Tidens tale 2018 1 by Widar Ursett

BRUAR 20

NR. 01 / FE

NÅR JESUS BLIR STRENG I STEMMEN Han gjorde alltid godt, men han var ikke alltid mild.

TRO:

PROFETIER:

BIBEL:

Når miraklet ikke skjer

Profeten Daniel Kapittel 2

Den store krigen

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Når Gud blir sint

NR.01 /FEBRUAR 2018

Det ligger en utrolig respekt i Guds sinne. Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

vordan reagerer du når du blir sint? Hva med din ektefelle, dine barn, foreldre slekt og venner …? Gud reagerer ikke slik. For Gud er sinne et prinsipp, og handler overhode ikke om følelser. OK, jeg ser at den setningen kan misforstås. Så la meg være mer presis. Prinsippet handler ikke om at Gud må gå rundt og være sint på oss, og jakte opp syndere som han kan straffe. Det er en karikatur på nivå med tegninger som utstyrer djevelen med hover, horn og høygaffel. «Guds sinne» er bare en annen måte å si at Gud respekterer sine skapninger når de velger ting som bryter med hans vilje. Vi bruker altså de samme ordene for å snakke om menneskers sinne og Guds sinne, men det er opplagt at når vi snakker om Gud, må vi fylle de ordene med noe helt annet enn hva vi er vant til. Når vi derfor nå går til Bibelen for å finne ut hva

Guds sinne er, må vi legge fra oss vår forståelse av menneskelig sinne, og åpne oss for nye tanker. Det første vi noterer oss er at Gud og mennesker kan under visse omstendigheter være fiender: «Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres» (Kolosserne 1:21). Dette verset indikerer at de som gjør onde gjerninger er fiender av Gud. Gud er imidlertid ikke fiendtlig innstilt til noen: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Romerne 5:8). De neste versene i Kolosserne 1, viser imidlertid at de onde gjerningene som gjorde oss til Guds fiender var å avslå evangeliet om frelsen som han tilbyr oss. På bakgrunn av disse versene er det ikke vanskelig å forestille seg et slikt avslag som en fiendtlig handling overfor en selvoppofrende Gud. Og når vi opptrer fiendtlige overfor Gud ved å avslå tilbudet om frelsen, blir han vred, ifølge Bibelen: «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett»

(Romerne 1:18). Paulus bruker resten av Romerne kapittel en til å beskrive hva som skjer når Gud blir sint. Det viser seg at det er noe helt annet enn de emosjonelle og ofte hatefulle reaksjoner som uttrykker menneskelig sinne. Her skal vi lese et par av de viktigste versene: «De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem ... De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem…» (Romerne 1:24-26). Når Gud blir sint, «overgir han dem…». Sammenhengen i de versene vi nettopp leste viser at han «overgir» dem til det ugudelige livet de insisterer på å leve. Han gir dem, med andre ord, rett til selv å bestemme. Også når valgene deres fører uheldige konsekvenser med seg. Gud tvinger ikke noen til å si ja til frelsen, selv om det er til det beste for alle. Guds sinne er at han respekterer menneskenes valgfrihet, selv når de velger destruktivt. Dermed forstår vi at det ikke ligger utagering, emosjonelle tirader eller hat i Guds sinne. Til forskjell fra vårt eget sinne, er det i Guds sinne en grenseløs respekt for menneskenes rett til selv å velge sin vei. Selv om den veien fører bort fra ham og frelsen. Guds sinne er altså mindre skremmende, men like alvorlig som vi alltid har tenkt.

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Adobe Stock Trykk og innbinding: United Press, Riga, Latvia

MG 11778

Medlem av

side 2 / tidens tale / februar 2018

NR. 01

FEBRUAR 2018

Hva sier Bibelen om: Syndefallet og frelsen

Hvorfor måtte Jesus dø? Del 2 av 2

Det Skjer i Adventistkirken

Når miraklet ikke skjer

Daniel kapittel 2

Når Jesus blir streng i stemmen

Den store krigen

Åpenbaringen får et språk

Nåden alene

Guds kjærlige tåke

side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Syndefallet og frelsen

13. Har min egen vilje noe å si for om jeg blir frelst? «Ånden og bruden sier: ‘Kom!’ Og den som hører det, skal si: ‘Kom!’ Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave» (Åpenbaringen 22:17). 14. Hvor fullstendig har Jesus lidt for syndere? «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jesaja 53:5). 15. Hvorfor kom Jesus? «Og dere vet at han åpenbarte seg for å bære bort våre synder, … Den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham. Mine barn, la ikke noen føre dere vill! Den som gjør det som er rett, er rettferdig, slik Kristus er rettferdig. Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen av. Og det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Johannes 3:5-8). 16. Hva var én av grunnene til at Jesus ble menneske? «Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen» (Hebreerne 2:14).

side 4 / tidens tale / februar 2018

17. Hva skal de frelste rope ut når synden blir fjernet? «Og hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som finnes i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, ham og Lammet være takk og ære, pris og makt i all evighet» (Åpenbaringen 5:13). 18. Når og på hvilken måte skal syndens følger fjernes? «Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset» (2 Peter 3:10). 19. Hvordan skal urenhet og bespottelse opphøre? «Da skal jeg igjen gi folkene et rent tungemål så de alle kan påkalle Herrens navn og tjene ham skulder ved skulder» (Sefanja 3:9). 20. Hvor grundig vil syndens følger bli fjernet? «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åpenbaringen 21:4).

«Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham» (Åpenbaringen 22:3). 21. Vil synden og dens fryktelige konsekvenser oppstå igjen? «Hvorfor legger dere planer mot Herren? Han skal knuse dere fullstendig. Nøden skal ikke komme en gang til» (Nahum 1:9). «… døden skal ikke være mer …» (Åpenbaringen 21:4). «Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse» (Åpenbaringen 22:3).

TANKER OM TROEN

Hvorfor måtte Jesus dø? Del 2 av 2

Det var noe som var veldig merkelig … det var bare Gud som passerte mellom de blodige kjøttstykkene. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Adobe Stock

a Gud inngikk pakten med Abraham, ble et dyr delt i to, og Gud gikk mellom kjøttstykkene. Ved en slik handling sverget man: Måtte det gå meg som disse dyrene om jeg ikke følger opp avtalen. Men det var bare Gud som gikk mellom stykkene, ikke Abraham (1 Mosebok 15). Gud innestod for pakten med sin død? Det var i et slikt forhold til Gud jødene på Jesu tid levde. Og de levde dessuten med en knugende bevissthet om at de hadde brutt pakten. De ville ifølge kontrakten formulert i 5. mosebok ende opp med å bli utslettet av sine fiender. Med mindre de kunne få tilgivelse.

stoppe dem. Han advarer, forklarer, forteller dramatiske og grusomme historier. Han truer dem. Skriker at det er bedre å rive av seg et ben enn å løpe rett inn i ulykken på denne måten. Men de vil ikke høre. Fjellføreren gjør det eneste han kan … han kjører i forveien ut i fjellsiden, utløser skredet, og blir selv tatt av snømassene og forsvinner. Han som ikke visste av slik dårskap, ble dåren. Skylden som de alle hadde, rammet ham. Han bar deres tåpelighet på sin egen kropp ut i skredet. For syndens skyld tok han syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i deres natur. Han bar fjellets vrede. Han gikk i døden for deres synder. Den ene i stedet for de mange. Med sitt offer skapte

han en ny virkelighet der i fjellsiden. Gruppen ble kjøpt fri fra konsekvensene av sin dårskap ved at han gav sitt liv. De ble reddet fra døden. De vendte om. De vendte hjem. De fikk leve. Noe slikt var det som skjedde på korset. Ikke bare oppfylte Kongen profetien i den gamle pakten om at Gud selv måtte gi sitt liv fordi pakten ble brutt. Som deres konge og frelser kastet han seg i møte med fienden og bar vreden og forbannelsen, slik at de skulle slippe. De kunne nå velge en annen vei og få en helt ny start på fredens vei, sammen med sin nye konge, som kom seirende tilbake fra selveste døden!

Men så kom Messias. Han ble utslettet av fiendene slik at de skulle slippe. Han oppfylte blodspakten slik at deres ære og liv kunne gjenopprettes. Paulus skriver: «For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står i lovboken, og gjør det den sier … Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Slik skulle Abrahams velsignelse komme til folkeslagene i Kristus Jesus, så vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om» (Galaterne 3:10, 13-14). Forestill deg en gruppe fjellfolk som er ute på tur. De har drukket alt for mye på siste rast, og nå er de sjanglende på vei rett ut i en fjellside der faren for snøskred er overhengende. Fjellføreren prøver fortvilet å

side 5

i Adventistkirken

Tor Tjeransen holdt foredraget «Martin Luther – Korrupsjonsjeger av Guds nåde» under Oslo bokfestival 10.-12. november.

Gud på Oslo bokfestival To nye forfattere med viktige bøker møtte et nytt publikum. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Tor Tjeransen/ADAMS, Elsie Tjeransen/ADAMS

Norsk Bokforlag satte Gud på dagsordenen under Oslo bokfestival 10.-12. november 2017, da de presenterte boken Ærlig talt, Gud av Harald Giesebrecht og Luther 500 av Tor Tjeransen. – For Norsk Bokforlag er dette like mye evangelisering som profilering, sier Terje Dahl, daglig leder for forlaget. Både forlagets ledelse og forfatterne var spent på om publikum ville komme til de to presentasjonene på ærverdige Litteraturhuset lørdag ettermiddag. Det var plass til nitti personer i salen forlaget hadde valgt for å snakke om temaet i Ærlig talt, Gud, og salen var vel halvfull. Giesebrecht har skrevet en viktig bok om temaer som utfordrer troen for mange mennesker. De frammøtte fikk høre hvordan han har tenkt om disse vanskelige temaene. – Hvis Gud er slik kristne ofte fremstiller ham, er han et moralsk monster, hevdet Giesebrecht og føyde til at et slikt bilde av Gud ikke er tiltrekkende. Han sa at læren om et evig helvete ikke kan forenes med evangelienes Jesus. I boken gir Giesebrecht svar på de spissformulerte spørsmålene han stiller. Her er et lite utvalg kapitteltitler: Må jeg tro på helvete? Krever Gud en menneskeofring? Var Jesus en svovelpredikant?

side 6 / tidens tale / februar 2018

Omkring tretti personer overvar foredraget Tor Tjeransen holdt om «Martin Luther – Korrupsjonsjeger av Guds nåde». Den dag i dag nyter vi godt av at Martin Luther talte så tydelig mot korrupsjonen i middelaldersamfunnet. Selv om vi feirer reformasjonens 500-års jubileum i år, må reformasjonen fortsette, inspirert av Bibelen. Deltakelse på Oslo bokfestival var en ny erfaring for Norsk Bokforlag. Forlagssjefen har tatt med seg flere læringspunkter til senere år, men for Norsk Bokforlag var det viktig å være til stede og markere seg overfor et publikum som ikke har vært kjent med forlaget.

– Norsk Bokforlag presenterte to titler som det er viktig å gjøre folk oppmerksomme på, sier Terje Dahl. For ham er de to titlene som ble presentert, del av forlagets oppdrag med å gi ut bøker som kan stimulere til tro. – Nå som mange mener at reformasjonen ikke har noen betydning, sier vi at den er viktigere enn noen gang, mener Dahl. – Boken Ærlig talt, Gud tegner et annet, og riktigere, gudsbilde enn det mange har vokst opp med og mange ateister forfekter. Når vi ser det gudsbildet Jesus hadde, blir mye annerledes, sier forlagssjefen.

Terje Dahl (t.h.), forlagssjef ved Norsk Bokforlag, intervjuet Harald Giesebrecht, forfatter av boken Ærlig talt, Gud på Litteraturhuset under Oslo bokfestival 10.-12. november.

Befolkningsvekst, kultur og menighet Som kristne med håp om et fullkomment fellesskap i en bedre verden, er multikulturelle samvær en god øvelse på veien dit. Tekst: David Havstein / Foto: David Havstein

Medlemmer av ungdomslaget i Betel gir viktige bidrag til menighetens liv. F.v.: Annette Weum (fiolin), Markus Tähti Dunseth (piano), Ragnhild Sømme Kvinge, Heidi Kristin Sømme, Alexander Johansson, Ole Martin Sømme.

Barna som kommer fram til barnefortelling i Betel menighet, viser tydelig den flerkulturelle sammensetningen av menigheten.

Siden 1990 har det kommet 1 275 000 personer til Norge. De viktigste årsakene er flukt og familiegjenforening, ifølge en rapport fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Ikke-nordiske borgere står for 62 prosent av innvandringene. De største flyktninggruppene er fra Somalia, Eritrea, Syria og Irak.

50 prosent av forsamlingen. Dersom disse, sammen med noen av de 40 studentene som bor på Kurbadet, ikke var der, ville fremmøtet av etnisk norske adventister i Betel menighet vært på 40-50 personer. En lignende utvikling ser man i Adventistkirken Ulsrud i Oslo og i andre adventistmenigheter her i landet.

De fleste innvandrerne er fra Polen, Sverige, Litauen, Danmark, Tyskland, Somalia og Filippinene. Sammen med de polske statsborgerne skiller svenskene seg ut som de klart største innvandrergruppene, uansett hva grunnen er.

Sekulariseringen i den vestlige verden gjør at oppslutningen om organisert religiøst liv er blitt noe svekket. De multikulturelle innvandrerne er imidlertid ofte utpreget religiøse, og de adventistene som innvandrer til Norge, bærer med seg et naturlig behov for menighetstilhørighet med regelmessig sosialt og åndelig fellesskap. Dette er med til å styrke vårt menighetsfellesskap. Derfor bør vi ta vel imot våre trosfeller fra fjernere himmelstrøk. De er med til å opprettholde et bærekraftig menighetsliv, og de er også de beste trosvitner og sosiale hjelpere overfor multikulturelle folkegrupper her i landet.

Man regner med betydelig befolkningsvekst de nærmeste årene, ikke minst i de store byene. Dette skyldes flyktninger, arbeidsinnvandring, familieinnvandring, fødselsoverskuddet (netto befolkningsvekst) og en større eldre gruppe. I 2017 var det omtrent 660 000 innbyggere i Oslo. I 2040 regner man med at befolkningstallet vil bli minst 850 000. Dette berører våre menigheter. Adventistkirken Betel i Oslo regnes i dag som en internasjonal menighet. Ved gudstjenestene er fremmøtet vanligvis 150-200 personer, hvor etiopiere, ghanesere, andre afrikanere, østeuropeere, spansktalende og filippinere utgjør mer enn

Dette handler også om integrering, et tema som nå krever vår oppmerksomhet både politisk og religiøst. Debatten svinger mellom inkluderende, restriktive og fordomsfulle holdninger, spesielt overfor flyktninger som kan bli ressurskrevende. Som kristne hjelper vi selvfølgelig mennesker i nød og vi gir av vår

overflod, men Adventistkirken Betel opplever i stor grad fellesskap med ressurssterke innvandrere som har utdannelse, vilje til å lære det norske språket og som lar seg integrere i det norske samfunnet arbeidsmessig og sosialt. Som kristne med håp om et fullkomment fellesskap i en bedre verden, er multikulturelle samvær en god øvelse på veien dit. Paulus’ frelseslære er klar: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle én i Kristus» (Efeserne 3:28). Da Jesus ba for alle sine, var han tydelig inkluderende: «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Johannes 17:20-21). Jesu misjonsbefaling sier at vi skal «… gjøre alle folkeslag til disipler» (Matteus 28:19). I Åpenbaringsboken finner vi en understrekning av nettopp dette: et evig evangelium som skal forkynnes «for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åpenbaringen 14:6). Da burde vi som opplever kall til oppdraget, lett finne en felles arena allerede her og nå, på tvers av ulike etniske bakgrunner.

side 7

TRO

Når miraklet ikke skjer Det skjer mirakler, men de mektige gjerningene kan ikke i seg selv overbevise en skeptiker eller skape et kjærlig forhold til Gud. Tekst: Henrik Jørgensen / Foto: Adobe Stock

eg har ofte følt at jeg måtte kjempe for meg selv. Ikke sjelden har jeg hatt en fornemmelse av at mine bønner ikke nådde fram til Gud. Miraklet har uteblitt, og Gud har vært skjult. Men forestill deg at du levde blant israelittene i ørkenen: Skal vi flytte i dag, eller skal vi bli her? La oss gå ut og se på skystøtten. Den flytter seg ikke. Vi blir hvor vi er. Ingen bekymringer om neste dags måltider. Mannaen falt hver dag. Ingen tvil om Guds vilje. Den var uttrykt gjennom 613 lover som dekket hele tilværelsen. Og var det tvil om noe, kunne man gå til øverstepresten, som ved hjelp av Urim og Tummim – de to bryststeinene – kunne finne fram til Guds vilje. Ingen kunne klage over usikkerhet. Det var ikke noe rom for tvil. Men når det ikke er rom for tvil, er det heller ikke så mye plass for troen. Når troen blir lammet Det er mulig å se et mønster i beretningene i Det gamle testamente. Når Gud klart gir sin vilje til kjenne for folket, synes det å ha en lammende virkning på israelittenes tro. Hvorfor skal man søke Gud, når han allerede har åpenbart seg så klart? Hvorfor ta et skritt i tro, når Gud allerede har garantert resultatet? Hvorfor kjempe med vanskelige spørsmål, når Gud allerede har løst dem? Til tross for alle miraklene, til tross for alle de synlige beviser på Guds nærvær, til tross for all den klare veiledning de fikk gjennom 40 år,

side 8 / tidens tale / februar 2018

svant en million israelitter som forlot Egypt, inn til to personer som fikk lov å gå inn i det lovede land. Kanskje har de mirakuløse bønnesvar og Guds direkte inngripen likevel ikke alltid den ønskede virkning. Gud har ikke noe imot å utføre mirakler for oss, men han ønsker seg først og fremst et inderlig, tvangsfritt forhold til hver enkelt av oss. Jesus og hans mirakler Jesus kunne sikkert utføre mirakler etter behag, men det kan virke som om han ikke alltid la så stor betydning i dem. Da han oppvakte en liten jente fra de døde, gav han folket beskjed om ikke å nevne det for noen. Han oppfordret mange av dem han hjalp, til ikke å fortelle noe om sine mirakuløse helbredelser. Vi kan for eksempel nevne noe av det mest dramatiske som Jesu disipler opplevde, nemlig herliggjørelsen på fjellet: «Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: ‘Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.’ Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: ‘Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!’ Og med ett, da de så seg omkring, så

de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem. På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde» (Markus 9:2-9). Dette må være et mirakel av gammeltestamentlige proporsjoner. Jesu klær blir skinnende hvite – hvitere enn noen kan bleke dem. To for lengst avdøde helter fra den jødiske historie, Moses og Elia, kommer til syne. En sky overskygger dem. De hører Guds stemme … En lærdom for oss 1) Det skjer mirakler, og Gud har en hensikt med dem. Johannes kaller dem tegn. Jeg kan hvile i den visshet at Gud bruker slike mirakuløse tegn som han ser best. Jeg kan ikke framtvinge dem etter mine sporadiske behov. Gud er ikke en automat hvor jeg kan trekke ut et svar ved hjelp av en viss sum forbønn. Gud har kontrollen. Jeg må lære å hvile i den visshet at han vil utføre sine mirakler når han ser et behov for dette. 2) Peter ønsket å bygge hytter. Han ville gjerne bli på stedet. Han ønsket at miraklet skulle fortsette, men like plutselig som Moses og Elia hadde vist seg, forsvant de igjen. Disiplene måtte dra ned fra fjelltoppen, på samme måte som vi må gå inn i hverdagens rutiner igjen etter å ha vært på toppen og opplevd noe stort. 3) Jesus forbød disiplene å fortelle hva som hadde skjedd, inntil et senere tidspunkt.

Det var kanskje fordi Jesus var klar over den store fristelsen til å gjøre det overnaturlige til en sensasjon. Selv om et mirakel skjer for andre, kan jeg ikke ta for gitt at det også vil skje for meg. 4) Mirakler har aldri overbevist en skeptiker. Hvis Guds stemme lar seg høre, blir det avvist som torden. Hvis det blir talt i tunger, er utøverne bare fulle. Skjer det helbredelser, er det sikkert på grunn av Den onde. Og da Lasarus viste seg etter fire dager i graven, besluttet de seg for å slå ham i hjel igjen. «Salige er de som ikke ser og likevel tror» (Johannes 20:29). Hvordan var så langtidsvirkningen av dette mirakelet på Peter, Jakob og Johannes? Gav det svar på alle deres spørsmål? Ble de fylt med tro? Svaret får vi noen få uker senere, da Jesus hadde aller mest bruk for dem. På det mest smertefulle tidspunkt i hans liv, i Getsemane, da han hadde fornemmelsen av at hans egen bønn ikke ble besvart, og da han også hadde bedt dem om å be for seg, falt de i søvn. Senere samme natt løp alle disiplene bort. De hadde fulgt Jesus på nært hold i tre år. De hadde vært øyenvitner til alle hans mirakler. Nå gjemte de seg, og Peter fornektet ham rett ut.

Det var et sitat fra Salme 22, og jeg har ofte undret meg over hvorfor Jesus ikke i stedet siterte Sal 23: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.» Jesus følte ingen trøst. Han hadde følelsen av å være helt alene og forlatt av alle som hadde holdt av ham. Peter, elsker du meg? Jesus og hans disipler måtte finne seg i en ventetid, da Gud holdt seg taus. Etter det de må ha opplevd som en evighet, kom endelig oppstandelsen. Men det som gjenopprettet forholdet mellom Jesus og hans disipler – og særlig Peter – var ikke enda en ekstraordinær undergjerning, men et ganske alminnelig spørsmål: Peter, elsker du meg? Ikke flere mirakler. Ikke noe overnaturlig. Gud ønsker bare det enkle, inderlige forhold som er basert på ubetinget kjærlighet. Ubetinget fra hans side, og ubetinget fra min side. Gud ønsker noe som ingen av hans mektige, mirakuløse manifestasjoner kan oppnå – et kjærlig, inderlig forhold. Spørsmålet for den enkelte av oss blir derfor: Elsker du meg, selv når miraklet uteblir?

På det tidspunktet, i hans livs krise, stod han fullstendig alene, og miraklet glimret også ved sitt fravær. Han følte seg så ensom at han utbrøt: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matteus 27:46).

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Daniel kapittel 2

Kong Nebukadnesar forlangte det umulige, med døden som innsats for de som feilet. Det bekymret ikke Daniel, for han kjente en som har svar på alt. Tekst: Kenneth Jørgensen / Foto: Adobe Stock

Denne artikkelen skulle vært publisert i Tidens Tale 5:2016, men fikk ikke plass der, da det bladet var en spesialutgave ifm kinofilmen om Desmond Doss. Serien om Daniels bok har så fortsatt uten denne artikkelen. Den kommer derfor nå, før vi fortsetter serien som planlagt i neste nummer.

Daniels andre kapittel er Bibelens ABC-profeti og nøkkelen til å forstå de følgende kapitler i Daniels bok og Johannes Åpenbaring. Utgangspunktet for denne profetien finner sted i Babylon by og soverommet til kong Nebukadnesar. I hans andre regjeringsår har kongen drømmer som gjør ham så urolig at han ikke får sove. Som skikken var på den tid ble en rekke eksperter kalt inn på teppet for å forklare kongen hva drømmen betydde. Oldtidsmennesket var svært overtroisk og så tegn fra gudene i mye som ikke kunne forklares. I dag ville man tilkalt psyko-analytikere, psykologer, nevrologer, teologer, og andre akademikere for å roe ned den oppfarne kongen. For 2600 år siden var det spåmenn, åndemanere, trollmenn, og kaldere (Daniel 2:2) som ble konsultert. Ekspertene feiler Ekspertpanelet stod fremfor kongen med deres standard lærebøker og tenkte nok at dette var et rutineoppdrag. Men denne

side 10 / tidens tale / februar 2018

gang var utfordringen av en helt annen karakter. Kongen ville nemlig vite hva han hadde drømt uten å fortelle noe som helst om drømmen først. En umulig oppgave for vismennene, selvfølgelig. Ekspertpanelet kan ikke helt tro at kongen er seriøs så de spurte kongen smiskende på arameisk, den tids universalspråk i midtøsten: Kongen leve evig! Fortell dine tjenere drømmen, så skal vi gi deg tydningen. Men kongen var ikke til å rikke på dette punktet. Han ville vite hva han hadde drømt uten å fortelle noe som helst om drømmen. Vi kan være temmelig sikre på at Daniel og vennene hans hadde imponert kong Nebukadnessar. I det første kapitlet av Daniels bok står det at Daniel og vennnene hans var ti ganger bedre (1:20) enn alle Babels vismenn. Dette må ha fått kongen til å reflektere over kvaliteten på sine egne rådgivere, og et ønske om å teste dem og finne ut om deres påstander om guddommelig innsikt var riktig. Siden drømmen

hans var noe utenom det vanlige og Babels ekspertdrømmetydere var de fremste i verden på området er det ikke å undres over at Nebukadnessar forventer noe ekstra fra dem. Dette ville være en ypperlig anledning å vise at Babels statsreligion var langt bedre enn jødenes simple tro på en usynlig Gud. Muligheten hadde nå kommet. Vi vet ikke sikkert hvor mye av drømmen Nebukadnessar husket. Vi antar fra det lille som står i Daniel 2 at han kan ha hatt en anelse om den i veldig grove trekk. Han var iallefall ikke villig til å gi noen som helst hentydning om dette til drømmetyderne som prøvde å vinne tid. Kongen er bestemt: Dette mitt ord står fast (2:5). Kongen legger til at dersom ekspertpanelet ikke kommer opp med et svar til kongen om hva han har drømt og hva drømmen betyr skal de alle dø og husene deres gjøres om til en skraphauger (2:5). Men dersom de fortalte kongen drømmen og hva den

betydde skulle de få både gull og grønne skoger. Vismennene fra Babylon blir nervøse og forstår at kongens ord står fast, men har ingen andre ord å gi ham enn nok en gang å spørre om hva han har drømt. Kongen blir irritert og repeterer dommen og viser klart at han har avslørt deres uvitenhet og løgner. Nebukadnessar har forstått at dersom han forteller dem drømmen i grove trekk er det enkelt for dem å finne noen formler fra drømmebøkene deres som gir en eller annen forklaring, men dette er ikke godt nok for kongen, og ikke noe bevis for at drømmetyderne har kontakt med gudene eller at deres svar er korrekt, derfor sier han: Fortell meg derfor drømmen, så vet jeg at dere også kan si meg hva den betyr (2:9). Livet til Babels vismenn henger i en tynn tråd. De vet godt at ingen kan si hva et annet menneske har drømt. Aldri har noen mennesker kunne gjort det. Egentlig er det urimelig av kongen å kreve noe slikt, men kongen er bestemt. Han vil til bunns i saken. Drømmen må ha gjort et ekstraordinært inntrykk på ham, ja, et inntrykk av død eller liv. Kanskje startet mistilliten til vismennene da Jerusalems unge vismenn vant over Babels vismenn på kongens egen hjemmebane, i Babylon by, som vi kan lese om i Daniels bok kapittel en. Kongen er harm og skuffet over sine rådgiver og krever at alle Babels vismenn skulle drepes (2:12), og ingenting kan få ham til å forandre sin beslutning.

den øverste livvakten til Nebukadnessar «lette» etter de unge jødene for å drepe dem (2:13). Da Arjok fant dem gjorde Daniel, som ikke hadde hørt om saken før nå, det eneste riktige, han spurte Arjok om hvorfor kongen hadde gitt en slik streng befaling og spurte derpå, som rimelig var, om ikke han kunne få audiens hos kongen. Tross alt hadde Daniel og vennene hans ikke fått noen mulighet til å sette seg inn i saken. Ønsket ble innvilget og Daniel stod fremfor kongen og spurte i all frimodighet om ikke han kunne få en tidsfrist så skulle han kunngjøre drømmen for kongen (2:16). Han hadde alt å vinne og ingenting å tape på dette. Dersom han blindt hadde fulgt Arjok uten innvending ville det bety den sikre død for ham og vennene hans. Daniel hadde noe Babels vismenn ikke hadde, han hadde troen på en allmektig Gud som kjenner hvor mange hårstrå hvert menneske har på sine hoder, en Gud som også kjenner det skjulte i mennesket. Og dessuten, Daniel visste at han var uskyldig og var derfor ikke redd for døden. Kongen innvilget Daniels ønske. Daniel hadde ikke reagert som de andre vismennene i Babylon ved å si at kongens utfordring var

umulig å innfri. Daniel trodde kongens ønske kunne innfries fordi han trodde på en allmektig Gud. Dette må ha gitt Nebukadnessar nytt håp. Daniels neste trekk er i tråd med hans tro og hans sanne visdom. Han går direkte til sine jødiske venner og ber sammen med dem til Gud om at mysteriet må bli løst slik at kongen kan få vite sin drøm. Dette er tro i klasse med Abraham, Isaac og Jakobs tro. Dette bønnemøtet i en av Babylons sidegater for mer enn 2600 år siden har forandret livet til utallige menneskeskarer gjennom tidene. Resultatet frelste ikke bare disse unge jødene fra den sikre død, samt deres babylonske kolleger, men også millioner av mennesker gjennom tidene som skulle finne troen på Guds ord. Et svar som fortalte Nebukadnessar drømmen han hadde hatt og hva den betydde, en betydning som er det beste beviset for senere generasjoner om at Bibelen er inspirert av en allmektig Gud som kjenner fremtiden like godt som han kjenner fortiden. Drømmen handler om fremtidens verdensriker i pinlig nøyaktighet helt fram til vår egen tid. Og dette blir temaet for den neste artikkelen.

Daniel lykkes Befalingen om å drepe Babels vismenn blir offentligjort i Babylon og inkluderte Daniel og vennene hans som da sansynligvis var ferdige med sitt Babylonske akademiske indoktrineringsprogram. De hadde sin bachelorgrad og var en del av Babels vismenn nå, men holdt seg litt unna de andre vismennene for Arjok,

side 11

BIBEL

NÅR JESUS BLIR STRENG I STEMMEN Han gikk omkring overalt og gjorde godt, men han var ikke alltid mild og vennlig. Han talte harde ord til dem som forkastet hans nåde, og som nektet å gi den videre. Tilgivelsen er ingen spøk. Tekst: Norman Young / Foto: Adobe Stock

side 12 / tidens tale / februar 2018

et er ikke vanskelig å tilgi noen som i ren uoppmerksomhet støter inn i deg i en kø. «Unnskyld,» sier de, og vi svarer: «Det er OK.»

Men hva med en person som blir angrepet og knivstukket for noen småpengers skyld? Kan du forestille deg at raneren sier: «Jeg beklager så mye!» Og offeret gisper fram, blødende: «Det gjør ikke noe.» Tilgivelse er selvsagt noe mer enn å akseptere en sorgløs unnskyldning for en liten uhøflighet. Selv om jeg ikke vil sette noen grense for hverken Guds eller vår egen evne til å tilgi, må jeg likevel stille spørsmålene: Er det ingen regnskapsdag for dem som utøver sine ugjerninger uten medfølelse eller samvittighetsnag? Skal de som ikke viser noen tegn til anger, aldri stå til ansvar for det de har gjort? Ingen ting er skjult Jesus snakket ofte om tilgivelse og Guds nåde. Men han snakket også om mer vanskelige emner, som dom og straff. Vi har lagt stor vekt på Jesu fortellinger og barmhjertighet og tilgivelse, slik at bildet av ham ikke er fullt og helt. Selv om han var mild og vennlig (se 2 Korinterbrev 10:1), gikk han ikke alltid stille i dørene. En mektig profetisk domsrøst er et aspekt ved hans lære som vi ikke har så lett for å godta. Men Jesu ord om dom og erstatning er kanskje nettopp den forsikringen som ofrene for mishandling og urettferdighet trenger å høre. Det er både en foruroligende tanke og en trøst at «det finnes intet skjult som ikke skal bli synlig, og intet hemmelig som ikke skal bli kjent og komme for dagen» (Lukas 8:17). Jesu språk gjør det helt klart at barmhjertighet skjer ikke på bekostning av rettferdighet. Han gir en svært skarp advarsel til dem som farer ille med de små og hjelpeløse: «Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp» (Matteus 18:6). Å lytte til hans ord uten å følge dem, er som å bygge huset på sand; det får katastrofale følger når stormen kommer. Igjen og igjen hevdet han at utro tjenere ville ende i det ytterste mørke (Matteus 8:12; 22:13; 25:30). Tilgivelsens alvor I et overraskende utsagn advarer Jesus disiplene om at de ikke skal frykte dem som dreper kroppen, men heller for ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete (Matteus 10:28). Er dette den milde Jesus som leker med lammene i Galileas grønne enger? Og hva med den

side 13

Hvis vi avviser Guds tilgivelse og nåde, sier vi nei til samfunnet med ham, og vi kan ikke klage om vi til sist står uten nåde og uten Gud. Og å være uten Gud, er å gå ut i det ytterste mørke. Men enhver synder som kommer til ham i anger, blir aldri bli avvist. Vi må ta innbydelsen alvorlig, men ikke i fortvilelse.

side 14 / tidens tale / februar 2018

barmhjertige himmelske Far som han fortalte om? Lærte ikke Jesus oss å tilgi våre fiender og be for dem som forfølger oss? Hvor mange ganger? Og bad han ikke selv om tilgivelse for dem som korsfestet ham? Jo, men han sa også: «Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født» (Markus 14:21). Det er opplagt også en annen tråd enn tilgivelse som løper gjennom Jesu undervisning, og vi må ta hensyn til den. Og selv når vi leser lignelsene, finner vi de samme advarslene. I lignelsen om kongssønnens bryllup hører vi om innbudte som ikke ville komme (Matteus 22:1-14). Det var mer enn en uhøflig avvisning; det grenset til opprør. Hvem tar imot innbydelsen? Men festligheten lar seg ikke avlyse, så kongen sender tjenerne ut for å finne andre gjester. Hvem som helst, både onde og gode. Til slutt var salen full, og alt så hyggelig ut. Skikken på den tid var at gjestene hadde på seg lange, hvite klær. Å komme i andre klær var å vise forakt for anledningen, og for kongen selv. Å komme til festen uten å bry seg om å skifte til riktig påkledning, var ikke mindre uforskammet enn å avslå innbydelsen. Selv om han var fysisk til stede, hadde mannen uten bryllupsklær egentlig nektet å ta del i kongens glede. Lignelsen har et klart poeng: «De som er uverdige til å gå inn i Guds rike, er ikke bare de som avviser innbydelsen i evangeliet, men også de som tilsynelatende tar imot den, samtidig som de forkaster det den virkelig står for,» sier Richard Bauckham (Journal of Biblical Literature, 115, 1996). De gjestene som avslo den første innbydelsen og til og med slo tjenerne i hjel, ble drept av kongens tropper og byen deres ble brent. Den mannen som kom til festen uten bryllupsklær, ble kastet ut i mørket utenfor. Jeg vil ikke gjøre for mye ut av bildene, men det er tydeligvis en annen side ved evangeliet om riket. Og selvsagt vet jeg at Jesus ikke mente det bokstavelig når han foreslo at vi skulle hogge av oss hender og føtter hvis de fristet oss til synd, og til å rive ut et ondt øye (Markus 9:43-48). Men han oppfordret i alle fall til en radikal holdning overfor vår svakhet. Det er bedre å halte gjennom livet enn å havne i helvetes ild, sier han.

Det vi gjør for Jesus Den mest kjente lignelsen om dommen, er en fortelling om sauer og geiter (Matteus 25:3146). Feilene til dem som blir stilt på den venstre siden, virker kanskje ikke så store. Det er stort sett unnlatelsessynder – å ignorere sult og tørst og mangel på klær, ensomhet og sykdom. Ifølge teksten er de nødlidende Jesu disipler – «mine minste søsken». Og konsekvensen av å ikke gjøre sin plikt mot «de minste» er uomstøtelig. Straffen er evig. I det samme kapitlet er det en annen lignelse om en forsiktig investor, som har samme konklusjon (Matteus 25:14-30). To av tjenerne drev fornuftig handel og fordoblet kapitalen. Men den tredje fryktet for tap og gjemte pengene i jorden. Da herren kom tilbake og ville holde regnskap, gav han ros og belønning til de to første, men han var sint på den tredje og krevde at han skulle forklare hvorfor han ikke hadde gjort noe med pengene. «Herre, jeg visste at du er en hard mann,» sa han. «Derfor ble jeg redd og gjemte talenten din i jorden.» Lignelsen forteller at investoren tok talenten fra den late tjeneren og sørget for at han ble kastet «ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner» (vers 30). Meningen med Jesu ord Det er altså tydelig at evangeliet krever en eller annen form for gjengjeldelse. Men hvilken? De som tar imot Guds nåde og tilgivelse, bør selv vise et nådig og tilgivende sinnelag. De som kjenner hans rettferdighet og rettskaffenhet, bør selv gjøre rett og skjel. Vi kan ikke drikke av livets vann uten selv å bli en kilde med vann som veller fram (Johannes 4:14). Er det ikke dette som er meningen med Jesu harde ord? Hvis vi avviser Guds tilgivelse og nåde, sier vi nei til samfunnet med ham, og vi kan ikke klage om vi til sist står uten nåde og uten Gud. Og å være uten Gud, er å gå ut i det ytterste mørke. Men enhver synder som kommer til ham i anger, blir aldri bli avvist. Vi må ta innbydelsen alvorlig, men ikke i fortvilelse. Jesu ord gir håp og tillit til alle: «Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort» (Johannes 6:37). Ja, han sier: «Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave» (Åpenbaringen 22:17).

DOMMEN «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre. Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv» (Matteus 25:31-46).

side 15

BIBEL

Den store krigen Gud sier at hvis vi vil vite sannheten, må vi tro på Jesus, for han er sannheten. Tekst: Adventistkirken / Foto: Adobe Stock

ibelen forteller at det utkjempes en krig i universet mellom godt og ondt, mellom Gud og Satan. Hvis vi kunne få noe informasjon om denne krigen, ville vi også kunne svare på spørsmålet: Hvorfor kom Jesus til Jorden?

Krigen sett i et større perspektiv Det er et ufattelig mysterium at krigen mellom godt og ondt begynte i Himmelen. Hvordan kunne synden oppstå på et fullkomment sted? Englene tilhører en høyere rangklasse enn menneskene (Hebreerne 2:7). De ble skapt for å leve i Guds nærvær (Åpenbaringen 1:1, 3:5; 5:11). Det står at de er «sterke helter» og gjør det Gud befaler (Salme 103:20). De er «ånder i Guds tjeneste» (Hebreerne 1:14). De er usynlige, men forekommer noen ganger i menneskelig form (1 Mosebok 18 og 19, Hebreerne 13:2). Det var en engel som var skyld i at synden oppstod i universet.

side 16 / tidens tale / februar 2018

Krigens begynnelse. Ved hjelp av symboler forteller Bibelen oss hvordan krigen i universet begynte. Når den beskriver Lucifer, bruker den navnene til kongene av Tyrus og Babylon. «Du morgenstjerne», «en salvet kjerub», oppholdt seg i Guds nærvær (Jesaja 14:12, Esekiel 28:14)1. Det står i Bibelen: «Du var et bilde på det fullendte, fylt av visdom, fullkommen i skjønnhet. ... Du var hel i din ferd fra den dagen du ble skapt, til det ble funnet urett hos deg» (Esekiel 28:12, 15). Selv om man ikke kan forklare eller rettferdiggjøre syndens eksistens, kan man spore dens opprinnelse tilbake til Lucifers stolthet. «Ditt hjerte ble hovmodig fordi du var vakker, du ødela din visdom og din prakt» (Esekiel 28:17). Lucifer var ikke fornøyd med den høye stillingen Skaperen hadde gitt ham. Han var så selvopptatt at han ville være like allmektig som Gud. «Det var du som sa i ditt hjerte: ‘Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone’ … gjøre meg lik

Den høyeste» (Jesaja 24:13-14). Han ønsket seg Guds stilling, men ikke Guds karakter. Han ønsket Guds myndighet, men ikke Guds kjærlighet. Lucifers forvandling til Satan, som betyr «motstander», begynte da han gjorde opprør mot Guds styre. Lucifer gikk forsiktig fram, og følgelig var det mange engler som ikke lenger tenkte på Guds kjærlighet. Flere og flere engler ble misfornøyd med Guds styre, og til slutt sto en tredjedel av englene på opprørssiden (Åpenbaringen 12:4). Nå var det ikke lenger fred i Guds rike. «Da brøt det ut en krig i himmelen» (Åpenbaringen 12:7). Satan startet krigen i himmelen. Han kalles Den store draken, Den gamle slangen og Djevelen. Han ble «kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sammen med ham» (Åpenbaringen 12:9). Hvordan ble menneskene innblandet i denne kampen? Da Satan hadde blitt stengt ut av himmelen, fikk han opprøret til å spre

seg til Jorden. Han dukket opp i form av en slange. Han fikk den til å snakke, og han brukte de samme argumentene som førte til at han ble styrtet ned til Jorden. På denne måten fikk han Adam og Eva til å nære mistillit til sin skaper (1 Mosebok 3:5). Satan påvirket Eva slik at hun ikke lenger var fornøyd med stillingen som Gud hadde gitt henne. Hun fant ideen om at hun kunne bli som Gud så tiltalende at hun trodde på det fristeren sa, og tvilte på hva Gud hadde sagt. Hun var ulydig mot Gud og spiste frukten og fikk også sin mann til å gjøre det. Da Adam og Eva stolte mer på slangens-, enn på Skaperens ord, uttrykte de mistillit til Gud. Det var en tragedie at opprøret som begynte i himmelen spredte seg til Jorden (se 1 Mosebok 3). Da Satan fikk våre første foreldre til å synde, vristet han herredømmet over jorden fra dem. Han hevdet at han var «denne verdens gud» og utfordret Gud, hans regjering og hele universets fred. Jorden var hans nye hovedkvarter. Hvordan det påvirket menneskeheten. Som et resultat av krigen mellom Kristus og Satan, vansiret syndet Guds bilde i menneskene. Selv om Gud tilbød å etablere nådens pakt med menneskene, representert av Adam og Eva (1 Mosebok 3:15), ble deres første barn, Kain, en morder (1 Mosebok 4:8). Ondskapen ble mer og mer utbredt, og til slutt måtte Gud med sorg konstatere at «menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang» (1 Mosebok 6:5).

Gud brukte en flom for å utrydde jordens forherdede innbyggere (1 Mosebok 7:17-20). Så begynte han forfra med menneskene igjen. Men det varte ikke lenge før den trofaste Noahs etterkommere sluttet å holde Guds pakt. Gud lovet at han aldri ville ødelegge jorden med en vannflom igjen, men menneskene viste sin mistillit til ham ved å bygge Babels tårn. På denne måten forsøkte de å nå Himmelen og redde livet, hvis det skulle oppstå en slik flom igjen. Denne gangen knuste Gud menneskenes opprør ved å forvirre deres felles språk (1 Mosebok 9:1, 11; 11). Da frafallet hadde spredd seg til nesten hele jorden, etablerte Gud sin pakt med Abraham. Gud ville velsigne alle jordens slekter gjennom Abraham (1 Mosebok 12:1-3, 22:15-18). Men Abrahams etterkommere holdt ikke Guds pakt. De var i syndens vold, og de hjalp Satan med å fullføre hans plan i den store krigen. De korsfestet paktens opphavsmann og garantist, Jesus Kristus. Jorden blir universets scene. Jobs bok i Det gamle testamente gir oss mer informasjon om den store krigen. Her fortelles det at et møte ble holdt med deltagere fra ulike deler av universet. Historien begynner slik: «Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. Herren sa til ham: ‘Hvor kommer du fra?’ og han svarte: ‘Jeg har streifet omkring på jorden’» (Job 1:6-7, Markus 2:1-7). Da sa Herren at Satan skulle legge merke til Job, for han holdt Guds lov, ja, han unngikk alt ondt! (Se Job 1:8.)

Satan svarte at Job var trofast bare fordi det lønnet seg. Kristus svarte ved å gi Satan tillatelse til å sette Job på prøve. Satan måtte gjøre med ham akkurat det han ville, bortsett fra å drepe ham (Se Jobb 1:9-22, 2:1-7). Jobs bok gir oss altså et innblikk i hva som foregår i universet, og det bekrefter at det er krig mellom Kristus og Satan. Denne planeten er skueplassen for den dramatiske kampen mellom rett og galt. Bibelen sier: «Vi er … stilt fram som et skuespill for verden, både for engler og for mennesker» (1 Korinter 4:9). Synden brøt forbindelsen mellom Gud og mennesket, og «alt som ikke skjer i tro, er synd» (Romerne 14:23). Det skyldes mangel på tro på når mennesker bryter Guds bud. Det er et tegn på at forbindelsen mellom Gud og mennesker er blitt brutt. Men ved hjelp av frelsesplanen vil Gud få mennesker til å stole på Skaperen igjen. Han vil oppmuntre dem til å elske og tjene ham, og de skal vise at de er lojale ved å adlyde ham. Kristus sa jo at hvis vi elsker ham, vil vi også adlyde ham (Johannes 14:15). Vi lever i en lovløs tid, og avskaffer det som tidligere var antatt å være urokkelig. Man ser gjennom fingrene med uærlighet; bestikkelse hører til dagens orden; det skjer hor i alle samfunnslag, og man bryter både internasjonale og personlige avtaler. Verden er i en stor krise, men i denne tiden må vi stole på en kjærlig og allmektig Gud. Når vi ser opp, blir vi klar over hvor mye vår frelsers forsoning betyr. Takket være den, vil krigen i universet bli avsluttet.

side 17

For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:12).

Hva krigen handler om Hva er kardinalpunktet i denne kampen på liv og død? Guds regjering og Guds lov. Guds morallov er like uunnværlig i universet som de fysiske lover som holder alt sammen og får det til å fungere. «Synd er opprør mot loven» (1 Johannes 3:4) eller «lovløshet» som det greske ordet anomia betyr. Når man avviser Gud og hans styre, er man lovløs. Satan vil ikke innrømme at han er ansvarlig for verdens lovløshet. Han klandrer Gud. Han sier at Guds lov er vilkårlig og at den begrenser menneskenes frihet. Han sier også at det er umulig å rette seg etter den, den motarbeider skapningenes interesser. Satan forsøker å avskaffe Guds styresett og å rive Gud fra tronen, ved stadig å undergraver loven. Kristus og spørsmål om lydighet. Kristus ble fristet da han var på jorden. Det ble utkjempet en voldsom kamp som handlet om lydighet og om å gjøre Guds vilje. Da Kristus ble utsatt for disse fristelsene, som forberedte ham til å bli «en barmhjertig og trofast øversteprest» (Hebreerne 2:17), var han i tvekamp med en dødelig fiende. Da Kristus hadde fastet i førti dager i ørkenen, fristet Satan ham til å gjøre steiner om til brød for å bevise at han var Guds sønn (Matteus 4:3). Satan hadde fristet Eva til å tvile på Guds ord i Edens hage, og nå forsøkte han å få Kristus til å tvile på hva Gud hadde sagt ved dåpen hans: «Og det lød en røst fra himmelen: ‘Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede’» (Matteus 3:17). Hvis Kristus hadde tatt saken i egne hender og gjort steinene til brød for å bevise at han var Guds Sønn, ville han ha vist at han ikke stolte på Gud. Da ville hans misjon vært mislykket.

side 18 / tidens tale / februar 2018

Men for Kristus var det viktigst å ta vare på Guds ord. Han var veldig sulten, men han sa til Satan: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn» (Matteus 4:4).

Satan gjorde et nytt forsøk på å beseire Kristus. Han viste ham alle kongedømmene i verden og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg» (Matteus 4:9). Det var underforstått at hvis Kristus gjorde det, kunne han gjenerobre verden og utføre sitt oppdrag uten å lide korsdøden på Golgata. Jesus nølte ikke et øyeblikk. Han var hundre prosent lojal mot Gud, og svarte: «Bort fra meg, Satan!». Det sa han med et ord fra Bibelen, som er det mest effektive våpenet i den store krigen: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene» (Matteus 4:10). Med disse ordene endte kampen. Kristus beseiret Satan fordi han stolte fullstendig på sin far. Golgata. Hvis vi ønsker å danne gi oss et klart bilde av hva den store krigen i universet handler om, må vi må se på Golgata. Satan gjorde en ekstra innsats for å få Jesu misjon til å feile da det nærmet seg avslutningen. Djevelen klarte å få de religiøse lederne over på sin side. De var misunnelige på Kristus fordi folket samlet seg om ham, og de motarbeidet ham så sterkt at han ikke lenger kunne arbeide offentlig (Johannes 11:45-54). Jesus ble forrådt av en av disiplene. Falske vitner ble brukt, og Jesus ble arrestert, anklaget og dømt til døden (Matteus 26:63-64; Johannes 19:7). Jesus rettet seg etter sin far i ett og alt og var tro til døden. Det Kristus utrettet i liv og død påvirker ikke bare vår lille verden. Kristus sa, da han snakket om korset: «nå skal denne verdens fyrste [Satan] kastes ut» (Johannes 12:31); «denne verdens fyrste er dømt» (Johannes 16:11). Den store krigen i universet nådde sitt høydepunkt på korset. Her la Kristus en kjærlighet og lydighet for dagen, som stod i den skarpeste kontrast til Satans grusomhet. Denne verdens fyrste mistet sin posisjon og vil til slutt bli beseiret. Krigen handler om Jesus, som er sannheten. I dag raser det en heftig strid om Kristi autoritet, men det gjelder ikke bare hans lov, men hans ord – Bibelen. Det er teologer som ikke anser Bibelen å være Guds inspirerte ord 2. Man behandler den som om det ikke

er noen forskjell mellom den og andre gamle dokumenter, og man bruker de samme kritiske metodene når man analyserer den. Flere og flere kristne, inkludert flere teologer, anser ikke lenger Bibelen som Guds ord og som en ufeilbarlig åpenbaring av Guds vilje. Som et resultat, stoler de ikke på hva den. Bibelen forteller om Jesus Kristus. Man har store diskusjoner om hans natur, jomfrufødsel, mirakler og oppstandelse 3. Det viktigste spørsmålet. Da Kristus spurte: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?», svarte disiplene: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene» (Matteus 16:1314). De fleste av Jesu samtidige, regnet ham bare for å være et menneske. Så Kristus spurte disiplene: «Hvem sier dere at jeg er?» «Da svarte Simon Peter: ‘Du er Messias, den levende Guds Sønn.’ Jesus tok til orde og sa: ‘Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen’» (Matteus 16:15-17). I dag må hvert eneste menneske ta stilling til det samme spørsmålet som Kristus stilte disiplene. Det er et spørsmål som gjelder liv og død, og svaret er nært knyttet til vår tro på det som er sagt i Guds ord. Kristus er hovedpersonen i Bibelen. Gud sier at hvis vi vil vite sannheten, må vi tro på Jesus, for han er sannheten (Johannes 14:16). En av metodene Satan benytter i den store krigen er å overbevise folk om at de kan forstå sannheten uten å sette den i forbindelse med Jesus. Det har blitt foreslått å kombinere sannheten med 1) mennesker, 2) naturen eller det synlige universet, 3) Bibelen og 4) kirken. Det er sant at både mennesker, naturen, Bibelen og kirken bidrar til å avdekke sannheten, men ifølge Bibelen har Kristus skapt dem og han er over dem. De kommer fra ham og finner først meningen med tilværelsen hos ham. Hvis man skiller Bibelens lære fra Kristus, misforstår man «veien, sannheten og livet» (Johannes 14:6). Antikrist vil gjerne kombinere sannheten med alt annet enn Kristus. (På gresk betyr ikke antikrist bare «mot» Kristus, men «i stedet for» Kristus). Satan har til hensikt å trekke oppmerksomheten vekk fra ham som er menneskehetens eneste håp, og han kan oppnå dette målet ved å gi Kristi sentrale plass i kirkens lære til andre. Formålet med teologien. Når man ser på livet i et større perspektiv, blir man klar over at Satan prøver å fjerne Kristus både i universet og fra hans sentrale plass i sannheten. Teologi, som betyr studien av Gud og hans forhold

til sine skapninger, skal forklare alle hans læresetninger i lyset som kommer fra Kristus. Det er teologiens oppgaven å gi mennesker tillit til Guds ords autoritet og å gi Kristus det sentrale plassen i sannheten, som med rette tilhører ham. Når teologien gjør det, hjelper det kirken, for da peker den på årsaken til den store krigen i universet, avslører den og møter den med det eneste uimotsigelige argumentet – Kristus, slik han er skildres i Bibelen. På denne bakgrund kan Gud bruke teologien som et effektivt verktøy som kan hjelpe mennesker å bekjempe Satan på jorden.

De bibelske læresetningers betydning Læren om den store konflikten gir oss informasjon om den store krig som påvirker hvert eneste menneske som fødes i denne verden, ja, denne læren påvirker faktisk hver eneste avkrok av universet. Det står i Bibelen: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:12). Denne læren tilskynder oss til å være på vakt hele tiden. Når vi har kjennskap til denne doktrinen, er vi klar over at vi må kjempe mot det onde. Vi kan kun seire ved Jesu Kristi hjelp. Han er fyrsten over Herrens hær, «Herren, sterk og mektig, Herren, mektig i strid» (Salme 24: 8). Paulus sa at hvis vi skal seire og overleve slik som Kristus, må vi ta «på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmel-

rommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige» (Efeserne 6:13-18). Oppriktige kristne har det privilegium å leve et liv som er preget av utholdenhet og trofasthet. De går alltid forberedt på å kjempe (Åpenbaringen 14:12), og de stoler hele tiden på ham, noe som gjør det mulig for oss å få «mer enn seier» (Romerne 8:37). Den forklarer lidelsens mysterium. Gud har ikke skapt ondskap. Han som «elsket rettferd og hatet urett" (Hebreerne 1:9), bærer ikke skylden for verdens elendighet. Det er den falne engelen, Satan, som er ansvarlig for all grusomhet og lidelse. Vi kan bedre forstå hvorfor det blir begått ran og mord, hvorfor der er begravelser, og hvorfor ulykker skjer, når vi ser det på bakgrunn av den store krigen. Korset er et vitnesbyrd om både de destruktive kreftene som finnes i synden, og Guds uendelige store kjærlighet for syndere. Den store krigen lærer oss å hate synd og elske synderen. Den er et uttrykk for Kristi kjærlige omsorg for verden i dag. Kristus sa før han vendte tilbake til Himmelen, at han ikke ville etterlate sine venner farløse. Han har stor omsorg for

oss og har gitt oss enhver hjelp i kampen mot det onde. Kristus ga Den Hellige Ånd fullmakt til å representere ham til han kommer igjen (Johannes 14:16; Jmf. Markus 28:20). Englene har også en oppgave i frelsesplanen (Hebreerne 1:14). Seieren er sikker. Vi kan gå fremtiden i møte med fortrøstning og mot, fordi alt er under vår mesters kontroll. Vi bør lovprise ham, fordi han jobber for å frelse oss. Den viser at korset har betydning for hele universet. Kristus levde og døde på jorden for å frelse menneskene. Han tok sin fars karakter, lov og styreform og avviste Satan anklager. Kristus beviste at Gud er rettferdig og god, og at hans lov og regjering er den beste. Kristus viste at Satan ikke hadde noen grunn til å angripe Gud. Han viste også at når angrende syndere stoler helt på Guds kraft og nåde, kan de seire over synden, selv om de blir utsatt for fristelser hver dag. Noter: 1 «Lucifer» comes from the Latin, Lucifer, meaning “light bearer.” The phrase “Son of the morning” was a common expression meaning “morning star” – Venus. “A literal rendering of the Hebrew expression translated ‘Lucifer, son of the morning’ would be ‘shining one, son of dawn.’ The figurative application of the brilliant planet Venus, highest of all the heavenly luminaries, to Satan before his fall … is most appropriate as a graphic illustration of the high estate from which Lucifer fell” (“Lucifer,” SDA Bible Dictionary. Rev. ed., p. 683). 2 See, General Conference Committee, «Methods of Bible Study,» 1986; Hasel, Biblical Interpretation Today (Washington, D. C., Biblical Research Institute [of the General Conference of Seventh-day Adventists], 1985). 3 See e.g. K. Runia, The Present-day Christological Debate (Downers Grove, IL: Inter-Varsity Press, 1984); G. C. Berkouwer, The Person of Christ (Grand Rapids, MI: Wm. Eerdmans, 1954), pp. 14-56.

side 19

BIBEL

Åpenbaringen får et språk Hvordan skiller vi mellom alminnelig kunnskap og åpenbaring? Hva sier Jesus til Peter? Tekst: Ove S. Berntsen / Foto: Adobe Stock

side 20 / tidens tale / februar 2018

elv om det er en lav gren i tilværelsen for fuglen som ikke kan fly, er det spent en himmelhvelving over vår drøm og lengsel. Hvorfor stiller vi spørsmål som naturen er fremmed for: Hva er sant? Hva er godt? Hva er skjønt? Det er en gåte som selv ikke Charles Darwin kunne løse. Den første utfordringen er størst. Pilatus er ikke den eneste som har spurt: Hva er sannhet? Hvordan vet vi – og hvordan vet vi at vi vet? Dette problemet har utfordret tankekraften og fantasien til de skarpsindigste blant oss i flere tusen år. En av de fremste filosofene i det tjuende århundre, Ludwig Wittgenstein, gjør først krav på å ha løst sannhetsproblemet helt og fullt, og så karakteriserer han sin tekst som nonsens. Et mål uten mening. Om det viktigste kan man ikke si noe, da skal man tie. Det er ingen spørsmål til et ukjent svar. Filosofi er språk på tomgang, og hans tenkning er en medisin for en gammel sykdom. Man må riste seg løs fra den mentale krampen, sier han, og gjøre seg selv overflødig. Det er altså stille i universet. Vårt språk er så å si en trivialitet. Er det vår situasjon i en postkristen verden? Mennesket og døgnfluen Friedrich Nietzsche forstod i alle fall konsekvensen: Hvordan klarte vi å drikke opp havet? Hvem gav oss svampen til å viske bort hele himmelen? Hva gjorde vi da vi løsrev vår jord fra dens sol? Puster ikke det tomme rom på oss? Er det ikke blitt kaldere? Blir det ikke stadig mer natt? Må ikke lampene tennes om formiddagen? Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe ser ingen begrunnelse for vår eksistens. Vi lever bare en stund, men vi er utstyrt med et stort erkjennelsesoverskudd. Menneskearten har utviklet seg en grad for mye. Hva skulle den siste graden tjene til? Ingenting! Naturen har skutt over mål. Vi trenger en mening, en rettferdighet som universet er fremmed for. En slik erfaring slår huller inn til verdensangsten og livsfortvilelsen. Døgnfluen fører ingen dialog med tilværelsen om hensikten med alt, og om hvordan den skal fylle sitt lille døgn. Lesningen av hans hovedverk, Om det tragiske, betød et vendepunkt i min tvil som en ung mann. Jeg forstod at mennesket ikke kan forklare mennesket. Anti-teistens ærlige innsikt i vår egenart blant det myldrende liv på jorden, begrenser vårt valg til tragedien eller Gud. Det var så å si en åpenbaring og et gudsbevis for meg.

Mauren og edderkoppen Hvordan skiller alminnelig kunnskap seg fra åpenbaring? Er en vitenskapsmann som en maur som samler erfaringer, og som eksperimentelt kontrollerer sansenes iakttagelser? Eller er han som en edderkopp som ut fra seg selv spinner et stort nett? Som mener at en viktig del av vår viten har sitt utspring i erkjennelsen selv, og at vi logisk og fornuftig kan avlede kunnskap om de faktiske forhold fra slike grunnsetninger? Det første standpunktet heter empirisme, det andre rasjonalisme.

For å forstå det viktigste i tilværelsen, er det altså ikke nok med sansene og forstanden. Vi trenger åpenbaring. Et ord utenfra oss selv.

Hvordan vet vi så noe om livets største spørsmål? Går vi ut fra eksperimenter eller dogmer? Apostelen skriver om erfaringens begrensninger – det intet øye så og intet øre hørte – og fornuftens begrensninger – det som ikke kom opp i noe menneskes tanke. Hva vil det si? «Alt det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham – dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud» (1 Korinterbrev 2:10). For å forstå det viktigste i tilværelsen, er det altså ikke nok med sansene og forstanden. Vi trenger åpenbaring. Et ord utenfra oss selv. Og Den hellige ånd er talsmannen som forklarer «himmelrikets hemmeligheter» – som ellers er et fremmedspråk for oss mennesker. I oss selv finner vi hverken sannheten om oss selv eller om Gud. Vi har ingen naturlig innsikt i vår egen eksistens. Og aller minst vet vi om Gud, han som bor i et lys dit ingen kan komme (1 Timoteus 6:16). Kan vi skille mellom naturlig teologi og åpenbaringsteologi? slik Thomas Aquinas mener. Det vil si at mennesket ved naturlig erkjennelse, observasjon og analyse kan nå fram til innsikt om ikke-sansbare ting, før det er nødvendig med åpenbaring. Paulus påpeker at ingen annen enn Guds Ånd vet hva som bor i Gud. «Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. … Det som hører Ånden til, tolker vi med ord som hører Ånden til» (1 Korinterbrev 2:12-13). Peter og åpenbaringen Vi ser prinsippet tydelig i en tekst som er et av stormsentrene i tolkningen av Det nye tes-

tamentet: Jesus samtaler med disiplene ved Cæsarea Filippi (Matteus 16:13-20). «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» spør han. «Du er Messias, den levende Guds Sønn,» svarer Peter. Og Jesus erklærer ham salig, for det er en bekjennelse som han ikke har fra seg selv, men fra himmelen. Oppdagelsen av Jesu identitet er Den hellige ånds gjerning. Og så sier Jesus: Du er Peter (petros); på denne klippe (petra) vil jeg bygge min kirke. Det er et ordspill i teksten. På gresk er Peter petros, og en klippe er petra. Peters arameiske navn er Kefas, som også er ensbetydende med klippe. Peter er klippen, men i en spesiell forstand. Han er ikke klippen som kirken er bygd på, den klippen er Gud. Men Peter var det første mennesket på jorden som fullt ut oppdaget hvem Jesus var. Han var den første som gjorde troens sprang og så i Jesus den levende Guds Sønn. Han var altså den første i Guds menighet på jorden, og i den forstand er kirken bygd på ham. Det er som om Jesus sier til ham: Peter, du er det første mennesket som har forstått hvem jeg er; du er derfor den første steinen, begynnelsen til den kirken jeg oppretter. Og i tidens løp er enhver som sier ja til Åndens åpenbaring, enda en stein som føyes til Guds bygning. Det skriver også Peter: «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel» (1 Peter 2:4-5). Slik får åpenbaringen et språk.

side 21

KIRKEHISTORIE

Nåden alene Vi topper 500 år siden Martin Luther spikret sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det fikk store konsekvenser for Europas utvikling. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Adobe Stock

ngen har unngått å legge merke til hvor nådeløst myndighetspersoner blir behandlet av pressen hvis man gjør noe feil. Kravene til å levere og prestere er skyhøye. Vi tar det nesten som en selvfølge at dem vi velger til politisk lederskap, nærmest skal være feilfrie. Men slik er ikke livet. Alle mennesker feiler, ofte. Det vet vi utmerket godt. Likevel forventer vi uklanderlig oppførsel og embetsførsel fra våre ledere. Hvis vi forventer feilfri livsførsel fra mennesker med makt, hva tenker vi da om Guds krav til hver av oss? Kirkens krav til frelse kontra Guds De aller fleste har trukket den slutningen at Gud er en kravstor herre. Hvis vi har våre krav, har en fullkommen Gud ganske sikkert enda strengere krav til våre liv. Det er resonnementet mange mennesker følger. Og det var svært utbredt også på Luthers tid. Og hva var løsningen, hvis man hadde ambisjoner om et liv i evigheten? Jo, det var ymse botsøvelser. Kirken hadde klare bestemmelser om hva man måtte gjøre for å få bukt med synden, altså alt det som ikke stemte med Guds krav. Folk flest godtok kirkens premiss: Skal du til himmelen, må du jobbe hardt. Det er neppe riktig å si at folk leste sine bønner, ga sine almisser og gjorde sine botsøvelser med liv og lyst. Absolutt ikke. Men de tok sitt fromhetsliv på største alvor. For kirkens menn hadde kontakten med Gud og retten til å definere hvem som var innenfor og hvem som var utenfor på veien mot evigheten. Det var hele dette tankemønsteret Martin Luther gikk til angrep på da han introduserte sin nye teologi, sin nye kunnskap om Gud. I løpet av tre tiår fra tesene ble slått opp på kirkedøra i 1517 fram til Luthers død i 1546, arbeidet den tidligere munken utrettelig med

side 22 / tidens tale / februar 2018

å få folk til å forstå kjernen i Bibelens budskap. Luther definerte den bibelske læren i et gudgitt trekløver: Troen alene, nåden alene og Kristus alene. Disse tre begrepene henger uløselig sammen og de gir Bibelens svar på hvordan et menneske kan stå rettferdig overfor en allmektig og ren Gud. Bare ved dette trekløveret: Troen alene, nåden alene og Kristus alene. Mer enn korrupsjon Reformasjonen som Martin Luther ga det definitive gjennombruddet, har hos enkelte først og fremst blitt forstått som et opprør mot Den romersk-katolske kirke og det grove og utbredte maktmisbruket som kirkens medarbeidere på mange nivåer stod for. Påtalen og korrigeringen av dette misbruket var selvsagt en betydelig del av reformasjonen, men det dreide seg om mye mer. Det dreide seg om rett forståelse av Gud og hvordan han behandler oss mennesker. Når vi leser Martin Luthers teologiske utlegninger i dag, undres vi kanskje over hvorfor det ble så mye bråk. For teologien virker nærmest opplagt. Hva var problemet for kirkens menn? Hvorfor ble det konflikt? Fordi Europas ledende personer var truet. Luther truet deres makt. Han truet deres livsstil og han truet deres inntektskilder. Det måtte bli konflikt av de reformene Martin Luther foreslo. For Europas mest innflytelsesrike familier, bankslektene Medici i Firenze og Fugger i Augsburg, for paver og kardinaler, konger og keiserslekt ble det umulig å betrakte Luthers teologi isolert fra den høyst reelle trusselen reformatorens tanker var for deres egen posisjon, ja, endog deres liv. Teologisk utvikling Forståelsen av nådens betydning hadde utviklet seg hos Martin Luther i løpet av flere år. Særlig studiet av Galaterbrevet var viktig for en dypere forståelse av nåde enn det

som hadde vært rådende oppfatning i flere hundre år. Allerede samme år som tesene ble slått opp, hadde Luther begynt på en forelesningsserie over Galaterbrevet, og året etter riksdagen i Augsburg ga han på nytt en forelesningsserie over dette Paulusbrevet. Noen år senere utga han en stor kommentar over Galaterbrevet. Der er læren om rettferdiggjørelsen en rød tråd, og det lutherske trekløveret dukker stadig opp: Troen alene, nåden alene og Kristus alene. I innledningen til Galaterbrevskommentaren skriver Luther om to forskjellige former for rettferdighet: Den aktive rettferdighet, det mennesket kan få til med egne gjerninger. Den er helt utilstrekkelig i Guds øyne. På den annen side er det den passive rettferdighet, den som mennesket får av Kristus, uten å ha gjort noe som helst. Fordi det er håpløst å møte for Guds domstol med den aktive rettferdighet, klynger Luther seg «ganske enkelt til den passive rettferdighet, nådens, barmhjertighetens og syndsforlatelsens rettferdighet» (Verker i utvalg, 6:122). Den som ser på seg selv og vurderer eget liv opp mot Guds standard, vil bli skuffet, ja, kanskje fortvilet. Mot denne fortvilelsen finnes «ikke noe annet middel enn å gripe tak i det løftet om nåde som rekkes i Kristus» (Verker i utvalg, 6:122). Luther stiller et retorisk spørsmål: «Utretter vi da ingenting selv, gjør vi ingenting for å få del i denne rettferdigheten? Mitt svar er: Nei, ingenting!» (Verker i utvalg, 6:125). Det er et viktig poeng å ta med seg også for moderne mennesker. Realiteten er at vi lever i en verden som ofte er nådeløs. Mange av oss er også nådeløse i vår egen dom over hvem vi er og hvordan vi lever. Som en fullstendig motkultur møter Jesus oss med nåde. Det er en tanke som er så langt utenfor det vi mennesker opplever til daglig, at vi har vanskelig med å fatte det.

Alle tanker om hvor mangelfulle og elendige vi er, avviser Luther som angrep fra Satan. Det er Guds motstander som søker å skremme oss bort fra nåden og til å satse på våre egne prestasjoner. «Djevelen har nemlig for vane å skremme oss ved hjelp av loven og holde opp for oss bevisstheten om synden, det mislykkede livet vi har bak oss, Guds vrede og dom, helvete og den evige død» (Verker i utvalg, 6:127). Men vi må ikke la oss lure til å se på oss selv og det vi ikke har fått til i livet, alle feil og mangler som faktisk finnes der. Nei, sier Luther, vi må «gripe tak i Kristus, han som sitter ved Faderens høyre hånd, som er vårt liv og vår rettferdighet» (Verker i utvalg, 6:127). Tilbudet om Jesu nåde er så fremmed for menneskers tanker at vi må øve oss til å tro på det Gud forsikrer oss om i Bibelen. Vi må øve fordi det er så lett å gli tilbake i en tillit til egne prestasjoner, siden vi ikke er vant til å få noen ting gratis her i verden. Men sola gratia innebærer nettopp at det er gratis for oss, den rettferdigheten Kristus vil gi oss. Men det er altså vanskelig å tro. Derfor må vi øve oss i å tro på Kristi rettferdighet, hver dag. «For uansett hvor mye vi står på og innøver den, er det likevel ikke en eneste som forstår den til bunns eller tror den av et fullt og helt hjerte» (Verker i utvalg, 6:141). Egne gjerninger Luther tar tak i to motpoler i tankegangen rundt egne gjerninger. Den ene er at mine synder ikke er så alvorlige. De fleste av oss lever respektable liv der vi verken stjeler eller myrder. Men når vi tenker på den enorme prisen Jesus var villig til å betale for å kjøpe oss fri fra synden, da skjønner vi at dette er alvorlige saker. «Den som tenker skikkelig over dette, skjønner at det lille ordet «synd» rommer Guds evige vrede … og at synden ikke er noen bagatell» (Verker i utvalg, 6:148).

Den motsatte vurderingen av vårt eget liv er at det er så syndig at Kristi offer ikke er noe som omfatter meg. Som motsats til en slik tanke viser Luther til en omtale av Kristus i innledningen av Galaterbrevet: «Han som ga seg selv for våre synder» (Gal 1,4). Den «vaklevorne naturen og fornuften» tenker at den er for stor synder til at Kristi offer gjelder den, og anvender ikke «pronomenet «våre» på seg selv, men lar det gå på andre, på mennesker som er verdige og hellige. For sin egen del derimot foretrekker den å vente til den har kvalifisert seg gjennom sine egne gjerninger» (Verker i utvalg, 6:149). Det er et skikkelig blindspor å tenke slik. Det er nettopp fordi vi alle er syndere, og fordi vår synd er stor og alvorlig, at Kristi nåde er det eneste som hjelper. Vi kan ikke få bukt med synden på egen hånd. Arven etter reformasjonen Var det noen vits med reformasjonen? Utrettet Luther og reformatorene noe av varig verdi? Definitivt. Den måten Luther løftet fram Bibelens klare budskap om at rettferdighet for Gud bare er noe vi kan få som en gave fra Gud fordi Kristus ga seg selv i døden for våre synder, det skapte en fullstendig ny situasjon i Nord-Europa. Tanken om Guds ufortjente nåde har gitt generasjoner av mennesker et helt fantastisk fundament for å leve et godt liv. Et guddommelig fundament. Det har gitt trygghet for framtiden og trygghet til å erkjenne våre egne feil og mangler. Det igjen har ledet til en stor frihet, for det har ikke vært nødvendig å streve for å opprettholde en maske. Selvsagt har det også innenfor protestantiske miljøer vært sosiale behov for å bevare en fasade, men helt grunn-

leggende har Luthers fremheving av nåden hatt store positive ringvirkninger for folk og nasjoner. I dag er jeg redd for at europeere gir fra seg viktige åndelige verdier, kjempet fram gjennom intens kamp. Nåde. Det er et lite ord med et stort budskap. Er vi i ferd med å skusle bort nåden og erstatte det med våre nådeløse krav til menneskelige prestasjoner? Det er mange ting som tyder på det. Vi er av naturen troende mennesker. Vi er skapt slik. Vi må tro på noe. Selv troen på ingenting er en tro. Men troen på nåden skaper et rausere samfunn. Det er nok krefter som drar i retning av det kalde, krevende og nådeløse. Martin Luther gjenoppdaget nåden. Han dro den fram fra glemselen, pusset støvet av, den slik at Guds nåde virkelig skinte. Det var forløsende for millioner av mennesker. Det er kanskje nødvendig å gjenoppdage nåden også i vår tid. Børste støvet av den og la nåden befri oss til å leve i fred. Regjeringen kommer ikke til å hjelpe oss med det. Statsreligionens tid er forbi. Men du kan gjøre noe med det. Du kan selv åpne Bibelen, finne fram til Galaterbrevet og lese langsomt. Om Guds nåde. La ordene fra Gud synke inn i bevisstheten og skape et nåderikt fundament for livet. Det Luther gjorde, var veldig viktig. Nå må vi ta reformasjonen videre. Hvem vet: Kanskje vi kan skape en bølge av mennesker som gjenoppdager nåden.

Luther definerte den bibelske læren i et gudgitt trekløver: Troen alene, nåden alene og Kristus alene.

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

DET SISTE ORDET

Guds kjærlige tåke Perspektivendringer kan tidvis gi ny erkjennelse. Tekst: Diane Aguirre / Foto: Adobe Stock

Veien var isete. Jeg grep rattet mens knokene hvitnet, og jeg sutret der jeg kjørte. Det var februar midt i en lang og kald vinter. Livet hadde vært vanskelig i det siste: Sykdom, taklekkasje, bilproblemer, økonomi. Nå lå en tett, blendende tåke overalt. Trafikken krøp forsiktig framover, og klokken på dashbordet fortalte at barna ville komme for sent til skolen. Plutselig lød Lines henrykte stemme fra baksetet: «Åhhhh, dette er akkurat som Guds kjærlighet!» Ordene hennes endret hele perspektivet mitt. Der jeg hadde sett forsinkelser og fare, så min lille datter bare Guds gjennomtrengende, hvite kjærlighet! Mens jeg var bekymret, gledet hun seg over den synlige påminnelsen om hvor fantastisk Gud er. Apostelen Paulus, som selv opplevde mange prøvelser, skrev: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? ... For jeg er viss på at … verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Romerne 8:35, 38, 39).