen hadde påpekt det for ham. «De kunne ikke ha frosset i hjel. Ikke når Muren gråter. Det er ikke kaldt nok.» Royce nikket. «Smart tenkt. Vi har hatt noen lette frostskader de siste ukene, og noen vindkast med snø nå og da, men slett ingen kulde ubarmhjertig nok til å drepe åtte voksne mennesker. Menn kledd i pels og skinn og, la meg minne deg på, i nærheten av en gapahuk og med evne til å gjøre opp ild.» Ridderens smil var skråsikkert. «Will, før oss dit. Jeg vil se disse døde menneskene med mine egne øyne.» Og da var det ikke annet å gjøre. En ordre var gitt, og de måtte adlyde. Will red først, den slitne lille hesten hans fant veien møysommelig gjennom buskene. Et lag nysnø hadde falt natten i forveien, og under snøskorpen lurte steiner, røtter og hull på den uoppmerksomme. Ser Waymar Royce red bak ham. Den store, svarte krigshesten hans snøftet utålmodig. Krigshesten var feil hest å dra med seg på tokt, men man kunne jo prøve å si det til ridderen. Gared utgjorde baktroppen. Den gamle soldaten mumlet for seg selv der han red. Skumringen ble mørkere. Den skyløse himmelen gled over i dyp purpur, som et gammelt blåmerke, før den svant inn i svart. Stjernene begynte å komme frem, og en halvmåne steg på himmelen. Will var takknemlig for det lille lyset den ga. «Vi kan vel holde bedre fart enn dette,» sa Royce da månen sto høyt på himmelen. «Ikke med denne hesten,» sa Will. Frykten hadde gjort ham uforskammet. «Kanskje min herre kunne tenke seg å føre an?» Ser Waymar Royce nedverdiget seg ikke til å svare. Et sted i den mørke skogen kunne de høre en ulv ule.
I vargens tid_materie.indd 8
07.04.11 12.07
PROLOG
9
Will styrte hesten innunder en eldgammel bøk og steg av. «Hvorfor stopper du?» spurte ser Waymar. «Det er best å ta den siste biten til fots, min herre. Det er rett over den åskammen der.» Royce nølte et øyeblikk, han stirret mot horisonten med et grunnende uttrykk. En kald vind hvisket gjennom skogen. Den store pelskappen hans beveget seg bak ham som et levende vesen. «Noe er galt her,» mumlet Gared. Den unge ridderen smilte overbærende. «Jaså?» «Føler du det ikke?» spurte Gared. «Lytt til mørket.» Will følte det. Han hadde vært i Nattevakten i fire år, men han hadde aldri vært så redd. Hvorfor? «Vind. Trær som rasler. En ulv. Hva er det som er så skummelt, Gared?» Da Gared ikke svarte, steg Royce grasiøst ned fra salen. Han tjoret krigshesten til en lav grein, på god avstand fra de andre hestene, og trakk langsverdet opp av sliren. Juveler glitret i hjaltet, og det skinnende bladet speilet månelyset. Det var et storartet våpen, smidd i en borg, og det så nytt ut. Will tvilte på at sverdet noen gang var blitt svingt i kamp. «Trærne står tett her,» advarte Will. «Sverdet vil gjøre det vanskeligere for deg å bevege seg, min herre. Det er bedre med en dolk.» «Trenger jeg veiledning, spør jeg,» sa den unge ridderen. «Gared, du blir her. Pass på hestene.» Gared steg av hesten. «Vi vil trenge et bål. Jeg skal ta meg av det.» «Hvor uvettig er du, gamle mann? Hvis det er fiender i skogen, er bål det siste vi vil ha.» «Det er enkelte fiender som skyr ild,» sa Gared. «Bjørner og vintervarg og … og andre skapninger …» Ser Waymars munn ble til en rett strek. «Ingen ild.» Gareds hette kastet skygge over ansiktet, men Will kunne se at det glitret i øynene hans mens han stirret på ridderen. I et lite øyeblikk var han redd for at den gamle mannen skulle gripe etter sverdet sitt. Det var en kort, stygg liten sak. Hjaltet var misfarget av svette, klingen hakkete etter mange års bruk, men Will ville ikke gitt en jernmynt for den unge ridderens liv hvis Gared trakk bladet.
I vargens tid_materie.indd 9
07.04.11 12.07
10
I
VA R G E N S T I D
Til slutt så Gared ned. «Ingen ild,» mumlet han lavt. Royce tok det som et samtykke og snudde seg. «Før an,» sa han til Will. Will tråklet seg gjennom et kratt, før han begynte på bakken opp til åskammen og voktertreet han hadde brukt som utkikkspost tidligere. Under den tynne skorpen av snø var bakken fuktig og gjørmete, glatt og med steiner og skjulte røtter du kunne snuble i. Will klatret lydløst. Bak seg kunne han høre den myke, metalliske bevegelsen av ridderens ringbrynje, raslingen i løvet og banning hver gang de famlende greinene hektet seg fast i langsverdet hans og nøkket i den fine pelskappen. Voktertreet sto på toppen av åskammen som før. Den laveste greinen var bare en halv meter over bakken. Will krøp under den, langflat i snø og gjørme, og så ned på den tomme lysningen under seg. Hjertet hans stanset nesten. I et lite øyeblikk turte han ikke puste. Månelyset skinte ned på lysningen, på asken fra ildstedet, den snødekte gapahuken, den store steinen, den lille halvfrosne bekken. Alt så ut som det hadde gjort noen timer tidligere. De var borte. Alle likene var borte. «Ved gudene,» hørte han bak seg. Et sverd hugget til en grein idet ser Waymar Royce nærmet seg åskammen. Han sto ved siden av det enorme treet med langsverdet i hånden, med kappen bølgende i vinden, som et edelt omriss mot stjernene. «Legg deg ned,» hvisket Will bestemt. «Noe er galt.» Royce beveget seg ikke. Han kikket ned på den tomme lysningen og lo. «Dine døde fiender ser ut til å ha brutt leir, Will.» Wills stemme sviktet ham. Han lette etter ord han ikke fant. Dette var ikke mulig. Øynene hans sveipet frem og tilbake over den tomme leirplassen og stoppet til slutt på øksen. En diger, tveegget kampøks lå der han hadde sett den tidligere, urørt. Et verdifullt våpen … «Kom deg på beina, Will,» kommanderte ser Waymar. «Det er ingen her. Jeg vil ikke ha noe av at du gjemmer deg under en busk.» Will adlød motvillig. Ser Waymar målte ham med utilslørt misnøye. «Jeg drar ikke tomhendt tilbake til Sorthold på mitt første tokt. Vi skal finne disse mennene.» Han så seg rundt.
I vargens tid_materie.indd 10
07.04.11 12.07
PROLOG
11
«Opp i treet, og vær rask. Se om du ser noen bål.» Will snudde seg bort, målløs. Det nyttet ikke å diskutere. Vinden hadde begynt å ta seg opp. Den skar rett gjennom ham. Han stilte seg ved treet, et ruvende grønn-grått voktertre, og begynte å klatre. Det tok ikke lang tid før hendene hans var klissete av sevje, og han klatret seg vill blant barnålene. Frykt fylte magen hans som et måltid han ikke klarte å fordøye. Han hvisket en bønn til den navnløse skogguden og dro dolken ut av sliren. Han plasserte dolken mellom tennene, så han kunne klatre med begge hendene. Smaken av det kalde jernet i munnen ga ham en slags trøst. Under ham ropte plutselig den unge ridderen: «Hvem går der?» Will hørte usikkerheten i stemmen hans. Han sluttet å klatre; han lyttet; han observerte. Skogen svarte ham: raslingen i løvet, den halvfrosne bekkens sildring, det fjerne ulet fra en snøulv. De Andre var lydløse. Will så noe bevege seg i øyekroken. Bleke skikkelser som nesten svevde gjennom skogen. Han snudde seg og fikk et glimt av en hvit skygge i mørket. Så var den borte. Greinene beveget seg forsiktig i vinden, de skrapte i hverandre med trefingre. Will skulle til å rope ned en advarsel, men ordene frøs i halsen hans. Kanskje han tok feil. Kanskje det bare var en fugl, en refleksjon i snøen, kanskje måneskinnet spilte ham et puss. Hva hadde han egentlig sett? «Will, hvor er du?» ropte ser Waymar mot himmelen. «Ser du noe?» Han beveget seg i sirkel, plutselig årvåken og med sverdet i hånden. Han må ha følt dem, slik som Will hadde følt dem. Det var ingenting å se. «Svar meg! Hvorfor er det blitt så kaldt?» Det var kaldt. Hutrende tok Will et bedre tak rundt greinen. Ansiktet hans presset seg hardt mot den enorme trestammen, og han kunne kjenne den søte, klissete sevjen på kinnet. En skygge steg ut av den mørke skogen. Den stilte seg foran Royce. Høy var den, og mager og hard som gamle knokler, med hud så blek som melk. Det virket som om rustningen forandret farge når han beveget seg; først var den hvit som nysnø, så var den svart som en skygge, men alltid
I vargens tid_materie.indd 11
07.04.11 12.07
12
I
VA R G E N S T I D
skjoldete i den dype grå-grønne fargen fra trærne. Mønsteret flimret som måneskinn på vannet for hvert steg han tok. Will hørte pusten gå ut av den unge ridderen med et langt hves. «Ikke kom nærmere,» advarte han. Stemmen hans brast som på en redd liten gutt. Han kastet den lange pelskappen over skulderen for å frigjøre armene til kamp og grep om hjaltet med begge hendene. Vinden hadde løyet. Det var meget kaldt. Den Andre gled fremover på lydløse bein. I hendene bar han et langsverd Will aldri hadde sett maken til. Intet menneskelig metall var blitt brukt til å smi det bladet. Det levde i månelyset, gjennomskinnelig, et krystallskår så tynt at det nesten var usynlig når du så rett på sverdeggen. Det lå et svakt blå skimmer over sverdet, et spøkelseslys som lekte om eggen, og Will skjønte at bladet var skarpere enn en barberkniv. Ser Waymar møtte ham tappert. «Da danser vi.» Han løftet sverdet trassig over hodet. Hendene hans skalv av vekten, eller var det kanskje kulden? Og i akkurat det øyeblikket tenkte Will at Royce ikke var en gutt lenger, men en mann av Nattevakten. Den Andre stoppet. Will så øynene på den. De var blå, dypere og blåere enn noe menneskes øyne, en blåfarge som brant som is. Blikket var festet på det skjelvende langsverdet, på månelyset som skinte i det iskalde metallet. I et øyeblikk våget Will å håpe. De kom lydløst ut av skyggene, tvillinger til den første. Tre av dem … fire … fem … ser Waymar kjente kanskje kulden som fulgte dem, men han så dem ikke, hørte dem ikke. Will måtte advare ham. Det var hans plikt. Og hans død om han gjorde det. Han skalv, klemte seg nærmere treet og holdt munn. Det bleke sverdet kom susende gjennom luften. Ser Waymar Royce møtte det med sitt eget stål. Da klingene traff hverandre, var det ingen lyd av metall mot metall, bare en høy, tynn lyd man nesten ikke kunne oppfatte, som et dyr som hvinte av smerte. Royce parerte nok et slag, så et tredje før han tok et steg tilbake. Det kom flere sverdslag, og han tok nok et steg bakover. Bak ham, til høyre, til venstre, overalt, ventet de ansiktsløse, tyste vit-
I vargens tid_materie.indd 12
07.04.11 12.07
PROLOG
13
nene tålmodig. Det flakkende mønsteret i rustningen deres gjorde dem nesten usynlige i skogen. Men de gjorde ingen mine til å gripe inn. Igjen og igjen møttes sverdene, helt til Will ville dekke ørene for å stenge ute den merkelige, nesten smertefulle lyden av klingene. Ser Waymar peste, pusten hans var som røyk i det kalde månelyset. Bladet hans var hvitt av frost; Den Andres skimret av blekt, blått lys. Så kom Royces parering et hjerteslag for sent. Det bleke sverdet bet gjennom ringbrynjen under den ene armen. Den unge ridderen skrek ut i smerte. Blodet vellet ut gjennom de små, tynne ringene. Det dampet i kulden, og dråpene var røde som ild der de falt i snøen. Ser Waymars hånd tok seg til såret. Hansken av muldvarpskinn ble dekket av blod. Den Andre sa noe på et språk som Will ikke kjente igjen; stemmen hans var som bristende is på en vintersjø, og ordene var fulle av hån. Ser Waymar Royce slapp løs raseriet. «For Robert!» ropte han og angrep med et snerr. Han løftet det frosne langsverdet med begge hendene og svingte det med all sin kraft i et flatt sideslag. Den Andres parering virket uanstrengt. Da klingene møttes, splintret metallet. Et skrik gjallet gjennom natten, og langsverdet brast i hundre skjøre biter. Metallbitene fløy som et regn av nåler. Royce falt hylende på kne mens han dekket for øynene. Blodet rant mellom fingrene hans. Bivånerne skred fremover sammen, som på signal. Sverd hevet seg og falt, alt i en dødelig taushet. Det var kaldblodig. De bleke klingene skar gjennom ringbrynjen som om den var silke. Will lukket øynene. Langt under seg kunne han høre stemmene og latteren deres som istapper i ørene. Da han fattet mot og så ned igjen, var det gått lang tid, og lysningen under ham var tom. Han klamret seg til treet og turte nesten ikke puste, mens månen sakte seilte over den mørke nattehimmelen. Omsider, da krampene begynte å ta ham og fingrene var blitt numne, klatret han ned. Liket av Royce lå med ansiktet ned og en arm ut til siden. Den tykke pelskappen var flerret i stykker av et dusin slag. I døden kunne man se hvor ung han egentlig var. Bare en gutt.
I vargens tid_materie.indd 13
07.04.11 12.07
14
I
VA R G E N S T I D
Han fant det som var igjen av sverdet, en meter fra kroppen. Klingen var splintret og vridd som et tre truffet av lynet. Will knelte mens han så seg utslitt omkring, og plukket opp hjaltet. Det knuste sverdet ville være bevis nok. Gared visste sikkert hva de måtte gjøre, og om ikke han, så i hvert fall gamle Mormont eller mester Aemon. Var Gared fortsatt ved hestene? Han måtte skynde seg. Will reiste seg igjen. Bak ham ruvet ser Waymar Royce. Klærne hans var kuttet i fillebiter, ansiktet et krater. En bit av klingen spiddet den blinde, hvite pupillen i det venstre øyet. Det høyre øyet var åpent, og pupillen brant med blå flamme. Den så alt. Det knuste sverdet falt fra Wills viljeløse hånd. Han lukket øynene i bønn. Lange, elegante fingre streifet kinnet hans før de låste seg om halsen. De bar skinnhansker av det fineste muldvarpskinn og var klissete av blod, men likevel var de kalde som is.
I vargens tid_materie.indd 14
07.04.11 12.07
BRAN orgenen hadde grydd, klar og kald, og med en skarphet som varslet at sommeren var på hell. Tjue menn hadde lagt av gårde ved daggry for å se en mann bli halshugget, og Bran red med dem, nervøs av spenningen. Dette var første gang han hadde fått tillatelse til å bli med sin adelige far og brødre for å se kongens rettferd bli utøvd. Det var det niende sommeråret, og Brans syvende. Mannen var blitt fanget utenfor et lite kastell i åsene. Robb mente han var en skræling, at han var edsvoren til Mance Rayder, Kongen-bortenforMuren. Bran fikk gåsehud bare ved tanken. Han husket historiene barnepiken deres, gamle Nan, hadde fortalt dem. Skrælingene var grusomme menn, hadde hun sagt, slavehandlere, mordere og tyver. De omgikkes kjemper og ånder, de røvet til seg barn i nattens mørke og drakk blod fra bukkehorn. Kvinnene paret seg med De Andre på Den lange natten for å føde frem grufulle halvmennesker. Men mannen de fant bundet fast til borgmuren i vente på kongens rettferd, var gammel, mager og ikke høyere enn Robb. Han hadde mistet begge ørene og en finger til frostbitt, og han var kledd i svart, som mennene i Nattevakten, med det unntak at pelsen han bar, var slitt og fettete. Pusten til hester og menn dampet i den kalde morgenluften da Brans far fikk mannen kuttet ned fra borgmuren og dratt foran dem. Robb og Jon satt rakrygget og stille på hestene sine. Bran satt på en ponni mellom dem og forsøkte å se eldre ut enn sju. Han lot som om han hadde
I vargens tid_materie.indd 15
07.04.11 12.07
16
I
VA R G E N S T I D
sett dette før. En kald vind blåste gjennom borgporten. Over dem flagret banneret til Hus Stark av Vinterfall, en grå vintervarg som løp over en ishvit slette. Brans far satt stivt på hesten sin, det lange, brune håret flagret i vinden. Det korte skjegget hans var hvitflekket, noe som fikk ham til å se eldre ut enn de trettifem årene han var. Han hadde et mørkt uttrykk i de grå øynene i dag, og han lignet ikke den mannen som satt foran peisen på kveldene og fortalte historier om heltenes tid og skogens barn. Han hadde tatt av seg Fars ansikt, tenkte Bran og kikket opp på lord Stark av Vinterfall. Spørsmål ble stilt, og svar ble gitt i morgenkulden, men i ettertid kunne ikke Bran huske stort av det som var blitt sagt. Til slutt ga faren en ordre, og to soldater dro den lurvete mannen bort til en stubbe av jerntre i midten av slottsgården. De tvang hodet hans ned på den harde, svarte stubben. Lord Eddard Stark steg av hesten, og hans vergebarn, Theon Greyjoy, brakte ham sverdet. Is ble sverdet kalt. Det var like bredt som en manns hånd, og lengre enn selv Robb. Klingen var av valyrisk stål, smidd av magi og mørkt som røyk. Intet metall holdt klingen skarp som valyrisk stål. Hans far tok av seg hanskene og ga dem til Jory Cassel, kapteinen for vaktstyrken. Han tok tak i hjaltet på Is med begge hendene og sa «I Robert av Hus Baratheons navn, den første av sitt navn, Kongen av Andal, Rhoynar og De første menn, lord og beskytter av De syv riker, ytret av Eddard av Hus Stark, lord av Vinterfall og vokter av nord, dømmes du til døden.» Han hevet det enorme sverdet over hodet. Brans bastardbror, Jon Snø, beveget seg nærmere. «Hold godt fast i tøylene,» hvisket han. «Og ikke se bort. Far vil vite det.» Bran holdt godt fast i tøylene og så ikke bort. Hans far kappet hodet av mannen med et enkelt hugg. Blodet sprutet utover snøen, rødt som sommervin. En av hestene steilet og måtte holdes igjen, så den ikke løp ut. Bran kunne ikke slutte å stirre på blodet. Snøen rundt stumpen drakk grådig og mørknet mens han stirret. Hodet traff en stor rot og rullet bortover i snøen. Det stoppet ved Greyjoys føtter. Theon var en mager, mørk ungdom på nitten som fant alt underholdende. Han lo, satte foten ved hodet og sparket det bort.
I vargens tid_materie.indd 16
07.04.11 12.07
BRAN
17
«Idiot,» mumlet Jon lavt så Greyjoy ikke skulle høre ham. Han la en hånd på Brans skulder, og Bran kikket opp på sin bastardbror. «Du klarte deg bra,» sa Jon høytidelig. Jon var fjorten, og allerede en veteran av kongens rettferd. Det virket kaldere på den lange rideturen hjem til Vinterfall, selv om vinden hadde løyet og solen sto høyere på himmelen. Bran red ved siden av brødrene sine, godt foran de andre. Ponnien hans slet med å holde følge. «Forræderen døde tappert,» sa Robb. Han var stor og sterk, det var som om han vokste hver dag. Han hadde morens farger, den fagre huden, det rødbrune håret og de blå øynene etter Tully-slekten av Elverheim. «Han var i det minste tapper.» «Nei,» sa Jon Snø lavt. «Det var ikke tapperhet. Han var allerede død av frykt. Du kunne se det i øynene hans, Stark.» Jons øyne var mørkegrå, nesten svarte, men det var lite de ikke fikk med seg. Han var på Robbs alder, men de lignet ikke på hverandre. Jon var tynn der Robb var muskuløs, mørk der Robb var lys, grasiøs og hurtig der hans halvbror var sterk og rask. Robb var ikke imponert. «De Andre kan ta øynene hans,» bannet han. «Han døde tappert. Førstemann til broen?» «Ja,» sa Jon og satte hælene i siden på hesten. Robb bannet og fulgte etter. De galopperte nedover stien, Robb med latter og skrål, Jon stille og innbitt. Hovene på hestene sparket opp snøen der de red. Bran forsøkte ikke å følge dem. Ponnien hans hadde ingen sjanse til å holde tritt. Han hadde sett den fillete mannens øyne, og han tenkte på dem nå. Etter en stund svant Robbs latter, og skogen ble stille igjen. Han var så dypt i tanker at han ikke hørte at resten av følget tok ham igjen. Faren hans red opp på siden av ham. «Går det bra med deg, Bran?» spurte han varsomt. «Ja, far,» svarte Bran. Han kikket opp. Faren var pakket inn i pels og skinn. Han tårnet over ham som en kjempe på den store krigshesten sin. «Robb sa at den mannen døde tappert, men Jon sa at han var redd.» «Og hva mener du?» spurte faren. Bran tenkte seg om. «Kan en mann være tapper selv om han er redd?»
I vargens tid_materie.indd 17
07.04.11 12.07
18
I
VA R G E N S T I D
«Det er den eneste gangen en mann kan være tapper,» sa faren. «Forstår du hvorfor jeg gjorde det?» «Han var en skræling,» sa Bran. «De stjeler kvinnene våre og selger dem til De Andre.» Faren smilte. «Gamle Nan har fortalt deg skrøner nå igjen. Den mannen var en edbryter, en desertør fra Nattevakten. Ingen mann er mer farlig. Desertøren vet at livet hans er over hvis han blir tatt, så han vil ikke sky forbrytelser, samme hvor grusomme de måtte være. Men du misforsto meg. Spørsmålet mitt var ikke hvorfor mannen måtte dø, men hvorfor jeg måtte gjøre det.» Bran hadde ingen svar på det. «Kong Robert har en skarpretter,» svarte han usikkert. «Han har det,» innrømmet faren hans. «Som Targaryen-kongene før ham. Men vi gjør det på den gamle måten. Blodet til De første menn strømmer fortsatt gjennom årene i Stark-slekten, og vi holder fast på troen om at mannen som utmålte straffen, også må fullbyrde den. Skal du ta en manns liv, skylder du ham å se ham inn i øynene og høre de siste ordene. Og hvis du ikke orker det, fortjener kanskje ikke den mannen å dø.» «En dag, Bran, vil du være Robbs vasall, og du vil ha din egen borg for din bror og din konge, og da blir det din oppgave å øve rettferd. Når den dagen kommer, må du ikke finne glede i oppgaven, men du kan heller ikke se bort. En hersker som gjemmer seg bak betalte bødler, glemmer fort hva døden er.» Det var da Jon dukket opp på åskammen foran dem. Han vinket og ropte ned til dem. «Far, Bran, kom fort og se hva Robb har funnet!» Så var han borte. Jory red opp på siden av dem. «Problemer, min herre?» «Utvilsomt,» sa Brans far. «Kom, la oss se hva sønnene mine har stelt i stand nå.» Han jaget hesten opp i trav. Jory, Bran og resten av følget red etter. De fant Robb på elvebredden nord for broen. Jon satt fortsatt i salen ved siden av ham. Sensommersnøen hadde falt tungt denne måneden. Robb sto til knærne i det hvite, med hetten av, så solen skinte i håret. Han holdt noe i armene mens han og Jon snakket lavt og oppspilt sammen.
I vargens tid_materie.indd 18
07.04.11 12.07
BRAN
19
Rytterne red gjennom snøfonnene, forsiktig, så de fant fotfeste på den ujevne, snødekte bakken. Jory Cassel og Theon Greyjoy var de første som kom frem. Greyjoy lo og spøkte mens han red. Bran hørte at han gispet etter pusten. «Ved gudene!» utbrøt han. Han slet med å holde kontroll på hesten mens han grep etter sverdet. Jorys hadde allerede trukket sitt sverd. «Robb, kom deg vekk fra den,» ropte han mens hesten steilet under ham. Robb gliste og kikket opp fra bylten i armene. «Hun kan ikke skade deg,» sa han. «Hun er død, Jory.» Bran nærmest brant av nysgjerrighet. Han ville ha skyndet på hesten, men faren fikk dem til å stige av hestene ved broen og gå ned. Bran hoppet av og løp. Jon, Jory og Theon Greyjoy hadde også kommet seg av hestene. «Hva i de syv helveter er det der?» spurte Greyjoy. «En ulv,» sa Robb. «Et misfoster,» sa Greyjoy. «Se på størrelsen!» Brans hjerte dundret i brystet mens han vasset gjennom en lårdyp fonn til han nådde brødrene. Halvt begravd i den blodige snøen lå en enorm, mørk skapning, sammensunket og død. Is hadde festet seg i den raggete, grå pelsen, og en svak eim av død omhyllet den som en kvinnes parfyme. Bran så de blinde øynene hvor mark kravlet grådig rundt, og den brede kjeften, som var full av gule tenner. Men det var størrelsen på ulven som fikk ham til å miste pusten. Den var større enn ponnien hans, og dobbelt så stor som den største hunden i farens kennel. «Det er ikke et misfoster,» sa Jon rolig. «Det er en vintervarg. De vokser seg større enn de andre ulvene.» Theon Greyjoy sa: «Ingen har sett en vintervarg sør for Muren på over to hundre år.» «Det kan være, men jeg ser en nå,» svarte Jon. Bran tvang blikket bort fra monsteret. Det var først da han la merke til bylten i Robbs armer. Han ga et lite gledesrop og gikk nærmere. Valpen var en liten ball med koksgrå pels. Øynene var fortsatt lukket. Den snuste til Robbs bryst, på jakt etter melk, mens den klynket trist.
I vargens tid_materie.indd 19
07.04.11 12.07
20
I
VA R G E N S T I D
Bran strakte hånden nølende ut. «Kom igjen,» sa Robb til ham. «Du kan ta på den.» Bran klappet den lille valpen nervøst, men snudde seg da Jon sa «Her.» Halvbroren la en annen valp i armene hans. «Det er fem av dem.» Bran satte seg ned i snøen og klemte den lille ulven mot ansiktet. Pelsen var myk og varm mot kinnet hans. «Vintervarger løs i riket, etter så mange år,» mumlet Hullen, hestemesteren. «Jeg liker det ikke.» «Det er et tegn,» sa Jory. Eddard Stark rynket brynene. «Det er bare et dødt dyr, Jory,» sa han. Men han virket bekymret. Snøen knaste under de tunge støvlene mens han beveget seg rundt det døde dyret. «Vet vi hva som drepte henne?» «Det er noe i halsen hennes,» sa Robb. Han var synlig stolt over å ha funnet svaret før faren engang hadde spurt. «Der, rett under kjeven.» Faren knelte og kjente under den enorme kjeven med hånden. Han dro ut noe og holdt det opp så alle kunne se. Det var deler av et gevir med knekte, blodige takker. En plutselig stillhet la seg over følget. Mennene stirret på geviret, og ingen ytret et ord. Bran kjente frykten spre seg, selv om han ikke skjønte hvorfor. Faren kastet geviret til side og tørket av seg blodet i snøen. «Jeg er overrasket over at hun levde lenge nok til å føde kullet,» sa han. Stemmen hans brøt spenningen. «Kanskje hun ikke gjorde det,» sa Jory, «Jeg har hørt historier … Kanskje tispen allerede var død da valpene kom.» «Født av de døde,» sa en annen mann. «Et dårlig tegn.» «Det spiller ingen rolle,» sa Hullen. «De er døde snart.» Bran slapp ut et ordløst skrik av forferdelse. «Jo før, jo bedre,» sa Theon Greyjoy og trakk sverdet. «Gi meg beistet, Bran.» Det lille dyret krøp inntil Bran, som om det hadde hørt og forstått. «Nei!» skrek Bran. «Den er min!» «Legg bort sverdet ditt, Greyjoy,» sa Robb. I et lite øyeblikk lød han
I vargens tid_materie.indd 20
07.04.11 12.07
BRAN
21
like bydende som sin far, som den lorden han en gang skulle bli. «Vi skal beholde valpene.» «Det kan du ikke gjøre, gutt,» sa Harwin, Hullens sønn. «Å drepe dem er ikke annet enn barmhjertig,» sa Hullen. Bran så til sin far for støtte, men fikk bare en bekymret mine, en rynket panne til svar. «Det Hullen sier, er sant, sønn. Det er bedre med en rask død enn sult og frostbitt.» «Nei!» Han kjente tårene vellet opp i øynene, og han snudde seg bort. Han ville ikke gråte foran sin far. Robb tok til motmæle. «Ser Rodriks røde tispe fikk valper i forrige uke,» sa han. «Det var et lite kull, bare to overlevde. Hun har melk nok.» «Hun kommer til å rive dem i stykker hvis de prøver å die fra henne.» «Lord Stark,» sa Jon. Det var merkelig å høre Jon snakke til ham så formelt. Bran kikket på ham med desperat håp. «Det er fem valper,» sa Jon. «Tre hanner, to tisper.» «Hva så, Jon?» «Du har fem ektefødte barn,» sa Jon. «Tre sønner og to døtre. Vintervargen er våpenskjoldet til ditt hus. Det er meningen at dine barn skal ha disse ulvene, min herre.» Bran så at farens uttrykk forandret seg, og at de andre i følget vekslet blikk. Han elsket Jon av hele sitt hjerte akkurat da. Selv om han var bare sju år, skjønte han hva broren akkurat hadde gjort. Antallet stemte fordi Jon ekskluderte seg selv. Han hadde inkludert jentene, selv Rickon, som var bare en baby, men ikke løsungen som bar etternavnet Snø, navnet som det var skikk å gi til dem som var så uheldig å bli født uten eget etternavn i nord. Faren skjønte det også. «Du vil ikke ha noen valp, Jon?» spurte han lavt. «Vintervargen pryder banneret til Hus Stark,» forklarte Jon. «Jeg er ingen Stark.» Faren så på Jon. Robb kastet seg inn i stillheten som hang mellom dem. «Jeg kan mate ham selv, far,» lovet han. «Jeg kan fukte et tøystykke med melk som han kan sutte på.» «Jeg òg!» la Bran til.
I vargens tid_materie.indd 21
07.04.11 12.07
22
I
VA R G E N S T I D
Lorden kikket tankefullt på sønnene sine, én etter én. «Lett å si, tungt å gjøre. Jeg vil ikke ha noe av at dere kaster bort tjenernes tid med dette. Hvis dere skal ha disse valpene, får dere passe dem selv. Er det forstått?» Bran nikket ivrig. Valpen snodde seg i armene hans og slikket ham på kinnet med den varme tungen sin. «Dere må også trene dem,» sa deres far. «Dere skal trene dem. Kennelmesteren vil ikke ha noe med disse beistene å gjøre, det kan jeg love dere. Og måtte gudene være nådige hvis dere overser dem, mishandler dem eller trener dem dårlig. Dette er ikke hunder som tigger etter mat eller rømmer av et spark. En vintervarg kan rive av en arm like enkelt som en hund dreper en rotte. Er dere sikker på at det er dette dere vil?» «Ja, far,» sa Bran. «Ja,» samtykket Robb. «Valpene kan fortsatt dø, samme hva dere gjør.» «De kommer ikke til å dø,» sa Robb. «Vi kommer ikke til å la dem dø.» «Så behold dem. Jory, Desmond, plukk opp de andre valpene. Vi må komme oss tilbake til Vinterfall.» Det var ikke før de var til hest og på stien igjen, at Bran tillot seg å kjenne på den søte smaken av seier. Da lå valpen trygg og varm innenfor lærrustningen. Bran lurte på hva han skulle kalle ham. Halvveis over broen stoppet Jon plutselig opp. «Hva er det, Jon?» spurte faren. «Hører du det ikke?» Bran kunne høre vinden i trærne, hovene til hestene på bøkebroen, klynkingen til den sultne valpen, men Jon hadde hørt noe annet. «Der,» sa Jon. Han kastet hesten rundt og galopperte tilbake over broen. De så at han steg av der vintervargen lå død, så hvordan han knelte i snøen. Et øyeblikk senere kom han ridende tilbake mot dem med et smil. «Han må ha kravlet bort fra de andre,» sa Jon. «Eller så ble han drevet vekk,» sa faren mens han så på den sjette valpen. Den var hvit der resten av kullet hadde vært grå. Øynene var røde som blodet til mannen som døde den morgenen. Bran syntes det var
I vargens tid_materie.indd 22
07.04.11 12.07
BRAN
23
merkelig at denne ulven hadde åpne øyne mens resten av kullet fortsatt var blinde. «En albino,» sa Theon Greyjoy tørt. «Denne valpen kommer til å dø enda fortere enn de andre.» Jon Snø så på farens vergebarn med et iskaldt blikk. «Jeg tror ikke det, Greyjoy,» sa han. «Denne valpen tilhører meg.»
I vargens tid_materie.indd 23
07.04.11 12.07