Det vi så, var et svik mot barna (9788241961403)

DET VI SÅ, VAR ET SVIK MOT

En ny retning for velferdsstaten

Det vi så, var et svik mot barna

Inga Marte Thorkildsen

Det vi så, var et svik mot barna

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2023

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Trine & Kim

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boka er satt med Minon Pro 10,8/15 pkt.

1. opplag 2023

ISBN: 978-82-419-6140-3

Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og NFFO.

Spørsmål om denne boka kan du rette til Vigmostad & Bjørke AS

Kanalveien 51

5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no

www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er gjort med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Innledning Vi vet nok til å handle nå

Alvorlige barndomsbelastninger er en av de viktigste kildene til helseproblemer i Norge. Vi har aldri hatt mer kunnskap om barndommens betydning enn vi har nå – aldri visst mer om hva en utrygg oppvekst fører til, og hvorfor. En god, eller en dårlig, barndom varer livet ut. Men den varer også i generasjoner.

Det er ti år siden Verdens helseorganisasjon slo fast at barnemishandling er en ledende årsak til ulikhet i helse. De som er dårligst stilt i samfunnet, er i størst risiko, men barn fra alle samfunnslag er berørt. Vi ser også en kumulativ effekt: Problemene har en tendens til å hope seg opp. En ulykke kommer sjelden alene, og blir det flere av dem, blir problemene mangedoblet.

Barndomstraumer dreier seg ikke bare om barnemishandling slik vi gjerne ser det for oss; voksne som denger løs og forgriper seg seksuelt på barn – eller å vokse opp i krig. Det handler også om alt det som kan skje i et barn som aldri kan være trygg for andres hånende kommentarer, hjemme eller for eksempel på skolen. Barn som ikke vet om de blir beskyttet og trøstet, og som lurer på om de er mulig å bli glad i. Barn som tror at det er deres skyld at foreldre blir syke, ruser seg eller dør, siden ingen forteller dem at det ikke er det.

Et folkehelseproblem

I mer enn 20 år har vi visst at barndomstraumer (Adverse Childhood Experiences, ACE-er) har en dose-respons-effekt som ledere,

premissleverandører og ansatte i velferdsstaten er nødt til å kjenne til: Jo større dose av det man ikke skal ha i barndommen, desto større helseproblemer. Forskerne har dokumentert denne sammenhengen på en rekke områder som faller inn under folkehelsepolitikken: røyking, fedme, depresjon, selvmordsforsøk, rusavhengighet, hjertesykdom, seksuell risikoatferd og dødelighet. Dose-respons-effekten gjelder for kreft, hjerte-karsykdommer, kroniske lungesykdommer og diabetes, altså ikke-smittsomme, kroniske sykdommer som regnes som de mest utbredte dødsårsakene blant alle voksenbefolkninger i alle vestlige land.

En av de framtredende norske forskerne på feltet sier det på denne måten: «Effektstørrelsen, eller styrken, på sammenhengen mellom alvorlige barndomstraumer og seinere helseproblemer tilsvarer effektstørrelsen som en finner i sammenhengen mellom røyking og lungekreft». 1

Det er snart ti år siden vi fikk den første representative omfangsundersøkelsen av vold og voldtekt i Norge. Den viste både at svært mange voksne har vært utsatt for vold og overgrep i barndommen, og at mange har opplevd mye vondt. Dette ble bekreftet i en ny studie i 2023.

I den første omfangsstudien oppga ti prosent kvinner og seks prosent menn at de hadde opplevd mellom to og fem typer av alvorlig vold og seksuelle overgrep i barndommen. I absolutte tall dreier dette seg om flere hundre tusen nordmenn. Ikke alle får helseproblemer, men vi vet at risikoen øker med flere typer krenkelseserfaringer.

Barndommen er spesiell

I 2019 fikk vi den første representative norske omfangsundersøkelsen av ungdoms erfaringer med vold og seksuelle overgrep. Den viste at

1 Iris Steine, psykologspesialist og forsker ved Berkeley i California. Intervjuet i podkasten Barndommen varer i generasjoner. Episode 3, 2022.

én av fem 12–16-åringer hadde opplevd psykisk vold fra foreldrene. Like mange hadde opplevd fysisk vold fra foreldre minst én gang. Mange, særlig jenter, hadde opplevd seksuelle overgrep fra voksne, og vi vet at mange av dem vil oppleve flere voldtekter videre gjennom ungdomstida og i voksen alder, noe som kan få store negative effekter og gjøre dem sårbare for nye belastende erfaringer seinere i livet.

Hele fire av fem av disse ungdommene hadde aldri fortalt noe om det til hjelpeapparatet. Én av seks sa at de ikke hadde noen å snakke med om vanskelige ting. Dette er dramatisk.

Ved University of California, Berkeley har et forskerteam nylig funnet økt forekomst av et spesielt stresshormon i svangerskapet hos kvinner som har opplevd de mest alvorlige barndomstraumene, som seksuelle overgrep og vold. Ikke engang kvinner som har opplevd krig i voksen alder, påvirkes på samme måte av dette stresshormonet i svangerskapet som kvinner som har opplevd vold og seksuelle overgrep mens de var barn, viser det seg. Det er noe helt spesielt med barndommen, noe helt spesielt med å være prisgitt andre mennesker på den måten barn er. Mye tyder på at barndomstraumer er med på å «omprogrammere» biologiske systemer – det som kalles epigenetikk.

Hvor er debatten?

Når noe utgjør en så alvorlig trussel mot folkehelsa og mot barns liv og helse, skulle man tro at det førte til omfattende debatt og langvarig innsats, på tvers av samfunnet og politiske partier. Et demokrati, som attpåtil har en velutviklet velferdsstat, kan vel ikke leve med at så mange barn får barndommen, skolegangen og helsa si truet av dårlige oppvekstbetingelser? Men mye av den livsviktige kunnskapen vi har om barn og barndomsbelastninger, blir ikke brukt. Ikke i utdanningene, ikke av praksisfeltet og ikke ved utformingen av politikken. De politiske debattene om velferdsstaten dreier seg sjelden eller aldri om barndomsbelastninger og -traumer, og temaet løftes ikke i valgkamp.

I Norge diskuterer politikerne om vi har råd til å beholde velferdsstaten vår. Men få snakker om kostnadene som er knyttet til barndomstraumer, selv om det dreier seg om svimlende summer.

I en artikkel i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet ble disse utgiftene nylig beregnet til 2,7 prosent av Norges BNP, tilsvarende 110 milliarder kroner per år.2 110 milliarder tilsvarer eksporten av sjømat i 2020 – et politikkområde som får betydelig oppmerksomhet, i motsetning til barndomstraumer.

I 2020 slo Verdens helseorganisasjon fast at å stoppe det de kalte «voldsepidemien mot barn», kan gi omfattende og dyptgripende helsemessige, sosiale og økonomiske fordeler, både nasjonalt og globalt, så vel som for kommende generasjoner. WHO understreket at disse gevinstene klart rettferdiggjør – og oppveier kostnadene av – ressursene som brukes på å forebygge vold mot barn.3

I Storbritannia fant forskere at perinatale (før, under og etter fødsel) depresjoner, angst og psykose gir en langtidskostnad for samfunnet på cirka 8,1 milliarder pund, omlag 96 milliarder kroner, for hver ettårige fødselskohort.4 De fastslo at selv en relativt moderat forbedring i utfallet som resultat av bedre tjenester vil være nok til å rettferdiggjøre de ekstra kostnadene det vil ha å bringe kvaliteten opp på et tilstrekkelig nivå. I Storbritannia konkluderer de på følgende måte: «Dette er et investeringsspørsmål som ikke kan oversees.»5

James Heckman, nobelprisvinner i økonomi, har vist at investeringer som gjøres i svangerskapet og gjennom de tidlige leveårene, er spesielt lønnsomme. Og like viktig: Når vi kommer inn tidlig, kan vi lettere forhindre at lidelsene overføres fra generasjon til generasjon.

2 Hughes et al. (2021).

3 WHOs Global Status Report on Preventing Violence Against Children (2020).

4 Bauer et al. (2014).

5 Ibid.

Viktige erfaringer

Jeg har engasjert meg i dette fagfeltet i mer enn 25 år, som politiker på ulike nivåer i norsk politikk, og gjennom ulike verv og stillinger. De siste 10–15 åra har jeg også vært formelt oppnevnt som pårørende og støtteperson for flere forskjellige mennesker som ble svikta helt fra de var små, og som ikke har egen familie til å stille opp for seg. Det har gjort noe med meg.

Som pårørende har jeg kommet tett på smerten. Jeg har sett mennesker jeg er glad i, forsvinne i dissosiasjon, få kramper og lammelser og slutte å puste. Jeg har sett hvordan mareritt kan vekke et menneske gjennom en hel natt. Jeg har vært der under rier av flashbacks hvor bortgjemte minner presses ut som i en fødsel, i smerte og skam. Jeg vet hva det vil si at barndommen kommer i reprise. Jeg har sett det selv.

Som støtte for traumatiserte mennesker har jeg også kommet tett på mange hjelpesystemer og ansatte. Jeg har opplevd hvordan mennesker sendes rundt, kartlegges, avvises og henvises, uten at noen kommer inn til kjernen av problemet. Jeg har sett folk bli påført skam, fratatt menneskelighet og verdighet, og til og med bli retraumatisert i hjelpeapparatet.

Jeg har også selv hatt ansvaret for ulike velferdssystemer og hatt tett kontakt med ansattes organisasjoner, fagmiljøer, embetsverk og interesseorganisasjoner. Til sammen gir alt dette meg viktige erfaringer og innsikter i systemene, fra både innsiden og utsiden. Jeg håper de kan bidra til inspirasjon. Jeg vet at det er mulig å forandre på ting.

Å skape forandring

Med denne boka håper jeg å nå ledere, politikere og andre toneangivende miljøer som kan løfte tematikken og omsette kunnskapen i handling. Vi må forebygge mer, komme inn tidligere med hjelp som

faktisk hjelper. Og vi må endre på hjelp som virker krenkende, som påfører ny smerte og skam.

Jeg ønsker også å nå de ansatte i velferdsstaten og i utdanningssystemene, for jeg vet at problemene ikke er deres feil. Også de lider under systemer som verken er oppdatert eller innrettet mot å hjelpe på den måten vi vet fungerer aller best.

Jeg håper at boka kan være til støtte og hjelp for dem som har hatt en barndom uten den hjelpa og beskyttelsen de skulle hatt, eller som har møtt et system som ikke forstår hva traumene deres går ut på, som skammer seg og føler skyld. Kanskje kan jeg bidra til litt mindre skyldfølelse, litt mindre skam? Kanskje kan jeg også gjøre det litt lettere for noen av de pårørende som strever med de samme opplevelsene som jeg selv har. Det finnes håp!

I boka har jeg brukt anonymiserte historier til å innlede og illustrere hvert kapittel, både i del 1, «Alvorlige problemer i velferdsstaten» og i del 2, «Mulige løsninger». Både navn og andre faktaopplysninger er endret på. Jeg bruker kunnskap fra mange ulike kilder, fra både forskning, rapporter, politiske dokumenter, egne og andres erfaringer og mye annet. Når jeg bruker eksempler fra virkeligheten, både innledningsvis og videre utover i kapitlene, er disse valgt ut fordi jeg vet at de representerer mange andre. Gjennom årene er mange mønstre blitt tydelige for meg.

Det er en overvekt av innledende historier fra Oslo, siden det var her jeg avsluttet min 18 år lange karriere som politiker. I seks år hadde jeg det øverste politiske ansvaret for ulike velferdssystemer i hovedstaden, og jeg har derfor aller best innsikt i detaljene fra denne kommunen. Imidlertid ser jeg, fra både forskningen, rapporter og medieoppslag, at mange av disse erfaringene er representative for ulike deler av landet. Mange av løsningene er dessuten overførbare, selv om de selvfølgelig må tilpasses lokale forhold.

Alvorlige problemer i velferdsstaten

Kapittel 1

Vi utsetter barn for fare

Da Marie flyttes til et beredskapshjem, har ulike instanser vært tett på familien i alle år. Marie er liten for alderen og har langt, lyst hår i en flette nedover ryggen. Hun er sju år og har store forsinkelser og skeivutvikling, men er også blid og tillitsfull og lett å få kontakt med.

Da Marie flyttes hjemmefra, har hun ikke lært å gå på do selv, hun har aldri vært hos tannlegen, og hun har fått en alvorlig diagnose.

Bekymringene for jenta begynte lenge før hun ble født og fortsatte gjennom graviditeten, gjennom åra på helsestasjonen, i barnehagen og på skolen. Det ble sendt utallige bekymringsmeldinger til barnevernet fra helsevesen, barnehage, politi, naboer og andre rundt henne. Barnevernstjenesten forsøkte flere ganger å overta omsorgen for Marie, men vant ikke fram i fylkesnemnda.

Bekymring fra første stund

Jens, pappaen til Marie, blir født inn i en familie med store utfordringer. Oppveksten preges av høyt alkoholforbruk, mye krangling, flytting og skolebytter. Barnevernet overtar omsorgen for ham i tiårsalderen, og etter en periode i fosterhjem ender han på institusjon. Tolv år gammel begynner han å røyke hasj, og han slutter på skolen som 16-åring for å jobbe. Det er på denne tida han treffer den ett år

yngre Nora som etter hvert skal bli mammaen til Marie. Jens er flink i jobben sin, og en stund klarer han å kombinere den med økende rusproblematikk. Nora har vokst opp med en del ressurser i familien, men preges av moras psykiske problemer. Foreldrene er skilt, men faren gifter seg etter hvert på nytt. I 13-årsalderen utvikler hun en spiseforstyrrelse og sterk angst og begynner å selvmedisinere seg på tabletter hun finner hjemme. Hun diagnostiseres med ADHD og får medisiner for dette.

I 15-årsalderen møter Nora Jens. Da Nora blir gravid, har hun for lengst forlatt skolen og vært ute av jobb og studier i flere år. Hun har et rusproblem og lite kontakt med familien sin. Nora og Jens har et turbulent forhold preget av økende rusbruk hos begge. Forholdet er slutt da Nora oppdager at hun er gravid, men de bestemmer seg for å prøve igjen. Hjelpeapparatet aktiveres i graviditeten, og hun følges gjennom svangerskapet. Da Marie blir født, står det i jordmors notater at Nora har vært fulgt opp vedrørende rus, men at hun hevder å være rusfri og sier at hun har et stort nettverk rundt seg. Marie sendes hjem uten at sykehuset noterer seg noen bekymring. I denne perioden, og i årene etter, har ikke Nora kontakt med familien sin, og hun har omfattende sosial angst, som gjør at hun i liten grad kommer seg ut av døra hjemme. Alt dette står i kontrast til det hun forteller til jordmor og andre som følger henne opp.

Helt fra begynnelsen av Maries liv er helsesykepleier tett på den lille familien. Hun vet at det har vært rusproblematikk inne i bildet, at foreldrene er unge og har et begrenset nettverk. Hun har ekstra kontroller og dokumenterer godt både når foreldrene kommer og når de ikke kommer til avtalte timer. Hun har også kontakt med barnevernet, og det går fram av journalen at hun er svært bekymret. Likevel er det mye helsesykepleieren ikke vet.

Det første året har Marie mange helseplager. Helsesykepleier og legevakt har notert at foreldrene oppsøker hjelp for søvn, spising, fordøyelse, mye gråt, feber, eksem og hyppige ørebetennelser.

Foreldrene er ofte på legevakta med Marie og framstår som «desperate» og «utslitt». Jenta har da vært syk i opptil tre uker. Imidlertid mottar helsesykepleieren ingen epikrise fra legevakta, så hun vet ingenting om besøkene der. Samtidig sender hun bekymringsmelding, og barnevernet innhenter derfor informasjon fra legevakta. Denne informasjonen får ikke helsesykepleier. Da Marie er rundt ett år gammel, noterer helsesykepleier at utviklingen er forsinket. Marie settes foran tv-en i opptil tolv timer om dagen. Nora tror jenta hennes har mange allergier, og det er også mye hun ikke liker, derfor har Marie et svært begrenset matinntak, som bare består av søte matvarer. Helsesykepleier noterer at hun gir mor råd om tannhelse. Marie begynner i barnehagen, og mor gir helsesykepleier fritak til å snakke med dem. Så når Nora avlyser avtaler og sier det er fordi Marie er syk, ringer helsesykepleier barnehagen, som kan fortelle at Marie er der og ikke er syk. Både barnehagen og naboer melder etter hvert inn ny bekymring for rus, husbråk og generell bekymring for omsorgen Marie får. I tillegg kommer det bekymringsmelding fra politiet etter at far har vært involvert i flere rus- og voldsepisoder. De er dessuten bekymret for hvordan det ser ut hjemme i leiligheten med tanke på at det bor et barn der.

Barnevernstjenesten ber om urinprøver av foreldrene, men de blir ikke pålagt å levere dette. Foreldrene til Marie nekter å følge anbefalingen om å levere urinprøve to ganger i uka. Marie er nå tre år, og det er mange rundt henne som er alarmert, men de snakker ikke sammen og vet ikke hva de andre vet, eller ikke vet. Marie fortsetter å bo hjemme. Barnehagen er stadig bekymret og setter inn flere tiltak. Samtidig er det vanskelig å følge tett nok opp, siden hun er mye borte. Da Noras bror blir sykehusinnlagt, besøker Marie og Nora ham, og personalet på sykehuset som behandler broren, synes at Nora fremstår som ruset under besøket der hun har datteren med. Også de sender en bekymringsmelding.

På dette tidspunktet får Nora og Jens mye veiledning, men Maries utvikling blir stadig dårligere. Flere steder dokumenteres det at hun følges opp for diverse plager når det gjelder syn, hørsel, motoriske forsinkelser og språkutvikling. I ettertid kan man se at hun ikke fikk oppfølging for noe av dette. Hjelperne trodde at foreldrene ivaretok oppfølgingen, men i virkeligheten maktet de det ikke. Barnehagen sender etter hvert en ny bekymringsmelding. Marie kommer ofte seint og er uopplagt, hun har mugg i matboksen og sliter med sosiale relasjoner i barnehagen. Det kommer ny bekymringsmelding fra legevakta også. En lege har skrevet ut medisiner til Nora og oppdager tilfeldigvis at hun har vært og hentet ut sterke medikamenter unormalt ofte og i unormale mengder. Dette dokumenteres av barnevernstjenesten, men endrer ikke oppfølgingen av Maries omsorgssituasjon.

Diagnosen sperrer for utsikten

Maries bekymringsfulle utvikling gjør at hun henvises til spesialisthelsetjenesten. Fire år gammel får hun en alvorlig diagnose. Sykehuset får vite litt om at hun lever under vanskelige forhold, men de har ikke tilgang til bakgrunnsinformasjon og vet ikke hvor omfattende og langvarig omsorgssvikten og vanskelighetene har vært. Sykehuset bemerker at noen av symptomene også kan komme som følge av at hun lever i en uheldig omsorgssituasjon, men diagnosen hun får, stilles uten at situasjonen er kartlagt, og sykehuset får ikke vite noe av barnevernet. Barnevernstjenesten forsøker etter hvert på nytt å overta omsorgen, men på grunn av diagnosen anser fylkesnemnda det nå som bedre for Marie å bo hjemme i kjente og vante omgivelser enn å flyttes, samt at hun vil være et krevende barn å få fosterhjem til nå som hun har utviklet ekstra hjelpebehov.

Det er på denne tida Marie forteller barnehagepersonalet om farens voldsbruk, både mot henne selv og mot mora. Hun er snart fem år og kommer til avhør på barnehuset, men klarer ikke å fortelle

politiet det hun har fortalt til barnehagen. Marie henvises til en legeundersøkelse på barnehuset, men legen og sykepleieren hun møter, har mottatt lite bakgrunnsinformasjon om henne, og da de undersøker kroppen hennes, finner de ingen ytre tegn til vold. Imidlertid har Maries tenner mye karies, og hun er ustelt og litt undervektig. Barnevernstjenesten har gått for dagen da Marie er ferdig undersøkt, og informasjonen skrives inn i notatet som etter hvert går til og eies av politiet. Saken henlegges, og barnevernet fortsetter sin oppfølging av jenta i hjemmet. Rapporten blir liggende hos politiet.

På skolen får Marie tett oppfølging. På denne tida er begge foreldrene helt ute av arbeidslivet, de flytter ofte og bor tidvis fra hverandre. Bekymringen for jenta er stadig høy, og hun lever videre med diagnosen og helseutfordringene som foreldrene ikke makter å hjelpe henne med. Alle tegn på at hun ikke har det bra, tilskrives diagnosen hun har fått.

En dag blir Nora så alvorlig skadet av volden fra Jens at naboen som finner henne, ringer etter ambulanse. Som så mange ganger før, har Marie vært til stede under voldsutøvelsen. Mora blir innlagt, og faren fengsles, så til forskjell fra andre ganger Marie har fortalt om vold, er det nå ingen som kan passe henne hjemme. Denne gangen flyttes hun til et beredskapshjem.

Over sju år uten endring

I over sju år var helsevesen, barnehage, skole, politi og barnevern bekymret for og tidvis alarmert over Maries situasjon. Bekymringsmeldinger ble sendt, til dels fulgt opp og deretter lagt til side, samtidig som jenta hele tida viste tydelige tegn på at hun ikke hadde det bra. Årene gikk, frustrasjonen økte, og gradvis slo flere seg til ro med at det egentlig var Marie det var noe galt med.

Jeg har fått historien om Marie fra en sykepleier, Ingrid, som kjenner den fra flere vinkler, og som har lang erfaring fra arbeid

med vold og seksuelle overgrep mot barn. Ingrid ønsket å fortelle om Marie fordi historien er illustrerende for situasjonen til mange av de barna hun treffer gjennom jobben sin. I materialet blir det tydelig for Ingrid at bekymringen for foreldrene ikke i stor nok grad settes i sammenheng med bekymringen for jenta. Ingen hadde oversikt over helheten, og gradvis dreide bekymringen bort fra omsorgssituasjonen hennes. Diagnosen hun fikk, ble ikke forstått som et resultat av omsorgssvikten hun ble utsatt for. I fylkesnemnda ble den brukt som et argument for at hun skulle fortsette å bo hos de samme foreldrene som hadde påført henne skade.

Da Ingrid treffer Marie, har jenta akkurat fylt åtte år. Hun har bodd i beredskapshjem i snart ett år og sluttet med bleier for et halvt år siden. Hun har trukket sju tenner i narkose, lærer seg å pusse tennene og øver seg på å like forskjellige typer mat. I løpet av bare noen måneder har hun begynt å sovne lettere om kvelden, og hun sover roligere gjennom natta. Atferdstrekkene som følger med diagnosen hun fikk, blir gradvis mindre tydelige. Ingrid spør: Kunne barn som Marie ha vært reddet hvis vi som jobber i velferdsstaten, hadde snakket bedre sammen? Hvis vi satte oss ned tidligere og sammen gikk gjennom alt vi visste om disse barna? Jeg føyer til for egen del: Kunne vi ha reddet dem hvis vi som samfunn fullt ut tok inn over oss hva omsorgssvikt og mishandling kan gjøre med barn, med barns atferd, helse og mulighet til å fortelle? Kunne vi ha reddet Marie hvis vi forsto at barn ikke har tid til å vente i årevis før det skjer noe med omsorgen de får?

NOU 2017: 12 Svikt og svik mot barn

Tidlig om morgenen den 22. juni 2017, flere år før helsepersonell skal gjennomgå alt i Maries sak og finne ut at nesten alt som kan svikte, svikter, går leder av Barnevoldsutvalget, mangeårig politimester og fylkesmann (statsforvalter) Ann-Kristin Olsen, opp på talerstolen

i regjeringskvartalet. Den høye, bestemoraktige, milde sørlendingen med smale briller og grå knute i nakken ser utover forsamlingen av politikere, byråkrater og organisasjonsfolk, forskere og journalister.

Så sier hun: «Vi har avdekket en massiv systemsvikt. Men systemsvikt er ikke alene et dekkende ord, for det vi så i sakene, har vært et svik mot barna.»

Barnevoldsutvalgets rapport fikk tittelen Svikt og svik, og utvalget ble det første i Norge som gikk gjennom enkeltsaker der barn har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep. I de 20 sakene de så på, var det 57 barn. Sju av dem døde.

Dette var noen av utvalgets viktigste funn:6

• Avdekking var ikke et resultat av det offentliges innsats.

• Samtaler med barn manglet eller hadde for dårlig kvalitet. Det var for eksempel ikke tilrettelagt for at barna kunne snakke trygt.

• Barn ble ikke lyttet til, og omsorgssituasjonen ble vurdert uten at man snakket med dem først.

• Manglende forståelse for årsaker til symptomer, atferdsuttrykk og andre tegn. Et framtredende funn var at vurderinger av barns psykiske helse og utvikling ble gjort uten å undersøke hvorvidt deres vansker kunne henge sammen med stressbelastninger i omsorgssituasjonen.

• Melde- eller avvergeplikten ble ikke overholdt.

• Ansattes relasjon til foreldre ble prioritert, på bekostning av barna.

• Foreldres sårbarhet og risikofaktorer, som rusproblemer eller tidligere voldshistorikk, ble ikke fanget opp, eller ble undervurdert.

• Svikt i samarbeidet mellom tjenester og for lang saksbehandlingstid.

6 NOU 2017: 12.

I åtte år gamle Maries sak kunne man krysse av for mange av disse punktene. Saken hennes var ikke en del av kunnskapsgrunnlaget til Barnevoldsutvalget, for store deler av svikten og svikene som hun ble offer for, skjedde etter at utvalget var ferdige med arbeidet sitt. Gjennomgangen som avslørte det fulle omfanget av saken hennes, ble først gjort lenge etter at NOU-en deres ble framlagt. Det er lite som tyder på at situasjonen for andre barn vil endres dramatisk med det første, til tross for en rekke nye initiativer fra departementer og direktorater som en følge av Barnevoldsutvalgets rapport. Det Barnevoldsutvalget avdekket, er ikke nytt, og mye er påpekt i en rekke andre rapporter de siste åra.7 Dessuten: Allerede for nesten 40 år siden ble den første systematiske gjennomgangen av barnemishandlingssaker gjort i Norge, ved Ullevål sykehus i Oslo. Mange av funnene fra den gangen er de samme som Barnevoldsutvalgets, til tross for at både lovverket og kunnskapsnivået er et helt annet nå enn den gangen. Hvorfor er det så mye som fortsatt ikke er endret? Et historisk tilbakeblikk kan kanskje gi oss noe av forklaringen.

Historien gjentar seg

På slutten av 1970-årene gikk en kvinne inn dørene til Ullevål sykehus i Oslo. Her skulle hun gjennomgå saker der barn var innlagt på barneavdelingen med mistanke om at foreldrene hadde mishandlet dem. Det skulle bli opptakten til et banebrytende arbeid som skulle resultere i den aller første norske doktorgraden på omsorgssvikt og overgrep mot barn. Kvinnens navn var Kari Killén, og hun ble Norges første sosionom med doktorgrad. Killén skulle bli en av landets viktigste fagpersoner på dette området, og også internasjonalt

7 Se for eksempel Riksrevisjonen. Dokument 3:5 (2022−2023); Helsetilsynet (2019); Barneombudet (2020).

anerkjent, blant annet som mangeårig president i Den internasjonale komiteen mot barnemishandling, ISPCAN. Undersøkelsene hennes fra barneavdelingen på Ullevål sykehus resulterte i en bok, Barnemishandling. Behandlerens dilemma. 8 Her oppsummerte hun sine viktigste funn.

Kari Killén er klar på at mange av hennes funn fra slutten av 70-tallet fortsatt gjør seg gjeldende. Hun har arbeidet med omsorgssvikts- og overgrepsproblematikk i nesten 70 år og er dermed den mest erfarne fagpersonen på dette feltet her til lands. Hun jobber fortsatt, skriver fagbøker, underviser og veileder, og i likhet med utvalgsleder Ann-Kristin Olsen og flere andre deltok hun i podkasten jeg laget høsten 2022.9 Hun har også vært sakkyndig i flere barnevernssaker de siste åra.

En viktig barriere mot å se barn som er utsatt for omsorgssvikt og overgrep, består i det Killén kaller «fagfolks overlevelsesstrategier». Hun identifiserte flere slike typiske overlevelsesstrategier allerede da hun jobbet med gjennomgangen av barnemishandlingssakene på Ullevål sykehus og sammenstilte sine funn med internasjonal forskning på feltet, og mange av disse gikk igjen i Svikt og svik-rapporten som ble overlevert barneministeren i 2017. Det er noe med dette fenomenet, mishandling og omsorgssvikt mot barn, som får voksne – også profesjonelle fagfolk – til å opptre på bestemte måter. Killén har sett det gang på gang: Når fagfolk ikke rustes godt nok, faglig og personlig, og når de ikke ivaretas av ledere som ser hvor krevende arbeidet deres er, så begynner de å beskytte seg selv mer enn de beskytter barna.

Den første overlevelsesstrategien kalte Killén overidentifisering med foreldre. Kort sagt innebærer den at voksne ser andre voksne bedre enn de ser barn, siden de er voksne selv. De lever seg lettere

8 Killén (1983).

9 Podkasten Barndommen varer i generasjoner, www.spillav.no

inn i hvordan andre voksne har det og kan for eksempel fort komme til å tenke at det er synd på foreldrene som har en så vanskelig unge eller så store vanskeligheter i livet. Kanskje var dette tilfelle i saken til Marie; i alle fall så de ikke sammenhengen mellom foreldrenes problemer og alvoret i den mangelfulle omsorgen for den lille jenta. Typisk er det også at man ser seg blind på alt det gode foreldre gjør, for eksempel for skolen, barnehagen eller i nabolaget. En gutt jeg intervjuet for flere år siden, hadde det slik. Mora var FAU-representant og godt likt. Men ofte, som når gutten var syk og helt hjelpeløs, pleide hun å slå ham. Det var det imidlertid ingen som trodde, ikke med en så flott mamma som gjorde så mye bra for skolen deres.

Når vi overidentifiserer oss med voksne, starter en prosess med benekting, bagatellisering og gjerne også det Killén kaller problemforflytning over på noe som er lettere å takle følelsesmessig enn barnemishandling. Psykiatriske diagnoser, som for eksempel ADHD, gikk igjen i Svikt og svik-rapporten. «Diagnoser som problemforflytning» ser vi også i saken til Marie, og i saken til Christoffer Kihle Gjerstad – åtteåringen som til slutt ble slått i hjel av stefaren sin, men hvor fagfolkene rundt stort sett hadde blikket stivt festet på ADHDdiagnosen og medisineringen.10 De forsto ikke hva som skjedde – før det var for seint.

Fra både norsk og internasjonal forskning vet vi at risikoen for at barn med ulike funksjonsnedsettelser utsettes for vold og seksuelle overgrep, er langt større enn for andre barn, det så vi også under pandemien.11 Men på grunn av diagnosene kan de være ekstra utsatt for det vi kan kalle offentlig omsorgssvikt: at ingen ser dem eller forstår hva de lever med. Vi ser det i mange av sakene: Vi har permanent flyttet problemet over på noe annet, noe vi kan tåle bedre enn at barn

10 Gangdal (2011).

11 NKVTS-rapport nr. 2 (2020).

blir utsatt for overgrep. En medisinsk diagnose vil alltid være enklere å forholde seg til enn en brutal og smertefull virkelighet. Da svikten og svikene mot Christoffer ble avdekket i sin fulle bredde og lagt fram for offentligheten av Kari Evensen ved Fylkesmannen i Vestfold, sa hun:

Det er et fenomen i samfunnet vårt, dette. Voksne snakker helst med voksne, sjekker ut sannheten mot andre voksne og fortolker som voksne. De blir opptatt av atferd i stedet for hvordan ungen har det. 12

Også projisering av egen utilstrekkelighet over på andre – for eksempel samarbeidspartnere i andre tjenester eller familien selv – gikk igjen i Killéns materiale. Dette er en typisk overlevelsesstrategi for fagfolk som opplever maktesløshet, at de ikke kommer noen vei, men kanskje ender med å gå i utallige møter eller gjennomføre tiltak de ikke har noen tro på, men som de like fullt er pålagt å gjennomføre. Etter en stund i slike systemer kan man lett begynne å omtale samarbeidspartnerne, eller til og med barna eller foreldrene, på negative måter. Hjelpere kan ende med å bli autoritære «etterforskere» i stedet for å leve seg inn i hvordan barna og familiene har det.

I barnevernet kan dette typisk skje, ifølge Kari Killén. Men, som hun tidlig oppdaget, det fører ikke til noe godt. I stedet går folk i forsvar, familiene lukker seg mer, og det blir vanskeligere å hjelpe. Og siden det i disse sakene sjelden finnes fellende bevis eller andre vitner enn familien selv, ender det ofte med at tida bare går. Dessuten kan foreldre, som i Maries tilfelle, takke nei til barnevernets tiltak. Derfor konkluderte Killéns overordnede på Ullevål sykehus, overlege Sverre

Halvorsen, med at en grunnleggende holdningsendring blant personalet var nødvendig. Deres samtale- og kontaktform med foreldrene måtte forandres hvis de skulle oppnå tillit hos til dels aggressive og

benektende foreldre.13 De måtte i stedet forsøke å få dem på lag, vise at de ønsket å hjelpe.

En annen typisk overlevelsesstrategi fagfolk kan ty til, er jakten på det Killén kaller drømmeløsninger. Dette er løsninger som man «drømmer om» at skal virke, men som ikke står i forhold til problemets alvorlighetsgrad. Råd og veiledning kan være slike drømmeløsninger, slik vi ser det i Maries sak. Men råd og veiledning hjelper sjelden når foreldrene har store levekårsproblemer, rusproblemer, alvorlige psykiske problemer og ubearbeidede traumer fra egen oppvekst som utløses under stress. Gang på gang ser vi likevel at barn blir værende under mangelfull omsorg i årevis, som de barna NRK har fulgt i podkasten de lanserte i starten av 2023, «På innsiden av barnevernet». Et av barna blir ikke flyttet før hun er kommet i tenårene og selv har blitt et problem for samfunnet, til tross for at de første bekymringsmeldingene kom allerede da jenta ble født. Et annet barn lever med omfattende rusmisbruk og psykiske problemer som aldri oppdages, til tross for at barnevernet er tett på med både veiledning og råd. Killén mener at barnevernets hjelpetiltak ofte ikke står i forhold til problemene de skal løse, at de er dårlig tilpasset familienes behov og ofte preget av en såkalt one size fits them all-tankegang, det vil si forhåndsbestemt, uten at helheten i familiens situasjon er kartlagt. Slik hjelp treffer dårlig, mener hun. Selv har jeg møtt mange ungdommer som har vært utsatt for en annen type drømmeløsninger i form av atferdsregulerende tiltak eller sinnemestringskurs som for eksempel ART, Aggression Replacement Training. En av disse ungdommene ble jevnlig utsatt for seksuelle overgrep, og hun var sint for at ingen så henne eller forsto hva hun slet med. Det voksne betraktet som atferdsvansker, var i realiteten hennes forsøk på å overleve, å si fra om at noe var galt. Men de voksne rundt henne var bare opptatt av å fjerne symptomene; ingen undersøkte årsakene til at hun var så sint. Slik ble ART en drømmeløsning.

13 Forordet til boka Barnemishandling. Behandlerens dilemma. Killén (1983).

Tabukulturen

Historien om overgrep og omsorgssvikt mot barn er en historie om benektning, bagatellisering og plassering av skyld og skam feil sted: hos dem som er utsatt. For å forstå hvorfor det tar så lang tid å forandre på noe som vi hadde kunnskaper om allerede for over 40 år siden, må vi også ta inn over oss hvordan synet på barn, familie, oppdragelse og temaer som synd, skam, skyld og seksualitet har preget og fortsatt preger vår kultur.

Først i 1987 fikk vi et lovverk mot foreldres vold mot egne barn, men så seint som i 1998 mente fire av ti voksne nordmenn at foreldre burde kunne straffe barna sine fysisk.14 I undersøkelsen, som ble utført i et landsrepresentativt utvalg på vel 8000 personer, sa bare seks av ti seg uenige i utsagnet: «Foreldre bør ha adgang til å gi sine barn fysisk straff, som for eksempel ris eller ørefiker.» I England viste en undersøkelse fra 2001 at ni av ti engelskmenn mente det er greit at man slår barn. Fysisk avstraffelse måtte imidlertid ikke være så hard at den «gir merker eller skader som varer lenger enn noen dager».15 Norske lærere kunne fysisk avstraffe elevene fram til 1936, og mange fortsatte med det lenge etterpå. Gro Hagemann, professor i historie ved Universitetet i Oslo, beskriver hvordan kampen mot at lærere skulle kunne slå barn, «vakte sterke reaksjoner i lærerstanden», og at lærerstanden i hovedsak motarbeidet lovendringen som gjorde fysisk avstraffelse forbudt.16 Ulike former for psykisk avstraffelse har dessuten vært hyppig brukt i skolen, med virkemidler som skammekrok, time-out og gjensitting.

Vår kultur har vært preget av en oppfatning om at det som skjer i familien, blir i familien. Vold i hjemmet ble kalt «husbråk» til langt

14 Når ble det riktig å slå barn? Heidi Gautun og Marit Skivenes. 23.8.03. https://www.

bt.no/btmeninger/kronikk/i/kvadA/naar-ble-det-riktig-aa-slaa-barn

15 Ibid.

16 Hagemann (1992).

utpå 2000-tallet, og jeg dokumenterte i min forrige bok17 hvordan lovverket, ikke minst med kvinnebevegelsens hjelp, er blitt endret slik at alvoret sakte, men sikkert er kommet bedre fram. Virkeligheten er likevel ikke alltid slik lovgiverne ønsker, og i 2019 kom en undersøkelse som viste at særlig psykiske overgrep mot barn, men også fysiske og seksuelle, fortsatt er svært utbredt.18 Selv om den såkalte oppdragervolden går ned, holder den grove volden seg stabil. De seksuelle overgrepene øker, blant annet på nett. Mange barn vokser dessuten opp i kollektivistiske, æresbaserte kulturer som aksepterer trusler mot barn og påføring av store mengder skyld og skam. Barn i ulike religiøse miljøer lever i frykt for at de eller noen de er glad i, vil havne i helvete, eller at de vil utstøtes av familien og fellesskapet hvis de ikke innordner seg reglene. I noen kulturer praktiseres rituell mishandling, som kjønnslemlestelse.

Mange innvandrere til Norge har et syn på barn og familien som likner mer på det norske slik det var for noen tiår siden, og dette har utfordret vår evne til å stå side om side med barna. Samtidig møtes mange minoritetsforeldre og minoritetsungdommer med fordommer, rasisme og stigmatisering. Det kan igjen gjøre samfunnet blindt for problemer i majoritetskulturen, men det kan også bidra til at mange blant minoritetene mister tilliten til institusjonene som skulle ha hjulpet og beskyttet dem eller barna deres.

Siri Søftestad har doktorgrad på temaet seksuelle overgrep mot barn og har gitt ut flere fagbøker. Hun har vist oss hvordan tabukulturen slår inn spesielt sterkt når det gjelder seksuelle overgrep mot barn.19 Slike overgrep skjer ofte i barnets nære relasjoner, fra voksne eller andre barn i familien, slekt, naboer, venner, kjærester,

17 Thorkildsen (2015).

18 NKVTS-rapport nr. 4 (2019).

19 Se blant annet Søftestad (2008), Søftestad og Andersen (2014) og Søftestad (2018).

klassekamerater og så videre.20 Dette gjør det enda vanskeligere for barna å fortelle om det de er utsatt for, siden konsekvensene kan bli så store. De kan miste alt som er kjent for dem, bli flyttet langt vekk, bli påført skam og få skylda for å ødelegge for familie og venner. Samfunnets manglende tydelighet og mangelfulle prioriteringer av barnas behov spiller på lag med overgripernes fortellinger: «Ingen vil tro på deg, du vil få skylda, de kommer til å si at du overdriver.» En stor del av de utsatte barna opplever at det er nettopp dette som skjer, noe som også er tydelig i den høye henleggelsesprosenten hos politiet, og i det lave antallet domfellelser i rettsapparatet. En lang rekke rapporter, fra Barneombudet, Redd Barna, Stine Sofies Stiftelse og Forandringsfabrikken, viser at barn ofte forsøker å si fra, men at mange ikke blir trodd. Tausheten rundt seksuelle overgrep, i barnehage og skole, i familier og i samfunnet ellers, gjør samtidig at barna kan gå lenge uten å vite hva som er normalt og ikke. De tror det er vanlig at overgrep skjer, de vet ikke hvor grensene går.

Gjennom 2000-tallet har vi blitt konfrontert med svært mange alvorlige mishandlings- og overgrepssaker som har bidratt til å sette lys på tabuene, både i Norge og internasjonalt. I den katolske kirken i Frankrike mener man nå at over 330 000 barn har vært utsatt for seksuelle overgrep over en periode på cirka 70 år, av 3000 overgripere.21 I Telford i England tror de at 1000 barn har vært misbrukt siden 70-tallet.22 Granskingen avslørte at politiet hadde lagt skylda for overgrepene på ofrene. Slik plasserer de seg inn i en lang tradisjon,

20 Man anslår at 30–50 prosent av de seksuelle overgrepene mot barn begås av andre barn. Se Draugedalen og Kleive (2022).

21 Anslår at 330.000 barn er utsette for overgrep i den katolske kyrkja i Frankrike. www.

nrk.no. 05.10.21.

https://www.nrk.no/urix/anslar-at-330.000-barn-er-utsette-forovergrep-i-den-katolske-kyrkja-i-frankrike-1.15678118

22 Ny rapport ryster britene: Voldtekt og overgrep i småby strekker seg tiår tilbake. www.

https://www.nrk.no/urix/ny-rapport-ryster-britene_-voldtekt-ogovergrep-i-smaby-strekker-seg-tiar-tilbake-1.16036284

nrk.no. 13.07.22.

for i England, så vel som i Norge, ble lovreguleringen av den seksuelle lavalder og kriminaliseringen av seksuelle overgrep mot barn først og fremst innført for å beskytte samfunnet mot løsaktige og ødelagte jenter og kvinner – gutter og menn var antakelig betraktet som mer robuste; de trengte derfor ikke beskyttelse.23 I Danmark ble ofre for seksuelle overgrep oppfattet som medskyldige og rettslig ansvarlige fram til 1967. Og i Frankrike forsøkte framstående intellektuelle, som Jean-Paul Sartre, Michel Foucault og Simone de Beauvoir, så seint som på slutten av 1970-tallet å få fjernet eller endret lovverk som ga beskyttelse til barn mot pedofile.24

I Rotherham i England ble det avslørt at mer enn 1400 barn ble misbrukt i perioden 1997 til 2013. Der oppdaget man også at personer sentralt plassert i politiet og hos dem som skulle følge opp barna, mente at problemets omfang var overdrevet. De var dessuten redde for rasismeanklager.25 Det var man også i Tysfjord i Nordland, hvor det ble avdekket over 150 overgrepssaker i 2016, i et lulesamisk område. Her viste det seg at lojaliteten gikk mot de voksne heller enn mot barna eller dem som var utsatt, at det var en manglende tillit til myndighetene etter mange år med omfattende diskriminering av det samiske folket, samtidig som politi og helse- og sosialtjenester ikke hadde hatt kompetanse til å se hva som hadde skjedd.26 Store overgrepssaker avsløres også på nett, som den såkalte Darkroomsaken fra 2017, der mer enn 73 menn ble dømt for nettovergrep og fysiske overgrep mot 300 barn i Norge og i utlandet. Flere titall barn

23 Søftestad og Andersen (2014).

24 Springora (2021).

25 Minst 1400 barn misbrukt i engelsk by. www.nrk.no. 26.09.14. https://www.nrk.no/ urix/1400-barn-misbrukt-i-engelsk-by-1.11900138

26 151 overgrepssaker i Tysfjord: 43 voldtektssaker, 40 omhandler seksuell omgang med barn under 14 år. Aftenposten og NTB. 28.11.17. https://www.aftenposten.no/ norge/i/vmm9zX/151-overgrepssaker-i-tysfjord-43-voldtektssaker-40-omhandlerseksuell-omgang-med-barn-under-14-aar

ble reddet ut av overgrepssituasjoner. Da Darkroom-saken ble kjent, uttalte etterforskningsleder Hilde Reikrås at «vi har bare sett toppen av isfjellet». Etterforskningen avslørte for øvrig store svakheter i politiets systemer og manglende tilgang til etterforskningsmetoder som kunne avsløre overgriperne.27

Metoo-kampanjen har de siste årene fått fram hvor omfattende bagatelliseringen av seksuelle overgrep og seksuelt krenkende handlinger fortsatt er i alle deler av samfunnet, og hvordan makt, kjønn og følelsesmessig ubehag og feighet spiller inn med hensyn til hvorvidt vi stopper det som skjer, eller om vi heller velger å se bort. Franske Vanessa Springora sjokkerte en hel verden med sin bok om hvordan fransk kulturelite lukket øynene eller til og med åpent aksepterte det som skjedde da hun ble utsatt for seksuelle overgrep fra en langt eldre mann. Han var en berømt forfatter som mange så opp til, og brukte sin posisjon til å fremme aksept for pedofili.

I sektor etter sektor har norske kvinner avslørt hvordan seksuell trakassering og overgrep har fått pågå i årevis uten at noen har tatt tak i det. I april 2023 kom i tillegg en Metoo-sak som viste at dette problemet ikke bare gjelder menn; da måtte selveste «LO-lederen» i Danmark gå av etter en rekke anklager fra underordnede menn om seksuell trakassering.28 Maktmisbruk er ikke avhengig av kjønn, men av makt. Alle deler av samfunnet er berørt, fra politikk til helsevesen, til forsvar og politi, fagforeninger, utdannings- og kultursektoren. Jo større makt som har vært involvert, desto større har ofte tilbøyeligheten vært til å se bort. Denne mangelen på evne og vilje til å se, til faktisk å tro at slikt skjer, rammer både voksne og barn. Men barn er enda mer maktesløse enn voksne. De er helt prisgitt at samfunnet orker å ta inn over seg at barn kan

27 Reikrås og Røren (2021).

28 Gjør metoo til ‘youtoo’. Selma Stormyren Larsen. 9.05.23. https://klassekampen.no/ artikkel/2023-05-09/gjor-metoo-til-youtoo

utsettes for skadelige handlinger som skaper ubehag hos oss, og at vi tåler å stå i dette ubehaget.

Problemet er at vi altfor ofte ser bort. Vi er alle en del av en politisk kultur som systematisk nedprioriterer arbeidet mot vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn, til fordel for andre, mindre ubehagelige samfunnsspørsmål. Verken politikere eller velgere orker å tenke tanken særlig lenge om gangen. Min erfaring gjennom 18 år i toppolitikken er at utsatte barns behov sjelden prioriteres når det virkelig gjelder, som i valgkamper og i budsjettprosesser. Barna må vike til fordel for andre, mer statuspregede og mindre ubehagelige samfunnsfenomener. Dessuten er jo alle imot overgrep mot barn, dermed blir det vanskelig å lage konflikter ut av det. Barna havner i det professor og statsviter Hege Skjeie en gang kalte «en myr av velvilje».

Slik kan vi si at tabukulturen settes i system, vi tillater direkte og indirekte at bagatellisering, usynliggjøring og systematisk nedprioritering skjer gang på gang. I utdanningssystemene ser vi det når det avdekkes at fagfolk generelt får altfor lite kunnskap om barndomsbelastninger som overgrep og omsorgssvikt, til tross for at vi bør være fullt klar over at absolutt alle som jobber med barn og familier, vil måtte forholde seg til dette problemet. Samtidig vet vi at svært mange nordmenn, også de profesjonelle som har som sin jobb å beskytte og ivareta barn, selv har erfaringer med krenkelser i barndommen og i nære relasjoner. Mange har aldri turt eller ønsket å bearbeide det, enn si hatt muligheten, og erfaringene har kanskje aldri vært tematisert på arbeidsplassen. Men slike opplevelser vil kunne ha stor innvirkning på hvordan de ansatte forholder seg til utsatte barn og voksne.

Frykt for ubehag går igjen i mange av overgrepssakene mot barn. Trusler og hets i sosiale medier kan bidra til frykten og få oss til å vegre oss enda mer. Lojaliteten kan forskyves ytterligere i retning av de voksne, på bekostning av hensynet til barna. Det kan forsterke eksisterende tvil og få oss til å la det hele ligge: Kanskje mistanken

er feil, kanskje familien flytter og det ikke blir mulig å hjelpe i det hele tatt? Kanskje noen andre, som kjenner familien bedre, tar ansvar uansett? Mulighetene er mange for at ansatte møter formelle og uformelle hindre som gjør at barn blir overlatt til seg selv. For noen kan det dreie seg om at ledelsen på jobben, i trossamfunnet eller i kommunen er mer opptatt av eget omdømme enn av å beskytte barna. For andre kan det dreie seg om manglende faglig og emosjonell støtte. Når fagfolkene heller ikke lærer noe særlig om disse fenomenene underveis i utdanningen, er utgangspunktet krevende. Ofte forstår de overhodet ikke hva det er de ser; de har ikke engang tenkt at det er mulig at slikt kan skje med barn eller familier, og i alle fall ikke dem de selv har ansvaret for. Alt dette er viktige grunner til at barn sviktes på nytt og på nytt, selv om de aldri har vært omgitt av så mange profesjonelle voksne noen gang før i historien.

Følelsenes betydning

I Svikt og svik-rapporten blir det fastslått at fagfolk flest lærer lite om vold og seksuelle overgrep under studiet. Heller ikke tilknytningsteorien er særlig vektlagt mange steder, selv om den er viktig for å forstå hvordan barn knytter seg til omsorgspersonene sine, og at de ut fra sine oppsummerte, tidlige erfaringer danner et trygt eller utrygt tilknytningsmønster som vil påvirke relasjoner seinere i livet. Manglene ble høsten 2022 bekreftet av studentledere fra både Pedagogstudentene og FO-studentene29, som fortalte at de får med seg altfor lite kunnskap om temaet fra sine respektive utdanninger, og at de verken har hatt tilstrekkelig med praksis eller veiledning til at de opplever seg kompetente i møte med utsatte barn og deres

29 Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.

familier.30 I arbeidet med denne boka har jeg møtt flere nyutdannede lærere som ikke har lært noe som helst om overgrep og omsorgssvikt mot barn, selv om dette skulle ha vært en del av utdanningen deres. Svikt og svik-rapporten konkluderer med at det er behov for «et solid kompetanseløft innenfor flere emner, fag og utdanninger for å sikre at studenter som går ut i arbeidslivet, har den kunnskapen de trenger for å kunne forebygge, avdekke og forhindre».31 Utvalget fastslo at vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt og traumer ikke nevnes med ett ord i den nasjonale rammeplanen for profesjonsutdanning for psykologer. Man konstaterte også at rammeplaner for grunnutdanningene for lærere, barnevernspedagoger, sosionomer, politi og utdanningene innenfor helsefag i liten grad beskriver hva studentene skal lære om vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn. Det eneste lyspunktet var rammeplan og forskrift om helsesøsterutdanningen (nå helsesykepleierutdanningen).

I dag er dette i endring, og det er kommet inn formuleringer i retningslinjene for de ulike utdanningene som kan gi håp om bedring. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å gi et så solid kunnskapsgrunnlag som det er behov for dersom vi virkelig skal komme videre i arbeidet med å beskytte og hjelpe barn. Dessuten er det ikke nok med teoretisk kunnskap, eller at man lærer litt om vold og så litt om noe annet, uten å få forutsetninger for å se sammenhengene. Kunnskapen må også integreres gjennom praksis, gjennom møter med konkrete barn og familier som gjør at studenter og fagfolk kan reflektere med utgangspunkt i de erfaringene de gjør seg, og virkelig kan forstå mekanismene bak omsorgssvikt og overgrep og andre belastende barndomserfaringer. Forstå sine egne følelser og utvikle tilstrekkelig mot til å klare å stå i dette, også når det blir vanskelig. Kari Killén har

30 Dette kom fram under lanseringen av podkasten Barndommen varer i generasjoner,

28. september 2023.

31 NOU 2017: 12, s. 65.

en rekke ganger formulert behovene i følgende setning: «Vi trenger kunnskap til å se og forstå, og mot til å handle.»

En vesentlig faktor for å utvikle mot består i at studenter og fagfolk får hjelp til å forstå og bearbeide egne følelser, mener Killén. Omsorgssvikt og overgrep mot barn vekker sterke følelser i oss alle; fagfolk er intet unntak. Hvis man ikke er i kontakt med egne følelser og bearbeider det man selv har opplevd av smertefulle erfaringer, vil man heller ikke klare å forholde seg klokt til mennesker og situasjoner som krever følelsesmessig innlevelse og engasjement, hevder hun. Killén sier at «det er profesjonelt å vite hva man føler». Uten følelsesmessig innlevelse vil man ikke vite hva man skal ta utgangspunkt i når man skal innlede en hjelpeprosess.

Allerede på 1800-tallet formulerte filosofen Søren Kierkegaard det han kalte «læren om hjelpekunsten», og innsikten står seg fortsatt: For å kunne hjelpe et annet menneske må du begynne der vedkommende befinner seg, og ikke der du selv synes dere burde begynne. Respekt, ydmykhet, innlevelse og engasjement er sentrale verdier for å kunne hjelpe noen som strever med alvorlige kriser. Og alt dette tar utgangspunkt i følelser.

Mennesker i krise må få en opplevelse av respekt, at de har en verdi, og at noen bryr seg om dem, understreker Killén. Mange av dem som strever, har få eller ingen slike erfaringer og vil være svært vare for tegn og signaler som bekrefter at andre ikke egentlig bryr seg. Fagfolk som ikke er i kontakt med følelsene sine, eller som ikke forholder seg gjennomtenkt til hvilke følelser andre mennesker vekker i dem, av sympati, antipati, frustrasjon, fordommer eller til og med avsky, vil ikke være gode hjelpere. Derfor er god faglig veiledning så viktig, det er simpelthen avgjørende for å utvikle god relasjonskompetanse. Killén er klar på at uten en god relasjon vil du ikke kunne klare å hjelpe. I rollen din som profesjonell hjelper vil du og holdningene dine alltid være viktigere enn metodene du bruker. Hun mener at god faglig veiledning er avgjørende for å hjelpe fagfolk og studenter

til å identifisere forhold som står i veien og «sperrer for utsikten», og som man ikke engang nødvendigvis er bevisst på selv. Med god faglig veiledning følger også en personlig utvikling, understreker Killén. Faktisk er personlig utvikling det eneste frynsegodet i slike yrker, muligens sammen med gratis kaffe.

Tilbake på Ullevål sykehus, men i vår tid. Her arbeider rettsmedisinsk sykepleier Mary Jo Vollmer-Sandholm, leder av den regionale kompetansetjenesten om vold og seksuelle overgrep mot barn og unge i Helse Sørøst og stipendiat ved avdeling for rettsmedisinske fag på Rikshospitalet, med en doktorgradsavhandling. Hun ønsker å finne ut av om barnemishandlingssaker blir oppdaget, og hvordan de blir håndtert, av norsk helsepersonell. Om de melder fra til barnevern og politi. Hun peker på mange av de samme forholdene som Killén avdekket for over 40 år siden, på akkurat samme sted.

Mary Jo Vollmer-Sandholms hjertebarn er de små, ofte for tidlig fødte babyene, som filleristes. Når babyer er blitt ristet, kan de mangle ytre tegn på skade, forklarer Sandholm. Men hjernen kan ha så store skader at den blir ødelagt, og barna kan ha ribbeinsbrudd og andre skader i tillegg, som kan oppdages ved grundige undersøkelser. Internasjonal forskning viser at en tredjedel av barna som har blitt utsatt for voldsom risting, dør av skadene. En tredjedel får varige mén, som hørsels- og synstap, vansker med å spise, gå og snakke. En tredjedel viser ingen eller milde symptomer, som atferdsendringer og andre utfordringer. Vi mangler norske studier på hvordan det går med disse barna, forteller hun.

Vollmer-Sandholm mener det er en utfordring at helsepersonell kan ha vansker med å tro at foreldre utsetter barn for vold. Det er for vanskelig for mange å ta inn over seg at foreldre som har skadet barnet sitt, vil ta det med til sykehuset. Denne naiviteten og uvitenheten er et stort problem, sier hun. Hun understreker at de fleste foreldre viser barna sine mye omsorg og kjærlighet, også de som har mistet kontrollen og påført barnet skader. Filleristing har en årsak,

understreker Vollmer-Sandholm. Det kan ha blitt for mye for foreldrene, og de har handlet i affekt.

Den rettsmedisinske sykepleieren forteller at barna ofte har vært innlagt tidligere før de legges inn på nytt med alvorligere skader eller sykdom. Noen ganger har de vært innlagt med vage symptomer, som dårlig vektoppgang, blåmerker eller kolikk. Andre ganger har det vært snakk om frakturer, altså bruddskader. Men ingen har orket, våget eller hatt kompetanse til å tenke det verste. Derfor blir mange barn sendt hjem igjen, fra legevakten, helsestasjonen eller barneavdelinger, for så å komme tilbake, denne gangen med verre, og noen ganger livstruende, skader. Vollmer-Sandholm tror at filleristing angår mange flere familier og barn enn vi liker å tenke på.

I likhet med Killén mener Vollmer-Sandholm at det er nødvendig å jobbe med opplysningsarbeid og veiledning av helsepersonell. De må forstå at taushet og skam bringer mange familier inn i en ond sirkel. Når barn kommer med skader eller diffuse symptomer, er det en stor mulighet til å gi hjelp tidlig. Det er avgjørende å ta tak i det som skjer hjemme med blikk på hele familien. Noen ganger kan det skjule seg vold mot flere, som en forelder, et søsken eller et husdyr, eller det kan være andre forhold som kanskje er skambelagt og skjules, og som det derfor er viktig å få snakket om.

Vollmer-Sandholm opplever at helsepersonell ofte er redde for å «dømme» familier eller blande seg inn. Men foreldre som er sårbare, trenger hjelp, understreker hun. Selv kan de synes det er vanskelig å be om det. Hun forteller om en far som hadde ristet sønnen sin. Han sa: «Jeg er jo faren. Jeg burde kunne trøste mitt eget barn.» Hans frustrasjon oppsto da gutten fortsatte å gråte. Vi må snakke mye mer med foreldre om følelser, understreker den erfarne sykepleieren.

Da Vollmer-Sandholm forsket på barneavdelinger over hele landet, ble hun overrasket og skuffet over hvor få av helsepersonellet som hadde snakket med foreldrene hver for seg, selv om dette kan være avgjørende for å få vite ting som kan være livsviktig å få på

bordet. Det å spørre kan føles ubehagelig for mange, men det er ikke så vanskelig når du blir vant til det, forklarer hun. Og det kan være livreddende. Hun understreker at det å løfte tematikken, vise at man

tør å snakke om den og ønsker å høre sannheten, kanskje fortelle at det er mange som sliter, at de ikke er alene, kan føre til at mange vil åpne seg. Foreldres skam og frykt for fordømmelse og avvisning er viktige årsaker til at mange babyer nettopp ikke reddes fra katastrofen. Det er de profesjonelles ansvar å gå inn i det følelsesmessige ubehaget, understreker Mary Jo Vollmer-Sandholm. Det er en del av jobben deres. Imidlertid viser forskningen hennes at svært mange ikke føler seg trygge på å snakke med familiene om mishandling. Hun forteller at blant 380 ansatte ved 17 ulike barneavdelinger, fra Hammerfest til Kristiansand, var det bare 20 prosent som følte seg trygge på å snakke med foreldre, og 27 prosent med barn.

Byråkratisering og diagnostisering forsterker problemet

Ulike regjeringer og stortingsflertall har forsøkt å gjøre noe med mangelen på handlekraft og mot gjennom nye krav, veiledere, retningslinjer og lovverk som forplikter fagfolk og privatpersoner til å gripe inn, som for eksempel avvergeplikten. Men erfaring tilsier at lovverk ikke er nok. Både meldeplikt og avvergeplikt har vi hatt i årevis, likevel fortsetter vi å svikte barna. Det er noe mer som må til. Opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn32, som Solbergregjeringen la fram i 2016, inneholder mye bra og følges opp videre av Støre-regjeringen, men jeg tviler på om tiltakene kan matche de sterke strukturelle og følelsesmessige barrierene som finnes, eller omfanget av kunnskapsmangel og kompetansesvikt. Det er et annet problem også. I kjølvannet av Svikt og svik-rapporten er det nå på

gang en lang rekke lovendringer, veiledere, rutiner og retningslinjer, i tillegg til de nye rammeplanene som skal gjelde for flere forskjellige studier. Mye av dette er isolert sett viktig og bra, men når det kommer på toppen av alle de andre lovene, kravene, veilederne, rutinene og planene som legger beslag på stadig mer tid hos fagfolk i førstelinja, risikerer vi at alle de gode intensjonene fører til det motsatte av det vi ønsker: at vi drukner fagfolkene i stedet for å hjelpe dem til å klare å gjøre jobben bedre.

De siste tiåra har vi utviklet stadig mer byråkratiserte velferdssystemer, som på mange måter spiller på lag med tabukulturen og forsterker den. I stedet for å snakke med barn og voksne om det vonde kan vi be dem fylle ut et skjema. I stedet for å finne ut av de ubehagelige årsakene kan vi henvise til noen som kanskje kan stille en diagnose eller utarbeide en tiltaksplan. I stedet for å bruke tid og krefter på

å danne oss en helhetsforståelse gjennom innlevelse og utforskning sammen med dem det gjelder, kan vi bruke forhåndsbestemte tiltak, metoder og manualer som forteller hva fagfolk, brukere og pasienter skal gjøre. Vi slipper å føle så mye. Slipper å bruke tid med folk. Det kan virke forlokkende hvis du tror at det finnes en universalløsning som virker på ethvert avgrenset problem, enhver avgrenset gruppe. Men hvis du er en fagperson som kan faget ditt og vet hvor ulike mennesker er og hva relasjoner har å si for om du når inn til kjernen av problemene, vil du oppleve det som ødeleggende.

I takt med byråkratiseringen har profesjonell distanse blitt vektlagt som en ønsket overlevelsesstrategi for fagfolk. Men, som mange har forklart: Dette fører verken til bedre hjelp for innbyggere som trenger det, eller til at ansatte trives bedre i jobben. I stedet kan det føre til det den danske psykologen Dorthe Birkmose kaller «forråelse»,33 noe hun mener er vanlig i omsorgsyrker der de ansatte ikke tas ordentlig vare på. Man slutter å leve seg inn i andre menneskers

33 Birkmose (2013).

situasjon, slutter å engasjere seg, blir følelsesmessig avstengt og kan begynne å overføre sin egen avmakt på pasienter og brukere. Da er det ikke rart at mennesker som har vært utsatt for krenkelser, lukker seg. Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn er tabubelagte, skambelagte problemstillinger, ofte skjulte forhold som krever et følelsesmessig engasjement for at de utsatte skal våge å snakke om det. De må oppleve at det er trygt, at de blir ivaretatt og ikke påført ytterligere skamfølelse.

Byråkratiseringen og oppsplittingen av ansvar har skutt fart som følge av det som gjerne kalles New Public Management (NPM), men ligger også innbakt i modeller som for eksempel den medisinske modellen eller «sykdomsmodellen». I byråkratiseringen ligger krav om utredninger, kartlegginger, dokumentasjon, henvisninger, vedtak og spesialisering, med inklusjonskriterier som skal forhindre at folk som ikke trenger hjelp (raskt), får hjelp (for tidlig). I sykdomsmodellen trer diagnosene sterkt inn; det samme gjør det medisinske blikket som leter etter sykdom i individet selv, også barn, framfor å se grundig på kontekst, nettverk og familie. Det er lett å se hvordan alt dette preget saken til Marie. Mens man ventet på at forandring skulle skje, gikk tida. Tid Marie ikke hadde, og som heller ingen andre utsatte barn har.

Alle diagnoser på barn kan i utgangspunktet virke som «problemforflytninger» dersom man ikke har undersøkt godt nok hva som kan være kilden til symptomene. Slik sett kan man si at trenden innen velferdsstaten med økt vekt på diagnoser setter tabukulturen i system. En av de mest brukte diagnosene på barn i dag, ADHD, er et typisk eksempel, som jeg skriver mye om i min forrige bok, og som altså gikk igjen i sakene i Svikt og svik-rapporten fra 2017.

Når man leter etter årsaker i barnet, uten å løfte blikket og se på helheten i barnets liv, kan man fort ende der ekspertene gjorde i møte med barn som Christoffer og Marie. To år før offentliggjøringen av Svikt og svik-rapporten dokumenterte jeg hvordan helsemyndighetene effektivt ser bort fra den store risikoen det er å forveksle

symptomer på ADHD og symptomer på vold. Lite har skjedd på de sju–åtte åra som har gått siden da. Etter pandemien har antallet barn som er henvist for ADHD, bare gått en vei: oppover. Oppslagene i media tyder på at de færreste er bevisst på risikoen for at symptomene kan forveksles.

Allmennlege og professor Anna Luise Kirkengen og psykiater Ane

B. Næss berører dette i sin reviderte versjon av Hvordan krenkede barn blir syke voksne fra 2021. De viser til at man i USA er blitt mer bevisst på slike sammenhenger de siste åra, ikke minst i skolene, hvor traumeinformert undervisning blir mer vanlig. De forteller om barnelege og forsker Nadine Burke Harris i San Fransisco i USA, som leder arbeidet med å forebygge helsefølgene av toksisk barndomsstress i California.

I 2007 etablerte hun en barnemedisinsk klinikk i et av San Fransiscos aller fattigste og mest belastede områder. Konsentrasjonsvansker og problemer på skolen var noen av de første tegnene Burke Harris la merke til hos sine unge pasienter som hadde det vanskelig hjemme.

I traumeforskningen snakker man om ACE-er, eller barndomsbelastninger, og de dreier seg blant annet om vold, seksuelle overgrep, det å ha skilte, psykisk syke og/eller rusavhengige foreldre, foreldre som har dødd, er i fengsel og så videre. Burke Harris gjorde en undersøkelse blant pasientene og kom til at de som hadde flere enn fire typer ACE-er eller en ACE-score på fire eller mer (altså fire eller flere typer av alvorlige barndomsbelastninger), hadde en 32,6 ganger økt risiko for å få diagnosen ADHD, sammenliknet med barn uten slike barndomsbelastninger i familien. Det gjaldt til tross for at barna med en ACE-skår på 0 også levde i et svært belastet, fattig og farlig nabolag.

De to legene er opptatt av Norges nasjonale veileder for utredning av ADHD. Den vektlegger fortsatt bare at andre psykiske lidelser må utelukkes eller vurderes med henblikk på om de er «komorbide», altså opptrer samtidig. Det framheves ikke at man bør se på hvilke familieforhold og erfaringer det aktuelle barnet kan være preget av, skriver de to, som konkluderer på følgende måte: «Vi hevder at dette

må være en unnlatelsessynd gitt kunnskapen vi nå har om virkningen av toksisk stress på hjernens funksjon.»

I Tønsberg sitter spesialist i psykiatri og i barne- og ungdomspsykiatri Trond Velken. Han er også avdelingsoverlege ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) ved Sykehuset i Vestfold, hvor åtte år gamle Christoffer Kihle Gjerstad fikk sin ADHD-diagnose og medisinering. Velken har lenge vært bekymret for den store økningen i ADHD-diagnostisering av barn og er også kritisk til hvordan psykiatriske diagnoser kan fungere for barn og unge. Han mener diagnosene har en tendens til å virke årsaksforklarende for alle involverte, selv om de egentlig bare er forsøk på å kategorisere observerte vansker. Årsaken til vansker plasseres påfallende ofte i barnet eller ungdommen selv, selv om det kan være viktige omstendigheter rundt vedkommende som har stor betydning.

«Jeg synes det er helt forbløffende at et så stort fagfelt skal tillate ADHD-diagnosen å bli så dominerende», sier han på telefon en formiddag i februar 2023. «Hvis folk hadde visst hvor stor andel av ressursene vi bruker i barne- og ungdomspsykiatrien på å vurdere om barn har den diagnosen, så ville de blitt sjokkert.» Velken påpeker at diagnosen er svært unøyaktig, og mener at det ofte er helt andre ting enn en diagnose som vil ha betydning for om barna skal få det bra. Det er absolutt ikke alle barn som er urolige eller ukonsentrert, som har opplevd noe vondt, men for dem det gjelder, er det så viktig at vi klarer å finne ut av det. Velken trekker fram familieforhold, ikke bare de vonde opplevelsene barn kan utsettes for, men også fravær av gode opplevelser, som viktige årsaker. Også skolesystemet og mobbing kan ha stor betydning. Mange barn som kommer til dem på BUPA, vet ikke hva som er normalt å ha opplevd, og mye av det de har vært utsatt for av belastninger, kan ha skjedd mens de var helt små. De har ikke nødvendigvis noe minne om det. Han frykter at vi i stedet for å snakke om barn og unges behov for nærhet, trygghet, søvn,

venner, relasjoner eller mening, blir så opptatt av å finne forklaringer hos individet at vi ikke endrer på det som skaper problemene i utgangspunktet.

Den erfarne legen ramser opp en hel rekke strukturelle og kulturelle forhold som bidrar til å trekke fagfeltet hans bort fra en helhetsforståelse: faglige retningslinjer og pakkeforløp, troen på at du må utrede ned i minste detalj før du kan begynne en behandling. Prioriteringsveiledere som setter diagnoser opp mot hverandre, og forventninger hos både skole, foreldre og barn og unge selv om at det skal finnes en klar årsak. Store krav til dokumentering og raske, korte behandlingskontakter gjør at det blir liten tid til å bygge en relasjon, liten tid til de gode samtalene. Og ikke minst: Følelsesmessig ubehag kan bidra til at fagfolk og omgivelser søker til forenklende diagnoser. Diagnosene kan fungere som lynavledere, mener Velken; behandlerne slipper å gå inn i det vanskelige, og andre, for eksempel foreldre eller skole, slipper å føle seg konfrontert. Han peker også på forskningen som kan drives i retning av forenklede biologiske forklaringer, og på kommersielle krefter som legemiddelindustrien. Omsetningen av ADHD-legemidler i verden er på rundt 200 milliarder kroner årlig, påpeker han.

Jeg spør overlegen om Christoffer hadde blitt oppdaget hvis han hadde kommet til BUPA i dag, og Velken svarer at han har tenkt mye på det. «Det er min største frykt at vi går glipp av ting når vi beskriver barns problemer som en diagnose», sier han. Han trekker pusten. «Jeg tror akkurat det samme kunne skjedd i dag», sier han stille. «Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det. Jeg vet at det var veldig flinke, omsorgsfulle fagpersoner involvert den gangen, og vi sitter fortsatt fast i de samme strukturene. Det blir ofte hevdet at man godt kan ha en ADHD-diagnose samtidig som vi beskriver en traumebelastning. Men ADHD-diagnosen dominerer så veldig når den først blir satt», fortsetter han. «Det er ikke sant at vi klarer å tenke på flere ting samtidig, ikke i praksis. Det kan hende vi nå har mer systematikk rundt

utspørring av barna. Men jeg tror ikke Christoffer ville ha sagt noe på et BUP-kontor, selv om han ble spurt.»

Antakelig har Velken rett. Nyere forskning viser at fire av fem barn som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, ikke har fortalt noe om det til hjelpeapparatet, til tross for at spørsmål om dette er kommet med i mange skjemaer, blant annet ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).34

Barna blir ikke lyttet til Barnevoldsutvalget påviste en manglende forståelse av årsaker til symptomer, atferdsuttrykk og andre tegn på vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, men også en gjennomgående mangel på barneperspektiv. Det som oftest gikk igjen i Barnevoldsutvalgets rapport, var at barna hadde fått liten mulighet til å uttale seg om og medvirke til sin egen situasjon. Som i tilfellet med Marie så utvalget eksempler på at saker ble lagt bort på grunnlag av foreldres forsikringer om at alt var i orden. Bekymringer ble mange ganger henlagt uten at man snakket med barnet. Samtaler ble ikke tilrettelagt slik at det var mulig for barnet å snakke fritt. Det fantes eksempler på at barnevernstjenesten eller andre tjenester var i kontakt med familien gjennom hele barnets oppvekst, enten på grunnlag av gjentatte bekymringsmeldinger eller gjennom støttetiltak, men uten at man noen gang hadde utforsket mulige skadelige oppvekstforhold i direkte samtale med barnet. Barn ble ikke lyttet til, og i en av sakene ble et barns forklaring om at forelderen var voldelig, tolket av barnevernstjenesten som en hevnaksjon, og meldingen ble henlagt som sjikane.

Idet jeg skriver dette, mottar jeg en henvendelse fra en mor et sted på Sørlandet. Hun er desperat etter noen som kan hjelpe, og barnepsykolog Magne Raundalen har tipset henne om boka jeg skrev i 2015.

Den inneholdt et kapittel om de såkalte barnefordelingssakene med påstand om vold og seksuelle overgrep, uten at dette nødvendigvis ble tatt hensyn til.35 Heller ikke der barn forteller om dette selv, blir de trodd, fordi alt skrives inn i en fortelling der foreldre (ofte mor) forsøker å ødelegge for den andre forelderen.

Gjennom våren har jeg flere samtaler med den eldste datteren til kvinnen som tok kontakt. Hun er tolv år på dette tidspunktet og vil at jeg skal se et opptak av henne hvor hun forteller om seksuelle overgrep, en sterk og troverdig video hvor hun tydelig strever med å klare å sette ord på det hun har opplevd. Hun forteller også om et opptak av forklaringen hun ga i Barneverns- og helsenemnda (tidligere Fylkesnemnda) i forbindelse med at barnevernet forsøkte

å få flyttet barna ut av hjemmet. Barnevernet mener at mora er lite samarbeidsvillig, og vil flytte barna for å sikre kontakten med begge foreldre. Barnas uttalelser om vold og seksuelle overgrep blir ikke tillagt vekt. At politiet henla saken, blir av både barneverns- og fylkesnemnd tatt som et tegn på at intet straffbart forhold har vært påvist.

Jeg har spurt jenta om hvordan hun har opplevd møtene med systemene. Her er et utdrag fra en av samtalene vi hadde:

Hun: De [barnevernet] har på en måte snakka med oss, og på en måte ikke. Det var ganske vanskelig å skulle fortelle noe til de folkene.

Jeg snakka med tre forskjellige personer i forrige uke. Jeg fikk en skikkelig dårlig magefølelse, følte de ikke trudde på meg.

Jeg: Hvorfor det?

Hun: De bare så sånn ut. Ei dame, ho bare satt der, liksom.

Kroppsuttrykket ho viste, fortalte meg at ho ikke trudde på meg.

Jeg: Hvordan opplevde du å møte i nemnda?

Hun: Det var egentlig ganske ubehagelig. De var tre voksne som satt og så på meg og bare meg.

Jeg: Hvordan opplevde du dem?

Hun: Jeg satt og følte at de ikke trudde på meg.

Jeg: Hvorfor det?

Hun: Kroppsuttrykket dems. Det var liksom … Spesielt ho ene der, lederen. Ho var liksom sånn, det er veldig vanskelig å forklare. Bare følte at ho ikke trudde på meg. Og da bare følte jeg … Når jeg kom ut igjen, bare gråt jeg. Det var ganske vondt.

Jeg: Du sa at du ikke ville ha tilsyn hvis du må ha samvær med faren din. Hvorfor sa du det?

Hun: Fordi jeg prøvde å si at jeg ikke ville møte han uansett. Jeg skal ikke møte han med eller uten tilsyn uansett. Jeg trodde de skjønte det.

Jeg: Var du redd?

Hun: Ja. Jeg satt der og følte jeg var livredd for å bli flytta vekk fra mamma og (navnet på søsteren). Det gjorde det egentlig veldig vanskelig å prate. Jeg tenkte på så mye jeg ville si og få fram, men så bare satt jeg og var redd. De var tre mennesker jeg aldri hadde møtt, som satt og så på meg og bare meg.

Jeg: De sa at det er viktig å ha kontakt med begge familier, hva tenker du om det?

Hun: Jeg vil ikke ha noe med farssiden å gjøre i det hele tatt. Jeg har virkelig ikke lyst, jeg har ikke lyst!

Jeg: Hva tenker du om det de sier om at mora di er årsaken til problemet, at hun ikke samarbeider?

Hun: Det er vondt at de sier sånt som ikke er sant engang.

Jeg: De spurte om besteforeldrene dine på farssiden. De kalte det du opplevde hos dem, for «røff lek»?

Hun: Jeg følte at dem (nemndsmedlemmene) tok over. Men bestefar har slått meg flere ganger. Hvis han var sint. Det er et sterkt minne jeg har, da jeg var sånn fem eller sju år. Hvis jeg gjorde noe galt, knuste et glass eller noe, så slo han meg. Det skjedde en gang.

Da slo bestefar meg. Slo meg på kinnet. Jeg husker det som om det var i går.

Jeg: Slo han søsteren din også?

Hun: Ja, hvis han var sint eller vi hadde gjort noe galt. Med flat hånd.

Jeg: Hvordan kjennes det?

Hun: Det er trist, egentlig, for det er et minne man har hele tiden, det man husker best av alt. Følelsen av å bli slått av familien sin og de som er mye eldre, det er en ganske vond følelse. Og jeg husker egentlig lite av i hvert fall bestemor. Og det jeg husker best, er å bli slått av bestefar. Jeg husker ikke egentlig helt navnet på dem to.

Jeg: Du fikk ikke sagt dette til nemnda?

Hun: Jeg tenkte «når kommer det spørsmålet, lissom». Jeg kom aldri til orde, dem bare tok over. Så de fikk vite lite. Jeg har veldig lyst til å snakke med dem igjen og si alt jeg skulle si.

Jeg: Hva med seksuelle overgrep? Ville du si noe om det?

Hun: Ja. Men der gikk det ikke, fordi det var så ubehagelig å sitte med tre voksne rundt meg.

Jeg: Hva tenker du om at de tulla med at du kanskje ikke får arv hvis du ikke har kontakt eller beholder etternavnet til faren din?

Hun: Det var ikke greit, den følelsen jeg hadde da, den var sånn, det var akkurat da jeg følte mest at dem ikke trudde på meg. (...) Jeg er redd hele tida. Fra i går til i dag hadde jeg overnattingsbesøk, og ho måtte dra for jeg får sjelden sove. For jeg prøver å lukke øynene, men så kommer alle tankene og filmer og bilder i hodet. Jeg sover bare to–tre timer. Jeg pleier egentlig å være den flinkeste i klassen min i matte, men nå klarer jeg ikke å konsentrere meg.

Jeg: Hva tenker du om at de prøver å ta deg vekk?

Hun: Jeg kjenner på en frykt, blir redd og sint og lei meg samtidig. På en blandingsmåte.

Jeg: Hva skjer i kroppen din da?

Hun: Da glemmer jeg fort det jeg skal si, hva jeg driver med. Alt koker bare over. Jeg glemmer egentlig alt.

Jeg: Hvordan er det å snakke med meg?

Hun: Fint. Lett å snakke med deg, fordi du forstår og trur på meg, føler jeg. Da er det helt ok å svare.

Som Barnevoldsutvalget påpekte, er mange av samtalene med barna – i den grad de blir gjennomført i det hele tatt – ofte preget av manglende tilrettelegging og trygghet. FNs Barnekonvensjon krever at barn skal kunne «snakke fritt». Det betyr at alle forhold som hindrer at barn kan gjøre det, må endres på. Voksne som møter barn på måter som gjør dem utrygge på om de i det hele tatt blir trodd, er en slik hindring. Og som samtalen med tolvåringen over her illustrerer: Det er nettopp det som kan skje.

Manglende risikovurdering

Samtidig med at barnevernet forsøker å få en omsorgsovertakelse for disse to barna, har de fått godkjent den biologiske faren, han som barna sier har misbrukt dem og vært voldelig mot dem, som fosterfar for sine egne barn. Slik vil barnevernet sikre kontakten med begge foreldre. De ønsker at han får ha omsorgen for barna i påvente av at han forsøker å få omsorgsretten formalisert i domstolen etter barneloven. I en slik sak vil han antakelig stille sterkt, i og med at han har fått barnevernets offisielle «velsignelse» som god nok pappa. I barnevernets papirer finner jeg intet tenkt scenario der barna på nytt skulle fortelle om seksuelle overgrep og vold etter at de er flyttet til faren. Det foreligger ingen risikoanalyse, men det vektlegges i både nemnda og barnevernet at det er viktig med kontakt med begge familier. Men er det viktig med kontakt med en forelder som utsetter deg for seksuelle overgrep? Jeg tar ikke stilling til om overgrep faktisk har skjedd, det kan jeg ikke vite. Det jeg er opptatt av, er hvorvidt barn blir hørt, og på hvilken måte, hvilken kunnskap som legges til grunn, holdningene i systemet og om det finnes spor av

risikotenking. Sett fra et risikoperspektiv kan det ikke være vanskelig å forstå at det å gjøre en biologisk forelders hjem til et fosterhjem i en situasjon der barn har fortalt om seksuelle overgrep og vold, vil gi en eventuell overgriper enorm makt og stille barn fullstendig vergeløse.

I papirene så jeg også hvordan det preget saken at den ble henlagt av politiet. Dette er en kjent problemstilling og noe man har forsøkt å ta tak i gjennom en tverrfaglig tilnærming på barnehusene og et tettere samarbeid mellom barnevern og politi. Det kreves en helt annen sannsynlighetsovervekt å gripe inn etter barneloven enn etter straffeloven. Likevel kan politivurderingene «smitte», noe også Stine Sofies Stiftelse trekker fram i rapporten Barnas Havarikommisjon, utarbeidet i samarbeid med advokatfirmaet Wikborg Rein i januar 2023.36 I rapporten kommer det fram at det i saker med mistanke om vold og seksuelle overgrep er en alvorlig svikt når det gjelder omsorg og samvær. Stiftelsen mener at vi kan ha blitt så opptatt av voldsutøvers rett til samvær at barns rett til beskyttelse er satt under press. Den viser dessuten til at voldsutsatte foreldre ikke tør å søke helsehjelp, siden de er redde for at det kan bli brukt mot dem.

I arbeidet med denne boka har jeg snakket med mange mennesker. En av dem er en mor som ikke tør å gjøre annet enn å sende barna sine til samvær med voldsutøver. Hun blir faktisk anbefalt å sende barna til samvær 50 prosent av tida, siden familievernkontoret mener at det er minst konfliktskapende. Både helsesykepleier, psykolog, fastlege og krisesenter bekrefter denne moras historie, men uten at noe skjer. Mora sier at det hun har lært av hjelpeapparatet, er at det ikke nytter å si ifra, og at det kan bli mye verre og farligere da. Hjelpeapparatet bringer på mange måter ofre for vold og overgrep tilbake til taushet igjen, mener hun. Hun opplever at både hun og barna fratas muligheten til å få et godt liv.

36 Barnas Havarikommisjon, 01/23.

I tillegg til volden kommer belastninger i form av høye advokatutgifter, at hun ikke orker å være i jobb lenger, og at far nekter å betale det han skal i barnebidrag, men mor tør ikke å kreve det inn. Rent praktisk betyr dette at volden også fratar henne og barna muligheter til ferie og gode opplevelser i hverdagen, forteller hun og forklarer at i familier med vold velger man sine kamper med omhu. Vold dreier seg ikke bare om de tingene som skjer, men også om alt det som ikke skjer. Hun tror ikke hjelpeapparatet forstår det, hvor subtilt og sammensatt det er, at volden er et system, ikke bare enkelthendelser.

Noe av det som skjer under langvarig vold og trusler, er at helsa blir dårligere. Denne mora har fått beskjed fra advokaten sin om at hun i størst mulig grad må forsøke å skjule helseplagene sine og i minst mulig grad oppsøke helsehjelp, siden dette kan bli brukt som et argument for å flytte barna til voldsutøver. Dette er i tråd med funnene i Barnas Havarikommisjon. Bevisstheten om at offeret påføres skader, skyld og skam, er helt fraværende i hjelpesystemet, synes tobarnsmora. «Noen ganger virker det nesten som om mine reaksjoner på vold nærmest skaper irritasjon hos hjelperne, og at de nesten identifiserer seg med voldsutøver og tenker at det må være slitsomt for ham å samarbeide med meg. De går også ofte inn i hans jag om at ‘nå må vi se framover’, og at jeg må slutte å mase om disse tingene», sier hun. Kvinnen har etterspurt hjelp for traumene til datteren sin i to år, men BUP har ikke kommet lenger enn at de vil «drøfte om hun kan få et tilbud». Stine Sofie Senteret er det eneste stedet som har møtt henne med forståelse, forteller hun.

Jeg spør om konsekvensene for barna, og hun svarer: «Yngstejenta mi går i perioder ned i vekt, er mye utsatt for infeksjoner, har perioder hvor hun tisser og bæsjer på seg selv om hun egentlig har vært tørr lenge. Eldstejenta mi har utfordringer med kroppslige smerter, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og sinneutbrudd, og har nå fått diagnose generell utviklingsforsinkelse [autisme], uten at noen

egentlig vet om dette er medfødt eller reaksjoner på å ha levd i et hjem der vold og trusler har preget hverdagen i hele hennes liv.»

Jeg spør hvordan barna preges i barnehage og skole. «Yngstejenta fungerer godt i barnehagen», svarer hun, «men i perioder ringer de og ber meg hente henne fordi hun virker trist og passiv. Eldstejenta strever på skolen, henger etter faglig. Skolen beskriver at hun er vanskelig å komme inn på, og at det derfor også er vanskelig å vite helt hvordan hun ligger an i fagene, men at hun mest sannsynlig ikke oppfyller læremålene for sitt trinn. Eldstejenta har beskrevet at hun har blitt slått, spyttet på og mobbet på skolen i første og andre klasse, men far har klart å overbevise skolen om at de ikke skal lytte til det jeg sier, slik at ingenting blir tatt på alvor. Jenta mi vil ikke fortelle disse tingene til andre enn meg, mens skolen vil ikke foreta seg noe fordi de mener hun må fortelle det til dem. Men hun sier at hun ikke tør.»

Mangelfullt samarbeid

«Systemet fungerer ikke for barna slik det er i dag», sier en informant som ikke tør å stå fram, en sentralt plassert helsearbeider som er spesialisert på mishandling og overgrep mot barn. Mange barn forteller og forteller til voksne de er glad i og stoler på, men det er noe helt annet å fortelle i avhør eller til barnevernet eller andre offentlige instanser. Barn er ofte livredde for ikke å bli trodd og for hva som skal skje videre. Mange har fått altfor lite informasjon, noe som blant annet ble påpekt i evalueringen av barnehusene vinteren 2022, som også viste at barnehusene har mange positive sider for både voksne og barn. I rapporten kom det særlig kritikk av hvordan strafferettssporet gradvis har overtatt for hjelp og oppfølging. Barnehusene ligger jo under Justisdepartementet, og der har de full oppmerksomhet på politioppgavene, frister og så videre, noe som ikke nødvendigvis virker til det beste for utsatte barn. I et system der det er bedre at ti

skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt (uskyldspresumpsjonen), vil nødvendigvis barn stille svakt all den tid det sjelden finnes gode bevis og mange vitner i disse sakene. Dessuten er det et spørsmål om vi i det hele tatt tror på barn når de forteller. Og hva skjer hvis en sak henlegges av politiet? Vil det prege hvordan andre, for eksempel barnevernet, forholder seg til situasjonen? Ifølge Barnas

Havarikommisjon vil det det: «Når politiet har henlagt, blir det som om volden ikke har skjedd», står det i rapporten.37

Helsearbeideren er fortvilet over at det går så lang tid før noen setter seg ned og ser på helheten i situasjonen. At det virker som om ingen forstår hvor mye det haster når barn lever med alvorlig svikt eller trusler. Det som kalles en tverrfaglig helsekartlegging, er nå under utprøving, men først etter at barn flyttes hjemmefra. Og da kan det, som eksemplet med Marie viser, være for seint. Kari Killén mener at viktige beslutninger bør tas av tverrfaglige team, der det skilles mellom objektive opplysninger og subjektive vurderinger. Killén mener at det bare er gjennom tverrfaglige tilnærminger at barnevernet kan danne seg en ordentlig forståelse av situasjonen og dermed treffe med tiltakene sine. Tverrfaglighet vil dermed gjøre det mulig å komme inn tidligere, tror hun. Også Stine Sofies Stiftelse tar til orde for slike tverrfaglige team. I Barnas Havarikommisjon anbefaler de slike team i komplekse samværssaker der det blant annet er mistanke om vold. Teamet skal ha utvidet mandat til å kartlegge og innhente ytterligere undersøkelser, foreslår de. De mener også det kan være aktuelt med en tverrfaglig helsekartlegging i slike saker, lik den Marie fikk etter at hun ble flyttet hjemmefra.

Barnevernet konkluderte på et tidspunkt med at Marie burde flyttes, men det skjedde ikke. Fylkesnemnda vurderte det annerledes. Siden hun hadde fått en alvorlig diagnose, tenkte man at det var verre for henne å flyttes fra det som var kjent, selv om man visste at

hjemmet verken var bra eller bra nok. I disse sakene blir det, ifølge helsearbeideren som gjennomgikk Maries sak, sjelden eller aldri konsultert med helsepersonell. Selv om det kommer bekymring fra helsepersonell for helse, enten hos barnet eller hos foreldrene, kan saken henlegges, eller det kan gjøres vurderinger uten at man finner ut om helsebehovene er møtt eller krever en annen omsorg enn det barnet får i dag, understreker hun.

Flere av dem jeg har snakket med, sier rett ut at de lurer på hvorfor vi bare fortsetter å gjenta de samme feilene, sitter der med de samme frustrasjonene, år etter år, uten egentlig å komme videre. En sa: «I de sakene hvor vi får til et godt samarbeid på tvers, blir det så utrolig tydelig hvor viktig det er at vi snakker sammen, derfor skremmer det meg å tenke på alle de sakene der vi ikke gjør det.» Hen lurer på hvorfor ikke alle bare kan sette seg ned sammen for å få et klart bilde av situasjonen og hva som skal til for å hjelpe barnet og foreldrene videre, uansett utfall.

Tilbake til Mary Jo Vollmer-Sandholm på Ullevål sykehus. Helsepersonellet hun undersøkte, ville ofte verken melde fra til politiet eller til barnevernstjenesten, og hun er opptatt av hvorfor det er slik.38 Det er ulike svar, sier hun, men det som ofte går igjen, er at de ikke føler seg trygge, de mangler opplæring og praksis. Mange gir også uttrykk for en følelse av ikke å være på samme lag. Mange har erfart eller hørt at å melde gjør det vanskeligere for familien. At behovene de har, ikke blir skikkelig ivaretatt i rettssystemet og i hjelpeapparatet. Hun måtte selv tenke seg grundig om, forteller hun, og spurte seg selv: Hvordan fungerer systemet i dag, er det til hjelp? Hun svarer ikke klart på sitt eget spørsmål, men sier at hun drømmer om et felles system for dem som er viktigst for å ivareta barna. At alle jevnlig møter hverandre. At de, når de er bekymra, setter seg sammen framfor å skrive og ringe

38 Jeg har intervjuet henne i podkasten Barndommen varer i generasjoner. Episode 2.

til hverandre. At de lager en felles plan, hvor de også inkluderer stemmene til barna selv.

«Men alle gjemmer seg bak taushetsplikten!» utbryter hun. Hun mener dette er en stor misforståelse, for man kan samarbeide hvis alle har felles mål, en felles forståelse. Hun mener at utdanningene må bli traumeinformert, politiet må bli traumeinformert, helseapparatet, høyskolene og universitetene, alle burde være traumeinformert. De burde undre seg mer sammen, se helheten. Slik kunne vi mye enklere funnet et felles mål, mener hun.

Hun avslutter: «Å se disse babyene gjør så vondt. Jeg skulle mange ganger ønske at folk kunne ha møtt dem og sett det selv. Å lese om dem er noe helt annet enn å se dem på sykehuset og følge dem opp de neste åra. Disse skadene er det fullt mulig å forebygge!»

Hver dag påføres et betydelig antall norske barn alvorlige traumer. Ikke bare som følge av fysisk og psykisk vold eller seksuelle overgrep, men alt som kan sette varig preg på et menneske: mangel på kjærlighet og trygghet, eller alt som følger av å vokse opp i fattigdom eller tett på rus. Barndomstraumer er et folkehelseproblem som påvirker hele samfunnet og koster staten dyrt. Så hvorfor er vi ikke mer opptatt av det? Hvorfor løftes ikke dette temaet helt opp i den politiske debatten?

I Det vi så, var et svik mot barna etterlyser Inga Marte Thorkildsen en ny retning for den norske velferdsstaten. Boka består av to deler: problemer og mulige løsninger. Forfatteren er ikke bare tidligere toppolitiker og barneminister. Hun er også pårørende for flere mennesker som sliter med traumer. Det er historiene deres og Inga Marte Thorkildsens personlige engasjement som ligger til grunn for denne boka: Det hun har sett, er et svik mot barna.

ISBN 978-82-419-6140-3