Den korteste historien om Russland
Av samme forfatter Det usynlige kontinent. Vladimir Solovjov som Europas filosof. 1988 Det springende punkt. Essays. 1989 Når kulturer kolliderer. Et essay om islam og Europa. 1989 (Ny utgave 1993) Russland er et annet sted. En kulturhistorisk bruksanvisning. 1990 (Ny utgave 1992) I prinsippet ja. Fortellinger og samtaler om Russland. 1991 Et imperium går under. Notater om Sovjet gjennom 1991. 1992 Jeg, vi og de andre. Om nasjoner og nasjonalisme i Europa. 1993 Hva feiler det Norge? – Og andre essays. 1994 Den farlige ytringsfriheten (sammen med Toril Brekke og Bernt Hagtvet). 1994 Fjodor M. Dostojevskij. 1997 Brytninger. Essays. 1998 Steppen og tiden. Min russiske venn Aleksandr og jeg samtaler om hverandres land og kulturer. 2001 Mennesket, makten og markedet. Rudolf Steiners sosiale ideer i møte med globaliseringen. 2002 Islam i en moderne verden. 2004 Jeg. Individets kulturhistorie. 2008 Ordet og makten i Russland. 2009 Leve friheten! Traute Lafrenz og Den hvite rose. 2010 Russland er sitt eget sted. 2012 Firenze. Renessansens hovedstad og vår tids fødested. 2012 Borgerlønn. Veien videre for velferdsstaten (sammen med Anja Askeland). 2014 Dostojevskij i dialog. 2016 André Bjerke – i kampens glede. En biografi. 2018
Peter Normann Waage
Den korteste historien om Russland Fra vikingene til vüre dager
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Øystein Vidnes Omslagsillustrasjon: Øystein Vidnes Kart: David Keeping Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11/15 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-1831-5 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Forlaget har mottatt støtte fra Fritt Ord. Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Forord
Det går knapt en dag uten at Russland er en del av nyhetsbildet, om det så er som en angivelig trussel mot Norge og NATO, eller i form av meldinger om protester mot Putins regime i landet selv. Bildet av Russland fremstår som forvirrende og fragmentert. Likevel eier landet en særlig dragning blant svært mange i Vesten. Folk kan fascineres eller forarges; Russland er uansett ikke noe man kommer utenom. Det gjelder særlig for Norge, som fysisk grenser til landet. Tar man turen til Russland, oppdager man snart at landet naturligvis ligner på andre europeiske land, men likt er det ikke. Så har da også Russland en historie som heller ikke ligner. Denne boken er et forsøk på, gjennom både mentalitetshistorie og «vanlig historie», å tegne et bilde av landet som forhåpentlig vil være et bidrag til en bedre forståelse også av nåtiden – og av fremtiden. For i likhet med andre land slipper heller ikke Russland unna sin historie. Også for å forstå kommende begivenheter vil kjennskap til den være en nødvendighet. Jeg har tidligere utgitt en langt mer omfattende skildring av Russland: Russland er sitt eget sted (2012). Den foreliggende boken bygger på den og på kilder som er oppgitt bak. Oslo, januar 2020 Peter Normann Waage 5
Innhold
Vikingenes inntog .....................................................9 Kristningen ........................................................... 14 Øst- og Vestkirken ................................................... 17 Midtens rike ...........................................................21 Tatar-åket.............................................................. 26 En demokratisk tradisjon ...........................................35 Sentralmakten vokser frem ........................................ 42 Forvirringens tid ..................................................... 48 Restaurasjon og opprør ............................................. 56 Vesten som læremester .............................................. 61 Peters arvtager ........................................................ 74 Blomstring ............................................................ 77 Fra ordre til opprør ...................................................81 Hva er Russland? ..................................................... 85 Intelligentsiaen vokser frem ....................................... 88 Nihilister og terrorister ............................................. 91 Revolusjon!............................................................ 99 Kaos og ny begynnelse .............................................109 Den bolsjevikiske tro ................................................115 Stålmannen ..........................................................120 Terror og krig ........................................................ 127 7
Tøvær .................................................................. 134 Stagnasjonsperioden ...............................................140 Oppvåkningen ......................................................146 Revolusjon ovenfra ................................................. 157 Oppløsningen ....................................................... 168 Samfunnet rakner................................................... 178 Post-sovjetisk kapitalisme ......................................... 181 Sjokkterapi ...........................................................190 Post-sovjetisk demokrati .......................................... 194 Post-sovjetisk presidentvalg .......................................197 Terror, krig – og oppstramming ................................ 203 Opposisjonen strypes ..............................................210 Mellomspill med Medvedev ...................................... 216 Putins Russland .................................................... 220 Litteratur .............................................................228 Sluttnoter............................................................. 231 Navneregister ....................................................... 240
Vikingenes inntog
Som et hav uten vann strekker Russland seg fra Østersjøen til Stillehavet, fra Arktis til Svartehavet og Det kaspiske hav. Steppen behersker den sydligste delen. Nord for dette svære slettelandet ligger taigaen, jordens største skogområde. Og tvers igjennom landet renner de store, brede elvene, Russlands livsnerver. Det territoriet som skulle bli Russland, var i de tidligste tider befolket av en rekke forskjellige folkeslag og stammer: finsk-ugriske, mongolske, slaviske, asiatiske og tyrkiske, for å nevne noen. Men vikingene, eller varjagene, som de også ble kalt, la grunnlaget for den russiske statsdannelsen. Vi kjenner Russlands eldste historie først og fremst gjennom munken Nestors Beretning om forgangne år, eller Nestorkrøniken. Nestor ble født i 1056 og forsvinner ut av historien i 1113. Han holdt til i Huleklosteret i Kiev, som fremdeles står. Han beretter om slag, kriger og fyrster. Fortellingene er nok preget av at han var kristen, mens de eldste fyrstene var hedninger og får derfor ofte negativ omtale. I likhet med andre krøniker er også Nestors full av overdrivelser, for eksempel om hærenes størrelse, men han er i det store og hele til å stole på. Krøniken inneholder to opphavsmyter, en om staten og en om kristningen av landet. Nestor forteller at varjagene, som er hans navn på vikingene, drev inn skatt fra de forskjellige folkeslagene som omkring 860 holdt til 9
ved nåværende Finskebukten og Ladoga-sjøen, men i 862 gjorde de opprør mot varjagene: År 6370.1 De jaget bort varjagene over havet og ga dem ingen skatt og begynte å herske selv. Men det fantes ingen rett blant dem og slekt reiste seg mot slekt og det ble kamp dem imellom og de begynte å krige mot seg selv. Og da sa de til hverandre: «La oss finne oss en fyrste som kan herske over oss og dømme rett.» Og de dro over havet til varjagene, til ruserne. For disse varjagene ble kalt ruser […] De sa til ruserne: «Vårt land er stort og fruktbart, men det finnes ingen orden i det. Kom og bli fyrster over oss.»2
Tre brødre ble valgt ut til å dra over havet: Rurik, Truvor og Sineus. Den eldste, Rurik, bosatte seg ved Novgorod, sagaenes Holmgard; den russiske staten og med den Russlands historie tok langsomt til. At det foregikk akkurat slik Nestor beretter, er jo ikke sikkert. Sikkert er det at denne fortellingen har preget det kollektive minnet om statens opphav og slik er blitt «sann». Hvorfor Nestor insisterer på at disse vikingene ble kalt «rus», har ingen noen fullgod forklaring på. Det kan komme av Ruotsi, det finske navnet på Sverige; det kan ha sammenheng med Roslagen, men det som står fast, er at Rus ble betegnelsen for innbyggere i Kiev-riket eller Det rusiske landet, Russlands eldste skikkelse. Rurik var rikets første hersker. Staten vokste frem langs de store vannveiene mellom Østersjøen og Svartehavet og Det kaspiske hav litt lenger øst. Elvene hadde vært frakt- og handelsveier siden antikken. Vi vet ikke når østslaverne innvandret til det senere russiske riket, men på den tiden da Rurik ble tilkalt, hadde de, i likhet med andre folkeslag, slått seg ned langs elvene. De drev utstrakt handel med folk fra Svartehavs-regionen, med vikingene og araberne. Varene fant de i skogen: honning og voks fra villbier, pelsverk, tømmer og fisk fra 10
elvene. Men en av de viktigste varene var slaver. I Konstantinopel (nåværende Istanbul) ble det omsatt så mange av dem at navnet på folkeslaget fikk betydningen av treller. Rundt markedsplassene dannet det seg tettsteder og byer. De eldste ligger helt sør i landet og ble i sin tid grunnlagt av antikkens grekere, men lenger nordvest finner vi byer som ble etablert på 700- og 800-tallet: Smolensk ved elven Dnjepr, Uglitsj ved Volga, Rostov ved Nerosjøen, som ligger i Volga-vassdraget, Novgorod ved Ilmen-sjøen, ikke langt fra Volkhov-elven, for å nevne noen. De mange byene førte til at vikingene kalte Rus for «Gardariket»: riket med byene. Hver by hadde sin egen regjering og fyrste, og alle forsøkte å underlegge seg omlandet. Byene dannet kimer til hver sin statsstruktur, men et av fellestrekkene var en folkeforsamling som på russisk heter vjetsje. Fyrstene måtte styre innenfor de rammene folkeforsamlingen satte opp. Slik ser vi at et slags direktedemokrati var den eldste formen for styresett i det senere så autokratiske Russland. Etter Ruriks død var det hans sønn Igor (Yngve) som skulle overta styringen av Novgorod, men han var mindreårig, og Oleg (Helge), «som var av Ruriks slekt», kan Nestor fortelle, regjerte for ham. I 882 samlet Oleg en stor hær bestående av «varjager, slaver, tsjuder, vepser» og en rekke andre folkeslag. Hæren kom til Kiev, som Oleg utropte til «mor til alle byer i Rus». Dermed var både Novgorod, Kiev og området mellom, altså nesten hele handels- og vannveien mellom Østersjøen og Svartehavet, underlagt én fyrste. Det vidstrakte området med vannveier og handelssentra måtte sikres mot angripende stammer – og helst burde det østromerske rikets hovedstad, Konstantinopel, inntas. Slik ville Rus også beherske inngangen til Svartehavet fra Middelhavet. I det minste burde byen skattlegges. Det var hva Oleg satte seg fore. I 907 seilte han mot keiserbyen, men innbyggerne hadde sperret av innseilingen. Oleg satte hjul på skipene og seilte over land mot byen. Grekerne ble redselsslagne: «Ødelegg 11
ikke byen, vi skal betale deg skatt, så mye du ønsker.»3 Hærtoget endte med en freds- og handelsavtale. Oleg døde i 912 og ble etterfulgt av Igor. Hans regjeringstid spente over urolige år. Rus var under stadige angrep fra andre slaviske stammer og asiatiske nomader. I 914 gikk Igor til krig mot drevjalene (et slavisk folk) og underla seg dem. I 941 forsøkte også han å ta Konstantinopel. Keiserhæren var imidlertid i besittelse av et våpen som var ukjent for ruserne, og som man heller ikke nå helt forstår hva var; av beretningene kunne det minne om napalm. Gresk ild, som våpenet ble kalt, var en brennende væske som ble skutt ut av et rør, og som klebet seg til alt den traff, og brente det opp. «Det virket som om grekerne var i besittelse av lynet, som ellers er på himmelen,» fortalte de da de var kommet hjem til Kiev. Tre år senere, i 944, samlet Igor nok en hær og satte igjen kursen mot Konstantinopel. Det kom til forhandlinger mellom Igors folk og keiserhæren. Utsendinger fra begge parter møttes. Den rusiske delegasjonen presenterte seg, og flere av medlemmene hadde skandinaviske navn. Det var gått omkring 80 år siden Rurik grunnla Rus, og fortsatt var det skandinaviske innslaget påtagelig.4 Igor ble drept da han igjen gikk mot drevljanene, et slavisk folkeslag. Igors enke, Olga (Helga), var blitt igjen i Kiev med parets mindreårige sønn Svjatoslav. Hun regjerte i hans sted; det er oppsiktsvekkende at en kvinne på denne tiden inntok en så fremtredende plass. Hun skulle vise seg som en slu og dyktig statsleder. Det viktigste for Nestor (og for oss) i Olgas regjeringstid var at hun i 955 reiste til keiserbyen og lot seg døpe. Olga var den første kristne på Kiev-rikets trone. Olgas sønn, Svjatoslav, forble hedning, til morens sorg. Men han var en mektig kriger og gikk blant annet i 965 til felts mot khazarene, et tyrkisk folk som i flere århundrer hadde behersket steppene nord for Kaukasus og store 12
deler av dagens Russland og Ukraina. Khazarene, i alle fall eliten, hadde på 800-tallet konvertert til jødedommen; dermed fikk de en markert identitet forskjellig fra muslimene, de hedenske ruserne og de kristne. De var likevel alliert med keiseren i Konstantinopel og bidro til å stanse den arabiske fremrykningen mot dagens Russland og Øst-Europa. Under Svjatoslav fikk ruserne overherredømme over khazarenes rike. Slik sikret han Volga for Kiev-riket og dermed ferdselsveien ned til Det kaspiske hav. Svjatoslav hadde tre sønner: Jaropolk, som han innsatte i Kiev, Oleg, som fikk drevjanenes rike – og Vladimir, som ble innsatt i Novgorod. Etter Svjatoslavs død startet en brødre- og borgerkrig som med viktige avbrytelser kom til å vare i flere århundrer. Jaropolk gikk mot Oleg, som ble drept i slaget som fulgte. Da Vladimir fikk høre det, flyktet han «over havet» og vendte tilbake til Novgorod med en hær av varjager. Han sendte bud til Jaropolk i Kiev med beskjed om at han var på vei mot ham. Ved hjelp av list fikk han broren drept, og han ble enehersker i Kiev. Nestor forteller at han der reiste et hov til ære for de hedenske gudene og lot bringe menneskeofringer til dem. Skal vi tro munken, var Vladimir ikke utelukkende blodtørstig, men umåtelig kvinnekjær. Han tok sin bror Jaropolks enke til ekte, hun var opprinnelig en gresk nonne som Svjatoslav hadde gitt sønnen i presang. I tillegg hadde Vladimir fire hustruer og åtte hundre friller, kan Nestor fortelle. I det hele tatt skildres Vladimir som en villmann, horebukk og tvers igjennom syndig. Portrettet av Vladimir er nok så dystert for å skape en kontrast til det han senere gjorde: Han lot seg døpe og bidro til å kristne Rus. Med den handlingen startet den egentlige russiske historien.