Tidens tale 2018 2 by Widar Ursett

RIL 2018

NR. 02 / AP

KRISTI LIV, DØD OG OPPSTANDELSE Kristi død er stedfortredende, sonende, forlikende og forvandlende.

KRISTENLIV:

PROFETIER:

VERDENS ENDE:

Raushet

Profeten Daniel Kapittel 4:1-4

Verdens ende og vårt ansvar for verden

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Jesu korsfestelse er ikke en gjeld vi skal betale – det er Gud som sier: Så mye elsker jeg dere. Kom, la oss være venner. Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

eg skulle tenne i peisen med noe gammelt avispapir her om dagen, men ble stående å stirre på en overskrift: «Tilgivelsens tid er kommet. I 2000 år har kirka kretset omkring skyld, synd og soning. Nå må gjelden være betalt,» datert 23. januar 2018. I et intervju, gir presten Helge Hognestad til beste at kjernen i gudsbegrepet ligger i dypet av oss selv, ikke i syndsbegrepet. Hognestad har alltid vært en kontroversiell figur; synkretistisk i sin tilnærming til religiøsitet, hvor han har vært ute og shoppet de tingene han synes er spennende fra diverse tros-, og religionsretninger. Så har han kokt suppe på det og servert det som nye tanker og ny livsretning, uten å ta inn over seg at synkretisme med et kristent innsteg er nesten like gammel som kristendommen selv, og at ideen om menneskets iboende guddommelighet strekker seg helt tilbake til syndefallet i Edens hage.

side 2 / tidens tale / april 2018

Det var faktisk akkurat den ideen som fristet Adam og Eva til å gjøre opprør mot Skaperen. Slangen i treet fungerte som medium for Satan, og overtalte Eva til å forsyne seg av den forbudte frukten, med å si: «Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mosebok 3:5). Slik sett står Hognestads livsanskuelse i en lang, om enn tvilsom tradisjon. Med et slikt tankegods er det absolutt naturlig å trekke de konklusjonene avisen laget overskrift av. Hvis vi er guddommelige, er vi selvsagt i stand til å betale den kollektive gjelden menneskene bærer etter korsfestelsen, selv, bare vi får god nok tid på oss. Og Hognestad mener at 2000 år er passe tid. Men tankegodset strander på flere punkter: Mennesket er ikke guddommelig. Det finnes ingen kollektiv gjeld. Gud holder den enkelte ansvarlig kun for sine egne valg (Se Esekiel 18:19-20). Det finnes faktisk ingen gjeld for den som har akseptert Jesus inn i sitt liv, da alt fra Gud er gaver. Hele poenget med kristendommen er å lære at Gud er grenseløst selvoppofrende, og han demonstrerte dette gjennom sin soningsdød på korset. Nå er selvsagt nettopp korsdøden, Guds soningsoffer, og frelseslæren så dyp og kompleks at det er greit for oss å innrømme at vi aldri kan forstå den helt og fullt. Men

som nevnt, er dette noen av poengene som Hognestads livssyn lider skipbrudd på. Hognestad må gjerne gå rundt å mene at han er litt Gud inni seg. Men da begår han den samme synd som Lucifer selv gjorde da han introduserte synden i universet: «Det var du som sa i ditt hjerte: ‘Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste’» (Jesaja 14:13-14). Dette er anti-kristendom, både fordi det strider mot den kristendommen Jesus introduserte, og fordi den har ambisjoner om å erstatte den. Til syvende og sist gir Gud oss fri vilje til å velge om vi skal tilbe ham eller tilbe oss selv. Og det er det dette handler om. Kristendommen postulerer at Jesus er verd å elske og tilbe fordi han er Skaper, Gud, og selvoppofrende. Den inviterer oss til å la oss forsone med Gud – ikke betale den gjelden han allerede har tatt seg av, som en gave til oss. «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Filipperne 2:6-11).

NR.02 /APRIL 2018

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Adobe Stock Trykk og innbinding: United Press, Riga, Latvia Medlem av MG 11779

Det finnes ingen kollektiv gjeld

NR. 02 APRIL 2018

20 22

Hva sier Bibelen om: Skapelsen og frelsen

Synd, det!

Raushet

Brobyggere

Daniel kapittel 4:1-4

Kristi liv, død og oppstandelse

Nåden og fuglen

Verdens ende og vårt ansvar for verden

Hvordan hun taklet en tragedie

side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Skapelsen og frelsen 1. Hva sier det første verset i Bibelen om Gud? «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mosebok 1:1). 2. Hva sier Bibelen at forskjellen mellom den sanne Gud og falske guder, er? «Dette skal dere si til dem: ‘De gudene som ikke skapte himmel og jord, skal utryddes fra jorden og under himmelen’ … Han som er Jakobs del, er ikke som disse, for det er han som former alt. Israel er hans egen stamme. Herren over hærskarene er hans navn» (Jeremia 10:11-16). 3. Hvem brukte Gud til å skape alt? «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Johannes 1:1-3). 4. Hvem gjør frelsen tilgjengelig for oss? «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!» (Romerne 5:8-9). 5. Hvor kan vi lese at Kristus er menighetens hode? «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt

side 4 / tidens tale / april 2018

ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste» (Kolosserne 1:16-18). 6. Hvilket skriftsted viser at Skaperen også er frelser? «Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min» (Jesaja 43:1). 7. Hvem er kilden til all kraft for den trette? «Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke» (Jesaja 40:28-29). 8. Hvilken av Davids bønner viser at han tenkte på frelsen som et skaperverk? «Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!» (Salmene 51:12). 9. Hvem holder himmellegemene på plass? «’Hvem vil dere sammenligne meg med, hvem er jeg lik?’ sier Den hellige. Løft blikket mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han som teller stjerners hær, fører dem ut

og kaller dem alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke én skal mangle» (Jesaja 40:25-26). 10. Hva kan denne hellige gjøre for den troende? «Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, jublende og uten feil, han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter! Amen» (Judas 24-25). 11. Hva er målet med den kraft som står til den troendes rådighet? «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen» (Efeserne 1:17-20).

Fortsetter i Tidens Tale 03-2018.

TANKER OM TROEN

Synd, det! Det er komplisert å snakke om synd. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Adobe Stock

a pastoren i menigheten min lovet å snakke oppmuntrende om synd ble jeg ganske spent. Men han klarte å inspirere meg. Han hadde blant annet lest boka til ateisten Bjørn Stærk, Å sette verden i brann, der han blant annet hevder at kristendommens mest verdifulle idé nettopp er forestillingen om synd, som han definerer som menneskeskapt lidelse. Synden er faktisk det eneste kristendommen påstår, som det ikke går an å tvile på. Vi ser den rundt oss på alle kanter hele tiden, og vi trenger et språk for å snakke om den. Vi trenger også en måte å håndtere synden på, for eksempel når det mennesket som har skapt lidelsen er meg selv, og skylden fester grepet. Kristendommen har alt dette. De kan kalle elendigheten med dens rette navn uten at det blir håpløst, for med på lasset følger både bekjennelse, nåde, oppgjør, tilgivelse, dom og frelse. Den kristne blir heller ikke overrasket over å at merkelappen synder også gjelder ham eller hun selv. Det er imidlertid komplisert å snakke om synd. Svært ofte har det handlet om andres

synder når kristne har uttalt seg. Både enkeltpersoner, menigheter og hele kulturer blir merkelig blind for sine egne. De andres synder blåses opp, mens ens egne blir nesten usynlige. Syndsbegrepet har blitt brukt til å definere mennesker ut av det gode fellesskapet, det har splittet familier og drevet mennesker til selvmord. Og historisk sett har det ofte blitt brukt som både maktmiddel og inntektskilde. Faktisk er mange av oss blitt redde for å snakke om synd, nettopp av slike grunner. Derfor er det forfriskende når Stærk plutselig påpeker at syndsbegrepet også kan være en uvurderlig skatt. En annen grunn til at det er komplisert å snakke om synd, er at årsaker til menneskeskapt lidelse er blitt svært sammensatt i en global økonomi. Det handler ikke bare om de nære relasjonene, der nederlagsfølelsen kan ramme de beste. Er jeg også medskyldig i fattige arbeideres fornedrelse og elendighet, når jeg kjøper de billigste klærne, den billigste kaffen eller de billigste bananene i stedet for de som garanterer etisk forsvarlig produksjon? Er jeg medskyldig i leske-

drikk-konglomeratenes plyndring av fattige menneskers vannressurser når jeg kjøper brus i butikken? Er jeg medskyldig i at fugler ribbes levende under store lidelser når jeg kjøper dunjakke for å holde varmen? Er jeg medskyldig i at regnskogen forsvinner når jeg kjøper norsk storfekjøtt, når jeg vet at maten til kuene er soya fra avhogd regnskogmark i Brasil? Listen her kunne fylt mange sider og rammet de fleste områder av en tilsynelatende uskyldige shoppingrunde. Hvordan skal vi håndtere det når selverkjennelsen overmanner oss og vi plutselig ser hvordan våre valg er årsak lidelse? Når vi trenger både visdom, veiledning, nåde og tilgivelse? En århundregammel bønn fra svunne tider, seiler plutselig opp som mer enn høyaktuell. Den rommer store deler av den synde-nåde skatten Stærk sørger over å ha mistet: «Herre Jesus Kristus Guds sønn, ha barmhjertighet med meg, en synder!» Eller som tolleren i templet så enkelt sa det: «Gud, vær meg synder nådig!» (Lukas 18:13). side 5

KRISTENLIV

Raushet Redaktøren for Adventistkirkens medlemsblad, AdventNytt, forteller her om menighetens syn på-, og holdning til raushet overfor andre og hverandre. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Adobe Stock

eg har blitt behandlet mye bedre enn jeg fortjener. Jeg har blitt tilgitt. Ikke bare for bagateller, men alvorlige ting. Jeg er takknemlig for at andre har behandlet meg så sjenerøst, selv om jeg, strengt tatt, hadde fortjent noe annet. Kirken og raushet Jeg er ikke alene. Alle andre medlemmer i Adventistkirken har en lignende erfaring. Vi har blitt behandlet med stor raushet, selv om vi har gjort ting som både har vært uetiske og kanskje ulovlige. Vi har blitt tilgitt. Av både Gud og mennesker. Det skaper mye positiv energi i et menneske å bli behandlet bedre enn det fortjener. Når folk blir møtt med raushet, vil de ofte bli preget av disse tre kjennetegnene: De blir takknemlige, får lyst til å leve i harmoni med de verdiene de setter høyt, og ønsker å behandle andre med den rausheten de selv har opplevd. I Adventistkirken er vi takknemlige for å ha blitt behandlet bedre enn vi fortjener, vi har lyst til å leve i harmoni med de høyeste moralske idealer, og vi ønsker å møte alle andre mennesker med raushet. Paulus og raushet Paulus er en av våre store helter. Han møtte guddommelig raushet på en spektakulær måte. I utgangspunktet var han en religiøs fanatiker. Han oppførte seg som de verste ISIS-krigere. Trengte seg inn i hjemmene til kristne, fikk dem kastet i fengsel og henrettet. Men Gud møtte Paulus med nåde. Med raushet. I et dramatisk øyeblikk like utenfor

side 6 / tidens tale / april 2018

Damaskus, fikk Paulus se lyset. Lyset fra Gud. Paulus var på et tokt for å fengsle kristne, men synet av lyset fra det høye, satte en stopper for galskapen og fikk ham inn på en helt ny kurs i livet. Paulus ble møtt av en enestående raushet, og det møtet forandret livet hans for alltid. Hele tiden etterpå levde han i dyp takknemlighet over Guds nåde, med et sterkt ønske om å gjøre det rette og en tydelig vilje til å behandle andre med den samme raushet som han selv hadde møtt. Han følte seg uverdig til å bli regnet med blant Guds utsendinger, men Guds nåde hadde forandret alt. Derfor sa Paulus dette om seg selv: «Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet» (1 Korinterbrev 15:10). Nei, nåden er aldri bortkastet. Og i Pauli liv skapte nåden ekstraordinære resultater da han gikk fra forfølger til forkynner. Derfor lytter vi oppmerksomt når mannen som hadde møtt den himmelske raushet, oppmuntrer oss til å leve liv kjennetegnet av nettopp nåde. «Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet» (Efeserne 4:1-2). Oss og raushet Mildhet, ydmykhet, storsinn og overbærenhet. Det er fire synonymer for den guddommelige raushet. Det er fire kvaliteter vi ønsker skal kjennetegne vårt åndelige fellesskap. Vi ønsker nemlig at den måten vi

behandler hverandre på, skal bære preg av guddommelig raushet. Vi får det ikke alltid til. Det må vi innrømme. For det er så lett å tenke straff, hardhet og selvhevdelse når noen har gjort noe riv ruskende galt som går ut over oss. Men selv om vi ikke alltid får det til, så ønsker vi å leve etter det guddommelige mønster der nåde er den himmelske måten å møte menneskers feilskjær. Det betyr ikke at vi er likegyldige overfor urett. Slett ikke. Men vi tror på kraften i nåden, og at raushet oftest gir bedre langsiktige resultater enn uforsonlighet og hardhet. Det er gode grunner til å tenke nøye over de to retoriske spørsmålene Paulus stiller om Guds nåde: «Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» (Romerne 2:4). Det er ikke alltid lett å skjønne at Guds godhet er en sterkere impuls til positiv personlighetsforandring enn skjenn, reprimander, fordømmelse eller straff. Men Guds godhet er sterkere, og det er Bibelens poeng. Nåde og raushet har hele veien vært Guds strategi i møte med mennesker som har rotet seg bort fra den guddommelige standard. Da er det om å gjøre at vi også møter folk som feiler, med de kvaliteter Guds ånd skaper i mennesker som har erfart nåde: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» (Galaterne 5:22-23).

Når folk blir møtt med raushet, vil de ofte bli preget av disse tre kjennetegnene: De blir takknemlige, får lyst til å leve i harmoni med de verdiene de setter høyt, og ønsker å behandle andre med den rausheten de selv har opplevd.

side 7

ADVENTISTKIRKENS SKOLER

Brobyggere I storsamfunnet sier vi ikke så mye om Gud, men på adventistskolene er Gud en del av livet og hverdagen. Tekst: Nina Myrdal. Avdelingsleder for skole i Adventistkirken / Foto: Adobe Stock

ottoet for Adventistkirkens femårsperiode er å bygge broer. Da kan det være på sin plass å filosofere litt rundt hva en bro er. Først av alt, det finnes mange slags broer. Det er jernbanebroer, kjørebroer, broer for fotgjengere, hengebroer, lange broer, korte broer og viltbroer. Slik kan man fortsette, for det finnes så mange forskjellige. Mange vil nok også tenke på berømte broer. Kanskje The Golden Gate Bridge eller Hardangerbrua. Noen begynner kanskje å nynne på en barnesang f. eks om London Bridge, som ifølge sangen, snart faller ned.

Så når vi i kirken snakker om å bygge broer, handler det om å skape forståelse og forbindelser. Mest av alt ønsker vi at mennesker skal få en forståelse av Gud og en forbindelse, eller med andre ord en relasjon, til ham.

side 8 / tidens tale / april 2018

Ifølge Det norske akademis ordbok (www.naob.no), er en bro et byggverk som tjener som ferdselsvei over vann, vei, terrengsenkning e.l. Min tilføyelse til dette er at broer forenkler eller gjør mulig noe vi ellers ikke ville klart. Jeg bor på Jeløy. Jeg glad for broen over til Moss. Det hadde vært slitsomt å svømme, ro eller ta en liten ferge over kanalen hver gang jeg skulle et annet sted. Broer knytter folk sammen. De som har bodd isolert, f. eks på en øy, føler seg som en større del av fellesskapet når en bro kommer på plass. Nye broer feires, det er snorklipping og celebre gjester. Da den nye Svinesund-brua ble tatt i bruk, og Norge og Sverige fikk en ny forbindelse, var det kong Harald og kong Carl Gustav som åpnet den. Adventistskolenes broer Som kirkesamfunn driver vi ikke et veivesen i ordinær forstand. Når vi snakker om å bygge broer, er det i overført betydning. Vi er på himmelveien og ønsker å få med oss flest mulig. Så når vi i kirken snakker om å bygge broer, handler det om å skape forståelse og forbindelser. Mest av alt ønsker vi at mennesker skal få en forståelse av Gud og en forbindelse, eller med andre ord en relasjon, til ham. Adventistskolene deltar i dette oppdraget og er aktive brobyggere. Jeg påstår at alle lærere bygger bro. De jobber aktivt for å skape en felles klassekultur og skape gode forbindelser og relasjoner i klassen. De forsøker å skape en bro mellom fortid og nåtid når de formidler kunnskaper og de forsøker å skape en bro fra barndommen og over til voksenlivet.

Men hva er spesielt med brobyggingen adventistskolene? Jeg tror det blant annet handler om byggematerialet. På mange måter kan du si at de bruker de samme materialene som på andre skoler, men noe skiller seg ut. Adventistskolene har et særpreg. Adventistskolenes særpreg Verdensbildet som formidles, er en verden der Gud eksisterer. I mange andre sammenhenger opplever barna en verden fri for Gud. For eksempel når de leser en avis eller en barneroman. Gud er vanligvis ikke nevnt, eller så er han ikke en størrelse man kan regne med. Eller hvis de leker i lego- eller barbieuniverset, skapt av Lego og Mattel, er ikke Gud en del av denne verdenen. Når det er krise og kaos i dataspillet, er det ingen knapp eller funksjon for bønn. Noen ganger formidler vi kanskje sterkest ved å ikke si noe. I storsamfunnet sier vi ikke så mye om Gud. Man får da lett inntrykket av at han ikke er så viktig. På adventistskolene er det annerledes. Gud nevnes. Gud regnes med. Gud er viktig. Han er en del av livet og hverdagen, og han har en naturlig plass i alle fag. Det betyr ikke at man teller disipler i stedet for epler i matematikktimen, eller at man på annen måte har en slags kristelig glasur. Hvis vi skal ta matematikktimen som et eksempel, handler det om noe dypere, og de verdiene man formidler. Læreren bytter kanskje ut noen av regneoppgavene som har et materialistisk preg, med regneoppgaver som handler om solidaritet. I språkfagene lærer man språk, ikke bare for selv å få et bedre liv, men for bedre å kunne hjelpe og tjene andre. I praktiske

fag ærer man Gud ved å gjøre et skikkelig arbeid med kvalitet. I mat og helse lager man smakfull, sunn, lekker og grønn mat som ikke bare er god å spise, men som også gjør godt for miljøet. Adventistskolene formidler håp Men den viktigste forskjellen er at man forsøker å formidle et håp gjennom Jesus. Et håp i en vanskelig verden. Selv om vi forsøker å skåne barna, opplever også de livets skyggesider. De kjenner noen som er syke eller dør, kanskje de også selv er syke, de opplever at ikke alle vil dem godt, de forstår at miljøproblemene er en reell trussel, og de har stor medfølelse med barn, mennesker og dyr som lider.

I en verden som kan være vanskelig, får elevene høre om Gud og hans plan for å gjøre alt godt igjen. De inviteres til å stille seg på det godes side i kampen mellom godt og ondt, og de blir utfordret til å gjøre en praktisk forskjell. For eksempel hver høst når de deltar i ADRAs innsamlingsaksjon, eller når de lager skolegudstjenesteprogram. Det blir god bro av godt håndverk og gode materialer. Når Jesus er en del av skolehverdagen, blir det god skole. Broer kan svikte og London Bridge faller, men hvis man bygger livet på Jesus, er det evig.

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Daniel

kapittel 4:1-4 Kong Salomo skrev et gang et ordtak som presist beskriver kong Nebukadnesars erfaring: «Hovmod fører et menneske til fall, men den ydmyke vinner ære» (Ordspråkene 29:23). Tekst: Kenneth Jørgensen / Foto: Adobe Stock

Hverken Daniel eller hans venner står i sentrum for begivenhetene i Daniel-bokens fjerde kapittel. Her er kong Nebukadnesar og hans erfaringer med Gud beskrevet med en pinlig ekthet. Dette er kongen vi leser om i Andre kongebok, Andre krønikebok og hos profeten Jeremia; om hvordan han bortførte jødene til Babylon ved forskjellige deportasjoner og slik gjorde en ende på jødenes kontroll over det området vi i dag kaller Israel. Urfaderen deres, Abraham, var knyttet til området etter han ble kalt ut av Ur og Babylon. Isak og Jakob festet sine røtter der. Jakobs tolv sønner dro delvis ufrivillige ut av det lovede land til Egypt hvor de ble i fire hundre år, inntil Moses førte dem ut med tegn undere og mirakler, for at de kunne bli Guds representative nasjon i denne verden. Alt dette skjedde nesten tusen år før Nebukadnesars herjinger i Jerusalem. Det var meningen Israel skulle bli den ledende nasjon i verden; et land hvorigjennom verden kunne lære den sanne Gud å kjenne (sml. 5 Mosebok 4:4-8). Hvor merkelig det enn lyder er det et faktum at det endte bedre med Babylons

side 10 / tidens tale / april 2018

konge enn det gjorde med det jødiske folk. Han hadde langt fra de beste forutsetninger til å bli et ydmykt, sant Guds barn. Han ble født hodestups inn i en gjennomsyret hedensk kultur. Fra ung alder ble han indoktrinert til en dag å bli leder for et mektig rike, rojalt, politisk og religiøst. Dersom noen skulle være vanskelig å vinne for Guds rike, hvor ydmykhet er den fremste dyd, måtte Nebukadnesar være den minst sannsynlige kandidaten. Akkurat som den gang David ble utvalg blant Isais sønner, eller da Josef gikk fra å være fengselsfugl til å bli statsminister på samme dag, eller Saulus, den ivrige forfølger av Guds folk, som ble til Paulus. Eksemplene er mange. På samme måte apostelen Paulus, ble Nebukadnesars liv helt forandret pga. Guds inngripen. Men mange lag med stolthet, som i en løk, måtte fjernes fra Nebukadnesar før han fult ut, og på en tilfredsstillende måte, kunne representere Guds kjærlige karakter til sine undersåtter. Fra hendelsen i Daniel kapittel 1 ble Nebukadnesar klar over hebreernes overlegne intellekt fremfor hans egne filosofer og vitenskapsmenn. Dette må ha gjort ham nysgjerrig på dette folkets tro og lære.

I Daniel kapittel 2 blir kongen presentert for et uimotsigelig bevis i form av en overnaturlig drøm, på at jødenes Gud er den sanne Gud. Mellom kapittel 2 og 3 har Nebukadnesar blitt lunken og stolt. Erfaringen fra den mektige drømmen fra himmelen i kapittel 2 var glemt. Æresyken hadde tatt helt overhånd da han indirekte lot seg tilbe på Dura-sletten, beskrevet i Daniel kapittel 3. Den gang så han enda et uforglemmelig mirakel hvor naturloven ble satt til side i noen øyeblikk. Bare en gal mann kunne benekte at dette kom fra Gud. Men Nebukadnesar glemte. Slik vi noen ganger glemmer de store og gode tingene Gud har gjort mot oss og med oss; derfor faller vi på ny inn i stolthet, lunkenhet og gamle syndige mønstre. Men takk og pris er det en lykkelig slutt på dette kapitlet som vi kommer til i en senere artikkel. I versene 1 til 3 adresserer Nebukadnesar hele verden med ønske om fred, han forteller om hva Gud har gjort for ham og hvor mektig Gud er «Hvor store er hans tegn, hvor veldige hans under! Hans kongerike er et evig rike, hans velde varer fra

slekt til slekt» (vers 3). Det kommer frem at kongen nå har lært leksen fra Daniel kapittel 2 og 3, hvor verdensrikenes gang så vidunderlig ble bekreftet av Gud, og så tragisk ble avkreftet av Nebukadnesar. Han erkjenner nå at bare gudsriket er evig. I vers 4 fortsetter Nebukadnesar fortellingen sin med egne ord om hvordan han «levde sorgløst i mitt hus». Senere vil vi se at den fortellende kongen legger seg flat i ydmykhet fremfor Gud og mennesker i sin erindring om hvordan en mektig Gud har klart å ydmyke ham. I motsetning til de antikke kongers hagiografiske autobiografier er Nebukadnesars vitnesbyrd en pinlig og ærlig bekjennelse av dårskap og ugudelighet. Er det ikke nye toner for en verdenshersker, som har krig og erobring som sin spesialitet? I disse få versene ser vi at Nebukadnesar har blitt omvendt; han har fått et nytt, mykt hjerte av Gud. Og det faktum at han vil utlegge alt det Gud gjorde med han, usensurert, var bestemt ikke for å gi seg selv ære. Egentlig er han likeglad med seg selv. Han ønsker å gi Gud ære, et vitne om sann omvendelse.

refset Gud Nebukadnesar gjennom drømmen og forklaringen gitt av en trofast og uredd Guds profet. Nebukadnesar tok imot Guds refs og omvendte seg. Daniels-bokens siste ord om Nebukadnesar er beskrivelsen av en omvendt person. En som har gått mange runder med Gud i kampen mellom synd og rettferdighet, slik som så mange av oss. Til sist seiret han fordi han innså at Gud er den høyeste og uten ham er vi alle hjelpeløse fortapte. Slik var det med Nebukadnesar og slik er det med oss.

Daniels-bokens siste ord om Nebukadnesar er beskrivelsen av en omvendt person. En som har gått mange runder med Gud i kampen mellom synd og rettferdighet, slik som så mange av oss. Til sist seiret han fordi han innså at Gud er den høyeste og uten ham er vi alle hjelpeløse fortapte.

I neste artikkel vil vi se at Nebukadnesar fortsetter sitt vitnesbyrd med å beskriver hvordan Gud grep inn i hans liv for å ryste ham til sann omvendelse, en omvendelse som blant annet består i at Gud fikk den endelige ære for alt og i alle. Nebukadnesars åndelige problem den gang, da han beundret sine egne henders gjerninger, den gang dagene var gode i hans liv, var at han glemte Gud. Slik glemmer vi også lett Gud, når tidene er gode og vi «klarer oss selv». Gud refser den han elsker. Gud elsket Nebukadnesar og så en mulig kandidat for himmelen i denne stolte kongen. Derfor

side 11

BIBEL

Kristi liv, dĂ¸d og oppstandelse Kristi dĂ¸d er stedfortredende og sonende, forlikende og forvandlende â&#x20AC;&#x201C; og Kristi oppstandelse forkynner Guds seier over det ondes makt. Tekst: Adventistkirken / Foto: Adobe Stock

side 12 / tidens tale / april 2018

et står en åpen dør inn til universets sentrum, Himmelen. En stemme sier: «Kom inn og se hva som skjer her!» I Ånden ser Johannes inn i Guds tronsal.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3:16).

En strålende regnbue står over Guds trone, og fra tronen kommer det lyn, bulder og tordenbrak. På noen mindre troner sitter noen fremstående personer. De er kledd i hvite klær og har gullkroner på hodet. Luften dirrer av lovsangen, og de eldste kaster seg ned og tilber Gud og legger sine gullkroner foran tronen. Han som satt på tronen hadde en bok i sin høyre hånd, som var forseglet med sju segl. Nå roper en engel med kraftig stemme: «Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene?» (Åpenbaringen 5:2). Med sorg ser Johannes at det ikke finnes noen, hverken i himmelen eller på jorden som er verdig til å åpne boken. Han begynner å gråte, men så sier en av de eldste: «Gråt ikke! For Løven av Judas stamme, Davids rotskudd, har seiret, så han kan åpne boken og dens sju segl.» Johannes ser igjen bort på den majestetiske tronen. Nå får han øye på et lam som hadde vært slaktet, men ble levende igjen og fylt med Ånden. Da dette ydmyke lammet tar boken, stemmer de levende vesener og de eldste i en ny lovsang: «Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Du har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger på jorden» (Åpenbaringen 5:9-10). Alle levende skapninger i himmelen og på jorden tar del i sangen: «Ham som sitter på tronen, ham og Lammet være takk og ære, pris og makt i all evighet» (Åpenbaringen 5:13). Hvorfor er denne boken så viktig? Den forteller hvordan menneskeheten er blitt fridd ut av Satans slaveri, og beskriver Guds åndelige seier over synden. Den åpenbarer en frelse som er så fullkommen at syndens slaver kan komme ut av sitt fengsel hvis de ønsker det. Lenge før sin fødsel i Betlehem, sa Lammet: «’Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg. Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede, din lov er dypt i mitt indre’» (Salmene 40:8-9; sml. Hebreerne 10:7). Menneskehetens frelse ble mulig fordi Lammet som var slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt, kom (Åpenbaringen 13:8). Guds frelsende nåde Bibelen åpenbarer en Gud som viser en overveldende interesse for menneskehetens frelse. Guddommens medlemmer

side 13

samarbeider for å kunne forene menneskene med sin skaper igjen. Jesus la vekt på Guds frelsende kjærlighet med ordene: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Bibelen sier at «Gud er kjærlighet» (1 Johannes 4:8). Han kommer menneskeheten i møte med «med evig kjærlighet» (Jeremia 31:3). Den Gud som tilbyr frelse er allmektig, men fordi han elsker menneskene, lar han dem velge selv (Åpenbaringen 3:20-21). Det er i strid med hans karakter å bruke tvang. Det guddommelige initiativ. Da Adam og Eva syndet, var det Gud som tok initiativet til å oppsøke dem. Det falne menneskeparet hørte sin skaper vandre i hagen, men de kom ikke med glede fram for å møte ham, slik de tidligere hadde gjort. I stedet gjemte de seg. Men Gud overlot dem ikke til seg selv. Han ropte: «Hvor er du?» Med dyp sorg fortalte Gud dem om følgene av deres ulydighet – den smerte og de vanskeligheter de ville møte. Men midt i den håpløse situasjonen åpenbarte han en vidunderlig plan som ga løfte om en endelig seier over synd og død (1 Mosebok 3:15). Nåde eller rettferdighet? Senere, etter Israels frafall ved Sinai, åpenbarte Gud sin barmhjertige, men rettferdige karakter for Moses, idet han ropte: «’Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd’» (2 Mosebok 34:6-7). Guds karakter forener på en enestående måte nåde og rettferdighet, villighet til å tilgi og motvilje mot å frikjenne den skyldige. Det er kun i Jesus Kristus at vi kan forstå hvordan disse karakteregenskapene kan forenes. Å tilgi eller å straffe? I perioder som var preget av frafall, bønnfalt Gud ofte med lengsel sitt folk om å erkjenne sin synd og vende om til ham (Jeremia 3:12-14). Men de avviste hans nådige innbydelse (Jeremia 5:3). Hvis mennesker ikke vil angre, men håner Guds tilgivelse, kan de ikke unngå å bli straffet. Selv om Gud er barmhjertig, kan han ikke tilgi dem som holder fast på synden (Jeremia 5:7). Tilgivelse har en hensikt. Gud ønsker å forvandle syndere til gudfryktige mennesker. «Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmannen fra sine tanker, og

side 14 / tidens tale / april 2018

vende om til Herren, som vil vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse» (Jesaja 55:7). Hans budskap om frelse gir gjenlyd ut over verden: «Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! for jeg er Gud, og ingen annen» (Jesaja 45:22). Guds vrede mot synden. Den første synden skapte et fiendskap mot Gud i menneskets sinn (Kolosserne 1:21). Som en konsekvens av det fortjener vi Guds mishag. Gud er «en fortærende ild» overfor synden (Hebreerne 12:29; sml. Habakkuk 1:13). Den dystre sannheten er at «alle har syndet» (Romerne 3:23), og alle er av naturen «vredens barn» (Efeserne 2:3; sml. Efeserne 5:6), og er underkastet døden, for «syndens lønn er døden» (Romerne 6:23). Guddommelig vrede er ifølge Bibelen Guds reaksjon på synd og urettferdighet (Romerne 1:19). Bevisst forkastelse av Guds åpenbarte vilje – hans lov – fremkaller hans vrede (2 Kongebok 17:16-18; 2 Krønikebok 36:16). G. E. Ladd skriver: «Menneskenes moral er syndig, og når vider dem deres synd, må han betrakte dem som syndere, som fiender, som fortjener den guddommelige vrede; for det er moralsk og religiøs nødvendighet at Guds hellighet manifesterer seg i vrede mot synden1 ». Men samtidig lengter Gud etter å frelse den opprørske verden. Han hater synden, men nærer kjærlig omsorg for enhver synder. Det menneskelige svar. Guds forbindelse med Israel nådde sitt høydepunkt i Jesus Kristus, som ga menneskene den beste kunnskapen om Gud, og hvor «overstrømmende rik han er på nåde» (Efeserne 2:7). Johannes sa: «vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Johannes 1:14). Paulus skrev at «dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren» (1 Korinterbrev 1:30-31). Hvem kan derfor forakte «hans uendelige store godhet, overbærenhet og tålmodighet?» Det er ikke så merkelig at Paulus gjør oss oppmerksom på at det er «Guds godhet» som leder til omvendelse (Romerne 2:4).

Jesu Kristi forsonende død var «en moralsk og juridisk nødvendighet» for at en kjærlig Gud kunne bevare sin rettferdighet. Guds «rettferdighet krever at synden blir straffet.

Det er også Gud som tilskynder et menneske til å gi et positivt svar på hans tilbud om frelse. Vår tro er en gave fra Gud (Romerne 12:3), og det samme gjelder vår anger (Apostlenes gjerninger 5:31). Vår kjærlighet er et svar på Guds kjærlighet (1 Johannes 4:19). Vi kan ikke frelse oss selv fra Satan, synd, lidelse og død. Våre egen rettferdighet er som et skittent plagg (Jesaja 64:5). «Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst … For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Efeserne 2:4-5, 8-9).

Kristi midlertjeneste Vi har grunn til å glede oss over at «det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv» (2 Korinterbrev 5:19). Hans forlikelse gjenoppretter forbindelsen mellom Gud og menneskeheten. Dette bibelverset viser at denne prosessen forliker syndere med Gud, ikke Gud med syndere. Det er Jesus Kristus som leder syndere tilbake til Gud. Guds forsoningsplan er et vidunderlig eksempel på hvor mye Gud var villig til å ofre. Han hadde rett til å la menneskeheten gå til grunne. Som vi allerede har sett, var det Gud som tok initiativet til å gjenopprette den brutte forbindelsen mellom menneskeheten og Gud. Paulus sa at «mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Romerne 5:10). Derfor har vi «også vår stolthet i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen» (Romerne 5:11). Denne forlikelsesprosessen forbindes ofte med uttrykket forsoning. Mange kristne begrenser uttrykket forsoning til kun å omfatte Kristi inkarnasjon, lidelse og død. Men i helligdomstjenesten omfattet ikke forsoningen bare å ofre lammet, men også at presten skulle bruke blodet i selve helligdommen (Se 3 Mosebok 4:1-10, 20, 26, 35; 16:15-18, 32-33). Ifølge disse skriftstedene kan forsoning henvise til både Kristi død samt hans midlertjeneste i den himmelske helligdommen. Han forretter som øversteprest i Himmelen, og der gjennomfører han den tjeneste som hans fullkomne soningsoffer muliggjorde. Han skaffer menneskene forsoning hos Gud (Se Hebreerne 9:11-12). Vincent Taylor var også inne på tanken om at forsoningen har to sider: «(a) Kristus ga sitt liv for å frelse menneskene, (b) tilegnelsen av hans offer ved tro, både individuelt og

side 15

i fellesskap. Både punkt a og b utgjør forsoningen.» Ut fra denne forståelsen konkluderer han at «forsoning blir både skaffet til veie for oss og utvirket i oss 2».

Kristi soningsoffer Kristi sonoffer på Golgata var vendepunktet i forholdet mellom Gud og menneskeheten. På grunn av forsoningen tilregner Gud ikke menneskene deres overtredelse (2 Korinterbrev 5:19). Dette betyr ikke at Gud ikke straffer, eller at synd ikke lenger vekker hans vrede. Det betyr heller at Gud har skapt en mulighet for angrende mennesker å få tilgivelse, og samtidig la sin egen lov stå ved makt. Kristi død en nødvendighet. Jesu Kristi forsonende død var «en moralsk og juridisk nødvendighet» for at en kjærlig Gud kunne bevare sin rettferdighet. Guds «rettferdighet krever at synden blir straffet. Derfor må Gud felle dom over synden og dermed over synderen. Da dommen skulle fullbyrdes, tok Guds Sønn vår plass, synderens plass. Det var Guds vilje. Forsoningen var nødvendig fordi mennesket

side 16 / tidens tale / april 2018

hadde vekket Guds rettferdige vrede. Her er kjernen i evangeliet om syndstilgivelse og korsets mysterium. Kristi fullkomne rettferdighet tilfredsstillet fullt ut den guddommelige rettferdighet, og Gud er villig til å godkjenne Kristi offer i stedet for menneskets død 3». Mennesker som ikke er villige til å ta imot Kristi forsonende blod, får ikke tilgivelse for sine synder, og er fortsatt gjenstand for Guds vrede. Johannes uttalte: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham» (Johannes 3:36). Derfor viser korset både Guds barmhjertighet og hans rettferdighet. «For alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. Men i vår tid ville han vise sin

rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus» (Romerne 3:23-26). Hva utretter sonofferet? Det var Faderen selv som ga sin Sønn som sonoffer (Romerne 3:25; Gresk: hilasterion). Det nye testamentes bruk av hilasterion har ingenting å gjøre med den hedenske oppfatning av å «berolige en sint Gud» eller «berolige en hevngjerrig, fiendtlig og lunefull Gud 4». Teksten sier at «Gud i sin barmhjertighet fremstilte Kristus som soning for sin hellige vrede over menneskets skyld, fordi han godtok Kristus som menneskets representant og guddommelige stedfortreder, som skulle ta imot hans dom over synden 5.» Ut fra dette perspektivet kan man forstå Puli beskrivelse av Kristi død «som en offergave, en velluktende duft for Gud» (Efeserne 5:2; sml. 1 Mosebok 8:21; 2 Mosebok 29:18; 3 Mosebok 1:9). «At Kristus ga seg selv, behager Gud, fordi dette offeret fjernet den muren som skilte Gud og det syndige menneske, idet Kristus bar Guds vrede over menneskets synd fullt og helt. Guds

vrede blir ikke forandret til kjærlighet gjennom Kristus, men den vendes bort fra mennesket og bæres av ham 6». Kristus bærer synden i vårt sted. Bibelen forteller at Kristus bærer menneskenes synd. I et høytidelig språk uttalte Jesaja at «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder … Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham … Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil … Derfor gir jeg ham del med de mange, med de mektige deler han bytte, fordi han tømte ut sitt liv til døden og ble regnet blant lovbrytere. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere» (Jesaja 53:5-6, 10, 12; Sml. Galaterne 1:4). Paulus hadde denne profetien i tanke da ha sa at «Kristus døde for våre synder etter skriftene» (1 Korinterbrev 15:3). Disse tekstene forteller oss noe viktig om frelsesplanen: De synder og den skyld som har smittet oss, kan overføres til ham, og vi kan bli rene (Salmene 51:12). Offerseremoniene i Det gamle testamente åpenbarer nettopp denne siden av Jesu gjerning. Overføringen av den angrende synders synd til det uskyldige lammet symboliserte syndens overføring til Kristus, han som bærer verdens synd. Hvilken rolle spiller blodet? Blodet spilte en sentral rolle i soningsofringene i helligdomstjenesten. Gud skapte en mulighet for forsoning da ha sa: «For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for livet deres» (3 Mosebok 17:11). Når dyret ble slaktet, måtte presten bære fram blodet før det kunne oppnå tilgivelse. Det står i Det nye testamente, at de seremoniene som skulle utføres på Det gamle testamentes tid for å oppnå tilgivelse, renselse og forsoning ved stedfortredende blod, ble fullbyrdet da Kristus ga utgjøt sitt blod på Golgata. «Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. For Kristus har i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud» (Hebreerne 9:14). Synden ble sonet da han utgjøt sitt blod (Romerne 3:25). Johannes sa at Gud har «elsket oss og sendt sin Sønn til soning (hilasmos) for våre synder» (1 Johannes 4:10). Vi kan sammenfatte det slik: «Guds objektive forsoningsarbeid er blitt fullbyrdet gjennom hans Sønns, Jesu Kristi sonende blod (han ofret seg selv). Slik er Gud ‘både giver og mottaker av forsoningen’ 7.»

Kristus, løsesummen Da menneskene kom under syndens herredømme kom de samtidig under Guds lovs fordømmelse og forbannelse (Galaterne 3:10-13). Som syndens slaver (Romerne 6:17), underkastet døden, var de ute av stand til å unnslippe. «Ingen kan kjøpe fri en bror, ingen kan gi Gud løsepenger for ham» (Salmene 49:8). Det er bare Gud som har kraft til å forløse. «Skal jeg fri dem fra dødsrikets makt, løse dem ut fra døden?» (Hosea 13:14). Hvordan forløste Gud dem?

For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!

Jesus vitnet om at han ikke var «kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matteus 20:28; se 1 Timoteus 2:6). Gud «vant» menigheten «ved sitt eget blod» (Apostlenes gjerninger 20:28) da Jesus ofret sitt eget liv. I Kristus «har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene» (Efeserne 1:7; sml. Romerne 3:24). Han døde for oss «for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger» (Titus 2:14). Hva utrettet løsesummen? Kristi død stadfestet at Gud er den rettmessige eier av menneskene. Paulus sa: «Vet dere ikke at … Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt» (1 Korinterbrev 6:19-20). Gjennom sin død brøt Kristus syndens herredømme, gjorde ende på det åndelige fangenskapet, fjernet lovens fordømmelse og forbannelse og gjorde det evige liv tilgjengelig for alle angrende syndere. Peter sa: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene» (1 Peter 1:18). Paulus skrev at de som ble utfridd fra syndens slaveri og dens dødbringende frukt, står nå i Guds tjeneste og får den frukt at de opplever «helliggjørelse, og det fører til evig liv» (Romerne 6:22). Å lukke øynene for-, eller fornekte løsesumprinsippet ville være «å miste selve kjernen i nådens evangelium og fornekte det dypeste motiv for vår takknemlighet overfor Guds Lam 8.» Dette prinsippet er hovedtemaet i de lovsangene som synges i den himmelske tronsalen: «Du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Du har gjort dem til et kongerike og

til prester for vår Gud, og de skal herske som konger på jorden» (Åpenbaringen 5:9-10).

Kristus, menneskehetens representant Både Adam og Kristus, – «Den siste Adam» eller «det annet menneske» (1 Korinterbrev 15:45, 47) – representerer hele menneskeheten. Den naturlige fødsel bebyrder alle mennesker med konsekvensene av Adams overtredelse, men alle som erfarer den åndelige fødsel mottar fortjenesten ved Kristi fullkomne liv og offer. «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (1 Korinterbrev 15:22). På grunn av Adams opprør ble alle mennesker underkastet synden, fordømmelsen og døden. Kristis vendte nederlaget til seier. I sin store kjærlighet underkastet han seg Guds dom over synden, og ble menneskets stedfortreder. Ved sin stedfortredende død fjernet han syndens straff og ga de angrende syndere evig liv (2 Korinterbrev 5:21; Romerne 6:23; 1 Peter 3:18). Det sies klart og tydelig i Skriften at Kristus led døden for alle «Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle» (Hebreerne 2:9). Alle har syndet (Romerne 5:12), derfor dør alle den første død. Den død som Kristus smakte for oss alle, er den annen død – dødens hele og fulle forbannelse (Åpenbaringen 20:6).

Kristi liv og frelse «For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!» (Romerne 5:10). Det krevde både Jesu liv og død å slå bro over den avgrunn som synden hadde

side 17

ikle. Hans død og liv skal være tilregnet oss når vi står overfor Gud. Jesus sa: «Det er fullbrakt», på Golgata (Johannes 19:30). Disse ordene markerte fullbyrdelsen av et fullkomment liv og et fullkomment offer. Syndere har bruk fysisk for begge deler.

Jesus Kristus hadde en kropp da han stod opp fra de døde (Lukas 24:36-43). Han drog opp til Himmelen som Gud og menneske, og begynte sin livsviktige midlergjerning som mellommann ved Gud Faders høyre hånd (Hebreerne 8:1-2).

skapt. Begge deler er nødvendige, og begge bidrar til vår frelse. Hva kan Kristi fullkomne liv gjøre for oss? Jesus var ren, hellig, og utstrålte kjærlighet i sitt liv, og han stolte fullstendig på Gud. Det er dette dyrebare liv han deler med angrende syndere som en gave. Hans fullkomne liv sammenliknes med en bryllupskledning (Matteus 22:11) eller en kappe av rettferdighet (Jesaja 61:10), som han gir til oss som erstatning for våre egne forsøk på å oppnå rettferdighet (Jesaja 64:5). Vi mennesker er fordervet, men når vi overgir oss til Kristus, blir våre hjerter forent med hans hjerte, vår vilje smelter sammen med hans vilje, vårt sinn blir ett med hans sinn, våre tanker blir tatt til fange av ham, og vi lever hans liv. Vi dekkes av hans rettferdighetskledning. Når Gud betrakter den troende, angrende synder, ser han ikke den avskyelige synden, men rettferdighetens kappe som er skaffet til veie ved Kristi fullkomne lydighet mot loven 9. Ingen kan være rettferdig uten å være dekket av denne kappen. I liknelsen om bryllupskledningen, ble den gjesten som kom i sitt eget tøy, ikke kastet ut på grunn av vantro. Han hadde tatt imot innbydelsen til festen (Matteus 22:10). Men det var ikke nok at han kom. Han skulle også ha bryllupskledningen på. Det er heller ikke nok å tro på korset. For å kunne framstilles for kongen må vi ha Kristi fullkomne liv og hans rettferdige karakter. Vi er syndere, og det er ikke nok at vår gjeld blir slettet. Vi trenger mer enn å løses fra et fengsel. Vi skal adopteres inn i kongens familie. Den midlertjeneste som den oppstandne Kristus utfører, har to formål: Å tilgi og å

side 18 / tidens tale / april 2018

Inspirasjonen fra Kristi liv. Da Kristus var på jorden, viste han også menneske hvordan man bør leve. Peter sier at vi skal lære av Kristus hvordan vi bør forholde oss når man blir forfulgt (1 Peter 2:21-23). Han som ble menneske som oss, og ble fristet i alle ting som oss, viste at de som stoler på Guds kraft ikke behøver å bli ved med å synde. Kristi liv er en forsikring om at vi kan leve et seierrikt liv. Paulus ga oss dette vitnesbyrdet: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk» (Filipperne 4:13).

Kristi oppstandelse og frelsen «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom», og «dere er fremdeles i deres synder», sa Paulus (1 Korinterbrev 15:14, 17). Jesus Kristus hadde en fysisk kropp da han stod opp fra de døde (Lukas 24:36-43). Han drog opp til Himmelen som Gud og menneske, og begynte sin livsviktige midlergjerning som mellommann ved Gud Faders høyre hånd (Hebreerne 8:1-2). Kristi oppstandelse ga korset en mening som de fortvilte disiplene ikke kunne se Langfredag. Hans oppstandelse forvandlet disse mennene til en mektig kraft som forandret historien. Oppstandelsen – aldri atskilt fra korsfestelsen – ble det sentrale i deres misjon. De forkynte den levende, korsfestede Kristus, som hadde seiret over ondskapens makter. Heri lå kraften i det apostoliske budskapet. Philip Schaff skrev: «Den kristne religion står og faller med om Kristus er oppstanden. Oppstandelsen er enten det største mirakel eller det største bedrag som omtale i historien .» Wilbur M. Smith kommer med følgende kommentar: «Kristi oppstandelse er den kristne tros høyborg. Dette er den lære som vendte opp ned på verden i det første århundre, som løftet kristendommen høyt over jødedommen og de hedenske religioner i Middelhavsområdet. Uten oppstandelsen faller nesten alt annet som er vitalt og unikt i Jesu Kristi evangelium: ‘Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening’ 11» (1 Korinterbrev 15:17).

Kristi nåværende tjeneste hører nøye sammen med hans død og oppstandelse. Selv om soningsofferet på Golgata var tilstrekkelig og fullstendig, ville vi uten oppstandelsen ikke ha noen visshet for om det lyktes Kristus å fullbyrde sin misjon her på jorden. Kristi oppstandelse er et bevis på at det er et liv på den andre siden Av graven, og at vi kan stole på Guds løfte on evig liv i ham. Resultatene av Kristi frelsesgjer ning Kristi forsonergjerning har ikke bare betydning for menneskeheten, men for hele universet. Forsoning i hele universet. Paulus åpenbarer storheten i Kristi frelse i og gjennom menigheten. «Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet» (Efeserne 3:10). Han sier videre at behaget Gud gjennom Kristus å «forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kolosserne 1:20). Paulus åpenbarte de forunderlige resultatene av denne forlikelsen: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Filipperne 2:10-11). Guds hellige lov. Kristi fullkomne sonoffer beviste at Guds hellige lov er rettferdig og god, og at Gud er nådig. Da Kristus døde og ga sitt liv som løsesum, tilfredsstilte han lovens krav (at synd medfører straff) og rettferdiggjorde angrende syndere ved sin nåde og barmhjertighet. Paulus sa at Gud «holdt dom over synden i oss. Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil» (Romerne 8:3-4). Rettferdiggjørelse. Forlikelsen blir først effektiv når vi tar imot tilgivelsen. Den fortapte sønn ble forsonet med sin far da han tok imot farens kjærlighet og tilgivelse. «De mennesker som i tro erkjenner at Gud har forlikt verden med Gud i Kristus, og som underkaster seg ham, vil fra ham motta rettferdiggjørelsens kostbare gave som gir oss fred med Gud (Romerne 5:1). De rettferdiggjorte troende som ikke lengre er gjenstand for Guds vrede er blitt gjenstand for Guds velbehag. De har uhindret adgang til Guds trone gjennom Kristus, og mottar Den Hellig Ånds kraft, som kan bryte ned alle barrierer eller fiendtlige murer mellom mennesker, symbolisert ved fiendtligheten mellom jøder og hedninger. Se Efeserne 2:14-16 12». Vi kan ikke frelses ved gjerninger. Guds soningstjeneste viser hvor fruktesløse

menneskelige anstrengelser er for å oppnå frelse ved lovgjerninger. Når mennesker får kjennskap til Guds nåde, blir de villige til å ta imot den rettferdighet som kan oppnås ved troen på Kristus. Når mennesker har fått tilgivelse blir de takknemlige, og det er en glede for dem å være lydige. Gjerninger er på ingen måte grunnlaget for frelsen, men en frukt av frelsen. Et nytt forhold til Gud. Når mennesker får kjennskap til Guds nåde, blir deres fellesskap med Gud langt mer personlig. Takknemlighet, lovprisning og glede bryter fram, og lydighet blir en fryd, bibelstudium en glede, og sinnet blir en bolig for Helligånden. Det oppstår et nytt forhold mellom Gud og den angrende synder. Det er et fellesskap basert på kjærlighet og ærefrykt heller enn på frykt og pliktfølelse (se Johannes 15:1-10). Jo bedre vi forstår Guds nåde i lys av korset, dess mindre selvrettferdige vil vi føle oss,

og dess mer vil vi forstå hvor privilegerte vi er. Den samme Helligånd som var virksom i Kristus da han stod opp fra de døde, vil forvandle våre liv. I stedet for nederlag vil vi hver dag erfare seier over synd. Motivasjon for misjon. Den ufattelige kjærlighet som åpenbares i Guds forsoningsverk gjennom Jesus Kristus, tilskynder oss til å dele evangeliet med andre. Når vi selv har erfart det, kan vi ikke holde Guds grenseløse, tilgivende holdning, hemmelig. Vi vil gi evangeliets vidunderlige innbydelse til andre: «La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Korinterbrev 5:20-21).

Noter: 1 George E. Ladd, A Theology of the New Testament (Grand Rapids, MI: Wm. B. Eerdmans, 1974), p. 453. 2 Vincent Taylor, The Cross of Christ (London: Macmillan, 1956), s. 88-89. 3 Hans K. LaRondelle, Christ Our Salvation (Mountain View, CA: Pacific Press, 1980), s. 25-26. 4 Raoul Dederen, «Atoning Aspects in Christ’s Death,» in The Sanctuary and the Atonement, eds., Arnold V. Wallen-Kampf and Richard Lesher, (Washington, D.C.: [Biblical Research Institute of the General Conference of Seventh-day Adventists], 1981), p. 295. He added: «Among the heathen propitiation was theought of as an activity by which the worshiper was able himself to provide that which would induce a change of mind in the deity. He simply bribed his god to be favorable to him. In the Scriptures expiation-propotiation is thought of as springing from the love of God» (ibid., p. 317). 5 LaRondelle, s. 26. 6 Ibid., s. 26-27. 7 LaRondelle, s. 28. The quotation in this reference was from H. G. Link and C. Brown, «Reconciliation,» The New International Dictionary of New Testament Theology (Grand Rapids, MI: Zondervan, 1978), vol. 3, p. 162. LaRondelle, p. 30. 8 Se White, Christ’s Object Lessons (Washington, D. C.: Review and Herald, 1941), p. 312. 9 Philip Schaff, History of the Christian Church (Grand Rapids, MI: Wm. B. Eerdmans, 1962), vol. 1, p. 173. 10 Wilbur M. Smith, «Twentieth-Century Scientists and the resurrection of Christ» Christianity Today, April 15, 1957, p. 22. For arguments for the historicity of the resurrection, see Josh McDowell, Evidence That Demands a Verdict (Campus Crusade for Christ, 1972), pp. 185-274. 11 LaRondelle, pp. 32-33.

side 19

SAMFUNNSANSVAR

Nåden og fuglen Mennesket er den eneste art som kan rødme, og som har grunn til det. For vi er «et hode høyere» enn dyrene. Tekst: Ove S. Berntsen / Foto: Adobe Stock

jelder Guds shalom også for de andre skapningene, som er hans stolthet og glede? For eksempel de frie fugler? Evig eies kun det skapte, det som var ubetinget godt. Alt var godt, sier Gud. I dag er det sola gratia som teller; hele frelsen er en gave fra Gud. Er det billetten til en annen virkelighet? Er det viktigst å sørge for at «sjelen» emigrerer til himmelen eller å bidra til at en flik av himmelrikets tilstand immigrerer til vår Fars verden? Det er ingen fasitsvar på spørsmålet, men er det mulig at vi tror for mye på for lite? Shalom Inkarnasjonen er en nedstigning, ikke en verdensflukt. Jesus er Gud i tiden. Himmelriket er nær, sier han. Det er også sluttordene i Skriften: Guds bolig er hos oss. Ja, hele Guds Jerusalem kommer ned fra himmelen til jorden (Åpenbaringen 21-22). Og hva vil det si for vårt liv i dag? For en «profetisk» bevegelse? Et nøkkelord i vår selvforståelse er shalom. For profeten er shalom hele tilværelsens

side 20 / tidens tale / april 2018

grunnmønster og livets innerste mening, en gudgitt økologisk ordning. Et kontinuerlig samspill mellom Gud, mennesker og hele skapelsen, som betyr velvære, fred, helse og helhet for alle som er innesluttet av Guds omsorg. I hjertet hans er kanskje fotsporene av de minste og mest sårbare tydeligst, for de kan ikke tolke og tale sin egen sak: de som sulter og tørster, de små barna, de spedalske, alle som lever i livets randsoner, utstøtt og fremmedgjort. Hvis Gud ikke synes inderlig synd på de elendige, må vi overveie å sende billetten tilbake, som ateisten Ivan Karamasov sier. Den blir for kostbar. Men profetiens ånd er vitnesbyrdet om Jesus, og derfor er shalom herlighetsteologien i profetenes budskap, og den omslutter også dyrene på jorden og fuglene under himmelen, alle som var og er Skaperens stolthet og glede. Som en hilsen fra himmelen. Ubarmhjertighet mot de svakeste Vår livsstil blir imidlertid mer og mer umulig for medfølelsen. Et uttrykk for vårt sjelelige forfall er den industrielle kjøttproduksjonen.

«Menneskehetens virkelige moralprøve består i holdningen overfor dem som er prisgitt oss – dyrene. Og i denne forstand har vi lidt et sammenbrudd, en katastrofe så fundamental at alle andre utgår fra den,» skriver Milan Kundera. Og den jødiske forfatteren Isaac Singer assosierer mishandlingen av dyrene med krigens redsler. «I sin oppførsel overfor dyrene er alle mennesker nazister.» Dyrene har ikke bare instrumentell verdi, de har egenverdi, for i en viss forstand er de også skapt i gudsbildet. Vi vet godt at det meste av kjøttindustrien er en global risikofaktor, på grunn av ressurssløsingen, klimaforandringen og risikoen for infeksjonssykdommer og bakteriell resistens. Men den medfører også mishandling av dyrene i bur og binger, ikke minst kyllingen og grisen. Det er treffende sagt at mennesket er den eneste art som kan rødme, og som har grunn til det. Vi har mer innsikt og intelligens enn de andre; vi er så å si «et hode høyere» enn dyrene. Vi er skapt med evnen til å tenke og

sette grenser for våre handlinger, og derfor har vi god grunn til å rødme når vi ser at vi har overskredet grenser i vår rovdrift på dyrene. Sabbaten er også et memento om vårt ansvar, som gjenfortellingen om skapelsen, evighetens atom i tiden, en bønn mellom bølgene av sorg og strev. Sabbaten er medfølelsens dag, frigjøringens røst for tjeneren og tjenestekvinnen, oksen og eselet og andre dyr, slik det står i budet. Grotesk dunindustri Og i dag er det naturlig å vende blikket mot

andre av de lidende skapninger, og da tenker jeg ikke først om fremst på pelsdyrenes ynkelige situasjon, men behandlingen av de frie fugler som elsker vann og bølgeskvulp. De er et mesterverk fra Skaperens hånd. Problemet er at produksjon av dun medfører en hjerteløs tortur, en grotesk mishandling av ender og gjess, en ugjerning som ikke lar seg forsvare med noen som helst argumenter. Mesteparten av all dun i dyner, puter og dunjakker, kanskje opp mot 90 prosent, stammer fra fugler som blir plukket levende, i Kina, Ungarn og Polen. Det skjer ikke mindre enn fire ganger, før døden kommer som en befrier. Prosessen er sikkert like smertefull som å trekke ut negler hos mennesker. Det er en alminnelig oppfatning at fjær fra levende fugler er av best kvalitet. Man binder sammen føttene for at de skal bevege seg minst mulig. Den «dyriske» mishandlingen resulterer selvsagt i sår, og de største flengene blir snurpet sammen uten bedøvelse. Fuglene skriker i redsel og smerte. Kyrie eleison? De har også følelser og behov for godhet og respekt. Vi trenger ikke flere detaljer, men det er filmer på nettet for dem som er interessert i slik forferdelig underholdning. Det er imidlertid viktig å nevne at halvparten av torturofrene

blir kanalisert videre til produksjon av gåselever (foie gras), som visstnok skal være godt å spise. Fuglene står, eller ligger i bur og blir tvangsforet med maisgrøt gjennom et rør som blir stukket ned i halsen, tre ganger daglig, slik at leveren vokser sykelig, til den er 10-15 ganger så stor som naturlig. Den økonomiske gevinsten blir naturligvis maksimert i prosessen. Og det er vanskelig å spore distribusjonsgangen. Kapitalismen i en slik avsindig praksis er anti-teistisk. Det er flere hundre år siden René Descartes skilte mellom res cogitans og res extensa, tenkning og utstrekning, sjel og legeme, en kunstig kløft som for eksempel gjorde det mulig å drive med viviseksjon, som jo de fleste fordømmer i dag. Kanskje rammer fordømmelsen oss selv? Blir det ikke mer problematisk å rusle omkring i dunjakker i minusgradene, når den stakkars anden skjelver uskyldig, naken, kald og blodig? Hva har du gjort mot mine minste? Gjelder nåden bare en såkalt personlig frelse, eller også den profetiske visjon om shalom, om himmelrikets tilstand på jorden? Evig eies kun det skapte.

side 21

VERDENS ENDE

Verdens ende og vårt ansvar for verden For snart 50 år siden skrev Paul Ehrlich om befolkningseksplosjonen, og en annen biolog, Rachel Carson, om en vår uten fuglesang. Tekst: Howard Fisher / Foto: Adobe Stock

1969 ble de første avtrykkene av menneskeføtter satt i månestøvet – som en markering av en av de største teknologiske bedrifter i historien. Men ikke all teknologi fører til slike udiskutable triumfer. I 1962 trosset Rachel Carson all akseptert visdom med boken Silent Spring. Hun gjorde verden oppmerksom på de økologiske farer ved å fortsette det kjemiske stormløp mot naturen. Og bare ett år før månelandingen advarte en annen biolog, Paul Ehrlich, om at det snart ville være for mange fotavtrykk i jordens støv (The Population Bomb). På det tidspunktet var det 3,5 milliarder mennesker på vår planet. Nå, snart fem tiår senere, har befolkningsmengden steget til 7,6 milliarder. Vi kan virkelig snakke om en befolkningseksplosjon. Ehrlichs ligning I = PAT (Impact = Population x Affluence x Technology) peker på de rike og teknologisk avanserte landene som ansvarlige for størstedelen av miljøødeleggelsen; de fattige landene har ikke forutsetninger for å øve en slik virkning. Ehrlich forutsa at befolkningseksplosjonen ville ta slutt på en av to måter: Enten må menneskene begrense fødselsraten eller så vil de oppleve en stadig større dødelighet. Ehrlichs synspunkter, i likhet med Rachel Carsons, var ikke særlig populære i visse kretser. Ehrlich og hans kone ble til og med truet på livet.

side 22 / tidens tale / april 2018

Han anbefalte streng befolkningskontroll i alle land, kombinert med et redusert forbruk blant de rike. Etter å ha sett resultatene av hungersnøden i India med egne øyne, forutså Ehrlich en dramatisk økning i dødeligheten ved virksomheten til «tre av de fire apokalyptiske rytterne – krig, pest og hungersnød 1». Det så imidlertid ut som om utviklingen skulle trosse hans synspunkt. Dødeligheten sank gradvis de neste 20 årene – fra 1,3 % (196569) til 0,98 % per år (1985-89). Men selv om befolkningen øker i et lavere tempo, vil det likevel være 2000 av oss på hver kvadratmeter over hele kloden, havområdene medregnet, innen år 3000. Optimistiske kritikere Økonom og vekstforkjemper Julian Simon var en av kritikerne. Han hevdet at Ehrlichs forutsigelser var feil. I 1980 foreslo Simon et veddemål: Hvis det virkelig ble mindre av ressursene, slik Ehrlich hadde forutsagt, så ville prisene komme til å øke. Han utnevnte fem viktige metaller som indikatorer, og i løpet av veddemålsperioden falt faktisk prisene på alle fem. Ehrlich hadde tapt, men han slo tilbake ved å hevde at disse metallene ikke sa noe om jordens livsviktige ressurser – som for eksempel luft og vann. Senere utfordret Simon igjen Ehrlich 2, som i 1990 sammen med sin kone hadde utgitt en oppdatering av sine dommedagsuttalelser

i The Population Explosion. Denne gangen innbød han Ehrlich til å velge hvilket som helst mål på menneskelig velferd som kriterium for et nytt veddemål. Ehrlich og klimaforsker Steven Schneider svarte med en liste på 15, og forutsa at alle ville gå i en retning som reflekterte synkende miljøkvalitet. Listen omfattet faktorer som for eksempel: Økende nivå av atmosfærisk forurensning, redusert fangst av fisk fra havet per person, mindre dyrket ris per person, minkende areal med regnskog, og synkende sædtall hos mennesker. Så vidt jeg vet kom det aldri noe svar fra Simon. I 1995 utgav Joel E. Cohen fra Rockefeller University en vitenskapelig vurdering av befolkningseksplosjonen. «Vi må alvorlig vurdere muligheten for at det maksimale antall mennesker som jorden kan underholde med det levesettet vi og våre barn og deres barn vil velge, er nådd eller vil bli nådd innen et halvt århundre 3.» Lys i enden av tunnelen I en rapport fra 1969 forutsa en østerisk ekspertgruppe at det er usannsynlig at verdens befolkning på ca. seks milliarder noensinne ville bli fordoblet 4. Redaktør Lutz tror at den utbredte pessimismen om en befolkningseksplosjon er uberettiget. Den mest sannsynlige utviklingen, ifølge rapporten, er en topp på 10,6 milliarder i 2080, så et fall til 10,35 milliarder mot slutten av det 21. århundre og et fortsatt fall etter det tidspunktet.

I juni 1997 offentliggjorde FN noen lignende forutsigelser ved å si at verdens befolkning vil nå en topp på 11 milliarder i 2100 5. Prevensjon og andre former for familieplanlegning kan ha redusert fødselstallet i 1990-årene. Men kan jorden forsørge så mange mennesker – selv med det nåværende folketallet – i det lange løp? Med disse siste forutsigelsene, kan vi så hevde at Ehrlich tar feil? Kan vi karakterisere ham som en alarmist? Kanskje. Men kan det være at vi trenger folk som Paul Ehrlich til å advare oss om at kursen vår fører til forlis? Rettferdighet er nøkkelen Situasjonen minner om profeten Jona som uttalte dommen over Ninive. Men det skjedde ikke slik Jona hadde lovet, selv om Gud selv hadde sendt ham. Befolkningen i Ninive forandret seg og byen ble spart. Hva må vi forandre for å «bli spart»? Det ser ut som om et av de grunnleggende spørsmålene i løsningen av befolkningsveksten – og den parallelle ødeleggelsen av miljøet – er rettferdighet. Dette gjelder først og fremst rettferdighet for de fattige, men også rettferdighet for framtidens generasjoner, rettferdighet for kvinner og rettferdighet for andre skapninger enn mennesket. Når det gjelder kvinnens situasjon bemerket Catherine Keller: «Det finnes ikke noen effektiv, ja, noen menneskelig holdning til overbefolkning som ikke tar utgangspunkt i hvordan kvinner opplever fattigdom. Bare ved å gi dem større mulighet til utdannelse og betalt arbeid, og samtidig sikre deres menneskerettigheter og redusere barnedødeligheten, vil vi oppnå en merkbar nedgang i befolkningsveksten 6.»

En vakrere verden? Hvis vi fokuserer på rettferdighet for framtiden, er det naturlig å spørre om hva slags verden vi testamenterer til våre barn? Den engelske filosofen John Stuart Mill undret seg om vi til slutt ville ende opp uten noen ville dyr, fugler eller planter, og at hele jordens overflate ville bli utnyttet til å produsere mat til «en større, men ikke bedre eller lykkeligere befolkning» (Principles of Political Economy). Ligner hans bilde på det Gud hadde i tanke da han sa til de første mennesker: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden» (1 Mosebok 1:28)? Nei, det tror jeg ikke. Det sanne prinsipp for menneskets dominans er grunnlagt på rettferdighet, ikke griskhet, og et langsiktig ansvar for naturen er et uttrykk for sann menneskelighet,» skriver teologen Berry Casey 7. Sagt på en annen måte: Vi har ingen rett til å øke folketallet til et nivå som forårsaker utryddelse av andre arter. Vår livsstil er miljøfarlig. Kanskje det var dette den gamle vismannen Jeremia hadde i tanke da han forbandt naturforstyrrelser med Israels onde gjerninger: «Men dette er kommet i ulage på grunn av skylden deres, syndene holder det gode borte fra dere» (Jeremia 5:25). Casey har denne kommentaren: «Jeremias budskap minner oss om … [at] vi er kalt til å gjøre rett og rettferdighet, ikke bare i omgangen med andre mennesker, men også i forhold til naturen. Vi må ikke se naturen og menneskelivet som to forskjellige sfærer, men som én verden hvor alt virker sammen til å bevare eller bryte ned 8.

Bibelen gir oss riktignok en antydning om at jorden og himmelen vil «eldes som klær» (Hebreerne 1:11), selv om en bokstavelig forståelse av dette bildet kanskje ikke er hovedpoenget. Bibelen sier også at: «etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Peter 3:13). En omsorgsfull verden Noen kristne har tatt dommedagsprofetiene som bevis for Jesu snare gjenkomst. Jesus sa jo at kriger og sult ville finne sted: «Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene» (Matteus 24:8). Men selv om Jesu gjenkomst er det kristne håp, må vi ikke overse vårt ansvar i dag. Ved å holde fast ved en overdådig og selvsentrert livsstil og samtidig ignorere vår plikt overfor vår planet, ved å si at enden er nær, er en ussel unnskyldning og dårlig forvaltning av Guds gode gaver. De som tenker slik, kan komme til å få seg en ubehagelig overraskelse. Ja, Gud har inspirert Johannes til å skrive at han skal «ødelegge dem som ødelegger jorden» (Åpenbaringen 11:18).

Noter: 1 Paul Ehrlich, The Population Bomb. Ballantine Books, New York, 1968. 2 Paul Ehrlich and the Poulation Bomb, KQED Inc. and Buffalo Gap TV, med Canadian Broadcasting Corporation, 1996. 3 J. E. Cohen, How Many People Can the Earth Support? W W Norton & Co., New York, 1995. 4 New Scientist, 5. okt. 1996, side 8. 5 Science, 18. juni, 1997. 6 C. Keller, «Chosen Persons and the Green Economy: a Possible Christian Respons to the Population Apocalypse», I D. G. Hallman (red). Ecotheology: Voices from South and North, KV, Geneve 1994. 7 B. Casey, «Let the Wilderness Be Glad! The Apocalypse and the Environment.» Spectrum 13(3): sidene 40-51,1983. 8 Ibid.

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

DET SISTE ORDET

Hvordan hun taklet en tragedie Victor Parachin forteller historien om en kvinne som vendte en virkelig vanskelig opplevelse til noe positivt. Tekst: Victor Parachin / Foto: Adobe Stock

En motløs fange skrev til Virginia Fajardo og sa at hun (Fajardo) «ikke kunne forestille seg hvordan det er å være i fengsel». Fajardo skrev tilbake: «Du er feil. Da jeg var 31 våknet jeg en dag og oppdaget at jeg var fullstendig lammet av en svulst i ryggmargen. Jeg ble overveldet av å være fengslet i en kropp som ikke lenger tillot meg å løpe gjennom engen, danse eller bære barnet mitt i armene mine. Jeg slet lenge med å akseptere situasjonen. Jeg spurte om livet var verdt å leve under slike forhold; om det ikke var bedre å dø. Men da skjønte jeg at jeg fortsatt hadde noen alternativer. Skulle jeg smile når jeg så barna mine, eller skulle jeg gråte? Skulle jeg rase mot Gud, eller skulle jeg be ham om å styrke min tro? Jeg bestemte meg for å snu denne negative situasjonen til en positiv opplevelse. Du kan se på jernstengene i celledøren din, eller du kan se gjennom dem. Til en viss grad går du og jeg gjennom det samme.»