Del to i et storslått, frodig og forrykende leseeventyr.
Ulv har deltatt i Gorms voldsomme kamper tidligere og regner med at Gorm nå vil gi ham slektsgården på Fyn som belønning. Men det går ikke helt slik Ulv har sett for seg, og utålmodig som han er, begår han en ugjerning som får store konsekvenser. For å redde livet hans sender Gorm ham på et tokt til Britannia sammen med sønnene Knut Danaast og Harald Blåtann. For krig er uunngåelig i Gorms forsøk på å forene Skåne, Sjælland, Fyn og Jylland.
En konges ætt er andre bok i fortellingen om Ulv Palnatoke.
Tonny Gulløv (f. 1966) arbeider som purser i SAS og bor med sin familie i København. Han har alltid vært interessert i historiske romaner, spesielt de som utspiller seg under vikingtiden og middelalderen.
Det er en fascinerende, humoristisk og barsk fortelling om en tid hvor danskene lå i stadig krig både med hverandre og med utallige andre folkeslag i jakten på rikdom, skaldens lovprisninger og evig ære. En fortelling basert på virkelige hendelser. Gorm den gamle var stamfar til det danske kongehuset – det eldste eksisterende monarkiet i verden.
En konges ætt er andre bok i vikingsagaen Tusenårsriket,
som har solgt i over 50 000 eksemplarer i Danmark. Dette er boka for alle som liker Jan Guillou, Bernard Cornwell og Ken Follet – og TV-serien Vikings.
ISBN 978-82-419-5546-4
en konges ætt
Å
er 943 og Ulv Palnatoke befinner seg på Fyn. Gorm den gamle er nettopp ankommet med tusen krigsmenn for å understreke kravet om å bli valgt til ny konge.
To n n y Gulløv
«Underholdende … Tonny Gulløv kan sine saker.»
DANSK BESTSELGER
Fyens Stiftstidende
EN
konges ætt Andre bok i serien Tusenårsriket
To n n y G u l l ø v
EN KONGES ÆTT
TONNY GULLØV
EN KONGES ÆTT Oversatt fra dansk av Halvor Kristiansen, MNO
Originaltittel: En konges ætt Copyright © originalutgave Tonny Gulløv 2017 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsillustrasjon: Stinne Fuglsbjerg Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11,8/14,5 pkt. 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5546-4 Oversatt av Halvor Kristiansen, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Om bOKEN
Bokomslaget til En konges ætt er tegnet av Stinne Fuglsbjerg. Se flere av Stinnes fantastiske tegninger på Facebook-siden hennes. En konges ætt er i likhet med Tusenårsriket min personlige fortolkning av Danmarks fødsel som nasjon. Jeg har prøvd å ta hensyn til de svært upresise teoriene som foreligger om tiden under Gorm den gamle og Harald Blåtann. Det er ikke mange som er enige om særlig mye når det gjelder denne viktige perioden i Danmarks historie. Men det gjør ikke historien mindre spennende – tvert imot!
Steds- og bynavn Jeg har prøvd å bruke de eldste versjonene av steds- og bynavn der det har vært mulig.
5
Til Anette, Anna og William
OrdLiSTE
A Adalstein av Wessex: Konge i Wessex (beseiret danene i slaget ved Brunanburh) Alebu: Ålborg Alsvinn: Hesten til Sol Arus: Århus Arvaker: Hesten til Sol Aurvandils tå: En stjerne, i likhet med Tjatses flammende øye B Balder: Guden for lyset, plantenes vekst og årstidene Bartskjær: Kirurg / tannlege Bifrost: Den lysende broen (regnbuen) som fører opp til gudene Birka: Svensk vikingby (nær Stockholm) Bjarmeland: Nordre Finland og Kolahalvøya Bjørn Jernside: Jarl i Svealand (Sverige) Blot: Ofring Blåmenn: Svarte mennesker og arabere Borgundarholm: Bornholm Bottenhavet: Havet mellom Sverige og Finland Breidablik: Boligen til Balder, der det ikke fins noe ondt eller urent 9
Bretland: Wales Brunanburh: Område i nåværende Wales og Cumberland (Kumraland) Bryte: Gårdsbestyrer (den som bryter brød til folket for herren sin) Buhr: Forsvarsverk / borg Bygd: By / landsby i nærheten av vann Byjaraland: Bayern / Sør-Tyskland
C Cantwarebyrig: Canterbury Cill Chainnigh: Kilkenny – by i Irland Comerborg: Castlecomer – landsby i Irland Cymru: Wales (navnet på klanen til Ulv Palnatoke) D Dag: Dag er sønnen til gygeren Natt (skaper lys med hesten Skinfakse) Daner: Dansker Dyffryn Cudd: Den skjulte dalen (bostedet til cymruklanen) Dýflin: Dublin E Einherjene: Odins innbyggere / mannskap av krigere som bor i Valhall Einvig: Tvekamp til døden, uten regler Eljudne: Boligen til Hel En Dothra: Dodder (elv som renner gjennom Dublin) En Fheoir: Nore (irsk elv) En Ruirthech: Liffey (elv som renner gjennom Dublin) Ertog: 1 ertog = 9 gram (målenhet for alle typer metall) 10
F Fenrisulven: Et enormt uhyre i ulveskikkelse Fimbulvinter: Tre harde, sammenhengende vintre, et varsel om ragnarok Folkvang: Frøyas bolig i Åsgard, for de utvalgte som ikke kommer til Valhall Frigg: Odins kone, ekteskaps- og fødselsgudinne Friggsdag / Frøyasdag: Fredag Frisland: Kystområdet ved Vadehavet fra Jylland til Nederland Fylking: En gruppe mennesker i taktisk kampformasjon Frøya: Kjærlighets-, fruktbarhets- og krigsgudinne G Genja: Øks med svært langt skaft Gode: Høvding som leder gudedyrkelse Gondul: En av Odins fremste valkyrjer Gotland: Øy på østkysten av Sverige, men kan også betegne nordre Jylland Grimne bygd: Grimsby, by i England Grophus: Halvt nedgravd hus, brukt av treller eller som verksted Gudum: Gudme på Fyn Gælere: Folkeslag som innvandret til Irland, Wales og Skottland H Hall: Stort langhus med plass til mange (også mht. soveplasser) Hel: Loke og gygeren Angerbodas datter, søster av Fenrisulven og Midgardsormen Helheim: Dødsriket for dem som ikke dør en ærerik død Hellashavet: Den greske delen av Middelhavet Hird: En flokk eller gruppe med krigere 11
Hjaltland: Shetland Hløkk: En av Odins fremste valkyrjer Hnefatafl: Brettspill Hod: Odins nesten blinde sønn som dreper Balder ved Lokes list Holmgang: Tvekamp med bestemte regler Holmgard: Novgorod i Russland Hugin og Munin: Odins to ravner som forteller ham hva som skjer i Midgard Hullbrett: Toalettsete Huskar: Gårdskar og som regel også hirdmann Hvitekrist: Jesus Hærfjotur: En av Odins fremste valkyrjer
I Idavang: Den smaragdgrønne sletten bak murene til Åsgard J Jorvik: York (by nordøst i England) K Kaupang: Vikingby nordøst for Larvik, også kalt Skiringssal Kerlingafjord: Fjord på kysten av Irland, nord for Dublin Kirta: Kerteminde, by på Fyn Klerk: Prest eller munk Knarr: Lastebåt med seil og få årer Kofte: Tunikaliknende plagg Krigerbygd: Rynkeby, by på Fyn Kullblåser: Smed Kumraland: Cumberland, landsdel nordvest i England
12
L Langskip: Stort krigsskip med årer og seil Laugardag: Lørdag Lejre: Gammel kongeby på Sjælland Lin: Trøstens gudinne Liubice: Lübeck Ljore: Åpning i taket til røyk (før skorsteinen ble oppfunnet) Loke: En ås og jotun som står for det utspekulerte, falske og narraktige Lovsigemann: Den som skal gjenfortelle beslutningene fra et tingmøte Lunde: London Løfting: Skipsdekk, forhøyning i akterenden der roret er plassert Låland: Lolland M Madjarer: Folkeslag av finsk-ugrisk opprinnelse (bosatt i Ungarn) Margyge: Kvinnelig havuhyre (og navnet på kjempeøksen til Yme) Midgard: Verdenen der menneskene lever Midgardsormen: En kjempemessig slange / drage som omkranser hele Midgard Munarvágr: Lengselens bukt, en havn på Samsø der skip kan søke ly Mundilfare: Faren til Sol og Måne Måne: Kjører månevognen sin over himmelbuen og sprer mørke Månedag: Mandag Måneskift: Perioden fra fullmåne til fullmåne 13
N Natt: Sprer mørke med den svarte hesten Rimfakse Niding: Person som er dømt for en ugjerning (et nid) Nidhugg: Dragen som spiser av roten til Yggdrasil i Nivlheims brønn i Helheim Nidstang: Stang av hasseltre med et avkappet hestehode (trolldomsmiddel) Nidvise: En spottende sang eller annen form for muntlig bakvaskelse Njord: Styrer vær, vind, ild og vann Nordimbraland: Northumberland, område nordøst i England Norvasund: Gibraltarstredet Nøkkelbærer: Kone (bar nøkkelen til hallen i et kjede rundt halsen) O Obodriter: Vendisk og slavisk folkeslag Odin: Den mektigste av gudene. Han skapte de første menneskene i Midgard Odinsdag: Onsdag Odins ve: Et hellig sted / alter for å hedre Odin (dagens Odense) P Palnatoke: Dansk sagnhelt fra Fyn Peterbuhr: Peterborough, by i England Pikter: Skotte R Ragnar Lodbrok: Vikingkonge / jarl (opprinnelig Halvdansson) Rimfakse: Svart hest som sprer mørke for guden Natt Ripa: Ribe, by vest på Jylland 14
Rolf Krake: Dansk sagnkonge fra Lejre Romahavet: Italiensk del av Middelhavet Rorgjenger: Person som står til rors (styrmannen) Rugiere: Germansk stamme som holdt til i Venden (Polen) Rynkeby: Betyr krigernes bygd, by øst på Fyn Rån: Havgudinne, gift med Æge
S Saksere: Betegner både engelskmenn og folk fra Saksland Saksland: Den nordlige delen av dagens Tyskland Sal: Lite eller mellomstort langhus (bolig) Schwartau: Elv i Lübeck i Tyskland Seidkone/-mann: Trollkvinne/-mann Serkland: Araberlandene (Midtøsten og det afrikanske kontinentet) Sillende: Sør-Jylland Silfraskalli: Fyns jarl / konge (betyr sølvernes skjold – herren av sølverne) Sjalvarstad: Søllested, fynsk by der sølverfolket stammer fra Skarðaborg: Scarborough, by i England Skinfakse: Hesten med en skinnende man som lyser over hele verden Skiringssal: Også kalt Kaupang, vikingby nordøst for Larvik Skjoldborg: Mur og tak av skjold Skjoldmur: Rad av skjold der høyre kant overlapper den venstre Skogul: En av Odins fremste valkyrjer Skyggevandrer: En som behersker mørkets krefter Slahlus: Slagelse, by sørvest på Sjælland Snekke: Mindre skip med både årer og seil Sol: Datter av Mundilfare (solen) Solsdag: Søndag 15
Sor: Sorø, by vest på Sjælland Stad: By / bygd i innlandet (ikke i nærheten av elv, innsjø eller hav) Stallare: Betrodd kriger som ledet hirden Stamford: Vadested i Stam, nåværende by i England (Stamford) Stavbærer: Volve – seidkone/-mann Strådøden: Når en kriger dør av alderdom eller sykdom Sudtune: Sutton-on-the-Forest, landsby i nærheten av York i England Svantevit: Vendisk krigsgud Svealand: Midtre delen av dagens Sverige Sveer: Østsvensker Svinefylking: Kileformet angrepsformasjon Swensi: Swansea Syberhu: Sebbersund, landsby nord på Jylland Særimne: Grisen til Odin som leverer kjøtt til etegildene
T Tenja: Øks med kort skaft Tjatse: Tjatses flammende øye; stjerne (som hjelper sjøfarende å finne veien) Tofa: Harald Blåtanns kone, også kalt Tove Tor: Tordenguden, den eldste sønnen til Odin Torø: Thurø, øy rett sør for Fyn Ty: Gud for organisert krigføring, sønn av Odin Tysdag: Tirsdag Tyra Danebod: Kona til Gorm den gamle – het egentlig Torveig Haraldsdatter V Valhall: Hallen til Odin der de utvalgte krigerne bor 16
Veðra: Elv som renner ut i Veðrafjǫrðr Veðrafjǫrðr: Waterford, havneby sørøst i Irland Veisafjǫrðr: Wexford, by sør for Dublin Vendelfjorden: Limfjorden Vendelfolket: Befolkningen rundt Limfjorden Venden: Polen Vesterled: Alt vest for Jylland, primært England og Irland Vindfløy: Værhane på et skip Vindingefjorden: Nyborg fjord og Holckenhavn fjord Visby: By på Gotland Visbykrigerne: Krigere fra Visby på Gotland
W Weolud: Elv i Mercia (i dag River Welland sørøst i England) Wibiærgh: Viborg, by på Jylland Wæthel: Vejle (opprinnelig et vadested i Vejle Fjord) Y Yggdrasil: Livets tre Æ Æge: Jotun som rår over havet, gift med Rån Æser: Guder Ø Østangeln: East Anglia, område øst i England Østerled: Alle landområder øst for Sverige og Polen Østfranken: Vestlig del av dagens Tyskland Østre Salt: Østersjøen Å Åsgard: Gudenes verden, der Valhall ligger 17
Navnetradisjon og stamtrær Navnetradisjonen tilsa at den førstefødte sønnen ble oppkalt etter farfaren sin, mens den andrefødte sønnen ble oppkalt etter morfaren.
Danmark år 943
Alebu Syberhu
Arus
Ryesborg Jelling
Munarvágr Lejre
Odins ve
Tysborg
Ripa Gammelborg
Slahlus Låland
Heidaby
Saksland Østfranken
18
Britannia år 943
Piktland
AL
BR
IM
RD
NO D AN
Kerlingafjord
L NE DA
GÆLERNES ØY Dýflin
Jorvik D
AN
Comerborg Veisafjǫrðr
Skarðaborg
Carluel
Mercia Bretland
Stamford Peterbuhr
Swensi Wessex
19
Lunde
Stamtrær Ulv Palnatoke og Torste av Ryesborg: Ottar jarl den eldre
↓
(Datter) Heldis Ottarsdatter + Nils jarl av Ryesborg
Ottar den yngre av Norneborg
(Datter) Ingeborg Ottarsdatter + Palna jarl av Venden
↓
(Sønn) Torste av Ryesborg + Astrid Eskesdatter
Ottar den unge (Ott)
(Sønn) Ulv Palnatoke + Álof Stefnirsdatter
↓
(Sønner) Toke + Palner
Hvideslekten – Forfedrene til Skjalm Hvide: Skjalm Hvidelær – Hele navnet er en gjetning (år 915–970)
↓
Toke Skjalmsson Hvidelær – Hvidelær er en gjetning
↓
Skjalm Tokesson Hvidelær – Hele navnet er en gjetning
↓
Toke (Trylle) Tryllesson Hvidelær – Hvidelær er en gjetning
↓
Skjalm Hvide – År 1040–1113 Den kjente «stamfaren» til Hvide-ætten er Skjalm Hvide, som levde fra 1040 til 1113. Forfedrene til Skjalm Hvide har ganske sikkert spilt en vesentlig rolle i samlingen av Danmark, men siden navnene deres stort sett er ukjente, er navnetradisjonen anvendt.
20
Gorm den gamle:
Knut Danaast
Sigurd Orm-i-auga
↓
Hardeknut den første – Sigurd Orm-i-augas adoptivsønn
↓
Gorm den gamle – Gift med Tyra Haraldsdatter (Danebod)
↓
Gunhild Gormsdatter
Harald (Gull-Harald)
Harald Blåtann
↓
Svein Tjugeskjegg
Tyra Danebod (Torveig Haraldsdatter) & Sigfred Gormsson (Konge av Sjælland og Skåne): Harald Klakk
↓
Sigfred Haraldsson
↓
Harald Sigfredsson
Gorm Sigfredsson
↓
Torveig Haraldsdatter (Tyra Danebod)
Sigfred Gormsson
↓
Gorm den yngre
↓
Edvard (Navnet er en gjetning)
↓
Strut-Harald
↓
Vagn (Navnet er en gjetning)
↓
Knut Danaast
Harald (Gull-Harald)
Gunhild Gormsdatter Harald Blåtann
Svein Tjugeskjegg
Gorm den unge
fOrOrd
Jeg er Ulv, sønn av Palna jarl av Venden og Ingeborg Ottarsdatter, barnebarn av Ottar jarl av Norneborg ved Odins ve. Jeg blir også kalt Palnatoke jarl av dem som frykter meg eller ikke har kjent meg siden jeg var liten. Både moren og faren min er i Valhall, til tross for at Odins hall sjelden er et sted for kvinner, for ingen av dem døde i sotteseng eller av alderdom. De ble fjernet fra Midgard med et voldsomt vindkast som det som brente ned Norneborg, slektsborgen min, til grunnen og etterlot meg like fattig som da jeg vokste opp i Britannia og satt i tre år på en tofte som skipstrell om bord på Havormen. At jeg overlevde livet som trell, er et under Odin må forklare meg når vi en gang møtes, for jeg har ganske riktig vært en frekkas hele livet. Jeg var sytten år da jeg hjalp min kjære onkel Ottar jarl i kampen mot Silfraskalli om å bli herre over Fyn. Jeg så det ondsinnede overhodet til ætten min dø som resultat av det samme vanviddet som preger mange av de mannlige medlemmene av slekten min. Jeg så den evige rivalen Silfraskalli, sølvernes konge, dø i noe om minnet om et knefall foran kong Gorm, selv om han egentlig bare falt død om. Jeg så vanvidd, villskap, svik og ren og skjær dumhet – jeg så storhet og fall. Senere fortalte Skjalm Hvidelær meg at det antakelig var det beste som kunne skje for Fyn at de to jarlene døde. 23
Og Skjalm Hvidelær, som mesteparten av livet har ventet på at Sigfred Lejrekonge av Sjælland og Skåne skulle dø, slik at han kunne vende tilbake til slekten sin på Sjælland, visste som regel mer enn folk flest. Han visste i hvert fall mer enn en gutt på sytten somre, som riktignok følte seg mye eldre med våpen i hånd – Tor hvisker meg i øret når jeg blir hissig, og brøler når jeg er i kamp. De skarpe ordene mine har ofte satt meg i vanskelige situasjoner som får stemmen til Tor til å dukke opp i øret mitt. Gjennom hele mitt lange liv har det vært en vanskelig, men likevel fornuftig balanse som har ført til at jeg nå er så gammel at hånlatteren til Tor er det eneste jeg hører når jeg griper til sverdet. For sverdet er alltid i beltet mitt og ved sengen min, for jeg nekter å dø en naturlig død. Jeg vil til Valhall, for der er de få menneskene jeg har brydd meg om gjennom et langt liv, sammen med alle dem jeg har drept. Det er mulig tiden og kreftene vil ebbe ut av meg i den grad at jeg ikke engang klarer å løfte grøtskjeen, og at valkyrjene derfor ikke gidder å hente den gamle kroppen min, men Tor og Odin er nå engang gudene mine. I motsetning til så mange andre svikter jeg ikke så sterke guder til fordel for en svekling med nagler i hendene og føttene. En mann som tror på svakhet og tåpeligheter, er en mann uten ryggrad som er dømt til å ende i Nivlheim. Og gudene skal vite at mange prester har prøvd seg med listige ord drevet av giften til en hoggorm for å prøve å lokke meg til å avsverge gudene mine. Men til ingen nytte. Selv ikke Poppos forlokkende ord kan hale meg ut i den sumpen som biskopen og Hvitekrist har dratt Harald Gormssons ynkelige manndom ut i. De kan lokke med himmelriket og true med skjærsilden og helvete, men gudene 24
mine bor i Åsgard, slik gudene til Svein Haraldsson gjør. Og han er en mann av riktig støpning. Men jeg hadde ikke ord for noe av dette den vinteren da kong Gorm kom til Fyn og Norneborg med over tusen krigere, akkurat idet Ottar jarl og Silfraskalli hadde slått hverandre i hjel. Den gang visste jeg bare at drittsekken Eskil den enøyde skyldte meg et sverd, og at jeg ville brenne ned alle eiendommene som Ott Ottarsson, min kjære fetter, erklærte som sine. Slik var jeg, og slik er jeg den dag i dag – slik er ætten min! Men nå vil jeg la ordene strømme i den rekkefølgen jeg finner dem fram fra hukommelsen. Deretter blir det opp til Poppos ynkelige lille prestelærling, Edmund den enfoldige, å sortere dem etter beste evne. Og de evnene har Edmund til fulle, ellers ville ryggen hans ha vært øm allerede.
KapiTTEL EN
Nøyaktig atten dager etter at de to sterke mennene på Fyn hadde falt, skulle det avholdes tingmøte i Rønninge ved Langeskov, der det var forventet at Fyns frie menn skulle velge en konge. Grunnen til at det tok så lang tid, til enorm irritasjon for Gorm, var at et så viktig møte måtte velsignes av gudene og derfor skulle avholdes ved fullmåne. Ikke før. Det lot seg heller ikke gjøre tidligere til tross for at været ble mildere og snøen så smått begynte å smelte. Jorden måtte brennes og sørpen skuffes bort før de døde kunne sendes til Valhall fra Odins ve på en noenlunde anstendig måte. Det var ikke gravferden til hirdmennene som forsinket tingmøtet i Rønninge, men derimot den ene av de to jarlene som hadde erklært seg som konge av Fyn. Gravferden hans skulle foregå i Ladby nordøst på Fyn, der Alle-ætten hadde for vane å gravlegge de døde kongene og høvdingene sine. Silfraskalli hadde i likhet med sin egenrådige rival og fiende, Ottar jarl, min kjære onkel, dødd med sverdet, eller rettere sagt øksen, i hånden. Slike mektige menn måtte hedres med anstendige gravferder og fester som symboliserte dem og ga dem de beste forutsetninger for heder og en stol i Valhall. Ottars gravferd til Valhall gjenspeilte i stor grad den nedrige personligheten hans da han trampet rundt i Midgard, prylte alle som 27
sa ham imot, og hugde hodet av hvert eneste sendebud fra Silfraskalli. Ja, onkelen min var en nedrig, hissig og sinnssyk mann, men han døde som en ekte kriger og fikk en gravferd som sto i stil til det. Ikke en storslått begravelse, men likevel en kriger verdig. Det utilsiktede, men mektige likbålet til Ottar jarl ble innledet på en av de små, fastfrosne snekkene hans som lå fortøyd ved bryggen til Norneborg. Aslak, bryten hans, hadde arrangert det så fint som det beskjedne skipet tillot, men likbålet til Ottar endte med å brenne ned hele Norneborg, og dermed tok drittsekken med seg slektsgården min til Valhall. Selv om ingen andre enn Skjalm Hvidelær, Torste av Ryesborg og Yme visste at jeg ville gjøre krav på Norneborg, hadde min kjære fetter Ott Ottarsson ledd så voldsomt at han begynte å hoste mens han skulte mot meg i lyset av flammene fra Norneborg. Jeg hatet ham inderlig på forhånd, og hånlatteren hans bidro ikke til å dempe følelsen. Ott og jeg hadde krysset både klinger og ord før kong Gorm ankom Fyn, men Gorm lot meg ikke drepe ham, til tross for at han hadde sveket eden sin og kjempet på Silfraskallis side. Av samme grunn betraktet jeg meg som den rettmessige arvingen til og herskeren over Norneborg, og jeg forventet at kong Gorm ville støtte kravet mitt. Men siden Ottar jarl ikke hadde sverget lydighet og troskap til noen, heller ikke til kong Gorm, var han ikke en Gormsmann, og dermed var ikke Ott Gorms fiende. Det hjalp ikke på humøret mitt. Egentlig hadde Silfraskalli vært mye sterkere enn Ottar jarl, men min kjære onkel hadde en ukuelig hang til å leke røver og kom uheldigvis til å drepe nevøen til Silfraskalli. Det tok Silfraskalli så ille opp at han deretter prøvde å drepe Ottar. Men Ottar hadde nå engang den virkningen på de 28
fleste, også på Torste og meg, de sløve nevøene hans. Det sier jeg med god grunn, siden jeg er den i ætten vår som likner mest på Ottar av sinn. Det er ikke noe jeg er særlig stolt av, men i årenes løp har jeg innsett at evnen min til å drive andre ut av sitt gode skinn kan være fordelaktig dersom den brukes riktig. Men det ante jeg ikke da Norneborg brant ned til grunnen og jeg dirret av raseri. Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle bli en mektig herre av Norneborg, men da borgen var blitt til en haug med aske, følte jeg meg dårligere stilt enn Torste. Han skulle arve Ryesborg ved Storesjø på Jylland etter faren sin, Nils jarl. Selv om Torste var sønn av tanten min, og at vi nå var venner og sammensvorne, noe som hadde kostet en del harde ord og til og med våpenkamp, foretrakk jeg at vi var likestilte – på absolutt alle områder. Derfor hadde jeg, den som liknet mest på den nylig avdøde onkelen vår, lyst til å banke opp noen. Og aller helst drittsekken Ott. Planen var at vi etter gravferden til Silfraskalli i Ladby skulle skynde oss til Rønninge ved Langeskov, der alltinget skulle velge Fyns neste konge. Kong Gorm hadde beordret oss til å bli med, og deretter hadde han forsvunnet til hest sammen med Nils jarl, Harde-Gunni og Skjalm Hvidelær. Vi hadde ingen hester, men vi hadde Yme, som fungerte som pakkdyr og bar teltet vi skulle sove i, med trerammer og teltduk. Da jeg beklaget meg over at Torste ville ha med et telt, sa han at alle låver, gårder og haller var fulle når det ble avholdt tingmøte; derfor var det fornuftig å ha med et telt. Egentlig hadde jeg ikke noe imot teltet, bare en trang til å beklage meg over noe. Tankene kretset hele tiden rundt det at jeg hadde mistet Norneborg, og derfor var jeg nærmest kronisk rasende. Og raseri er ikke en tilstand som fremmer 29
visdommen eller den lysende personligheten min, for jeg har en hang til vold og til å bære nag. Jeg klarte knapt å snakke om noe annet, og hadde allerede detaljert beskrevet et tjuetall forskjellige måter jeg ville drepe Ott på. Torste og Yme prøvde å avlede meg ved å snakke om hvor umåtelig fornøyd Gorm den mektige hadde vært med oss helt siden han sendte oss til Fyn med hele hæren til Sigfred Lejrekonge og Bjørn Jernside i hælene. Men ordene deres kom til kort mot raseriet mitt. Ikke engang snakket om at vi hadde overlevd å bli holdt som gisler av Vagn, sønnen til Sigfred, og Silfraskallis beleiring før kong Gorm kom til Fyn med over tusen krigere, la noen demper på det dystre humøret mitt. Selv ikke den store tønnen med øl fra Saksland som Yme, min beste venn og trell, hadde fått tak i, gjorde tordenskyen i hodet mitt mindre. Edmund den enfoldige korser seg bestandig når jeg beskriver Yme, men han var bestevennen min, og han var trellen min. Yme var trell fordi han led av spillegalskap, noe som innebar at han for mange år siden spilte bort alt han eide, og deretter alt han fikk lånt, og til slutt pantsatte han seg selv som trell. Og Yme taper i alle former for spill, for han stanser aldri. Og takk og pris for det. Yme tok seg av meg da jeg selv ble tatt som trell og endte i lenker på en tofte ved siden av ham. Senere fant jeg ætten min på Jylland, vant tilbake friheten og fikk tante Heldis, som jeg betrakter som moren min, til å kjøpe Yme til meg. Men Yme forble trell, min trell, for å beskytte ham mot spillegalskapen som garantert ville ha kostet ham både vennskapet mitt og livet. Nå hadde til gjengjeld bestevennen og trellen min skaffet litt usedvanlig godt øl, og var omtenksom nok til å hente Torste og meg, for han hadde stjålet ølet fra en oksekjerre som en uforsiktig bonde hadde latt stå ubevoktet mens han gikk 30
for å gjøre sitt fornødne. Det er mulig bonden ikke hadde tenkt på at en så stor tønne kunne forsvinne uten videre, men takket være den enorme kroppen og kreftene til Yme var tønnen borte før bonden rakk å putte manndommen sin tilbake i de skitne buksene. Yme slo hull på tønnen, fylte skjenkekruset som var bundet til tønnen, og drakk uten å be om lov, rapte, tørket skummet fra skjegget og smilte henrykt. «Maken til øl skal man lete lenge etter på denne drittøya,» sa han og lo. «Det er på denne øya du vil ende dine dager på dynga hvis du ikke passer kjeften din, Yme,» sa jeg og begynte uoppfordret på den sedvanlige enetalen om at Norneborg var min borg, og at Ottar nå skyldte meg en annen. Torste mente at det ikke var noen selvfølge, og Yme sukket dypt. «Jeg hørte at mennene til Ott snakket om en av gårdene til Ottar jarl som ligger halvveis mellom Langeskov og Ladby, og at Ott har flyttet inn der med alle de svartkledde krigerne sine fra Gotland,» sa Yme. Jeg drakk av kruset, og Yme fortsatte. «De kalte stedet for Krigerbygd fordi Ott hadde inntatt gården sammen med alle de svartkledde krigerne allerede før han angrep Norneborg.» «Krigerbygd?» utbrøt jeg. Yme nikket og tok fra meg kruset da jeg ble sittende som forsteinet ved tanken på at Ottar hadde hatt eiendommer jeg ikke visste om. En borg som Ott hadde inntatt med største selvfølgelighet. Skjalm hadde fortalt meg at Ottar hadde hatt mange andre eiendommer enn Norneborg, men han hadde sagt at alle sammen lå sørøst på Fyn. «Borgene og gårdene til Ottar jarl tilhører meg, samme hvor de ligger,» mumlet jeg og søkte blikket til Torste. Han trakk på skuldrene og mente at en arvetvist aldri endte til fordel for alle. 31
«Og siden det ikke fins noen herre over Fyn akkurat nå som kan avsi en dom, blir det vanskelig,» avsluttet Torste. «Eller så blir det lett,» skjøt Yme inn og fylte ølkruset. Jeg lot blikket gli mellom Torste og Yme. «Hva mener du med lett?» Yme tok flere slurker med øl før han nedlot seg til å svare, og da han omsider gjorde det, begynte setningen med en rap. «Skål!» lo Torste og oppfordret Yme til å snakke, siden Ymes herre, som jo var meg, ikke var kjent for å være særlig tålmodig. «Eller klok,» tilføyde Yme og hikket. «Hm, ja. Altså, hvis det ikke er noen herre eller konge eller andre overhoder som kan bestemme utfallet i en tvist, er jo hver og en sin egen herre.» De veivende hendene mine må ha avslørt at jeg ikke syntes forklaringen hans var utfyllende nok. «Hvis Ott mener at han har krav på Ottars eiendommer, kan jo du mene det samme – og deretter kommer det an på hvem som er sterkest.» Ordene hans innledet en bølge av frydefulle tanker om plyndring, mord og voldtekt, der Ott endte sine dager på en kjepp uten armer eller bein, og med lungene dratt ut mellom ribbeina på ryggen i en blodørn. «Ja,» la Torste til, «eller klokest.» Tankerekken av tortur og drap stanset, og jeg så på ham. «Klokest?» Yme sukket og mente at det ikke kledde den fornemme slekten til Torste å ha enfoldige medlemmer gående fritt rundt. «Ja, klokest, Ulv,» sa Torste. «Ott har minst seksti hirdmenn, og …» Han kikket rundt seg. «Vi er tre!» «Fire med Harek,» la jeg til, men hørte selv at det ikke lød særlig storslagent. «Hvor er egentlig Harek?» spurte Yme mellom to store slurker øl. Det ante jeg ikke, men jeg regnet med at Harek ville 32