Hulfeber by Vigmostad & Bjørke

serien:

BASTIAN-PRISEN for beste oversettelse Ingenlund 1

KULTURDEPARTEMENTETS OVERSETTERPRIS

Ingenlund 2

«ENESTÅENDE» The Guardian

«FRYDEFULL MAGI» NRK ÅRETS BARNEBOK The Times

NEW YORK TIMES bestselger

Alt er uendelig mye verre enn du vet. Det oppdager du selv om ikke så lenge, og når du gjør det, kommer du til å oppsøke meg.

JESSICA TOWNSEND

VÆR ÆRLIG. VÆR SMART. VÆR TAPPER. VÆR LOJAL.

III

JESSICA TOWNSEND

Morrigan Kråkh har overlevd sitt første år som medlem av Det vunderlige selskap, og nå står hun overfor en enda større utfordring. Hun må mestre de mystiske gemene kunstene og få kontroll over kreftene som kan fortære henne.

JAKTEN PÅ MORRIGAN KRÅKH

Men en merkelig og skremmende sykdom brer seg i Ingenlund og forvandler smittede vunderdyr til sjelløse, ondsinnede underdyr. Etter hvert som ofrene for hulfeberen blir stadig flere, stiger panikken. Og da frykten fester grepet om byen Morrigan er så glad i, forstår hun at det er hun som må finne en kur for hulfeber. Men kan hun klare det når jakten på kuren setter henne og alle i Ingenlund i større fare enn noen gang før?

JESSICA TOWNSEND

bor av og til i Sunshine Coast-området i Australia og av og til i London. Hun har tidligere skrevet Ingenlund – Morrigans forbannelse og Vundersmed – Morrigans kall. Gå ikke glipp av de første bøkene om magiske Ingenlund!

Tredje bind i Ingenlund-serien er en spennende og fantastisk bok som får deg til å holde pusten på hver eneste side!

JESSICA TOWNSEND

ISBN 978-82-419-1555-0

,!7II2E1-jbfffa!

JAKTEN PÅ MORRIGAN KRÅKH

MORRIGANS FORBANNELSE

Dagbladet

om Ingenlund 1

JESSICA TOWNSEND

MORRIGANS KALL

MORRIGANS FORBANNELSE

Tredje bok i serien

JESSICA TOWNSEND

MORRIGANS KALL

«... får det til å krible under huden.» VG

Oppfølgeren til

Dagbladet

Hulfeber

Jessica Townsend

Hulfeber Jakten pĂĽ Morrigan KrĂĽkh

Oversatt av Kirsti Vogt, MNO

Originaltittel: Hollowpox. The Hunt for Morrigan Crow Tekst © Jessica Townsend 2020 First published in Great Britain in 2020 by Hodder and Stoughton Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-it Cover art copyright © 2020 Jim Madsen Cover design by Sasha Illingworth and Angelie Yap Cover copyright © 2020 Hachette Book Group, Inc. Forfatterfoto: Lani Carter Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 10,5/13,5 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-1555-0 Oversatt av Kirsti Vogt, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Denne boken tilegnes med kjĂŚrlighet til Jo Laurance og hennes venn Mrs. Miller, den opprinnelige kabaret-andevunen.

KAPITTEL ÉN

Kull 919 Vinteren i andre På en blank, svart dør inne i en opplyst garderobe var det en liten sirkel av gull som pulserte av lys, og midt i den skinte en knøttliten V. Kom inn, lokket den med hvert svake blunk. Skynd deg! Morrigan Kråkh kneppet ferdig mansjettene på de stivede, hvite skjorteermene, trakk på seg en svart ytterjakke og festet den gylne V-nålen omhyggelig på jakkeslaget. Til slutt satte hun fingertuppen mot den skimrende sirkelen, og akkurat som om hun hadde dreid en nøkkel rundt i en lås, svingte døren opp og ut mot en tom togstasjon. Disse stille, rolige øyeblikkene hadde blitt Morrigans yndlingstid på dagen. De fleste morgener var hun førstemann på stasjon 919. Hun likte å lukke øynene i noen sekunder og lytte til den fjerne rumlingen av tog i vundergrunnstunnelene. Som mekaniske drager som våknet fra søvnen og var klare til å frakte millioner av mennesker rundt i hele Ingenlund by langs en intrikat bildevev av skinner. 7

Hulfeber – Jakten på Morrigan Kråkh

Morrigan smilte og pustet dypt inn. Den siste dagen i høstsemesteret. Hun hadde klart det. Resten av kullet begynte å dukke opp, og freden og roen ble splintret da de åtte andre dørene langs perrongen fløy opp – fra Mahir Ibrahims utsmykkede røde dør i den ene enden og helt bort til Anah Kahlos lille buede, ulakkerte tredør i den andre – og den vesle stasjonen ble fylt av skravling. Hagbart Rask, Morrigans beste venn, så ut som han pleide om morgenen – skjev i kroppen fordi han hadde armene fulle av drageridningsutstyr, grå skjorte som ikke var ordentlig kneppet, ugredde brune krøller som stakk vilt ut i alle retninger, blå øyne som glitret av en skøyerstrek han enten akkurat hadde tenkt ut eller akkurat hadde begått (Morrigan hadde ikke lyst til å vite om det var det ene eller det andre). Arkan Tveit, som alltid var like veloppdragen og ulastelig antrukket, tok halvparten av den vaklende utstyrsstabelen til Hagbart og nikket diskré mot den skjevkneppede skjorten. Kadense Svartstrøm var sistemann denne morgenen. Hun kom løpende inn i siste sekund, med en tykk, svart flette piskende bak seg og lange, brune bein som tok kjempesteg, i samme øyeblikk som en enslig, litt bulkete togvogn kom tøffende til syne med skyer av hvit damp på slep. På siden av vognen sto det velkjente V-symbolet og tallet 919, og halvveis ut av døren hang konduktøren deres, frøken Munter. Dette var hjemmetoget, en transportmåte og et hjem nummer to som bare tilhørte dem – Det vunderlige selskaps ni hundre og nittende kull. På innsiden hadde 8

Jessica Townsend

det saccosekker, en klumpete gammel sofa, haugevis med puter, en vedovn det alltid brant i om vinteren, og en kjekskrukke av keramikk som var formet som en isbjørn og sjelden var tom. Det var utrolig koselig, og et av Morrigans yndlingssteder i hele verden. «Goooood morgen!» ropte konduktøren, smilte strålende fra øre til øre og viftet med en bunke ark. «God siste skoledag, mine lærde venner!» Frøken Munters rolle som kull 919s offisielle «konduktør» var interessant – hun var dels transportmaskinist, dels rådgiver. Hennes oppgave var å gjøre veien så enkel som mulig å følge i kullets fem første år som medlemmer av Ingenlunds mest prestisjefylte og krevende organisasjon. Det vunderlige selskap besto av usedvanlige mennesker med usedvanlige talenter, men de fleste av dem var travelt opptatt med sine egne usedvanlige sysler og brydde seg ikke noe særlig om selskapets yngste innrullerte. Uten konduktøren sin ville kull 919 ha gått seg vill i ødemarken. Frøken Munter var det eneste mennesket Morrigan kjente som levde fullt og helt opp til navnet sitt. Hun var rent solskinn. Hun var nyvasket lintøy, fuglesang i skumringen, perfekt ristet brød. Hun var regnbuefargede klær og perfekt holdning, mørkebrun hud og enormt smil, og når lyset skinte gjennom ytterkanten av glorien av krøllete, svart hår, fikk hun Morrigan til å tenke på en engel … men noe så tåpelig ville hun selvfølgelig aldri si høyt. I og med at hun liksom skulle være den voksne, burde hun kanskje ha vært bitte litt mer opptatt av skikk og bruk. Men kull 919 likte henne akkurat slik hun var. 9

Hulfeber – Jakten på Morrigan Kråkh

«Siste! Skoledag! Siste! Skoledag! Siste! Skoledag!» ropte hun og sparket med beina ut av døren på toget før det hadde rukket å stanse. «Frøken Munter, det der er IKKE trygt!» ropte Anah engstelig. Frøken Munter svarte med å sette opp en komisk vettskremt grimase og flakse med armene som om hun var i ferd med å ramle ut – og så ramlet hun faktisk ut på perrongen da toget plutselig stanset. «Det gikk bra!» sa hun og spratt opp for å bukke for dem. De andre lo og klappet, men Anah snudde seg og så sint på alle sammen etter tur. Hun var rosa i ansiktet, og de blonde krøllene svingte dramatisk. «Å ja, veldig morsomt. Men hvem er det som må stanse blødningen når hun ramler ned i sporet og brekker skinnebeinet tvers av? Vedder på at ingen av dere kan spjelke et bein engang.» «Det er jo derfor vi har deg, Anah.» Arkan smilte til henne så smilehullene i de bleke kinnene kom til syne, og bøyde seg ned for å hjelpe frøken Munter med å plukke opp arkene som lå strødd utover med den ledige hånden. «Nemlig, doktor Kahlo,» sa muskuløse Teodora Malmo og dultet til Anah i siden så hun nesten veltet. (Det var en forsiktig dult til Teodora å være, men av og til glemte hun at hun faktisk var utrolig sterk.) Anah skar en grimase da hun rettet seg opp, men det virket som hun ble litt bløtgjort av at Teodora brukte ordet «doktor». «Frøken, hva er …» Arkan så på et av arkene og rynket pannen forfjamset. «Er dette nye timeplaner?» 10

Jessica Townsend

«Takk, Ark. Hjelp meg å dele dem ut, er du grei?» svarte konduktøren og vinket kull 919 inn i toget. «Kom igjen, alle om bord, ellers kommer vi for sent. Frans, sett på tevann, vær så snill. Lam, send kjekskrukken rundt.» Hagbart så forvirret på frøken Munter da hun rakte ham timeplanen. Det var den siste dagen i semesteret, og vanligvis fikk de bare nye timeplaner en gang i uken. «Du ga oss jo disse på mandag, frøken. Har du glemt det?» Han dumpet ned i en saccosekk, og Morrigan satte seg i sofaen mellom Kadense og Lam og gransket sin egen timeplan. Så vidt hun kunne se, var den identisk med den hun hadde fått i starten av uken. Der sto tirsdagens kurs i «Udøde dialekter», og onsdagens mesterklasse i «Å observere planetenes bevegelser», fulgt av en time i spionasjefløyen i sub-fem som het «Å bearbeide og håndtere informanter» (det hadde så langt vært Morrigans yndlingstime denne uken – det viste seg at hun var ganske god til sånne spiongreier). «Det husker jeg faktisk, ja,» sa frøken Munter. «Til tross for at jeg har nådd den langt fremskredne alder av tjueen år, Hagbart, er det fortsatt mulig for den skrøpelige hjernen min å gå inn i det store minnelageret og tilbake til en fjern fortid for hele fire dager siden.» Hun smilte og hevet et øyebryn. «Dette er nye timeplaner. Legg merke til at noe i dag er oppdatert.» Morrigan kikket på fredagskolonnen og oppdaget forskjellen. «Hva er B&A?» spurte hun. «Det har jeg også,» sa Hagbart. «B&A, nivå sub-to. Siste time i dag.» Mahir rakte opp hånden. «Jeg også!» 11

Hulfeber – Jakten på Morrigan Kråkh

Det ble litt mumling og sammenligning av timeplaner, og de oppdaget at alle hadde den samme timen. De hadde som regel hver sin timeplan, skreddersydd av frøken Munter for at hver enkelt skulle utvikle sine unike talenter og jobbe med sine svake sider, og nå var det noen måneder siden hele kull 919 hadde hatt undervisning sammen. «Hva står B&A for, frøken?» spurte Frans Fritzvold og hørtes litt bekymret ut. De brune øynene ble store. «Vet tante Hedvig om dette? Hun sier at hun må godkjenne alle endringer i timeplanen min.» Morrigan så på Hagbart og himlet lett med øynene, og han skar en grimase til svar. Familien til Frans hadde vært medlemmer av Det vunderlige selskap i flere generasjoner på begge sider, både den berømte Fritzvold-slekten og den respekterte Akinfenwa-slekten. Fadderen hans – det Vuse-medlemmet som hadde nominert ham som kandidat og derfor hadde et visst ansvar for utdannelsen hans – var Hedvig Fritzvold, en tante på farssiden. Hun var fryktelig streng, og Morrigan syntes hun var en skikkelig hurpe. «Og hun sier at jeg ikke må gjøre noe som kan sette det olfaktoriske organet mitt i fare,» fortsatte Frans. «Hva var det med traktoren din, sa du?» spurte Teodora. «Nesen min,» forklarte han. «Hva er det? Ikke le – luktesansen er kokkens største fortrinn.» Han presset fingrene nervøst mot enden av det lysebrune, lett fregnete olfaktoriske organet sitt.

Jessica Townsend

«Du trenger ikke være redd for snyteskaftet ditt, Frans,» sa frøken Munter med et slags mystisk halvsmil. «Men jeg kan ikke si hva det står for.» Nå ble nysgjerrigheten pirret, og ni ansikter så plutselig ivrig på henne. Hagbart rettet ryggen. «Er det … Begynne og, øh … avslutte … et eller annet?» «Niks. Men veldig bra forsøk, altså.» «Bomber og artilleri!» sa Teodora. Hun snodde det lange, røde håret opp i en topp og brettet opp de grå skjorteermene, som om hun var klar til å gå i gang umiddelbart. «Vi skal få våpentrening, ikke sant? Endelig.» «Bøker og avhandlinger?» gjettet Mahir. «Åå! Bamser og apekatter!» Anah klappet i hendene og hoppet opp og ned på puta. «Skal vi få leke med søte dyr?» Det fikk frøken Munter til å le. «Veldig koselig tanke, Anah, men nei.» Hun holdt hånden opp for å få dem til å være stille. «Og nå må dere slutte å gjette, vær så snill. Min munn er lukket. Jeg er et hvelv.» Skuldrene til Anah sank skuffet ned, og hun sendte kjekskrukken videre til Mahir. «Lef’selah,» sa han, som var «takk» på jalahan, et av de trettiåtte språkene han snakket like flytende som en innfødt. I det siste hadde han lært resten av kullet det han regnet som «det aller viktigste» på yndlingsspråkene sine – først og fremst å spørre etter veien, si vær så snill og takk, pluss fornærmelser og skjellsord. (Det var først og fremst skjellsord, hadde Morrigan merket seg, men det kunne jo skyldes at Hagbart alltid spurte etter dem.) 13

Hulfeber – Jakten på Morrigan Kråkh

«Hish fa rahlim,» svarte Anah dystert og tok en bit av kjeksen sin. Mahir så på henne med en blanding av sjokk og lattermildhet, og Morrigan måpte. «Hva er det?» sa Anah med munnen full av kjeks med vaniljefyll. «Det der betyr ikke ‘bare hyggelig’, hvis det var det du mente å si,» sa Mahir. Han prøvde å la være å le, men greide det ikke. «Å, du vet jo at jeg ikke er noe god i språk.» Anah fnøs litt irritert. «Hva sa jeg?» Mahir, Hagbart og Teodora ropte den vulgære oversettelsen frydefullt i kor. Anah ble knallrød i ansiktet, frøken Munter så forferdet ut, og resten av kullet kniste hele resten av veien til Det vunderlige selskap. Det var et slag å måtte forlate det koselige, varme hjemmetoget da de var fremme på Storsnut stasjon. Kull 919 trykket seg tett sammen som vern mot vinden, vinket ha det til frøken Munter og skyndte seg mot Sutreskogens heller tvilsomme ly. Vuse – Det vunderlige selskaps fire hundre mål store hovedkvarter i hjertet av Ingenlund – hadde dundret inn i vinteren lenge før resten av byen. I flere uker hadde de vært inne i en kuldeperiode som kunne få snørret i en forkjølet nese til å fryse til is. Det mystiske Vusevær-fenomenet innebar at de dagene det duskregnet i Ingenlund, var det pøsregn og sludd inne på selskapets område. Det var rett og slett slik at uansett hvordan været var utenfor Vuse, var det alltid litt mer innenfor. Hvis 14

Jessica Townsend

det tordnet svakt i Ingenlund, var himmelen over Vuse svart og elektrisk og lynte som et diskotek, og å gå over plenen var det samme som å ta sjansen på å bli forvandlet til en lynavleder. I dag kjente de kulden helt inn til beinet, men den ble litt mer utholdelig av et svakt vintersolskinn og vissheten om at så snart siste time var slutt, skulle de forlate Vuse til fordel for to ukers fest og moro. Morrigan gledet seg vilt. Ingenting var som hjemmet hennes, Hotell Devkalion, i julen. Hun hadde drømt om eggetoddi, stekt gås og krydrede punsjeboller hele vinteren. For å få noe annet enn kulden å tenke på brukte kull 919 den lange turen opp til Storsnut palé på å komme opp med mer og mer vanvittige teorier om hva B&A kunne stå for. «Åå – hva med bringe frem og avlive?» Ansiktet til Hagbart lyste opp da han kom på den tanken. «Kanskje de skal gjøre oss til ALLMEKTIGE GUDER.» «Eller bygg og anlegg,» sa Lam. «Eller bløtkake og appelsinsaft?» sa Frans. Dette siste, optimistiske forslaget fikk alle til å miste tråden, men selv midt i latterhylene fikk Morrigan med seg lyden av noen som hveste vundersmed da en gruppe eldre elever gikk forbi dem på stien gjennom skogen. Hun var vant til det nå, men rykket til hver gang likevel. Nå var det nesten to måneder siden hemmeligheten hennes ble avslørt for hele Det vunderlige selskap. Av og til, når Morrigan trengte mot, tenkte hun på det eldste Kvist hadde sagt: Hun er kanskje vundersmed, men fra og med i dag er hun i sannhet vår vundersmed. 15

Hulfeber – Jakten på Morrigan Kråkh

De fleste på Vuse var snille og fornuftige nok til å lytte til eldstehøyrådet og akseptere Morrigan som en av sine, selv om de ikke var overbegeistret for å ha et så «farlig vesen» i sin midte. Det var noen som fortsatt benyttet enhver anledning til å få henne til å føle seg uønsket, men det spilte ikke så stor rolle. Morrigan begynte å bli flinkere til å ignorere hviskingen og blikkene, og det hjalp veldig å vite at hun hadde kullet sitt i ryggen. Det siste året hadde lojaliteten til kull 919 blitt satt på voldsomme prøver. En gang i tiden hadde Morrigan trodd at hun alltid kom til å være utenfor, men nå visste hun at hun hørte til der. Kadense hadde også hørt hviskingen. «Bit deg i tunga,» ropte hun uten å blunke, og like etter kom det et smerteskrik og et dempet «Au!» da den som hadde hvisket, gjorde som hun sa. Hun gliste selvtilfreds til Morrigan, som svarte med et takknemlig smil. Hun greide ikke å la være å fryde seg bitte litt – det var visse fordeler med å ha en venn som var tryllebinder. «Jeg så hva du gjorde, Kadense,» sa Anah lavt da hun kom opp på siden av dem. «Du vet at vi ikke skal bruke evnene våre på andre elever.» Kadense stønnet og himlet med øynene. «Og du skal ikke være en kjedelig sutrekopp som alltid vil bestemme hva andre skal gjøre, men så er du det likevel.» Anah så surt på henne. «Hvis du gjør det der én gang til, sier jeg det til elevmesterinnen din.» Hun trampet av gårde langs stien foran dem. «Jeg likte henne bedre da hun aldri husket hvem jeg var,» mumlet Kadense til Morrigan.

Jessica Townsend

Hvis Anah virkelig hadde lyst til å sladre til den skremmende elevmesterinnen for esoteriske kunster, ble hun nødt til å jobbe for det, tenkte Morrigan. Hun hadde forsøkt å få snakke med fru Møgstervold i flere uker selv, men det hadde vist seg å være umulig. Hver gang hun så henne i gangene på Storsnut palé, var det som om hun forsvant i mengden – eller enda verre, plutselig forvandlet seg til elevmesterinnen for prosaiske kunster, den skrekkelige frøken Dyrkjær. I det siste hadde det skjedd så ofte at Morrigan begynte å lure på om Møgstervold unngikk henne med vilje … eller om Dyrkjær forsøkte å gripe inn. Frem til for rundt seks uker siden hadde Morrigan vært gråerme – elev ved Skolen for prosaiske kunster, akkurat som Hagbart, Anah, Mahir, Frans og Teodora. Den ble ledet av elevmesterinne Dulsinea Dyrkjær, var den største av de to skolene i Det vunderlige selskap og besto av tre avdelinger: praktiske fag på sub-tre, humanistiske fag på sub-fire og ytterlighetsfag på sub-fem. Skolen for esoteriske kunster var på langt nær like full av folk, men ikke desto mindre hadde den tre egne underjordiske nivåer som bare var tilgjengelige for esoteriske elever. De lå dypt nede i jorden under Storsnut palé, en fem etasjer høy, rød murbygning. Disse nivåene var mye vanskeligere å finne frem i enn de oversiktlige prosaiske etasjene. De var ikke delt inn i tre avdelinger, men snarere i utallige heksesirkler, verksteder, klubber, laboratorier, topphemmelige miniselskaper og topptopphemmelige laug som drev med hver sin sære ting – og som tilsynelatende ikke var villige til å innrømme at de eksisterte, og heller ikke at de 17

Hulfeber – Jakten på Morrigan Kråkh

andre gjorde det. Det var fryktelig mange låste dører og ubesvarte spørsmål på den esoteriske skolen, men de siste seks ukene hadde Morrigan lært seg å bare gå dit timeplanen sendte henne, og ingen andre steder – og slettes ikke inn i en mystisk, tåkelagt korridor som ikke var der dagen før, for eksempel. Sånne omveier sørget garantert for at man kom for sent til timen. Dyrkjær hadde blitt rasende da hun fikk vite at Møgstervold hadde flyttet Morrigan fra de prosaiske kunstene og over til de esoteriske. Ikke fordi hun næret noen varme følelser for henne, selvfølgelig – det var faktisk tvert imot. Dyrkjær syntes ikke Morrigan skulle være i Det vunderlige selskap i det hele tatt, og holdt ikke ut tanken på at hun skulle lære noe mer enn et absolutt minimum. Så i Morrigans øyne ville det være helt typisk den iskalde, sølvhårede elevmesterinnen å sabotere utdannelsen hennes på avstand. «Nå er du paranoid,» sa Kadense da Morrigan nevnte det senere samme ettermiddag. De sto på lur i en av gangene på sub-sju og ventet på Lam, for å ta følge med henne til semesterets aller siste time. «Og uansett, hvorfor i all verden har du lyst til å snakke med Møgstervold? Jeg for min del prøver å unngå det hvis jeg kan.» Morrigan hadde oppdaget at de aller fleste prøvde å unngå foruroligende fru Møgstervold så sant de kunne, og med god grunn … men hun var i alle fall bedre enn Dyrkjær, tenkte hun. «Se på dette.» Hun sukket, holdt frem timeplanen sin og pekte på oversikten over formiddagens fag. «‘Et blikk inn i fremtiden.’ ‘Finn din tjenende ånd.’ I går var det ‘Å innlede en dialog med de døde’.» 18

Jessica Townsend

«Du sa at du elsket det faget! Du elsker skumle ting.» «Jeg gjorde det,» innrømmet hun. «Jeg gjør det. Jeg bare skjønner ikke hvorfor Møgstervold gir meg alle disse rare fagene, når det var hun som sa at jeg burde lære …» Morrigan stanset og så seg raskt rundt for å forsikre seg om at ingen kunne overhøre henne. Så senket hun stemmen litt. «De gemene kunstene.» Et snev av ubehag gled raskt over ansiktet til Kadense. Hun visste like mye som Morrigan om de gemene kunstene – med andre ord ikke noe særlig i det hele tatt. Morrigan visste at de gemene kunstene var redskapene til den såkalte «dyktige vundersmed», og at hun ville bli nødt til å lære dem hvis hun noen gang skulle forstå hva det virkelig innebar å være vundersmed. Hun hadde fått med seg noen småtterier og trent på dem på egen hånd. Men det fantes bare ett eneste menneske i hele riket som virkelig kunne utøve de gemene kunstene … og det var en mildt sagt ubehagelig følelse å ha noe så viktig felles med ham. «Jeg mener bare … jeg er jo ikke synsk!» fortsatte Morrigan. «Eller et orakel, eller svartekunstner, eller heks, eller …» «Ja da, jeg vet det, du er en mektig vundersmed. Begynn å grine,» svarte Kadense lavt. Hun hadde fått øye på Lam, som så like tummelumsk ut som hun pleide der hun kom ut fra timen i transcendental meditasjon, og vinket for å fange oppmerksomheten hennes. Det var ikke på langt nær like mange esoteriske elever som det var prosaiske, men med lærerstab, tidligere elever, stipendiater og forskere – i tillegg til 19

Hulfeber – Jakten på Morrigan Kråkh

besøkende fra Det kongelige trolldomsråd, Paranormal liga og Ingenlunds forente heksesirkler – var det som regel livlig i de esoteriske gangene. I dag var de fulle av junior- og seniorelever som feiret slutten på semesteret ved å gjøre ting som stort sett var strengt forbudt utenfor Skolen for esoteriske kunster. Illusjonistelever kunne praktisere kunstene sine overalt på Vuse, siden illusjoner – ifølge Møgstervold – bare var «gørrkjedelig, ufarlig humbug». (Morrigan syntes illusjonistelevene sløste med den friheten, siden de først og fremst brukte den på ekle ting som falsk hundebæsj og pilende rotter i gangene. Selv ikke Hagbart, som elsket ekle ting, var imponert, og syntes de var «helt ekstremt fantasiløse».) Men hvis juniorelever ble tatt på fersken i å praktisere for eksempel trolldom eller heksekunster utenfor de esoteriske etasjene, var det temmelig sikkert at de kom til å angre. Blant straffemetodene Møgstervold likte best, var å klippe ermene av vinterjakker, barbere bort øyebryn og la folk dingle etter anklene over kanten på gangbroen over Storsnut stasjon. I de esoteriske gangene, derimot, var ingenting forbudt. Denne ettermiddagen hadde en gruppe trolldomselever stjålet en kasse med trylledrikkflasker uten etiketter, som en slags bisarr skoleavslutning. Nå sto de og ristet på dem og utfordret hverandre til å drikke innholdet, og resultatene fikk dem til å hyle av både latter og smerte. En jente brente seg i halsen etter å ha blåst ut varm damp i et helt minutt, en gutt sprakk hvert eneste blodkar i øynene, og en annen av guttene ble i alles 20

Jessica Townsend

påsyn inderlig forelsket i den første livløse gjenstanden han fikk øye på – et brannslukningsapparat. «Lam, skynd deg litt, da,» stønnet Kadense da hun så at venninnen somlet flere meter bak dem. «Stopp,» sa Lam og holdt en hånd i været. Morrigan og Kadense bråstanset rett før et hjørne der to lange korridorer møttes. Lam var et begavet kortdistanseorakel, noe som betydde at hun kunne se fremtiden, men bare den umiddelbare fremtiden – noen øyeblikk frem i tid. Hele kull 919 hadde skjønt at hvis de hørte på advarslene til Lam, unngikk de ofte mindre ulykker som å sparke en tå borti noe eller søle ut te. Iblant kunne det til og med redde liv, noe Morrigan hadde lært forrige helgemessnatt, da hun avkodet de kryptiske spådommene til Lam og stanset det ulovlige Grumarkedet – akkurat i tide til å forhindre at Kadense og Lam ble solgt for høyeste bud på auksjon. Hvis ikke Morrigan hadde greid det, ville noen ganske sikkert ha betalt mye penger for å stjele evnen til Kadense … men Lams skjebne ville ha vært mye, mye verre. For deres venninne Lambeth Amara var i virkeligheten prinsesse Lamya Bethari Amati Ra, som tilhørte kongehuset Ra fra Silkeland i Fjerne Østsang. Lam ble smuglet ulovlig inn i Fristaten fra Vintersjørepublikken for å delta i opptaksprøvene til Det vunderlige selskap, akkurat som Morrigan – men familien hennes hadde vært med på planen, i motsetning til Morrigans familie, og hvis det ble avslørt at de hadde gjort seg skyldige i forræderi mot Vintersjø-partiet, som styrte republikken, risikerte de henrettelse. Ingen 21

Hulfeber – Jakten på Morrigan Kråkh

i Vintersjø-republikken skulle så mye som vite at Fristaten eksisterte. Kull 919 hadde sverget på å bevare Lams hemmelighet. Det fantes jo andre der ute som kjente til den – fadderen til Lam, selvfølgelig, og frøken Munter og eldstene. Noen tarvelige typer som slapp unna da Grumarkedet ble ødelagt, og pilte av gårde i natten. Men kull 919 hadde en følelse av at hvis de begravde hemmeligheten seg imellom, og aldri sa et ord om den, kunne de beskytte Lam mot alle som kanskje ville henne vondt. Kadense sukket utålmodig og så på klokka. «Lam, vi er helt nødt til å –» «Vent.» PLASK Bzzzzzzzzz … Morrigan og Kadense så forferdet på at en gutt fra trolldomsavdelingen ristet på en trylledrikkflaske og sprutet innholdet ut over en seniorelev som gikk forbi et lite stykke lenger nede i gangen. En bølge av svart, seig væske strømmet over jenta, og da den kom i kontakt med huden hennes, forvandlet den seg til … bier. Sinte, summende bier som svermet rundt henne som om hun var dekket av pollen. Hun løp hylende bortover gangen og prøvde å vifte dem vekk, og trolldomsguttene jaget dels lattermilde og dels skrekkslagne etter og prøvde å hjelpe henne. Endelig senket Lam hånden. «Da fortsetter vi,» sa hun og spankulerte forbi Morrigan og Kadense med det-var-jo-det-jeg-sa-blikk.

Jessica Townsend

Morrigan hadde aldri hatt undervisning på sub-to, men hun var innom de fleste dager, siden spisesalene, kjøkkenet og intendanturen var der. Resten av kull 919 sto allerede og ventet utenfor klasserommet da Morrigan, Kadense og Lam kom dit. «Biff og asparges,» sa Hagbart, snudde seg mot de andre og strakte armen ut foran døren for å sperre veien. «Det er mitt siste forsøk. Noen andre som vil? Siste sjanse.» «Å, bare lukk opp,» stønnet Teodora og presset seg forbi. Rommet var lite – kanskje en firedel så stort som et vanlig klasserom – og tomt. Det var også veldig mørkt. Morrigan kjente famlende på veggen da de gikk inn. «Hvor er lysbryteren?» spurte hun. «Au! Frans, din kløne, det var foten min.» «Unnskyld, jeg så ikke –» PANG. Døren smalt igjen bak dem, og alle ble stille. «Hvor er læreren vår?» hvisket Anah med litt skjelvende stemme. «Hysj,» sa Lam lavt. «Se på veggen. Det begynner straks.»

serien:

BASTIAN-PRISEN for beste oversettelse Ingenlund 1

KULTURDEPARTEMENTETS OVERSETTERPRIS

Ingenlund 2

«ENESTÅENDE» The Guardian

«FRYDEFULL MAGI» NRK ÅRETS BARNEBOK The Times

NEW YORK TIMES bestselger

Alt er uendelig mye verre enn du vet. Det oppdager du selv om ikke så lenge, og når du gjør det, kommer du til å oppsøke meg.

JESSICA TOWNSEND

VÆR ÆRLIG. VÆR SMART. VÆR TAPPER. VÆR LOJAL.

III

JESSICA TOWNSEND

JAKTEN PÅ MORRIGAN KRÅKH

JESSICA TOWNSEND

Tredje bind i Ingenlund-serien er en spennende og fantastisk bok som får deg til å holde pusten på hver eneste side!

JESSICA TOWNSEND

ISBN 978-82-419-1555-0

,!7II2E1-jbfffa!

JAKTEN PÅ MORRIGAN KRÅKH

MORRIGANS FORBANNELSE

Dagbladet

om Ingenlund 1

JESSICA TOWNSEND

MORRIGANS KALL

MORRIGANS FORBANNELSE

Tredje bok i serien

JESSICA TOWNSEND

MORRIGANS KALL

«... får det til å krible under huden.» VG

Oppfølgeren til

Dagbladet