Tidens Tale 2018 3

NI 2018 NR. 03 / JU

FRELSEN Blir vi Guds barn på grunn rettferdiggjørelsen eller på grunn av helliggjørelsen?

E

P

B

ENDETID:

PROFETIER:

BIBEL:

Mad Maxapokalypsen

Profeten Daniel Kapittel 4:1-4

De tre sønnene

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Meningen med livet

NR.03 /JUNI 2018

Svaret på universet, livet og alt.

Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

H

va er meningen med livet?

Douglas Adams legger svaret i munnen på superdatamaskinen i komedien «The Hitchhikers Guide to the Galaxy». Datamaskinen tenker i noen millioner år, og avslører at svaret på livet, universet, og alt, er 42. Nå finnes det rikelig med analyser og spenstige teorier i nerdemiljøer om hvor betydningsfullt 42 er. Men poenget i komedien er at vi mennesker må selv finne det viktigste av alle spørsmål, og selv levere svaret.

Men i virkeligheten er dette bare delvis sant.

For den kristne finnes det imidlertid kun ett ikke-reduserbart svar: Meningen med livet er felleskapet med Gud. Et kjærlighetsfylt fellesskap med Gud. Apostelen Paulus har uttalt seg om dette: «For i ham (Jesus) er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham» (Kolosserne 1:16). Vi er altså ikke bare skapt av ham, men også til ham. Men da Adam og Eva syndet, ble den tilhørigheten – det fellesskapet – brutt. Og Gud definerer det største problemet med synd slik: «Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere» (Jesaja 59:2). Nå kan vi si en hel del om denne teksten, men det som er viktig å ta med seg i denne sammenheng er opplysningen om at menneskets valg om å synde, ødela det

opprinnelige fellesskapet som Gud hadde planlagt da han skapte mennesket «i vårt bilde, så de ligner oss» (1 Mosebok 1:26). Jesus selv svarte faktisk på menneskets ubehjelpelige undring over «livet, universet og alt…»; selv om vi mennesker ikke klarte å formulere det ultimate spørsmålet, forstod Gud hva vi lurte på, og svarte slik: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’

Dette er det største og første budet» (Matteus 22:37-38).

Meningen med livet er altså en Gud-sentrert tilværelse der alt vi gjør, sier og er, blir motivert og utført på grunn av kjærligheten til Gud. Det er opplagt et uselvisk og omsorgsgivende liv – en livsstil som de fleste, enten de er kristne eller ei, ser positivt på. Men hvis godgjørenheten ikke er motivert av fellesskapet med Gud, går vi likevel glipp av «meningen med livet».

Alle kan gjøre godt, men poenget mitt er at bare de som står i en nær og kjærlighetsfylt relasjon til Gud faktisk opplever den ultimate meningen med livet. Med andre ord må vi gjerne applaudere et menneskesentrert fokus på livet, der veldedighet, velgjørenhet og omsorg for andre er sentrale verdier, siden det gjør livet godt for alle. Men hvis du skal tro på Bibelen, og det gjør man jo som kristen – så er det Gud som definerer det avgjørende svaret på meningen med universet, livet og alt. Og han sier «den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort» (Johannes 6:37).

Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt.

Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35.

Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner.

Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Adobe Stock Trykk og innbinding: United Press, Riga, Latvia Medlem av MG 11781

Helt spontant, og ut fra selverkjente behov, har vi evnet å stille de riktige spørsmålene, som f.eks., «hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» og «hva er meningen med livet?» Men i hele menneskehetens historie har vi ikke klart å definere det viktigste svaret.

Det er jo rent ut sørgelig, for ikke å si fortvilende.

Det er imidlertid lett å ramse opp enkelte av de opplagte forslagene: 1. Ordne seg slik at vi lever så godt og lykkelig som mulig 2. Være skapende og uttrykke oss kreativt 3. Ha fred og skape fred 4. Ta del i utviklende sosiale nettverk 5. Gjør godt mot andre 6. Leve i balanse og harmoni med naturen 7. Etc.

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag.

Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.

side 2 / tidens tale / juni 2018

22

20

NR. 03 JUNI 2018

12 08

10

04

Hva sier Bibelen om: Skapelsen og frelsen

05

Motløshetens motgift

06

ADRA Norge har forandret verden i 25 år

08

Mad Max-apokalypsen

10

Daniel kapittel 4:5-18

12

Frelsen

20

De tre sønnene

22

Vis kjærlighet, uansett!

24

Gud kan

"Daniels Bok"

side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Skapelsen og frelsen 12. Hvor stor var den utfrielse Israel opplevde fra slaveriet i Egypt?

«Spør bare om de svunne dager som var lenge før din tid, helt fra den dagen da Gud skapte menneskene på jorden, og spør fra den ene enden av himmelen til den andre: Har det hendt noe så stort som dette, har noen hørt noe slikt? Har noe folk hørt en gudsrøst tale ut av ilden, slik som du hørte, og likevel overlevd? Eller har noen gud prøvd å komme og hente seg et folk ut fra et annet folk, ved prøvelser og tegn, ved under og krig, med sterk hånd og utstrakt arm og store, skremmende gjerninger? Alt dette så du at Herren deres Gud gjorde for dere i Egypt» (5 Mosebok 4:32-34).

Merk: Israels utfrielse fra undertrykkelse og slaveri i Egypt står som bilde på den kraft som Gud bruker for å fri mennesker fra syndens undertrykkelse og slaveri. I begge tilfeller kommer Guds skaperkraft til syne.

13. Hvilken bibeltekst viser at det er Guds skaperkraft som gjør den troende til et nytt menneske?

«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Efeserne 2:10).

side 4 / tidens tale / juni 2018

14. Hva er sabbaten både et tegn på og et minne om?

«Husk sabbatsdagen og hold den hellig.

Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han.

Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den» (2 Mosebok 20:8-11).

«Den skal være et tegn mellom meg og israelittene til evig tid. For på seks dager skapte Herren himmelen og jorden, men den sjuende dagen hvilte han og pustet rolig ut» (2 Mosebok 31:17).

15. Siden både skapelsen og frelsen skjer ved en og samme kraft, hva mer enn skapelsen er sabbaten også et tegn på?

«Også mine sabbater ga jeg dem. De skulle være tegn mellom meg og dem. Slik skulle de vite at jeg er Herren, som helliger dem» (Esekiel 20:12).

16. Hvem opprettholder alt i det materielle univers?

«Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen» (Kolosserne 1:17).

17. Hvilke ord viser at alle ting, både materielle og åndelige, består ved den samme kraft?

«Og det er én Herre, Jesus Kristus.

Alt er til ved ham, og ved ham lever vi» (1 Korintrebrev 8:6).

18. Hvorfor er Gud verdig til å ta imot pris og ære?

«Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved din vilje ble alt til, skapt av deg» (Åpenbaringen 4:11).

TANKER OM TROEN

Motløshetens motgift Motløshet er det verste. Særlig når det virkelig gjelder.

Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Adobe Stock

M

otløshet er det verste. Særlig når det virkelig gjelder. Og Timoteus hadde tydeligvis mistet det. Han var i ferd med å gi opp kallet, gi opp gjerningen, gi opp selve kjærligheten som hadde drevet ham. Men Paulus visste råd. «Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs,» begynte han i 2 Timoteus 1:7.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har mistet motet. Det har vært vanskelige telefonsamtaler som aldri ble tatt fordi motet sviktet. Det har vært folk som ikke fikk besøk, på grunn av min motløshet. Gaver som ikke ble gitt fordi jeg mistet motet på om de var bra nok. Kort som ikke ble sendt, fordi jeg tvilte på om ordene passet. Mennesker som ikke ble invitert, fordi jeg ikke trodde vi var kule nok. Det er mange som aldri ble spurt om å være med, fordi jeg var redd de ikke ville like å bli spurt. Det er mye kjærlighet og omsorg som aldri fikk et uttrykk fordi jeg mistet motet på om den egentlig var ønsket, osv., osv. Motløshet er lammende for kjærligheten.

Men Paulus vet om en mot-medisin, sier han.

For den ånden som Gud gir er ikke en kilde til motløshet, men til det motsatte: Kraft, kjærlighet og visdom (2 Timoteus 1:7).

Kjærligheten står i midten. Den representerer viljen til å løfte andre opp. Dette er den sta agape-kjærligheten som er mer prinsipp enn god følelse. Vi vil elske. Vil løfte andre opp, fordi vi er overbevist om at dette er godt, både for oss og for dem. Gud gir oss denne kjærligheten ved sin Ånd. «For Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss» (Romerne 5:5).

minst hormoner. Blir vi skremt, om det så bare er en kommentar som truer oss, overtar amygdala i hjernen vår, blant annet ved å lamme viljen nesten fullstendig. Og plutselig er alle gode intensjoner om å være den harmoniske, kjærlige, avbalanserte voksenpersonen nokså lite verd. Hadde det vært så enkelt som å ville, hadde det jo ikke vært noen sak.

For hvem av oss vil vel ikke være en kjærlig og avbalansert partner, foreldre, arbeidstaker og venn som løfter andre opp med vårt konsistent gode humør?

som gjør det som er klokt, selv når det er mye kraft tilgjengelig. Kanskje også et sinn som kan avsløre tåpeligheten i mange av argumentene motløsheten kaster mot oss? Igjen er tid sammen med Jesus en oppskrift verd å følge.

«For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kolosserne 2:3).

Jeg merker at jeg lengter etter mer av motløshetens motgift. Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg i min motløshet, og gi meg, slik du har lovet, av din Ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom.

Til venstre for kjærligheten står derfor kraften. Ånden gir oss ikke bare en vilje til å elske.

Han gir også kraft, eller altså styrken til, eller evnen til å elske. Det samme ordet dukker på gresk opp igjen, for eksempel i 2 Peter 1:3 der det oversettes makt: «Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt.» Det er ved å kjenne Jesus vi tar imot denne kraften. Når Bibelen snakker om å kjenne, mener den ikke «å vite om», men «å være sammen med». Mennesker over hele verden kan fortelle at det å tilbringe stille tid med Jesus og hans ord, faktisk gjør oss mindre stresset og redde og mindre utsatt for amygdalas kuppforsøk, og bedre i stand til å være de vi ønsker å være.

Til høyre for kjærligheten står visdommen, eller, som det også kan oversettes: Et sunt og balansert sinn. Et sinn som ikke overdriver. Et sinn

Men dessverre er viljen vår ikke særlig sterk.

Den er utsatt for slitenhet, stress, frykt og ikke side 5

KRISTENLIV

– Må Gud velsigne ADRA, sa Mohammad Nasif da han og familien fortalte litt om deres strabasiøse flukt fra Syria og om hjelpen ADRA hadde gitt dem. Her er familien sammen med Britt Celine Oldebråten etter ADRA Norges jubileumsprogram.

ADRA Norge har forandret verden i 25 år 25-års Jubileet ble brukt til å bevisstgjøre de frammøtte på det samfunnsansvaret Jesus har bedt oss ta, samt å takke for alt ADRA har oppnådd på 25 år.

Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Tor Tjeransen, ADAMS

– Ser Gud annerledes på lidelsen til barna i Malawi enn barna i Norge, spurte Jonathan Duffy, verdenslederen for ADRA-nettverket, da han talte på gudstjenesten ved ADRA Norges jubileumsarrangement i Oslo lørdag 21. april.

Duffy nevnte det paradoksale i at vi ville blitt forferdet og engasjert dersom et passasjerfly hadde styrtet i Norge og alle om bord hadde omkommet. Men vi er ikke like engasjert av at det hver eneste dag dør like mange barn under fem år som om 100 fulle fly hadde styrtet. Hele 15 000 barn under fem år dør av sykdommer som kunne vært unngått.

side 6 / tidens tale / juni 2018

ADRA Norge i partnerskap med Norad, det internasjonale ADRA-nettverket og lokale organisasjoner, har bidratt til å redusere barnedødeligheten. I følge tall fra UNICEF var det 93 døde pr 1 000 levende fødte i 1990, mens det i 2016 var redusert til 41 døde pr 1 000 levende fødte. Men selv om forholdene blir stadig bedre, gjenstår det et stort arbeid. Det vil ADRA bidra med i årene som kommer.

Ta samfunnsansvar Skal ADRA lykkes i sitt arbeid kreves det et tett og godt samarbeid med kirken. Duffy viste til Matteus 5:13, der Jesus sier: «Dere er

jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.» Duffys poeng var at vi kristne må bidra. Han siterte John Stott som i 1984 skrev at kristne ofte beklaget seg over hvor ille det går i verden. Stott påpekte at kristne ofte stilte et galt spørsmål: «Hvis kjøttet blir dårlig og uspiselig, gir det ingen mening å klage på kjøttet. Det er det som skjer når bakteriene får formere seg.

Spørsmålet vi må stille, er: Hvor er saltet?»

Det samme gjelder når vi står overfor store

samfunnsproblem. «Spørsmålet vi må stille, er: Hvor er kirken? Hvorfor gjennomsyrer ikke Jesu salt og lys samfunnet slik at det forandres?» (John Stott, Issues facing Christians Today.)

I dag er det en økende bevissthet om hvor viktig rolle de kristne menighetene spiller i arbeidet med å forandre verden. Det sterke engasjementet i menighetene både her hjemme og i utlandet for ADRAs arbeid, er et stort aktivum når ADRA skal gjennomføre sin målsetting om å forandre verden – ett liv om gangen.

Menigheten er viktig Ved ettermiddagsmøtet minnet ADRA Norges styreleder, Vidar Keyn, nettopp om hvor viktig tilknytningen til menigheten er. Han viste til at ADRA Norge har hatt stor vekst i hvor mange penger organisasjonen forvalter for å skape bedre forhold for verdens fattige. I 2010 var summen Norad ga ADRA Norge ansvaret for å forvalte på vegne av den norske stat, på fem millioner, i år er den på 84 millioner. – Sannheten er at ADRA ikke gjør seg selv. ADRA er deg og meg, sa Keyn. Forutsetningen for bevilgningene fra Norad er nemlig at ADRA selv skaffer ti prosent av finansieringen for de enkelte prosjektene. Her spiller innsatsen til menighetsmedlemmer i Norge, en viktig rolle.

Elin Finnseth Sæverås hilste jubilanten fra Norges Kristne Råd, der ADRA er en aktiv bidragsyter i det som kalles «Global info», et ressurspunkt for kirker og menigheter som vil engasjere seg i globale rettferdighetsspørsmål. – Gud slutter ikke å forholde seg til sitt skaperverk, fordi han elsker alle, sa Finnseth i sin hilsen.

ADRA har gitt meg en framtid I flere år har ADRA Norge støttet et hjem for utsatte jenter i Thailand. Til jubileet hadde ADRA invitert to ansatte fra hjemmet og Tida, en av jentene som bor der. Hun var i utgangspunktet ikke registrert som thailandsk statsborger, og kunne på grunn av det ikke reise ut av provinsen hun bodde og hadde heller ikke tilgang til skolegang eller helsetjenester.

Takket være Keep Girls Safe-hjemmet har hun fått et trygt sted å bo, og hun har fått skolegang. Ikke nok med det. De ansatte ved hjemmet, har hjulpet henne slik at hun nå er registrert som thailandsk statsborger.

Gledesstrålende viste hun fram ID-kortet som er beviset på statsborgerskapet. – ADRA har gitt meg en framtid, sier Tida.

Muslimske Mohammad ber Gud velsigne ADRA Britt Celine Oldebråten fortalte om en Syrisk familie hun hadde møtt da hun arbeidet for ADRA-nettverkets kriseteam på grensen til

Makedonia under den sterke flyktningestrømmen i 2015. Familien hadde flyktet fra alt de eide i Syria for å komme vekk fra bombingen av byen de bodde i. Uten stort annet enn det de stod og gikk i, kom de til en forblåst jernbanestasjon. Der møtte Oldebråten dem.

Oftest blir slike møter bare et minne som setter seg fast uten mulighet til å vite hvordan det har gått med mennesker på sitt livs vanskeligste og viktigste reise.

I dette tilfellet fikk Oldebråten høre at flyktningfamilien skulle til Norge. Hun ba dem gi beskjed når de var trygt framme i Norge.

Heldigvis kom familien trygt fram. ADRA var en av organisasjonene som hjalp dem, og i dag bor familien Nasif trygt i Drammen. De fortalte deler av sin historie, og eldste sønnen i familien sier dette: – Takk til alle dere som jobber i ADRA. Må Gud velsigne ADRA. Ros fra Norad Norad var representert ved Frederikke Storaker Kilander, Assisterende direktør i Avdeling for sivilt samfunn. Hun pekte på at ADRA driver et godt utviklingsarbeid i krevende konfliktområder og at Norad stiller mange krav til sine samarbeidspartnere. Hun skrøt av kvaliteten på ADRAs arbeid og viste til en omfattende rapport utarbeidet av et eksternt konsulentselskap om ADRAs arbeid.

– Fortsett å jobbe med de som trenger det mest, var oppfordringen fra Norad, som så fram til et fortsatt godt samarbeid.

Christopher Kjølner, Berit og Alf Olaf Søreide og Vigdis og Tore Oldebråten fortalte om sine erfaringer på årelange oppdrag for ADRA i Afrika. Alle tre hadde spennende erfaringer å dele. Kjølner oppsummerte effekten av arbeidet med å si: – Den jobben ADRA gjør, er helt fantastisk.

Bli fast giver Det er mange som har blitt inspirert av ADRAs arbeid, slik som Kjølner har blitt. Du kan være med å sørge for at ADRA har en solid basis med gaveinntekter. Norad krever som oftest at bistandsorganisasjoner selv må sørge for ti prosent av prosjektkostnader den norske stat er med å finansiere. Derfor er det så viktig med en stabil gruppe med faste givere. Bli med i den gruppen nå. Ta deg tid til å registrere deg som fast giver til ADRA. Kanskje du kan oppfordre bedriften du jobber i, til også å bli fast giver til ADRAs humanitære arbeid. Da vil du og din bedrift være med på oppfylle flere av FNs bærekraftsmål. ADRA arbeider særlig med disse tre bærekraftsmålene: Mål 4: Sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle, og fremme livslang læring.

Mål 1: Utrydde alle former for fattigdom.

Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land.

Noen adventister vil sikkert stusse over at ADRA Norge bare feirer et 25-års jubileum, for mange av oss har gått i hjelpeaksjonen siden vi kunne snakke rent, og adventister i Norge har bidratt i internasjonalt, humanitært arbeid siden begynnelsen av 1900-tallet. Internasjonalt ble ADRA stiftet allerede i 1956. Mange nordmenn har bidratt i ADRAs internasjonale arbeid for utvikling og nødhjelp lenge før ADRA Norge ble stiftet.

I Norge var det humanitære arbeidet i flere år organisert som en avdeling innenfor Syvendedags Adventistkirken. ADRA Norge ble opprettet som stiftelse den 19. april 1993.

Minnet Kåre Lund Kåre Lund, tidligere ADRA leder som ble drept i Liberia i 2003, ble også minnet. Geir Olav Lisle, som var leder for ADRAs styre den gangen, intervjuet Kåre Lunds datter, Annika Haugvik. Hun fortalte om hvordan Leymah Gbowee, en av vinnerne av Nobels Fredspris i 2011, hadde møtt Lund på et sjekkpunkt bare kort tid før hans bil ble angrepet og både Lund og to andre medarbeidere ble drept.

Den tragiske hendelsen i 2003 viser at det utviklingsarbeidet ADRA driver i ustabile områder, ikke er risikofritt.

Tida heter en av jentene fra Keep Girls Safe-hjemmet i Thailand. Takket være ADRAs hjelp har hun nå blitt registrert med thailandsk statsborgerskap og får del i de rettighetene som hører med.

side 7

ENDETID

Mad Maxapokalypsen Når menneskene til sist har gjort sitt verste, kommer Gud og gir oss det beste.

Tekst: Loren Seibold / Foto: Adobe Stock

E

n av de kjente underholdningsmerkevarene de siste årene, gikk under navnet Mad Max – en serie med fire dystopiske filmer som gjorde den amerikanske-australske skuespilleren Mel Gibson kjent. Det forestiller seg en verden ødelagt av atomkrig: En vill, usivilisert ørkenplanet, hvor innbyggere ironisk nok har klart å beholde mange raske biler, motorsykler og lastebiler sammen med en tilsynelatende uendelig bensinforsyning. Filmene inneholder bisarre kjørescener, store ørkenlandskaper (filmet i det australske innlandet), voldelig hevn og gladiatoriske konkurranser mellom groteske, genetisk deformerte overlevende.

Selv om det hele er fiksjon, er det i alle fall en ting vi kan lære: mer kunnskap fører ikke nødvendigvis til et bedre samfunn. Vi antar kjapt og overflatisk at menneskeheten alltid utvikler seg til det bedre fordi vi hele tiden får mer kunnskap om verden. Vi siterer ofte profeten Daniel om at «kunnskapen skal øke» (Daniel 12:4), og støtter det med et anslag om at menneskelig kunnskap dobler omtrent hver 12. måned.

Det er sant at vitenskapen leder oss inn i stadig økende kunnskap innen f.eks., medisin.

Men kunnskap handler om mye mer enn bare å forstå hvordan verden fungerer. Våre evner til å produsere avanserte våpen, kombinert med vår elendige evne til å leve fredelig sammen, kunne faktisk resultere i en postkjernefysisk verden der de verktøyene menneskene har brukt for å skape fremgang, utdanning, lover, religion, vitenskap, byer, blir avviklet.

Avansert kunnskap utvider vårt kreative potensiale, men også vår evne til å ødelegge.

side 8 / tidens tale / juni 2018

Til slutt spiller det ingen rolle at vi kan manipulere gener og dele atomer hvis vi ikke klarer å løse våre problemer på moralske og konstruktive måter.

Apokalypse snart Tro det eller ikke, Mad Max reflekterer faktisk et bibelsk tema, for Bibelen sier at en postapokalyptisk verden er uunngåelig. Likevel vil det ikke skje ved atomkrig; det kommer som resultat av en guddommelig dom. Apostelen Johannes forteller om en rekke plager som Gud vil sende over jorden, som minner om de plagene han sendte over det gamle Egypt, bortsett fra at disse endetidsplagene vil være verdensomspennende og langt mer ødeleggende. Åpenbaringens bok snakker om stormer, jordskjelv og enorme haggel. Havene skal bli til blod og drikkevann vil bli forgiftet. Mørke vil komme over jorden. Et globalt jordskjelv vil ødelegge hele planeten. Disse plagene vil vise at de ugudelige nekter å omvende seg. Og, på samme måte som i de egyptiske plagene, blir resultatet frelse for Guds folk. Men når disse plagene er ferdige, vil jorden være ødelagt.

Det er imidlertid ikke alt. Det er også på denne tiden at Jesus kommer tilbake til jorden, kristendommens mest etterlengtede begivenhet.

Da vil Jesus redde sitt folk og samtidig legge jorden øde og ødelegge alle de ugudelige.

Det som blir igjen er en livløs steinkule av en planet som flyter rundt i kosmos – slik det var i begynnelsen, «øde og tom» (1 Mosebok 1:2).

Det blir hva Bibelen kaller en avgrunn: Et sted med endeløs tomhet. Ligner det ikke på settet med Mad Max eller en av de andre tallrike postapokalyptiske forestillingene der ute?

Postapokalyptisk årtusen Og akkurat som i alle de postapokalyptiske filmene, vil det være overlevende. Satan vil fortsatt være der. Åpenbaringen sier at en engel kommer fra himmelen med en stor lenke. Han skal ta Satan, og binde ham i tusen år. Han vil kaste ham i en avgrunn og låse og forsegle den (Åpenbaringen 20:2-3).

Et tusen år senere vil Gud ødelegge verden med flammende ild. Himmelen skal «forgå med et rungende drønn», skriver apostelen Peter. «Elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset» (2 Peter 3:10).

Du vil med rette påpeke seg at Satan er et åndelig vesen, ikke den slags skapning som kan lenkes fast som en gal hund. Vi vet selvfølgelig at profetien bruker billedspråk og nøkkelen til denne metaforen er at denne handlingen vil hindre ham «så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått» (Åpenbaringen 20:3).

På denne tiden vil Guds folk være «rykket bort sammen med dem i skyene» (1 Tessaloniker 4:17) og vil være trygge i himmelen. De onde som levde da Jesus kom tilbake, vil bli ødelagt «den dagen han kommer i herlighet» (2 Tessaloniker 2:8). Satan og hans onde engler vil bli etterlatt helt alene.

Siden den eneste hensikten med Satans liv er å bedra og ødelegge; hva skjer når det ikke er noen mennesker å bedra? Det vil være Satans fengsel. Han og hans onde engler blir forlatt uten annet enn sine minner i tusen år.

Ingen tror at Satan er en idiot. Som et åndelig vesen har han mer kunnskap enn hele menneskeheten til sammen. Og ifølge Bibelen tror han til og med på Gud! (Jakob 2:19). Men selv med all sin kunnskap og makt vil han være hjelpeløs når han sitter der alene. Kunnskapen kan ikke gjøre ham god eller moralsk.

Han vil kort sagt ikke angre noe som helst.

Og han får denne sjansen til å bevise det.

Spørsmålet om rettferdighet I mellomtiden skjer det noe veldig viktig i himmelen. Anta at du kommer til himmelen og ser deg rundt, men finner ikke enkelte personer som stod deg nær: besteforeldre, ektefelle, barn. «Men han var et godt menneske», sier du kanskje. «Hvorfor er han ikke her?» Bibelen sier at en av de tingene Guds folk vil gjøre i løpet av tusen år vil være å gå gjennom Guds dom av over ugudelige. «Den høyestes hellige» får sin rett sier Daniel 7:22, og apostelen Paulus legger til: «Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? … Vet dere ikke at vi skal dømme engler?» (1 Korinter 6:2-3). Det blir tusen travle år.

Akkurat her tar denne endetidshistorien sin mest bisarre vending. Bibelen sier at etter de tusen år skal den hellige byen, Det nye Jerusalem, bokstavelig talt komme ned fra himmelen og lande på jorden (Åpenbaringen 21:2) som et massivt romskip. Og det beste av alt, sett fra Satans ståsted, vil han få sine

tilhengere tilbake fordi, akkurat idet den hellige byen kommer til jorden, vil alle onde mennesker, inkludert de som ble ødelagt ved Jesu annet komme, bli reist fra de døde.

«Når de tusen år er til ende, skal Satan slippes løs fra sitt fengsel. Han skal dra ut og forføre folkene i alle fire verdenshjørner, … og samle dem til strid» (Åpenbaringen 20:7-8). Det ser ikke ut som Satan har lært noe etter tusen år i ensomhet.

Hvis du forestiller deg en lurvete gjeng med høygafler og kjepper, så tenk om igjen! Satan er en strålende tekniker, og han samler mange av historiens mektigste genier rundt seg. Hvis de mener alvor med å ødelegge den hellige byen, må de produsere våpen, inkludert panser-vogner, missiler og atomvåpen. Tenk deg at Satan da kringkaster bilder av folk på hans side som ser uskyldige og harmløse ut: søte bestemødre og kjekke unge mennesker, og sier: «Er Gud virkelig rettferdig som vil ødelegge disse fantastiske menneskene?»

Her får vi den grelleste kontrast noensinne spredt over et lerret. Inne i byen er Guds folk, nå fullt overbevist om at Gud er rettferdig og god i alle sine dommer og straffer. Utenfor står hele verden – en voldelig, krigshissende, postapokalyptisk dystopi – og Mad Max er sannsynligvis ikke en dårlig fremstilling av noe av det som vil skje.

Satan burde vite, om han ikke var så arrogant, at Gud er for sterk for ham og helt rettferdig.

Hverken Satan eller hans mektigste våpen kan røre denne byen. Og etter å ha studert Guds nedtegnelser av menneskehistorien i tusen år, vil du også, i den hellige byen, se på kaoset utenfor, og innse det.

Bibelen sier ganske enkelt at «ild fór ned fra himmelen og fortærte dem» (Åpenbaringen 20:9). Og det blir slutten på all ondskap i universet. (Begrepet om et stadig brennende helvete som torturerer sjeler i evigheten, finnes ikke i Bibelen.) Umiddelbart vil Gud gjenskape «en ny himmel og en ny jord» (Åpenbaringen 21:1). Vi kan spekulere om hvilken skjønnhet, hvilke herlige aktiviteter vi vil nyte resten av evigheten, men her er poengene som vil bety mest for oss: Gud skal «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åpenbaringen 21:4).

Den apokalyptiske dystopien tar slutt. Og vi skal glede oss over en evighet preget av Guds kjærlighet.

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Daniel

kapittel 4:5-18 Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall (Salomos ordspråk 16:18).

Tekst: Kenneth Jørgensen / Foto: bibelkurs.no

Kong Nebukadnesars vitnesbyrd om hvordan han ble et Guds barn er en vidunderlig beskrivelse av Guds kjærlighet og langmodighet mot en stolt diktator.

Kongen brant nå av kjærlighet til Bibelens Gud og ønsket av et helt hjerte at så mange som mulig måtte bli kjent med ham.

Nebukadnesar var selv et levende bevis på Guds kjærlighet. Han hadde stått imot Gud gjennom mange år, og samtidig gjort store anstrengelser for å fremme Babylons falske religion. Nå da han var født på ny, var det tid for en kunngjørelse.

Nebukadnesars vitnesbyrd tar utgangspunkt i sorgløse dager i byen Babylon som han var byggmester for. Ved hans militære kampanjer hadde han lagt under seg det ene landområdet etter det andre. Det var ingen reelle utfordrere lenger. «Jeg levde i ro i mitt hus, jeg var frisk og vel til mote i mitt hus» (Daniel 4:4) forteller kongen. Men Nebukadnesars sorgløshet skulle opphøre.

En dag hadde kongen en drøm som gjorde ham redd, «mine tanker på mitt leie og synene i mitt indre skremte meg» (Daniel 4:5). Daniels ord i anledning hans forrige drøm: «men etter deg skal det oppstå et annet rike» (Daniel 2:39) klang sikkert

side 10 / tidens tale / juni 2018

ekstra sterkt i hans ører. Men han forstod ikke denne nye drømmen fullt ut. Kongen var ikke klar over at Gud hadde sendt denne drømmen i ren kjærlighet. Den var helt nødvendig i Guds plan for å frelse Nebukadnesar. Noen ganger kan Gud virke brutal, men vi skal huske at det alltid tjener vårt eget beste, «for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av» (Hebreerne 12:6).

opp på egen hånd med hans egen religions representanter. Det var tilsynelatende for ydmykende for en stolt diktator å gå til jødereligionens representant.

Nebukadnesar var selv et levende bevis på Guds kjærlighet. Han hadde stått imot Gud gjennom mange år, og samtidig gjort store anstrengelser for å fremme Babylons falske religion. Nå da han var født på ny, var det tid for en kunngjørelse.

I dag gjør vi ofte den samme feilen.

Har vi et dilemma vi står ovenfor, velger vi ofte å gå sist til Gud med det. Vi føler som Nebukadnesar: «Dette skal jeg klare på egenhånd.» Men det var ingen hjelp å få fra disse Babels vismenn (Daniel 4:7).

Listen over ekspertpanelet i vers 7 har blitt utvidet med «tegnsutleggerne» i forhold til Daniel 2:2, mens disse siste er nevnt i Daniel 2:27. Muligens var disse i stand til å tyde drømmen, for den var ikke komplisert å forstå, men de turde ikke fordi den handlet om hvordan kongen ville bli styrtet fra tronen en viss periode. Babylons vismenn (les teologer) ressonerte som mange av kirkens menn gjør i dag: «Det er bedre å holde tett og ha fred, enn å fortelle hele sannheten og dermed bli uglesett.»

Likesom i Daniel 2:2, innkalte kongen nå også «alle Babels vismenn for at de skulle la (ham) vite hvordan drømmen skulle tydes» (Daniel 4:6). Han burde ha innkalt Daniel først, men han ville så gjerne ordne

Gud var virkelig tålmodig med Nebukadnesar. Ved minst tre anledninger tidligere hadde kongen klart fått se at hebreernes Gud var mektigere enn babylonernes gud.

Han hadde sett de fire hebreere overgå

babylonerne ti ganger i visdom og forstand (kapittel en). Daniels Gud var den eneste som kunne fortelle og fortolke drømmen i kapittel to, mens Daniels tre venner på mirakuløst vis ble berget fra ildhavet i kapittel tre. På tross av disse klare «tegn og under» kom Daniel inn aller sist (Daniel 4:8). Han burde ha vært den første kongen konsulterte, for i Daniel 2:48 ble Daniel utnevnt «til øverste leder for alle Babels vismenn».

Det er ikke fantasifullt å tenke at Daniels posisjon i det ny-babylonske riket ble utfordret igjen og igjen av det babylonske presteskapet. Det er et udiskutabelt faktum at sannhet er milevis fra løgn. Daniel representerte sannhet mens Babylons teologer representerte løgn. I denne stund priser kongen Daniels evner, med en viss ærefrykt skjult i forlegenhet kan vi tenke oss: «du mester blandt spåmennene! Jeg vet at Den Hellige Guds Ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er for vanskelig for deg … si meg hvordan de (synene) skal tydes» (Daniel 4:9).

Etter denne smigeren forteller kongen drømmen til Daniel. Han hadde sett et stort tre som stod midt på jorden og som nådde til himmelen. Under treets grener fant alle dyrene under himmelen føde og ly. Det er umulig å ikke se en parallell til Esekiel 31, hvor Egypts farao vil få den samme sjebnen som Assur: «Assur var en seder på Libanon med fagre grener … hans krone nådde opp mellom skyene … på hans kvister bygde alle himmelens fugler rede, og under hans rede fødte alle markens dyr sine unger» (Esekiel 31:3, 6).

Stolthet står for fall er leksen vi lærer fra Esekiel og Daniel. Om Assurs og Egypts konge står det i det samme kapitlet hos Esekiel: fordi kongen «er blitt så høy av vekst og har strakt sin krone opp mellom skyene, og han er blitt overmodig fordi han er blitt så høy … for hans ugudelighets skyld drev jeg ham ut» (Esekiel 31:10-11).

I Daniel 4 leser vi at en himmelsk person kom deretter og ropte at treet skulle hogges ned. Rotstubben måtte stå igjen i lenker av jern og kobber. Personen treet symboliserte skulle leve som et dyr i skogen i sju tider. Dette måtte skje for at himmelens Gud skulle bli æret. «Dette er drømmen som jeg, kong Nebukadnesar har sett. Kunngjør meg nå Beltsasar (Daniel), hva den betyr» (Daniel 4:18).

Daniel selger ikke sjelen sin til Nebukadnesar. Han viser heller ingen tegn til bitterhet overfor kongen, snarerer sier han «måtte bare denne drømmen gjelde dem som hater deg,» (Daniel 4:19). Profeten hadde nok grunn til å miste tålmodigheten, men hans foredlede karakter som reflekterte Guds langmodighet og omsorg tillot ikke det. I neste artikkel skal vi se nærmere på Daniels forklaring av drømmen og hvordan den ble oppfylt til punkt og prikke, alt til Guds ære.

Daniel selger ikke sjelen sin til Nebukadnesar. Han viser heller ingen tegn til bitterhet overfor kongen, snarerer sier han «måtte bare denne drømmen gjelde dem som hater deg.

side 11

BIBEL

Frelsen kan kun oppleves gjennom Jesus Kristus, for ÂŤdet er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.

side 12 / tidens tale / juni 2018

Frelsen Blir vi Guds barn på grunn av Kristi rettferdighet, som rettferdiggjør, eller på grunn av Kristi rettferdighet, som helliggjør, eller begge deler?

Tekst: Adventistkirken / Foto: Adobe Stock

F

or flere hundre år siden drømte hyrden Hermas om en rynkete, gammel kvinne som hadde levd veldig lenge. I drømmen så han at ettersom tiden gikk, begynte kvinnen å forandre seg.

Kroppen hennes var fortsatt gammel, og håret hennes var hvitt, men ansiktet hennes ble yngre og yngre. Til slutt hadde hun fått sin ungdom tilbake igjen. T. F. Torrance har sammenliknet denne kvinnen med menigheten1. Kristne kan ikke gå i stå. Hvis Kristi Ånd bor i dem (Romerne 8:9), skjer det en stadig forandring.

Paulus sa: «Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den for å hellige den og rense den med badet i vann i kraft av et ord. Slik ville han stille den fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skulle den være» (Efeserne 5:25-27). En slik renselse er menighetens mål. Derfor kan de troende, som utgjør menigheten, vitne at: «Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag» (2 Korinterbrev 4:16). «Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd» (2 Korinterbrev 3:18).

I Bibelen beskriver erfaringen til den troende – frelse, rettferdiggjørelse, helliggjørelse, renselse og forløsning – som (1) allerede utført, (2) noe som er i ferd med å skje, og (3) noe som vil skje i fremtiden. Denne artikkelen

er derfor delt i tre avsnitt som handler om den troendes frelse i fortiden, nåtiden og framtiden.

Frelsens erfaring og fortiden Det er ikke nok å ha et teoretisk forhold til Gud og hans kjærlighet og barmhjertighet. Å forsøke å utvikle det gode i oss selv uten Kristi hjelp virker mot sin hensikt. Den frelseserfaringen som griper dypt inni sjelen, kommer fra Gud alene. Kristus snakker om denne erfaringen: «’Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.’ ‘Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike’» (Johannes 3:3, 5).

Frelsen kan kun oppleves gjennom Jesus Kristus, for «det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apostlenes gjerninger 4:12). Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Johannes 14:6).

Frelsens erfaringer inkluderer anger, bekjennelse, tilgivelse, rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

Anger. Rett før sin korsfestelse lovet Jesus sine disipler at de skulle få Den Hellige Ånd, som ville åpenbare ham ved å «vise … hva som er synd, rett og dom» (Johannes 16:8).

Da Helligånden på pinsefestens dag overbeviste folk om deres behov for en frelser, og de spurte hva de skulle gjøre, svarte Peter: «Vend om!» (Apostlenes gjerninger 2:37-38; sml. 3:19).

side 13

1 Hva er anger? Ordet anger er en oversettelse av det hebraiske ordet nacham, «å være lei seg», «å angre». Det tilsvarende greske ordet metanoeo betyr «å forandre mening», «å ha dårlig samvittighet», «å angre». Ekte anger fører til en radikal endring i ens innstilling til Gud og synden. Guds Ånd overbeviser dem som tar imot ham, om syndens alvor ved å hjelpe dem til å forstå Guds rettferdighet og deres egen fortapte tilstand.

De føler sorg og skyld. De erkjenner sannheten i disse ordene: «Den som skjuler sine synder, går det ikke vel; den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet» (Ordspråkene 28:13). De bekjenner derfor bevisste synder. De bruker sin viljekraft til å overgi seg fullstendig til Frelseren og gi avkall på sin syndige livsstil.

Angeren viser seg på den måten i omvendelse – synderen vender seg til Gud. I Davids anger over sine synder, da han hadde drevet hor og myrdet, ser vi et eksempel på hvordan denne erfaringen bereder veien for seier over synd. Da Den Hellige Ånd overbeviste ham, angret og avskydde han sin synd, og bønnfalt Gud om renselse: «Vær meg nådig, Gud, i din trofasthet, slett ut mine overtredelser i din store barmhjertighet … For mine overtredelser kjenner jeg, min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort … Skap et rent hjerte i meg, Gud, gi meg en ny og stø ånd!» (Salme 51:3, 5-6, 12). Davids påfølgende erfaring viser at Guds tilgivelse ikke bare er tilgivelse av synd, men også at den frigjør fra synd.

Selv om anger kommer før tilgivelsen, kan ikke angeren gjøre synderen skikket til å ta imot Guds velsignelse. I virkeligheten kan

ikke synderen en gang fremskaffe anger i egen kraft – det er en gave fra Gud (Apostlenes gjerninger 5:31; Sml. Romerne 2:4). Den Hellige Ånd trekker synderen til Kristus for at han kan angre og kjenne sorg over synden dypt i sitt hjerte.

2 Motivasjon for anger. Kristus sa: «Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Johannes 12:32). Hjertet mildner når vi forstår at Kristi død rettferdiggjør oss og frir oss fra dødsstraffen. Forestill deg reaksjonen til den dødsdømte fangen når han plutselig får overrakt benådningen!

I Kristus får den angrende synder ikke bare tilgivelse, men han blir frikjent – erklært rettferdig. Han fortjener ikke og kan ikke gjøres seg fortjent til en slik behandling. Paulus sier at Kristus døde for å rettferdiggjøre oss mens vi enda var svake, syndige, ugudelige, fiender av Gud (Romerne 5:6-10). Det er ingenting som berører et menneske så dypt som tanken om Kristi tilgivende kjærlighet.

Når syndere dveler ved denne ubegripelige guddommelige kjærligheten, som kom til uttrykk på korset, føler de seg sterkt motivert til å angre. Det er denne godheten fra Guds side som får oss til å angre (Romerne 2:4).

Rettferdiggjørelse Guds kjærlighet og nåde er uendelig stor.

«Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Korinterbrev 5:21). Gjennom troen på Jesus blir hjertet fylt av Den Hellige Ånd. Gjennom den samme tro blir angrende syndere rettferdiggjort (Romerne 3:28).

Uttrykket «rettferdiggjørelse» er en oversettelse av det greske dikaioma, som betyr «rettferdig krav, gjerning», «forordning», «rettsuttalelse», «rettferdig handling» og dikaiosis, som betyr «rettferdiggjørelse», «frikjennelse». Det beslektede verb dikaioo, som betyr «å bli erklært for eller behandlet som rettferdig», «å bli frikjent», «å bli rettferdiggjort», «å bli satt fri, gjort ren», «å rettferdiggjøre», «utøve rettferdighet», gir ytterligere innsikt i uttrykkets betydning.

Selv om anger kommer før tilgivelsen, kan ikke angeren gjøre synderen skikket til å ta imot Guds velsignelse. I virkeligheten kan ikke synderen en gang fremskaffe anger i egen kraft – det er en gave fra Gud.

Normalt er rettferdiggjørelse i teologisk betydning «den guddommelige handlingen der Gud erklærer den angrende synderen rettferdig eller betrakter ham som rettferdig.

Rettferdiggjørelse er det motsatte av fordømmelse (Romerne 5:16).

side 14 / tidens tale / juni 2018

Grunnlaget for denne rettferdiggjørelsen er ikke vår, men Kristi lydighet, for «Altså, likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet» (Romerne 5:18-19). «Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig» (Titus 3:5).

1 Troens og gjerningenes rolle. Det er feil å tro at vår stilling overfor Gud avhenger av våre gode eller onde handlinger. Når Paulus snakker om hvordan mennesker blir rettferdiggjort overfor Gud, sier han klart: «Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus og være i ham. Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro» (Filipperne 3:8-9). Han viste til Abraham som «… trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig» (Romerne 4:3; 1 Mosebok 15:6). Han ble rettferdiggjort før han ble omskåret, og ikke på grunn av omskjærelsen (Romerne 4:9-10).

Hva slags tro hadde Abraham? Bibelen sier at «I tro var Abraham lydig da han ble kalt».

Han forlot sitt hjemland og reiste «uten å vite hvor han kom hen» (Hebreerne 11:8-10; sml. 1 Mosebok 12:1, 4; 13, 18). Hans ekte, levende tro på Gud kom til uttrykk gjennom hans lydighet. Det var på grunnlag av denne dynamiske troen at han ble rettferdiggjort.

Apostelen Jakob advarte mot en annen feilaktig forståelse av rettferdiggjørelse ved tro: At man kan bli rettferdiggjort ved tro uten tilsvarende gjerninger. Han visste at ekte tro ikke kan eksistere uten gjerninger. Akkurat som Paulus, tok også Jakob sitt utgangspunkt i Abrahams erfaring. Abraham viste at han hadde tro da han ofret sin sønn, Isak (Jakob 2:21). «Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt» (Jakob 2:22). «Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død» (Jakob 2:17).

Abrahams erfaring åpenbarte at gjerninger er et vitnesbyrd om et ekte fellesskap med Gud. Den tro som fører til rettferdiggjørelse er derfor en aktiv, levende tro (Jakob 2:24).

Paulus og Jakob var enige om rettferdiggjørelse ved tro. Paulus skrev at man ikke kan oppnå rettferdiggjørelse ved gjerninger, mens Jakob skrev om den likeså feilaktige oppfattelsen at rettferdiggjørelse kan skje

uten gjerninger. Hverken gjerninger eller død tro fører til rettferdiggjørelse. Det kan kun skje gjennom en ekte tro, som er virksom i kjærlighet (Galaterne 5:6).

2 Rettferdiggjørelsens erfaring. Gjennom rettferdiggjørelse ved tro på Kristus blir hans rettferdighet tildelt oss. Gud betrakter oss som rettferdiggjorte på grunn av vår stedfortreder Kristus. Paulus sa: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Korinterbrev 5:21). Som angrende syndere får vi fullstendig tilgivelse. Vi blir forlikt med Gud. Sakarjas syn om øverstepresten Josva illustrerer på en fin måte rettferdiggjørelse.

Josva står foran Herrens engel kledd i skitne klær, som representerer syndens urenhet.

Mens han står der, anklager Satan ham.

Satans anklager er riktige – Josva fortjener ikke frifinnelse. Men Gud bebreider i sin nåde Satan: «Er ikke denne mann en brann, revet ut av ilden?» (Sakarja 3:2). Er ikke dette min utvalgte som jeg har bevart på en spesiell måte?

Herren befaler at de skitne klærne skal tas av ham, og sier: «Se, jeg tar bort din syndeskyld og vil kle deg i høytidsklær» (Sakarja 3:4). Vår kjærlige og nådige Gud feier Satans anklager til side, rettferdiggjør den skjelvende synderen og dekker ham med Kristi rettferdighets kappe. Josvas skitne klær representerer

synden, og høytidsklærne representerer den troendes nye erfaring i Kristus.

erfaring; (3) det endelige resultat, som den troende erfarer ved Jesu gjenkomst.

I rettferdiggjørelsesprosessen blir den synd som er bekjent og tilgitt overført til Guds rene og hellige sønn, Lammet som bærer all synd.

Den rettferdiggjorte troende har fått tilgivelse og er blitt renset for sine synder.

Som et resultat av Guds kall (Romerne 1:7) kalles de troende «hellige», for de er «i Kristus» (Filipperne 1:1 og Johannes 15:1-7).

De kalles ikke hellige fordi de har oppnådd en tilstand av syndfrihet. Frelsen er en erfaring her og nå. Paulus sa at Gud «frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd» (Titus 3:5). Han har satt oss til side og innviet oss til et hellig formål og til å vandre sammen med Kristus.

Resultatene. Hva er resultatene av anger og rettferdiggjørelse?

1 Helliggjørelse. Ordet «helliggjørelse» er en oversettelse av det greske ordet hagiasmos, som betyr «hellighet», «innvielse», «helliggjørelse» fra hagiazo, «å gjøre hellig», «å invie», «å gjøre hellig», «å invie», «å heliggjøre», «å sette til side». Det tilsvarende hebraiske ordet qadash, «å adskille fra vanlig bruk».

Ekte anger og rettferdiggjørelse fører til helliggjørelse. Rettferdiggjørelse og helliggjørelse er nær forbundet, forskjellig, men aldri adskilt. De utgjør to faser av frelsen: rettferdiggjørelse er det Gud gjør for oss, mens helliggjørelse er det Gud gjør i oss.

Hverken rettferdiggjørelse eller helliggjørelse er resultat av gode gjerninger. Begge deler skyldes utelukkende Kristi nåde og rettferdighet.

Bibelen skildrer helliggjørelsens tre faser: (1) en fullført handling i den troendes fortid; (2) en prosess i den troendes nåværende

2 Adoptert inn i Guds familie. De nye troende mottar samtidig «barnekårets Ånd».

Gud har adoptert dem som sine barn, noe som betyr at de troende er Kongens sønner og døtre. Han har gjort dem til sine arvinger, «Kristi medarvinger» (Romerne 8:15-17).

Hvilket privilegium, hvilken ære og glede.

3 Frelsesvisshet. Rettferdiggjørelse bringer også forvissning om at den troende er antatt.

Den bringer gleden over å ha blitt gjenforenet med Gud her og nå. Uansett hvor syndig vår fortid har vært, tilgir Gud oss alle våre synder, og vi er ikke lengre under lovens fordømmelse og forbannelse. Forsoningen er blitt virkelighet: «I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene. Så stor og rik er hans nåde» (Efeserne 1:7).

side 15

4 Begynnelsen på et nytt og seierrikt liv.

All skyldfølelse kan legges bort, for i Kristus er alt tilgitt, og alt er nytt. Kristus begynner å omdanne oss i Guds bilde ved daglig å gi oss sin nåde.

Etter som vår tro på ham vokser, går det fremover med forvandlingsprosessen, og han gir oss i større og større grad seier over mørkets makter. At han har overvunnet verden, er garantien for vår utfrielse fra syndens slaveri (Johannes 16:33).

5 Det evige livs gave. Vårt nye forhold til Kristus medfører at vi får det evige liv som gave. Johannes bekreftet dette da han sa: «Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet» (1 Johannes 5:12). Vår fortid er blitt tatt hånd om, og ved Den Hellige Ånds hjelp kan vi glede oss over frelsens velsignelser.

Frelsens erfaring og nåtiden Gjennom Kristi blod, som bringer renselse, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, blir den troende «en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til» (2 Korinterbrev 5:17).

Kall til et liv i helliggjørelse. Frelsen innbefatter å leve et helliggjort liv på grunnlag af hva Kristus har utrettet på Golgata. Paulus oppfordret de troende til å leve et rent og hellig liv (1 Tessaloniker 4:7). For å gi de troende mulighet til å erfare helliggjørelse, gir Gud dem «hellighets Ånd» (Romerne 1:4).

Paulus sa: «Jeg ber om at han som er så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd, så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter, og dere kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» (Efeserne 3:16-17).

Som en ny skapning har den troende fått nytt ansvar. Paulus sier: «Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for umoral og urett, og det førte bare til enda mer urett. Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige» (Romerne 6:19).

Nå skal de leve «ved Ånden» (Galaterne 5:25).

En indre forvandling. Ved Jesu annet komme blir vi fysisk forvandlet. Denne dødelige kroppen vil bli iført udødelighet (1 Korinterbrev 15:51-54). Imidlertid må vår karakter forvandles som en forberedelse til Jesu gjenkomst.

Karakterforvandlingen innbefatter sjelelige og åndelige sider av Guds bilde, en daglig fornyelse av vårt sinn (2 Korinterbrev 4:16; Romerne 12:2). På den måten vil menigheten, på samme måte som den gamle kvinnen i fortellingen om hyrden Hermas, bli yngre

side 16 / tidens tale / juni 2018

innvendig. Alle kristne som har gitt seg helt til Gud blir forvandlet fra herlighet til herlighet, inntil de ved Jesu annet komme vil gjenspeile Guds bilde.

1 Kristi og Den Hellige Ånds rolle. Kun Skaperen kan forvandle våre liv, for det skal skaperkraft til (1 Tessaloniker 5:23). Men han gjør det ikke uten at vi samarbeider. Vi må stille oss under Åndens innflytelse. Det kan vi gjøre ved å betrakte Kristus. Når vi fordyper oss i Kristi liv, gjenoppretter Den Hellige Ånd oss fysisk, psykisk og åndelig (jf. Titus 3:5). Den Hellige Ånds gjerning inkluderer å åpenbare Kristus og gjenopprette hans bilde i oss (jf. Romerne 8:1-10).

Gud ønsker å bo hos sitt folk. Det var fordi han hadde sagt: «Jeg vil bo og ferdes blant dem» (2 Korinterbrev 6:16; sml. 1 Johannes 3:24; 4:12), at Paulus kunne si: «Kristus lever i meg» (Galaterne 2:20; sml. Johannes 14:23). Skaperens iboen fornyer dag for dag de troendes indre menneske (2 Korinterbrev 4:16) og deres sinn (Romerne 12:2; se også Filipperne 2:5).

2 Del i guddommelig natur. Kristi «dyrebareste og største løfter» lover guddommelig kraft til å fullføre forvandlingen av vår karakter (2 Peter 1:4). Denne adgang til guddommelig kraft gir mulighet til at «troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet» (2 Peter 1:5-7).

«For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus.

Men enhver som mangler dette, han er nærsynt, ja, blind; han har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder» (2 Peter 1:8-9).

2a Kun gjennom Kristus. Mennesker blir forvandlet til sin Skapers bilde når de ifører seg-, eller får del i Herren Jesus Kristus (Romerne 13:14; Hebreerne 3:14) og blir fornyet ved Den Hellige Ånd (Titus 3:5). Det skjer ved at Kristi kjærlighet blir fullkommen i oss (1 Johannes 4:12). Dette er et mysterium som minner oss på Guds sønns inkarnasjon.

På samme måte som Den Hellige Ånd satte den guddommelige Kristus i stand til å få del i menneskelig natur, setter den oss i stand til å få del i guddommelig natur. Tildelingen av guddommelig natur fornyer det indre menneske og gjør oss Kristus-lik, men på et annet plan. Kristus ble menneske, men de troende blir ikke guddommelige. Deres karakter kommer til å ligne Guds karakter.

2b En dynamisk prosess. Helliggjørelsen er progressiv. Gjennom bønn og bibelstudium kommer vi i nærmere forbindelse med Gud. En ren og skjær intellektuell forståelse av frelsesplanen er ikke nok. Jesus sa: «Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.

Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den

siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham» (Johannes 6:53-56).

Symbolspråket hans forteller tydelig at de troende skal tilegne seg Kristi ord. Jesus sa: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Johannes 6:63; se også Matteus 4:4).

Karakteren består av hva vi «spiser og drikker». Når vi fordøyer livets brød, blir vi forvandlet til Kristi bilde.

3 De to forvandlingene. I 1517, samme år som Luther slo opp sine 95 teser på døren til slottskirken i Wittenberg i Tyskland, begynte Rafael på sitt berømte bilde «Transfigurasjonen». Disse to hendelsene har noe til felles.

Luthers handling markerte protestantismens fødsel, og Rafaels bilde illustrerte, om enn utilsiktet, reformasjonens ånd.

Maleriet viser Kristus som står på berget, mens den besatte lengselsfullt ser opp på ham fra dalen (Jf. Markus 9:2-29). Disse to gruppene med disipler – den ene på berget, den andre i dalen – symboliserer to slags kristne.

Disiplene på berget ville gjerne være sammen med Kristus, og bekymret seg tilsynelatende ikke om behovet hos de som var i dalen. Gjennom århundrer har mange bygget på «berget», fjernt fra verdens behov. Deres erfaring er bønn uten gjerninger.

På den andre siden arbeidet disiplene i dalen uten bønn – og deres anstrengelser for å

drive ut den onde ånden mislyktes. Mangfoldige mennesker har prøvd å arbeide for andre uten kraft, eller å be mye uten å arbeide for andre. Begge grupper kristne trenger å få Guds bilde gjenopprettet i deres indre.

3a Sann forvandling. Gud ønsker å forvandle falne vesener til sitt bilde ved å omdanne deres vilje, sinn, ønsker og karakter. Den Hellige Ånd gir de troende en helt annen innstilling. Hans frukter «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse» (Galaterne 5:22-23) er blitt deres livsstil – selv om de fortsatt er sårbare, dødelige vesener inntil Jesu gjenkomst.

3b De to endestasjoner. Kristi forklarelse eller forvandling åpenbarer enda en slående kontrast. Kristus ble forvandlet, men det ble gutten nede i dalen også, i en viss forstand.

Han ble forvandlet til en demons bilde (se Markus 9:1-29). Her ser vi to motstridende planer belyst – Guds plan for å helbrede oss og Satans plan for å ødelegge oss. Bibelen sier at Gud «har makt til å bevare dere fra fall» (Judas’ brev 24). Satan gjør derimot sitt ytterste for å bevare oss i vår falne tilstand.

Livet består av konstant forandring. Det finnes ingen nøytral grunn. Vi blir enten foredlet eller fornedret. Vi blir enten «slaver under synden» eller «slaver for det som er rett og godt» (Romerne 6:17-18). Det vi tenker mest på har makten over oss. Hvis Kristus påvirker våre sinn gjennom Den Hellige Ånd, vil vi komme til å ligne ham. Et åndsfylt menneske «tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Korinterbrev 10:5). Når vi

Maleriet viser Kristus som står på berget, mens den besatte lengselsfullt ser opp på ham fra dalen (Jf. Markus 9:2-29). Disse to gruppene med disipler – den ene på berget, den andre i dalen – symboliserer to slags kristne.

side 17

lever uten Kristus, bryter vi forbindelsen med kilden til liv og forandring, og vår endelige utslettelse blir uunngåelig.

Kristi fullkommenhet. Hva er fullkommenhet i bibelsk forstand? Hvordan mottar man det?

1 Bibelsk fullkommenhet. Ordene «fullkommen» og «fullkommenhet» er oversatt fra det hebraiske tam eller tamim, som betyr «fullstendig», «riktig», «fredfylt», «sunn», «styrkende» eller «feilfri». Vanligvis betyr det greske ordet teleios «fullstendig», «fullkommen», «fullvoksen», «moden», «fullt utviklet» og «nådd sitt mål».

Når ordet i Det gamle testamente blir brukt om mennesker, har det en relativ betydning.

Noa, Abraham og Job ble hver især beskrevet som rettferdige eller ustraffelige (1 Mosebok 6:9; 17:1; 22:18; Job 1:1, 8), selv om de hver især hadde feil (1 Mosebok 9:21; 20; Job 40:2-5).

I Det nye testamente beskriver ordet fullkommen ofte modne mennesker som har levd opp til det lys de har fått, og nådd den maksimale åndelige, sinnsmessige og fysiske utvikling (jf. 1 Korinterbrev 14:20; Filipperne 3:15; Hebreerne 5:14). Kristus sa at de troende skal være fullkomne innenfor deres avgrensede område, på samme måte som Gud er fullkommen på sitt uendelige og absolutte område (jf. Matteus 5:48). I Guds øyne er et fullkomment menneske en person hvis hjerte og liv er helt overgitt til tjeneste for-, og tilbedelse av Gud – som bestandig vokser i guddommelig kunnskap, og som ved Guds nåde lever opp til det lys han har fått, og gleder seg over et liv i seier (jf.

Kolosserne 4:12; Jakob 3:2).

2 Fullkommen i Kristus. Hvordan kan vi bli fullkomne? Den Hellige Ånd gir oss Kristi fullkommenhet. Kristi fullkomne karakter blir vår gjennom tro. Mennesker kan aldri gjøre krav på den fullkommenheten i seg selv, som om det var deres personlige eiendom, eller som om de hadde krav på den. Fullkommenhet er en gave fra Gud. Adskilt fra Kristus, kan mennesker ikke oppnå rettferdighet. Kristus sa: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre» (Johannes 15:5). Det er Kristus, «som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1 Korinterbrev 1:30).

I Kristus utgjør disse egenskapene vår fullkommenhet. Han fullbyrdet en gang for alle vår helliggjørelse og forløsning. Ingen kan legge noe til det han har gjort. Vår bryllupskledning eller rettferdighets kjortel

side 18 / tidens tale / juni 2018

ble skaffet til veie gjennom Kristi liv, død og oppstandelse.

3 På vei til fullkommenhet. Hvilken rolle spiller vi som troende i alt dette? Ved at Kristus bor i oss vokser vi opp til åndelig modenhet. Gjennom Guds gaver til sin menighet kan vi utvikles til «den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde» (Efeserne 4:13). Vi skal vokse ut over vår åndelige barndomserfaring (Efeserne 4:14), ut over de grunnleggende sannheter i den kristne erfaring, slik at vi kan spise «den faste føde» som er beregnet til den modne troende (Hebreerne 5:14). Paulus sa: «Derfor skal vi nå legge bak oss det vi først lærte om Kristus, og søke å nå fram til modenhet» (Hebreerne 6:1). Videre sa han: «Og dette er min bønn, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere i de forskjellige spørsmål kan dømme om hva som er rett. Så skal dere stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt, som skapes ved Jesus Kristus, Gud til pris og ære» (Filipperne 1:9-11).

Det helliggjorte liv er ikke et liv uten alvorlige vanskeligheter og hindringer. Paulus oppfordret de troende til å arbeide på deres frelse «med frykt og beven». Men han føyde til de oppmuntrende ordene: «For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje» (Filipperne 2:12-13).

«Dere skal oppmuntre hverandre hver dag», sa han, «for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. Vi har jo fått del i Kristus. Vi må bare helt til slutt holde fast ved det grunnlag vi hadde i den første tid» (Hebreerne 3:13-14; sml. Matteus 24:13).

Bibelen formulerer en advarsel, «Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen» (Hebreerne 10:26-27).

Hva betyr det med menneskelige ord? Stadig bønn er uunnværlig for et helliggjort liv som er fullkomment på ethvert stadium av sin utvikling. «Helt fra den dag vi fikk høre om dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere …

Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som fullt ut er etter hans gode vilje. Da bærer dere frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud» (Kolosserne 1:9-10).

Daglig rettferdiggjørelse. Alle troende som lever et åndsfylt, helliggjort liv (styrt av Kristus), har et vedvarende behov for daglig rettferdiggjørelse (gitt av Kristus). Vi trenger dette på grunn av bevisste overtredelser og feiltrinn som vi uforvarende begår. David kjente godt til menneskehjertets syndighet, og ba om

tilgivelse for «synd jeg ikke vet om» (Salmene 19:13; sml. Jeremia 17:9). Idet Gud spesielt snakker om de troendes synder, forsikrer han oss om at dersom noen synder, «har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige» (1 Johannes 2:1).

Frelsens erfaring og fremtiden Vår frelse blir til slutt fullbyrdet når vi blir herliggjort ved oppstandelsen, eller blir forvandlet og hentet til himmelen. Gjennom herliggjørelsen deler Gud sin egen herlighet med de forløste. Det er håpet alle Guds barn venter på. Paulus uttalte at vi: «Priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet» (Romerne 5:2).

Det blir oppfylt ved Jesu annet komme, da han kommer «for å frelse dem som venter på ham» (Hebreerne 9:28).

Herliggjørelse og helliggjørelse. En av betingelsene for fremtidig frelse – herliggjørelsen av våre dødelige legemer – er at Kristus bor i våre hjerter. Paulus sa: «Kristus blant dere, håpet om herlighet» (Kolosserne 1:27). Et annet sted gir han denne forklaringen: «Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp, også gi deres dødelige legeme liv ved den Ånd som bor i dere» (Romerne 8:11). Paulus forsikrer oss at Gud «utvalgte dere fra begynnelsen av til å bli frelst. For dere ble helliget ved Ånden og trodde på sannheten … for at dere skal få vår Herre Jesu Kristi herlighet» (2 Tessaloniker 2:13-14). I ham er vi allerede i den himmelske tronsalen (Kolosserne 3:1-4).

Vår endelige forløsning ag adopsjon som Guds barn hører fremtiden til. Paulus sier: «Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet …

Og ikke bare det, men også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt» (Romerne 8:19, 23; sml. Efeserne 4:30).

Denne epokegjørende begivenheten skjer når den «tid kommer da alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter» (Apostlenes gjerninger 3:21).

Helliggjørelse og fullkommenhet. Noen tror feilaktig at den endelige fullkommenheten som herliggjørelsen medfører, allerede er tilgjengelig for mennesker; men Paulus, som hadde viet seg til å tjene Gud, skrev ved slutten av sitt liv: «Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi

Vår frelse blir til slutt fullbyrdet når vi blir herliggjort ved oppstandelsen, eller blir forvandlet og hentet til himmelen. Gjennom herliggjørelsen deler Gud sin egen herlighet med de forløste.

jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus» (Filipperne 3:12-14).

Helliggjørelse er en livslang prosess. Vi er kun fullkomne nå i Kristus, men den endelige, altomfattende forvandling av våre liv vil skje ved Jesu gjenkomst. Paulus kommer med denne advarselen: «Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!»

(1 Korinterbrev 10:12). Vår endelige forvandling, vår gjenskapelse blir fullbyrdet når vi får udødelighet, når Den Hellige Ånd fullt og helt gjenoppretter det opprinnelige skaperverket.

Grunnlaget for vår antagelse hos Gud Blir vi Guds barn på grunn av Kristi rettferdighet, som rettferdiggjør, eller på grunn av Kristi rettferdighet, som helliggjør, eller begge deler? John Calvin påpekte at på samme måte som «Kristus ikke kan deles, slik er det to begreper rettferdiggjørelse og helliggjørelse, som vi oppfatter som forent i ham, uatskillelige» 2.

På samme måte som solen sender ut lys og varme – de skal ikke skilles fra hverandre, men har hver sin funksjon – er Kristus blitt rettferdighet og helliggjørelse for oss (1 Korinterbrev 1:30). Vi blir både fullt og helt rettferdiggjort og helt og fullt helliggjort i ham.

Noter: 1 T. F. Torrance, Royal Priesthood, Scottish Journal of Theology Occasional Papers, No. 3 (Edinburgh: Oliver and Boyd, 1963), p. 48.

2 J. Calvin, Institutes of the Christian Religion (Grand Rapids: Associated Publishers and Authors, Inc. n.d.), III, 11, 6.

side 19

BIBEL

De tre sønnene To av dem sviktet sin Far, men den tredje sønnen sa ja til sin fars lov og forstod hans hjertelag.

Tekst: Ove Berntsen / Foto: Adobe Stock

T

nerver. Han tror at friheten er å dra bort, og grunnen til hans oppførsel. «Dere ser noe ilgivelsen er livsviljens viktigste tanser ikke at friheten er beskyttet av lover. Det er dere ikke forstår.» Fariseeren var kretsmester ke. Og både de snille og de slemme ingen frihet i å drikke mens man drikker. i å kjenne det kjente. trenger tilgivelse. Det finnes ingen synder uten framtid og ingen helgen Hans handling er en dyp mistillit til faren, ja, Sender Gud med arv? den tredje sønnen uten fortid. Og vanskeligst er det å tilgi seg To av dem sviktet sinoss Far,enmen det er som om han ønsker faren død. Det er Vi kan for eksempel stanse fortellingen i fi re selv når andre har gjort urett mot oss. sa ja til sin fars lov og forstod hans hjertelag. respektløst, uhørt, urimelig, en forkastelse av scener, som om vi fryser filmen.

Tekst: Ove S. Berntsen / Foto: Adobe Stock faren og alt han står for.

Lignelsen om den bortkomne sønnen er «Far, gi meg den delen av formuen som faller kanskje den mest kjente av Jesu lignelser, og vi kan skrive oss selv inn i fortellingen. Hvorfor på meg» (Lukas 15:12). Faren skifter eiendom- Men farens oppførsel virker kanskje enda mer rystende på tilhørerne. Han skjuler sine men mellom sønnene, og ikke mange dager fortalte Jesus lignelsen? Og til hvem? følelser og lar sønnen gå. Hvis vi ikke vil være senere selger den yngste sønnen alt og drar hjemme, lar Gud oss gå. Han tvinger ingen. til et land langt borte. Han løper ut i den store Teksten sier at det var tollerne og synderne, Og sønnen vil til et land langt borte. verden, full av drømmer. outsiderne, de små og vindskjeve. De som trengte ham mest, var mest villig til å høre.

Og så kan vi tolke en vakker tanke inn i Det er et skjebneladet øyeblikk. Gutten var Fariseerne så at han var synderes venn, og teksten: Kan det være slik at når vi mennesker sannsynligvis i slutten av tenårene. En jødisk de ble forarget. Han utfordret deres posisjon, bestemmer oss for at vi vil leve livet uten Gud, mann ble gift 18-20 år gammel, hvis det ikke deres åndelige – og verdslige – selvbilde og så sender han med oss en arv? Den yngste var en fysisk eller psykisk hindring. Han er en forventninger. Men dommen skal som kjent sønnen tar jo ut sin del av farsarven, som han eventyrer, en som går utenfor grensene, som begynne med den bakeren som har rent mel klarer seg ganske godt med en stund. Kan det ikke er tilfreds med familiens livsstil eller med i posen. tanken og tonen i hjemmet. Han eier de varme være at Gud elsker oss så høyt at han sender med oss en slik «pakke» når vi går? Hvis Gud følelser og sterke krefter. Han tørster etter Lignelsen er en fortelling om våre holdninikke kan gi oss det beste, gir han oss kanskje frihet. Han vil se livet med sine øyne, høre det ger til andre mennesker. Jesus ville forklare det nest beste. Blomster og gleder langs med sine ører, føle det med alle sanser og hvorfor han var synderes venn, hva som var

side 20 / tidens tale / juni 2018

veien, godhet og vennlighet, små ting som kan minne oss om at vi har en Far som venter på at vi skal komme hjem igjen?

Et land med skumring og frost i sjelen I landet langt borte sløser sønnen bort alt, og så blir det hungersnød. For å overleve, fornedrer han seg til å gjete svin. Det er resignasjon og desperasjon i blikket. Grisene snøfter rundt ham, hånden strekker seg ned i grisetrauet, tar opp noen skolmer. Han ser på dem med avsky i blikket. En kuldegysning går gjennom ham.

Et jødisk ordtak sier: Forbannet være den mann som lærer sin sønn å fore griser og gresk filosofi …

Landet langt borte er lettsindighetens, verdslighetens, materialismens og gudløshetens land. Et land med skumring og frost i sjelen.

Pengene tar slutt, og ingen gir ham noe. Livet i landet er uten medlidenhet. Et liv uten himmel. Men innerst i hjertet til den unge mannen er det en dunkel anelse, en bundet bønn, et halvkvalt skrik.

Og så kommer han til seg selv: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine» (Lukas 15:17-19).

Ordet leiekar blir benyttet i lignelsen om arbeiderne i vingården (Matteus 20). Sønnen vil være en tjener i hjemmet, han vil gjøre opp for seg. Det er forbedringens og lovtrelldommens livsforståelse. Han har i grunnen samme syn som storebroren: Man får som man fortjener, man fortjener det man får.

Veien hjem er lang. Men han skal ikke dø i utlandet, for det er først og fremst faren Jesus vil si noe om. En forunderlig Far.

Menneskesønnen gir seg ikke Og så er han på vei hjem. Faren ser ham langt borte, løper mot ham, kaster seg om halsen på ham og kysser ham. Tårene sprenger seg fram, gledens tårer.

Han gjenkjenner sin sønn i den magre og lurvete mannen, og løper ham i møte. Var det noe en jødisk mann på Jesu tid ikke gjorde, så var det å løpe. Han beveget seg med ro og verdighet gjennom livet. Men verdigheten er helt glemt etter de mange års lengsel, angst og håp. «Titt i den lange og mørke natt, ha lå der og bad for sitt barn, sin skatt.

Og engler tok bønnen, den var så varm, og la den fram for Gud Faders barm.»

Innbyggerne i landsbyen står overfor medfølelsens og tilgivelsens metamorfose. Når sønnen vil framføre sin tale, skjuler faren ham i sitt hjertelag. De er uten ord, for det er først og fremst farens grenseløse oppførsel som fanger mest oppmerksomhet.

«Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort,» sier Jesus (Johannes 6:37). Hvor mange ganger går han ikke ut på «himmeltrappen» om kvelden og skygger med hånden?

Menneskesønnen gir seg ikke.

Farens lov og hjertelag Så kommer den eldste sønnen hjem fra marken. Han hører musikken og blir sint. Faren bønnfaller ham om å være med i dansen.

Men har går bort. Jeg har tjent deg i alle år.

Han knytter nevene i giftig selvmedlidenhet.

Han setter seg i samme stilling som broren: En leiekar – som venter å bli belønnet. Han vanærer sin far, som hans bror har gjort. Og han hater sin bror: «Denne din sønn, som har skuslet bort arven blant skjøger,» sien han. Den eldste sønnen holder seg til farens lov, men kjenner ikke hans hjertelag. Ingenting er så farlig som kristendommen

– hvis man har for lite av den, skriver Svend Rehling.

En mann hadde to sønner. Den ene sa nei, og gjorde ikke det faren bad om. Den andre sa ja, og gjorde heller ikke sin Fars vilje.

En mann hadde tre sønner. Den ene dro til et land langt borte og knuste sin Fars hjerte. Den andre ble hjemme, men var helt ute av takt med sin Fars hjertelag.

Og så var den tredje Sønnen, han som fortalte historien. Han kom ned fra Guds himmel, for å leve i menneskers vrimmel. Han var Faderens Sønn, som både sa ja til hans lov og forstod hans hjerte. Og som var i stand til å åpenbare hele sannheten om Gud. «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss» (Johannes 14:8), sa disippelen Filip en gang. Jesus svarte: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge?

Den som har sett meg, har sett Faderen.

Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg?

De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger (Johannes 14:9-10).

Som Sønn, så Far.

Han eier de varme følelser og sterke krefter. Han tørster etter frihet. Han vil se livet med sine øyne, høre det med sine ører, føle det med alle sanser og nerver.

Han tror at friheten er å dra bort, og ser ikke at friheten er beskyttet av lover.

side 21

KRISTENLIV

Vis kjærlighet, uansett!

Jesu budskap om kjærlighet og fred høres fint ut for trygge forstadsmennesker.

Men hvor relevant er det der livet er brutalt ... i Irak, for eksempel?

Tekst: Ken Kingston / Foto: Adobe Stock

I

2014 fikk terror et nytt navn: ISIS – den selverklærte islamske staten av Irak og Syria.

Midt i Irak 's langvarige sivile uro og Syrias feilslåtte arabiske vår, stormet ISIS-krigere, tilsynelatende ut av ingensteds, og inn i Mosul, Iraks nest største by. Iraks sikkerhetsstyrker var ikke godt nok forberedt, og stakk halen mellom beina og løp. ISIS etablerte raskt et rykte som den mest hensynsløse terroristgruppen i verden. Deres YouTube-videoer med offentlige halshugginger, korsfestelser og selvmordsbombinger gikk virale.

for å bli med i kampen. For de fleste observatører var situasjonen forferdelig, lammende, utenkelig.

Andre terroristgrupper lot seg inspirer av dette, og sverget ISIS troskap, samtidig som nye radikaliserte rekrutter strømmet til fra hele verden

«Over en million mennesker ble fordrevet, og de hadde behov for mat, vann, ly, medisin og alt annet folk trenger for å overleve. Så vi had-

side 22 / tidens tale / juni 2018

I 2014 måtte amerikanske Jeremy og Jessica Courtney og den ikke-statlige organisasjonen (NGO) de grunnla, ta en bestemmelse. De hadde vært i Irak siden 2006, og ga hjerteoperasjoner til barn. Mange av dem ville ellers ha dødd. Nå hadde paret selv to små barn, og andre frivillige organisasjoner forlot landet da sikkerhetssituasjonen ble forverret.

de en veldig viktig samtale på kontoret: Skal vi bare forholde oss passive og si at vi mangler mandat til å hjelpe våre medmennesker, nå som det var blitt vanskelig, eller skal vi reise oss og ta ansvar for det vi forvalter?»

Jeremy Courtney fortalte historien i et intervju med Christianity Today. «Det ble en veldig kort samtale.»

Courtneys NGO har tatt det provoserende navnet Pre-emptive Love Coalition (PLC).

Dette kallenavnet reflekterer tenkningen deres da de startet i 2006; det var et pek til George W. Bush, som godkjente pre-emptive military action, da de invaderte Irak for å hindre bruk av masseødeleggelsesvåpen som ikke eksisterte.

Men Pre-emptive Love Coalition er også et navn med åndelige implikasjoner. Selv om Courtney ikke pleier å utbasunere sin kristendom i det muslimsk dominerte Irak, er det klart at Jesu liv og lære underbygger arbeidet deres, som nå fokuserer på de mer enn 10 millioner mennesker som ble hjemløse etter krigen i Irak og Syria. «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere», skrev apostelen Paulus i Romerne 5:8. Dette er forebyggende kjærlighet – han venter ikke på at skakkjørte mennesker skal få orden på livene sine, skikke seg og fortjene evig liv, men gir oss i stedet det største offeret ... som en gave.

Når en person aksepterer denne guddommelige, forebyggende kjærligheten, kaller vi dem kristen. En av de viktige tingene de så gjør, er å gi det videre; å finne steder og mennesker som trenger denne samme typen radikal medfølelse. For PLC betyr dette å dele ut nødrasjoner, vann, hygienepakker, ly og yrkesopplæring til sunnier og shiaer, katolske og ortodokse, Yazidi og Mandaean. De fleste av disse fordrevne vil aldri ha råd til å tilbakebetale PLC og andre byråer. Men det spiller ingen rolle; det som er viktig er den enkeltes behov.

For en kristen betyr forebyggende kjærlighet ofte at man går inn i fiendens territorium, hvor syndens og djevelens herjinger har gjort mest mulig for å skape menneskelig elendighet. Det er derfor du ofte finner kristne organisasjoner involvert i fattigdomsreduksjon, sykehus og omsorg for foreldreløse, funksjonshemmede og eldre. Fra PLCs perspektiv – en organisasjon drevet av kristne, muslimer og andre – så er ikke fienden bare åndelig, men av kjøtt og blod – mennesker med svarte turbaner og Kalashnikov-rifler.

Ja, nettopp ISIS. Ifølge Matthew Willingham, PLCs seniorfeltredaktør i Irak, har kollegaene hans hatt fatwas og dødstrusler rette mot seg. «Vi har sett venner drept, martyrert og kidnappet,» skrev han i et blogginnlegg i 2016. «Vi har grått ved massegraver og sett ISIS’ kjemiske raketter brase inn i lokalsamfunn. Medlemmer av vårt team er blitt bombet og fengslet – fordi kjærlighet betyr å være til stede på vanskelige plasser.»

Men tingene endret seg da verdens verste terrorister mistet Mosul som ble befridd av irakiske og internasjonale styrker. Enkelte små ISIS-grupper utfører fortsatt tilfeldige terrorhandlinger rundt om i verden. Men når det gjelder kontroll over territoriet, er ISIS beseiret.

Denne nye fasen har skapt en ny utfordring for PLC, som sier: Vis kjærlighet, uansett!

Virkeligheten til ISIS i dag er rekke på rekke

med fanger som hjelpeløst venter på sin skjebne i formelle eller uformelle fangeleirer.

«Elsk deres fiender,» sa Jesus (Matteus 5:44). Men han kunne da ikke mene slike monstre som ISIS? Eller gjorde han det? Jesu sa dette i det første århundres Palestina, en region under romersk militær okkupasjon. Dette var et regime som mente at halshugging var en barmhjertighetshandling; et regime som oppfant korsfestelse og brukte det langt oftere og mer systematisk enn ISIS noensinne har gjort.

Elsk deres fiender? PLC har tatt budskapet til seg. Et blogginnlegg av PLC kommunikasjonsansvarlig Erin Wilson uttrykker bekymring for det amerikanske militærets offentlig uttalte intensjon om å skyte eventuelle gjenværende utenlandske ISIS-krigere i stedet for å fange dem eller kreve overgivelse.»

«Hvordan vi behandler ISIS-krigere handler ikke om dem eller hva de fortjener. Det handler om oss, sier Wilson. «Hvis disse krigerne – våre tidligere naboer – ikke fortjener å komme hjem og møte rettferdighet og kanskje bli reformert ... så gjør ingen av oss det. Det finnes ikke ikke to nivåer av statsborgerskap; det finnes ikke to klasser av mennesker. Hvis en rettferdig domsprosess kan nektes enkelte, kan den nektes alle.»

Mens Wilsons medfølelse for de verste terrorister verden har sett de siste årene, kan være vanskelig å svelge, gjør hun et pragmatisk poeng. Rundt om i verden er «krigen mot terror» blitt brukt til å rettferdiggjøre en svekkelse av sivile friheter og styrking av overvåkingsstaten. Vi kan føle at det er rettferdig når terrorister mister alle sine menneskerettigheter – de nektet tross alt sine ofre enhver rettighet. Men i hevnens hete glemmer vi at vi også blir mer sårbare når disse rettighetene og frihetene relativiseres.

Men Wilsons analyse stikker dypere enn egeninteresse. «Vi vet alle at ISIS-medlemmer har utført grufulle forbrytelser. Men disse menn og kvinner er ikke kakerlakker (som kan utryddes). De er mennesker. De er våre mennesker. Om vi fortsetter å avhumanisere dem, vil det bare gjøre problemet verre.»

Pre-emptive Love Coalition brukte denne filosofien på en måte som overrasket mange observatører. Da de hørte at hundrevis av menn som var anklaget for å kjempe for ISIS ble holdt i en fangeleir i ørkenen utenfor Fallujah, fikk PLC tillatelse til å inkludere dem i sin levering av nødrasjoner. «Da vi foreslo dette til irakiske ledere, ble noen forbauset,» husker Matthew Willingham. «’Hvordan klarte du å tenke ut en slik ide?’ spurte de. ‘Vi har

Fra PLCs perspektiv – en organisasjon drevet av kristne, muslimer og andre – så er ikke fienden bare åndelig, men av kjøtt og blod – mennesker med svarte turbaner og Kalashnikov-rifler.

ikke hørt noe lignende fra andre.’ Andre sa: ‘Du kan ikke gjøre det! De får det de fortjener.’»

I fangeleiren oppdaget PLC-teamet elendige, overfylte forhold. «En leir vi besøkte, som var dimensjonert til 40 mennesker, inneholdt over 600 menn,» sier Willingham. «De fleste fanger hadde skabb eller andre hudsykdommer. Noen hadde anfall. Det var for lite mat og vann. Nesten alle hadde fortsatt på seg de samme klærne de ble arrestert i. Mange av disse fangene har ikke blitt endelig knyttet til ISIS, men de er heller ikke blitt frikjent.

Men noen, sier Willingham, er bekreftet ISIS-mordere. «Det er ingen tvil om deres skyld.» Sadiq, et muslimsk PLC-teammedlem som besøkte leiren, kjente igjen en av morderne fra en ISIS YouTube-video som inneholdt den brutale henrettelsen av en mann som Sadiq kjente. Men i fangeleiren ble situasjonen snudd på hodet – morderen lå på knærne med bind for øynene. Sadiq nærmet seg med sin vannflaske; Mannen var bundet på hendene, så Sadiq måtte helle vann i munnen på ham. «Du drepte min venn. Men jeg har kommet for å mate deg, sa Sadiq.»

ISIS hater og brenner sine fiender, sier Willingham. «Derfor må vi mate og kle våre. ISIS forvrenger troen for å rettferdiggjøre drap. Derfor må vi søke det beste i troen for å bevare livet og overvinne korrupt religion.»

«ISIS gir folk en grunn til å drepe,» tilfører Erin Wilson. «Vi kan gi folk en grunn til å leve. Vi kan være den typen mennesker som beviser at ISIS tar feil ... Og vi kan være den typen mennesker som ser på de som har tatt de aller verste valgene, som har gjennomført utenkelige forbrytelser, som ikke har vist barmhjertighet mot andre – og fortsatt rekke våre hende over fiendens linjer.

Vi kan være den typen mennesker som elsker å deaktivere vold.»

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

DET SISTE ORDET

Gud kan Å stole på Gud trenger ikke være siste utvei.

Foto: Adobe Stock

George Müller, den store bønnens og troens filantrop, reiste fra England til Quebec på et passasjerskip.

En tykk tåke sinket framdriften deres og truet med å ødelegge hel avtalen hans. På onsdag forklarte Müller kapteinen betydningen av sin ankomst i Quebec på lørdag ettermiddag.

«Det er umulig!» utbrøt kapteinen. «Vi kan ikke seile raskere gjennom denne tåken.»

«Jeg forstår,» svarte George Müller, «hvis ikke skipet ditt kan rekke fram i tide, vil Gud finne en utvei. Jeg har aldri brutt en avtale på 47 år.» Han foreslo at de skulle be sammen. Motvillig ledet kapteinen Müller til et rom hvor de knelte, og Müller bad en enkel bønn. Da de gikk tilbake på dekk, var tåken borte, og George Müller holdt sin avtale.

Det Gud gjorde ved utallige anledninger for George Müller, ønsker han å gjøre for alle sine tillitsfulle barn. Er det noe du lengter etter? Du har kanskje prøvd mange løsninger – men har du prøvd Gud?