BLA I - John Scalzi - De gamles krig

e gamles krig.indd 1

De gamles krig

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 2

Old Man’s War © 2005 John Scalzi Først publisert i USA i 2005 av Tom Doherty Associates, LLC © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Oversatt fra engelsk av Nye Tillen ved Mari Johanne Müller Utgitt etter avtale med Ethan Ellenberg Literary Agency, og John Scalzi Omslag : Han som tegner Sats og grafisk form: Framnes Tekst & Bilde as Satt med Minion Pro 10/13 Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN: 9788293059639 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet for i loven.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 3

John Scalzi

De gamles krig Oversatt av Mari Johanne M端ller

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 7

En På syttifemårsdagen min gjorde jeg to ting. Jeg dro til min kones grav. Så vervet jeg meg til militæret. Å besøke graven til Kathy var det som var minst dramatisk av de to hendelsene.

Hun ligger begravet på Harris Creek-kirkegården, ikke mer enn et par kilometer ned gata fra der jeg bor. Det er også stedet der vi oppdro barna våre. Å få en plass til henne på den kirkegården bød kanskje på flere problemer enn det burde ha gjort; ingen av oss hadde forventet at det skulle oppstå behov for en begravelse, så ingen av oss hadde forberedt noe. Det er en forgjengelig følelse, for å bruke et passende ord, det å måtte krangle med kirkegårdsvakten om hvorfor kona di ikke har reservert en gravplass. Til slutt gikk sønnen min, Charlie, som tilfeldigvis er borgermester, til verks. Han satte seg på et par folk og fikk ordnet sakene. Å være faren til borgermesteren har sine fordeler.

Så, angående graven. Den er enkel og unnselig med en liten plakett i stedet for en stor gravstein. Kathy ligger ved siden av Sandra Cain, og det er litt av en kontrast. Sandy har en gravstein i polert, sort granitt, prydet med et bilde av henne fra da hun gikk på videregående. Et bedrøvelig sitat av Keats er inngravert på steinen og handler om skjønnhet og de som dør unge. Det er helt typisk Sandy. Kathy hadde moret seg hvis hun visste at Sandra var parkert ved siden av henne med den store, dramatiske gravsteinen sin. Hele livet bygget Sandy oppunder en underholdende passiv-aggressiv konkurranse med henne. Kathy tok med én kake til det lokale kakesalget. Sandy tok med tre stykker og frådet, og ikke så veldig diskré heller, om Kathys kake ble solgt først.

Kathy ville så forsøke å løse problemet ved å kjøpe en av kakene til Sandy. Det er vanskelig å si om dette gjorde saken bedre eller verre når det gjelder hvordan Sandy så det hele.

Jeg tenker at gravsteinen til Sandy kan sies å være et siste ord i

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 8

saken. En siste hevdelse som ikke kan diskuteres eller slås tilbake på. Når alt kom til alt, var jo Kathy allerede død. På den annen side kan jeg ikke huske at noen har besøkt graven til Sandy. Tre måneder etter at Sandy døde, solgte Steve Cain huset og flyttet til Arizona med et smil som var like bredt som Interstate 10 stemplet fast i ansiktet. En stund senere sendte han meg et postkort. Han hadde slått seg ned med en dame som hadde vært pornostjerne for femti år siden. Jeg kjente meg uren i flere uker etter at jeg hadde fått vite det. Barna og barnebarna til Sandy bor i en by litt nordover, men de kunne like gjerne også bodd i Arizona med tanke på hvor ofte de kommer på besøk. Keats-sitatet til Sandy har nok ikke blitt lest av noen andre enn meg siden begravelsen, og jeg leser det bare i forbifarten når jeg går den lille meteren bort til kona mi.

På plaketten til Kathy står navnet hennes (Katherine Rebecca Perry), fødselsdato og dødsdato, og ordene Elsket kone og mor. Jeg leser de ordene igjen og igjen hver gang jeg er på besøk.

Jeg kan ikke noe for det: Det er fire ord som oppsummerer et liv på både en så mangelfull og likevel perfekt måte. Frasen sier ingenting om henne, om hvordan hun sto opp hver eneste dag, om hvordan hun jobbet, om interessene hennes, eller hvor hun likte å reise. Du ville aldri ant hva yndlingsfargen hennes var, eller hvilken frisyre hun trivdes med, hva hun stemte på eller hva slags humor hun hadde. Du ville ikke visst noe mer om henne enn at hun var elsket. Og det var hun. Hun ville ment det var nok.

Jeg hater å være her. Jeg hater at hun jeg var gift med i førtito år er død, at hun i det ene minuttet en lørdagsmorgen sto på kjøkkenet og lagde vaffelrøre og snakket til meg om opprydningen de hadde hatt i møtet kvelden før med styret i biblioteket, og at hun i det neste minuttet lå på gulvet og rykket og vred seg mens slaget herjet gjennom hjernen hennes. Jeg hater at det siste hun sa var «Hvor i helvete satte jeg vaniljen».

Jeg hater at jeg har blitt en av de gamle mennene som besøker en kirkegård for å være sammen med sin døde kone. Da jeg var (mye) yngre, pleide jeg å spørre Kathy hva poenget ville være

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 9

med det. En haug med råtnende kjøtt og knokler som pleide å være en person, er ikke lenger en person; det er bare en haug med råtnende kjøtt og knokler. Personen er borte – dratt til himmelen eller helvete eller hvor som helst eller ingensteds. Du kan like gjerne besøke et stykke biff. Når du blir eldre, innser du at dette fortsatt er sant. Men du bryr deg bare ikke. Det er nemlig det eneste du har.

For selv om jeg hater kirkegården inderlig, er jeg også takknemlig for at den er her. Jeg savner kona mi. Det er lettere å savne henne på en kirkegård, hvor hun aldri har vært noe annet enn død, enn å savne henne på alle de stedene hvor hun har vært i live.

Jeg ble ikke lenge; jeg gjør aldri det. Bare lenge nok til å kjenne det stikket som er like ferskt etter nesten åtte hele år, det stikket som også fører til at jeg husker at jeg har andre ting å gjøre enn å stå på en kirkegård som en gammel, forbanna tufs. Da jeg hadde kjent det, snudde jeg meg og dro og brydde meg ikke med å se meg tilbake. Dette var den siste gangen jeg kom til å besøke kirkegården eller min kones grav, men jeg ville ikke legge for mye krefter i å forsøke å huske det. Som jeg sa, dette er stedet hvor hun ikke har vært annet enn død. Det er ikke veldig verdifullt å minnes det.

Men når jeg tenker meg om, var det ikke veldig dramatisk å verve seg heller.

Byen jeg bodde i var så liten at det ikke var noe vervingskontor der. Jeg måtte kjøre til Greenville, fylkessenteret, for å bli skrevet inn i listene. Kontoret var en slags liten butikk i et lite spennende kjøpesenter. Spritbutikken lå på ene siden og en tatoveringssjappe på den andre. Morgenen etter en heisatur kunne du våkne opp med et alvorlig problem, avhengig av rekkefølgen du fulgte inn i hver av sjappene.

På innsiden var kontoret enda mindre tiltrekkende, hvis det er mulig. Det var en pult der inne, hvor det sto en datamaskin og en skriver, et menneske bak pulten, to stoler foran den og seks stoler på rekke langs den ene veggen. På et lite bord foran stolene langs 9

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 10

veggen lå det informasjon om hæren og noen gamle utgaver av Time og Newsweek. Kathy og jeg hadde selvfølgelig vært der et tiår tidligere. Jeg antar at ingenting var blitt flyttet på, og overhodet ikke forandret, inkludert bladene. Mennesket fremsto som nytt. Jeg husker i det minste ikke at den forrige verveansvarlige hadde så mye hår. Eller bryster.

Den verveansvarlige var opptatt med å skrive noe på datamaskinen og gadd ikke se opp da jeg kom inn. «Jeg skal hjelpe deg straks,» mumlet hun. Det virket som en mer eller mindre Pavlovsk respons på at døren ble åpnet.

«Ta den tiden du trenger,» sa jeg. «Jeg vet at stedet er smekkfullt.» Forsøket på marginal sarkastisk humor ble verken lagt merke til eller satt pris på. Dette stemte godt med trenden som hadde rådet de siste par årene, det var fint å se at jeg fortsatt hadde teken. Jeg satte meg ned foran pulten og ventet på at den verveansvarlige skulle gjøre seg ferdig med det hun drev på med.

«Kommer du, eller skal du dra?» spurte hun, igjen uten å egentlig se på meg.

«Unnskyld?» sa jeg.

«Kommer du, eller skal du dra,» gjentok hun. «Kommer du hit for å skrive under på en intensjonsavtale om å verve deg, eller skal du ut for å starte perioden din?»

«Aha. Jeg skal ut, takk.»

Dette fikk henne til endelig å se på meg. Hun myste frem gjennom et ganske så brutalt brillepar. «Du er John Perry,» sa hun.

«Det er riktig. Hvordan gjettet du det?»

Hun tittet tilbake på datamaskinen. «De fleste som ønsker å skrive seg inn, kommer på bursdagen sin, selv om de formelt sett har tretti dager på seg til å gjøre det. Det er bare tre som har bursdag i dag. Mary Valory har allerede ringt for å si at hun ikke drar.

Og du ser ikke ut som en Cynthia Smith.»

«Det var hyggelig å høre,» sa jeg.

«Og siden du ikke kommer for første gang for å skrive deg inn,» fortsatte hun og ignorerte enda et forsøk på å slå av en spøk, «så er det logisk at du er John Perry.»

10

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 11

«Det kunne hende at jeg bare var en ensom mann som vandret rundt for å finne noen å snakke med,» sa jeg.

«Det er ikke så mange av dem her,» sa hun. «De pleier å bli skremt vekk av ungdommene med demontatoveringer ved siden av.» Endelig dyttet hun tastaturet unna og viet meg all sin oppmerksomhet. «Greit, skal vi se. Kan jeg få se legitimasjon, vær så snill?»

«Men du vet jo allerede hvem jeg er,» minnet jeg henne om.

«Vi bør være helt sikre,» sa hun. Ikke det minste hint av et smil kunne anes da hun sa dette. Å måtte hanskes med surrete og prateglade gamle gubber dag ut og dag inn hadde tydeligvis satt sitt preg.

Jeg ga henne førerkortet mitt, samt fødselsattesten og ID-kortet. Hun tok dem, fant frem en håndskanner fra skrivebordsskuffen, koblet den til datamaskinen og dyttet den over bordet til meg. Jeg la hånden på den og ventet på at den skulle skanne seg ferdig. Hun tok leseren og leste av ID-kortet på den ene siden for å se om det stemte med håndavtrykket. «Du er John Perry,» sa hun til slutt.

«Og da er vi tilbake ved start,» sa jeg.

Enda en gang overhørte hun meg. «For ti år siden, da du fikk informasjonen om hva det innebar å skrive seg inn, fikk du opplysninger om de Koloniale Forsvarsstyrkene, og pliktene og ansvaret du kommer til å ta på deg hvis du verver deg til KFS,» sa hun med et tonefall som tydet på at hun hadde sagt dette minst en gang om dagen, hver eneste dag, gjennom mesteparten av arbeidskarrieren sin. «I tillegg har du fått påminnelser om dette i tiden fra du skrev deg inn, slik at du skal huske pliktene og ansvaret du kommer til å påta deg. Ønsker du ytterligere informasjon eller en presentasjon som skal friske opp hukommelsen, eller erklærer du at du til det fulle forstår de pliktene og det ansvaret du påtar deg? Du må være klar over at det ikke er straffbart å spørre om mer informasjon eller å velge ikke å verve seg til KFS på dette tidspunktet.»

Jeg husket informasjonsmøtet. Den første delen hadde gått ut 11

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 12

på at en gjeng med pensjonister hadde sittet på klappstoler i samfunnshuset i Greenville. De spiste donuts og drakk kaffe og hørte på en undersått i KFS-systemet som duret i vei om historien bak menneskekolonier. Så delte han ut brosjyrer om livet i tjeneste hos KFS, noe som fremsto som et hvilket som helst liv i militæret.

I løpet av spørsmålssekvensen, oppdaget vi at han ikke egentlig var i KFS. Han hadde derimot blitt innleid for å holde presentasjoner i Miami-området.

I den andre delen av møtet måtte vi gjennom en legeundersøkelse. En lege kom og tok blodprøver, han skrapet bort noen celler fra innsiden av kinnet mitt og skannet hjernen min. Jeg besto, tydeligvis. Etter dette hadde brosjyren jeg fikk på møtet dumpet ned i postkassen min en gang i året. Etter det andre året kastet jeg den. Jeg hadde ikke lest den siden.

«Jeg forstår,» sa jeg.

Hun nikket, strakte seg etter noe i skrivebordsskuffen, dro frem et ark og en penn og ga meg begge deler. På arket var det skrevet flere paragrafer, og det var plass til en signatur under hver av dem. Jeg kjente igjen arket. Jeg hadde signert et lignende et for ti år siden for å vise at jeg skjønte hva jeg skulle begi meg ut på et tiår inn i fremtiden.

«Jeg skal lese paragrafene for deg,» sa hun. «Når jeg er ferdig med hver av dem, og hvis du forstår og godtar det jeg har lest, kan du vennligst signere og skrive dato på linjen som følger umiddelbart etter hvert avsnitt. Hvis du har spørsmål, er det fint om du stiller dem etter at jeg har lest ferdig hver paragraf. Hvis du ikke skjønner eller ikke godtar det jeg har lest og forklart for deg, må du ikke signere. Forstår du dette?»

«Jeg forstår,» sa jeg.

«Fint,» sa hun. «Paragraf én: Jeg, undertegnede, anerkjenner og forstår at jeg fritt og av egen vilje og uten overtalelse, melder meg frivillig som rekrutt til de Koloniale Forsvarsstyrkene for en tidsperiode på ikke mindre enn to år. Videre forstår jeg at tjenestetiden kan bli forlenget fra de Koloniale Forsvarsstyrkenes side i ytterligere åtte år, i krigstid og hvis det oppstår konfliktsituasjoner.»

12

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 13

Denne utvidelsesklausulen som betydde «totalt ti år», var ikke ny for meg – jeg hadde lest informasjonen jeg hadde fått tilsendt en eller to ganger – men jeg lurte på hvor mange som ikke tenkte videre over det, og hvor mange av dem som hadde tenkt over det, som faktisk trodde de kunne bli tvunget til å være ti år i tjeneste.

Tankene jeg hadde rundt det var at jeg ikke trodde KFS ville spørre om ti år hvis de ikke trodde de ville trenge dem. På grunn av Karantenelovene hørte vi lite om krigene i koloniene. Men det vi faktisk hører, er nok til å skjønne at det ikke er fredelige tider der ute i universet.

Jeg signerte.

«Paragraf to: Jeg skjønner at ved å frivillig tre inn i de Koloniale Forsvarsstyrkene sier jeg meg villig til å bære våpen og til å bruke dem mot fiender av Den Koloniale Union, noe som kan inkludere menneskelige styrker. Jeg kan ikke under min tjenestetid nekte å bære og bruke våpen når jeg blir beordret til å gjøre det, eller komme med religiøse eller moralske innsigelser mot slike handlinger med den hensikt å unngå å delta i kamp.»

Hvor mange mennesker verver seg frivillig til hæren for så å nekte å utføre voldshandlinger på samvittighetsgrunnlag? Jeg signerte.

«Paragraf tre: Jeg forstår og sier meg enig i at jeg trofast og så hurtig det lar seg gjøre vil utføre ordre og retningslinjer som blir gitt til meg av overordnede offiserer, slik som det er skrevet i Veiledningen for de Koloniale Forsvarsstyrkenes Oppførsel.»

Jeg signerte.

«Paragraf fire: Jeg forstår at ved å melde meg frivillig til tjeneste i de Koloniale Forsvarsstyrkene samtykker jeg til alle slags medisinske, kirurgiske eller terapeutiske opplegg og inngrep som de Koloniale Forsvarsstyrkene finner nødvendige for å forsterke kampevnen.»

Og her var det: Grunnen til at jeg og et utall andre syttifemåringer skrev oss inn hvert år.

En gang sa jeg til bestefaren min at når jeg var på hans alder, ville de ha funnet ut hvordan man drastisk kan forlenge men13

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 14

neskets levetid. Han lo av meg og sa at han hadde trodd det samme, og likevel var han her og hadde endt opp som en gammel mann. Og her er jeg også. Problemet med aldringen er ikke at det er en forbanna ting etter den andre – det er alle de forbanna tingene på en gang, hele tiden.

Du kan ikke stanse aldringen. Med genterapi og nye organer og plastisk kirurgi kjempes en ærlig kamp. Men aldringen tar deg igjen likevel. Får du nye lunger, ryker en pakning i hjertet. Få deg et nytt hjerte, og leveren din hovner opp så den blir på størrelse med et oppblåsbart plaskebasseng. Bytt ut leveren din, så kommer et slag og kliner til deg. Det er alderens trumfkort; de kan fortsatt ikke erstatte hjernen.

Forventet levetid klatret opp til å nærme seg nitti for en stund siden, og der har den vært siden. Vi økte med nesten et snes fra «tre snes og ti», men så virker det som om Gud har satt ned foten.

Folk kan leve lenger og lever faktisk lenger – men de er fortsatt gamle mennesker i den tiden de lever. Det er ikke så mye som har forandret seg der i gården.

Hør her: Når du er tjuefem, trettifem, førtifem, til og med femtifem, kan du fortsatt føle deg på godfot med mulighetene som finnes for deg her i verden. Når du er sekstifem, og kroppen din står ved starten av veien som innebærer snarlig fysisk nederlag, begynner disse «medisinske, kirurgiske og terapeutiske» oppleggene og inngrepene å høres interessante ut. Så blir du syttifem, og venner av deg er døde, og du har erstattet i hvert fall ett viktig organ, du må tisse fem ganger i løpet av natten, og du kan ikke gå opp en trapp uten å få litt åndenød – og du får høre at du er i ganske god form, alderen tatt i betraktning. Å bytte inn dette med et tiår ferskt liv i krigssituasjon begynner å se ut som et skikkelig kupp. Spesielt fordi hvis du ikke gjør det, er du åttifem om et tiår, og da er den eneste forskjellen på deg og en rosin at mens du både er rynkete og ikke lenger har prostataen i behold, har rosinen aldri hatt noen prostata.

Så hvordan klarer KFS å snu virkningen alderen har på kroppen? Det er ingen her som vet det. Forskere på jordsiden kan 14

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 15

ikke forklare hvordan de gjør det, og de kan ikke etterape suksessen, og det er ikke fordi de ikke forsøker. KFS holder ikke til her på landjorda, så du kan ikke spørre en KFS-veteran. Men KFS rekrutterer kun mannskap fra Jorden, så kolonistene vet det heller ikke, selv om du kunne spurt dem, og det er noe du ikke kan.

De behandlingene KFS tilbyr, blir utført utenfor Jorden, i KFS sine egne soner, hvor de har kontrollen, langt vekk fra globale og nasjonale regjeringers åsyn. Det er ingen hjelp å få, verken fra Onkel Sam eller noen andre.

En gang iblant bestemmer lovgivere eller en president eller diktator seg for at KFS ikke kan rekruttere flere hvis de ikke avslører hemmelighetene. KFS diskuterer det aldri engang. De pakker sammen og drar. Deretter drar alle de syttifem år gamle menneskene i det landet på en lang ferie, og de kommer aldri tilbake.

KFS gir ingen forklaringer, ingen gode grunner, ingen hint. Hvis du ønsker å vite hvordan de gjør mennesker unge igjen, må du verve deg.

Jeg signerte.

«Paragraf fem: Jeg forstår at ved å melde meg frivillig til tjeneste for de Koloniale Forsvarsstyrkene, avslutter jeg mitt statsborgerskap i min nasjonale, politiske entitet, i dette tilfellet Amerikas forente stater, og også bostedstillatelsen, som gir meg lov til å ha bosted på planeten Jorden. Jeg forstår at mitt statsborgerskap herved vil bli overført generelt til den Koloniale Union, og spesifikt til de Koloniale Forsvarsstyrkene. Videre anerkjenner og forstår jeg at ved å avslutte mitt lokale statsborgerskap og bostedstillatelsen på planeten, kan jeg ikke lenger vende tilbake til Jorden, og at jeg, når tjenestetiden i de Koloniale Forsvarsstyrkene er over, vil bli overført til den kolonien den Koloniale Union og/eller de Koloniale Forsvarsstyrkene tildeler meg.»

For å si det enkelt: Du kan ikke dra hjem igjen. Dette er en del av pakka som inngår i Karantenelovene som ble initiert og vedtatt av den Koloniale Union og KFS i det minste offisielt sett for å beskytte Jorden fra flere fremmedbiologiske katastrofer, slik som Krampa. Menneskene på Jorden var helt med på den tan15

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 16

ken på den tiden. Det er morsomt hvor beskyttende en planet blir når en tredjedel av den mannlige befolkningen permanent mister evnen til å forplante seg i løpet av et års tid. Folk her er ikke like positive til ideen nå. De synes Jorden er blitt kjedelig og har lyst til å se resten av universet, og de har helt glemt barnløse grandonkel Walt. Men KU og KFS er de eneste som har romskip med hurtigmotorer som gjør at man kan reise mellom stjernene.

Så der har du det.

(Dette gjør at det ikke egentlig er noe poeng å nevne avtalen om at du må bosette deg der KU finner det for godt. Siden de er de eneste som har skipene, drar du uansett dit de frakter deg. Det er ikke som om de kommer til å la deg styre stjerneskuta.)

En bivirkning av Karantenelovene og monopolet på hurtigmotorer er at det ikke er mulig å kommunisere mellom Jorden og koloniene (og koloniene seg imellom). Den eneste måten du kan få høre nytt fra en koloni på, er ved å legge en beskjed på en skip med hurtigmotor; KFS tar uvillig med seg beskjeder for planetregjeringer på den måten, men andre kan bare glemme det. Du kan sette opp en radiosatellittmottaker og vente på at signaler fra koloniene skal stryke forbi, men Alfa, den kolonien som ligger nærmest Jorden, er åttitre lysår unna. Dette gjør at det er vanskelig å spre sladder mellom planetene.

Jeg har aldri spurt om dette, men jeg kan forestille meg at dette er paragrafen som får de fleste til å ombestemme seg. Det er én ting å tenke at du kan bli ung igjen. Det er virkelig noe helt annet å vende ryggen til alt du kjenner til og har opplevd, alle du har møtt og elsket, og alle opplevelser du har hatt gjennom sju og et halvt tiår. Det er virkelig et svært beist av en jævel, det å skulle vinke farvel til hele livet sitt.

Jeg signerte.

«Paragraf seks – den siste paragrafen,» sa den verveansvarlige.

«Jeg anerkjenner og forstår at de følgende syttito timer etter at jeg har signert dette dokumentet, eller etter at jeg blir fraktet vekk fra Jorden av de Koloniale Forsvarsstyrkene, uansett hva som kommer først, vil jeg bli ansett som avdød når det kommer til 16

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 17

alle lover i alle relevante politiske enheter, i dette tilfellet staten Ohio og Amerikas forente stater. Alle eiendeler som tilhører meg vil bli håndtert etter gjeldende lover. Alt juridisk ansvar eller forpliktelser som ved lov avsluttes ved dødsfall, vil dermed avsluttes.

Alle tidligere juridiske journaler, enten positive eller negative, blir herved strøket, og alle lån blir innfridd ifølge de aktuelle lovparagrafene. Jeg anerkjenner og forstår at hvis jeg ennå ikke har planlagt hvordan mine eiendeler skal fordeles, kan jeg ved ønske få juridisk og økonomisk rådgivning av de Koloniale Forsvarsstyrkene for å gjøre dette i løpet av syttito timer.»

Jeg signerte. Nå hadde jeg syttito timer igjen å leve, kan du vel si.

«Hva skjer hvis jeg ikke drar fra planeten innen syttito timer?» spurte jeg da jeg leverte arket tilbake til ververen.

«Ingenting,» sa hun og tok skjemaet. «Bortsett fra at du juridisk sett vil være død, alle eiendelene dine vil være fordelt med bakgrunn i testamentet ditt, du er blitt strøket fra trygdesystemet, og alle dine oppsparte midler der er enten blitt slettet eller overført til dine arvinger, og siden du juridisk sett er død, har du ingen rett til lovens beskyttelse. Det gjelder for alt fra ærekrenkelse til drap.»

«Så noen kan faktisk komme bort til meg og drepe meg, og ingenting vil skje? De vil ikke bli anmeldt?»

«Vel, nei,» sa hun. «Hvis noen drepte deg mens du juridisk sett var død, ville det nok bli ansett som likskjending her i Ohio.»

«Fascinerende,» sa jeg.

«Men,» fortsatte hun i den dagligdagse tonen som ble mer og mer forstyrrende, «det går vanligvis ikke så langt. Du kan bestemme deg for ikke å verve deg når som helst i løpet av de kommende syttito timene. Du må bare komme hit til meg. Hvis jeg ikke er her, vil en automatisk svarer notere navnet ditt. Med det samme vi har fått verifisert at det faktisk er du selv som ønsker å avlyse innskrivningen, vil du bli løslatt fra alle videre plikter.

Men du må huske at du bare kan trekke deg én gang. Du kan ikke komme tilbake for å skrive deg inn på nytt. Du gjør dette bare én gang.»

17

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 18

«Forstått,» sa jeg. «Må jeg avsi en ed eller noe?»

«Nei,» sa hun. «Jeg må bare gjøre ferdig dette skjemaet og gi deg billetten din.» Hun vendte seg mot datamaskinen igjen, tastet i et par minutter og trykket på enter. «Datamaskinen skriver ut billettene dine nå,» sa hun. «Det tar omtrent et minutt.»

«Greit,» sa jeg. «Kan jeg spørre deg om noe?»

«Jeg er gift,» sa hun.

«Det var ikke spørsmålet mitt,» sa jeg. «Frir folk virkelig til deg?»

«Hele tiden,» sa hun. «Det er veldig plagsomt.»

«Det var dumt,» sa jeg. Hun nikket. «Det jeg skulle spørre deg om, var om du noensinne har møtt noen fra KFS.» «Bortsett fra dem som verver seg, mener du?» Jeg nikket. «Nei. KFS har et firma her nede som tar seg av vervingen, men ingen av oss er faktisk med i KFS. Jeg tror ikke engang den administrerende direktøren vår er det. Vi får all informasjon og all materiell vi trenger fra de ansatte på ambassaden til den Koloniale Union, og ikke direkte fra KFS. Jeg tror ikke de kommer til Jorden i det hele tatt.»

«Plager det deg å jobbe for en organisasjon du aldri har møtt?»

«Nei,» sa hun. «Jobben er grei, og lønna er overraskende bra, med tanke på hvor lite penger de bruker på interiøret. Og uansett, du er jo i ferd med å verve deg til en organisasjon du aldri har møtt. Plager ikke det deg?»

«Nei,» innrømmet jeg. «Jeg er gammel, kona mi er død, og jeg har ikke så mange grunner til å bli her lenger. Skal du verve deg når din tid kommer?»

Hun trakk på skuldrene. «Jeg bryr meg ikke om å bli gammel.»

«Jeg brydde meg ikke om å bli gammel da jeg var ung, jeg heller,» sa jeg. «Det er å bli gammel nå som bryr meg.»

Skriveren til datamaskinene hennes summet lavt, og et visittkortlignende objekt kom ut av den. Hun tok den og ga den til meg. «Dette er billetten din,» sa hun til meg. «Den identifiserer deg som John Perry og rekrutt i KFS. Ikke mist den. Bussen går rett utenfor dette kontoret om tre dager og tar deg til Dayton-fly18

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 19

plassen. Den går halv ni om morgenen, vi anbefaler at du er her i god tid. Du har lov til å ta med deg én bag inn i kabinen, så vennligst vær nøye med hva du tar med deg.

Fra Dayton tar du elleve-flyet til Chicago, og så flyet som går klokken to om ettermiddagen til Nairobi. De er ni timer foran oss i tid, så du ankommer der omtrent ved midnatt lokal tid. Du blir møtt av en representant for KFS, og du kan enten ta bønnestengelen klokken to om natten til Kolonistasjonen eller få deg litt hvile og ta den som går ni om morgenen. Deretter er du i hendene på KFS.» Jeg tok billettene. «Hva gjør jeg om noen av disse flyene blir forsinket eller kansellert?»

«Ingen av disse flyene har noensinne vært forsinket, og jeg har jobbet her i fem år,» sa hun.

«Wow,» sa jeg. «Jeg tipper togene til KFS er presise også.»

Hun så matt på meg.

«Vet du,» sa jeg. «Jeg har prøvd å slå av en spøk helt siden jeg kom hit.»

«Jeg vet det,» sa hun. «Jeg beklager. Humoren min ble kirurgisk fjernet da jeg var barn.» «Å,» sa jeg.

«Det var en spøk,» sa hun, reiste seg og strakte frem hånden. «Å.» Jeg reiste meg og tok den.

«Gratulerer, rekrutt,» sa hun. «Du får ha lykke til der ute blant stjernene. Jeg mener det,» la hun til.

«Takk skal du ha,» sa jeg. «Det setter jeg pris på.» Hun nikket, satte seg ned igjen og øynene hennes hoppet tilbake til datamaskinen. Jeg kunne gå.

På veien ut så jeg en eldre dame som krysset parkeringsplassen og gikk mot rekrutteringskontoret. Jeg gikk bort til henne. «Cynthia Smith?» spurte jeg.

«Ja,» sa hun. «Hvordan visste du det?»

«Jeg ville bare si gratulerer med dagen,» sa jeg og pekte oppover. «Og at vi kanskje sees igjen der oppe.»

Hun smilte da hun skjønte det. Endelig hadde jeg fått noen til å smile. Tilværelsen så lysere ut.

19

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 20

To Nairobi ble skutt vekk under oss, og falt unna; vi gikk bort til kanten slik vi ville gjort i en rask heis (som selvfølgelig er akkurat det bønnestengelen er) og så på at Jorden begynte å skli vekk.

«De ser ut som maur når man står her oppe!» humret Leon Deak der han sto ved siden av meg. «Sorte maur!»

Jeg hadde en sterk trang til å slå i stykker et vindu og pælme Leon ut av det. Men sørgelig nok fantes det ikke noe vindu jeg kunne knuse. «Vinduet» i bønnestengelen var av samme diamantmateriale som resten av plattformen, og det var gjennomsiktig slik at de reisende kunne se på severdighetene under dem.

Plattformen var lufttett, noe som kom til å være hendig om et par minutter når vi kom høyt nok opp til at det å knuse et av vinduene ville føre til at trykket ville falle eksplosivt, hvorpå oksygenmangel og død ville følge.

Leon ville derfor heller ikke ha oppdaget at han plutselig og helt uventet var kommet tilbake til Jordens favntak. Enda mer sørgelig. Leon hadde sugd seg fast til meg i Chicago som en feit flått, full av pølse og øl. Jeg var overrasket over at en som tydeligvis hadde blod som halvveis var forvandlet til fett fra svinekjøtt, hadde klart å bli syttifem år gammel. Deler av flyturen til Nairobi satt jeg og hørte på at han prompet og utbroderte i detalj sin teori om hvordan koloniene var satt sammen når det kom til rase.

Prompingen var den mest behagelige delen av den monologen; jeg har aldri tidligere gledet meg så mye til å kjøpe hodetelefonene for å kunne benytte meg av underholdningen om bord.

Jeg hadde håpet jeg kunne bli kvitt ham ved å ta den første stengelen fra Nairobi. Det virket som om han var typen som måtte få seg en hvil etter å ha vært opptatt med å prompe hele dagen. Men der hadde jeg uflaks. Tanken på å tilbringe ytterligere seks timer sammen med Leon og fisene hans var mer enn jeg kunne takle. Hvis bønnestengelen hadde hatt vinduer, og jeg ikke 20

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 21

kunne ha kastet Leon ut av et av dem, hadde jeg kanskje hoppet ut selv. I stedet unnskyldte jeg meg og forlot Leons selskap ved å si den eneste tingen som stagget ham; nemlig ved å fortelle ham at jeg måtte late vannet. Leon gryntet en tillatelse til dette. Jeg gikk av gårde i retning mot klokken, i den generelle retningen mot toalettene, men egentlig var jeg på vei for å se om jeg fant et sted der Leon kanskje ikke ville finne meg.

Dette kom ikke til å bli enkelt. Plattformen på stengelen var formet som en smultring og var omtrent hundre meter i diameter. «Hullet» i smultringen, der hvor plattformen gled opp og ned langs stengelen, var omtrent seks meter bredt. Diameteren på kabelen var selvfølgelig litt mindre enn det, den var kanskje på drøye fem meter, noe som ikke fremsto som nok, siden kabelen var flere tusen kilometer lang. Resten av plassen var fylt med behagelige avlukker og sofaer hvor folk kunne sitte og snakke, og små områder hvor de reisende kunne se på filmer, spille spill eller spise. Og selvfølgelig var mye av plassen satt av til vinduer man kunne se ut av, enten for å se ned på Jorden, bort til andre stengelkabler eller plattformer eller oppover mot Kolonistasjonen.

Generelt sett fremsto plattformen som lobbyen i et hyggelig, men rimelig hotell, som plutselig var skutt av gårde ut i Jordens bane. Det eneste problemet var at det åpne interiøret gjorde det vanskelig å gjemme seg bort. Det var ikke mange som hadde meldt seg på turen, så det var ikke nok mennesker til at jeg kunne gli inn i mengden og forsvinne. Til slutt bestemte jeg meg for å kjøpe meg noe å drikke i en kiosk som befant seg omtrent på midten av plattformen, og omtrent på motsatt side av der Leon sto. Siden siktlinjene ikke kunne forandres på, var dette stedet hvor jeg hadde størst mulighet til å unngå ham lengst mulig. Å forlate Jorden rent fysisk hadde vært irriterende, takket være Leons motbydelige personlighet, men på det følelsesmessige planet hadde det vært overraskende enkelt. Et år før jeg dro hadde jeg bestemt meg for at, ja, jeg skulle verve meg til KFS. Etter det var det helt enkelt bare et spørsmål om å ordne det praktiske og ta farvel. Da Kathy og jeg et tiår tidligere først hadde bestemt oss 21

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 22

for å dra, overførte vi huset så det sto i både Charlie sitt navn og våre egne, slik at han kunne overta det uten å måtte gjennomføre arveprosessen og gå gjennom skifteretten. Ellers eide ikke Kathy og jeg noe virkelig verdifullt, annet enn ting og tang som hoper seg opp i løpet av et liv. Mesteparten av de fine tingene var delt ut til venner og familie i løpet av det siste året, og Charlie ville ta seg av resten senere. Å forlate folk var ikke så mye verre. Folk reagerte på nyheten med varierende grad av overraskelse og tristhet, siden alle vet at når du først har vervet deg til de Koloniale Forsvarsstyrkene, kommer du ikke tilbake. Men det er ikke helt det samme som å dø. De vet at du er der et sted, du er fortsatt i live, og om en stund kan det jo hende de blir med selv, for faen. Det er litt slik jeg forestiller meg at folk tenkte for hundrevis av år siden, da noen de kjente spente for vogna og dro vestover. De gråt, de savnet dem, de fortsatte med det de hadde holdt på med.

Uansett, et helt år før jeg skulle dra, fortalte jeg det til folk. Da har du mye tid på å si det du skal ha sagt, til å ordne opp i saker og ting og til å slutte fred med noen. I løpet av det året hadde jeg et par samtaler med gamle venner og familie, rippet en siste gang opp i gamle sår og i nesten hvert eneste tilfelle gikk det bra. Et par ganger ba jeg om tilgivelse for ting jeg ikke egentlig beklager at jeg har gjort, og i et tilfelle havnet jeg plutselig til sengs med en som jeg ellers gjerne skulle ønske jeg ikke hadde gjort det med. Men du gjør det som trengs for å gi folk gleden av å ha avsluttet ting.

Det gjør at de føler seg bedre, og det koster deg ikke så mye å gjøre det. Jeg vil heller si unnskyld for noe jeg ikke egentlig bryr meg så mye om, og forlate Jorden med en der nede som ønsker meg alt godt, i stedet for å være sta og ha en sittende igjen der nede som håper at et utenomjordisk vesen gulper ned hjernen min til middag. Du kan kalle det karmaforsikring.

Jeg hadde vært mest bekymret for Charlie. Som mange fedre og sønner hadde vi hatt våre runder. Jeg var ikke den mest oppmerksomme faren i verden, og han var ikke den letteste sønnen å lede. Da han var godt oppi trettiårene, vandret han fortsatt gla22

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 23

delig gjennom livet. Da han til slutt fant ut at Kathy og jeg planla å verve oss, eksploderte han. Han minnet oss om at vi hadde demonstrert mot den Subkontinentale krigen. Han minnet oss på at vi alltid hadde lært ham at vold ikke er løsningen. Han minnet oss på at vi en gang hadde gitt ham husarrest i en måned fordi han hadde gått hen og skutt på blink med Bill Young. Vi syntes begge at det var litt merkelig at en mann på trettifem tok opp dette.

Da Kathy døde, sluttet vi fred i de fleste av kampene våre. Både han og jeg innså at de fleste tingene vi kranglet om, ikke betydde noe som helst. Jeg var enkemann, og han var ungkar, og en stund var han og jeg det eneste vi begge hadde igjen. Ikke lenge etterpå møtte han Lisa og giftet seg med henne, og omtrent et år etter det igjen ble han far og gjenvalgt som borgermester i løpet av en svært hektisk natt. Charlie hadde blomstret sent, men han blomstret bra. Han og jeg hadde satt oss ned, og jeg hadde sagt unnskyld (ærlig og åpent) for noen ting, og jeg fortalte ham også, like ektefølt, at jeg var stolt av den mannen han hadde blitt. Så satte vi oss på trammen med ølen vår, så på barnebarnet mitt, Adam, som slo en liten baseball rundt i hagen, og snakket en lang stund om alt og ingenting. Avskjeden var lang og kjærlig, slik du vil den skal være mellom fedre og sønner.

Jeg sto der ved kiosken, nippet til Colaen og tenkte på Charlie og familien hans da jeg hørte stemmen til Leon som mumlet og kremtet noe, etterfulgt av en annen stemme som svarte noe.

Stemmen var lav, skarp og kvinnelig. Jeg tittet forbi kiosken selv om jeg egentlig ikke ville det. Leon hadde tydeligvis klart å trenge en eller annen stakkars, dum dame opp i et hjørne, og uten tvil delte han en eller annen idiot-teori med henne som den kjøttbefengte hjernen hans produserte i øyeblikket. Ridderligheten var sterkere enn ønsket om å gjemme seg. Jeg gikk bort for å avbryte dem.

«Det eneste jeg sier,» sa Leon, «er at det ikke akkurat kan kalles rettferdig at du og jeg og alle andre amerikanere må vente til vi er eldre enn haugene før vi får sjansen til å dra, mens alle de små hinduene blir kjørt av gårde til splitter nye verdener så raskt som 23

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 24

de klarer å reprodusere seg selv. Og det er ganske jævla fort. Det er bare ikke rettferdig. Synes du det virker rettferdig?»

«Nei, det virker ikke særlig rettferdig,» svarte damen. «Men jeg tenker at de ikke anser det som helt rettferdig at vi utslettet New Dehli og Mumbai fra planetens overflate, heller.»

«Det er jo akkurat det jeg mener!» utbrøt Leon. «Vi sendte atombomber i hodene på knøttskallene! Vi vant krigen! Å vinne burde jo bety noe. Og se hva som skjer nå. De tapte, men de får lov til å kolonisere universet, og den eneste måten vi kan gjøre det på, er hvis vi skriver under på at vi skal beskytte dem! Beklager at jeg sier det, men står det ikke i Bibelen at de ‘ydmyke skal arve jorden’? Jeg sier at å tape en forbanna krig gjør deg ganske så jævlig ydmyk.»

«Jeg tror ikke det sitatet betyr det du tror det gjør,» sa jeg mens jeg kom mot dem.

«John! Her har du en mann som skjønner hva jeg snakker om,» sa Leon mens han smilte i min retning.

Damen snudde seg mot meg. «Kjenner du denne herremannen?» spurte hun meg, og det lå en undertone i spørsmålet som sa at hvis jeg gjorde det, så var det tydeligvis noe galt med meg.

«Vi møttes på reisen til Nairobi,» sa jeg og hevet det ene øyenbrynet forsiktig for å vise at han ikke var den jeg ville valgt som selskap. «Jeg heter John Perry,» sa jeg.

«Jesse Gonzales,» sa hun.

«Hyggelig,» svarte jeg og snudde meg mot Leon. «Leon,» sa jeg. «Du husker sitatet feil. Det som faktisk står, er ‘Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.’ Å arve jorden er ment å være en belønning, ikke en straff.»

Leon blunket og snøftet. «Uansett så slo vi dem. De små, brune rumpene deres fikk seg en skikkelig omgang. Det er vi som burde kolonisere universet, ikke dem.»

Jeg åpnet munnen for å svare, men Jesse slo meg på målstreken. «’Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres’,» sa hun og snakket til Leon, men hadde meg i sideblikket.

24

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 25

Leon ble stående et minutt og måpe mot oss. «Dette kan dere ikke mene,» sa han etter et minutt. «Det står ingenting i Bibelen om at vi skal måtte bli igjen her på jorden, mens en gjeng sjokoladekaker som ikke engang tror på Jesus, bare så det er sagt, skal fylle opp galaksen. Og det står helt klart ingenting om at vi skal beskytte de små jævlene mens de holder på. Herregud, jeg hadde en sønn som var i den krigen. En eller annen dust skjøt av ham en av ballene. Ballene hans! De fortjente det de fikk, de horeungene.

Ikke fortell meg at jeg skal være glad for at det nå er min tur til å redde de stakkars rumpene deres der oppe i koloniene.»

Jesse blunket til meg. «Vil du takle denne?»

«Hvis det er greit for deg,» sa jeg. «Å, det går helt fint,» svarte hun. «’Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender’,» siterte jeg. «’Velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.’»

Leon ble like rød som en kokt hummer. «Dere har begge gått totalt fra vettet,» sa han og trampet av gårde så raskt beina klarte å bære på fettet.

«Takk, Jesus,» sa jeg. «Og denne gangen mener jeg det bokstavelig talt.»

«Du er ganske dreven med bibelsitatene,» sa Jesse. «Var du prest i ditt tidligere liv?»

«Nei,» sa jeg. «Men jeg bodde i en by med to tusen innbyggere og femten kirker. Det var nyttig å kunne språket deres. Og du trenger ikke være religiøs for å sette pris på Bergprekenen. Hva er unnskyldningen din?»

«Religionsundervisning på en katolsk skole,» sa hun. «Jeg fikk en premie i tiende klasse for utenatlæring. Det er utrolig hva hjernen din lagrer i seksti år, selv nå når jeg ikke kan huske hvor jeg har parkert bilen når jeg drar til butikken.»

«Vel, uansett må jeg unnskylde på Leons vegne,» sa jeg. «Jeg 25

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 26

kjenner ham nesten ikke, men jeg vet nok til å vite at han er en idiot.» «’Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt’,» sa Jesse og trakk på skuldrene. «Han sier jo bare det mange folk mener. Jeg synes det er idiotisk og galt, men det betyr ikke at jeg ikke skjønner hva de mener. Jeg skulle ønske det var mulig for meg å besøke koloniene uten å vente et helt liv, for så å måtte verve meg til det militære for å kunne gjøre det. Hvis jeg hadde kunnet bli kolonist da jeg var yngre, ville jeg gjort det.»

«Du har ikke vervet deg for å leve et spennende militærliv, altså,» sa jeg.

«Selvfølgelig ikke,» sa Jesse i en litt foraktelig tone. «Vervet du deg på grunn av et sterkt ønske om å utkjempe en krig?»

«Nei,» sa jeg.

Hun nikket. «Ikke jeg heller. Og det gjelder de fleste av oss.

Din venn Leon ønsket virkelig ikke å bli med i militæret – han tåler jo ikke trynet på dem han skal beskytte. Folk verver seg fordi de ikke er klare for å dø, og fordi de ikke ønsker å bli gamle. De verver seg fordi livet på Jorden blir kjedelig når man har kommet over en viss alder. Eller de verver seg for å se et annet sted før de dør. Det er grunnen til at jeg vervet meg, vet du. Det er ikke fordi jeg vil kjempe eller bli ung. Jeg vil bare finne ut hvordan det er et annet sted.»

Hun snudde seg og så ut av vinduet. «Selvfølgelig er det morsomt å høre meg selv si det. Vet du at helt frem til i går hadde jeg ikke vært utenfor staten Texas?»

«Det trenger du ikke bry deg om,» sa jeg. «Texas er en svær stat.»

Hun smilte. «Takk skal du ha. Jeg bryr meg egentlig ikke om det. Det er bare litt morsomt. Da jeg var liten, leste jeg alle ‘Ung kolonist’-romanene og så på seriene og drømte om å avle storfe fra Arcturia og slåss mot grusomme landmark på Gamma Prime-kolonien. Så ble jeg eldre og innså at kolonister kom fra India og Kasakhstan og Norge, hvor de ikke klarer å livnære den befolkningen de har, og at siden jeg var fra Amerika, betydde det 26

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 27

at jeg ikke kunne dra. Og at det faktisk ikke fantes verken storfe fra Arcturia eller landmark! Jeg var veldig skuffet da det gikk opp for meg i en alder av tolv.»

Hun trakk på skuldrene igjen. «Jeg vokste opp i San Antonio, dro ‘hjemmefra’ for å gå på universitetet i Texas og fikk meg en jobb i San Antonio. Til slutt giftet jeg meg, og vi dro på ferie på kysten av Mexicogulfen. På vår trettiende bryllupsdag hadde mannen min og jeg tenkt å dra til Italia, men vi dro aldri.»

«Hva skjedde?»

Hun lo. «Sekretæren hans. Det var det som skjedde. De dro til Italia på bryllupsreise. Jeg ble igjen hjemme. Men når det er sagt, så fikk de matforgiftning etter å ha spist noen dårlige skjell i Venezia, så det var like greit at jeg ikke dro. Men etter det brydde jeg meg ikke så mye om å reise. Jeg visste at jeg skulle verve meg så snart jeg kunne, og det gjorde jeg, og her er jeg. Men nå skulle jeg ønske at jeg hadde reist mer. Reisen fra Dallas til Nairobi var morsom. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det mer enn én gang i løpet av livet. For ikke å snakke om dette,» – hun viftet med hånden mot vinduet, mot bønnestengelkabelen – «som er noe jeg aldri ville trodd at jeg skulle få lyst til å kjøre med. Jeg mener, hva er det som holder denne kabelen oppe?»

«Tro,» sa jeg. «Du tror at den ikke kommer til å falle, og det gjør den heller ikke. Prøv ikke å tenke for mye på det, eller så har vi et problem alle sammen.»

«Det jeg tror,» sa Jesse, «er at jeg vil ha meg noe å spise. Vil du være med?»

«Tro,» sa Harry Wilson og lo. «Jo da, det er kanskje tro som holder denne kabelen oppe. For det er overhodet ikke grunnleggende, normal fysikk.»

Harry Wilson hadde satt seg ned sammen med Jesse og meg, i det avlukket hvor vi hadde satt oss for å spise. «Det virker som om dere to kjenner hverandre, og da har dere ett poeng mer enn alle de andre her oppe,» sa han til oss da han kom mot oss. Vi spurte om han ville sitte, og han sa takknemlig ja. Han hadde vært 27

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 28

fysikklærer på en videregående skole i Bloomington i Indiana, sa han, og han hadde vært fascinert av bønnestengelen helt siden vi gikk om bord på plattformen.

«Hva mener du med at det ikke er fysikken som holder den oppe?» sa Jesse. «Tro meg, det er ikke det jeg ønsker å høre her jeg sitter.»

Harry smilte. «Beklager. Jeg skal si det annerledes. Det er helt klart fysikk involvert når det kommer til det å holde bønnestengelen oppe. Men den fysikken som er på spill her, er ikke akkurat gjør det selv-varianten. Det er mye som skjer her som ikke ser logisk ut på overflaten.»

«Jeg føler på meg at vi snart får en fysikkforelesning her,» sa jeg.

«Jeg har lært tenåringer fysikk i mange år,» sa Harry og fant frem en liten notatbok og en penn. «Det er smertefritt, jeg lover.

Greit, se her.» Harry begynte med å tegne en sirkel nederst på siden. «Dette er Jorden. Og dette» – han tegnet en mindre halvsirkel halvveis oppe på siden – «er Kolonistasjonen. Den går i en bane som er synkron med Jorden. Det vil si at den alltid er på samme sted i forhold til hvordan Jorden roterer. Den henger alltid over Nairobi. Er alt greit så langt?»

Vi nikket.

«Greit. Så tanken bak bønnestengelen er å forbinde Kolonistasjonen med Jorden ved hjelp av en ‘bønnestengel’ – en hel haug med kabler, som de vi ser ut av vinduet – og en haug med heisplattformer, som den vi er på nå, så man kan reise frem og tilbake.» Harry tegnet en linje, som var kabelen, og en liten firkant, som var plattformen. «Tanken er at heisene på disse kablene ikke må komme opp i en hastighet som gjør at de kommer seg løs fra tyngdekraften, slik et romskip eller en rakettferge må. Dette er bra for oss, for da slipper vi å komme frem til Kolonistasjonen med følelsen av at en elefant har trampet på oss. Greit nok.

Saken er at denne bønnestengelen ikke retter seg etter de fysiske retningslinjene som en klassisk bønnestengel fra Jorden til verdensrommet ville gjort. For det første» – Harry tegnet en 28

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 29

ny linje, som gikk forbi Kolonistasjonen og helt opp til kanten av siden – «Kolonistasjonen burde ikke være i enden på bønnestengelen. På grunn av saker og ting som har med masse og balanse og banedynamikk å gjøre, så burde det være en kabel til som strekker seg tusenvis av kilometer forbi Kolonistasjonen. Uten å ha en slik motvekt på den andre siden ville enhver bønnestengel automatisk være ustabil og farlig.»

«Og du sier at denne ikke er det,» sa jeg.

«Den er ikke bare ikke ustabil, den er muligens det tryggeste fremkomstmiddelet som noensinne er laget,» sa Harry. «Bønnestengelen har gått uten stans i mer enn hundre år. Det er den eneste måten kolonistene kan reise vekk fra Jorden på. Det har aldri vært noen ulykker på grunn av ubalanse eller materialtretthet, noe som er forbundet med ustabilitet. Det var jo en kjent sak at bønnestengelen ble bombet for førti år siden, men det var sabotasje og hadde ingenting å gjøre med den fysiske strukturen i selve bønnestengelen. Bønnestengelen er beundringsverdig stabil og har vært det helt siden den ble bygget. Men hvis man legger grunnleggende, fysiske regler til grunn, burde den ikke være det.»

«Så, hva er det som holder den oppe?» sa Jesse.

Harry smilte igjen. «Vel, det er jo det store spørsmålet, ikke sant.»

«Du sier at du ikke vet det?» spurte Jesse.

«Jeg vet det ikke,» innrømmet Harry. «Men det i seg selv burde man ikke bli så bekymret over, siden jeg bare er – eller var – fysikklærer på en videregående skole. Men når det er sagt: så vidt jeg vet er det heller ingen andre som har noen anelse om hvordan den virker. På Jorden, mener jeg. Det er jo åpenbart at den Koloniale Union vet det.»

«Hvordan kan det ha seg?» spurte jeg. «Den har jo vært her i et århundre, for guds skyld. Har ingen giddet å finne ut av hvordan den virker?»

«Det var ikke det jeg sa,» sa Harry. «Selvfølgelig er det folk som har prøvd. Og det har heller ikke vært noen hemmelighet i alle disse årene. Da bønnestengelen ble bygd, krevde regjeringer og 29

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 30

pressen å få vite hvordan den fungerte. KU sa egentlig bare ‘finn ut av det’ og ikke noe mer enn det. I fysikk-kretsene har man forsøkt å løse det siden. Det kalles ‘Bønnestengelproblemet’.»

«Det var da en svært lite original tittel,» sa jeg.

«Jo da, men fysikere sparer fantasien til andre ting,» humret Harry. «Poenget er at det ikke har kommet noen løsning på problemet, og det er det hovedsakelig to grunner til. Den første er at det er vanvittig komplisert – jeg har beskrevet de viktigste forholdene. Men i tillegg til dem kommer styrke på kablene, hvordan bønnestengelen beveger seg under stormer og andre atmosfæriske fenomener, og til og med når det kommer til hvordan kablene minskes i omkrets. Alt dette er særdeles vanskelig å finne ut av i den virkelige verden. Å forsøke seg på å løse alle problemene samtidig er umulig.»

«Hva er det andre grunnen?» sa Jesse.

«Den andre årsaken er at det ikke er noen grunn til å finne ut av det. Selv om vi faktisk finner ut hvordan man skal bygge en sånn sak, har vi ikke råd til å gjøre det.» Harry lente seg bakover. «Like før jeg ble lærer, jobbet jeg i sivilingeniøravdelingen til General Electric. Vi jobbet med toglinjen under Atlanteren den gangen, og en av mine oppgaver var å gå gjennom gamle prosjekter og prosjektforslag for å se om noe av teknologien eller praksisen i de prosjektene kunne brukes i Under Atlanter-prosjektet. På en måte var det som å be et par ‘Hill Maria’ i et håp om å få ned kostnadene.»

«General Electric gikk konkurs i løpet av det prosjektet, ikke sant?» spurte jeg.

«Nå vet du hvorfor de ville kutte i utgiftene,» sa Harry. «Og hvorfor jeg ble lærer. General Electric hadde ikke råd til å beholde meg, eller så særlig mange andre, for den saks skyld, og det skjedde rett etterpå. Uansett, jeg holder på å lese gjennom gamle prosjektbeskrivelser og rapporter, og så kommer jeg over noen hemmeligstemplede greier, og en av rapportene omhandler en bønnestengel. Den amerikanske regjeringen hyret inn General Electric for å gjennomføre en tredjeparts analyse av om det var 30

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 31

gjennomførbart å bygge en bønnestengel på den vestlige halvkule. De ville grave et hull på størrelse med Delaware midt i jungelen i Amazonas og plassere den rett på ekvator.

General Electric sa de kunne glemme det. Analysen konkluderte med at hvis man la til grunn at noen enorme, teknologiske gjennombrudd ville komme først – og de fleste av disse har ikke kommet ennå, og ingen av dem tar for seg de typene teknologi som har med denne bønnestengelen å gjøre – så ville budsjettet være tre ganger så stort som USAs totale bruttonasjonalprodukt.

Og da antar vi at budsjettet ikke ble overskredet, noe det nesten helt garantert ville ha gjort. Dette var jo for tjue år siden, og rapporten jeg leste var allerede ti år gammel. Men jeg forventer ikke at kostnaden har gått ned siden den tid. Så ingen nye bønnestengler blir bygd – det finnes billigere måter å få folk og materiell ut i omløp på. Mye billigere.»

Harry lente seg fremover igjen. «Og dette fører jo til to åpenbare spørsmål: Hvordan klarte den Koloniale Union å skape dette teknologiske monsteret, og hvorfor gadd de i det hele tatt å gjøre det?»

«Vel, den Koloniale Union har selvsagt kommet lenger i teknologiutviklingen enn det vi har her på Jorden,» sa Jesse. «Åpenbart,» sa Harry. «Men hvorfor? Kolonistene er mennesker, når alt kommer til alt. Og ikke bare det, men siden koloniene velger å rekruttere fra fattige land som har problemer med overbefolkning, pleier ikke kolonistene å ha noe særlig utdannelse å snakke om. Man må jo tro at de bruker mer tid på å holde seg i live når de har kommet frem til sine nye hjem, enn å pønske ut kreative metoder for å bygge bønnestengler. Og den viktigste teknologien som gjorde at kolonisering mellom stjernene var mulig var jo hurtigmotoren, som ble utviklet her på Jorden, og som ikke har blitt forbedret eller forandret på mer enn hundre år. Så utad er det ingen grunn til at kolonistene skal ha kommet lenger i den teknologiske utviklingen enn oss.»

En tanke slo plutselig ned i hodet mitt. «Med mindre de jukser,» sa jeg.

31

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 32

Harry gliste. «Nettopp. Det er det jeg også tror.»

Jesse så på meg, før hun tittet på Harry. «Nå har jeg mistet tråden,» sa hun.

«De jukser,» sa jeg. «Hør nå. På Jorden står vi i stampe. Vi lærer bare fra hverandre – vi kommer over nye oppdagelser og finpusser teknologien hele tiden, men det går sakte, fordi vi gjør alt arbeidet selv. Men der oppe –» «Der oppe møter menneskene andre intelligente arter,» sa Harry. «Og noen av dem har helt garantert tilgang på teknologi som er mer avansert enn vår. Enten byttehandler vi, eller så dekonstruerer vi det hele og finner ut hvordan det fungerer. Det er mye lettere å skjønne hvordan noe virker når du har noe å ta utgangspunkt i, enn det er å utvikle det helt på egen hånd.»

«Det er derfor det er juks,» sa jeg. «KU driver med avskrift av andres notater.»

«Men hvorfor deler ikke den Koloniale Union det de har funnet ut med oss?» spurte Jesse. «Hva er poenget med å holde det for seg selv?»

«Kanskje de tenker at det vi ikke vet, har vi ikke vondt av,» sa jeg.

«Eller så er det noen andres, og ikke deres,» sa Harry og vinket mot vinduet der kablene i bønnestengelen gled forbi. «Denne bønnestengelen er ikke her fordi det er den enkleste måten å få folk til Kolonistasjonen på, vet dere. Den er her fordi det er en av de vanskeligste – faktisk, så er det den dyreste, mest kompliserte og teknologisk mest komplekse, og mest politisk truende måten å gjøre det på. Bare det at den er her, minner oss om at KU er mange lysår, bokstavelig talt, foran det som mennesker har kapasitet til her nede.»

«Jeg har aldri tenkt på den som en trussel,» sa Jesse. «Jeg har egentlig aldri tenkt så mye over den.»

«Beskjeden er ikke rettet mot deg,» sa Harry. «Hvis du derimot var presidenten i USA, ville du sett annerledes på det. KU holder oss tross alt her nede på Jorden. Man kan ikke reise i verdensrommet med mindre KU har gitt tillatelse til det, og det skjer bare ved 32

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 33

at man blir kolonist, eller at man verver seg. Politiske ledere blir hele tiden presset for å riste av seg KU og få folket til stjernene.

Men bønnestengelen er en evig påminnelse. Den sier ‘Helt til dere kan lage en slik en, kan dere bare drømme om å utfordre oss’. Og bønnestengelen er den eneste teknologien KU har bestemt seg for at vi får se. Tenk da på hva de ikke har vist oss. Jeg kan garantere deg at den amerikanske presidenten har tenkt den tanken.

Og at det holder ham og alle andre ledere her på planeten i stramt geledd.»

«Ingenting av dette får meg til å bli vennlig innstilt overfor den Koloniale Union,» sa Jesse.

«Det trenger ikke være så alvorlig,» sa Harry. «Det kan være at KU forsøker å beskytte Jorden. Universet er stort. Kanskje vi ikke har slått oss ned i det fineste nabolaget.»

«Harry, har du alltid vært paranoid, eller har dette kommet sigende med alderen?» spurte jeg.

«Hvordan tror du jeg har klart å bli syttifem?» sa Harry og gliste. «Og uansett har jeg ingen problemer med at KU har kommet så mye lenger med det teknologiske fremskrittet. Det skal snart virke til min fordel.» Han løftet den ene armen. «Se på denne her,» sa han. «Den er slapp og gammel og i ganske dårlig form. På en eller annen måte skal de Koloniale Forsvarsstyrkene ta denne armen – og resten av meg – og piske den i form, så jeg blir klar til kamp. Og vet dere hvordan?»

«Nei,» sa jeg. Jesse ristet på hodet.

«Ikke jeg heller,» sa Harry og lot armen falle ned på bordet med et klask. «Jeg har ingen anelse om hvordan de skal gjøre det.

Og faktisk er det sannsynlig at jeg ikke engang klarer å forestille meg hvordan de skal gjøre det – hvis vi antar at KU har latt oss være i et slags spedbarnsstadium når det kommer til teknologi – vil det å forsøke å forklare det for meg, være som å forsøke å forklare denne bønnestengelplattformen for en som ikke har sett et transportmiddel mer komplisert enn hest og kjerre. Men de har åpenbart fått det til å fungere. Hvorfor ville de ellers rekruttere syttifemåringer? Universet kommer ikke til å bli erobret av 33

20.12.12 14:20

e gamles krig.indd 34

geriatriske legionærer. Beklager hvis jeg fornærmet dere,» la han kjapt til.

«Det går bra,» sa Jesse og smilte.

«Min dame og herre,» sa Harry og så på oss begge to. «Vi har kanskje tenkt at vi vet hva vi begir oss utpå, men jeg tror ikke vi har den ringeste anelse. Denne bønnestengelen er her for å fortelle oss såpass – og det er bare den første delen av reisen. Det som følger, vil være enda større og merkeligere. Forbered dere så godt dere kan.»

«Så dramatisk,» sa Jesse tørt. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne forberede meg etter et slikt utsagn.»

«Det vet jeg,» sa jeg og gled bortover benken for å komme meg ut av avlukket. «Jeg skal gå og tisse. Hvis universet er større og merkeligere enn det jeg klarer å forestille meg, er det best å stå fremfor det med tom blære.»

«Du snakker som en ekte speider,» sa Harry.

«En speider ville nok ikke ha vært så tissetrengt som jeg er nå,» sa jeg.

«Jo da,» sa Harry. «Bare gi ham seksti år.»

34

20.12.12 14:20