en evige krigen.indd 1
Den evige krigen
20.12.12 14:18
en evige krigen.indd 2
Vendetta Forlag AS Vågeveien 7 6507 Kristiansund N www.vendetta.no The Forever war © 1974, 1975, 1997 Joe Haldeman Først publisert i USA av St. Martins Press, LLC. All rights reserved © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2012 Oversatt fra engelsk av Kyrre Geithus Laastad Utgitt etter avtale med Ulf Töregård Agency AB & St. Martins Press, LLC Omslag : Han som tegner Sats og grafisk form: Framnes Tekst & Bilde as Satt med Minion Pro 10/13 Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN: 9788293059660 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet for i loven. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.
20.12.12 14:18
en evige krigen.indd 3
Joe Haldeman
Den evige krigen Oversatt av Kyrre Geithus Laastad
20.12.12 14:18
en evige krigen.indd 7
Menig Mandella
20.12.12 14:18
en evige krigen.indd 9
1 «I kveld skal dere få se åtte lydløse måter å drepe et menneske på.» Sersjanten som sa dette, kunne umulig være mer enn et par år eldre enn meg, så om han noensinne hadde drept noen – med eller uten lyd – måtte det ha skjedd mens han fortsatt var et barn. Jeg hadde allerede lært åtti andre fremgangsmåter for å oppnå samme resultat, men måtte innrømme at de fleste av dem var langt fra lydløse. Jeg satte meg opp i stolen og gjorde mitt beste for å se interessert ut, mens jeg - i likhet med de fleste andre rundt meg - sovnet med begge øynene åpne. Vi hadde lært av erfaring at de aldri kom med viktig informasjon etter foringa. Lyden av projektoren som ble satt i gang, vekket meg, og jeg holdt meg våken gjennom en kortfilm som demonstrerte alle de ’åtte lydløse fremgangsmåtene’. Et par av skuespillerne må ha vært tilnærmet hjernedøde, de presterte faktisk å bli drept på ordentlig. Da filmen var ferdig, rakte en jente på første rad opp hånda. Sersjanten nikket til henne, og hun reiste seg opp og stilte seg i hvilestilling. Hun var langt fra stygg, men hun var litt for bred over skuldrene. Alle her blir sånn etter å ha båret rundt på tunge oppakninger i et par måneder. «Sir,» – vi måtte kalle sersjantene ‘sir’ til vi var ferdig uteksaminerte – «de fleste av disse drapsmetodene så i grunnen heller … tåpelige ut.» «Hva mener du?» «For eksempel det å bruke en feltspade til å angripe nyrene med. Har man noensinne med seg bare en feltspade og ikke pistol eller kniv? Og hvorfor ikke bare denge spaden i hodet på fienden og bli ferdig med det?» «Kanskje han har hjelm?» svarte sersjanten. «Taurerne har sannsynligvis ikke nyrer uansett.» Han trakk på skuldrene. «Du har nok rett.» Året var 1997, og 9
20.12.12 14:18
ingen hadde noensinne sett en taurer; faktisk hadde vi ikke funnet noe spor av dem som var større enn et utbrent kromosom. «Men anatomien deres ser ikke ut til å være så ulik vår, så vi må gå ut fra at de er like komplekse skapninger som oss. Det betyr at de også må ha svake punkter, steder hvor de er lette å angripe, og det er deres oppgave er å finne ut hvor de er.» «Og det er hele poenget,» sa han, og banket pekefingeren mot skjermen. «Disse åtte forbryterne ble kverket for at dere skal få lære hvordan vi kan drepe taurerne, og dere må være i stand til å gjøre det uansett om dere er utstyrt med megawattlasere eller neglefiler.» Jenta på første rad satte seg ned igjen uten å se særlig overbevist ut. «Flere spørsmål?» Det var ikke en eneste hånd å se. «Ok. Tropp!» Vi kom oss på beina, og læreren så forventningsfullt på oss. «Dra til helvete, sir,» kom det livstrøtt fra forsamlingen. «Høyere!» «DRA TIL HELVETE, SIR!» Dette var definitivt et av hærens mindre velfungerende påfunn for å styrke moralen vår. «Det var bedre. Ikke glem at feltøvelsen begynner før soloppgang i morgen. Foring klokka 03.30, første formasjon klokka 04.00. Den som fortsatt befinner seg under dyna klokka 03.40 skylder en stripe. Tre av.» Jeg dro opp glidelåsen på uniformen og trasket gjennom snøen på vei til oppholdsrommet for å ta meg en joint og en kopp soya. Det hadde alltid vært nok for meg med fem-seks timer søvn i løpet av en natt, og dette var den eneste tiden på døgnet jeg kunne komme meg bort fra hæren og være litt for meg selv. Jeg så på nyhetsfaksen og fikk med meg at nok et skip hadde blitt knertet i den Aldebaranske sektoren. Det var fire år siden. Militæret var i gang med å iverksette en gjengjeldelsesaksjon, men det ville ta dem ytterligere fire år å komme seg dit. Før den tid ville taurerne sørge for å ha forskanset alle portalplanetene. Da jeg kom tilbake til innkvarteringen, hadde alle lagt seg, og
en evige krigen.indd 10
10
20.12.12 14:18
lyset var slått av. Hele kompaniet hadde hangla siden vi kom tilbake fra en to ukers treningstur til månen. Jeg slengte fra meg klærne i skapet og sjekket lista på veggen for å se hvor jeg skulle tilbringe natta. Det sto at jeg var tildelt seng nummer 31. Faen heller, det var rett under varmeanlegget. Jeg løftet gardina forsiktig til side og snek meg inn så stille jeg kunne for ikke å vekke personen som allerede lå og sov der inne. Det var for mørkt til å se hvem det var, men det kunne uansett ikke brydd meg mindre. Jeg snek meg inn under teppet. «Du er sent ute, Mandella,» hvisket en stemme ved siden av meg med et gjesp. Det var Rogers. «Beklager at jeg vekte deg,» hvisket jeg tilbake. «Det går fint.» Hun la den varme, myke kroppen sin inntil meg som en skje. Jeg klappet henne så broderlig som overhodet mulig på hofta. «God natt, Rogers.» Hun klappet hofta mi demonstrativt tilbake og sa: «Natta, din hingst.» Hvorfor ender man alltid opp med de kåte, når man er trøtt, og de trøtte, når man er kåt? Jeg ga etter for det uunngåelige.
en evige krigen.indd 11
11
20.12.12 14:18
2 «Ålreit, vis at dere faktisk har muskler for pokker! Få bjelken opp! Løft! Få ræva i gir!» En varmfront hadde kommet over oss rundt midnatt og forvandlet snøen til slaps. De to hundre kilo tunge bjelkene i permaplast var alltid et helvete å få ordentlig tak på, og det gjorde det ikke akkurat lettere at denne var dekket med is. Vi var to i hver ende av den frosne bjelken, og Rogers sto og løftet ved siden av meg. «Stål!» ropte han som holdt bakenden av bjelken på samme side som meg, for å signalisere at han var i ferd med å miste taket. Alle slapp bjelken og hoppet unna. Bjelken var ikke av stål, men den var tung nok til å knuse beina våre. Vi kom oss unna med føttene i behold, men ble nedsprutet av gjørme og slaps. «Faen heller, Petrov,» sa Rogers. «Hvorfor vervet du deg ikke til Røde Kors i stedet? Den jævla planken er ikke så forbanna tung!» De fleste av de andre jentene i kompaniet ville tenkt seg om to ganger før de kom med slike utsagn, men Rogers pleide å gi klar beskjed. «Ålreit, sett i gang! Er epoxy-teamet klar? Følg på! Følg på!» De to som hadde fått i oppgave å lime fast bjelken med epoxy, kom løpende med bøtter som svingte fra side til side. «Kom igjen, Mandella, jeg fryser ballene av meg.» «Jeg også,» kom det fra jenta med mer innlevelse enn logikk. «En – to – løft!» Vi fikk den jævla tingen opp igjen og snublet av gårde i retning broa. Vi hadde fått ferdig omtrent tre fjerdedeler av den, men det så ut som om den andre troppen kom til å slå oss. Normalt ville jeg gitt faen, men troppen som ble først ferdig fikk fly tilbake til basen. Resten måtte gå i seks og en halv kilometer i gjørme, sludd og dritt for å komme tilbake. Vi fikk på plass bjelken med et smell og festet den til resten av konstruksjonen med klemmer. Jenta som tidligere hadde holdt
en evige krigen.indd 12
12
20.12.12 14:18
på å fryse ballene av seg, begynte å smøre epoxy på bjelken allerede før klemmene hadde kommet ordentlig på plass. Partneren hennes sto klar på den andre siden. Mannskapet som skulle legge dekke på broa, sto og ventet ved enden. De holdt hvert sitt flak med permaplast over hodet som en paraply. De var tørre og rene, og jeg funderte høyt på hvordan de hadde gjort seg fortjent til en slik luksus. Rogers kom med et par usannsynlige, men svært fargerike forklaringer. Vi var på vei tilbake for å gjøre oss klare til å bære den neste bjelken da førstesersjanten (han het Dougelstein, men alle kalte ham bare ’Ålreit’ siden det stort sett var det eneste ordet som kom ut av kjeften på ham) blåste i en fløyte og brølte «Ålreit, soldater, ti minutter pause.» Han stakk hånda i lomma og skrudde på varmen i draktene våre med en fjernkontroll. Rogers og jeg satte oss ned på bjelken, og jeg fisket fram tjallboksen min. Det var plenty av jointer i den, men vi hadde fått ordre om ikke å røyke tjall før vi var ferdige med kveldsforinga. Den eneste tobakken jeg fant var en gammal sigarsneip. Jeg holdt boksen opp for å få ly for vinden og tente på sneipen. Etter noen trekk smakte den faktisk ikke så verst. Rogers prøvde seg på et trekk for å være hyggelig, men skar en grimase og leverte den tilbake. «Gikk du på skole da du ble innkalt?» spurte hun. «Ja, jeg hadde nettopp fått en grad i fysikk og studerte videre for å bli lærer.» Hun nikket sakte. «Jeg studerte biologi… » «Selvsagt gjorde du det,» sa jeg med et flir, og klarte så vidt å dukke unna en håndfull slaps. «Hvor langt hadde du kommet?» «Jeg hadde gått seks år og var nesten ferdig med mastergraden.» Hun lot foten skli gjennom slapsen. Den dannet et elvefar av gjørme og sludd, som så ut som skitten, halvfrossen melk. «Hvorfor i helvete måtte dette skje?» Jeg trakk på skuldrene. Det var ikke et spørsmål som krevde svar, og i hvert fall ikke det svaret UNEF hadde gitt oss. At klodens intellektuelle og fysiske elite skulle ut og beskytte jorda mot
en evige krigen.indd 13
13
20.12.12 14:18
den tauriske trusselen? Den forklaringa var like fabrikkert og falsk som den jævla soyadritten de foret oss med. Hele greia var bare et stort eksperiment for å se om vi kunne lure taurerne til å møte oss i bakkekrig. Ålreit blåste som forventa i fløyta to minutter før tiden, og epoxy- og dekke-mannskapet gjorde seg ferdige med bjelken vår mens vi ble sittende et par minutter til. Da han skrudde av varmen i draktene våre, ble det fort kaldt, men vi holdt oss av prinsipp i ro så lenge vi kunne. Det fantes egentlig ikke gode grunner til at vi skulle ha øvelser i snø og sludd. Joda, det kom til å være kaldt der vi havnet, men ikke så kaldt at det kom til å være snø eller sludd. Siden et svart hull ikke skinner, vil en portalplanet så godt som alltid holde seg en grad eller to over det absolutte nullpunkt. Med andre ord vil allerede det første kuldegyset du kjenner bety at du er på vei mot den sikre død. Tolv år tidligere, da jeg var ti år gammel, oppdaget de ’Det store spranget’. Hvis du kaster et objekt hardt nok mot et svart hull, vil det komme ut igjen i en annen del av galaksen. Det tok ikke lang tid å finne formelen som kunne forutsi hvor objektet ville dukke opp igjen. Det ville gå i samme linje (faktisk en einsteinsk geodetisk kurve) som det ville fulgt dersom det svarte hullet ikke hadde stått i veien, helt til det nådde et annet svart hull. Her ville objektet dukke opp igjen med samme fart og retning som det hadde da det kom mot det første svarte hullet. Reisetid mellom de to svarte hullene var akkurat null minutter og null sekunder. Dette førte til mye arbeid for stakkarene som dreiv med matematisk fysikk. Aller først måtte de redefinere uttrykket samtidighet deretter måtte de rive fra hverandre relativitetsteorien og sette den sammen igjen på nytt. Politikerne, derimot, ble fort glade i Det store spranget. Nå kostet det plutselig mindre å sende et skip med nybyggere til Fomalhaut enn det tidligere hadde kostet å sende to mann til månen. Det var nok av folk politikerne hadde mye større nytte av som heltemodige nybyggere på Fomalhaut enn som plagsomme bråkmakere på jorda.
en evige krigen.indd 14
14
20.12.12 14:18
Fartøyene til nybyggerne hadde alltid følge med en romsonde noen millioner kilometer bak. Vi var allerede klar over at det fantes portalplaneter; små biter av kosmisk vrakgods som gikk i bane rundt de svarte hullene. Sondens oppgave var å returnere og gi beskjed dersom et skip skulle komme til å fly inn i en av disse portalplanetene med en fart på 0,999 ganger lysets hastighet. Akkurat dét klarte vi faktisk å unngå, men én dag kom en sonde haltende tilbake. Dataene om bord ble analysert, og det viste seg at et av skipene med nybyggere hadde blitt forfulgt og skutt ned av et ukjent fartøy. Dette hadde skjedd nær Aldebaran i stjernetegnet Taurus, men siden det var en utfordring å si «aldebaraniansk», endte det med at fienden ble kalt «taurer» i stedet. Etter denne hendelsen ble skipene med nybyggere alltid eskortert av væpnede fartøy, og disse var stadig oftere ute på tokt alene. Til slutt ble hele gruppa med nybyggere forkortet til UNEF, «United Nations Exploratory Force», altså «De forente nasjoners utforskningsstyrke», med ekstra stor vekt på styrke. Deretter fant et eller annet geni i FNs hovedforsamling ut at det var en god idé å bygge opp en hær for å vokte portalplanetene til de svarte hullene nærmest jorda. I 1996 førte det til Loven om verneplikt for eliten, og dannelsen av den mest intelligente hæren i krigføringens historie. Så her befant vi oss. Femti kvinner og femti menn med usedvanlig god helse og IQ over 150. Vi trasket trøstig i vei gjennom slaps og gjørme i Missouri mens vi reflekterte over hvor nyttig vår nyvunne kunnskap innen brokonstruksjon ville vise seg å være, når vi befant oss på planeter der det eneste som eksisterte i væskeform, var små dammer av flytende helium.
en evige krigen.indd 15
15
20.12.12 14:18
3 Én måned senere dro vi til Charon for å gjennomføre de siste øvelsene. Selv om planeten var i ferd med å nå sitt perihelium, var den likevel mer enn dobbelt så langt fra sola som Pluto. Skipet som fraktet oss, var en ombygd versjon av det som på folkemunne ble kalt «dyretransporten», opprinnelig bygd for å frakte opp til to hundre nybyggere, i tillegg til diverse buskvekster og dyr. Men ikke tro det var god plass selv om vi bare var hundre mennesker om bord. Mesteparten av den ledige plassen var fylt opp med ekstra reaksjonsmasse og våpen. Turen tok til sammen tre uker. Vi akselererte opp til to g midtveis og brukte den andre halvdelen av turen til å bremse ned igjen. Vi oppnådde en toppfart på cirka én tjuendedel av lysets hastighet da vi suste forbi Pluto. Det var kjapt, men ikke så kjapt at relativiteten kom og blandet seg inn med de kompliserte reglene sine. Å veie dobbelt så mye som man er vant til, i tre hele uker er ikke bare bare. Tre ganger daglig utførte vi noen forsiktige øvelser, men resten av tiden holdt vi oss så horisontale som mulig. Likevel opplevde vi både forstuinger og brukne bein. Mennene måtte gå med spesialbandasjer for ikke å dra kjønnsorganene langs gulvet. Det var nesten umulig å sove, og søvnen var preget av mareritt om å bli knust og kvalt. Vi måtte våkne og snu oss med jevne mellomrom for ikke å få blodpropp og liggesår. En av jentene på skipet var så utslitt at hun nesten sov seg gjennom et ribbeinsbrudd der beinet sto rett ut fra brystkassen hennes. Jeg hadde vært ute i verdensrommet flere ganger før, så for meg var det bare en lettelse da skipet endelig stoppet deselerasjonen og gikk inn i fritt fall. En del av de andre hadde aldri vært ute før, bortsett fra treningen vår på månen, og de måtte gi etter for den plutselige kvalmen og svimmelheten. Etterpå måtte resten av oss flyte gjennom kabinen med svamper og vakuumsugere for å fjerne halvfordøyde rester av «konsentrert høyproteinsoya med biffsmak».
en evige krigen.indd 16
16
20.12.12 14:18
Da vi gikk ut av bane, hadde vi god utsikt over Charon, men det var ikke så mye å se, bortsett fra en dunkel beige sfære med noen flekker her og der. Vi landet cirka to hundre meter fra basen. En trykkutlignet tunnel festet seg til skipet, slik at vi ikke trengte å ta på oss draktene. Vi kom oss av skipet og humpet og haltet oss av gårde mot de grå plastveggene på hovedbygningen. Veggene hadde den samme triste, grå fargen på innsiden også. Resten av kompaniet satt og snakket sammen rundt noen bord. Det var en ledig stol ved siden av Freeland. «Går det bedre, Jeff?» Han var fortsatt blek etter landingen. «Om gudene hadde skapt oss for å overleve fritt fall, ville de gitt oss spiserør av støpejern,» sukket han. «Jeg føler meg litt bedre. Kunne virkelig trengt en sigg.» «Samme her.» «Du så ut til å takle det greit. Var du ute da du studerte?» «Ja, jeg var ute da jeg studerte vakuumsveising. Tre uker i bane rundt jorda.» Jeg lente meg bakover og grep for tusende gang etter tjallboksen min. Den var fortsatt ikke der den skulle være. Systemet som skulle holde liv i oss, var ikke hypt på å forholde seg til nikotin og THC. «Treninga var ille nok,» klagde Jeff, «men dette jævla opplegget …» «Tropp! Rett!» Vi stavret oss på beina i grupper på to og tre. En major kom inn gjennom døra, og jeg ble nervøs da jeg så stripene hans. Jeg hadde aldri sett en offiser med så høy rang før. Raden av bånd på uniformen hans inkluderte en lilla stripe, som betød at han hadde blitt såret i kamp for den gamle amerikanske hæren. Det måtte ha vært under krigen i Indokina, som var slutt allerede før jeg ble født, men han så liksom ikke så gammel ut heller. «Sitt ned,» sa han, og gestikulerte at vi skulle sette oss. Han satte hendene i hofta og så utover kompaniet med et lite smil. «Velkommen til Charon. Dere kunne ikke ha valgt en bedre dag å komme på, med sommerlige 8,15 k utenfor. Vi regner ikke med at temperaturen skal forandre seg nevneverdig de neste par hundre
en evige krigen.indd 17
17
20.12.12 14:18
årene.» Noen av tilhørerne klarte å skvise ut litt halvhjertet latter til respons. «Nyt det tropiske klimaet her på Miami-basen mens dere kan. Vi ligger midt på solsiden av planeten her, men mesteparten av opplæringa deres vil foregå på skyggesiden. Der er det ikke fullt så sommerlig, med en temperatur på bare 2,08 K.» «Se på treninga dere gjennomgikk på jorda og månen som elementære øvelser laget for å gi dere en fair sjanse til å overleve Charon. Dere kommer til å måtte lære hele repertoaret på nytt – verktøy, våpen og formasjoner – fordi dere vil oppleve verktøy som ikke virker som de skal, og våpen som ikke vil fyre av på grunn av kulda. Dere kommer også til å merke at folk her beveger seg veldig forsiktig.» Han studerte papirene han hadde i hånda. «På det nåværende tidspunkt er dere førtini kvinner og førtiåtte menn. To omkomne på jorda, og én dimittering på psykiatrisk grunnlag. Etter å ha sett gjennom opplæringen deres må jeg være ærlig og si at jeg er overrasket over at såpass mange av dere kom seg helt hit.» «Men jeg kan like godt si at jeg ikke kommer til å bli skuffet dersom kun femti av dere, altså halvparten, kommer seg gjennom den siste delen av opplæringa. Og det eneste alternativet til å fullføre opplæringa, er å dø. Her på Charon. Den eneste måten noen av oss – inkludert meg selv – kommer seg tilbake til jorda på, er ved å gjennomføre kamptjeneste.» «Dere vil avslutte opplæringa om en måned. Når den tid kommer, vil dere bli sendt til det svarte hullet Stargate, som ligger et halvt lysår unna. Dere kommer til å bo i en leir på Stargate I, den største portalplaneten i området. Dere blir der til det kommer nytt mannskap for å erstatte dere. Forhåpentligvis vil dette kun ta en måneds tid; det kommer en ny gruppe hit med én gang dere er ferdige.» «Når dere drar fra Stargate, vil dere sette opp en base ved et annet strategisk viktig svart hull og kjempe mot fienden dersom dere blir angrepet. Hvis dere ikke blir angrepet, vil dere bli værende på basen til dere får nærmere ordre.»
en evige krigen.indd 18
18
20.12.12 14:18
«De siste to ukene av oppholdet deres her på Charon skal dere konstruere en slik base på skyggesiden. Der vil dere være helt isolert fra Miami-basen. Ingen kommunikasjon, ingen medisinsk hjelp, ingen nye forsyninger. På et uannonsert tidspunkt i løpet av disse to ukene vil forsvarsferdighetene deres bli evaluert i et angrep utført av guidede droner. Disse kommer til å bære våpen.» Hadde de virkelig investert så mye tid og penger i oss bare for at vi skulle bli drept under øvelse? «Det permanente mannskapet her på Charon består av krigsveteraner, med andre ord er vi alle mellom førti og femti år gamle. Likevel tror jeg fint vi skal klare å holde følge med dere. To av oss kommer til å være med dere til enhver tid, disse to vil i hvert fall følge dere så langt som til Stargate, kanskje enda lenger. Mennene vi snakker om, er kaptein Sherman Stott, som vil kommandere kompaniet, og førstesersjant Octavio Cortez. Mine herrer?» To menn på første rad reiste seg opp og snudde seg mot oss. Kaptein Stott var litt lavere enn majoren som introduserte ham, men ellers var de til forveksling veldig like. De hadde begge det samme harde og glatte ansiktet, det samme kyniske halvsmilet og nøyaktig én centimeter langt skjegg på haka. Stott så ikke ut til å være en dag over tretti. I et hylster på hofta hadde han et stort, kruttpistolaktig våpen. Sersjant Cortez var en annen historie. En skrekkhistorie. Hodet hans var glattbarbert og hadde en uvanlig form – det var flatt på den ene siden. Han måtte ha operert bort en stor bit av skallen. Det mørke ansiktet hans så ut til å være sydd sammen til en rekke arr og rynker, og han hadde mistet halvparten av det venstre øret. Øynene hans var like uttrykksfulle som knappene på en maskin. Han hadde frisert skjegget slik at det så ut som en liten hvit larve i en sirkel rundt munnen hans. Det gutteaktige smilet ville nok sett sjarmerende ut på de fleste andre, men han var den styggeste skapningen jeg noensinne hadde sett. Likevel, dersom du overså hodet hans og kun så på de nederste 180 centimeterne, kunne han figurert i en reklamekampanje for et treningsstudio. Hverken Stott eller Cortez hadde bånd på uniformen, men til gjengjeld
en evige krigen.indd 19
19
20.12.12 14:18
hadde de nok av striper. Cortez hadde en liten laser festet i en magnet under venstre arm. Trehåndtaket var slitt av bruk. «Før jeg overlater dere til disse to herrene, vil jeg komme med en advarsel: For to måneder siden var det ikke en levende sjel på denne planeten, bare litt utstyr som var satt igjen etter ekspedisjonen i 1991. Førtifem mann slet i en måned for å få bygd denne basen. Tjuefire av disse omkom. Det er mer enn halvparten. Dette er den farligste planeten menneskeheten noensinne har prøvd å stasjonere folk på. Det området dere skal til, kommer til å være minst like ille. Det faste mannskapet vil gjøre sitt ytterste for å holde dere i live den neste måneden. Lytt til dem, og følg deres eksempel. Hver eneste én av dem har overlevd lenger her enn dere noensinne vil trenge å gjøre. Kaptein?» Kapteinen reiste seg idet majoren gikk ut døra. «Tropp! Rett!» Det siste ordet kom som en eksplosjon ut av munnen hans, og vi spratt opp på beina. «Jeg kommer bare til å si dette én gang, så hør godt etter,» ropte han. «Vi er i krig her, og i krig finnes det bare én straff for ikke å følge ordrer.» Han grep pistolen og holdt den opp etter løpet som en klubbe. «Dette er en halvautomatisk .45-kaliber Colt M1911. Det er et primitivt, men effektivt våpen. Både sersjanten og jeg er autoriserte til å bruke våpenkraft for å opprettholde disiplin i kompaniet. Ikke tving oss til å gjøre det, for vi kommer ikke til å nøle med å ta liv dersom det er det som skal til.» Han la pistolen tilbake i hylsteret, og lyden av knappen som festet seg over skaftet, lød som et skudd i den nervøse stillheten som preget rommet. «Sersjant Cortez og jeg har til sammen drept flere mennesker enn det befinner seg i dette rommet. Vi kjempet begge på amerikansk side i Vietnam, og vi vervet oss til FNs internasjonale styrke for mer enn ti år siden. Jeg sa fra meg en majorgrad, og Cortez sa fra seg en kapteinsgrad, for å lede dette kompaniet. Det gjorde vi fordi vi er kampsoldater, og dette er den første kampsituasjonen siden 1987.» «Husk hva jeg har sagt mens førstesersjanten gir dere mer spesifikke instrukser om oppgavene deres under vår kommando. Ta
en evige krigen.indd 20
20
20.12.12 14:18
over, sersjant.» Han snudde på hælen og gikk med lange skritt ut av rommet. Ansiktsuttrykket hans hadde ikke forandret seg en eneste gang i løpet av talen. Førstesersjanten beveget seg som en tung maskin med utallige ledd. Da døra hadde lukket seg, snudde han seg langsomt mot oss og sa: «Sett dere,» med en overraskende mild og vennlig stemme. Han satte seg ned på kanten av et bord. Bordet knirket, men det holdt. «Kapteinen høres skummel ut, og jeg ser skummel ut, men begge to har vi de beste intensjoner. Dere kommer ikke til å se så mye til kapteinen bortsett fra på feltøvelser, men derimot kommer dere til å se mye til meg, så det er bare å venne seg til disse greiene som henger foran hjernen min.» Han pekte på den flate delen av hodet sitt. «Og når vi først er inne på temaet hjerner, så har jeg fortsatt igjen så godt som hele min, til tross for at kineserne har gjort så godt de har kunnet for å fjerne den. Alle veteranene som vervet seg til UNEF, måtte gjennom det samme nåløyet som dere da dere ble innkalt gjennom Loven om verneplikt for eliten. Jeg regner derfor med at dere er både smarte og tøffe. Men husk at kapteinen og jeg er både smarte, tøffe og erfarne.» Han bladde gjennom mannskapslisten uten egentlig å se på den. «Som kapteinen sa, det kommer kun til å være én disiplinærstraff når vi har feltøvelser, og det er dødsstraff. Men som regel trenger ikke vi å utføre den straffen; Charon vil kvitte seg med de som ikke følger ordre.» «I innkvarteringen kommer det derimot til å være annerledes. Der kan dere klå på hverandre hele dagen og knulle hele natta om dere vil. Men i det øyeblikket dere får på dere draktene og går ut derfra, må dere ha en disiplin som ville gjort selv en centurion forlegen. Det vil oppstå situasjoner der én eneste tabbe vil kunne ta livet av oss alle sammen.» «Det første vi må gjøre nå, er å få på dere de nye kampdraktene deres. Dra tilbake til innkvarteringen, så blir dere innkalt én om gangen. Da går vi!»
en evige krigen.indd 21
21
20.12.12 14:18
4 «Jeg er klar over at dere allerede på jorda fikk opplæring i hvordan disse kampdraktene fungerer.» Våpensmeden var lav og delvis skallet. Ingenting på uniformen hans indikerte rang, men sersjant Cortez hadde gitt beskjed om at han var løytnant, og at vi derfor skulle kalle ham ’sir’. «Men jeg vil gjerne friske opp hukommelsen deres litt og kanskje legge til et par ting som instruktørene deres på jorda ikke visste. Førstesersjant Cortez har sagt seg villig til å hjelpe til med å demonstrere hva jeg mener. Sersjant?» Cortez tok av seg uniformen og gikk bort til kampdrakta som sto utstilt på et lite podium. Den så ut som en menneskeformet musling, der den sto åpen foran ham. Cortez gikk rolig bakover og trædde armene ned i ermene på drakta. Så hørte vi et klikk, og drakta lukket seg rundt ham med et sukk. Den var lysegrønn og hadde CORTEZ trykket på hjelmen med hvite bokstaver. «Kamuflasje, sersjant.» Drakta skiftet gradvis farge fra grønt til hvitt, og så til en skitten gråfarge. «Dette er en god kamuflasjefarge, både for Charon og for de fleste andre portalplaneter dere kommer til,» sa Cortez. Stemmen hans hørtes ut som den kom fra bunnen av en brønn. «Men det er flere andre kombinasjoner å velge mellom.» Gråfargen delte seg og ble mørkere noen steder og lysere andre steder, helt til drakta var dekket av en kombinasjon av grønt og brunt. «Jungel.» Drakta forandret farge igjen, denne gangen til en lys sandfarge. «Ørken.» Til slutt gikk den gradvis over til å bli helt svart. «Natt, eller ute i rommet.» «Veldig bra, sersjant. Så vidt jeg vet, er dette det eneste aspektet ved drakta som har blitt videreutviklet og perfeksjonert for å være tilpasset treningen deres. Kontrollen for å skifte kamuflasjefarge ligger rundt venstre håndledd, og den kan være litt vanskelig å komme ordentlig til, men når dere finner den rette kombinasjonen, er det enkelt å gå i ett med landskapet.»
en evige krigen.indd 22
22
20.12.12 14:18
«Dere fikk ikke lov å tilbringe så mye tid i disse draktene da dere var på jorda. Grunnen til det var at vi ikke ville at dere skulle venne dere til draktene i trygge omgivelser. Disse kampdraktene er det dødeligste enkeltmannsvåpenet menneskeheten noensinne har produsert, og jeg garanterer at det ikke eksisterer noe annet våpen det er lettere å drepe seg selv med dersom man er uforsiktig. Snu deg rundt, sersjant.» «Dette er et godt eksempel,» sa han, mens han banket lett på en stor firkant som stakk ut fra drakta midt mellom skuldrene. «Utslippsfinner. Som dere vet, vil drakta forsøke å holde en behagelig temperatur, uansett hvor varmt eller kaldt det er utenfor. Imidlertid er materialet som er brukt i drakten, et kompromiss mellom mekaniske behov og isolasjon. Derfor vil disse finnene oppnå svært høye temperaturer når varmen fra draktene slipper ut. Spesielt i forhold til temperaturene dere vil oppleve på mørkesiden. Alt som skal til, er at dere lener dere tilbake mot en blokk av frossen gass, dem er det plenty av rundt her. Gassen vil sublimere raskere enn den kan komme seg bort fra finnene, og når den stiger opp, vil den presses mot ’isen’ som ligger rundt og lage en brist i den … et hundredels sekund senere vil det gå av en eksplosjon rett under nakken din med en kraft som tilsvarer en håndgranats. Du blir drept før du skjønner hva som skjer. Elleve mennesker har de to siste månedene dødd som følge av denne typen ulykker. Og de bygde bare noen små hytter. Jeg går ut fra at dere er klar over hvor lett det er å drepe seg selv, eller dem rundt dere, med waldoene som er bygd inn i draktene. Er det noen her som har lyst til å ta sersjanten i hånda?» Han tok en pause mens han gikk over til sersjant Cortez og grep hansken hans. «Dette har han øvd mye på. Helt til dere har øvd like mye, må dere være ekstremt forsiktige. Du kan lett brekke ryggen om du prøver å klø deg. Husk at drakten har en semilogaritmisk respons; et trykk på ett kilo, gir et trykk på to og et halvt kilo gjennom drakta. Et trykk på ett og et halvt kilo blir til fem, to kilo blir til ti, og to og et halvt blir tjue. De fleste av dere kan gripe med et trykk på godt over 45 kilo uten drakt. I teorien kan dere rive en stålbjelke i to når trykket blir forsterket av drakta. I realiteten vil du ødelegge
en evige krigen.indd 23
23
20.12.12 14:18
materialet på hanskene dine og, i hvert fall her på Charon, gå en rask død i møte. Din død ville blitt et kappløp mellom dekompresjon og kuldesjokk, og du ville vært like død uansett hvem som kom først i mål.» «Waldoene i beina er også farlige, selv om forsterkningen er mindre ekstrem. Ikke gjør noen forsøk på å løpe eller hoppe før du vet hva du driver med. Du vil sannsynligvis snuble og bli drept.» «Gravitasjonen på Charon er tre fjerdedeler av gravitasjonen på jorda, så dette er ikke et stort problem her, men på en liten satellitt som månen for eksempel, kan du ta fart og hoppe og ikke nå bakken igjen de neste tjue minuttene. Kanskje treffer du til og med et fjell med en fart på åtti meter i sekundet. Og på en liten asteroide ville det ikke være noe problem å få høy nok fart til at du oppnår unnslipningshastighet og får deg en uoffisiell sightseeing-tur i det intergalaktiske verdensrommet. Det er en langsom måte å reise på.» «I morgen tidlig vil vi begynne opplæringa i hvordan dere skal holde dere i live i denne helvetesmaskinen. I løpet av ettermiddagen og kvelden vil jeg kalle dere inn én etter én for å få tilpasset draktene. Det var alt, sersjant.» Cortez gikk bort til døra og vred på ventilen som slapp luft inn i slusa. En rekke infrarøde lamper slo seg på for å holde lufta på innsiden varm. Når trykket var utlignet, lukket han ventilen, åpnet døra og steg inn. En pumpe startet opp og gikk i cirka ett minutt før den hadde sugd ut all lufta. Cortez gikk ut på den andre siden og lukket døra bak seg. Den var mer eller mindre identisk med luftslusene vi hadde brukt på månen. «Først vil jeg ha menig Omar Almizar. Resten kan gå og finne køyene sine. Jeg kaller dere opp når det er deres tur.» «I alfabetisk rekkefølge, sir?» «Ja, og det vil ta omtrent ti minutter for hver enkelt. Så hvis navnet ditt begynner på Z, kan du like godt ta kvelden.» Det var Rogers som spurte. Jeg mistenkte at hun hadde planer om å ta kvelden.
en evige krigen.indd 24
24
20.12.12 14:18
5 Sola var et hardt hvitt punkt rett over oss, den var mye lysere enn jeg hadde regnet med. Siden vi var åtti astronomiske enheter ute i solsystemet, lyste sola bare en 6400-del så sterkt som den gjorde på jorda. Likevel var det like lyst som om vi sto under et kraftig gatelys. «Det er betraktelig lysere enn det vil være på en portalplanet,» spraket kaptein Stott sin stemme i ørene våre. «Vær glad dere kan se hvor dere går.» Vi gikk i kø, med kun én person i bredden langs permaplastfortauet. Hele formiddagen hadde vi øvd oss på å gå innendørs, og dette var i grunnen akkurat det samme, bortsett fra at omgivelsene var mer eksotiske. Selv om lyset var ganske dunkelt, kunne man se helt bort til horisonten, fordi det ikke var noen atmosfære på planeten. En svart klippe som så litt for firkantet ut til å være naturlig, strakte seg fra den ene horisonten til den andre, mindre enn en kilometer unna oss. Bakken var svart som obsidian, med hvite og blåaktige flekker av is. Ved siden av forsyningsskuret var det gjerdet inn et lite fjell av snø merket med OKSYGEN. Drakta var ganske komfortabel, men når man hadde den på seg, fikk man en følelse av å være både dukkefører og marionett samtidig. Når man forsøkte å løfte et bein, oppfattet drakta impulsen, forsterket den og løftet opp foten for deg. «I dag skal vi bare gå rundt innenfor baseområdet, og det gjelder alle sammen.» Kapteinen hadde ikke med seg pistolen sin – med mindre han hadde den med som en lykkeamulett under drakta – men akkurat som oss var han utstyrt med en laserfinger. Den eneste forskjellen var at hans sannsynligvis var koblet til. Vi holdt en avstand på minst to meter til hverandre da vi steg av permaplasten og fulgte etter kapteinen langs det glatte steinunderlaget. Sirklene våre ble større og større, helt til vi etter en times tid befant oss i utkanten av leirområdet.
en evige krigen.indd 25
25
20.12.12 14:18
«Følg med alle sammen. Jeg skal gå bort til den blå isblokka,» sa han, og pekte på en stor klump med is omtrent tjue meter unna oss, «og vise dere noe dere bør kunne dersom dere har planer om å overleve.» Han gikk bort til isen med et dusin selvsikre steg. «Først må jeg varme opp en stein – alle filtre ned.» Jeg trykte på en liten bryter under armen, og filteret skled på plass over bildekonverteren min. Kapteinen pekte med laserfingeren mot en svart stein på størrelse med en basketball og ga den en rask stråle. Det kom et skarpt lys, og vi ble stående i kapteinens lange skygge på den ellers så mørke planeten, mens steinen ble knust til en haug rykende biter. «Det tar ikke lang tid før de blir avkjølt igjen.» Han plukket opp en bit og holdt den i hånda. «Denne holder sannsynligvis en temperatur på mellom tjue og tjuefem grader. Se nå.» Han kastet steinen på isblokka, og den skled rundt i et tilsynelatende tilfeldig mønster før den ble skutt ut av synsranden vår. Han kastet en stein til på isen, og det samme skjedde med den. «Som dere vet, er ikke draktene deres hundre prosent isolerte. Steinene jeg kastet nå, hadde omtrent samme temperatur som skosålene deres. Dersom dere prøver å stå på frossen hydrogen, kommer det samme til å skje med dere. Bortsett fra at steinen allerede var død før den kom i kontakt med hydrogenet.» «Grunnen til at dette skjer, er at steinen smelter det aller øverste laget av is, og dermed flyter på vanndampen som oppstår noen molekyler over underlaget. Det fører til at steinen, eller dere, mister friksjonen mot isen. Og det er rett og slett ikke mulig å stå oppreist uten friksjon under beina.» «Etter at dere har tilbragt noen måneder i drakta, burde dere være i stand til å overleve et fall, men på det nåværende tidspunkt har dere rett og slett ikke nok erfaring. Følg med nå.» Kapteinen tok sats og hoppet opp på isblokka. Beina forsvant under ham idet de kom i kontakt med isen, men han klarte å snu seg i løpet av fallet og landet på hender og knær. Han dro seg vekk fra isen og reiste seg. «Trikset er å forhindre kontakt mellom utslippsfinnene deres
en evige krigen.indd 26
26
20.12.12 14:18
og den frosne gassen. Utslippsfinnene er såpass mye varmere enn isen at det vil oppstå en eksplosjon, dersom de kommer i direkte kontakt med hverandre.» Etter kapteinens demonstrasjon vagget vi forsiktig rundt i en time til før vi dro tilbake til innkvarteringen. Da vi hadde kommet oss gjennom luftslusa, måtte vi stå og vente en stund mens utsiden av draktene våre sakte nådde romtemperatur. En skikkelse kom bort til meg og la hjelmen sin mot min. «William?» Hun hadde McCOY trykket over visiret sitt. «Hei Sean, er det noe?» «Jeg bare lurte på om du hadde noen å dele seng med i kveld?» Jeg hadde glemt at vi ikke fikk tildelt sengekamerater lenger. Alle måtte velge sin egen partner. «Joa, jeg mener eh… jeg har ikke spurt noen, så hvis du har lyst … » «Takk, William, da sees vi etterpå.» Jeg så henne gå bortover og tenkte at dersom det fantes noen som var i stand til å få en kampdrakt til å se sexy ut, så måtte det være Sean. Dessverre kunne ikke engang hun utrette slike mirakler. Cortez bestemte seg for at vi var varme nok, og vi fulgte etter ham inn på rommet hvor vi oppbevarte draktene våre. Vi rygget bakover mot veggen og satte draktene til ladning (selv om draktene var utstyrt med en liten klump av plutonium, som kunne gi nok strøm til å holde dem gående i flere år, var vi instruert til å bruke batterikraft så langt det lot seg gjøre). Etter mye om og men fikk vi koblet til alle draktene så vi endelig kunne ta dem av oss. Vi så ut som nittisju nakne kyllinger i ferd med å bli klekket ut av lysegrønne egg. Å komme ut av drakta var først og fremst kaldt. Lufta, gulvet og spesielt utsiden av drakta, var iskalde. Vi sprang i flokk til garderobene. Jeg tok på meg tunika, bukser og sandaler, men var fortsatt kald, så jeg grep koppen min og stilte meg i kø for å få litt varm soya. Alle hoppet opp og ned for å holde på den lille varmen de hadde fått i seg. «Hvor k-kaldt tror du det er, M-Mandella?» Jeg kjente igjen stemmen til McCoy og snudde meg.
en evige krigen.indd 27
27
20.12.12 14:18
«Jeg vil ikke engang tenke på det,» svarte jeg. Jeg sluttet å hoppe og begynte å gni armene mine for å holde varmen mens jeg fortsatt holdt koppen i den ene hånda. «Det er minst like kaldt som det var i Missouri.» «Jeg skulle … ønske de kunne … få på … noe jævla varme.» Kulda gikk alltid verst ut over de små damene, og McCoy var den minste i kompaniet. Hun hakket tenner mens hun snakket. «De har slått på klimaanlegget, så det må jo snart bli bedre.» «Jeg skulle … ønske jeg var … en svær slask… sånn som du er,» hutret hun. Jeg var ganske fornøyd med at hun ikke var det.
en evige krigen.indd 28
28
20.12.12 14:18