Tidens Tale 2013 3 by Widar Ursett

Magasin utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge

NR.03 / mai 2013

HVA ER GUDS RIKE? Her og nå og i framtiden

Kristne verdier:

Adventisthistorie:

Bibelen:

Troens betydning for norsk kultur

Misjon i 150 år

Bibelen – tro det eller ei

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

å en konferanse for kristne media- og kommunikasjonsprofesjonelle som jeg deltok i nylig, spurte foredragsholderen om vi hadde større ansvar overfor Gud til å opptre ansvarlig enn andre. Gitt sammenhengen og stemningen blant delegatene var det et retorisk spørsmål der standardsvaret var «ja». Det var også det svaret han fikk i respons. Der og da var jeg uenig. Overfor Gud er alle 100 % ansvarlig uansett hva man holder på med. Muligens er vi som tilhører denne gruppen ansvarlig for flere ting i forhold til redelig kommunikasjon enn de fleste andre, simpelthen fordi vi rår over flere ressurser og virkemidler enn mange andre til opinionsdannelse. Konsekvensene av det vi driver med kan i noen tilfeller bli veldig store. På den andre side er det ikke sikkert at denne halv-påstanden er levedyktig. For når alt er sagt og gjort er alle fortsatt fullt ansvarlig overfor Gud for å opptre redelig og ansvarsfullt med de ressurser, evner og muligheter vi har. «Enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!» (1 Korinter 10:31). Men dersom vi vrir litt på spørsmålet kan det også få et annet svar: Har kristne større ansvar overfor samfunnet til å opptre ansvarlig enn andre? Mye tyder på at journalister mener det. Hvis en prest stjeler kollekten, eller menighetens ungdomsleder forgriper seg på en av menighetens ungdommer, eller forstanderen havner i fyllearresten…, så kommer historien umiddelbart på avisenes forsider.

side 2 / tidens tale / mai 2013

Jeg vil ikke på noen måte antyde at noen er mer eller mindre ansvarlige overfor Gud, eller landets lover, for den saks skyld. Men det er rimelig å mene at de som kaller seg kristne bør være Kristus-like i sin vandel. På det grunnlaget tenker jeg det er lov å forvente at kristne opptrer annerledes enn sekulære mennesker i situasjoner der Bibelen er tydelig i sine krav; Du skal ikke stjele, du skal ikke drive hor, du skal ikke misbruke Guds navn…, bare for å nevne et par eksempler. Selv om alle forventes å opptre etisk korrekt i samfunnet, oppfattes det som mer skandaløst når presten stjeler penger enn når vaneforbryteren gjør det. Jeg mener at vi kristne har et større ansvar til å opptre i harmoni med de verdier vi forfekter enn de som ikke bekjenner seg til kristentro eller kristne verdier. En selvinnlysende sannhet? Kanskje. Men i dagens samfunn synes ikke det motsatte å være like selvinnlysende lenger; I økende grad opptrer kristne som om de var ledet av sekulære verdier, og det blir stadig vanskeligere å oppdage hvem de kristne er på gaten. Det er muligens ikke noe mål i seg selv å se slike forskjeller, men tatt i betraktning at Jesus kalte oss til å være annerledes, og formante oss til å kalle andre «ut av verden» blir det viktig å gjøre mer enn å uttale Jesus sitt navn blant venner, man trenger å fremstå som tydelige påvirkningsagenter for kristendom og bibeltro. Det fordrer en livsstil som både utfordrer og tiltrekker på samme tid. På det området kan ikke kristne sekularisere sin vandel uten å kompromittere sin bekjennelse. Slike kristne viser vei og gjør en forskjell for Gud i samfunnet.

Jeg vil ikke på noen måte antyde at noen er mer eller mindre ansvarlige overfor Gud, eller landets lover, for den saks skyld. Wildar Ursett, redaktør

tidens tale er Adventistsamfunnets misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvendedag Adventistsamfunnet Bestill abbonement på post@tidenstale.no tidens tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 149,- årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 169,- og i verden ellers NOK 189,-. Enkeltnummer koster NOK 30,-. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 50 Faks: 32 16 15 51 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Colourbox Trykk og innbinding: Unique Trykk, Larvik. Medlem av MG 1629

Ansvarlighet

NR.03 /mai 2013

08 Nr.03 mai 2013

Hva sier Bibelen om: Det nye testamentes sabbat

Veien er Livet

Troens betydning for norsk kultur

Bibelen – Tro det eller ei

Misjon i 150 år

Finnes det håp for Den romersk katolske kirke?

Hva er Guds rike?

Å se Guds ledelse

Fengsel …

Observert

22 side 3

hva sier BIBeLEN om

Det nye testamentes sabbat 1. Holdt Jesus Guds bud da han var her? «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet» (Johannes 15:10). Merk: «Han [Jesus] fjernet ikke den moralske lov som den finnes i de ti bud og stadfestet av profetene. Det var ikke hensikten med hans komme at han skulle tilbakekalle noen del av den… Alle deler av denne lov må stå ved makt for alle mennesker i alle tidsaldrer, for den er ikke avhengig hverken av tid eller sted eller noe annet forhold som kan bevirke forandring, men kun av Guds vesen og menneskets og av det uforanderlige forhold som finnes mellom dem» - John Wesley, «Sermons on Several Occasions», Preken 25, «On the Sermon on the Mount,» 1. bind, side 221, 222. 2. Helligholdt han den sjuende dag som sabbat? «Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese… Jesus tok veien ned til Kapernaum, en by i Galilea. Han underviste dem på sabbaten» (Lukas 4:16, 31). «Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den» (2 Mosebok 20:9-11). Merk: Jesus holdt sabbaten. «Også sabbatsloven var ham [Jesus] hellig, og han holdt begge sider av dens bud, både den negative om hvile fra arbeid, og den positive om sammenkomst til ‘hellig forsamling’ på den syvende dag… Hvor han kom, besøkte han om sabbaten landets synagoger der jødene kom sammen. Om dette heter det betegnende at han ‘etter sin sedvane’ gikk i synagogen på sabbaten. Luk. 4,16.» - Biskop Grimelund: «Søndagens historie», side 9.

side 4 / tidens tale / mai 2013

«Når vi dernest spør hvordan det gikk med sabbaten i den første kristne menighet, så vet vi… at vår Herre Jesus Kristus selv i sitt kjøds dager holdt sabbaten likeså vel som de andre budene, og det samme gjorde hans didipler.» - Biskop Skat Rørdam: «Beretningen om det annet kirkelige møte i København, den 13.-15. september 1887.» 3. Er Jesus vårt eksempel i alle ting? «Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor» (1 Peter 2:21). 4. Venter Jesus at vi følger hans eksempel? «Den som sier: ‘Jeg er i ham’, må leve slik Jesus levde» (1 Johannes 2:6). 5. Mener Det nye testamente den sjuende dag når det snakkes om sabbaten? «Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Og Josef tok Jesu kropp ned, svøpte den i et linklede og la ham i en grav som var hugget ut i bergveggen, og som det ennå ikke var lagt noen i. Det var forberedelsesdagen, like før sabbaten begynte. De kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter. De så graven og hvordan Jesu kropp ble lagt der. Så gikk de hjem og laget i stand velluktende oljer og salver. På sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde» (Lukas 23:52-56). «Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand» (Lukas 24:1).

«Det var forberedelsesdagen – det vil si dagen før sabbaten – og det var alt blitt kveld. Josef fra Arimatea, en høyt aktet rådsherre som selv ventet på Guds rike, tok da mot til seg og gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Pilatus fant det underlig at han allerede skulle være død, og tilkalte offiseren og spurte om han hadde vært død lenge. Da han hadde fått det bekreftet fra offiseren, lot han Josef få liket. Han kjøpte da et linklede, tok Jesus ned, svøpte ham i det og la ham i en grav som var hugget ut i bergveggen, og rullet en stein foran inngangen til graven. Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, så hvor han ble lagt» (Markus 15:42-47). «Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp» (Markus 16:1-2). 6. Hvilken dag er budenes og Det nye testamentes sabbat? Dagen like før den første dag i uken. «Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven» (Matteus 28:1). «Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp» (Markus 16:1-2).

tanker om troen

Veien er Livet Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox

astor Wayne Jacobsen forteller om en mann som ikke forstod nåden. Han var marinejeger og vant til at det var resultatene som telte. Og for å få resultater krevdes det hardt arbeid. Når han hørte forkynnelse om nåde ble han bare sint. «Men hvordan fungerer det med alt det harde arbeidet ditt da?» Spurte Wayne. «Blir du noe kjærligere?». Nei, marinesoldaten måtte innrømme at det ikke fungerte så bra. Men man kunne da ikke bare sette seg på baken og nyte nåden heller. Ett år senere traff Wayne mannen igjen. Da var han lykkelig. Han hadde forstått nåden. «Hva skjedde?» spurte Wayne. Mannen fortalte at de hadde hatt en sammenkomst hjemme hos ham og familien, og gjestene hadde «ahhet» og «ohhet» seg over noen fine trefigurer han hadde laget. Selv merket han at han ikke brydde seg så mye. Det var prosessen med å lage dem som var gøy. Nå som de var ferdig hadde han ikke noe særlig glede av dem lenger. «Og akkurat da hvisket Gud: Forstår du ikke at jeg også nyter prosessen». Det forandret alt! Hvis Gud nøt prosessen, kunne han også stresse ned.

En del kristne er så opptatt av sluttresultatet at de blir grepet av frykt og stress. Da er det lett å bli utålmodig og begynne å slite og streve i egen kraft. Når man møter dem er det sjeldent en himmelsk atmosfære de utstråler. De har det nemlig ikke så bra. De nyter ikke prosessen. De har vondt i magen. Paulus kaller det forbannelse og forhekselse (Galaterne 1:6-9; Galaterne 3:1-5). Det eneste trygge er å søke Jesus hver dag. Hver time. Hver gang vi kommer på det. Han er kunstneren som vil forme oss. Han vet hva han gjør og han elsker prosessen. Og har du ikke snakket med ham i det siste, ikke anklag deg selv, men gled deg i stedet over øyeblikket akkurat nå. Akkurat nå er Jesus der. Si ja takk til invitasjonen. Ikke tenk på fremtiden. Bare hør Jesu stemme: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett» (Matteus 11:28-30). «Jeg er veien, sannheten og livet» (Johannes 14:6). Yes!

side 5

Kristne verdier

Troens betydning for norsk kultur Det er ikke innvandringen, men masseflukten som truer norsk kultur; masseflukten fra sentrale kristne verdier. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Colourbox

va er egentlig kjennetegnene på den norske kulturen? Det spørsmålet ble ettertrykkelig satt på dagsorden i den offentlige debatt da Jon Hustad i en kronikk publisert i Aftenposten 2. januar i år langet ut mot kulturminister Hadia Tadjiks vegring mot å definere hva som er typisk ved norsk kultur. For det dreide seg ikke bare om å definere norsk kultur, det dreide seg om å beskytte norsk kultur. Hva må vi holde fast på som innbyggere i Norge for at landet og kulturen vår skal være gjenkjennelig? At Norge i generasjoner har blitt preget av protestantisk kristendom, er helt klart. Bibelen og troen har hatt en enorm innflytelse på landet vårt. De har formet vår mentalitet og våre holdninger. Det gjør det til en viss grad forutsigbart hvordan nordmenn vil oppføre seg og reagere i forskjellige situasjoner. Pietismen Nordmenn som ble i løpet av siste halvdel av 1700-tallet sterkt preget av pietismen. Pietismen kom fra Tyskland og la vekt på en personlig omvendelseserfaring til kristen tro og en praktisk gudsfrykt. I Norge ble Hans Nielsen Hauge den fremste formidleren av pietismens tanker. Hauge fikk sitt åndelige gjennombrudd i april 1796, 25 år gammel. I tiden som fulgte reiste Hauge over store deler av landet og samlet folk på bygdene til andakt. Hans forkynnelse fikk stor oppslutning til tross for at det i henhold til Konventikkelplakaten var forbudt for lekfolk å samles til åndelig veiledning uten sogneprestens godkjenning. Konventikkelplakaten er en lov som ble vedtatt i 1741 og forbød lekfolk å holde åndelige samlinger, konventikler, uten sogneprestens godkjenning.

side 6 / tidens tale / mai 2013

Den pietistiske gudsfrykten fikk utvilsomt stor betydning for utviklingen av Norge i tiden fram mot signeringen av grunnloven 17. mai 1814 og i årene som fulgte etter. Flere av riksdagsfolkene var haugianere og deres tanker om trosfrihet var med da grunnloven ble utarbeidet. En av eidsvollsmennene, Christopher Borgersen Volstad Hoen, arbeidet iherdig for å oppheve loven som forbød lekfolk å forkynne. Loven ble opphevet i 1842 og banet vei for forsamlingsfriheten.

Gudstro, menighet og forkynnelse Friheten til å samles til offentlige møter av politisk eller religiøs karakter er et trekk ved norsk kultur som vi setter høyt i dag. Vi ser med en viss forakt på samfunn der borgerne ikke har en slik frihet. I Norge fikk vi denne friheten mye som et resultat av haugianismen. Den arbeidsmoralen som har kjennetegnet nordmenn de siste to hundre år er også inspirert av kristen tro. Vi har i mange generasjoner forutsatt at folk gjør et ærlig arbeid og bruker sine evner til beste for familien og samfunnet. Nordmenn har lett for å klage på byråkrati, men sammenlignet med mange andre land i verden er det norske samfunn befriende enkelt. En forutsetning for at staten ikke trenger å sette i verk strenge kontrollsystemer på en rekke områder er at borgerne

stort sett er redelige. Denne verdien er også innprentet i befolkningen fra barnsben av gjennom søndagsskoler og i familien. Det er selvsagt setningene i de ti bud, «Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt mot din neste» (2 Mos 20,15-16) som ligger i bunnen her. Slike verdier kan begrunnes ut fra allmenn etikk, men det er ikke tvil om at gudstroen, menigheten og forkynnelsen har hatt avgjørende betydning for å forme vårt folk på dette punktet. Noen bekymrer seg for at innvandringen skal ødelegge slike verdier, og de peker på statistikk som viser at en del innvandrergrupper er overrepresentert på kriminalstatistikken. Men presset mot noen av nasjonens viktigste verdier har nordmenn selv satt i scene. Etniske nordmenn har blitt så grepet av ønsket om kjapp rikdom at forfedrenes standard for redelighet i mange tilfelle blir vekslet inn i bytte for raske gevinster. Tidligere generasjoners tillit til Bibelens ord om at «gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning» (1 Tim 6,6) går med i dragsuget. Nordmenn klarer det selv Nordmenn har ikke hatt behov for hjelp fra innvandrere for å rasere dette verdigrunnlaget og både politikere og folk flest bør tenke over hva slags samfunn vi skaper oss når vi feier vekk bærende verdier for norsk kultur. En moderne stat skal ikke favorisere noen bestemt religion. Staten bør derfor som prinsipp være sekulær. Men det er ikke likegyldig hvordan statens borgere forholder seg til religion og tro. De som bor i landet vil nødvendigvis sette et preg på nasjonen. Dermed må ansvaret for å videreføre kristen moral og etikk ligge på den enkelte borger. Hvis nordmenn ønsker et land der de kristne verdiene som har kjennetegnet vår nasjon i generasjoner skal leve videre, da må den enkelte ta ansvar for å leve ut disse verdiene.

Dette gjelder ikke bare i arbeidsmoral men også innenfor samlivsmoralen. I mange år har enkelte forsøkt å fremstille det slik at skilsmisser var et gode for samfunnet. Det ser ut til at en ny generasjon som har vokst opp i brutte hjem har en annen oppfatning. Livsvarig troskap mellom ektefellene er en verdi vi bør styrke i nasjonen. Den kristne troen har også her lagt premissene og vært den viktigste motivasjonen til det livslange ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Dersom skilsmisseraten fra 1996 blir lagt til grunn, ender 44 % av alle inngåtte ekteskap i skilsmisse. På toppen av dette kommer oppløste samboerskap. Selv om det ikke føres statistikk over oppløste samboerskap er det et faktum at sjansen for at samboerskap ender med brudd betydelig større enn at ekteskap gjør det. De mange samlivsbruddene medfører store omkostninger for samfunnet vårt. Omkostningene er både økonomiske, økologiske og følelsesmessige. Disse omkostningene rammer oss alle. Men staten har svært begrensede muligheter til å sette inn tiltak for å bremse og reversere den triste statistikken over samlivsbrudd. Men kirker, menigheter og trossamfunn har fremdeles innflytelse gjennom holdningsskapende arbeid. Slikt arbeid må vi verdsette. Ta ansvar Hvis du er opptatt av å bevare norsk kultur, må du ta inn over deg ditt personlige ansvar for å videreføre tidligere generasjoners verdier basert på kristen tro. Politikerne kan ikke ta på seg det ansvaret for den enkelte. Ikke skyld på innvandringen som viktigste årsak til at viktige norske verdier forsvinner, hvis du selv er med på å skrote disse verdiene i din hverdag. Kristen tro har hatt en enormt viktig betydning for å gjøre mange nordeuropeiske nasjoner til noen av verdens beste land å bo i. Sørg for at Norge fortsatt kan ha den karakteren ved at du selv viderefører sentrale kristne verdier i ditt liv.

Hvis du er opptatt av å bevare norsk kultur, må du ta inn over deg ditt personlige ansvar for å videreføre tidligere generasjoners verdier basert på kristen tro. Tor Tjeransen

side 7

BIBeL

min erfaring som pastor kom jeg en gang over en bibelelev som hadde en finurlig Bibel. Jeg la merke til at bibelen hennes var mye tynnere enn vanlig og virket veldig lappete. Da jeg spurte henne om dette, sa hun at hun hadde studert med en bibellærer som til tider hadde bedt henne om å ignorere de mer vanskelige delene av Bibelen. Hennes reaksjon var å rive ut disse delene av boken. Dermed hadde bibelen hennes mange færre sider enn vanlig, men så hadde hun heller ingen problemtekster å stri med, noe hun var fornøyd med. Denne studenten var nok ekstrem i sine handlinger, men jeg legger merke til at mange forbeholder seg retten til å ignorere vanskelige tekster i Bibelen, og bare nyte de gode. Alt eller intet? Er det mulig å plukke de enkle tekstene, og kaste ut det man ikke synes om fra Bibelen? Bibelen advarer oss om «at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd» (1 Petersbrev 1:20). Det betyr at man bør dele sin forståelse av Bibelen med andre, og la Guds Ånd hjelpe til med forståelsen av skriften. Åndens hjelp til å forstå skriften er veldig viktig sier 1 Korinterbrev 2:13, «Om dette taler vi med ord som Ånden har lært oss, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss. Det åndelige tolker vi med ord som hører Ånden til». Bibelen forteller oss at Gud selv har inspirert skriftene: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd» (2 Timoteus 3:16). Hvis man tror at bibelen har sitt opphav i menneskers sinn er man allerede på kollisjonskurs med boken.

side 8 / tidens tale / mai 2013

Bibelen – Tro det eller ei Har du lyst til å rive ut enkelte sider i Bibelen fordi de er vanskelige å forstå? Kanskje er det nettopp de «uforståelige» tekstene som gir dypest mening på sikt. Tekst: Sven-Inge Frantzen / Foto: Colourbox

En holdning noen har er at Bibelens moralske utsagn kan tolkes forskjellig med tanke på de forskjellige kulturer som eksisterer. Bibelen stenger effektivt ut en slik holdning med at den sier at Gud forandrer seg aldri (Malaki 3:6 og Hebreerbrevet 13:8). Hvis Gud ikke forandrer seg er det sannsynlig at Bibelen og dens intensjoner heller ikke forandrer seg - uansett kulturell forståelse. En annen grunn til at man vil ha vanskeligheter med en plukk-og-kast-holdning til bibelen finner vi i Johannes Evangelium 17:17. Der sier Jesus at Guds ord er sannhet. Det blir vanskelig å kunne ta noe bort fra Bibelen hvis Gud har bestemt seg for at det skal være med, og at det er en del av sannheten. Mange vil være enig i at delvis sannhet ikke er sannhet i det hele tatt, men løgn. Bibelen setter oss fri Det er mange andre steder i Bibelen hvor det forekommer flere dristige utsagn og tekster som er vanskelige å forstå. Jeg gleder meg over slike deler av Bibelen fordi disse utsagnene stiller oss på valg: Vil vi våge å tro på Bibelen, eller slutter vi oss til den stadig voksende gruppen av agnostiskere som på den ene siden vil gjøre som de vil, og som ønsker at en kjærlig Gud skal godta alt? Vanskelige og forunderlige deler av Bibelen gir meg et ønske om å grave dypere, finne ledetråder og løsninger, og tilslutt finne ut mer av hva Gud vil med livet mitt. Hadde jeg forkastet det som var vanskelig kunne det fort ende opp med at jeg kastet ut noe som ville gi meg en dypere og mer opplyst forståelse av hvem Gud virkelig er.

Dem, som på den annen side, velger å tro på Bibelen som sannhet, vil finne at den byr på spennende løfter. Johannes Evangelium 8:31-32 sier «Hvis dere blir i mitt ord, … Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» Da jeg valgte å gi livet mitt til Gud, ble jeg mobbet med at nå hadde jeg kastet bort friheten min, og kunne ikke lenger ha det gøy. Jeg ble fortalt at jeg kunne ikke drikke, feste, røyke, eller ligge med hvem jeg ville. Vel, jeg holdt meg borte fra disse tingene, og i ettertid har jeg funnet at hvis jeg hadde hengitt meg til ungdommens lyster, hadde jeg virkelig mistet friheten min. I dag er jeg fortsatt fri til å gjøre alt dette, men velger likevel å la det være. Mens de som mobbet meg er bundet av alkoholen, av tobakken, av løse forhold, og så videre. Disse personene trodde de var fri, mens de egentlig bandt seg til handlinger som tok bort frihetene deres. De er i dag ikke fri til å velge bort lastene sine. Rådet som ble gitt i 1 Korinterbrev 10:23 gir mening når det sier «Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp.»

og meg i livene våre i dag. I Johannes 5:39 sier Jesus: «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!» Jesus er hovedpersonen i hele Bibelen. Av alle mennesker gjennom hele verdenshistorien har ingen hatt større innflytelse enn han. Så når Jesus sier «jeg er veien, sannheten og livet» oppfordres vi til å tro ham på hans ord. Forkaster man Bibelen blir man overlatt til sin egen viten og vilje. For noen kan dette kanskje virke rett, men Bibelen forteller oss i Ordspråkene 14:12 at «en vei som synes å være den rette, kan likevel ende i døden.» Men for den som har mage til å stole på noe annet enn seg selv er Bibelen en spennende bok som allerede har vist mange at den motstår tidens skeptisisme. Tro det eller ei.

Bibelens ord er til hjelp for livene våre i dag og for tiden som ligger foran oss. 2 Timoteus 3:16-17 lover rettledning, slik at mennesket skal bli satt i stand til å gjøre rett. Men Bibelen gir oss mer enn gode råd; den lover oss evig liv i Johannes 5:39. Dette er et av de flotteste av alle argumentene om Bibelen; at den viser oss Jesus Kristus hvem han var og hva han kan gjøre for deg

side 9

Adventisthistorie

Misjon i 150 år Syvendedags Adventistsamfunnet feirer 150 år i misjonens tjeneste. Foto: Colourbox

illerittene trodde fullt og fast på at Jesus Kristus skulle komme tilbake til jorden for andre gang den 22. oktober 1844. Da det ikke skjedde, ble mange milleritter desillusjonerte og mistet troen på en bokstavelig gjenkomst, men andre fordypet seg i Bibelen for å finne hvor de hadde tatt feil. De neste 15 årene holdt tidligere milleritter en serie bibelkonferanser hvor de identifiserte en rekke bibelske sannheter som var glemt siden den første kristne menighet. De viktigste trospunktene deres var: 1. At Kristi gjenkomst er nært forestående. Den vil være bokstavelig, ikke metaforisk. Hele verden skal se den. 2. At den syvende dag, lørdag, ikke søndag, er Guds sabbat, og vår plikt til å holde den varer evig. 3. At Gud ikke piner syndere i all evighet, men at de døde «sover» til Jesu annet komme og den siste dom. 4. At Kristus tjenestegjør i den himmelske helligdom, for å gjøre en endelig forsoning for alle som kunne ha nytte av hans midlertjeneste, og på denne måten rense helligdommen. 5. At i de siste dager vil kristne bli fristet til frafall, men en liten «levning» av trofaste troende kaller dem tilbake til guddommelig sannhet – den «tredje engels budskap» i Åpenbaringen 14. 6. At ett av kjennetegnene på levningen var en fornyelse av det profetiske embete.

side 10 / tidens tale / mai 2013

En av lederne for de tidligere milleritter på denne tiden var en ung kvinne som het Ellen G. White, som, i forlengelsen av det sjette punktet, var anerkjent som en profet, inspirert av Gud. Disse overbevisningene utviklet seg gradvis. På 1850-tallet fantes det ikke noe Syvendedags Adventistsamfunn - bare små grupper spredt over hele det nordlige USA, som hadde felles overbevisning, men som ikke engang hadde et eget navn. Det var imidlertid noen, som James White, som identifiserte seg som «den store adventbevegelsen», mens andre brukte begrepet «sabbatsholdende adventister». Inspirert av Jesu misjonsbefaling: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler», erkjente imidlertid disse syvendedags sabbatariske adventistene etter hvert at de måtte skape en formell organisasjon, slik at de kunne forkynne den tredje engels budskap på en mer effektiv måte og samtidig nå ut til flere. En viktig beslutning ble tatt av en samling delegater fra hele Nord-Amerika 1. oktober 1860, der de ble enige om å «ta navnet Syvendedags Adventistsamfunnet». På et nytt møte den 20.-21. mai, 1863, dannet delegatene fra alle de amerikanske statene som hadde syvendedags adventistmenigheter «Syvendedags Adventistsamfunnets Generalkonferens» - en organisert trosbevegelse med fokus på misjon og på å forkynne gode nyheter om en Gud som skapte oss, levde blant oss, døde for oss, og forløste oss.

Inspirasjon fra menighetens grunnleggere Når vi tenker på de som grunnla Syvendedags Adventistsamfunnet ser vi for oss de middelaldrende mennene som vi finner på gamle fotografier. Vi er ofte ikke klar over hvor ulike de var - i alder, kjønn og etnisitet. I løpet av de første formative årene til bevegelsen, var lederne for det meste unge i slutten av tenårene, 20-årene og 30-årene. Under den store skuffelse i 1844, var James White 23, Ellen White og Annie Smith var 16, John N. Andrews var 15, og Minerva Loughborough ikke fylt 15. Uriah Smith og John N. Loughborough (brødrene til Annie og Minerva) var bare 13, og George I. Butler var bare 10 år. Likevel var det disse unge menn og kvinner, hjulpet av eldre statsmenn som Joseph Bates (52 år i 1844), som tok føringen i bibelkonferansene på slutten 1840-tallet og 1850-tallet, da det som skulle bli kjernepunktene i Adventistsamfunnets troslære ble diskutert, debattert og vedtatt. Det var disse unge menneskene som ga ut en rekke pamfletter, som på overbevisende måte beskrev deres nye tro, samt magasinet «The Advent Review and Sabbath Herald» (dagens Adventist Review), som bandt alle de troende sammen, og som gjorde det mulig å grunnlegge bevegelsen. Det var de som ledet arbeidet med å forvandle et nettverk av små grupper av troende til en organisasjon som ville forene alle syvendedags adventister og etablere en plattform for misjonsarbeid.

De fleste av ungdommene i 1850-årene ga ledelse til menigheten i 1880-årene, og noen helt inn i det tjuende århundre. Selv om kun menn deltok på den opprinnelige generalkonferensen i 1863, var kvinner fremtredende blant de første medlemmene av den nyopprettede trosbevegelsen. I tillegg til Ellen White, var det Minerva Chapman, en sentral skikkelse i den første forlagsvirksomheten, og som senere ble kasserer for Generalkonferansen, Maud Sisley Boyd, som ble en av menighetens første misjonærer til Europa, Sør-Afrika og Australia, og Nellie Druillard, en av de første misjonærene til Afrika, en innflytelsesrik pedagog og helsereformator. Også blant de første medlemmene av Syvendedags Adventistsamfunnet i 1863 var Hardys, en fremtredende afrikansk-amerikansk familie. I dag ser vi bilder av menighetens pionerer fra senere i livet. Ansiktene er merket av belastningen fra å slite mot alle odds. Det er lett å glemme at de skapte Adventistsamfunnet da de fortsatt var i 20-årene og 30-årene. Det er også enkelt å glemme at selv om de ikke ordinerte kvinner til forkynnergjerningen, fikk kvinnene viktige lederroller. Og det er for lite kjent at ikke bare var de fleste adventistene i 1850 glødende motstandere av slaveriet, men også at i slutten av det nittende århundre, da afrikansk-amerikanere og kinesere var degradert til annenrangs borgere over hele USA, ordinerte Syvendedags Adventistsamfunnet dem til pastorer og betrodde dem viktig misjonsarbeidet.

Det amerikanske samfunnet på den tiden verdsatte i liten grad ungdom, og marginaliserte kvinner og etniske minoriteter. Videre var Syvendedags Adventistsamfunnets doktriner upopulære blant ledende teologer. Hvor kom frimodigheten fra til å trosse både sosiale konvensjoner og den generelle konsensus blant ledende teologer? Syvendedags adventister ble inspirert av sin kjærlighet til Jesus og troen på hans snare gjenkomst, av tillit til guddommelige profetier, og at profetiens ånd kom til uttrykk i Ellen White. Følgelig var de villige til å våge noe. Selv om de før 1874 ikke forstod at de måtte sende misjonærer utenlands, skjønte de på det tidspunktet at det var nødvendig å forplikte seg til et verdensomspennende oppdrag for å oppfylle misjonsbefalingen. De forsøkte ikke bare å reformere teologi, men også livsstil, samt fremme radikale helsereformer og prioritere utdanning. De forkynte profetiske sannheter, men ønsket også å gjøre menn og kvinner hele her og nå. For å oppnå dette, arbeidet menigheten de første 50 årene i store byer og blant folk i alle språk og sosiale klasser, inspirert av Jesu eksempel, som, slik Ellen White beskrev det, «blandet seg med mennesker som en som ønsket at de skulle ha det godt. Han viste dem sin sympati, fylte deres behov og vant deres tillit. Så bød han dem: ‘Følg meg.’» (Helse og livsglede, side 104).

I dag ser vi bilder av menighetens pionerer fra senere i livet.

side 11

Kirkelandskap

Finnes det hĂĽp for Den romersk katolske kirke? Han vasker fĂ¸ttene til kvinnelige fanger, tar bussen i stedet for limousin og vil heller bo i en liten gjesteleilighet enn i Vatikanets over store paveleilighet. Innevarsler den nye paven en fornyelse av en kirke med store problemer? Tekst: Atle Haugen /

side 12 / tidens tale / mai 2013

Foto: Colourbox

Xx Kjell Tveter

elv om man er dypt forankret i protestantismen og dens røtter i reformasjonen på 1500-tallet, er det mye å beundre og la seg imponere over ved Den katolske kirke. Da tenker jeg ikke først og fremst på katedralene, kunsten, seremoniene og den bemerkelsesverdige politiske innflytelsen dette kirkesamfunnet har maktet å skaffe seg. For alt dette har også en bakside, vet vi fra historien: Peterskirken ble bygget av midler fra avlatshandelen. Løfter om å slippe lettere fra skjærsildens flammer fikk fattigfolk til å punge ut av midler de allerede hadde for lite av. Kirkens makt har ført til uhyrlige overgrep mot annerledes troende. Seremoniene og den ytre prakten har overskygget moralsk og økonomisk korrupsjon og teologisk selvtekt til dogmer som Bibelen ikke gir støtte til. Like fullt er kirken blitt stående. Mens mange kristne har latt seg påvirke av tidens sekulære strømninger i spørsmål som f.eks. abort og homoseksualitet, har pavene vært forbilledlig klare og sterke talsmenn for et bibelsk basert menneskeverd. Det stormer rundt kirkens krav til sølibatet, mannlige prester. Kirkens nei til prevensjon er heller ikke et standpunkt som gir økt popularitet i meningsmålingene. Like fullt står kirken fast på sitt og har ikke forandret seg vesentlig siden Middelalderen, på tross av det mange ser som en «reformasjon» som ble gjennomført av Det annet Vatikankonsil på begynnelsen av 1960-tallet under Pave Johannes XXIII. Da Sovjetunionen og de kommunistiske landene i Øst-Europa knakk sammen, stod Pave Johannes Paul II fram solidarisk med streikende gruvearbeidere i Polen og bidro til meglinger og kontakt med de berørte parter i konfliktene. Paven stod fram som en moralsk kraft i en sekulær verden, uavhengig av de rådende makter i det politiske landskapet. Det er også verdt å anerkjenne. Gjennom historien har katolske nonner og munker nedlagt en stor uegennyttig innsats i utbredelsen av evangeliet og kampen for verdens fattige og lidende. Folk som «Mor Theresa» var selve symbolet på dette, men liknende innsats utføres daglig rundt om i verdens fattige land. Ingen har heller flere skoler og høyskoler i verden enn katolikkene som satser tungt på utdanning. Uegennyttig innsats er alltid verdt å beundre og sette pris på. Den katolske kirke vokser eksplosivt i Norge. Arbeidsinnvandring og flyktninger fra land hvor katolisismen er dominerende religion, har ført til en fordobling av medlemstallet her i landet på få år. Men i Norge har vi også sette hvordan vestlige intellektuelle lar seg tiltrekke av katolisismen. Det virker som om de opplever at den katolske kirken gir større rom for undring og spørsmål uten svar enn protestantismen gjør. Det er litt av et paradoks tatt i betraktning av at ingen kirke er mer absolutt og urokkelig i sine doktriner enn nettopp den katolske. For Den katolske kirke skal ikke beskyldes for å vingle i hva den står for.

side 13

samfunn

I en omskiftelig verden som aldri har vært mer kaotisk, er det beundringsverdig å holde fast på sine røtter og sin identitet i den grad som Den katolske kirke gjør. Krise Samtidig ser vi tydelig at nettopp kravet på autoritet og urokkelige institusjoner også gjør kirken sårbar i en verden som krever åpenhet og innsyn. Avsløringene av omfattende seksuelle overgrep i land etter land, tvilsomme økonomiske disposisjoner og avsløringene av intriger og maktkamp i Vatikanet, har utvilsomt skadet kirkens omdømme. En rekke biskoper og prester har måttet forlate sine poster for å ha fortiet sannheten eller er selv blitt avs0lørt som overgripere. Bispedømmer har gått konkurs og kirkens moralske kapital har sunket til et lavmål. Medlemsflukt og tomme kirker i flere land i vesten har fulgt i skandalenes kjølvann. Flere har mer enn antydet at den overraskende avgangen til den aldrende pave Benedikt VI, henger sammen med at krisene var blitt for omfattende og for nærgående for Vatikanet til at han kunne makte å møte kritikken og anklagene. Pave Frans: Nytt håp? De siste månedene og ukene har imidlertid gitt kirken en ny pave og nyhetsfokus på helt andre ting enn alle krisene. Valget av jesuitten Jorge Mario Bergoglio som n y pave, tok de aller fleste kommentatorer på senga. Det har også en del av hans første taler og handlinger gjort. Finnes det likevel håp for den gamle «Moderkirken»? Pavens offisielle tittel er primært «Biskop av Roma, Kristi vikar». På de mange inskripsjonene på Romas kirker og skulpturer, ser vi også at han gjennom historien har tatt på seg oppgaven å være «Pontifex Maximus», den største av alle brobyggere mellom himmelen og jorden. Den rollen har han tatt med seg fra den førkristne romerske religionen og keisertidens despoter. Det er med andre ord store sko han skal fylle! Som yppersteprest, keiser og Jesu vikar må han forvente å bli eksponert og vurdert for alt han gjør.

side 14 / tidens tale / mai 2013

De siste månedene og ukene har imidlertid gitt kirken en ny pave og nyhetsfokus på helt andre ting enn alle krisene. Atle Haugen

Og det er han blitt! Pave Frans snakker om nytt fokus på å være kirke for de fattige og undertrykte. Han oppretter et råd som skal feie gjennom Vatikanets irrganger slik Jesus renset Tempelplassen håper mange. Han møter folk direkte i stedet for fra Pavebilen. Han løfter frem og klemmer små barn, også handikappede. I stedet for å vaske kardinalenes føtter Skjærtorsdag, vasket han føttene til kvinnelige innsatte i et Romersk fengsel. Han har løftet frem og snakket varmt om kvinnenes viktige rolle i kirken. Alt dette forteller nyhetsmediene oss i håpefulle overskrifter og artikler. Men er en sympatisk pave tilstrekkelig for å gi håp for en kirke som ikke har forandret seg stort siden Luther og de andre reformatorene påpekte dens arroganse og manglende samsvar med Ham dens leder sier han er vikar for? Kan en Jesuitt bringe håp? Pave Frans er Jesuitt. I betydningen etterfølger av Jesus, høres det håpefullt ut. Men så enkel er ikke historien til Jesuittene. Denne presteordenen har ofte vært kontroversiell i kirken. Ignatius Lojola grunnla ordenen i 1534 som en misjons- og reformasjonsbevegelse. Jesuitter har vært modige og ivrige misjonærer. Bl.a. var det jesuitter som først brakte kristendommen til Kina og Japan. Mer kjent har de nok blitt som pavens frontsoldater som ikke skydde noen midler i å forsvare og utbre den katolske tro og kirke og bekjempe det den så som avvik fra den rette lære. Særlig gjorde de seg bemerket i motreformasjonen på 1540-60 tallet som ble anlagt for å bekjempe Luther og hans medarbeidere. Dette ser man tydelige spor av fremdeles når man besøker deres hovedkirke i Roma. Il Gesu er en overdådig utsmykket kirke som skal demonstrere katolisismens overlegenhet over protestantene. Relieff på veggen viser hvordan protestantene trampes ned og sendes til helvete av ivrige sannhetskjempende jesuitter! Det er denne kampgløden og deres til tider svært offensive politiske metoder som

har gjort dem upopulære. Paven forbød faktisk ordenen fra 1773 til 1814. Noe også Norges Grunnlov fra 1814 gjorde: «Jesuitter har ikke adgang til riket». Først i 1956 ble denne paragrafen opphevet! I dag er de kjent som en intellektuell orden som driver universiteter og høyskoler. De har også vært med på å utforme Frigjøringsteologien som vokste frem i Sør-Amerika. Den legger vekt på rettferdighet, likeverd og frihet fra undertrykkelse og har elementer av marxisme i seg. Derfor er den blitt omfavnet av de fattige men kraftig fordømt av de to siste pavene. Pave Frans later til å være vel ansett som fattige og undertryktes forsvarer i sitt hjemland Argentina. Hans første handlinger som pave styrker dette inntrykket. Kanskje vil han lykkes i snu det negative omdømmet kirken har slitt med i det siste? Protestantisme fortsatt nødvendig På tross av positive tendenser og beundring for flere sider av Den katolske kirkes virke i verden, blir like fullt Luther og de andre reformatorenes anklager mot kirken stående. Kirken stiller seg fremdeles mellom mennesker og Gud gjennom skriftemål, nattverdspraksis og helgendyrkelse. Jesu mor står ofte i veien for Frelseren selv. Noe også hans «vikar» gjør. Ved å gjøre krav på ufeilbarlighet i lærespørsmål uttalt «Ex Cathedra», fra stolen (Peters), påberoper han seg guddommelige egenskaper. Selv om det ikke skjer ofte, er det like fullt alvorlig. For hvem andre enn Gud kjenner sannheten fullt ut? Sist gang paven benyttet dette kravet til autoritet var i 1950 da paven erklærte Marias himmelfart som katolsk dogme. Noe det ikke finnes dekning for i Bibelen. Både dogmene om Maria, helgenlæren og læren om skjærsilden og hva som venter oss når vi dør, bygger på den grunnleggende ubibelske læren om et dualistisk menneskesyn, at vi består av kropp og sjel. Denne tanken bygger på slangens løgn til Eva om at «Dere skal slett ikke dø». Dermed er sjelen udødelig og lever videre når kroppen dør. Da følger at den må befinne seg et sted og dermed har vi hele arsenalet av helgener i himmelen et sted. Dermed er kontakt med dem en mulighet, noe Bibelen tar sterk avstand fra. Konsekvensene av denne læren er svært omfattende og utfordrer Bibelens bilde av en allmektig og tilgjengelig Gud. Det samme gjør endringen av hviledagen fra Skaperens sabbat til solgudens søndag. Behovene for en bibelsk reformasjon av Den katolske kirke er i høyeste grad tydelige for den som leser Guds ord. Det eneste håpet Men det finnes håp for «Moderkirken»! På en av mine etter hvert mange turer til Roma med elever, møtte jeg i 2009 en helt annen side av Den katolske kirke. Store plakater, løpesedler vi fikk i hånden overalt hvor vi gikk, grupper av ungdommer med frimodige vitnesbyrd på byens torg og samlingsplassser og fremfor alt en stor scene på selveste Piazza Navona, Romas «storstue», formidlet ett budskap: «GESU al Centro», Jesus i sentrum. Det de formidlet sto langt fra Vatikanets pomp og prakt. En av ungdommene jeg snakket med ristet oppgitt på hodet da jeg spurte litt om paven, og katedralene og det kirken utstrålte. Det hadde han lite til overs for. Det var Jesus som var viktig for ham! Hvis Jesus blir viktigere enn hans «vikar» paven, hans mor Maria og hans disipler helgenene, finnes det håp også for Den katolske kirke. Vil jesuitten Frans makte den oppgaven? Da må han begynne med å si fra seg sin tittel som Jesu vikar. Så reformvillig er han og kirken neppe.

side 15

bibel

Hva er Guds rike? Her og nå og i framtiden Tekst: Vidar Hovden / Foto: Colourbox

uds rike var et hovedtema i Jesu forkynnelse – både i ord og gjerninger. Men hva var det han forsøkte å si og hva var det han hadde i tanke? Historisk tilbakeblikk I fagteologien spiller begrepet «Guds rike» en heller beskjeden rolle fram til 1880-tallet, da Herman Ritschl på mange måter brakte det inn i den teologiske manesjen igjen. Han oppfattet «Guds rike» som «Guds kongsmakt, som utøves gjennom hans kirke på jorden»1, en tanke som har hatt stor innflytelse på både teologi og praksis i den kristne menigheten siden2. Andre, som f.eks. den liberale teologen Adolph von Harnack (1851-1930), hadde en mer individualistisk tilnærming og tenkte seg Guds rike som «en stille, mektig Guds kraft i menneskelivet»3.

side 16 / tidens tale / mai 2013

En slags motpol til denne tenkningen som fokuserer på Guds rike som en størrelse her og nå, finner vi f.eks. hos Johannes Weis (18631914) og Albert Schweitzer (1875-1965), som framholdt at for å forstå hva Jesus mente med «Guds rike», må vi gå tilbake til Jesu samtid. Jesus var en slags jødisk apokalyptisk «endetidsprofet», mente de, som gikk rundt og trodde og talte om verdens ende. At «Guds rike var nær» (eks. Markus 1:14-15) innebar at Guds endelige inngripen overfor «verdens riker», var like rundt hjørnet. Men som kjent kom ikke verdens ende, og Jesus blir stående igjen som en slags religiøs fanatiker, som i bunn og grunn ikke visste hva han snakket om. Andre, f.eks. Rudolf Bultmann (1884-1976), forsøkte å kombinere kunnskapen om den jødisk-apokalyptiske historiske sammenhengen til Jesus med eksistensialisme4. «Guds rike er nær» - uttalelsene til Jesus blir dermed tolket inn i den enkeltes «eksistensielle endetid», enkeltmenneskets eksistensielle skjebnesvalg. Charles H. Dodd (1884-1973) tok også den apokalyptiske sammenhengen til Jesus på alvor, men tolker de samtidsnære uttalelsene til Jesus som symboler på den transcendente virkeligheten. I Jesus har vi fått kontakt med det hinsidige, den andre siden. På mange måter ser vi trekk av Platons dualisme og idealisme.

Den store fortellingen De siste tiårene har vi sett en ny giv i forskningsmiljøene for å forstå hvem Jesus var og sa, og hva det kan bety i dag. For det første har vi hatt et enormt tilfang av kunnskap om Jesu samtid, både gjennom utgravninger og funn av diverse samtidstekster. For det andre har det vært en åpenhet og dialog mellom ulike forskningsmiljøer, der både kristne, jødiske og sekulære forskere samarbeider. Nye vitenskaper som sosiologi og antropologi, har også bidratt med innsikt i å forstå jøden Jesus. Men den kanskje mest interessante trenden de siste tiårene er den fornyede interessen til å forstå de forskjellige bøkene i Bibelen som en sammenhengende fortelling, og Jesus og det han sa som en integrert del av den. Det åpner opp for nye og svært spennende perspektiver på hva Jesus kan ha ment med begrepet «Guds rike». Bibelen er den betagende fortellingen om Gud Skaperen som i tidenes morgen frambrakte himmelen og jorden ut av «øde og tomhet»5. Det er en uendelig vakker verden fylt til randen av det gode. Det yrer og lever over alt. Det råder orden og harmoni. Gud konkluderer med at det hele er «svært godt» (1 Mosebok 1:31), og setter menneskene til å regjere over og ta vare på denne verdenen på vegne av seg selv, (1 Mosebok 1:28; 2:15).

Men menneskene gjør opprør mot Gud. De vil gjøre ting på sin egen måte. De tviler på Guds godhet og mistenker Gud for å holde dem nede i uvitenhet, (1 Mosebok 3:1-7). De bytter ut Gud som den rettmessige Kongen over skaperverket, med seg selv. Vår verden går fra å være en del av Guds rike til å bli et menneskenes rike. Det varer ikke lenge før Guds opprinnelige gode verden fylles av ondskap og kaos, (1 Mosebok 4:1-8; 6:5). Urettferdighet, undertrykkelse, konflikter og grådighet rår der Gud hadde tenkt rettferdighet, tjenerskap, harmoni og uselviskhet. Men Gud blir ikke fornærmet og går sin vei. Han forkaster aldri Jorden. Eller menneskene. Den bibelske fortellingen er fortellingen, i all sin ufullkommenhet og villskap, om hvordan Gud Skaperen vil ha oss tilbake. Om hans besettende drøm og plan for å gjenreise menneskene og verden. Til det vi var ment til å være. Til å lege alt det brutte. Rikets konge Hele Det gamle testamente er gjennomsyret av løftet, ja, håpet, om at en dag vil Gud sende Kongen, Messias, for å gjenopprette harmonien i verden (Jesaja 35:1-10; 42:1-9 etc.), en som kommer de opprørske menneskene i møte med tilgivelse og forsoning, og stryker ut all urett, (Jesaja 53:1-12). En konge som ikke er opptatt av sin egen posisjon og makt, men som reiser opp de nedtrykte, og gir retten til de urettferdig behandlede, (Jesaja 11:1-5). En konge som vil og kan snu dødskreftene i verden til livskrefter, (Jesaja 61:12). Som Gud fortalte stamfaren Abraham: en gang vil han bringe velsignelse til den verden, som etter menneskets opprør mot sin Skaper, kom til å preges av forbannelse, (1 Mosebok 12:1-3).

Men Gud blir ikke fornærmet og går sin vei. Han forkaster aldri Jorden. Eller menneskene. Vidar Hovden

side 17

bibel

Evangeliene og resten av Det nye testamente er klare på at Jesus er denne kongen; verdens gjeninnsatte Konge og Herre6. Når Jesus begynner sin offentlige virksomhet, opptrer han med en enorm myndighet7. Han truer stormens bølger til å legge seg (Lukas 8:22-25), og reiser opp de syke, (Matteus 4:23). Han utfordrer de mektige i samfunnet mer enn en gang (Matteus 23:13-26; Johannes 19:11, etc.), river ned skiller (Matteus 9:9-13; sml. Galaterne 3:28), og kaster ut onde ånder, (Markus 5:1-13). Han stiller seg opp på et fjell og gir sin «nye lov», som en ny Moses (Matteus 5-7). Han påtar seg funksjonen til selveste tempelet, nasjonalhelligdommen, med å være selve gudsnærværet8 og tilgi synder, (Lukas 5:21). Han reiser til og med mennesker opp fra de døde, (Johannes 11:25-44). «Hvorfor skjer alle disse tingene?», spurte folk når de så og hørte det Jesus sa og gjorde? Og svaret var: fordi Guds rike er nær, (Lukas 10:9). Guds frelsende gjenreisningshandlinger utspant seg i mikroskala rund Jesus. Man kunne ane konturene av en ny verdensorden. En sus av vår midt i vinteren. Ved Jesus er «den kommende verdens krefter» (Hebreerne 6:4-5), sluppet løs i verden, krefter som en dag skal føre til dens endelige gjenreisning, (Åpenbaringen 21:1-5; 2 Peter 3:13; Apostlenes gjerninger 3:19-21). Gudsriket vokser Guds rike vil begynne i det umerkelige, sa Jesus, som et lite sennepsfrø eller en liten

surdeig, (Matteus 13:31-35). Til å begynne med merker man nesten ikke at verden invaderes av kjærlighetens krefter innenfra – i menneskehjerter og i fellesskap som er tent av gudsrikevisjonen. En dag skal de fullstendig fylle verden og menneskene som velger å bo der. Men det vil også være «ugress i åkeren», advarer Jesus. Krefter som står dette imot og som vil kvele Guds gode hvete, like inntil slutten, (Matteus 13:24-30). Etter at Jesus fòr til himmelen, etterlot han sine disipler, menigheten, til å være redskaper for dette riket, mennesker som demonstrerer den kommende verden i sine fellesskap. Som lærer mennesker opp i gudsrikeslivet og tenner visjonen om Guds kommende verden i nye mennesker. Det er mennesker som ber med hele sitt vesen, den bønnen som Jesus lærte dem: «la ditt rike komme, la din vilje skje på jorden, som i himmelen». De ber og lever den bønnen, helt til den dagen da vi er tilbake til begynnelsen, og Skaperen skaper en «ny himmel og en ny jord», da «… han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte», (Åpenbaringen 21:1-5). Da skal vi skjønne fullt ut hva Guds rike virkelig handler om. Men foreløpig er fortellingen om Guds rike ufullendt. Og vi inviteres alle til å ta del i den. Alle inviteres vi til å følge den oppstandne Jesus gjennom den nåværende verden og like inn i den nye. Den verden alle egentlig drømmer om.

1 Hans Kvalbein, Jesus – Hva ville han? Hvem var han? (Lunde Forlag, 2008), s.77. 2 Det gjelder særlig i den innflytelsesrike «Social Gospel» - bevegelsen i Nord Amerika, som på slutten av 1800tallet og fram til den store depresjonen i 1929, forsøkte å gi en kristen respons på de sosiale omveltningene på denne tiden, med å anvende kristen etikk på sosiale onder. Man ville fremme Guds rike på jorden ved å jobbe for demokrati, bedre levevilkår for mennesker etc. Flere av dem tenkte seg også at Jesus ikke kunne komme tilbake, før vi mennesker hadde ryddet opp den sosiale nøden. 3K valbein, s.77. 4F ilosofisk tankeretning som betoner menneskets liv og eksistens, med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter. 51 Mosebok 1:1-2. Uttrykket er oversatt fra et komplisert hebraisk uttrykk som i bunn og grunn betyr kaos. 6 Eks. Filipperne 2:5-11; Matteus 28:18-20, etc. Vi er vant til å tenke på dette som en religiøs tittel, men for Jesu samtid var Herre (Kyrios) først og fremst tittelen for keiseren i Roma, lederen for verdens supermakt, Romerriket. 7 En fascinerende beskrivelse av dette finnes i N.T. Wright, Simply Jesus (SPCK Publishing, 2011), s. 3-9. 8 I Det gamle testamente var tempelet det stedet hvor Gud bodde (2 Mosebok 40:34; 2 Krønikebok 36:14 etc.). Jesus identifiseres som det nye tempelet i Det nye testamente (Johannes 2:19-22). Johannes sier om Jesus at han «tok bolig i blant oss», en direkte allusjon til tempelet. Gud bodde blant oss i mennesket Jesus.

side 18 / tidens tale / mai 2013

Informasjon om helse – som du kan stole på!

9 utgaver á 52 sider spekket med interessante artikler, reportasjer og intervjuer!

Kun 388 kroner for ett år Ring 32 16 15 60 eller les mer på www.norbok.no

KRISTENLIV

Å se Guds ledelse Livets mange kriser kan få oss til å tvile på Guds ledelse. Her er noen tips om hvordan du kan se hans vilje for deg. Tekst: Esther Bailey /

Foto: Colourbox

e fleste lurer vel fra tid til annen på hva Gud vil de skal gjøre. Moses hadde det lett, det vil si i å oppdage Guds vilje. Da Gud kalte, kunne den stotrende rømling neppe unngå å høre den øredøvende stemmen som kom fra den brennende busken. Å lede israelittene ut av Egypt var atskillig vanskeligere, og en helt annen sak. Da Gud skulle kalle apostelen Paulus brukte han lignende metoder. Et blendende lysglimt slo ham i bakken. Men Saulus av Tarsus (Paulus sitt navn på den tiden) fikk tydelig beskjed. På veien inn til Damaskus lå han blind på bakken, mens Jesus ba ham å reise seg og «gå inn i byen. Der vil noen si deg hva du skal gjøre» (Apostlenes gjerninger 9:6). I byen fortalte en tilreisende som het Ananias at Gud hadde bedt ham om å fortelle Paulus at han hadde «utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (vers 15). Kort sagt ville Gud at Paulus skulle snu seg 180 grader og slå seg sammen med de kristne han hadde forfulgt. Men så var det deg. Siden Gud ikke taler til deg på en like dramatisk måte kan det synes som at han vil du skal finne ut av det på egen hånd. Men så viser det seg likevel at du ikke er overlatt til deg selv. Du skjønner, både Den Hellige Ånd og Bibelen er der for deg. Det viktigste først Gud vil at du skal motta frelsen som en fantastisk gave. «Han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Peter 3:9). Før verden ble skapt hadde han hele frelsesplanen klar, og da tenkte han på deg. Da Jesus var her på jorden, holdt han ut med både lidelser, og separasjon fra sin Far da han hang på korset, og han bar vekten av hele menneskehetens synd, slik at han fritt kunne tilby deg tilgivelsens gave. Når du tar imot Jesus som din personlige frelser får du muligheten til å nyte et livslangt forhold til Gud.

side 20 / tidens tale / mai 2013

Mens du venter på at livets mysterier utfolder seg, kan du øve på et bestemt aspekt av Guds vilje og samtidig forøke din lykke. Esther Bailey

Kristi Ånd som bor i deg vil snakke med deg når du trenger veiledning. I all sin enkelhet kan det være slike ting som å: • Skrive et hyggelig kort til en venn som har det tøft. • Be om unnskyldning fordi du snakket skarpt til en kollega. • Holde deg litt på avstand gjengen på jobb når de bruker blasfemisk og uanstendig språk. Du kan også finne ut mye om Guds vilje gjennom din egen samvittighet. Lytt til Gud For at samvittigheten din skal være pålitelig, må den fôres med riktig informasjon, akkurat som en datamaskin. Gud garanterer at alt som står i Bibelen har autentisitet. Skriftens absolutte sannhet gjelder for alle. Vilkårene for Guds generelle vilje er akkurat de samme for deg som for alle andre. Hvis du virkelig vil vite hva Guds vilje er må du stadig utforske Bibelen. I tillegg til den daglige bibellesningen er det lurt å lære vers og avsnitt utenat. Hvis du har en dårlig dag, kan et oppløftende vers dukke opp i hodet ditt. Et annen kan kanskje hjelpe deg å motstå fristelser. Tenk på bibelordene som er lagret i minnet ditt som en slags åndelige bankkonto. Hva med de gangene du trenger spesifikke instruksjoner? La oss si du trenger å vite om Gud vil at du skal flytte utenlands og ta imot en jobb du har blitt tilbudt. Dessverre har ikke Bibelen noen bøker eller avsnitt som gir denne typen undervisning til bestemte personer. I saker der Bibelen ikke har spesifikk informasjon bør du uansett følge bibelske prinsipper. Gud bryr seg kanskje ikke om du bor i Oslo eller i Ålsund, men han vil at du skal undersøke hva som trekker deg til hvert sted. Tenker du deg til bedriftens Oslo-avdeling fordi det er en attraktiv kvinne der som du har utviklet et forhold til? Ikke dra dit! Foretrekker du å flytte til Ålesund for å unngå en ubetalt gjeld? Ikke tenk på det engang! På den annen side er det greit å seriøst vurdere å flytte nærmere dine aldrende foreldre eller flytte til et sted som gir utdanningsmuligheter som er utilgjengelig der du bor nå. Paulus sier at «hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!» (1 Korinter 10:31). Når du har flere valgmuligheter, tenk på hvor du kan gjøre mest for Guds rike. Hvis du prioriterer det svaret framfor penger eller personlig vinning, vil du sannsynligvis oppdage Guds vilje. Yrkesvalg Mye av livet ditt dreier seg om arbeidet ditt. Enten du søker din første jobb eller tenker på å skifte karriere, kan du ikke forvent en stemme

fra noen brennende busk. Og selv om dine karrierevalg ikke styres av blendende lys, er det ikke slik at Gud ikke bryr seg. Han gir deg frihet til å velge. Salmisten skrev: «For du [Gud] har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv» (Salme 139:13). Gud ga deg evner for å bruke dem. Hans vilje er at du gjør den beste bruk av dem. Det som teller er at du velger en karriere som tillater deg å gi ham mest ære. Hvis følelsene trekker deg i en bestemt retning (og dette begrenser seg ikke til arbeid), finnes det andre ting du kan gjøre: • Be mye om det. • Be om råd fra din pastor eller en mentor. • Se etter muligheter som åpner seg eller lukker seg, som kan bekrefte Guds ledelse. «Dine ører skal høre dette ordet bak deg: ‘Dette er veien, gå på den!’ når du vil til høyre eller til venstre» (Jesaja 30:21). En viktig nøkkel Mens du venter på at livets mysterier utfolder seg, kan du øve på et bestemt aspekt av Guds vilje og samtidig forøke din lykke. Det kalles takksigelse. Paulus sa: «takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus» (1 Tessaloniker 5:18). Et takknemlig hjerte fortrenger nedtrykthet. La oss si at du mistet jobben. Det vil neppe begeistre deg, men du har fortsatt grunn til å være takknemlig. Du kan finne måter å klare deg med mindre. Mellom jobbintervjuer vil du ha mer tid å tilbringe med barna og styrke båndene til dem. En oppsigelse kan gi anledning til å lære noe nytt som vil åpne opp flere karrieremulighet. I enhver situasjon kan du finne måter å være takknemlig. Paulus sa at «alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje» (Romerne 8:28). Du trenger ikke bli frustrert dersom Guds vilje for deg ikke følges av dramatiske fakter. Praktiser alt du lærer i Bibelen. Når du har fulgt Guds ledelse så langt du kan se, kan du forvente videre ledelse. Be over alle valgalternativene og vær åpen for nye ideer. Søk råd når du vurderer de mulighetene som kommer din vei. Tenk gjennom hvordan du best kan tjene Gud før du tar store beslutninger. Gjøre alt dette med et takknemlig hjerte og du kan være sikker på at du lever i Guds vilje.

side 21

samfunn

Fengsel … Kommer de innsatte til religiøse møter fordi de ikke har annet å gjøre, eller har de et ekte behov? Tekst: Finn Eckhoff / Foto: Colourbox

side 22 / tidens tale / mai 2013

ADX Florence-fengselet i Colorado også kalt «Supermax», bor mannlige fanger som krever det aller største kontrollregimet. CBS News har i programmet «60 minutes» gitt et lite innblikk i hva slags sted dette er: «Supermax er det stedet Amerika sender de fangene som en ønsker å straffe aller hardest – et sted den tidligere fengselsbetjenten Robert Hood beskriver som en renslig utgave av helvete»1. Vi har ikke noe tilsvarende i Norge. Men vi har også her i landet mennesker som samfunnet dømmer til opphold bak lås og slå. Og noen blir satt inn i et fengsel med høyt sikkerhetsnivå, som Ringerike fengsel på vestsiden av Tyrifjorden. Der blir alle nye innsatte i begynnelsen plassert i avdeling A hvor det er eneromavdeling som fengselet kaller det. Det kan nok ikke på noen måte sammenlignes med betongcellene i Supermax hvor Ramzi Yousef, hjernen bak bombeangrepet mot World Trade Center i 1993, må oppholde seg 23 av døgnets timer på en flate som måler 3,3 x 2,1 meter.2 Skulle det i norsk sammenheng være en lovbryter hvor det er nødvendig med særlig strenge sikkerhetstiltak, så har Ringerike fengsel også en avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå med 5 plasser. Ringerike fengsel er et lukket fengsel. Men det er fokus på å hindre isolasjonsskader samt aktivisering av enkeltinnsatte. En av fengselets hovedoppgaver er imidlertid å sikre samfunnet mot overgrep og ny kriminalitet mens den innsatte er i fengselet. På det området er nok tankegangen i norsk og amerikansk fengselsvesen i et hvert fall beslektet. Fangene i Supermax er imidlertid kommet inn for aldri noensinne å slippe ut igjen. Ramzi Yousef soner en dom på 240 år etter at han i 1993 plasserte sprengstoff i garasjen under World Trade Center og forårsaket at seks ble drept (sju, når man regner det ufødte barnet til ett av ofrene) og 1000 såret. I Norge så skal alle fangene ut igjen i samfunnet etter endt soning om de da ikke dømmes til forvaring. Det er kun få som får en slik dom. Det store flertallet straffedømte skal ut og møte vanlige mennesker igjen. Da er spørsmålet om de greier å leve på en slik måte at de ikke kommer tilbake til fengselet?

En gruppe fra Hønefoss Adventkirke ba om tillatelse til å komme på besøk i Ringerike fengsel. De var hjertelig velkommen. Der møtte de en veldig positiv fengselsprest og et antall innsatte som tilsynelatende satte pris på besøket av en gruppe som sang og leste fra Bibelen for dem. Fengselsprest Rolf Martin Synnes som nå er avløst av Terje Salvigsen, kan fortelle at mange av de innsatte møter opp når det arrangeres religiøse/kirkelige møter i fengselet. Er det bare i mangel av noe annet å gjøre? Eller er det for å dekke et indre behov at de møter opp til slike møter? Rolf Martin Synnes forteller at det settes av mye tid i fengselet til samtaler med de innsatte. Avtaleboken hans var fulltegnet hver uke. Kanskje opp mot 40 % av de innsatte ønsker en samtale med fengselspresten. Og samtalene handler som regel om de store spørsmålene i livet. På spørsmål om han noen gang har følt seg truet av noen innsatte, svarer han kategorisk nei. Fengselspresten er totalt fredet. Til ham kan de snakke om alt, og det uten at han går videre med det. Taushetsplikten gjør at hva de enn sier så påvirker det ikke soningsforhold eller andre forhold på en negativ måte. Fengselspresten representerer et lite fristed i en tilværelse som ellers er preget av låste dører, murer og en kontrollert tilværelse. Alle de innsatte er innom fengselspresten når de kommer inn i fengselet. Fengselet som kun tar imot mannlige innsatte, har en kapasitet på 160 personer. 50 % av de innsatte har utenlandsk pass. Og av de 50 % med norsk pass, er kun halvparten etnisk norske. Er vi nordmenn så mye bedre mon tro? Synnes er rask til å peke på betydningen av traumatiske opplevelser som mange innvandrere har gjennomgått og at de tilhører en gruppe som det er spesielt fokus på. Men han trekker fram et annet viktig forhold som han understreker: Her snakker vi om mennesker som har forlatt sitt nettverk av en eller annen grunn. De har ikke lenger den beskyttelsen det er å være omkranset av familie og venner. Synnes minnes at han leste en artikkel i Vårt Land hvor norske emigranter i Chicago var omtalt. For hundre år siden var det et stort innslag av norske immigranter i gjengmiljøet der. Mennesker som hadde forlatt familie og venner i håp om å finne lykken i det lovede land.

En mor og en far, en bror eller en onkel, en venn eller kjent av familien som dukker opp når det er behov for litt råd og hjelp, kan være til uvurderlig hjelp og støtte. Dårlige venner kan rive en ut av en sikker tilværelse. Mange av våre nye landsmenn i dagens Norge har forlatt sine familier og naturlige nettverk. For en hel del av dem har krig og katastrofer av ulik art brutt opp og ødelagt slike nettverk på en eller annen traumatisk måte. Og da kan de verdiene som var selve fundamentet i livet smuldre bort i kampen for å overleve eller i møtet med mennesker som får lov til å dele sin negativ innflytelse med dem. Primærmålgruppen for Ringerike fengsel er varetekts- og langtidsinnsatte. 155 fast ansatte tar seg av den daglige driften av fengselet og de opp til 160 innsatte. Innenfor fengselets murer er det en hel liten verden av funksjoner og aktiviteter presset sammen på et forholdsvis lite område. Her finner du trevareverksted som foruten en rekke andre produkter produserer kjøkken- og badeinnredning. Du finner et mekanisk verksted med moderne og til dels avanserte maskiner som kan produsere en rekke ulike produkter i metall. Innsatte jobber her under kyndig ledelse. Noen sysselsettes i kjøkken og på vaskeri. For den som ønsker å få teoretisk opplæring, er mulighetene mange. Fengselet virksomhetsidé uttrykker at «Gjennom grunnleggende holdninger og handlingsmønstre skal de innsatte møtes med virkemiddel som gir positiv læring». Tanken er at de som har havnet bak murene skal kunne utvikle seg til å bli samfunnsnyttige og respektable borgere igjen. At de skal kunne få den nødvendige ballast som skal til for igjen å kunne leve uten at lovens lange arm skal måtte hente dem inn på nytt. Hvordan er det å møte innsatte som i det ytre framstår som tøffe og hardbarkede menn? Synnes svarer på en måte som kanskje kan overraske. I møtet med fengselspresten hender det ikke så sjelden at tøffe og hardbarkede typer brister i gråt. De ønsker ikke å være i en slik tilværelse som de har havnet i. De gråter i sorg over at livet har gått i stykker for dem. De ønsker så gjerne å leve et helt annet liv. Fengselspresten representer han som sa: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11:28). Men dessverre, vi er alt for dårlige med oppfølging etter at de kommer ut fra soning. De aller fleste kommer tilbake til ny soning, sier Synnes.

1 http://www.cbsnews.com/2100-18560_162-3357727.html 2 http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Han-har-sittet-15-ar-pa-isolat-7123986.html#.UYOjkF44W70 Informasjonen om Ringerike fengsel er i all hovedsak hentet fra fengselets hjemmeside. Fengselsprestene Rolf Martin Skinnes (nå sogneprest i Lindesnes) og Terje Salvigsen er intervjuet av artikkelforfatteren...

side 23

Observert Av: Atle Haugen/ Foto: Colourbox

Gudstro kan hjelpe psykisk syke

Tidlig ultralyd «Når visse egenskaper ved fosteret skal utløse en statlig finansiert jakt, slik som trisomi, er det vanskelig å se hvordan de samme egenskapene skal vurderes som likeverdige etter fødselen. Det blir omtrent som å være rasist på dagtid, men ikke på kveldstid.»

Å tro på Gud kan føre til at psykisk syke har det bedre. Det fremgår av en ny studie som ble publisert av The Journal og Affective Disorders. I studiet inngikk 159 personer som ble behandlet ved et sykehus i USA… Av disse hadde 60 prosent fått diagnosen depresjon… Alle ble spurt om sitt forhold til Gud… De som svarte at de har en tro hadde alle bedre resultat av den psykiatriske behandlingen. - Våre resultater viser at det finnes en forbindelse mellom gudstro og god psykisk helse... sier forskeren David H Rosmarin. Dagen.se, Thomas Manfredh

www.neitilsortering.no Jens Petter Gitlesen, forbundsleder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede

Søren Kierkegaard 5. mai er det 200 år siden den danske filosofen Søren Kierkegaard ble født. Vi feirer det med et utvalg av hans mange velformulerte og utfordrende sitater hentet fra flere ulike kilder: • «Tyrannen dør, og hans styre tar slutt. Martyren dør, og hans styre begynner» • «Gud skaper alt av intet, og alt hva Gud skal bruke, gjør han først til intet». • «Av alle latterlige ting er ingen så latterlig som å ha det travelt.» • «Hat er kjærlighet som har mislykkes.» • «Skal man hjelpe en annen, må man først finne ut hvor han er, og møte ham der. Dette er det første bud i all sann hjelpekunst.» • «Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs.» • «Akk, når man betrakter menneskenes liv, må man ofte si med sorg: De vet ikke selv hvilke krefter de har, de forhindrer seg selv i å få det å vite, fordi de med de fleste krefter arbeider seg selv imot.» • «Hvert menneske er fra Guds hånd en originalutgave.»

Snakker vi for fort? I det siste har jeg blitt oppmerksom på en voksende tragedie: Problemene med kjapp konversasjon. Tenk bare på hastigheten og hulheten i moderne media! Ferske studier viste at oppmerksomhets-spennet nå for tiden bare er på 5 minutter. For 10 år siden var den på 12 minutter… Ken Wytsma, President Kilns College i Huffington Post

Når vi oversvømmes av støy og informasjon, mister vi anledningen til å vokse gjennom en brytningsprosess som krever bønn, argumentasjon, bearbeidelse og samtaler. Kjapp konversasjon betyr døden for refleksjonen. I Det gamle testamente er det en rik teologi som vektlegger det å «vente på Herren». Det virker som om mange av de konklusjonene vi er forventet å komme fram til og mye av det vi er forventet å skulle kjenne til i livet, er ment å bli funnet i en mer langsom og meditativ prosess. Når vi mister dette, frykter jeg vi mister sann utdanning og lærdom. For tro og modenhet er like avhengig av dialog som av konklusjoner, akkurat som fortellinger. Ken Wytsma, President Kilns College i Huffington Post

side 24 / tidens tale / mai 2013