Tidens Tale 2014 03 by Widar Ursett

Magasin utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge

NR.03 / JUNI 2014

Finnes det to Guder i Bibelen? Er Det gamle testamentes Gud streng og ond, mens Det nye testamentes Gud er mild, kjærlig og snill?

MILJØ:

BIBEL:

FRAMTIDSHÅP:

Framtiden er ikke avlyst

Guds kontrakter med sitt folk

Var dette alt?

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

NR.03 /JUNI 2014

Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

e fleste mennesker tenker nok at verden med fordel kunne ha vært et bedre sted. Jeg har enda ikke møtt noen som sier at verden er absolutt ideell. Men det var den en gang før Satan meldte sin ankomst til planeten. Hva skjedde egentlig med Lucifer før han ble forvist til jorden og framstod som Satan? Ifølge Esekiel 28, var Lucifer en salvet kjerub, en fremstående engel som hadde sine oppgaver på Guds hellige fjell. På grunn av sin skjønnhet skilte han seg ut fra mengden. Han ble fylt av stolthet og store tanker om at han kunne erstatte Gud og sette seg på hans trone og regjere på Guds hellige fjell. For å gjøre en lang historie kort førte dette til en konflikt i himmelen som resulterte i at Lucifer ble forvist sammen med de engler som støttet ham. Mer av historien finner du i Jesaja 14. Stolthet ser altså ut til å være ursynden – alle synders mor. Fortellingen om synden handler altså på den ene siden om et skapt vesen som ble så stolt at han ville bli Gud. På den andre siden har vi Guds sønn som var så selvoppofrende og ydmyk at han var villig til å legge av seg sin guddommelige autoritet og bli menneske. Nå har det seg slik at Guds lov nødvendigvis reflekterte hans idealer og moralske standard.

side 2 / tidens tale / juni 2014

Og hvis Jesu liv er et eksempel på hvordan Guds lov og standarder skal etterleves blir det helt åpenbart at himmelen er et sted der man først og fremst tenker på andres vel og legger sin ære i å tjene andre. Den fremste til å holde himmelens grunnlov måtte jo være guddommen selv. Så hvis Jesus var opptatt med å tjene sine engler og leve ydmykt på tross av sin guddommelighet, blir kontrasten til den stolte Lucifer helt ekstrem. Dette var åpenbart en lov og en standard som var brysom for Lucifer. Han ville nok bli av med den siden den ikke fremmet hans egosentriske agenda. «Det var du som sa i ditt hjerte: ‘Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste’» (Jesaja 14:13-14). Så kontrasten mellom en ydmyk Gud og en stolt skapning førte åpenbart til uenighet om loven som regulerte livet i himmelen. Lucifer ville tydeligvis til topps på Guds tingfjell og utfordre lovgiveren. Guds autoritet som Gud hviler på hans allmakt som skaper. Hvis han har skapt alt og alle, må skapningen bøye seg i tilbedelse og hengivenhet. Og det er nettopp

det det fjerde budet påpeker. Vi skal tilbe ham på hans hviledag for å minnes at han skapte (se 2 Mosebok 20:8-11). Når derfor Lucifer vil opp og sette seg på Guds trone og tilrive seg guddommelighet, utfordrer han ikke bare behovet for å leve ydmykt, men han protesterer også på at han ikke får være med å skape. Han vil likestilles med Jesus. Konflikten raser enda. Nå på jorden. Vil du være med å ære Gud ved å respektere hans lov, eller velger du å sette spørsmålstegn ved Guds autoritet? Velger du den ydmyke Gud eller den stolte skapning?

Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 154 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 174 og i verden ellers NOK 194. Enkeltnummer koster NOK 30. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Colourbox Trykk og innbinding: Prinfo Unique. Medlem av MG 2431

Den ydmyke Gud

Tidens Tale er Adventistsamfunnets misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.

08 08 NR. 03 JUNI 2014

12 10

De dødes tilstand

Tanker om troen: Evangeliet i en setning

Framtiden er ikke avlyst

Guds kontrakter med sitt folk

Hva er en adventist?

Finnes det to Guder i Bibelen?

Avtagende interesse for Bibelen

Jesus kom for å redde syndere

Var dette alt? Observert

side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

De dødes tilstand 1. Hva vet all som lever? «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting. De har ingen lønn i vente, for minnet om dem er glemt» (Forkynneren 9:5). «Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen» (Hebreerne 9:27). 2. Hvilken forandring skjer ved døden? «De utånder og blir til jord igjen, den dagen faller planene i grus» (Salmene 146:4). «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting. De har ingen lønn i vente, for minnet om dem er glemt. Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet, med både hatet og misunnelsen deres. Aldri mer skal de få del i alt det som skjer under solen» (Forkynneren 9:5-6). «Når støvet vender tilbake til jorden som det støv det var, og ånden går tilbake til Gud, som ga den» (Forkynneren 12:7). Merk: Det vil si livsånden som mennesket lever ved, og som er lånt av Gud, vender tilbake til den store Livgiveren ved døden. Da den kommer fra ham, tilhører den Gud, og mennesket kan bare få den for evig som en gave fra Gud gjennom Jesus Kristus («Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» Romerne 6:23). Når ånden vender tilbake til Gud, blir støvet, som mennesket er laget av i begynnelsen, igjen hva det var, nemlig jord, og personen eksisterer ikke lenger som et levende, bevisst og tenkende vesen på annen måte enn at han gjennom Kristus ved oppstandelsen finnes i Guds sinn, plan og hensikt. Alle skal jo kalles

side 4 / tidens tale / juni 2014

opp fra de døde (Se: Johannes 5:28-29; Apostlenes gjerninger 24:15; Romerne 4:17). 3. Hva kan de levende gjøre? «Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv, synge og spille for min Gud så lenge jeg er til» (Salmene 146:2). 4. Hva kan de døde ikke gjøre? «De døde priser ikke Herren, alle de som går ned til stillhetens land» (Salmene 115:17). «Dødsriket takker deg ikke, døden lovsynger deg ikke, de som har gått i graven, venter ikke på din trofasthet. Den levende, den levende er det som takker deg slik jeg gjør i dag. En far forteller sine barn om din trofasthet» (Jes 38:18-19)). 5. I hvilken tilstand sier Jesus at de døde er? «Da han hadde sagt dette, sa han til dem: ‘Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.’ Da sa disiplene: ‘Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.’ Jesus hadde talt om hans død, men de trodde han hadde talt om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut: ‘Lasarus er død.’» (Johannes 11:11-14). 6. Hva kalles døden? «Se meg! Svar meg, Herre, min Gud! Gi mine øyne lys så jeg ikke sovner inn i døden» (Salmene 13:4). 7. Hvor lenge skal menneskene sove? Sammenlign disse tekstene… «De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv» (Romerne 2:7).

«Men når mannen dør, er det ute med ham; når mennesket går bort, hvor er det da? Slik vannet forsvinner fra sjøen, slik elven minker og tørker ut, slik ligger mannen og reiser seg ikke. Han våkner ikke om så himmelen forgår, han står ikke opp fra søvnen» (Job 14:10-12). «Men frikjent skal jeg få se ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av deg» (Salmene 17:15). med følgende tekster «David var en tjener for Guds plan i sin levetid. Så døde han og ble forent med sine fedre, og han så forråtnelse» (Apostlenes gjerninger 13:36). «Undre dere ikke over dette, for den tiden kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom» (Johannes 5:28-29).

TANKER OM TROEN

Evangeliet i en setning Det trenger ikke være komplisert, bare det er dypt. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox

vis jeg skulle oppsummere evangeliet i bare én setning måtte det bli denne: «Jesus gav sitt liv for deg, for å kunne gi sitt liv til deg og leve sitt liv gjennom deg.» Denne setningen rommer egentlig alt vi trenger å vite. «Jesus gav sitt liv for oss». Paulus skriver: «Det livet jeg nå lever… det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (Galaterne 2:20). Paulus levde med bevisstheten om at den kongen han tjente heller ville dø selv enn å se ham, Paulus, forfølgeren gå til grunne. Jesus hadde gått inn i selve ondskapens sentrum og stoppet kjernereaksjonen av elendighet – ikke bare i kosmisk forstand, men også i Paulus eget liv. Og det hadde kostet Jesus livet. «Jesus gav sitt liv for oss for å kunne gi sitt liv til oss»: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Disiplene hadde sett dette evige livet i Jesus både før og etter oppstandelsen. «Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss» (1 Johannes 1:1-2). Men de hadde ikke bare sett dette livet bringe helbredelse, gjenopprettelse og til og med beseire døden. De hadde opplevd det selv også da Den Hellige Ånd flyttet inn i dem. «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg,» sier Paulus i Galaterne 2:20. Jesus hadde gitt dem en forskudds-smak av det evige livet inni seg ved Den Hellige Ånd: «Den som har gjort oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant» (2 Korinterbrev 5:4-5).

«…og leve sitt liv gjennom oss». Det levende vannet Jesus har gitt oss gjennom Ånden er ment å velle fram til liv for andre. «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv» (Johannes 4:14).

«Jesus gav sitt liv for oss for å kunne gi sitt liv til oss»: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Den spanske forfatteren Unamuno kom fra Segovia hvor det fremdeles står en mektig akvedukt bygget av Romerne kanskje så tidlig som i år 50 e. Kr. I århundrer har den ført vann inn til byen, men så, forteller Unamuno, kom det en generasjon som tenkte at det var

en for stor risiko å utsette dette underverket av ingeniørkunst for all denne vanntransporten, og så la de vannet i rør i stedet. Men da begynte akvedukten å falle fra hverandre. Sola stekte, sementen som ikke lenger ble fuktet av vannet tørket og smuldret og steinene falt fra hverandre. Slik er det også med vårt liv med Gud… vi er laget til å være kanaler for det levende vannet. «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss» (Romerne 5:5). Du er kalt til å be for-, og med ditt liv være til velsignelse og vintesbyrd for menneskene rundt deg. «Jesus gav sitt liv for deg, for å kunne gi sitt liv til deg og leve sitt liv gjennom deg.» Så enkelt, så dypt, så stort…

side 5

MILJØ

Framtiden er ikke avlyst Medfølelsen er et grunnmotiv i kristen dypøkologi. For vi eier ikke himmelen og varmen fra jorden. Fra kyllingfarmene, storbyslummen og verdenshavene stiger det opp et nødrop til Gud: Kyrie eleison, miskunn deg over meg. Og bladene på livets tre er til legedom for folkene. Tekst: Ove S. Berntsen / Foto: Colourbox

side 6 / tidens tale / juni 2014

et er snart femti år siden Rachel Carson skrev den futuristiske boken The Silent Spring. Heldigvis synger fuglene fortsatt, selv om noen stemmer har forstummet. Men det står ikke så bra til med jorden vår. I dag står vi overfor tre uomtvistelige fakta: Vi lever i et lukket system, jorden, som vi ikke kan flykte fra. Jordens økologiske kapasitet er i hovedsak utnyttet. Alt for mange lever under eksistensgrensen, mens vår kulturkrets lever altfor høyt over den. Det har vi forholdsvis liten glede av. Vår kultur er tingrik, men tidfattig. Og det er et stort eksistensielt problem. En av de største klimamyter er at den evige veksten i vårt forbruk kan fortsette. Men det er en farlig livsløgn. Det er umulig. Vekst er en naturlig prosess inntil et nivå, for så å bli meningsløs og destruktiv. I dag er den kreftartet i sin villvekst og truer med å ta livet av vårt felles hjem. Vi trenger flere friske kloder, men slike ting lar seg ikke kjøpe, ikke engang via www. Et værekraftig liv? Er det slik at framtiden er avlyst på grunn av manglende interesse? som det stod på en graffiti for noen år siden. Det er i alle fall på høy tid at vi sier nei til et system som fremmer egoismen, truer jorden og svikter de svake. Vekstkonkurransens idé er livsfarlig for miljøet, rettferdigheten og medmenneskeligheten. I et intervju med Sunnhetsbladet for noen år siden sa Steinar Lem at et bærekraftig, og værekraftig, liv er omsorg og varme, fellesskap og medansvar, ro og stabilitet, en meningsfull forenkling av tilværelsen og kontakt med naturen. Det er et liv med rom for refleksjon og kreativitet, hvor indre vekst går foran karriere. Med tid for å leke og lære, og med en form for ydmyk langsomhet som skal til for å tenke nye tanker. Jorden er vårt hjem (oikos), og en gang var det godt. Ja, da menneskene stod fram, var hjemmet mer enn godt. Derfor blir vi fra tid til annen grepet av en sår hjemlengsel – når vi ser soloppgangen, regnbuen og blåklokken og hører musikken i sommernatten, fra de tusen fugler som synger i kor. Et dypøkologisk grunnmotiv En slik lengsel er en slags intuitiv kristen dypøkologi. Den tydeligste kontrasten til såkalt neoklassisk økonomi i oppfatningen av naturen er at dypøkologien bygger på en holistisk virkelighetsoppfatning, mens neoklassisk økonomi er forankret i en atomistisk virkelighetsoppfatning. I et dypøkologisk perspektiv er naturen en helhet hvor også mennesket

er avhengig av alt det andre som Gud har skapt. Livet i seg selv har egenverdi, det vil si at det å bidra til å opprettholde livskraften i økosystemene, har verdi i seg selv. I motsetning til en slik tankegang er neoklassisk økonomi preget av en antroposentrisk forestilling om at vi kan bruke ressursene i naturen på en måte som er mest mulig fordelaktig for oss selv, uten at det fører til for store negative konsekvenser. Er det mulig? Nei, naturen er allerede alvorlig syk, og feberen stiger. Medfølelsen er derfor et dypøkologisk grunnmotiv. Når Jesus gikk omkring i byene og landsbyene og gjorde godt og helbredet sykdommer og plager, syntes han inderlig synd på menneskene. Han ble fylt av medlidenhet når han så enkene, de døve og blinde og spedalske, de små og vindskjeve, ja, til og med sauer og fugler og andre små skapninger var omsluttet av hans omsorg. I hjertet hans var det rom for alt liv på jorden. Liljene på marken, alt som spirer og gror. Han helbredet de syke, truet vind og bølger og ga de små og vindskjeve en ny livsfølelse. For meningen med hans liv og død var å gjenforene jorden og menneskene med Gud. Menneskets moralprøve I Brødrene Karamasov skildrer Fjodor Dostojevskij hvordan djevelen besøker ateisten Ivan i en drøm, og sier at det går ganske godt på jorden, det står bare igjen å få slutt på medfølelsen. Da er hans drøm oppfylt. Men Guds medfølelse tar aldri slutt. Han bærer oss alltid i hjertet. Vår livsstil blir imidlertid mer og mer umulig for medfølelsen. Et uttrykk for vårt sjelelige forfall er den industrielle kjøttproduksjonen. «Menneskehetens virkelige moralprøve består i holdningen overfor dem som er prisgitt oss – dyrene. Og i denne forstand har vi lidt et sammenbrudd, en katastrofe så fundamental at alle andre utgår fra den,» skriver Milan Kundera. Og den jødiske forfatteren Isaac Singer assosierer mishandlingen av dyrene med krigens redsler. «I sin oppførsel overfor dyrene er alle mennesker nazister.» Dyrene har ikke bare instrumentell verdi, de har egenverdi, for de er også skapt i gudsbildet. De etiske aspekter ved å spise, er av større betydning enn helsegevinsten. Vegetarisme og respekt for dyr er konsekvenser av hverandre. Vi vet at det er en uansvarlig ressursforvaltning å produsere kjøtt i stedet for planter. Det krever minst ti ganger så store arealer og veldige mengder vann. Kanskje vil vi for alvor erfare galskapen i dette etter hvert som appetitten til mennesker i de folkerike landene

I et dypøkologisk perspektiv er naturen en helhet hvor også mennesket er avhengig av alt det andre som Gud har skapt.

i Asia krever like mye kjøtt som vi spiser i vår del av verden. Det vil rett og slett ikke være mat nok til alle, i tillegg til økt forurensning og større risiko for infeksjonssykdommer og bakteriell resistens. Vi må ikke glemme våre globale naboer som lever på sultegrensen. Vi tilhører jo samme familie, hvis jorden er vårt hjem. Og så vet vi at kjøttindustrien er en av de største klimafiender. Ja, man kan kjøre bort nesten ti liter bensin for å slippe ut like mye klimagasser som ved å produsere og konsumere ett kilogram kjøtt. Det er en tidsinnstilt økologisk bombe. Miskunn deg over meg Det er treffende sagt at mennesket er den eneste art som kan rødme, og som har grunn til det. Vi har mer innsikt og intelligens enn de andre, vi er så å si et hode «høyere» enn dyrene. Vi er skapt med evnen til å tenke og sette grenser for våre handlinger, og derfor har vi god grunn til å rødme når vi ser at vi har overskredet grenser i vår rovdrift på dyrene, og derfor også ressursene og klimaet. Vi eier ikke Guds natur, luften, jorden, alle skapningene under solen. Vi kan ikke kjøpe eller selge himmelen eller varmen fra jorden. Vårt liv er som blomsten på marken. Gud er kjærlighet. Han er nådig og barmhjertig, og han har skapt oss til å råde over dyrene, og resten av skaperverket, med mildhet og medfølelse. På vei mot Jerusalem ser Jesus en blind mann som sitter ved veien og tigger, og når den stakkars mannen blir klar over hvem som gjester hans sted, setter han i å rope: Jesus, miskunn deg over meg! Og straks blir han frisk. Mannens bønnfallelse er en del av den protestantiske, katolske og ortodokse gudstjenesten. Ja, bønnen blir gjentatt tre ganger – til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Og den er et kjent tema i kirkemusikken: Kyrie eleison. Den er også et nødrop fra kyllingfarmene, storbyslummen og verdenshavene. Hører vi fortvilelsen i stemmen?

side 7

BIBEL

Guds kontrakter med sitt folk Bibelens tema om paktene er kontroversiell i enkelte kristne miljøer. Hva sier Bibelen om dette? Tekst: Dough Batchelor / Foto: Colourbox

t annet ord for kontrakt er pakt, og Bibelen er opptatt av dette temaet. Kanskje har vi hørt noen kristne si «Vi er ikke lengere under den gamle pakt.» Det de egentlig mener er at kristne ikke trenger å holde Guds lov og da spesielt de ti bud. Vi trenger å finne ut av hva Bibelen sier om pakter. Vi vil begynne med å se hva som står om dette i Det gamle testamente. Den gamle pakt På Sinaifjellet gjorde Gud en pakt med Israelittene. «Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk…» (2 Mosebok 19:5). Legg merke til at folket skulle holde Guds pakt. Pakten som Gud ønsket de skulle holde var hans lover. Selv om dette inkluderte alle lovene som han gav Israel på Sinai, inkludert seremonilovene, så var fokuset på de ti bud. Dette er årsaken til at Moses på slutten av sitt liv fortalte israelittene at: «Han kunngjorde sin pakt for dere, som han påla dere å holde, de ti bud som han skrev på to steintavler» (4 Mosebok 4:13). Det var Gud som tok initiativet til denne pakten og Israels folk var den andre part. Israelittene sa, «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre» (2 Mosebok 19:8). Dette var altså pakten: Gud gav sin lov, og folket lovte å holde den. Det er dette Det nye testamente refererer til som den «gamle pakt».

side 8 / tidens tale / juni 2014

Den nye pakt Den som første som brukte uttrykket pakt var profeten Jeremia. Han skrev, «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus» (Jeremia 31:31). Noen mennesker påstår at den gamle pakt gjaldt for Det gamle testamentes jøder mens den nye pakt gjelder for Det nye testamentes hedninger. Men Gud sa at den nye pakt skulle gjelde for «Israels hus og Judas hus». Bibelen nevner ingenting om en pakt med hedninger. I stedet skulle hedninger bli inkludert i pakten Gud hadde med Israel (Romerne 11:13-21). Alle som ønsker å bli frelst må bli en åndelig jøde. Gud sa at denne nye pakten er «ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; … Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk» (Jeremia 31:32-33). Forskjellen på paktene Legg merke til følgende: hovedforskjellen mellom paktene er at den nye pakten skulle skrives i hjertet. Forfatteren av Hebreerbrevet kommenterer Jeremias uttalelse om den nye pakt. Han sier: «Hvis det ikke hadde vært noe å utsette på den første pakten, hadde det ikke vært bruk for en annen» (Hebreerne 8:7). Så årsaken Gud hadde for å lage en ny pakt med sitt folk var at noe var galt med den første. Var Gud ansvarlig for at det den gamle pakt ikke fungerte etter sin hensikt?

Nei, selvfølgelig ikke. Det neste verset forteller hva problemet er: «Men Gud har noe å utsette på folket…» (Hebreerne 8:7-8). Husk at hver pakt må ha to parter, og Hebreerbrevet forteller at den part som brøt den første pakten ikke var Gud, men folket. De hadde fortalt Moses at «alt det Herren har sagt, vil vi gjøre». Men knapt hadde en måned gått før de hadde laget en gullkalv og begynte å tilbe den (2 Mosebok 32:1-6). Og, dessverre, mye av Det gamle testamente er en fortelling om Israelittene som nekter å lyde Guds bud. Problemet, og Guds løsning Problemet var ikke den gamle pakt eller loven som var grunnlaget for denne. Problemet var med folket – de hadde sviktet i å holde Guds bud. Og hva var Guds løsning? Både Jeremia og Hebreerbrevet besvarer spørsmålet: «Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte» (Jeremia 31:33; kursiv lagt til). Så når gikk Jeremias profeti om den nye pakt i oppfyllelse? Hebreerbrevet sier at det gikk i oppfyllelse i Det nye testamentes tid og som et resultat av Jesu tjeneste i den himmelske helligdom (Hebreerne 8:1-6). Noen kristne sier at denne teksten beviser at loven som var grunnlaget for den gamle pakt ikke lenger er gyldig. Likevel, legg merke til at både Jeremia og Hebreerbrevet sier: «Se dager

skal komme, sier Herren, da jeg oppretter en ny pakt med Israels hus og Judas hus… Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerte» (Hebreerne 8:8-10; kursiv lagt til). Hvilken lov var det Jeremia snakket om? De ti bud. Den nye pakt fjerner ikke loven. Den skriver loven i sinn og hjerte. Loven er av like stor betydning under den nye pakt som den var under den gamle pakt. Hjertets lydighet i Det nye testamentet Noen mennesker påberoper seg at hovedforskjellen mellom den gamle og nye pakt er at den gamle pakt ikke var skrevet i folkets hjerter før Kristus, men er skrevet i hjertet hos kristne etter Kristus. I henhold til et slikt resonnement så er det i Det nye testamentes tid at Gud skulle skrive sin lov i sinn og hjerter på sitt folk. Dette overser Guds plan for Det gamle testamente. 5 Mosebok er en bok som fokuserer på loven. Ordene hjerte og hjerter brukes 48 ganger (King James utgave). 14 av disse er tydelige befalinger og advarsler rettet mot Israels folk for å få dem til å lyde med hjertet, og flere andre advarer mot konsekvensene av å ikke lyde ham med hjertet. I 5 Mosebok 6:6, sier Gud, «Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte», og i 11:18 sier han, «Disse mine ord skal dere bære i hjerte og sinn». Disse versene viser oss at lydighet i hjertet var like mye en del av Guds plan under den gamle pakt som under den nye. Da Gud forkynte gjennom Jeremia at den dag kommer når hans folk vil være lydig mot hans bud fra hjertet, så var det ikke slik at han ikke hadde planlagt at dette også skulle gjelde for den gamle pakt. Det var heller slik at han knapt kunne finne dette hos sitt folk. Hvordan oppleve den nye pakt? Lydighet i hjertet har alltid vært Guds plan for sitt folk. Det er det eneste som gjelder. Men du og jeg kan ikke framkalle lydighet i hjertet på egen hånd. Våre naturlige hjerter gjør opprør mot Guds bud. For å lyde Gud med våre hjerter så må vi tillate Den Hellige Ånd å forandre våre sinn så vi elsker hans bud. Heldigvis, så er det lett å oppleve en slik hjerteerfaring. Be Gud om det! Be denne enkle bønnen: «Gud send din Hellige Ånd inn i mitt hjerte for å endre mine tanker og følelser slik at jeg kan elske dine bud og være lydige mot dem»! Og de gode nyheter: det øyeblikket han gir sin Ånd i ditt hjerte, er du garantert en plass i hans evige rike.

side 9

KIRKELIV

Hva er en adventist? En miniguide til et av verdens raskest voksende kirkesamfunn. Tekst: Marianne Dyrud Kolkmann / Foto: Colourbox

lik introduseres det nye kurset om Syvendedags Adventistsamfunnets tro og lære som er forfattet av Harald Giesebrecht for Norsk Bibelinstitutt og Skoleavdelingen. De fire hovedoverskriftene lyder som følger: Hvordan finne en adventist? Hva driver en adventist? Hva preger livssynet til en adventist? Livet i praksis som adventist. Behovet meldte seg for et kurs og et oversiktlig informasjonsmateriale om Syvendedags Adventistsamfunnets tro og lære og hva som preger og driver vårt kirkesamfunn. De fire enkle heftene danner et helhetsbilde og forteller litt om hvem adventister er og hva som preger deres tro. Hvordan finne en adventist? Det første heftet Hvordan finne en adventist, forteller oss at de fleste norske frokostbord i dag har på et eller annet tidspunkt hatt besøk av en adventistpioner på helsefronten. John Harvey Kellogg var en foregangsmann på helse og var en av dem som blant annet satte i gang med produksjonen av frokostblandinger. Om du har spist blant annet Kelloggs Corn Flakes, har du smakt et lite stykke mathistorie. Det er ikke bare mat og helse som preger adventister, men omsorgen for hele mennesket, og i det første heftet blir blant annet ADRA presentert (Syvendedags Adventistsamfunnets verdensomspennende hjelpeorganisasjon). I Norge er ADRA en samarbeidspartner med NORAD og UDI, og er en organisasjon som hvert år får store summer til sine prosjekter i nødhjelp, utdanning, og jordbruk.

side 10 / tidens tale / juni 2014

Adventistsamfunnet driver skoler over hele verden, fra grunnleggende skriveferdigheter i første klasse, til doktorgradsavhandlinger og videre studier i tekniske fag og helsefag. Det finnes mange som har møtt Syvendedags Adventistsamfunnets skoler i en eller annen sammenheng. Det er flere store samarbeidsfelt som Syvendedags Adventistsamfunnet og andre kirkesamfunn har felles, og det er blant annet arbeidet for bibelspredning i Norge og andre land, arbeidet for trosfrihet og avhold fra alkohol. Hva driver en adventist? Det andre heftet Hva driver en adventist beskriver de tre lengslene som finnes i adventister verden over: «lengselen etter Jesus, lengselen etter å være trofast mot Jesu lære og forkynnelse, og lengselen etter å oppleve Guds ånd og kraft.» Dette heftet beskriver litt om hvor, når og hvordan disse lengslene oppstod, i en liten gruppe mennesker på midten av 1800 tallet på østkysten i USA. Lengselen etter Jesus og hans komme var så sterk at mange ble med i denne lille trosbevegelsen som trodde de hadde tidfestet Jesu andre komme til datoen 22. oktober 1844. Da Jesus ikke kom, var det mange skuffede medlemmer i denne bevegelsen. Noen gav opp, mens mange gikk videre og dypere i letingen etter en relasjon med Jesus som ikke var tidfestet, men som fikk dybde og mening ved å lære mer om hvem Jesus var og hans forkynnelse. Syvendedags Adventistsamfunnet ble offisielt stiftet i 1863 i USA. Noen av de mest

innflytelsesrike adventistpionerene var blant annet Ellen og James White. Ellen var bare 16 år i 1844 under den store skuffelsen over at Jesus ikke kom tilbake som de trodde. Men hun fikk et syn like etterpå som fikk stor betydning for gruppen videre, og i det som etter hvert skulle bli til et verdensomspennende kirkesamfunn. Ellen Gould White skrev mange bøker og hennes bøker om utdanningsfilosofi og helse var langt forut for sin tid. Bøkene har preget adventbevegelsen og hatt stor innflytelse på mange adventister. «Hun er og blir en slags morsskikkelse i bevegelsen og hennes innflytelse er fremdeles sterk.» Syvendedags Adventistsamfunnet har alltid vært preget av et sosialt engasjement, fra avholdssaken, utdanning for alle, nødhjelp, anti slaveri og mye annet. Mest av alt ønsker man å være preget av det engasjementet som Jesus la for dagen for de mennesker han kom i kontakt med. Et engasjement for hele mennesket, met et positivt menneskesyn der vi ser oss som skapt av Gud, har lenge preget adventistene. Det gir seg utslag i engasjement i blant annet helsevesen i form av sykehus, sanatorier, kurbad og klinikker verden over. Et annet engasjement som adventister føler sterkt for, er Bibelen. Det gir seg uttrykk i bibelstudiegrupper hver uke, det være seg på sabbaten, eller midt i uka hvor man samles og leser, studerer, diskuterer og deler hva Bibelens budskap betyr i den enkeltes liv.

Lengselen etter Jesus og hans komme er fremdeles sterk og fremheves i menighetens nav. Hva preger livssynet til en adventist? Det tredje heftet Hva preger livssynet til en adventist beskriver at adventister tror på at Gud er reelt til stede, både i himmelen og på jorden. Man tror på at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og at «det var godt». Og ikke bare mennesket i seg selv som en helhet, men hele skaperverket var godt, noe vi som mennesker fikk et ansvar til å forvalte. Fokuset som adventister har på Jesu andre komme har alltid vært en viktig del av lengselen etter Jesus og gjenopprettelsen av et gudsrike uten død, nød, sult, krig, sykdom, ondskap og tårer. Men før dette riket kan begynne, må det være en dom, og den dommen vil være en utvidet rettssak hvor Gud får lov å opptre og være «gjennomsiktig» i alt det som har skjedd fra historiens begynnelse. Gudsbildet for adventister har alltid vært fokusert på åpenhet fra Guds side. Viljen til dialog har alltid vært en sentral del og derfor er mange adventister samlet til bibelstudier ukentlig. Gudsbildet er også preget av troen på en rettferdig Gud, en Gud som vil at vi skal være hans venn, og derfor er troen på et evig brennende helvete noe som ikke stemmer med en Gud som ønsker vår kjærlighet, tillit og relasjon. Tvang er ikke en del av gudsbildet som adventister forfekter. Gud har skapt menneskene med en fri vilje. Troen på at Gud har all makt, all oversikt og er aktivt til stede og ønsker en god fremtid for sine skapninger er sterk. Det betyr ikke at alt fokus er rettet framover i tid for en adventist, men at man har med seg «Guds mål om å gjenopprette alt».

Livet i praksis som adventist Det fjerde heftet, Livet i praksis som adventist forteller at Syvendedags Adventister feirer sabbat, og har dette så sentralt i sin identitet at det har blitt en del av det offisielle navnet til kirkesamfunnet. Sabbaten blir feiret som en påminnelse av skaperverket, at Gud skapte, hvilte og viste oss mennesker at tid også kan være hellig og annerledes, ikke bare bygninger. Sabbaten blir også feiret som en påminnelse av utfrielsen fra synd og tilgivelsen på korset og gjenopprettelsen av den åpne og nære relasjonen som ble brutt i Edens hage. Sabbaten blir i tillegg feiret som en påminnelse om den relasjon Gud ønsker med oss i fremtiden og minner oss om at en dag skal vi få lov til å feire sabbat og tilbringe alle dager

Lengselen etter Jesus og hans komme er fremdeles sterk og fremheves i menighetens nav.

sammen med Gud, ansikt til ansikt og ikke bare «som et speil og i en gåte…». Tidlig i adventbevegelsen ble tanken om gjenopprettelse og nyskapning til noe som ikke bare gjaldt fremtiden i evigheten og himmelen, men også en virkelighet som gjelder her og nå. Fokuset på helheten i menneskesynet og skaperverket gjorde at det å ta vare på kroppen sin er en del av en helhet som ikke bare gjelder menneskekroppen, men også hvordan man behandler hverandre i relasjon til skaperverket, det være seg mennesker eller dyr og i forhold til ansvaret menneskene fikk i forhold til jordens ressurser. Syvendedags Adventistsamfunnet som et kirkesamfunn er i bevegelse. Ikke bare gjennom vekst av medlemmer, men i at vi alltid kan bevege oss dypere og nærmere Gud, og få stadig ny innsikt. Bibelen er et skattkammer og en dyp brønn hvor vi alltid kan få ny innsikt og visdom.

side 11

GUD

Guds kjĂŚrlighet skinner gjennom hele Bibelen â&#x20AC;&#x201C; bĂĽde i Det gamle-, og Det nye testamente.

side 12 / tidens tale / juni 2014

Finnes det to Guder i Bibelen? Er Det gamle testamentes Gud streng og ond, mens Det nye testamentes Gud er mild, kjærlig og snill? Tekst: Greg King / Foto: Colourbox

«Gud er kjærlighet,» erklærte apostelen Johannes (1 Johannes 4:8). Kristne har gjennom mange århundrer festet stor betydning til dette korte sitatet. De har forstått det som at bibelverset uttrykker noe av det viktigste og mest avgjørende ved Guds karakter. De har brukt denne lille setningen til å utheve hvem Gud aller dypest sett er, og til å fremheve hans fremste kvalitet. Og siden Bibelen bekrefter at Guds natur er uforanderlig (Malaki 3:6), har kristne generelt stått fast på at Guds kjærlighet skinner gjennom hele Bibelen – både i Det gamle-, og Det nye testamente. Problemet Men ikke alle er enige i at hele Bibelen beskriver en kjærlig Gud. Den militante ateisten Richard Dawkins holder ingenting tilbake i sin bestselger, Gud – en vrangforestilling, når han påstår at «Guden i Det gamle testamente er antageligvis den mest ubehagelige personen som finnes i hele den skjønnlitterære verdenen: sjalu og stolt av det, en smålig, urettferdig, utilgivende kontrollfreak; en hevnlystig, blodtørstig etnisk renser; en kvinnehatende, homofobisk, rasistisk, barnedrepende, folkemyrdende, familedrepende, pestskapende, megalomanisk, sadomasokistisk, uberegnelig hatende mobber.» For å si det sånn (mye mer kunne bli sagt om Dawkins og hans bok), Dawkins synes ikke at Det gamle testamente beskriver en kjærlig Gud. Og det er ikke bare ateister som utfordres av Det gamle testamentes beskrivelse av Gud. Mange vanlige bibellesere, og til og med mange kristne, strever med Det gamle testamentes Gud. Det ser ut som, i alle fall på overflaten, at beskrivelsen av Gud i Det gamle testamente står i stor og dramatisk kontrast til hvordan

han beskrives i Det nye. Inntrykket de får, er at guden i Det gamle testamente er streng, hevnlysten og straffende, mens Det nye testamentes Gud, personifisert i Jesus Kristus, presenterer seg som kjærlig, tilgivende og nådig. Hvordan skal vi håndtere dette problemet? Finnes det argumenter som støtter den ortodokse, kristne posisjonen, som sier at Bibelens beskrivelse av Gud ikke er selvmotsigende, men at Gud er en kjærlighetens Gud både i Det gamle-, og i Det nye testamente? Eller er gapet mellom beskrivelsene av Gud i de to testamentene så stort at de to synene ikke kan forenes? Jeg skal drøfte noen elementer som fører diskusjonen rundt dette utfordrende temaet i en positiv retning, og prøve å bidra til å forstå det. Men først er det passende å gå gjennom flere løsninger som har blitt argumentert for og som har vært populære, men som man etter grundig studium av Bibelen må komme frem til er feil – selv om disse ideene har fått mange tilhengere. Uakseptable løsninger To forskjellige guder. En løsning, presentert av en mann ved navn Marcion, som levde på 100-tallet, er simpelthen å påstå at Gud i Det gamle testamente er en annen enn Gud i Det nye testamente. I følge Marcion er guden i Det nye testamente, den himmelske Faderen som sendte Jesus og som Jesus snakket om; en snill, nådig og tilgivende Gud. Dette står i motsetning til Det gamle testamentes Gud, skaperen av det materielle universet, en sjalu stammegud, som lagde lover som krevde rettferdighet og som straffet menneskene hver gang de syndet.

side 13

GUD

I lys av dette synet, er det ikke overraskende at Marcion forkastet hele Det gamle testamente og bare godtok et begrenset antall av Det nye testamentes bøker – som han hadde redigert for at de skulle passe hans oppfatning. Men Marcion ble dømt for kjetteri av den tidlige kristne kirke og ble utestengt fra fellesskapet, og det er nok av overbevisende grunner til hvorfor hans syn er utelukket. For det første er det antatt gjennom hele Det nye testamente at den guden som «så høyt… elsket verden» (Johannes 3:16) at han ga sin sønn for å dø, er den samme guden som i Det gamle testamente. I tillegg til dette identifiseres Jesus selv som den aktive personen i skapelsen, han som alle ting har blitt til ved (Johannes 1:3; Kolosserne 1:16; Hebreerne 1:2), og ikke den onde guden som Marcion gjorde Gud om til å være. Det springende punktet er at Jesus aldri distanserte seg fra Gud slik han presenteres i Det gamle testamente; han så heller på sitt liv som en videreføring og oppfyllelse av Det gamle testamente (Lukas 24:27, 44). En Gud med splittet personlighet Et annet forslag, som ikke går så langt som Marcions kjetteri, er at den samme guden er til stede i både Det gamle-, og Det nye testamente, men at han har en splittet personlighet. Det vil si at Gud håndterte og behandlet menneskene annerledes i gammeltestamentlige tider enn i Det nye testamente. De som står for dette synet tror at Gud av en eller annen grunn valgte å handle strengt med israelittene og andre nasjoner i Det gamle testamente, mens det i nytestamentlige tider var hans godhet og mildhet som kom til syne. Dette forslaget er utviklet på en ganske grundig måte, og har blitt fremstilt på en sofistikert måte som det teologiske systemet dispensasjonalisme. Det har sine røtter i 1800-tallsskrifter av John Darby og ble gjort berømt i fotnotene i Scofield Reference Bible, og dispensasjonalisme er fortsatt et populært syn blant mange kristne. Det står fast på at Gud har forholdt seg til mennesker på ulike måter gjennom flere tidsperioder (dispensasjoner) i løpet av historien. Noen eksempler er Adam og Evas tid i Eden, som kalles uskyldighetens tidsalder; verden før flommen, også kalt samvittighetens tidsalder; og mesteparten av den gammeltestamentlige tiden, som kalles lovens tidsalder. Dette synet mener at disse ulike tidsperiodene er basert på ulike bibelske pakter. Men på samme måte som Marcions syn faller sammen, faller også dispensasjonalismen, på bakgrunn av den tydelige kontinuiteten som sees mellom Gud og måten han forholder seg til mennesker på i begge testamentene. Faktisk sier Gud om seg selv: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg» (Malaki 3:6). Nyttige løsninger Hvilke verktøy kan vi såt vi tilfeldigvis likte å gjøre:likerte seg m gir det evige liv (Joh. 17:3). mgående kontinuiteten i Guds ord, og søke i dybden bruke for å hjelpe oss til å forstå Det gamle testamentes fremstilling av Gud, og prøve å bygge bro over den kløften som tilsynelatende

side 14 / tidens tale / juni 2014

eksisterer mellom Gud i Det gamle testamente og Gud i Det nye testamente, som åpenbart gjennom Jesus? For det første, Jesus distanserte seg aldri fra Gud i Det gamle testamente. Han kom aldri med et utsagn, ikke en gang det minste hint, om at hans karakter eller hans lære er annerledes og separat fra Det gamle testamentes åpenbaring av Gud. Han gjorde det svært tydelig at hans synspunkter og lære var annerledes enn den tradisjonelle jødiske forståelsen på mange ulike områder (for eksempel Matteus 5:21-22, 27-28, 31-32; 15:1-11), men han vek aldri fra hva Det gamle testamente har åpenbart om Gud. Tvert i mot, det var Det gamle testamentes Gud som av kjærlighet ga Jesus til verden (Johannes 3:16), og han kom som Immanuel, «Gud med oss» (Matteus 1:23), den levende åpenbaringen av Gud i Det gamle testamente. Ettersom Jesus ikke skapte noe skille mellom åpenbaringen av Gud gitt gjennom sitt eget liv og mellom Gud i Det gamle testamente, er det ingen grunn til at vi, som hans etterfølgere, skal gjøre det. For det andre, hvis man tar Bibelen på alvor, er ikke Gud en endimensjonal guddom med kjærlighet som sin eneste egenskap. Bibelen gir heller et bilde av en Gud med mange ulike karaktertrekk; Han er hellig, syndfri, rettferdig, trofast, nidkjær, nådig, kjærlig, og så videre. Bibelen gir en ganske lang liste over Guds kvaliteter, og det å fjerne noen nyanser av dens beskrivelse av Gud bare fordi de ikke passer med vårt syn på ham som en kjærlig Gud, er som å velge hvilke bevis vi vil tro på. Å gjøre dette vil etterlate oss med et redusert og ufullstendig bilde av Gud, noe som er urettferdig mot Bibelen. Vi må la Bibelen definere Guds karakter og Guds gjerninger, heller enn å bestemme hvordan Gud må være og så la dette synet påvirke hvordan vi tolker Bibelen. For det tredje, Det nye testamente inneholder også noen avsnitt som utfordrer den gjengse forståelsen av Guds karakter. Med andre ord, Gud i Det nye testamente, til og med som Jesus Kristus, er ikke alltid en varm, myk Gud som er forsiktig og mild under alle omstendigheter. Det er flere nytestamentlige skriftsteder som demonstrerer dette. Den himmelske dommen som tok livet av Ananias og Saffira fordi de løy for Den Hellige Ånd var helt klart en alvorlig straff (Apostlenes gjerninger 5:1-11). Noen kan til og med se på dette som en rest av den strenge guden i Det gamle testamente, selv om hendelsen skjedde i Det nye. Johannes åpenbaring i Det nye testamente snakker også om Guds dom som inkluderer ublandet vrede, en guddommelig harme som ikke er blandet med nåde (Åpenbaringen 14:9-11). Jesus selv drev kjøpmenn ut

Gud er ikke en endimensjonal guddom med kjærlighet som sin eneste egenskap.

av tempelet med en pisk (Johannes 2:13-17), og avviste tilsynelatende en kanaanittisk kvinne som bad ham om å helbrede sin datter, med en kommentar som enkelte har oppfattet som svært nedlatende (Matteus 15:21-28). Alle disse eksemplene legges ikke frem for å motbevise at Det nye testamentes Gud er uendelig nådig og kjærlig; men for at man skal legge merke til at både Det gamle-, og Det nye testamente kan være utfordrende når vi skal prøve å forstå Guds kjærlige handlinger. For det fjerde finnes det et konsept som kristne noen ganger refererer til som progressiv åpenbaring. Progressiv åpenbaring referer til den gradvise utfoldingen av sannhet – at etter hvert som vi beveger oss gjennom Bibelen, åpenbarer Gud seg selv og sin karakter mer og mer tydelig, inntil vi når høydepunktet av hans åpenbaring i Jesus Kristus. Dette betyr ikke at åpenbaringen av Gud i Det gamle testamente er feil. Det er absolutt sant at David, Jesaja, Daniel og andre gammeltestamentlige forfattere fikk åpenbaringer og innsikt i Guds karakter og formidlet disse gjennom Bibelen; men ingen av disse åpenbaringene var komplette. Som Bibelen indikerer: Den hele og fulle åpenbaringen av Gud kan bli funnet i livet til hans sønn, Jesus Kristus. Ingen profet i Det gamle testamente kunne si, slik som Jesus, at «Den som har sett meg, har sett Far» (Johannes 14:9). Jesus er den eneste som det kunne bli sagt om: «For i hans kropp bor hele guddomsfylden» (Kolosserne 2:9). Vi må huske at så lenge vi er på denne jorden, selv med den fantastiske åpenbaringen Gud har gitt oss gjennom Jesus, vil vi fortsatt, for å sitere Paulus, «se i et speil, i en gåte» (1 Korinterbrev 13:12). Bare i evigheten vil vi begynne å forstå noen av utfordringene vi har møtt i Skriften. Et siste punkt å huske på, er at vår motstand mot Det gamle testamentes beskrivelser av Gud kan fortelle oss mer om oss selv og verden vi lever i, enn den gjør om Gud. Kanskje er det sånn at vår tid foretrekker en Gud som viser sin kjærlighet på en ettergivende og tolerant måte, i stedet for en som demonstrerer sin kjærlighet som hellig og nidkjær (2 Mosebok 20:5; 34:14). Kanskje vi lengter etter en Gud som er varm og koselig i stedet for en som er, som Det nye testamente konstaterer, en «fortærende ild» (Hebreerne 12:29). Det følgende sitatet fra C.S. Lewis sin bok Smertens problem er en slående tiltale til vår tid: «Det som virkelig ville tilfredsstille oss hadde vært en Gud som sa om alt det vi tilfeldigvis likte å gjøre: ’Hvilken rolle spiller det så lenge de er fornøyde?’ Det er faktisk slik at vi egentlig ikke vil ha en far i himmelen, men en bestefar i himmelen – en gammel og velvillig mann som ’liker å se unge mennesker more seg’, og som har som eneste plan for universet at det virkelig kunne bli sagt hver eneste kveld at ’alle hadde hatt en fin dag.’» I stedet for å begrense vår forståelse av Gud til bare en liten del av Bibelen, la oss følge eksempelet til de mange trofaste kristne, til Det nye testamentes apostler og til Jesus selv. Vi må anerkjenne den gjennomgående kontinuiteten i Guds ord, og søke i dybden av hele Bibelen for å søke å forstå ham så fullstendig som mulig – fordi det er det som gir det evige liv (Johannes 17:3).

side 15

BIBEL

Avtagende interesse for Bibelen Folk er i stĂ¸rre grad skeptiske eller likegyldige til Bibelen og kristen tro enn fĂ¸r. Det er ikke noen ny trend. Den gĂĽr lenger tilbake enn man kanskje skulle tro. Tekst: David Havstein / Foto: Colourbox

side 16 / tidens tale / juni 2014

ndersøkelser som den amerikanske organisasjonen Barna Group har foretatt angående den amerikanske befolkningens forhold til Bibelen i 2014, viser en økende tendens til skeptisisme mot Bibelen, spesielt blant den såkalte ’generasjon Y’, de som er født i perioden 1984-2002. Barna Group er en privat og upartisk organisasjon som siden 1984 har foretatt undersøkelser som gjelder kulturelle trender og atferd i USA. Organisasjonen samarbeider også med det amerikanske bibelselskapet når det gjelder spørsmål angående holdninger til Bibelen. En tydelig utvikling Barna Group-undersøkelsene viser at den befolkningsandelen i USA som nå regner seg som skeptiske eller agnostikere utgjør 19 %. Dette er nesten en dobling i løpet av en treårsperiode, da denne andelen lå på 10 % for bare tre år siden. Holdningen hos disse er at Bibelen anses kun som en bok med noen læresetninger, fortellinger og råd. Med denne utviklingen ser man også at prosentandelen skeptikere nå er like stor som den gruppen som har et positivt og aktivt forhold til Bibelen. Med den sistnevnte gruppen menes folk som leser Bibelen minst fire ganger i uken og som tror at Bibelen er Guds ord. Til tross for denne negative utviklingen, er det en mindre endring i synet på Bibelen som hellig Skrift de siste tre årene, fra 86 % i 2011 til 79 % i 2014. Det kommer også fram i undersøkelser at Bibelen i dag, på grunn av moderne elektroniske medier, ses mer enn den leses. Bibelfortellingene er filmatisert for TV-produksjon og disse har fortsatt interesse blant folk og opprettholder dermed fokus på Bibelen. Men med vår tids lesebrett og moderne mobiltelefoner er det stadig flere som leser Bibelen gjennom disse, selv om de fleste helst leser i Bibelen i bokform. Den andelen av den amerikanske befolkningen som leser Bibelen for å opprettholde en personlig kontakt med Gud er synkende, fra 64 % i 2011 til 56 % i 2014. I dag er det mer eksistensielle behov som motiverer til bibellesning. Det kan dreie seg om spørsmål angående familieliv, økonomi eller yrke. Norske forhold Det er grunn til å anta at det ikke står bedre til med bibelinteressen i Norge enn hos de mer religiøse amerikanerne. Gjennom offisielle mediekanaler ble det nylig meldt at mens oppslutningen om religiøse samlinger hos muslimene og katolikkene øker, så merkes det generelt en tydelig nedgang i fremmøte ved gudstjenestene i kirkene her til lands. I 2008 utga Universitetsforlaget boka

Religion i dagens Norge – Mellom sekularisering og sakralisering. Det ble da konstatert at andelen «sterkt ikke-religiøse» var nær doblet på ti år, at tradisjonell religiøsitet og gudstro svekkes, at også de eldre svikter kirken. Nyreligiøsitet og alternativtro later også til å svekkes, snarere enn å styrkes. Boka baserer seg på en stor internasjonal spørreundersøkelse om religion, der de samme spørsmålene har vært stilt i 1991, 1998 og i 2008. De generelle utviklingstrekkene er at folk i Norge blir stadig mindre religiøse, samtidig som tro- og religionsfeltet fragmenteres og individualiseres. Undersøkelsen viser at ateismen er på 32 %, mens andelen som tror på «en høyere makt» ligger på 24 %. Stadig færre har et bønneliv, og stadig færre tror på et liv etter døden. Tallene i undersøkelsen kan variere noe i forhold til type spørsmål og derfor gi litt varierende konklusjoner når det gjelder graden av tro eller ateisme, men den sterke tendensen er tydelig. Da Bibelselskapet den 19. oktober 2011 ga ut den nye norske bibeloversettelsen, fikk bibelinteressen et betydelig oppsving. Ett år senere kunne generalsekretæren i Bibelselskapet, Ingeborg Mongstad-Kvammen, konstatere at det i løpet av det ene året siden lanseringen var solgt nær 145.000 eksemplarer av Bibelen, nesten tre ganger så mange som i et normalår. Ett år etter lanseringen så man at interessen og entusiasmen for Bibelen ikke bare var et blaff. Bibelen var på bestselgerlisten. Dette viser en personlig bevissthet i forhold til religion. Dermed kan den privatiseringen og fragmenteringen av religionen som tidligere undersøkelser har avdekket faktisk være med til å styrke kristentroens stilling. Sekularisering og avkristning Bibelhistorien viser at det helt siden Adams og Evas syndefall har vært en betydelig utfordring å opprettholde tilliten til Gud. Mennesker lar seg lett lede til å følge egne tanker eller man drives av en livsstil som kan føre til religiøs likegyldighet. Da israelittene etter utvandringen fra Egypt og etter førti års ørkenvandring endelig stod ved grensen til sitt nye land Kanaan, ble de satt på et religiøst valg av sin leder Josva. Folket avga så et løfte om at de ville tjene Herren. Men denne lojaliteten mot Gud varte ikke lenge: «Folket tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de gamle ennå var i live, de som hadde levd lenger enn Josva og hadde sett alle de storverk Herren hadde gjort for Israel. … Snart var hele dette slektsleddet forent med sine fedre. Etter dem

Jesus forutsa sin gjenkomst, og han oppmuntret folk til å gjøre seg klar til å møte ham når han kommer igjen.

vokste det opp et nytt slektsledd som verken kjente Herren eller visste hva han hadde gjort for Israel. Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Baalgudene og forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt» (Dommerne 2:7-12). Håpet i Jesus I beretningene om israelittenes tilværelse i Kanaan, under ledelse av sine konger og profeter der, slik Det gamle testamente bekrefter, ser vi at folket kom i vanskeligheter fordi de sviktet Gud. Men Gud ga ikke opp, han tilga folket deres synder og han ga dem stadig nye muligheter til forsoning og velsignelse i et nært gudsforhold. Med Det nye testamentes vitnesbyrd om Jesus, finner vi en unik åpenbaring av Guds kjærlighet gjennom Jesu selvoppofrende liv, hans død og oppstandelse, og hans løfter om sin gjenkomst og et evig liv på en ny jord for alle som tror på ham (Johannes 3:16-17; Matteus 24; 1 Tessaloniker 4:13-18: Åpenbaringen 21:1-4). Jesus og apostlene advarte mot ideologisk forførelse og lovløshet som vil prege verden mer og mer. Jesus forutsa sin gjenkomst, og han oppmuntret folk til å gjøre seg klar til å møte ham når han kommer igjen. Samtidig uttrykte han bekymring over utbredt vantro: «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Lukas 18:8). Apostelen Peter utbroderte i profetiske ordelag den forrakt for Bibelens lære som vil vokse frem i endetiden (2 Peter 3:1-13). Vi må derfor ikke være overrasket over den avtagende interessen for Bibelen. Likevel er det mange mennesker, også her i landet, som gleder seg over den oppmuntring og den kraft som Guds ord har både privat og i en menighetssammenheng: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salmene 119:105).

side 17

JESUS

Jesus kom for å redde syndere Det handler ikke om hvorvidt du er god nok til å komme til Jesus. Men om du ser ditt behov for ham er du velkommen. Tekst: Rico Tice og Barry Cooper / Foto: Colourbox

a jeg begynte å studere teologi, meldte jeg meg inn i den lokale rugbyklubben. Det var en sterk konkurranseånd i klubben, så den sommeren mottok jeg et langt og krevende treningsprogram foran det som ble kalt «klubbens test- og treningsdag» i september. Pliktskyldigst satte jeg ring rundt datoen i kalenderen før jeg kastet treningsprogrammet og tenkte: «Jeg løper noen turer og gjør noen sit-ups – det går nok fint.» Omsider kom september, etter en ganske avslappet sommer der jeg likevel hadde trent mer enn jeg noen gang før hadde gjort. Jeg la merke til at alle karene sa svært lite da jeg trådte inn i omkledningsrommet. Det er slikt man merker med det samme når det skjer blant rugby-spillere. Så kom treneren inn og sa: «Greit, vi tar fløytetesten først.» Fløytetesten bestod i å løpe frem og tilbake 20 meter og holde tritt med en fløyting som kom tettere og tettere. Vi løp bokstavelig talt til vi falt om. I mitt tilfelle gikk det ikke lenge før «fallet» kom. Straks etterpå måtte vi ta fett-testen. En maskin med et stort antall pinsetter kløp oss i kjøttet på underarmen, overarmen, magen,

side 18 / tidens tale / juni 2014

siden, lårmusklene og leggmusklene. Og slik fortsatte testen. Alle resultatene ble notert, og alle var – mer eller mindre – nedslående. Da det omsider var over, sa treneren: «Ja vel, det er ikke bra, men vi har iallfall oppdaget sannheten på trening før vi blir satt på de virkelige prøvene når kampene tar til. Enkelte av dere er blitt skikkelig avslørt. Ikke sant?» Å høre på det Jesus har å si om deg og meg minner om en slik kondisjonstest. Man får vite akkurat hvordan vi er under overflaten, og det er en svært lite hyggelig opplevelse. Jesus kom for å redde opprørere Markus vil at vi skal vite at Jesus kom for å redde «syndere» – de som hadde gjort opprør mot Gud. Se Markus 2:14-17: Da han gikk videre, fikk han se Levi, sønn av Alfeus, sitte på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Senere var Jesus gjest i huset hans, og mange tollere og syndere var til bords sammen med Jesus og disiplene, for det var mange som fulgte ham. Da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med syndere og tollere, sa de til disiplene: «Hvorfor spiser han sammen med

tollere og syndere?» Jesus hørte det og sa til dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» I dette avsnittet møter vi to slags mennesker: heltene og skurkene. Skurkene er slike som tolleren Levi. Husk at tollere var vesentlig mindre populære den gang enn nå. Alle foraktet dem og betraktet dem som forrædere fordi de arbeidet for okkupasjonsmakten Rom. Jesu uttalelse kom som et sjokk for samtiden, slik det også gjør for oss: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» De religiøse ble veldig fortørnet over denne mektige og myndige mannen som sa: «Jeg kan helbrede dere, men hvis dere tror at dere ikke trenger helbredelse, kan dere bare glemme det. Jeg må ta meg av de syke.» Jesus slår fast at de som tror at de er bra nok uten ham, ikke ønsker hans hjelp. Akkurat som friske mennesker ikke går til legen. Så betingelsen for å komme til Jesus er ikke: «Er du bra nok?» Den er heller: «

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for 책 kalle rettferdige, men syndere.

side 19

JESUS

Er du dårlig nok?» Jesus er bestemt ikke interessert i mennesker som tror de er gode. Jesus vil føre opprørerne tilbake til den Gud som har skapt dem, den Gud som gir dem livspusten og som de behandler som en fotnote i sitt liv. Hva mener Jesus med at alle er opprørere og trenger å reddes, selv om vi i grunnen synes vi er bra mennesker. Alle er opprørere Jesus vet at selv om fariseerne er rettferdige ut fra sin egen målestokk, er de ikke rettferdige i Guds øyne. Hvis vi i det hele tatt er i tvil om dette, kan vi bla raskt frem til kapittel 3, der fariseerne i ren misunnelse gir seg til å klekke ut planer for å drepe Jesus. Jesus fastslår at alle – om de er aldri så «gode» i egne øyne – sårt trenger å bli reddet. Hvis du finner den tanken anstøtelig må vi stille et vanskelig spørsmål: Hvordan er verden egentlig? Når vi åpent og ærlig betrakter verden, finner vi at den er sammensatt av både godt og ondt. Vi går en tur i parken og ser en smårolling som ivrig stolprer hen til mor med utstrakte armer. Like ved ser vi et ungt par som rusler sakte bortover, fortapt i hverandres selskap. Når vi ser slikt, tenker vi – med rette – at vår verden er et herlig sted. Men så, hvis barnet i parken faller og begynner å gråte, blir vi minnet om at smerten aldri er langt unna gleden i vår verden. Og ser vi det lykkelige paret rope skjellsord til hverandre, blir vi kanskje minnet om den avisartikkelen vi leste, der det stod at nesten annethvert ekteskap ender i skilsmisse. Verden er ikke bare ond, men hvem kan med hånden på hjertet si at den er bare god? 100.000.000 mennesker døde på grunn av voldshandlinger i løpet av det tjuende århundres hundre år. Vi kan nok trygt si at krig og død er like mye en del av vår verden som liv og fred. Og det er ingen tegn til bedring. Snarere tvert imot. Jo, Louis Armstrong hadde rett da han sang «It’s a wonderful world», men vi må også innrømme at det er noe ved den som er fryktelig galt. Vi føler at verden kunne være, ja burde være, et vidunderlig sted – men virkeligheten knuser stadig våre håp. Bibelen lærer at vi har vår oppfatning av hvordan det burde være fordi Gud skapte oss «i sitt bilde». Med andre ord: Fordi vi på mange vis ligner på ham, deler vi også hans oppfatning av det fullkomne. Dessuten sier Bibelen at grunnen til at verden

ikke er slik den burde være, er fordi vi ikke er slik vi burde være. Og det er grunnen til at vi trenger å bli reddet, sier Jesus. Og likevel tar vi anstøt av tanken om at vi skulle trenge hjelp av noen. Visst finnes det virkelig «onde» mennesker – ikke minst mordere og voldtektsforbrytere – men ikke vi, og slett ikke vår familie og våre venner. Vi er gode på bunnen og har bare en og annen menneskelig lyte. Vi tenker gjerne at våre gode sider mer enn oppveier våre dårlige sider, at vi er gode nok for Gud. Men her må vi stille oss selv enda et vanskelig spørsmål: Hvordan er vi egentlig? Sannheten er at vi har større feil enn vi er villige til å innrømme. Hva er så problemet? Hvorfor har vi så mye å skamme oss for? Vi finner svaret i Markus 7:18-23. Fariseerne har sagt at det er ytre ting som gjør oss «dårlige»: Det vi tar på, de stedene vi oppsøker, det vi spiser. Men Jesus forteller disiplene at problemet er langt mer nærliggende: «Forstår ikke dere heller noe?» sa han. «Skjønner dere ikke at ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent? Det kommer jo ikke inn i hjertet, men bare ned i magen, og går ut dit det skal.» Og han la til: «Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent.» Problemet er vårt hjerte, sier Jesus. Det er det som gjør oss uren. Hvorfor er det så vanskelig å opprettholde gode forhold til mennesker? Hvorfor sårer vi dem vi elsker høyest? Hvorfor er ikke kolleger og medstudenter mer medgjørlige? Fordi vi har problemer med hjertet, alle sammen. Men dessverre er problemet enda større, ifølge Jesus. Det er ikke bare det at vi behandler hverandre skammelig: Vi behandler Gud likedan. Og akkurat som det får følger når vi behandler andre dårlig, så får det følger når vi overser Gud. Les Markus 12:28-31, som gjengir en diskusjon med noen av de religiøse lederne: En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Dette var et fryktelig vanskelig spørsmål. Hvilket av Guds bud er det aller viktigste?

Jo, Louis Armstrong hadde rett da han sang «It’s a wonderful world», men vi må også innrømme at det er noe ved den som er fryktelig galt. Vi føler at verden kunne være, ja burde være, et vidunderlig sted – men virkeligheten knuser stadig våre håp. side 20 / tidens tale / juni 2014

Alle de religiøse lederne drøftet det i det vide og brede. Det er jo tross alt Gud som har skapt oss og holder oss i live. Han gir oss alt det gode som vi kan glede oss over. Og dessuten har han makt og myndighet over vårt liv. Så hvordan bør vi forholde oss til ham? Jesus svarer raskt og konsist: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.» Merk deg ordet «hele». Gud må ikke stenges ute fra noen del av livet. Den rette måten å forholde seg til en Gud som er så dypt og personlig opptatt av oss, er å innse at han fortjener hele oss. Men i virkeligheten har Gud fått absolutt ingenting av det hele. Vi avgjør selv akkurat hva vi vil gjøre med både hjerte, sjel, sinn og krefter. Vi gir vårt hjerte til mange ting, men vi stenger Gud ute. Vi vet ikke engang hva hans bud er, for ikke å snakke om at vi gjør noe for å holde dem. I utgangspunktet ble vi skapt til å elske Gud. I stedet lever vi som om vi var Gud. Vi tar ikke hensyn til vår skaper som elsker oss og gir oss alt vi er så glade for: kjærlighet, venner, latter, ja, selve livet. Vi avgjør hva som er rett og galt. Vi er vår eneste målestokk. Vi er vår høyeste autoritet. Vi ser bort fra ham som holder oss i live. Og dermed er vi framme ved vårt siste poeng. Vi er i fare Vi skal nå se på de strengeste versene i Markusevangeliet, som viser hvordan det egentlig står til med oss. I disse versene

(Markus 9:43-48) advarer Jesus om hvor alvorlig synden vår er: Om hånden din lokker deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå inn til livet med bare én hånd enn å ha begge hender og komme til helvetet, der ilden ikke slukner. Og om foten din lokker deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå halt inn til livet enn å ha begge føtter og bli kastet i helvetet. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetet ... På grunn av vår synd befinner vi oss i en fryktelig fare. Hvis vi overser Jesu advarsel, vil Gud overgi oss til oss selv. Bibelen sier at helvetet er stedet hvor mennesker vil få en «evig straff» (Matteus 25:46) hvis de dør som opprørere mot Skaperen. Tro ikke at jeg finner noen glede i å gjengi det som Jesus her sier, men Gud advarer oss om helvetet fordi han er glad i oss og ikke vil at vi skal gå fortapt. Jesus’ ord står der som store varselskilt, som sier noe om hvor alvorlig synd er. Men mange vil, forståelig nok, avvise den ubehagelige tanken om helvetet som oppspinn. De ser ikke hvor alvorlig synden er. De er som passasjerene på Titanic som ikke forstod behovet for redning. Men spør deg selv dette: Hvis helvetet ikke er en realitet, hvorfor brydde Jesus seg om å komme i det hele tatt? Hvorfor setter han i gang en redningsaksjon hvis ikke synderne trenger redning?

På grunn av vår synd befinner vi oss i en fryktelig fare. Hvis vi overser Jesu advarsel, vil Gud overgi oss til oss selv.

Ifølge Jesus er helvetet virkelig. Så virkelig at vi burde gjøre alt for å unngå det. «Om hånden din lokker deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå inn til livet med bare én hånd enn å ha begge hender og komme til helvetet.» Og hvis det er foten eller øyet som er problemet, så bør den kappes av eller rives ut. Men dersom syndens årsak lå i hånden, foten eller øyet, ville vi kunne skjære den problematiske delen bort og bli ferdig med den. Så her er vi ved problemets kjerne, for hva sier Jesus er roten til alle våre problemer? Hjertet. Vi kan ikke skjære ut vårt eget hjerte. Vi er syke og trenger hjertekirurgi, men vi kan ikke gjøre det selv. Det er derfor Jesus må redde oss. «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Jeg kunne ikke fordra fettprøvene og fløytetestene, men det var bedre at jeg ble avslørt som ute av form på trening enn i en avgjørende kamp med publikum til stede. Og det er akkurat dette Jesus gjør: Han avdekker vår virkelige tilstand så vi kan gjøre noe med det mens det ennå er tid.

side 21

FREMTIDSHÅP

Var dette alt? Dean Edgar ser på Guds plan for menneskeheten og konkluderer med at livet har mer å by på enn de få årene vi er tildelt på jorden. Tekst: Dean Edgar / Foto: Colourbox

ansett hvor gamle vi blir, så synes livet for kort. Du behøver ikke ta mitt ord for det. Det viser seg at når folk tar tid til å reflektere over livet, kommer de til samme konklusjon. For flere hundre år siden skrev Shakespeare i Macbeth; «Livet er som en vandrende skygge, som når en dårlig skuespiller spankulerer fram og tilbake på scenen den timen han har til rådighet, for så å fordufte; det er som et eventyr fortalt av en idiot, fullt av lyd og støy, men ikke noe mer.» Fire århundrer før Kristus sa den greske filosofen Empedocles: «Mennesket dukker opp, men forsvinner igjen som røyk.» Og lenge før det igjen, uttrykte Jobs bok det slik: «Mennesket, født av en kvinne, lever kort og er fylt av uro. Det spirer som blomsten og visner, flykter som skyggen, står ikke i ro» (Job 14:1-2). Det er noe som ikke stemmer Filosofer, prester, dramatikere, sangforfattere, romanforfattere og vismenn, som gjennom årtusener har grunnet på livet, er samstemte i at det er noe som ikke stemmer. Nesten som fisken på land opplever vi at det ikke er som det skal. Vi frustreres over at vi ikke kan svømme på land, men opplever samtidig at å gå er vanskelig og forgjeves. Kan hende finner vi en liten sølepytt her og der, men ingen er dyp nok til å sette oss fri. Da spør vi oss selv; Er dette alt? Mye av tiden vår går med til strevet for å skaffe et levebrød. Det er en ironi i dette. Vi tilbringer mange av livets få kostbare timer – først på skolebenken og senere på jobben, bare for å skaffe mat, klær og tak over hodet. Med andre ord bruker vi en stor del av livet, ikke på å leve, men på å gjøre det mulig å

side 22 / tidens tale / juni 2014

leve en dag til. Det er en stor velsignelse å trives på jobben, men i et hvert yrke er det alltid noe slit og enkelte oppgaver vi helst vil unngå å gjøre. Det er mange som blir utbrente av jobb, jobb og atter jobb, når livet skulle vært på sitt beste. Og de undrer; er dette alt? I det vi gransker mektige eller berømte mennesker i historien, synes det å være noe som stadig går igjen. De som søker nytelse, politisk eller militær makt, akademisk anerkjennelse eller hva det måtte være, kommer alle til den samme konklusjon – en følelse av tomhet og at «tiden har gått av hengslene.» Historikere hevder at Alexander Den Store gråt da han forstod at det ikke var flere land han kunne erobre. Det er nesten så vi kan høre ham rope; «Er dette alt?» Til tross for at humanister som mor Teresa og Albert Schweitzer gav seg hen til å hjelpe andre, vrimler det av mennesker i verden som lider. Det gis milliarder av kroner til hjelpearbeid hvert år, men likevel sulter barn i hjel, AIDS krever sine millioner og antall mennesker som lever i fattigdom bare øker. Oldtidens folk var ikke bare klar over hvor kort livet er. De forstod også det meningsløse med alt strev og jag etter ting og nytelser, og så til slutt at alt bare var tomhet. Kong Salomo, som erfarte mer av dette enn de fleste, oppsummerte det slik: «Så satte jeg store ting i verk: Jeg bygde hus og plantet vinmarker, jeg anla hager og parker og plantet alle slags frukttrær i dem. Jeg bygde dammer for å vanne lunder med frodige trær. Jeg kjøpte meg slaver og slavekvinner, jeg hadde slaver som var født i mitt hus. Jeg skaffet meg mer storfe og småfe enn noen hadde hatt før meg i Jerusalem. Jeg samlet

meg sølv og gull, og kongelige skatter fra andre riker. Jeg holdt meg med sangere og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner. Jeg ble stor i makt og rikdom, ja, større enn noen som har levd i Jerusalem før meg. Men visdommen beholdt jeg. Jeg sa ikke nei til noe av det mine øyne begjærte; jeg nektet meg ingen glede. Ja, hjertet gledet seg over alt mitt arbeid; det var lønnen for mitt strev» (Forkynneren 2:4-10). Likevel var Salomos konklusjon: «Så vendte jeg blikket mot alt mine hender hadde gjort, alt jeg hadde samlet ved mitt arbeid. Og se, alt var like forgjeves som å gjete vinden. Det er ingenting å vinne under solen.» (vers 11). Så Salomo stilte det samme spørsmålet: «Er dette alt?» Vi er skapt for noe bedre Nå forventer du kanskje at jeg skal si noe religiøst, som at «fordi jeg er kristen, kan jeg holde ut». Men der tar du feil. Ingen ringere enn Paulus, skriver i sitt brev til de kristne i Korint at hvis dette er alt, ja da «er vi de ynkeligste av alle mennesker» (1 Korinterbrev 15:19). Hvis dette er alt. Men Bibelen forteller oss at vi er skapt for noe mer enn bare et kort liv fylt av strev og nederlag. Bibelen beretter om en tid før død og sykdom ble en del av hverdagen, den gang mennesket kunne se fram til evig lykke. Derfor er ikke denne eller dette alt. Denne eller dette er – som vi kanskje aner, feil, og vil ikke vare for alltid.

Vi tilbringer mange av livets få kostbare timer – først på skolebenken og senere på jobben, bare for å skaffe mat, klær og tak over hodet. Med andre ord bruker vi en stor del av livet, ikke på å leve, men på å gjøre det mulig å leve en dag til.

Jesus sa til sine at han gikk for å gjøre i stand et sted til dem. Og nettopp det er hva han har gjort hele tiden siden. Han har gjort i stand et sted hvor vi ikke vil føle oss som «fisk på land». Det er ikke snakk om et sted likt det vi har, men en ny verden, lik den første, den verden vi var skapt til og som var skapt for oss. En verden der livet ikke opphører. En verden der sykdom, død og ødeleggelse ikke skal være mer – heller ikke strev og møye. Et sted der det er slutt på det som fortørner og forvirrer oss i denne verden. Dette løftets land er så forskjellig fra det vi kjenner til at vi ikke en gang kan forestille oss hvordan det vil bli. De få beskrivelser vi har, er om hva som ikke vil være der. Død, sorg, sykdom og smerte (Åpenbaringen 21:4). Eller som Paulus skrev til menigheten i Korint: «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham» (1 Korinterbrev 2:9). Og dette er hvorfor Paulus, som ble slått til blods og steinet – og til sist fikk hodet kappet av; Paulus, som heller valgte fengsel enn et prestisjefylt liv i Jerusalem; Paulus som fikk føle denne verdens smerte på kroppen, skrev til menigheten i Roma: «Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.» (Romerne 8:18-21). Er dette alt? Å, nei, min venn. Det beste ligger foran oss.

side 23

OBSERVERT Av: Atle Haugen Foto: Colourbox

Økende ensretting

Framtiden er religiøs Teorien om at verden beveger seg i retning av en stadig mer sekulær modernitet, er lagt på is. Det er vi i Norge som er unntaket til regelen. Forsvinnende få deler vår virkelighetsforståelse. Tanken om at religion er noe privat, for eksempel, avvises de fleste steder. Det ligger i religionens natur at den nettopp ikke er privat, fordi den regulerer menneskets relasjoner til hverandre, samfunnet og til Gud. En trenger ikke gå lenger enn til et NAV-kontor i Oslo for å skjønne dette. For folk flest i verden styrer religion tanker og handling, familieliv og politikk. Man kan like det eller mislike det, men slik er det…

Vi hyller mangfoldet, men i praksis skjer det en sterkere ensretting i samfunnet som rammer meningsavvikere og minoriteter. Kamp mot legers reservasjonsrett, omskjæring av gutter og økt bruk av munnkurv i offentlig sektor viser hvilken vei det går… Det pøses på med følelsesmessige argumenter. Politikere i rekke og rad opptrer som hardbarkede populister… De som ikke vil være med på det flertallet bestemmer, får finne seg noe annet å gjøre… At noen kritiserer omskjæring sønder og sammen, er greit. Men hvorfor skal man på død og liv forlange at samfunnet skal forby det en selv ikke liker eller forstår seg på? Norsk opinion og diverse fagfolk preges i stadig flere saker av en selvsikker besserwisser-holdning… Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse

Kronikk i Dagbladet av Jørn Lemvik, Generalsekretær i Digni

Kina vil om få år bli verdens største kristne land Etter Maos død begynte millioner av kinesere igjen å søke til kirkene og i 2010 var det 58 millioner protestanter i landet, ifølge en undersøkelse utført av Pew Research Centre. Vil passere USA. Professor Fenggang Yang ved Purdue-universitetet i USA, som regnes som en ledende ekspert på religioner i Kina, tror utviklingen vil skyte fart. – Etter min beregning vil Kina snart bli verdens største kristne land. Dette vil skje på under en generasjon, sier han til The Telegraph. NTB i Vårt Land, vl.no

side 24 / tidens tale / juni 2014

Likegyldighet er folkekirkens lim Den norske kirke er i utakt med folket, sies det. Og det er ingen tvil om ar kirken har et problem. Men problemet er det motsatte: at folket i folkekirken ikke definerer seg som kirken. Og for meg kan det se ut som om homosaken i stor grad handler om en legitimering av denne distansen. Kirkens påståtte mørkemenn er lette å ty til når kirkemedlemmer forklarer hvorfor de bare går i kirken når de «må». For dem som nå skriker høyest og truer med å melde seg ut: Går de til gudstjeneste når ribben ikke steker i ovnen? Stemte de ved siste kirkevalg? Har de noen gang kokt kirkekaffe eller bakt kringle eller vært på dugnad på menighetshuset? Ville de følt seg bekvemme med å stå i kirkedøren og ønske menigheten velkommen søndag kl. 11? Homosaken mener de mye om. Men i påsken er afterski viktigere enn korsfestelse… Aftenposten – Debatt, Ellen Hageman, teolog og feminist