SVEND SIVERTSEN
Utkantbutikkene som forsvant I løpet av de siste 50-60 åra har det skjedd en revolusjonerende utvikling på mange områder i vår lille kommune. Bosettingsmøsteret har endret seg, infrastruktur er bygd ut og gjort endringene mulig. Bedre veier og nye bruer har blitt bygd, nye trafikkmønstre og nye bussruter er opprettet og binder bygder og sentrum sammen. Veien langs Straumfjorden til Gryta var et voldsomt framskritt og gjorde det mulig å kjøre rundt hele Hitra for første gang i 1967.
Elektrisiteten kom som en velsignelse og åpnet for helt nye muligheter. Fergesamband med fastlandet endret svært mye. Først kom fergesambandet fra Forsnes til Smøla og Kristiansund i 1960 og knyttet Hitra nærmere Nordmøre. Både handel og persontrafikk på den sørog vestlige delen av Hitra ble trukket enda sterkere i den retninga. Men også i tidligere tider ble folk trukket vestover. Jektefarten med tørrfisk og sild fra Hitra gikk i retning Møre og Kristiansund. Alle varer ble fraktet sjøveien, og byen for mange hitterværinger var Kristiansund. Der solgte de fisken sin og der kjøpte de varer. Møre og Romsdal Fylkesbåtar hadde båtruter som anløpte flere steder på Hitra. Mørebåtene var et kjent begrep.
42
Hver grend sin butikk Årboka har en sak om utviklinga på Hitra de siste 50-60 åra, og vi har sett på hvordan den har endret eksistensgrunnlaget og mulighetene for butikkene. Vi har vært nødt til å sette en startstrek ved kommunesammenslåinga 1963/1964. Mange kjente handelssteder har vært i drift omkring på Hitra lenge før, mange gamle handelssteder har også fått fyldige omtaler i lokalhistoria som Hopsjøen og Aunøya. Nå velger vi å sikre omtale og få fram den nære historia etter 1964. Hva har skjedd med butikkene, hvorfor har det skjedd, hvem har overlevd i den nye tida? Og det er på høy tid at vi prøver å fortelle historia, for allerede har det vært utfordrende å få beskrivelser og faktaopplysninger fra denne epoken. Når vi har snakket med berørte, slekt og pårørende, har svaret ofte vært – det er ikke så mange å spørre. De som var med i starten og kjente historia best, er borte. Utviklinga har gått fort og den har vært dramatisk for både enkeltpersoner og for mange utkantgrender. Det hadde vært ei tid der folk måtte gå i all slags terreng, etter stier langs berg og myr, når de skulle til butikken og barna til skolen. Båten var eneste framkomstmiddelet når folk skulle reise på besøk og delta i sosiale, eller kommunale sammenkomster. Veier fantes nesten ikke, men det var ei brytningstid der arbeidslag svingte slegga, brukte skufla og kjørte «sluskbåra» for å få fram nye veistubber. Skarvsetta - 2020
